Fotoshoot i Lofoten

Så var man vel tilbake i heimen etter fem dager i vakre og ville Lofoten: Fotoshoot på noen av de mer spektakulære stedene for naturfotografering. 1.600 bilder tatt fra kl 0545 om morgenen til seint på kvelden og i vekslende vær. Nå gjenstår den hyggelige jobben å sortere og redigere bilder. Og deretter å printe ut bilder til eget bruk og som gaver til venner.

Fakta
Lofoten er en øygruppe i Nordland fylke som ligger på 67. og 68. breddegrad, vest i havet nord for Polarsirkelen. Øygruppens samlede areal er på 1.226 km². Innbyggertallet i Lofoten er ca. 24.500. Til sammenligning er Lofoten i areal litt mer enn halvparten av Vestfold fylke, mens innbyggertallet bare er om lag 10 prosent i forhold til Vestfold. Lofotøyene er i dag bundet sammen av europavei 10. Avstandene er korte.

Mellom fastlandet og Lofotveggen ligger Vestfjorden. Kyststrekningen mot Vestfjorden kalles for «inner-si’a». Kyststrekningen mot storhavet i vest kalles ikke aldeles uventet for «ytter-si’a». Det kan være store forskjeller på vær og klima, bare med få kilometers avstand.

Verd et besøk
Med noen ytterst få forbehold er Lofoten verd et besøk, uansett årstid og uansett vær. Man skal være en solid blasert National Geographic-fotograf for ikke å la seg trollbinde av naturen: Små fiskevær plassert helt nede i fjæra, enslige gårder med plass til en liten åkerlapp og noen sauer rett under fjellet bak, noen større steder. Havet – stort og allmektig – og fjell som stiger rett til himmels. Og så fargene, irrgrønne fjellsider, og et hav og en himmel som varerer fra pastell til knallfarger, avhengig av vær og tidspunkt på døgnet.

Her er bratte fjell som stuper rett ned mot kilometerlange kritthvite strender som er oversanselig vakre enten nå bølgene dvasker som små krusninger inn mot land, eller ville helvete er løs der ute med meterhøye bølger og skumsprøyt over alt.

Du får hva du oppsøker
Hva du vil oppleve kommer an på hvor du befinner deg og hva du oppsøker. Lofoten anno 2013 er alt fra en turistmaskin og et bobil-mareritt til et sted der du kan ferdes uten å treffe på et levende menneske. Ennå så lenge. Skynd deg mens det ennå er slik. Kommersielle interesser teller først og fremst penger. Men som alt her i verden er profesjonalisering et tveegget sverd: Noen fordeler, noen ulemper.

Mange fotografer og gallerier
Mange fotografer har oppdaget Lofoten: fra «turistfotografene» Knudsen og Wilse som reiste rundt her for langt over 100 år siden, til de mange kommersielle portrettfotografene som kom reisende hit under de årlige fiskeriene tidlig i det forrige århundre.

Fortsatt er det mange livnærer seg som fotograf i Lofoten. Antallet gallerier (av høyst ulike størrelser og kvalitet) er stort. Noen er rene salgsutstillinger beregnet på turister som kommer i stadig større mengder, enten pr. bobil eller eksempelvis med de mange turistskipene som årlig frekventerer øygruppa i vest. Andre tar inngangspenger på et nivå som om man befant seg på Aker brygge og ikke i Henningsvær.

Reise
Det arbeides med å legge en ny storflyplass i Lofoten, men ennå så lenge er nærmeste større flyplass Harstad/Narvik Lufthavn, Evenes, ca. 2,5 timers biltur fra Svolvær. Alternativet er å stoppe i Bodø og ta Widerøe over til Svolvær. Det går også ferge fra Bodø til Moskenes eller du kan ta hurtigruta fra samme sted til Stamsund og Svolvær.

I Lofoten bor du i rorbuer som nok har solide hotellpriser, uten at alle har hotellkvalitet. Men sånn er det bare. Ta det på kontoen for kulturopplevelser.

