Fjernkontroll – nice to have     

Det hender man faller for fristelsen til å kjøpe en sånn «nice to have»-dings. Nylig begynte jeg å jakte på en trådløs fjernkontroll til mine Nikonkameraer (D300 og D700). Jeg fikk det for meg at dette måtte være kjekt å ha til ymse formål. I etterkant er erfaringene litt delte, for å si det slik.140730_HH_040

Bildetekst fuglekasse: Nikon D700, Nikon 70-200 f:2,8 med 1,4 teleconverter (@ 280 mm), ISO 500, 1/500 sek, f:4,0. Med å legge fokus på hullet i kassa ble også fuglen skarp, tross f:4. Kamera på stativ ca, 12 meter fra fuglen, og fjernstyrt. Jeg satt ca 30 meter unna og eksponerte. (Klikk på bildene for å se de i maks størrelse).

Overkill
Første forsøk ble anskaffelse av en sterkt anbefalt radiostyrt fjernutløser som kostet omlag tusenlappen. Da den kom viste det seg at det var totalt overkill. Her var det telleverk og intervalleksponering mm, og det var funksjoner som mine Nikonkameraer har innebygget. Jeg ønsket i all hovedsak bare en liten sak som kunne sette meg i stand til å ta bilder på avstand. Punktum. Jeg fikk heldigvis levert den tilbake til forhandler. Sånn er det å handle hos et solid firma.

Funker, funker ikke
Andre forsøk ble en sånn billig plastdings fra et av de nye fotofirmaene som selger Kina-varer. Den kostet nesten ingen verdens ting og den lovet rekkevidde på 100 meter. Da jeg trykket inn knappen første gang gikk kameraet «bananas» og begynte å opptre som et rebelsk maskingevær: De tok bilder i ett sett, helt til jeg fikk skrudd ut multikontakten. Leverandøren sendte umiddelbart ny fjernkontroll. Den fungerte i alle fall. Litt. Av og til, viste det seg. Jeg rigget opp kamera og skulle fotografere en kjøttmeis med unger i en fuglekasse. Da jeg sjekket kamera etter mange antatte blinkskudd, hadde ikke noe fungert. Nesten ingen bilder. Det er bare én ting som er verre enn at noe ikke fungerer: Det er noe som fungerer av og til.

Og endelig
Ved fjerde forsøk g140812_X10_001ikk jeg opp noen hakk både kvalitetsmessig (?) og prismessig. For om lag 500 kroner fikk jeg en liten sender/mottaker. Denne gang av merket Hama. Den er selvsagt også made in Kina. Rekkevidde var beskjeden men overkommelig: 30 meter. Og den fungerte. Hver gang. Et pluss i margen til Hama som gjennom en mannsalder har forsynt forbrukere med rimelige saker som stort sett er gode nok. Jeg rigget opp fotoutstyret nok en gang, og fikk noen (få) brukbare bilder av fugler som henter solsikkefrø i en kokosnøtt.

Full fjernkontroll!
Men har jeg nå tenkt litt for smått? Nettopp leste jeg om en ny type fjernkontroll som vil kunne fungere sammen med min iPhone 5: Og her snakker vi virkelig om Fjernkontroll! Med en slik kan jeg se bildene på mobilen, og herfra kan jeg styre det aller meste, inklusive velge fokuspunkt. Etterpå kan bildene overføres til telefonen – selvsagt trådløst.

Men så var det dette med «nice to have or need to have».140809_HH_380

Bildetekst kokosnøtt: Nikon D700, Nikon 70-200 f:2,8 (@200 mm), ISO 1000, 1/1250 sek, f:7,1. Kamera på stativ ca. 10 meter unna, og fjernstyrt. 

En slags konklusjon
For å si det slik har jeg høyst moderat interesse for bilder av mine små bevingede venner. Dette gjelder i enda mindre grad bjørn og ulv i skogen.  Jeg trenger ikke engang å se dem før bildet knipses. Men en liten enkel radiostyrt fjernkontroll kan være kjekk å ha for å kunne ta bilder av hele familien – der jeg også er inkludert. Det blir vel med det. Og da er 500 kroner ikke all verden.

Men du har kanskje andre behov?

