Kodaks vei til undergangen

De av oss som har levd en stund, vet hva Kodak er. Eller var. Hvis du er i nærheten av å ha samme forhold til dette selskapet som undertegnede, så kan denne lille videsnutten kanskje være interessant. Den handler om hvordan Kodak helt bevisst ignorerte fremtidens fotografi.

Kodaks HQ – en gang i tiden

Så lenge jeg kan huske, var Kodak Tri-X obligatorisk sorthvitt-film i mine kameraer. Først standard fremkalling i D-76. Siden ble filmen også «presset» i Rhodinol, da man kunne tyne 6400 ISO ut av filmen – med grove korn som tøft resultat.

På studietur til USA, her foran George Eastman Museum. Bildet er tatt for forferdelig mange år siden. Forfatteren sees til høyre.

En gang for lenge siden var jeg også en tid i selveste Rochester, «upstate New York», der Kodak hadde sitt hovedkvarter, og her besøkte jeg blant annet George Eastman museum – en staselig bygning med spennende innhold.

Så historikken er på plass.

For noen få uker siden skrev jeg en blogg Kodaks kranglete vei inn i den digitale verdenen. Det er nettopp det denne videoen handler om – bare mer utfyllende. Så hvis du får klump i halsen hver gang du ser den gule Kodak-film-esken og minnes lukten av fremkaller og fiksat, så kan du jo få med deg denne filmen som viser hvordan et imperium kan gå i dass.

Og så kan du – hvis interessen fortsatt er der – følge med i diskusjonen etter denne videoen, der det selvsagt finnes mange meninger om veien til undergangen.

Reklamer

Den fantastiske digitale revolusjonen (med en viss bismak)

 

Olympus C-830L: Mitt første digitale kamera ga bildefiler på 1,3 megapixler. Det ble kjøpt i januar 2000, altså for eksakt 19 år siden.

Det var en sjokkartet opplevelse: De digitale bildefilene fra år 2000 var så dårlige at det var til å gråte over: Kornete, uskarpe og med grelle farger.

Kontrasten blir voldsom når jeg går tilbake i tid, og tenker på at jeg har jobbet med 100 år gamle glassplatenegativer med en fenomenal skarphet.

Trøsten får bli at mitt moderne kamera leverer RAW-filer på 50 Mb fra en sensor på 24,3 megapixler – og da er de digitale bildene nesten like skarpe som glassplatenegativene.

Det var i forbindelse med et kor-jubileum at jeg ble bedt om å lete frem mine gamle bilder av koret (bilde over her).  Sett i ettertidens klare lys ville det nok vært smartere den gang å ta analoge bilder.

Tidlig start

Da jeg tok bilder av koret i år 2000 hadde noen kloke hoder jobbet med digital foto i 25 år. Allerede i 1975 hadde ingeniør Steve Sasson hos Kodaks utviklingsavdeling konstruert det første digitale kameraet. Det vil si, kamera og kamera. Det var mer en «enhet» som kunne ta noe slags bilder. Hele pakken veide 3,6 kilo, bildene var 0,01 megapixel, de ble lagret på kassett-tape og det tok 23 sekunder å ta hvert bilde. I sorthvitt.

På denne tiden tjente Kodak fortsatt gode penger på film, fotopapir og delvis også kameraer. De var konge på haugen. Det er lett å forestille seg at man gjerne ikke ønsker å sage over den gylne greina man sitter på ved å innføre ny teknologi. Men særlig smart var det neppe. I 2009 fikk Sasson «National Medal of Technology and Innovation» av selveste president Barack Obama. Tre år senere gikk Kodak konkurs. Det er ikke første gang «mastodonter» som ikke klarer å tilpasse seg en ny virkelighet går over ende.

1,3 MP

Men mens det ennå var aktivitet i Kodaks utviklingsavdeling var Sassons ur-kamera blitt utviklet til noe som lignet på et skikkelig kamera. På 90-tallet benyttet Kodak modifiserte Nikon-kameraer og klarte til slutt å lagre filer på 1280×1024 pixler, noe som ga bildefiler på 1,3 megapixler – like mye som Olympuskameraet jeg brukte til å fotografere koret. I tillegg til kamera måtte man riktignok ha med en stor bærbar enhet for å lagre dataene, og man måtte ha et eget tastatur for å legge inn bildeinformasjon.

