Hva er penest: Farge eller sorthvitt eller…?

I ny og ne ramler man over motiver som liksom skriker etter å bli eksperimentert litt med. Et antall gamle kjerrehjul (?) med snø på fanget oppmerksomheten.

Jeg gikk ganske tett på med mitt Fujifilm X-E3. Blender 10 for å få god dybdeskarphet. 1/400 sek med ISO 200. Normalzoom (18-55) innstilt på 48 mm som tilsvarer om lag 75 mm i fullformat. RAW-format, selvsagt. Det var utgangspunktet.

A: I Lightroom (LR) dro jeg gjennom min «standard-innstilling» for denne typen bilder: En svak s-kurve, litt Clarity og oppskarping til 40. Ikke mer, for da er det fare for å oppleve «worms» – et kjent men langt fra kjært fenomen med Fujis sensorer og LR. Denne innstillingen er lagt inn i User Presets, så jeg får alt med ett klikk. I tillegg la jeg her inn litt PostCrop Vignettering, og justerte eksponeringen. Punktum.

Men så dukket altså spørsmålet opp: Kunne dette fargebildet være like bra eller bedre i sorthvitt.

B: Denne konverteringen kan man gjøre relativt enkelt i LR, men siden jeg har en gammel gratisversjon av Silver Efex Pro som tilleggsprogram i Photoshop, så ble dette foretrukket, ikke minst pga. programmets mange maler. Jeg fant en med litt forsterket kontrast. Klikk. Dermed var fargebildet konvertert til sorthvitt på om lag 1 sekund. SEP er et snasent program som anbefales for deg som liker å eksperimentere med sorthvitt. Det koster noen få kroner nå.

C: Men kunne jeg ut fra det originale fargebildet vri og vrenge litt på farger for å få et litt mer spennende uttrykk? En utrolig enkel metode ligger i Photoshop under Image -> Adjustments -> Posterize. Her kan du enkelt velge om du vil la bildet bestå av 2 farger, 4 farger, osv. Du får resultatet på skjermen med en gang (Du må hake av for Preview). Jeg tror jeg valgte 4 farger her, og du kan vel mer eller mindre se hvordan algoritmene til Photoshop fungerer når du sammenligner med originalbildet øverst.

Og så: Da satt jeg der med tre ulike uttrykk på bakgrunn av ett og samme motiv. Hva var finest? Det hender jeg lar meg imponere over mennesker som i løpet av 1/1000 sek kan slå fast at bilde X er myyye bedre enn bilde Y og Z. Det hender også at jeg lar meg irritere grenseløst over slike mennesker. Ettersom årene har gått, har jeg blitt mindre og mindre skråsikker på det meste her i livet.

Hva som er best av de tre motivene? Sannelig om jeg vet!

Du må gjerne si hva du synes.

(Klikk på bildene for å se dem i maks størrelse. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din)

Reklame

En dag på havna – eller hvordan unngå å bli motiv-blind

Jeg bor i en havneby som i 120 år har sendt svensk jernmalm på kjøl ut fjorden. Og som i nesten like mange år også har tatt mot stadig større cruise-skip. I en slik setting kan man se for seg to alternative reaksjonsmønstre. A: Man blir blind for det som skjer på havna. B: Man blir i overkant sterkt opptatt av alt som flyter. Det er eksempler på begge.

«New Leonidas». Ved LKABs kai 5. Gross Tonnage: 87590, Deadweight: 170578 t. Length Overall x Breadth Extreme: 289m × 44.98m, Year Built: 2003, Reg Liberia.

En nå for lengst død amatørfotograf som bodde i et hus med god utsikt til havna innrettet seg med kamera og ei lang linse på en loftsbod, og herfra fotograferte og katalogiserte han hver eneste båt som kom for å hente jernmalm. Vi kaller dem malmskip. I tillegg fikk og kjøpte han bilder av eldre skip som han ikke hadde i arkivet. På et tidspunkt ga han hele samlingen til den kommunale bildesamlingen. Litt av en gave!

«Viking Sky». Gross Tonnage: 47842, Deadweight: 4826 t, Length Overall x Breadth Extreme: 228.28m × 34m, Year Built: 2017

Jeg har forsøkt å «rekruttere» amatørfotografer som har direkte utsyn til havna om å fortsette denne jobben. Uten hell. Det må nok ligge en genuin interesse i bunn.