Teknisk:
Når du trykker ned knappen på senderen må kamera først stille skarpt, og deretter tas bildet. Det blir for sakte for denne type bilder. Til mange formål er det derfor smart å sette både linsa og knappen på kamera for manuell fokus og stille skarpt på forhånd. Med dette blir bildet tatt umiddelbart når du trykker på knappen.

På mitt Nikon D700 kan jeg sette kamera i multieksponeringsmodus, og da tas 5 bilder i sekunder så lenge utløseren holdes nede. Bra!

Videre er det lurt å sette kamera i A-modus (blenderforvalg), og så velge en blender slik at du får god nok dybdeskarphet. Her blir det en avveining. I bildet av kokosnøtta brukte jeg f 7,1 og la skarpheten på bakre del av nøtta. Likevel var innflyvningsbanen til fuglene slik at svært mange bilder endte opp med skarp nøtt – men uskarpe fugler. Med f:7 og krav om minst 1/1000 sek, måtte ISO-verdien opp til 1000. Jeg ville fått flere skarpe fugler med å øke ISOen enda mer og så velge f. eks. f:11, men da endt opp med litt mer «kornete» bilder.

Jeg vurderte å montere opp en blits borte ved kokosnøta, men da hadde vel fjærkreene blitt enda mer vettskremte.

Og så har jeg fått en enorm respekt for fotografer som klarer å ta sylskarpe velfokuserte bilder av fugler i flukt, uten synlige korn, og med diffus bakgrunn.

Reklamer

Død over superzoomene (som en hovedregel)

Denne gang skal jeg ta livet av superzoomene, dvs. linser med et omfang som strekker seg fra kraftig vidvinkel til lang tele. Jeg tenkte å knuse dem. Fortelle at de er totalt ubrukelige og strengt tatt bør kastes. Helt på slutten skal jeg imidlertid si at fullt så galt er det ikke. Til sitt bruk kan de komme til nytte.

Jeg snakker ut fra egen erfaring. Og hundrevis av linse-tester som jeg har lest. Grundig. Og som gammel journalist er jeg vant til å lese mellom linjene, dvs. å kunne se hva som ikke står der.

Vivitar
Min aller første superzoom var en Vivitar 70-210 makro. Det var «årets objektiv» med EISA-gull og gode greier. Dette var tilbake i den analoge tiden da alle de andre linsene mine var faste objektiver. Jeg hadde (og har fortsatt) blant annet en original 105 mm Nikon som var så sylskarp at det nesten var et problem å bruke bilder fra denne linsa sammen med andre, for eksempel i en dias-serie.

Men med den nye superzoomen fikk jeg aldri skarpe bilder. Det fikk heller ikke min reproanstalt som slet med å montere sammen film for firefargeproduksjon, ettersom f.eks. kantene på bygninger ikke var samsvarende på gul, magenta og cyan-filmene. Med andre ord: En linsefeil, og fagbetegnelsen er kromatisk aberrasjon.

Nikon
Den neste superzoomen var en original Nikon-linse: En høyst prematur og snodig tildragelse. Det var en skyvezoom på 35-105 mm. Det er muligens første, og trolig også siste gang Nikon laget denne type zoomlinser. Jeg tok aldri et eneste skarpt bilde med den linsa, men har den fortsatt av rent nostalgiske årsaker. Du ser den her, sammen med et av mine favorittkameraer, en Nikon FE.zoomlinse, nikon

Tamron
Så gikk det mange år, og godt inne i den digitale verdenen kjøpte jeg en Tamron 70-270. Nok en gang var det ei linse som hadde fått alle utmerkelser som var mulig å få. Reklamen og anbefalingene var massive, og jeg lot meg overbevise. Det var bare ett problem: Bildene ble uskarpe, spesielt bilder tatt med stor blenderåpning og på maks zoom. Verst var det i ytterkantene. Nok en klassisk linsefeil for denne type linser.