God tur og velkommen etter.

Hvor jeg tok mine bilder? Hvis du spør skal jeg kanskje hviske deg det i øret, men rope det ut, det gjør jeg ikke. Og ennå har jeg en del områder igjen som jeg ikke fikk besøkt denne gangen. Men de får du ikke vite om.

Husk å ta gruppebilder!

I dag vil jeg slå et slag for det gamle gode gruppebildet: Du vet bildet med gamlemor forrest med barnebarna rundt, og så de voksne bakenfor plassert etter høyde og rang. Eller hele fotballaget, med keeper liggende foran med ballen, og med to rekker bak: Første rekke på kne og bakre stående. Om lag slik, altså. Eller bursdagsbildet med hele klassen, lett hyper etter en dose smågodt. Eller hele juleselskapet – når endelig hele familien er samlet for første gang på lenge…

Bildetekst: Hele bursdagsgjenget. For noen få år siden. Tiden går.

Kjedelig?
Kjedelig med gruppebilder, sier du? Jovisst kan det gjøres kjedelig, og dessuten kan det være et mareritt å få alle på plass samtidig, se samme vei, ikke lage ablegøyer eller «harehører» på naboen – og så etterpå finne ett bilde som alle kan være fornøyd med. Men gjør det, likevel. Om noen få år fra nå, er det kanskje akkurat dette bildet med som har størst verdi.

Mange grunner
Nå er det sikkert gode forklaringer til at fotografer i de virkelig gode gamle dager ofte fotograferte oppstilte grupper. Mye handler nok om økonomi. Å la seg avbilde kostet penger og var ingen nødvendighet, men «noe man måtte ta seg råd til». Dessuten krevet filmene lange lukkertider. På riktig gamle bilder ser vi ofte at de voksne er skarpe mens ungene kan være uskarpe. De klarte ikke å sitte stille et sekund eller to – tiden det tok å eksponere bildet. Senere handlet det også om økonomi, den gang vi snakket om «helårsfilmer» – da en 12 bilders film i format 120 varte ett helt år. Da gjaldt det å få mange med på hvert bilde.

Bildetekst: Et klassisk bilde fra de gode gamle fotoalbumene. Man sørget for å få flest mulig med på bildene. Det gjalt å spare på filmen.

Dette har nok påvirket vårt syn på gruppebildet i sin alminnelighet: En oppstilt gruppe, sterkt preget av stundens alvor. Men slik trenger det ikke å være i 2014, med kjappe kameraer og «gratis film»: Det koster ikke fem øre å trykke på utløseren. Gang på gang.

Gruppebilde i sommerferien
Ferie og sommertid, og jul ikke minst, er ofte tid for familiesammenkomster. Bruk slike anledninger til å ta de gode gruppebildene, med smil og latter, og om nå onkel tilfeldigvis blinker eller familiens apekatt på liv og død må finne på noe, så gjør ikke det noe som helst. Sett opp stativet eller rigg kamera opp på et bord, sett på selvutløser og beinfly til din plass. Eller bruk fjernutløser: «blink, blink, blink, knips!» Ta to, ta flere!

Og for alt i verden: Ikke vent til siste ettermiddag med å få tatt dette bildet, eller vent til alle smårollingene er dødsslitne. Etterpå kopierer du bilder og/eller sender du bildefiler til alle. Og ta vare på disse unike bildene. Om få år er det disse gruppebildene som har størst verdi.

Du kan ta hundrevis av bilder av en fotballkamp med pasninger og flotte redninger, eller et helt turnstevne, men etter noen dager er det ingenting slår Gruppebildet!

(Artikkelen er litt oppdatert 26. desember 2014)

Jakten på det perfekte reisekameraet

Å velge rett reisekamera kan være utrolig vanskelig. Det er få saker jeg har grublet så mye over i det siste som akkurat dette: Hvilket kamera skal jeg ta med på en liten ferietur til Sveits i sommer. Jeg har bestemt meg den ene dagen, bare for å ombestemme meg dagen etterpå. Forferdelig!

