Nå kommer de store kompaktkameraene

Er du passe lei av å drasse rundt på en tung speilrefleks med like tunge linser. Da er kanskje tiden inne til å skaffe deg en av de nye store kompaktkameraene, gjerne med utskiftbar optikk og med stor bildesensor. Det har jeg gjort. Og fått mye av bildegleden tilbake.
X_E2_Black_Front_Left_18_55mm

Noen «fundamentalister» har konvertert og solgt sitt DSLR-utstyr. Det er jeg ikke i nærheten av. Tross alt gir min gode gamle D700 meg bilder som få andre kameraer kan, spesielt under vanskelige lysforhold. Men til mye annet er mitt nye Fujifilm X-E2 mer enn godt nok. Oppmerksomhetsfaktoren er også behagelig lavere: Jeg får tatt flere og bedre bilder uten at folk merker at jeg fotograferer.

Utvalget av gode speilløse kameraer med stor bildebrikke begynner etter hvert å bli ganske brukbart. National Geogaphic har laget en sammenstilling av 10 kompakter som passer for folk på reisefot. Flere magasiner har tilsvarende omtaler.  ZFUJIXE2BACK

Populariteten er forståelig. Min 15-åring forelsket seg straks i mitt nye kamera, til tross for at hun har et relativt stort utvalg av solide (og tunge) DSLR som hun kan velge fra. Vekt og anvendelighet gjorde utslaget.

Jeg har lenge gått og ventet på et tilsvarende kamera men med fullformatbrikke. Det finnes riktignok allerede, koster vel 55.000 kroner og har en liten rød logo på fronten. Uaktuelt. I «mellomtiden» kjøpte jeg for to-tre år siden en Fujifilm X10 som tar meget gode bilder under gode lysforhold. Men en 12 MP 2/3-tommers CMOS II-sensor er tross alt bare 2/3 tommer. Det betyr «korn» ved høyere ISO-verdier. Så mye korn at da jeg nylig plukket ut 2014-bilder til å sette i album, ble jeg så frustrert over svak bildekvalitet at jeg var et lett bytte. Min fotokompis hadde lenge hatt et X-E2 og jeg visste hva det kameraet var godt for.141221_TRMS_150

Men for å si det på den måten: Det var ikke kjærlighet ved første blikk. Det tok meg en stund å gravlegge mine kjepphester, blant annet ønske om en ren optisk søker med informasjon i fremfor en elektronisk søker. Men etter hvert har jeg (inn)sett verdien av mange av funksjonene, og er nå kjempefornøyd. Her er de sakene jeg setter mest pris på:

  • Skarpe, fine bilder, selv med høye ISO-verdier.
  • En lynrask elektronisk søker (ikke forsinkelser) som lar meg få se bildet før det blir tatt. Perfekt når man må lyskompensere.
  • Fin blender-ring innerst på linsa, som er enkel å betjene selv med store varme hansker.
  • Et «lettkjørt» kamera som enkelt lar seg styre fra utsiden, uten å måtte dukke ned i menyer.
  • Og masse (!) finurlige innstillinger for den som har lyst og behov (inklusive WiFi).

Nedenfor her (og et over) er noen bildeeksempler som er tatt nylig. Det er mørketid i min kant av verden, og bildene er stort sett tatt med en ISO mellom 1600 og 3200. Klikker du på bildet får du det opp i 1500 px bredde. (Du kommer tilbake til bloggen med å klikke på retur-pila øverst i venstre hjørne i nettleseren din.)141227_E2_114

141227_E2_115

Tromsø sentrum, årets  mørkeste dag, 21. desember, rundt kl 12.

 

Tromsø sentrum, årets  mørkeste dag, 21. desember, rundt kl 12.

Tromsø sentrum, årets  mørkeste dag, 21. desember, rundt kl 12.

Reklamer

Gode bilder av spreke hester

Nylig hadde jeg gleden av å overvære et spangrytterstevne: Et sånt et distriktsstevne med innlagt kretsmesterskap, oppe i en dal, og et godt stykke unna Oslo Horse Show og tilsvarende. Men altså: Her var hester i alle størrelser, hindre i alle høyder, flinke ryttere og alt som skal til. Men herremindag så vanskelig det var å få Det Perfekte Bildet!Distriktsstevne i sprangridning, Narvik Ridesenter, Skjomen, 30-

Lyset
Jeg spurte banebyggeren, en ytterst profesjonell hesteekspert og banebygger, litt diskret om han ikke hadde den minste omtanke for de problemene han påførte en fotograf ved å legge alle hoppene «feil vei» i forhold til sola og lyset.