Nikon
For snart to år siden skulle jeg på en tur til India. Noe ferie men også en slags jobb-tur for å ta bilder i en spesiell anledning. Av rent praktiske grunne valgte jeg å ta med kun ett kamerahus og to linser. Det ble et D300-hus, ei 10-20 mm og – tro det eller ei – en nykjøpt original Nikon-linse 18-200. Med dette dekket jeg hele området fra (omregnet til fullformat) 15-30 og 24-350. Jeg var selvsagt skeptisk til superzoomen, men de få testene jeg tok før jeg dro var tilfredsstillende. Vel tilbake med tusenvis av bilder var også resultatet tilfredsstillende. Akkurat skarpt nok til sitt bruk, hvilket vil si forholdsvis mindre bilder på print og bilder til bruk på nett.  Her ser du min D300 og «reise-linsa».zoomlinse, nikon

Ikke skarpt nok
For noen tid siden tok jeg en liten lokal fototur (mosjon og bilder) og valgte for enkelhets skyld å ta med min trofaste D300 og nettopp 18-200 mm-linsa. Fangsten ble skuffende mager. Det vil si, motivene var mange og gode nok, men når bildene skulle granskes kritisk på min 27 tommers kalibrerte skjerm, så kom nedturen. Dessverre. Jeg vet at bildene ville vært sylskarpe hvis jeg hadde orket å dra med meg min fantastiske 70-200 f:2,8 og enda litt bedre om jeg i tillegg hadde benyttet mitt fullformatkamera, D700. Resultatet fra denne fototuren var at jeg ikke kunne bruke ett eneste bilde i arkivet mitt.

En slags konklusjon
Skal vi våge oss på en konklusjon? Jeg tar det punktvis.

  • Jeg har ekstreme krav til skarphet. Det har kanskje ikke du.
  • Mine bilder skal tåle å bli brukt i en trykksak og være skarpe i A3-format. Dine skal kanskje bare brukes som 10×15-kopier i et album eller på nett.
  • Min fotoryggsekk veier mange kilo. Når du drar på fotojakt har du muligens et ønske om å ha med deg alt rundt halsen eller i ei lita veske.
  • Ikke stol blindt på reklamen. Gull og glitter og anbefalinger av EISA er null verd hvis du ikke er fornøyd med linsa. Så sjekk med andre fotografer eller sjekk med proffe nettsteder før du kjøper.
  • Men (og her kommer modifikasjonen): Ofte må det praktiske komme før det ideelle. Skal du til et sted med mye støv, ønsker du å reise lett og/eller må ha en alt-i-ett-løsning, så kan en superzoom være et greit alternativ, selv om den altså ikke er skarp over hele zoomområdet og med alle blenderåpninger. Det ideelle må ikke bli det godes fiende, selv om disse linsene ofte betegnes som «jack of all trades, master of none», hvilket oversatt betyr noe slikt som at «den er god nok til det meste, uten å være best til noe som helst».
  • Og til sist, når du leser reklamen og ser på utmerkelsene: husk på den gamle regelen som sier at «hvis noe er for godt til å være sant, så er det som regel det».

Ballett-fotografering

Ballettforestillinger er ikke enkle å fotografere. Jeg har etter hvert fått en viss trening med hoppende hester i mørke ridehaller. Men dansende ballerinaer på scener med kunstnerisk farget lys er minst like utfordrende. Og nå snakker vi kun om det fotograf-tekniske. Videre begrenser vi rådene her til å gjelde enklere teateroppsetninger, selv om vel prinsippene gjelder også ved større oppsetninger.121205_Askept_234

Lyset skifter, fra nesten sort til forholdsvis mye lys, fra knall blått til dyp rødt. Og alt derimellom. Selvsagt gjerne i løpet av en eneste scene.

Hvordan kan man klare å få gode bilder? Her er mange veier frem til målet: Noen kjappe. Andre tar mye mer tid.

Her er ett forslag: Prøv å ta bilder på generalprøven. Snakk med regissøren og spør hvor og når du kan ta bilder, og om du kan bruke blits eller ikke (og det kan du som regel ikke), osv. Normalt kan du på en generalprøve bevege deg nokså fritt foran scenen, og dermed få de vinklene du er ute etter. I tillegg kan du med en passe lang tele ta bilder fra et galleri eller lignende.  Går du nært kan du også få med mange fine detaljbilder, portretter og studier.

Har du tid og anledning, forsøk å få med deg noen av gjennomkjøringene på forhånd. Da har du en viss formening om hva som kommer til å skje, slik at du kan være i god posisjon.