Jeg går ofte tur med kamera. Når man er omgitt av hav i en sektor på om lag 270 grader, er det ikke til å unngå at man før eller siden kommer til havna. Da er det heller ikke til å unngå (?) at det blir tatt en del bilder av skip i ymse størrelser og fasonger. Ved innlegging via Lightroom prøve jeg som regel å legge inn skipsdata, hentet fra nettstedet MarineTraffic. Greit å ha.

Her er noen bilder fra en tur den 21. februar 2019. Et av bildene er høyaktuelle i dag, vel en måned senere, ettersom cruise-skipet «Viking Sky» lørdag 23. mars bare var 100 meter fra å gå i fjæresteinene og havarere i full storm i Hustadvika utenfor Romsdal. Litt av et scenario med 1300 godt voksne folk om bord. Det ser heldigvis ut til å gå bra.

Like bak «Viking Sky» ligger malmskipet «Centennial Harmony» ved den såkalte Fagernesterminalen.

«Centennial Harmony». Gross Tonnage: 92752, Deadweight: 181338 t, Length Overall x Breadth Extreme:, 291.98m × 45m, Year Built: 2011. Panama reg.

På motsatt side av havna, ved LKABs utlaster ved kai 5 ligger «New Leonidas» godt lastet og snart klar for avreise.

I en klasse for seg ligger gode gamle «Skogøy», som trofast tjenestegjorde på ruten Narvik – Svolvær i flere tiår, før hun ble erstattet av en hurtigbåt og solgt til Sverige. Den korte historien er at skipet lå halvveis nedsenket i en kanal nær Stockholm da et gjeng entusiaster med et pågangsmot av en annen verden ga seg f… på at de skulle redde skuta. Nå er hun tilbake i «hjembyen» og er under restaurering.

«Skogøy «- tidligere lokalbåt, nå under restaurering.

Hvordan er det med deg? Er du blitt «blind» for de hverdagslige hendelsene som skjer rett foran nesa di, eller klarer du å beholde evnen til å se dette, og fotografere det for ettertiden?

Kamera: Fujifilm X-E3. Linser Fuji 18-55 og 50-200. ISO 200. Frihånd.

Oslo – en (foto)messe verd

I fjor, i mars 2018, pakket jeg kofferten og dro 1400 kilometer til Hovedstaden – for å få med meg ei gratis fotomesse med mange foredrag som arrangeres av nettstedet og butikken foto.no. Det var det faktisk verd!

På fire dager rakk jeg 8-9 foredrag av flinke folk som kunne sine saker og/eller som hadde gode fotohistorier. I tillegg ble det selvsagt noen fototurer i byen, og besøk hos kjente og familie, så tiden ble benyttet godt.

Men du trenger ikke svi av tusenlapper på fly og hotell for å delta på årets fotomesse.

Foto: Andrea Gjestvang

Hvis du heller vil, kan du sitte hjemme i stua med PCen din, og følge livesending av flere av foredragene. Selvsagt får du mer med deg om du er tilstede. I tillegg kan du da diskutere hardware med folk fra de ulike leverandørene. Men det går altså å få med seg mye hjemme.

Langt fra alle foredragene sendes live, men her er flere som jeg umiddelbart har plottet inn for å se/høre.

Messa finner sted 27.-30. mars. Her finner du hele programmet:  http://kurs.foto.no/

Hvis du har tid/lyst/anledning/penger/osv. til å ta en Oslo-tur for å være tilstede, så kan det være smart å melde seg på raskt ettersom det bare er 50 plasser tilgjengelig på hvert foredrag.

Foto: Andrea Gjestvang

Første ut på onsdag ettermiddag er Andrea Gjestvang. Henne foredrag må du uansett få med deg! Hun er i en egen klasse. Bildene du ser her er hentet fra hennes nettsted, i et prosjekt om ungdom som vokser opp på små steder i Norge.

Blits: Litt ekstra lys – når det er nødvendig

Jeg vet at mange har et anstrengt forhold til blits. Men av og til er det nødvendig med litt ekstra lys. Å ta gode bilder med blits kan være en utfordring. Men som alltid gjør øvelse mester.