Han visste godt hva jeg snakket om for han var en flink fotograf selv, og hadde fotografert på flere baner enn jeg kan drømme om. Ikke aldeles uventet var det nok ganske andre prinsipper han jobbet etter når han skulle bygge baner 🙂 Men han innrømmet det gjerne: På enkelte baner var det svært vanskelig å få gode bilder, og av høyst forskjellige grunner.140830_Hest-1_246


Bildetekst: En alt for tydelig bakgrunn ødelegger mange gode bilder.

Alt som er i veien
De som har sett en hinderbane på nært hold vet at dette er et tilsynelatende kaos av liggende og stående treverk som har en tendens til å stå i veien det meste av tiden. I tillegg må også innrømmes at det som er utenfor banen kan være enda verre: En gul traktor på skrå og store hvite «tårn» av flispakker og høyballer kan være ytterst distraherende når målet er å få fokus på rytter og hest. En mørk brun hest mot en mørk bakgrunn av trær i skygge er heller ikke ideelt.

Sjekk kartet
Hva gjør man da under de rådende omstendighetene? Man gjør hjemmeleksa si: Først studerer man selve banen, hva som er på den og ikke minst hva som er utenfor denne og hvordan hovedlyset ligger i forhold til banen. Deretter sjekker man banekartet nøye for på den måten får en formening om hvilken vei hestene hopper over hvilke hindre, samt hvor det er mulig å stå for å få et så bra bilde av rytter og hest som mulig. Samtidig må man sørge for at bakgrunnen er ren nok eller langt nok unna til at mulig for forstyrrende elementer kommer nok ut av fokus.Distriktsstevne i sprangridning, Narvik Ridesenter, Skjomen, 30-

Bildetekst: Med 8 bilder pr. sek. får man med seg det meste. Uhell skjer hele tiden. Ulykker er gudskjelov sjelden.

Plassering
Trodde du at en hest bare ble styrt med tømmene? Bom. For få en hest dit man vil må rytteren ta i bruk mange og ulike metoder. En av dem er hodebevegelser. Omtrent før hesten er over bommen ser rytteren i retning av neste hinder, og det er signalet til hesten om å ta sikte på dette.
Hva betyr dette for deg som fotograf? At det ikke er likegyldig på hvilken side av et hinder du plasserer deg. Hvis du vil at rytter og hest skal se inn i bildet og ha vinkel mot deg, plasserer du deg der dette er best. Øvelse gjør mester, men det er heller ikke dumt å be om gode råd fra folk som kan dette.

Lang linse
Det finnes mange måter å ta spenstige og gode hestebilder, men her er én av mange: Sett på ei lyssterk og passe lang telelinse, men du må blende ned så langt det er tilrådelig slik at du får fokus både på hest og rytter mens du samtidig forsøker å legge bakgrunnen behagelig uskarp.Distriktsstevne i sprangridning, Narvik Ridesenter, Skjomen, 30-

Bildetekst: Det er fornuftig med gule sikkerhetsvester, men spesielt fotogene er det ikke.

Avstandsmåling
Hvis du er i tvil om kamera takler kontinuerlig avstandsmåling godt nok, så kan du gå over til manuell fokus. Du må legge fokuspunktet på ønsket sted forhold til bommen. Så må du fyre av i det ekvipasjen nærmer seg fokusfeltet. Med f. eks. f:4,5 eller der omkring bør du ha dybdeskarphet nok til at både hestehodet og på rytteren blir skarpe. Samtidig.

Full fart
Jeg vil tro at du som et minimum bør jobbe med 1/1250 sekund for å få et skarpt bilde – hvis målet da er et skarpt bilde. Det betyr ofte at du må øke ISO-verdien noe. Et moderne DX eller fullformat-kamera takler høye ISO-verdier godt.Distriktsstevne i sprangridning, Narvik Ridesenter, Skjomen, 30-

Bildetekst: Prøv å få med noe av det som skjer utenfor banen også. Som en pappa som lager hestehale på sin datter.

Prikken over i-en
Og så har vi lovens om alle tings iboende faenskap: Det er nemlig ikke nok at bildet er skarpt, at rytter og hest er i fokus og at bakgrunnen er perfekt. I tillegg skal både hest og rytter se fine ut, beina skal være perfekt plassert, osv, osv. Jeg har en del bilder der «alt» stemmer, bortsett fra at rytteren har munnen åpen og ser vettskremt ut, eller at hesten blinker eller har beina i feil posisjon. Kast!