Det ideelle er å ha objektiver med stor blenderåpning. 2,8 er vel strengt tatt et minimum. Noen vil sverge til f eks en 50 eller 85 mm 1,4. Mer lys inn betyr raskere lukkertid. Det ideelle er nok fullformat og et moderne kamera med en god prosessor som holder støy i sjakk selv ved høye ISO-verdier. Her har Nikon lenge vært konge på haugen. Rivalen, Canon, er med noen av sine siste proff-modeller helt oppe på siden.

De bildene du ser her er tatt med en Nikon D300, altså med en DX-brikke. Bildene er i hovedsak tatt på 3200 ISO, f:2,8 og med så rask lukker som det var mulig. Det ble i praksis ofte ca 1/125 sek. WB er på auto. Mange bilder er tatt med -1 f i kompensasjon. Alle bilder tatt i RAW-format. På slutten gikk jeg over til Manuell, der jeg satte f:2,8 og justerte tiden litt. Etterpå er samtlige bilder justert en del i Lightroom 4.2.
Du finner noen flere bilder her. (Tips: Klikk på Slidesshow-knappen øverst til høyre).

121205_Askept_267 121205_Askept_322

Kjappe hester og svakt lys

Rideskolen der min datter stadig blir flinkere og flinkere, arrangerer hvert år et hesteshow: I år kalt Julemylder i stallen. Det har blitt noen blogg-artikler om de fotografiske utfordringene her. Derfor skal jeg denne gang ikke si så alt mye om verken lysstoffrør, hvitbalanse, ISO eller blendere.121201_0230_Rideshow

Bildetekst: Anne Soleng hopper tau (!) på Dina.

Nedenfor her ser du noen av bildene. Alle tatt med Nikon D300. Fotograf-kjenning Ketil sto ved siden av og fotograferte med fullformat (FX), og det frister…

ISO 3200 gir unektelig noe korn på en DX-brikke, men man kan avhjelpe litt i Lightroom. Linser med lysstyrke 2,8 eller lavere er et krav. Det betyr imidlertid liten dybdeskarphet og følgelig at en del bilder nok blir ute av fokus.  Akkurat her (og i en del andre settinger) kunne det muligens vært smart med en 85 mm 1,4. Koster imidlertid skjorta.

Denne gang hadde jeg sort dunjakke og tok sjansen på å måle hvitbalansen med et WhiBal-kort holdt i hånda. Så laget jeg en Preset i Lightroom der jeg blant annet endret hvitbalanse. Å få til en god nok hvitbalanse er et kjempeproblem under slike forhold, og jeg er ikke sikker på om jeg er i nærheten av å komme i mål.

Så var det bare å fyre løs, og samtidig hygge seg med flinke jenter og flinke hester. Det var sikkert -12 ute, og det føltes enda verre inne i hallen. Men batteriet krøp bare ett strek nedover, tross nesten 400 bilder. Nikons EN-EL3e imponerer. (Klikk på et av bildene for å se dem i større format. deretter kan du bla deg frem og tilbake i serien)

Foto med lav lukkerhastighet

Det er ingen lov som sier at et fotografi må være 100 % skarpt. Hvis hensikten med et foto er å formidle et inntrykk, følelse eller budskap – så er det meste lov. Hvis hensikten derimot eksempelvis er å vise en perfekt gjengivelse av en eller annen teknisk innretning, så innbiller jeg meg at mottakeren gjerne vil ha et bilde som er skarpt fra A til Å. Men det er altså ikke det jeg tenker på her.

Bildetekst: Hensikten med dette bildet var å vise aktivitet og fart. Kamera: Nikon D300, 1/25 sek, f:13, 80 mm, ISO 200.

Hvordan lager man et bilde som det du ser over her? Hvis du er en av de mange som har «mistet» bruksanvisningen og for lengst har satt kameraet ditt på A for Auto, er det nå på tide å begynne å «skru litt» på kameraet ditt. (De fleste bruksanvisningene ligger forresten på nett nå for tiden, så du har ingen unnskyldning lenger…)

Alle speilreflekskameraer og mer avanserte kompaktkameraer har de viktigste innstillingene på utsiden, som knapp eller dreiehjul. Mange kameraer som er laget for amatører har disse innstillingene i en eller annen meny, som du enkelt finner hvis du trykker på «Meny» eller «Funksjons-setting» eller tilsvarende knapp.