Så gikk utviklingen sin gang: Da Bill Clinton i 1992 meddelte Demokratene at han ville stille som presidentkandidat, kunne hele verden se bilder fra talen, bare fire minutter senere, presentert som digitale bildefiler fra nyhetsbyrået AP.

Kjempedyrt

Frem mot år 2005 jobbet man videre langs dette sporet. Man benyttet Nikon N90, og kom til sist opp i seks megapixler. Pris? Ca. 35.600 dollar. Ganger du med 10 får du norske kroner.

Standarder

Parallelt med utviklingen av stadig bedre digitale kameraer med stadig høyere oppløsning, ble den digitale fotograferingen tatt i bruk av enkelte bildebyråer og store (=rike) mediehus. Man hadde også klart å enes om et felles digitalt standardfilformat: Joint Photography Experts Group (JPEG, eller bare jpg) som ble den mest vanlige standarden for komprimerte bilder, og Tagged Image File Format (TIFF), som ble industristandard for tapsfri lagring. Senere kom en rekke fabrikk-spesifikke RAW-formater.

Hva om 20 år fra nå?

Da jeg satt foran skjermen og så på de ca. 20 år gamle kornete, små digitale bildene av koret jeg engang sang i (og felte en liten tåre), var det lett å fabulere om hvordan noen om 20 år fra nå vil vurdere mine fantastisk skarpe og fine bilder fra 2019…

Basert på utviklingen de siste fem-ti årene har jeg ingen tro på at vi vil oppleve samme teknologiske kvantesprang fra 2019 til 2040 som vi opplevde i perioden 2000 til 2019 i verken pixler eller filstørrelser. På den annen side: Det kan jo alltids komme en helt ny teknologi som snur opp-ned på hvordan vi tenker i dag. Den som lever, får se.

(OBS: Legg merke til at jeg ikke med et eneste ord har nevnt fotografier tatt med de første generasjoners mobiltelefonkameraer. Arme, stakkars mennesker!)

Kilde og bilder av de første Kodak-kameraene: «A Chronology of Photoghraphy», Thames & Hudson.

De merkelige filmformatene (og hva vi eventuelt kan lære av dem)

Også fotoverdenen er full av teknologiske krumspring og blindgater. Ulike filmformat er en av dem.

1982-disc_2113945i
Disc-kamera og film

Trodde du at den teknologiske utviklingen var lineær, og at innovasjon fulgte innovasjon i en serie suksesser? Selvsagt ikke. Den fototeknologiske utviklingshistorien er full av eksempler på mer eller mindre gode forsøk som – for å si det ekstremt folkelig – gikk rett i dass.

Konge på haugen
I en svært lang periode i fotografiets historie var Kodak «konge på haugen». George Eastman, grunnleggeren av Kodak, revolusjonerte fotograferingen ved å lage kameraer og filmformat så var så enkle at alle kunne fotografere: You push the button, and we do the rest.

Kodak Autographic kamera
Kodak Autographic kamera

Så kom rullefilmen, og lenge var det kun dette det handlet om, selv om det også her var ulike varianter. Blant annet kom en kamera/film-variant som gjorde det mulig å skrive rett inn på filmen mens den var i kamera. Med andre ord en slags «metadata».

Men så kom 35-mm-filmen som gjennom mange tiår revolusjonerte fotograferingen: man fikk mange bilder på én rull, filmkassettene var hendige og små, det var (relativt) lett å skifte film, samt at kvaliteten på bildene ble gode nok. I forhold til de gamle negativene som f.eks. kunne være 6×9 centimeter, var selvsagt 35-mm film ikke mye å skryte av, rent flatemessig. Men nye filmemulsjoner ga lysømfintlige filmer uten alt for mye korn selv på dette lille formatet, og 35 mm film ble det «alle» brukte.

35 mm film
35 mm film

Stadig «innovasjoner»
Jeg vet ikke helt når det startet å gå utforbakke med Kodak. Kanskje var det for alvor på 80 eller 90-tallet. Hvert tiende år kom utviklingsavdelingen hos Kodak med idéen om at 35 mm-filmen ganske enkelt var for god for den jevne forbruker. Argumentasjonen var besnærende: Undersøkelser viste at bare 97 % av bildene ble forstørret til formater over 10×15 cm. De fleste kunne med andre ord klare seg med mindre filmformat, som bare ville gi ubetydelige kvalitetsforringelse på 10×15-bilder.