Valget står strengt tatt mellom et fullformat Nikon D700 og to-tre linser, et Nikon D300 med ei «turist-tele» (24-300) eller et Fujifilm X10 med en relativt lyssterk 28-115 (alt målt i 35-mm-ekvivalent).  

Stor fullformat
Dette alternativer er for så vidt parkert allerede: Jeg vet at jeg ikke kommer til å orke å dra rundt på en kamerabag med flere linser og et fullformatkamera rundt halsen. Det blir for mye styr. Dessuten veier både hus og glugger litt for mange kilo. Hvis jeg hadde dratt på en reportasjetur, så ville dette utstyret vært obligatorisk, men vi snakker nå om en ferietur.

DX-brikke
Hva så med D300, et DX-systemkamera, og med en forholdvis OK zoom foran. DX-formatet er på ingen måte akterutseilt. Det blir skarpe, fine bilder som tåler å bli forstørret. Spørsmålet er om jeg skal ta bilder som senere skal forstørres og henges på veggen, eller for den del benyttes i trykksaker og av den grunn krever god kvalitet. Svaret er vel egentlig nei. Og så er det et spørsmål om volum og vekt, dvs. om jeg orker å ha det med meg hele tiden.

Kompakt
Da står jeg igjen med mitt lille Fujifilm X10, med en bildebrikke som faktisk er hyggelig mye større enn de vanlige kompaktene, og med ei linse med en lysstyrke som slett ikke er noe å kimse av. På nært hold og med full blender får jeg en helt grei bakgrunnsuskarphet, blant nerder ofte kalt bokeh. Zoom-omfanget er imidlertid ikke så mye å skryte av, men 115 mm er en perfekt «portrett-tele», og området mellom 50 og 85 er trolig mer enn god nok til å få frem det majestetiske i fjellene eller plukke interessante detaljer.  Og så har vi den gamle gode regelen som sier at «det beste kameraet er det du har med deg».

Dette kameraet kan man putte i ei (stor nok) lomme og du kjenner ikke vekta om det henger rundt halsen, slik at det garantert kommer til være med hele tiden. Men når man er vant (eller forvent med) kvalitetsbilder fra en god FX-brikke, så ramler det meste andre gjennom. Imidlertid kommer jeg neppe til å lage store forstørrelser, kanskje maksimalt gjøre et lysbildeshow, men trolig kun 10×15-kopier i det årlige fotoalbumet. Og da er kvaliteten mer enn god nok.

Mange reisekamera-tips
Fotomagasinene renner over av reisekamera-tips i disse før-ferie-dager. Utvalget er enormt og her er noe for enhver lommebok. Også de virkelig tykke lommebøkene.

De billigste kompaktkameraene er på tur ut. De leverer ikke noe særlig mer enn folk flest allerede har i sine mobiltelefoner. Men går man litt høyere opp på skalaen, får man i dag utrolig mye for pengene: et kamera med 18 megapiksel, HD-filming, bildestabilisator, GPS og et zoom-omfang på ufattelige 25-500 mm for under 3.000 kroner.  For samme pris får du kamera som tåler å bli mistet i bakken, kjørt over av en moped og som fortsatt virker 10 meter nede i vann. Men fortsatt snakker vi om kameraer som i hovedsak står på A og der det handler om «point-and-shoot».

System – for tungt
I den andre enden av skalaen har vi systemkameraene som jeg i hovedsak har definert ut som aktuelt kamera til normalt feriereisebruk, altså med mindre man har spesielle ønsker eller behov.