Bildet til høyre viser et Canon G9 med alle viktige innstillinger lett tilgjengelig. Ved å stille kamera på Tv (lukkerforvalg) kan man med et lite hjul på baksiden velge lukkerhastighet. Har du Nikon så heter denne innstillingen S (for shutter, dvs. lukker)

Poenget er at det er du som skal fortelle kameraet ditt hvilken lukkerhastighet du ønsker – og ikke omvendt, slik du ber om når du overlater alt til kameraet gjennom å velge Auto. For å ta et tilsvarende bilde som av jentene og guttene som løpstrener, skal du nå stille kameraet inn med en lukkerhastighet på f eks 1/25 sekund. Ved å bruke Tv (Canon) eller S (Nikon) bestemmer du lukkerhastigheten, men overlater til kameraet/lysmåleren å selv finne ut hvilken blender bildet må tas på for å få et korrekt eksponert bilde.

Det neste – som kan kreve litt øvelse – er panorering. Du må følge motivet! I tilfellet med ungene som løper, sto jeg ved siden av løpsfeltet. Jeg siktet på ungene som kom løpende mot meg, og akkurat i det de var på siden av meg trykket jeg på utløseren samtidig som jeg fortsatte å følge bevegelsen mot venstre. For å få et motivmessig perfekt bilde handler det om 50 % øvelse og minst 50 % flaks. Den første halvdelen er det mulig å gjøre noe med, og det koster ikke fem øre. Prøv deg frem. For noen motiver er 1/25 for fort og for noen for sakte. Da er det bare å skru i vei: raskere eller langsommere lukkerhastighet. Når du kommer hjem kan du i ro og mak studere bildene, og her se hvilken lukkerhastighet som var den ideelle. Dette ser du i alle bildebehandlingsprogrammer. Og hvis du mot formodning ikke har noe slikt, så kan du se det i Utforsker: Høyreklikk på bildefila, klikk på Egenskaper (nederst i menyen), og klikk deretter på Detaljer.

Og forresten: Det er ikke bare bilder av løpere på stadion som kan bli til stilige bilder. Prøv på andre motiver også: Nærbilder av blomster som vaier i vinden. Trær som rører på seg. Unger som leker eller fugler som flyr…
Bildetekst: Her er et fint eksempel på hvordan et uskarpt bilde kan skape fart og action på en helt annen måte enn et sylskarpt bilde. Fotograf: Kjell G. Karlsen.

Bildetekst: Vær obs på at lav lukkerhastighet kan være en måte å dempe en ikke helt perfekt bakgrunn. Poenget her er/var å få rytter og hest til å fremstå som litt mer skarp enn hallen i bakgrunnen, og dermed å få mer oppmerksomhet på hovedmotivet og noe mindre på stallen bak. I dette tilfelle lykkes det nok bare delvis.

GPS: Hvor er bildet tatt?

Av og til kan det være greit å kunne slå fast med stor sikkerhet hvor et bilde er tatt. Da er en GPS-enhet koblet til kameraet ditt ganske smart. Det betyr at GPS-koordinatene blir en integrert del av bildefil-informasjonen. Sender du bildet fra deg, kan mottakeren raskt finne ut eksakt geografisk posisjon i fotoøyeblikket.

Mange kompaktkameraer har i dag innebygget GPS-enhet. For eksempel har mitt Panasonic Lumix TZ20 en slik. Den fungerer selvsagt perfekt, og oppgir posisjon med skremmende nøyaktighet. Jeg var ute og reiste i verden for et par måneder siden, og da var den kjekk å ha. Den «tygger» imidlertid batterier, så det kan være smart å kjøpe et ekstra batteri og aldri dra på tur uten laderen.

Speilrefleks
Men i tillegg har jeg en ekstern GPS-enhet som kan kobles til mitt systemkamera. Det er en liten sak som jeg kjøpte fra Kina for litt over tusenlappen. To små saker forresten: Selve GPS-enheten pluss en liten bluetooth-mottaker som kobles til multikontakten på mitt Nikon D300.