Ulike filmformat
Ulike filmformat

Slik kom for eksempel den knøttlille 110 filmen på markedet i 1970-årene. Bildene var hårreisende dårlige. Ti år senere kom Disc-filmen på markedet. Resultatet var enda verre. Ytterligere 10 år senere kom APS-systemet, med et «variabelt» filmformat, men langt mindre enn 35-mm-film og kvalitetsmessig deretter.

De «nye» og mindre filmene ble solgt til samme pris som de gamle, men selvsagt med reduserte kostnader for å produsere filmene, dvs. base og sølvkorn. For Kodak var dette på kort sikt muligens god butikk. Problemet var at Kodak stolte på bedriftsøkonomene, og spurte ikke hvordan fotografene tenkte. De ønsket i større grad å ha en film som var god nok når de en gang i mellom hadde tatt et blinkskudd som fortjente å bli forstørret skikkelig opp. Da var det «gjennomsnittlige» ikke godt nok.

110 og 126-film
110 og 126-film

Så kom den digitale tidsalderen snikende inn også i fotoverdenen. Kodak var svært tidlig på banen, og faktisk en av de digitale pionerene. Men når man selger tonnevis av film og fotopapir er det kanskje forståelig at man ønsket å dysse ned en konkurrerende teknologi som til de grader ville sage over den gyldne greina de satt på.

Det var ikke bare ulike små filmformat som gikk i dass for Kodak. Hele konsernet forsvant mer eller mindre. Spør en 15 åring om han/hun har hørt om Kodak!

Kan man lære noe av dette?
Er det så noe som helst vi kan lære av historien når det gjelder filmformater?

9144443568158Jeg håper du tillater at jeg (nok en gang) drar frem en av mine små kjepphester: At alt for mange mennesker lar seg blende av «ny teknologi» og tar alt for mange verdifulle bilder med utstyr som gir elendige bilder. Fotoalbumer fra 1970, 1980 og delvis 1990-tallet med 110, disc, 126 og APS-bilder er til å gråte over i dag.

Jeg så nylig et fotoalbum med bilder i 10×15 cm-format som i hovedsak var tatt med et mobiltelefonkamera. Grøss og gru. Noen få solskinnsbilder var akkurat bra nok. Men alle innebildene var kornete og fargeløse. De så muligens fine ut på den lille skjermen, men som papirbilder holdt de ikke mål.

Stakkars unger som rent fotografisk «mister» en hel barndom. Og synd for de foreldrene som oppdager dette for seint.

Så historien gjentar seg.

Kodak instamatic – såvidt godt nok

Folk som har levd en stund vil kanskje huske Kodak Instamatic. Noen med glede. Andre trolig mer hoderystende. Men faktum er at Instamatic’en over en periode på ca. 25 år ble produsert i mer enn svimlende 60 millioner eksemplarer i ulike varianter.20150507-inst004

Bakgrunnen for Instamatic’en var at noen åpenbart må ha funnet det komplisert å lade ordinær 35-mm film i sine kameraer. Dermed kom smarte folk med stor forretningssans på å konstruere et kamerasystem som var så enkelt at «selv mor kunne bruke det» (et slagord som muligens var spiselig i USA, men som Kodak fikk mye pepper for andre steder).Instamatic_film

Kameraet og filmen kom i 1963. Filmen hadde typebetegnelse 126, og besto av en plastkassett med film inni. Denne var det bare mulig å plassere på én måte i kamera. Også alt annet skulle være idiotsikkert. Men tro meg: Fra en sommerferie-jobb i en fotobutikk helt på slutten av 60-tallet kan det meddeles at enkelte kunder notorisk klarte å ta to halvbilder på hvert papirbilde. Ikke spør hvordan de fikk det til, men dette beviser at det er idiotisk å påstå at noe er idiotsikkert.

Instamatic 50Det første kameraet het Instamatic 50. Det var svært enkelt, hadde fix-fokus og to lukkertider, henholdsvis 1/40 sek og 1/90 sek, og feste for egen blits. Det meste var laget av plast. Også linsene. Skarpheten på bildene var deretter. Den lave lukkertiden gjorde ikke bildene særlig tydeligere. Kameraet ble laget i mange varianter. Med og uten ulike blitssystemer, med og uten blender og avstandsjustering, mm.

instareflexDen grove konklusjonen (sett fra mitt ståsted) er at dette nok bare så vidt var et bra nok kamera for folk flest, og med bilder som nok også bare var akkurat så vidt skarpe nok. Riktignok ble det laget noen få påkostede speilrefleksmodeller med god optikk for 126-filmen, men disse ble aldri noen suksess.