Mine to blitser tilpasset Fuji-x-systemet

To ferske blitseksempler:

Et nytt gondolanlegg ble innviet – i all enkelhet – men likevel med taler og snor-klipping. Det hele foregikk utendørs. Klokka var fem på ettermiddagen, lyset falt som en stein. I sørvest ble himmelen farget rød. Motlys!!! ISOen ble skrudd opp og opp. Jeg stoppet på 6400.

Nå var valget

• A: Å eksponere etter folkene i forgrunnen og med det fullstendig brenne ut deler av himmelen.
• B: Sette på min relativt lille og hendige Nissin i40 blits og gi en akkurat passe liten dasj lys for å lette opp ansikter, i et ellers korrekt eksponert bilde.

Valget var enkelt. Jeg kjørte kamera manuelt med full blenderåpning og eksponerte på 1/15 sekund. Blitsen ble satt på ca. ¼ styrke, som ble kjørt rett frem. Ting skjer fort under slike omstendigheter, så her kom lang erfaring til sin nytte.

Fordelen med å kjøre blitsen manuelt under slike forhold er at du har kontroll. Hvis kamera var satt i auto og blitsen var blitt kjørt i TTL, ville blitsen trolig sendt ut maks effekt. Resultat: Utbrente ansikter og trolig en helt mørk bakgrunn.

Så eksempel nr. 2. For få dager siden skulle jeg ta noen bilder inne i en dårlig belyst messehall. Også her stilte jeg inn 6400 ISO. Mitt Fujifilm X-E3 har ikke innebygget blits, men leveres med en liten blits som de fleste kanskje kan oppfatter som en vits. Det er ingen vits! Det var kun denne jeg hadde med i kameraveska. Se forskjellen på de to bildene. Blitsbilde f:8, 1/60 sek og blits rett på. Bilde uten blits har temmelig lik eksponering. Blitsbildet fungerer. Det andre ikke. Og alt takket være en bitteliten blits på 41 gram. Man skal ikke skue hunden på hårene.

Moral:

• Skaff deg en tilpasset blits til kameraet ditt. Det trenger ikke å være rare greiene.
• Lær deg å bruke denne, slik at du er bekvem med håndtering og bruk når det gjelder.

Hasselbladprisen til Moriyama

Den japanske fotografen Daido Moriyama er i år (2019) tildelt den prestisjetunge Hasselbladprisen. Det betyr 1 million svenske kroner og en fotoutstilling. Pluss et symposium. Dette vil nok bidra til at Moriyamas fotokunst blir enda mer kjent i Europa.

For nøyaktig ett år siden skrev jeg en blogg, litt om japansk fotokunst men mest om Daido Moriyama. For å få et gløtt inn i prisvinnerens verden, foreslår jeg at du leser denne bloggartikkelen, og eventuelt også ser på noen av de lenkene jeg ga – blant annet til en liten filmsnutt.

Også foto-verdenen er full av merkverdigheter og paradokser. Mottakeren av Hasselblad-prisen, Moriyama, liker ikke store kameraer. Han jobber med små kompakt-kameraer. Hans spesielle stil er vel så langt fra klassisk Hasselblad-fotografering som det er mulig å komme.

Selv sier han at han har blitt inspirert av Eugène Atget, Jack Kerouac, William Klein, Nicéphore Niépce, Shomei Tomatsu, Andy Warhol, Weegee och Garry Winogrand.

Jeg vet ikke om dette sier deg noe, men for meg er dette en blanding ut over enhver forstand. Alt fra han som «fant opp» fotografiet, via en amerikansk beat-forfatter og til en pop-art-kunstner.

Men uansett, gratulerer til Daido Moriyama og Hasselblad.

Mye historie i et lite bilde

For noen vil bildet du ser under her «bare være et bilde av et fly», fotografert «for mange år siden». Men for den som vil grave litt i historien, så kan et slikt bilde være starten på en spennende reise. Denne bloggartikkelen har egentlig ikke annet formål enn å forsøke å få deg til å se verdien i noen av de bildene du kanskje allerede har liggende, men som du strengt tatt aldri «har sett skikkelig på».

Bilder har flere dimensjoner. Det første og muligens enkleste er å gå litt i dybden på det du faktisk ser. I dette tilfellet hus, naust, sjøboder, et sjøfly med kjennetegn LN-PAB, en robåt, noen mennesker på kaia og på/i flyet. Mye kunne sies om dette: Det er sommer, personene er lettkledt, skal de reise eller venter de på noen. Også den spredte bebyggelsen med hus og sjøboder på den andre siden av fjorden kunne man si mye om.