Konklusjon:

  • Hestefotografering er slett ikke enkelt.
  • For å bli en god hestefotograf må du sette deg godt inn i hva sporten dreier seg om og hvordan den utføres. Og: Dette gjelder enten vi nå snakker om hest, svømming, fotball eller hva det nå skulle være.Distriktsstevne i sprangridning, Narvik Ridesenter, Skjomen, 30-

**

Info 1:
Jeg tok denne gang bilder for egen fornøyelses skyld og med formål å forsøke å få noen flere gode og spenstige hestebilder. Hvis dette hadde vært oppdragsfoto for en avis eller lignende, dvs: der jeg måtte levere bilder f.eks. av alle premierte mens de konkurrerte, ville jeg nok jobbet på en helt annen måte. En løsning er å få lov til å stå inne på banen og jobbe med tilnærmet normaloptikk, mindre blender og høy hastighet, for på den måten å sikre bilder, og heller blåse i om bakgrunnene blir så som så.

Info 2:
Jeg kunne tenkt meg å få jobbe med flere kameraer, f.eks. sette et kamera med en kraftig vidvinkel helt nede ved et hinder og så fjernstyre dette. Men hester er nokså skvetne greier, og man vil nødig skape problemer for verken hest eller rytter. Under en øvelse, ja. På konkurranser, mest trolig ikke. De som kan dette sier at hestene er så gira under en konkurranse at de ikke lar seg hefte med en D700 som fyrer løs med 8 bilder pr sekund. Det er mulig. Men spør gjerne de ansvarlige om hva du får lov til. Det verste du får er et nei.

Og, bare for å ha sagt det også: Mine kunnskaper om hest og hestefotografering er ikke mer enn man kan klore ned på de første sidene av ei notisbok. Eller skrive ned på et par sider i en blogg.

Fakta: Utendørs, sol fra skyfri himmel. Nikon D700 (fullformat), Nikon 70-200 f:2,8. B-kamera: Nikon D300 (DX), Nikon 18-200.

Og hvis du har lyst å se enda flere bilder fra dette stevnet, så finner du mange av dem her.

Kjappe hester og svakt lys

Rideskolen der min datter stadig blir flinkere og flinkere, arrangerer hvert år et hesteshow: I år kalt Julemylder i stallen. Det har blitt noen blogg-artikler om de fotografiske utfordringene her. Derfor skal jeg denne gang ikke si så alt mye om verken lysstoffrør, hvitbalanse, ISO eller blendere.121201_0230_Rideshow

Bildetekst: Anne Soleng hopper tau (!) på Dina.

Nedenfor her ser du noen av bildene. Alle tatt med Nikon D300. Fotograf-kjenning Ketil sto ved siden av og fotograferte med fullformat (FX), og det frister…

ISO 3200 gir unektelig noe korn på en DX-brikke, men man kan avhjelpe litt i Lightroom. Linser med lysstyrke 2,8 eller lavere er et krav. Det betyr imidlertid liten dybdeskarphet og følgelig at en del bilder nok blir ute av fokus.  Akkurat her (og i en del andre settinger) kunne det muligens vært smart med en 85 mm 1,4. Koster imidlertid skjorta.

Denne gang hadde jeg sort dunjakke og tok sjansen på å måle hvitbalansen med et WhiBal-kort holdt i hånda. Så laget jeg en Preset i Lightroom der jeg blant annet endret hvitbalanse. Å få til en god nok hvitbalanse er et kjempeproblem under slike forhold, og jeg er ikke sikker på om jeg er i nærheten av å komme i mål.

Så var det bare å fyre løs, og samtidig hygge seg med flinke jenter og flinke hester. Det var sikkert -12 ute, og det føltes enda verre inne i hallen. Men batteriet krøp bare ett strek nedover, tross nesten 400 bilder. Nikons EN-EL3e imponerer. (Klikk på et av bildene for å se dem i større format. deretter kan du bla deg frem og tilbake i serien)

Hvitbalansekort (og litt om hester)

I motsetning til hva noen kanskje tror, skal denne bloggen ikke først og fremst handle om hester, men om hvordan man kan forsøke å få korrekte farger under alle til dels umulige forhold. Denne gang skal det handle om et såkalt hvitbalansekort som referanse for hva som skal være nøytralt hvitt – men som etterpå kan vise seg ikke å være det.

Bildetekst: Her var poenget å forsøke å lage dynamikk og fart over bildet.