Instamatic ble produsert i USA, Canada, Argentina, Brasil, England, Tyskland, Spania, Australia. Produksjonen ble i hovedsak terminert mot slutten av 70-tallet. En fabrikk i Tyskland holdt på til 1984, og i USA/Canada til 1988.

Jeg kan ikke forestille meg at så mange gråt ved grava.

Leica – 100 år

For få dager siden fylte kameramerket Leica 100 år. Det ble feiret og markert. Leica – eller Leitz Camera som det er en forkortelse for – er en eventyrlig historie. Som så mange andre industrielle eventyr er det basert på et antall innovative mennesker – og en del tidsmessig sammenfallende tilfeldigheter. Og kanskje like eventyrlig som starten, er overgangen fra den analoge til den digitale virkeligheten, der Leica nesten var på knærne.leica-mp-black-print-970x646-c

Leica er tysk, men strengt tatt starter historien på den andre siden av Atlanterhavet. 35-mm-filmen ble utviklet i laboratoriet til oppfinneren Tomas Alva Edison, ganske enkelt ved å splitte 70 mm rullefilm fra filmindustrien. I et notat beskriver han høsten 1889 en dobbel perforert film som går fra en rull til en annen, og som dras frem av to tannhjul. Det tok imidlertid lang tid før dette ble et regulært Kodak-produkt.

Det første patentet for 35-mm kamera er datert 1908. Videre er man enig om datoen for det første kommersielt bygde 35-mm-kameraet: I 1913 kom Tourist Multiple, som kunne brukes både for stillfoto og levende bilder. Like etter kom Simplex der man kunne velge mellom fullformat (35-mm) og halvformat.

Barnack
Med 35-mm filmen tilgjengelig kunne Oscar Barnack, lederen av utviklingsavdelingen i kameraselskapet Leitz i Wetzlar i Tyskland, starte utviklingen av kameraer for denne nye filmtypen. Ur-Leicaen (bilde under) var i stort sett ferdig utviklet i 1913, men i hovedsak på grunn av den første verdenskrigen (1914-1918) kom den første Leicaen i produksjon først i 1924.LEGENDARY-LEICAS-UR-LEICA-PRODUCT-TEASER_teaser-1200x470

Kombinasjonen av et lite diskret kamera med optikk av svært høy kvalitet, og et enkelt og anvendelig filmformat der man kunne skifte filmruller i full fart og i dagslys, gjorde sitt til at kameraet ble tatt i bruk av mange profesjonelle fotografer. Med en optisk søker og et diskret kamera kunne fotografer nå ta bilder de tidligere knapt hadde hatt mulighet for.

Ett objektiv – hele livetimages
Listen over fotografer som har benyttet Leicaen opp gjennom årene er ikke så forferdelig lang, men den er til gjengjeld desto mer stjernespekket. Alle de store har benyttet Leica, noe du kan få et visst inntrykk her. Og det er vel knapt en Magnum-fotograf som ikke gjennom lengre perioder, i noen tilfeller et helt liv, har benyttet Leica. Det påstås at Henri Cartier-Bresson (som har tatt bildet til høyre), kanskje den alle, aller mest kjente, brukte Leica og ett og samme objektiv hele livet.

Digital tidsalder
Hva skjedde så videre? Da den digitale revolusjonen kom, var det ikke bare Kodak som lå på været og håpet at stormen skulle gå over. Mens «alle» kameraprodusenter laget digitale utgaver, holdt Leica igjen: Så lenge at salget av analoge kameraer avtok mer og mer, mens de i den andre enden ikke hadde noe å tilby digitale kjøpere.100_Anniversary_M_Edition

Langt om lenge, og godt inne i den digitale epoken, kom endelig Leica snublende på markedet med sin første digitale utgave. Den var prikk lik de analoge kameraene. Den var også i likhet med de analoge kameraene langt dyrere enn noenlunde sammenlignbare kameraer. Dessverre var den første digitale Leicaen bildemessig ingen «höjdare»: Jeg husker kameratester som konkluderte med «dyrt og dårlig». RAW-bildene var eksempelvis katastrofalt dårlige. Økonomien i Leica-konsernet var heller ikke mye å skryte av på et tidspunkt.