Men i denne sammenhengen vil jeg kun fokusere på flyet. Det har kjennemerke LN-PAB og foran ser du logoen til Polarfly. Det er en Noorduyn Norseman, vanligvis bare omtalt som Norseman. Bildet er tatt på sjøflyhavna ved Skarveneset i Narvik, med stor sannsynlighet en gang mellom 17. juli 1947 og 17. desember 1948. I praksis enten sommeren 47 eller 48. Opphavet til bildet er ukjent.

Eget selskap

I denne korte perioden hadde man i Narvik et eget flyselskap, Polarfly, etablert av driftige mennesker som trodde på en fremtid også for lokalt eide lufttransportselskap. På eiersiden finner vi blant annet flypioner Gidsken Jakobsen.

I desember 1948 ble Polarfly kjøpt opp av Widerøe’s Flyveselskap, og fløy etter en tid kun med logoen til Widerøe.

Laget for bush-flyging

Noorduyn Norseman Mk ble konstruert av Robert Noorduyn og bygget hos Noorduyn Aviation, Ltd., Montréal, Canada. Det fløy første gang i november 1935. Det var konstruert med tanke på bushflygning under ekstreme forhold i den kanadiske ødemarken. Flyet kunne utstyres med både ski og flottører.

I løpet av andre verdenskrig ble det bygget 762 Norseman for det amerikanske flyvåpenet. Det var for øvrig en Norseman som 15. desember 1944 forsvant på tur mellom England og Frankrike, med den amerikanske storbandlederen Glenn Miller om bord. Flyet ble aldri funnet.

I 1945 fikk det norske luftforsvaret tildelt 25 Norseman. De ble plassert i en egen ving i 333 skvadron.

Akkurat dette flyet, LN-PAB, var det første sivilregistrerte Norseman-flyet i Norge. Det ble visstnok kjøpt fra Frankrike. Det gikk først i lokal og regional trafikk. Ved oppkjøpet ble LN-PAB et av de første Norseman-flyene i trafikk for Widerøe, og gikk nå inn i Widerøes rutenett.

LN-PAB ble skadet under en landing ved Fornebu i 1950. Det ble reparert, og gikk siden vesentlig på oppdrag i Nord-Norge.

Spiontokt

I 1952 – midt under den kalde krigen – var LN-PAB i oppdrag for den norske etterretningstjenesten med agenter og diverse utstyr om bord. Meningen var å lande på Gavnevann svært nær grensen mot Finland. Her skulle personell og materiell settes i land. Så skulle flyet ta seg like usett tilbake. Men flyet traff en landtunge under landingen og tippet over.

Alt sensitivt materiell ble selvsagt straks fjernet, og litt senere sørget mekanikere fra Widerøe for å berge motor, flottører, instrumenter og andre detaljer. Så ble resten forlatt.

Bilde fra nettstedet til Norsk Luftfartsmuseum i Bodø.

Bygget opp

I årene som gikk ble deler av flyet stadig plukket ut, tatt bort og brukt til de merkeligste ting. Vrakdelene, som etter hvert stort sett bare var en haug med skrot, ble liggende ved Gavnevann i femti år. I 2002 fikk Norsk Luftfartsmuseum og Bodø Luftfartshistoriske Forening lov til å hente det til museet. Gjenoppbyggingen av flyet startet i 2005 og pågår fortsatt. Det er per 2018 lagt ned mange tusen timer. På bildet her ser du hvordan det nå ser ut. Makeløst. Besøk anbefales.

Fotolærebøker

I 1995 kom det ut ei bok på Spartacus forlag: «På talefot med fotografiene våre», skrevet av Anne Helene Tobiassen. Det er etter min mening en flott innføring i bildeanalyse. Den inneholder mye fin metodikk når du nå skal gå i gang med å studere bestemors album – med helt nye øyne. Har du flaks kan du finne boka på FINN eller for eksempel på www.antikvariat.net

Jeg vil også anbefale ei bok til: «Kunsten å lese bilder», skrevet av Peter Larsen og Sigrid Lien. Samme forlag. Utgitt i 2008, og boka er fortsatt hyllevare.

Kilder: Wikipedia og Luftfartsmuseet.