Her er historien: Utstyrt med et kalibrert hvitbalansekort, nyinnkjøpt fra USA (relativt høy kilopris), skulle jeg nylig ta noen bilder under et sprangridestevne en ridehall. Her var det ganske mørkt. Etter at arrangøren slo på alle lysene i taket kom vi opp i ca. 1/100 sek, f:2,8 og 3200 ISO. Det er på kanten, spesielt når vi snakker om store dyr i bevegelse. Men eksponering for å få noenlunde skarphet er én ting.
Korrekte farger er noe helt annet: Det er nemlig stor sannsynlighet for at lysene i taket er/var en salig blanding av dagslys- og varmhvite neonrør. Noen nye og noen gamle. Da er vi i sum i den absolutte teknologiske ytterkant i forhold til å forsøke få noenlunde skarpe bilder med forsøksvis korrekte farger – uten å ta i bruk kunstig lys vel og merke. Det var her mitt nye hvitbalansekort skulle gjøre susen.

Bildetekst: Hvitbalansekortet som «lurte» meg – eller var det jeg som lurte kortet?!

Ute på banen
Hyggelige arrangører inviterte meg til å stå ute på banen, og det sier man ikke nei takk til. Nå er hester ofte lettskremte skapninger. De hører skumle lyder og ser spøkelser på høylys dag. Jeg er alltid redd for å skremme hester, spesielt med unge ryttere oppå. Når motoren i kameraet starter høres dette godt, og røslig gubbe i rød varmedress er heller ikke usynlig. Men her sto hestevante folk og fotograferte med blits, så det var bare å roe ned: alt skulle være i orden, fikk jeg fortalt.

Det var altså her jeg tok frem mitt hvitbalansekort, holdt det på strak arm og på skrå opp mot taket. Knips, knips. Nå var referansen på nøytralt hvitt i boks, og alle problemer ville være løst.
Bildetekst: Korrigert mot 4200 Kelvin

Man lærer..
Så startet konkurransen, og underveis her fikk jeg lært meg en hel del nye saker om både hester, sprangkonkurranser, hvor det er smart å stå – og hvor det kan være mindre smart å stå. Jeg prøvde også på et par blitsbilder med fjernutløser. Litt skummelt synes jeg. Både hester og ryttere kan fort miste konsentrasjonen når de får en SB900 rett i fleisen, så jeg lot det være med et par ikke helt vellykkede forsøk.

Feil
Vel hjemme lastet jeg noen hundre RAW-bilder inn i Lightroom. Så fant jeg igjen bildet med hvitbalansekortet, klikket med pipetten på kortet, og kopierte hvitbalansen over på nabo-bilde av en hest på full fart over et hinder. Så elegant gjør man det – også i Lightroom. Ett problem: Fargene så ikke ut i det hele tatt! Etter at eksponeringen var korrigert, var det en gulbrun ekkel tone over hestebildet. Hvitbalansekortet sa 4850 Kelvin. Kamera hadde i Auto-WB foreslått 4100 Kelvin på hestebildene. Kamerainnstillingen ga et litt kjølig bilde. Men når jeg forsøkte å endre bildet til hvitbalansekort-innstilling ble det verre enn verst.

Hyggelige kolleger
Hva gjør man da, bortsett fra å deppe over tingenes iboende faenskap? Jo, man kontakter en som kan dette og som har et nesten fundamentalistisk forhold til hvitbalanse: Bloggeren og Skiens-fotografen Ernst Vikne. Jeg sendte noen bilder til ham. Han studerte bildene, og trakk gudskjelov samme konklusjon som jeg hadde gjort: Verdiene fra hvitbalansekortet var feil! Han foreslo dessuten omlag samme K-verdi som jeg selv rent visuelt hadde vurdert som det beste: 4200 K og ca. +12 i tint.

Henge opp kortet
Men Ernst hadde et godt råd: Sørg for å henge hvitbalansekortet opp så nært fotostedet som mulig. I mitt tilfelle ville det være å ta et par bilder med kortet hengende på et av hindrene. Han hadde en gang opplevd noe av det samme.
Det var da det gikk opp et lys for meg: Selvsagt, jeg hadde jo hatt på meg en RØD varmedress!

Med god hjelp og med en smule logisk tenking (som riktignok kom sigende etter hvert) kan det altså se ut som om hvitbalansekortet har avspeilet tilstrekkelige mengder av rødfargen fra dressen til at den ga feile farger. Og dette uten at det var mulig å oppdage visuelt at kortet var annet enn nøytralt grått. Eureka!

Konklusjon
Så lærte man i det minste tre ting:

  1. Heng hvitbalansekortet opp der objektet er.
  2. Det er smart å bruke egen vurderingsevne, og ikke stole blindt på teknologien.
  3. Hester kan være lettskremte.

Bildetekst: 4200 Kelvin (og kanskje kunne dette bildet vært enda noe korrigert).
Klikk på bildene for å se dem i full størrelse.

Bildetekst: 4850 Kelvin (feile farger)