Kvalitets-kompaktene
Da står vi igjen med de såkalte kvalitets-kompaktene. Dette er et litt spesielt marked, i dag mye preget av Leica-kloner, dvs. kameraer som i utforming og utstyr minner om legendariske Leica. Flere av disse kommer nå med forholdvis store bildebrikker. Nå sist kom Sony RX1 med en FX-brikke (fullformat) og fast objektiv (35 mm, f2,0). Men prisen!! Knapt 25.000 kroner. (Bildene viser noen av de kameraene som er omtalt her)

Nikon Coolpix A har en DX-brikke, fast objektiv med stort sett samme spesifikasjon som Sony-en, men til halve prisen. Fujifilm X100 ligger i samme sjikt som Nikon. Muligens snakker vi her om skikkelig «nerde-kameraer» for folk med litt større ambisjoner enn lommebok, dvs. som ikke tar seg råd til å klaske godt over 50.000 kroner på bordet for en ekte Leica, men som vil betale litt ekstra for en «look-alike».

I noe mer «normal» prisklasse finner vi Sony RX100, Panasonic LX7, Canon Powershot G5 eller G1X, Fujifilm X20 eller Canon Powershot S110. Dette er kameraer i prisklasse fra ca. 4.000 til 5.500. Her finner vi kameraer med helt grei lysstyrke og de viktigste innstillingene på «utsiden», dvs. med knotter og vri-hjul som gjør at en proff som er vant til den slags, også her kan foreta kjappe justeringer av f.eks. hvitbalanse, ISO, blender/tid, osv. Mange kan ta bilder i RAW-format. Da er dette til å leve med, tross altså svakere bildekvalitet på grunn av en mindre bildebrikke.

Jeg må si at jeg har sans for denne type kamera til reisebruk. En av de største fordelene er at de er så små og «anonyme» at du kan fotografere uten at så mange bryr seg. Spesielt liker jeg kameraer med gjennomsnittsøker. Jeg opplever at mange ikke får med seg at jeg tar bilder med mitt Fujifilm X10 i det hele tatt når jeg løfter kamera opp foran øyet. Og uansett blir du oppfattet som «nok en turist» – hvilket man jo på sett og vis er.

Kompakte systemkameraer
Går vi litt høyere opp på skalaen finner vi de såkalte kompakte systemkameraene, dvs. kompakter med utskiftbart objektiv. Ett eksempel er Sony Nex-6. Verd å se på hvis du vil ha det beste ut av to verdener, til en OK pris, og der volum og vekt holdes innenfor det akseptable.

Lær deg å bruke kameraet ditt
Men uansett kamera foreslår jeg at du i ukene frem til sommerferien sørger for å lære deg å bruke kameraet ditt på best mulig måte. Forsøk å lære deg både P, A, S og M, og ikke bare den store A-en (for Automatikk).

Husk, husk!
Og helt til sist er det verd å minne deg på at du selvsagt tar med laderen til batteriet, kanskje et ekstra batteri og mange nok minnekort. Alternativet er en datamaskin for å laste bilder over til – men behold uansett gjerne bildene på minnekortene som ekstra backup. Selv bruker jeg oftest en liten ekstern harddisk på 0,5 T som backup.

God ferie.
Og så har jeg nok bestemt meg for hvilket kamera jeg tar med.
Tror jeg.

Kameraregntrekk til våte (og salte) dager

Jeg skal på en liten fotosafari til vakre Lofoten i sommer. Det er ingen værmessig risikosport.  Hvis du ikke visste det: Lofoten er fotogen i all slags vær. Men det gjelder å være kledt for anledningen. Både shorts og støvler skal med. Og så skal jeg kjøpe regnfrakk til mitt kamera.

Bildetekst: Paraply kan faktisk være en ganske snedig løsning på regn-problemet – hvis regnet vel og merke kommer stille og fredelig rett ovenfra. Paraplyen kan holdes manuelt, eller man kan feste den til stativet for eksempel med en Manfrotto superclamp.

Det hender nemlig at Lofoten ikke akkurat ser ut som postkortene, med blå himmel og lettkledte turister på bryggekanten. Det påstås at man noen steder i Lofoten må spikre malingen fast til husene. Nå er vind isolert sett ikke noe problem. Men med hav på alle kanter blir lufta ganske snart fylt av ørsmå saltvannsdråper.  Og det hender at regnet ikke faller nennsomt fra oven, men kommer både vannrett og loddrett. Også rett nedenfra.