OBS: Info pr april 2014: Det ser ut som om fabrikken har erstattet denne løsningen med to enheter med én litt større sak som puttes rett inn i multikontakten. Du ser dette hvis du klikker på adressen til leverandøren, se nedenfor her.

 

Bildetekst: Holux GPS-enheten er 60x40x15 mm. Denne (til høyre i bildet) kan du legge i brystlomma, i lokket på ryggsekken, eller lignende – og er altså ikke i veien for noe som helst. Den sender signalene via bluetooth til mottakeren (den lille dingsen til venstre) som plasseres i multikontakten på kamera. Den lille mottakeren har inngang for elektrisk snorløser. Det er smart. Holux-enheten har innebyggede batterier som lades via standard USB-kabel. Mottakeren får strøm fra kamera.

Grundig sjekk
Jeg gjorde en del undersøkelser før jeg kjøpte GPS-system til mitt speilreflekskamera. Ikke først og fremst på grunn av økonomien, for de koster ikke all verden. Men mer på grunn av funksjonalitetene og den praktiske bruken.

Nikon har en original GPS-enhet som sikkert er aldeles utmerket. Det var fristende for en Nikonianer å kjøpe denne, men den har etter min mening tre svakheter: Den står i blitskontakten på toppen av kamera (og gjør dermed blitsfotografering noe mer plundrete), den tar opp multikontakten i fronten slik at man ikke kan bruke snorutløser, og sist men slett ikke minst (skal vi tro brukererfaringer) så er ledningen fra GPS-saken på toppen og kontakten alltid i veien.

Mange løsninger
Dermed la jeg ut et spørsmål på nettstedet foto.no. Og det haglet inn gode svar, forslag og praktiske brukererfaringer. Alt sammen gull verd før man bestemmer seg. Det finnes mange og gode løsninger. Noen sverger til å bruke et rimelig PC-program: Man bruker en ordinær GPS-mottaker og sørger for at klokka i kamera er likt GPS-enheten. Dermed kan dataprogrammet koble hvert bilde med tidspunkt for hvor man var akkurat da. Enkelt – og litt for plundrete etter min smak. Jeg ønsket et fiks ferdig koordinat rett inn i bildefila med en gang. Det finnes som sagt mange ulike løsninger, alt fra denne enkle og til den originale Nikon-GPS-enheten.

Kart
Etter å ha lest alle svarene fra foto.no grundig, og sjekket forslagene på nett, falt altså valget på Holux. Den fungerer helt greit. Siden jeg benytter Lightroom for import og bearbeiding av bilder, er det bare å klikke på koordinatet i Library-modus, og vips så forteller Google meg eksakt hvor bildet er tatt, enten på flyfoto eller på kart (eller begge deler). Noen steder kan man gå over til Street view.

Fra versjon 4.0 av Lightroom har det kommet en egen «kart-seksjon» i programmet. Jeg var nylig ute på et oppdrag med fotografering fra helikopter, og det var etterpå svært nyttig å kunne levere til oppdragsgiver et kart over området, der det var plottet inn hvor bildene var tatt. Og dette var selvsagt noe programmet gjorde automatisk.

Nyttig?
Så får det bli opp til enhver å bedømme om dette er en nyttig sak, eller om det bare er nok en dings som er «nice to have». Mine erfaringer? Tja, begge deler kanskje. Den ligger mye i fotoryggsekken når det er uvesentlig å geo-tagge bildene, men av og til er den altså svært så nyttig.

Her er nettsidene til «min» GPS-enhet.

Bildetekst: Dette er et bilde av en steinalderbosetting i Efjord i Ballangen kommune i Nordland. I slike tilfeller er det greit å kunne dokumentere hvor bildet er tatt, ved å ha et kart-koordinat innebygget i bildefila.

Her er spørsmål og svar om tredjeparts GPS-enheter fra nettstedet foto.no. Her er en del nyttige diskusjoner mhp batterikapasitet og –tapping, hvor lang tid det tar å finne posisjon, mm. Muligens vil du foretrekke andre løsninger enn de jeg gjorde.

Og skulle du av en eller annen grunn lure på hva GPS er for noe, kan du klikke her.