Valg av ISO, f-stop og lukkertid i konsertsalen

Når knapt 90 korpsmusikere fra seks steder i tre kommuner arrangerer konsert, må det foreviges for ettertiden. I disse kommunesammenslåingstider er det også litt historisk at fem av korpsene er hjemmehørende i to kommuner som snart skal slås sammen. I det hele tatt…

I slike settinger er det alltid en avveining ved valg av utstyr. Jeg valgte denne gang «tungt utstyr»: Nikon D700 (fullformat), normalzoom og telezoom. Pluss et solid Manfrotto-stativ og en trådløs fjernkontroll.

Bildene skulle tas under selve konserten. Jeg valgte å ta bildet av hele korpset litt ovenfra, fra et galleri. Dette for å få med både musikerne og så mye av instrumentene som mulig. I øyehøyde og rett forfra blir for mye av dette skjult bak notestativ og noter.

Hele orkestret: 38 mm, ISO 800, 1/10 sek, f:7,1.

Den store utfordringen er eksponeringen, altså valg av ISO, lukkertid og blender. Når hele orkesteret skal med i ett bilde blir naturlig nok hver musiker ganske små i bildet. Da er det ønskelig å velge så lav ISO som mulig for å unngå at bl.a. ansiktene blir alt for «kornet». Men lav ISO betyr lengre lukkertid, og et orkester med dirigent i full aktivitet sitter på ingen måte stille. Videre ønsker man jo dybdeskarphet som dekker hele korpset, fra dirigenten nærmest til han på pauken helt bak. Det betyr igjen noe mindre blenderåpning. Her er altså tre sterkt motstridende ønsker. Kompromisset i denne settingen ble ISO 800 noe som på fullformat gir akseptabelt korn, blender 7,1 som ville gi nok skarphet på hele orkesteret. Men: Da havner vi på 1/10 sekund. Og holder det?

Kamera sto på stativ og jeg hadde satt på trådløs fjernstyring. Det betyr at jeg kunne konsentrere meg om å følge med hele korpset, dirigenten og musikken – bare med en utløser i hånda. Jeg ventet på rolige passasjer, til alle (eller så mange som mulig) spilte på sine instrumenter, og helst til dirigenten holdt begge armene sånn pass i ro. Det ble mange bilder! Men hvis man med litt flaks får to-tre-fire bilder som er gode nok, får man være fornøyd.

Det ideelle er å overvære generalprøven, og her merke seg når det passer best å ta bildene.

Til oversiktsbildet brukte jeg min lyssterke og skarpe Nikon 18-55 f:2,8 på om lag 38 mm brennvidde. I tillegg brukte jeg eksponeringskompensasjon flittig. Med så mye mørke flater er det fort gjort å brenne ut lyse ansikter.

Bildet av musikere: 160 mm, ISO 1000, 1/100 sek, f:4,5. Her valgte jeg litt mindre blenderåpning for å få større dybdeskarphet, men du ser at de som står helt bak er lett uskarpe.

Etter pausen fotograferte jeg detaljbilder med min like skarpe og lyssterke Nikon 50-200 f:2,8 nede i salen (håndholdt, men det er lurt å koble inn vibrasjonsdemping i linsa, og gjerne lene seg mot veggen for ekstra støtte). Jeg valgte å fotografere fra siden, for å kunne se «bak» notestativene. Her nede skrudde jeg ISOen litt opp. Med større «ansiktsflater» tåles litt mer «korn».

Dirigentbildet: 200 mm, ISO 1000, 1/200 sek, f:2,8. Her var det greit å kjøre på full blender ettersom det kun var dirigenten som skulle være skarp.

Alle bildene er tatt med Auto hvitbalanse, og bildene behandlet i Lightroom.

På en korpskonsert er det så mye lyd at man neppe hører et godt gammeldags speilreflekskamera. På konserter med lavere lydnivå bruker jeg oftest min Fuji X-E3 satt over i elektronisk lukker. Den er 100 % lydløs. I tillegg kan du på dette kameraet velge bort bilde på LCD-displayet, og kun aktivere søkerbildet i okularet når øyet mitt nærmer seg. Mer diskret kan man knapt gjøre det.

Har du gode konsert-knep du vil dele med andre?

Fakta: Konsert etter helgeseminar i februar 2019. Korpsmusikere fra Kjeldebotn, Ballangen, Ankenes, Narvik, Bjerkvik og Evenes under ledelse av Idar Torskangerpoll.