Kompromiss
Hva gjør man da for å skjerme sitt dyrebare fotoutstyr? Man vurderer å kjøpe en tilpasset regnfrakk til kamerahus og linser. Her er mine krav: Passe dyrt, passe lett, anvendelig og likevel godt nok til å skjerme hus og linser under «normale»(Lofoten)-forhold.

Erfaringer
Det er da man spør fotovenner og kjente om erfaringer med den slags utstyr. Det gjorde jeg. Først min gode fotovenn Jan som for flere år siden hadde kjøpt verdens beste regnbeskyttelse.  Erfaringer? Tja. Den var så solid og så tung at den krevde en helt liten ryggsekk for seg. Og resultatet: Han orket stort sett ikke å ha den med seg på tur. Og ikke var det plass til den i fotoryggsekken heller.

Foto.no
Så legger man ut et spørsmål på nettstedet foto-dot-no. Gode kollegers erfaringer er gull verd. I løpet av noen få dager kom det flere innspill, alt fra de som foreslo «brødpose»-metoden til de som nok var i klasse med «den ultimate beskyttelsen».  Å begi seg ut i drivende saltvann i 15 sekundmeter med en brødpose på kamera ansees relativt risikabelt. Det kan nok holde til mildt duskregn i Trøgstad, men ikke i ville Lofoten. Og, «den ultimate løsningen» fristet heller ikke.

Her er forslagene som kom:

1. Brødposemetoden
UV/glassfilter til objektivet. Tape (til å feste/tette posen til objektivet). Strikk (kjekt å ha). Brødposer (tres utenpå kamera+objektiv). Og litt fantasi, så har du en billig løsning.
Kjøp: Rema

2. Lenscoat
Lenscoat har noen som kanskje er det du er på jakt etter. Lenscoat kan du handle direkte av, men de har en del forhandlere i Norge også hvis du vil kjøpe lokalt.
Kjøp: Natur og fritid.

3. Ewa-Marine
Ewa-Marine burde ha noe som passer.
Kjøp: Skandiafilm.

4. Thinktank
Anbefaler Thinktank. (Forslaget støttes av en annen som startet med et Kata regntrekk. Thinktank var imidlertid «uendelig» mye bedre, og til samme pris).
Kjøp: Thinktank.

5. Ukjent merke
Tipser brukte dette på Svalbard med sin D700 og 70-200. Han mener det er en «helt grei beskyttelse til en helt grei pris. Men tviler ikke på at kvaliteten stiger med prisen.»
Kjøp: Kaffebrus.

Valget er gjort
Nå har jeg sendt inn min bestilling. Hva jeg valgte? Ikke det dyreste, og brødposene får ligge i fred i skuffen. Hvis jeg er fornøyd får du høre når jeg kommer tilbake fra Lofoten.

Erfaring:
Så har jeg endelig (og til gangs) fått testet mitt regntrekk. Noen vil ha gjettet at jeg kjøpte det rimeligste regntrekket – fra Kaffebrus. Korrekt.

På en fotoworkshop på Senja i september 2013 hadde vi to dager med regn. De fleste deltakerne klarte seg med plastbærenett og litt gaffa-tape, men jeg vil påstå at min løsning var langt bedre og mer hensiktsmessig. Ikke minst det å ha hendene beskyttet, og at regnet ikke kommer inn i ermene men renner over. Og konklusjonen er at dette regntrekket fungerer godt nok til hverdagsbruk. I tillegg er det svært enkelt å få tørket opp.

Men selv ikke regntrekk er «idiotsikkert». Nesten uansett hvor forsiktig du er, så er det fort gjort å få dråper på linsa. Og pass også på at ikke «kragen» på regntrekket kommer for langt frem. Se to bildeeksempler på dette nedenfor her.  Løsning: Bruk UV-filter foran linsa og tørk av dråpene med dertil egnet papir (soft dopapir i verste fall). Og mhp. trekket som vises i bildet, så gir svaret seg selv.