Still going!
Hva gjør man så i Leica? Senker prisene? Lager billigvarianter? Nei, tvert om: Åpenbart må strategien ha vært å forsøke å ta tilbake hegemoniet fra de gylne tidene: Lage teknisk sett stadig bedre kameraer, med best mulig digital prosessering og ikke minst lage lyssterke og knivskarpe linser. Dette var ikke «knipse-apparater» men håndlagde «presisjonsinstrumenter», og kvalitet koster penger, det vet alle. Men ikke minst må man ha gamblet på at mange nok ville være villig til å bruke penger på å skaffe seg verdens beste og mest profilerte kamera. Det ser ut som om Leica valgte rett strategi og at de lykkes.
Så, litt på etterskudd, gratulerer med dagen.

Her er en liten filmsnutt om Leicas eventyrlige 100 år, laget av BBC.

Visittkortbildene – en «Facebook»-farsott

Visittkortbildene startet i Paris i 1860: Små bilder av personer, ofte portrett men også helfigur, limt opp på pappskiver der fotografens navn var preget inn. Bildene ble delt med venner og gitt til de man ønsket å få som venner. Det gikk som en farsott i Europa og Amerika, frem til det mer eller mindre stoppet opp 50 år senere. Både den historiske utviklingen, sosiale endringer og «ny» teknologi spilte sammen, og medførte en enorm popularitet. Visittkortbildene kan i en viss grad kan sammenlignes med vår tids sosiale farsott: Facebook.DSC_8777_web2

40 millioner bilder
I en periode på 50 år, fra 1860 til 1910 ble det produsert et svimlende antall visittkortbilder. Så mange var det, at vi i 2014 grovt regner med at det befinner seg 40 millioner visittkortbilder bare i norske bildearkiver.

«Ny» teknologi
Det var i stor grad utviklingen av fotokunsten som gjorde dette mulig: Med den «gamle» teknologien, Daguerreotypi, ble det kun ett eneste «positiv» pr. eksponering. Med våtplateteknikken og senere teknikker fikk man fotografiske negativer som kunne kopieres i så mange eksemplarer man bare ønsket. Det ble raskere, og ikke minst rimeligere å lage fotografier.Visittkortbilder fra Herjangen

Til å begynne med var visittkortene en mote for høyborgerskapet. Vi ser det på klesdrakten, på måten bildene er tatt og på de malte bakgrunnene. Man skulle vise seg frem i sin beste positur, slik man gjorde når man skulle avlegge en visitt. Senere endret mye seg, og frem mot det 19 århundre finner vi malte naturscener i bakgrunnen og personer i sportslige antrekk.

Allemannseie
På begynnelsen av 1800-tallet overtar borgerskapet og handelsstanden på mange måter rollen som den ledende klassen, og utover mot år 1900 skjer det en ytterligere «demokratisering» av samfunnet. Fra å være en mote for borgerskapet, blir nå visittkortet allemannseie: Soldater på moen, fiskere i Lofoten, venninnepar.

Fritt yrke
Fotografi var et fritt yrke. Mange andre yrker var styrt av et rigorøst laugsvesen, men foto var et nytt yrke og ble ikke fanget opp av lovverket. Med relativt moderate investeringer kunne i praksis hvem som helst bli fotograf. Da visittkortproduksjonen tok av for alvor var det nok en del lykkejegere som kastet seg på bølgen med tanke på raskt tjente penger. Kvaliteten på visittkortbildene varierer følgelig stort.

atelierBakgrunner
Fotografene skaffet lokaler med store overlysvinduer og sidevinduer, helst mot det mer stabile lyset fra nord. Vinduene kunne skjermes med ulike gardiner. Som bakgrunn hadde man malte bakgrunner. Det var flere firmaer som leverte slike. Noen malte disse selv. Studiet av bakgrunnene opp gjennom denne perioden er interessant, fra greske border, via verandamotiver og til natur. Også måten man ble stilt opp på endrer seg over tid, fra stivpyntet stas til hverdagsantrekk og sportsutstyr. (Bilde til høyre viser et atelier. Fra boka til Halaas)

Visittkort-058_web2Alle ble fotografer
I 1888 lanserte George Eastman sitt Kodak-kamera med slagordet «You press the button, and we do the rest». Med dette ble fotografering tilgjengelig for – i første omgang de noe mer bemidlede. I mange år måtte de som ikke hadde råd til eget fotografiapparat fortsatt gå til fotografen hvis man ønsket et bilde. Likevel: Sakte men sikkert ble fotografering noe alle kunne gjøre selv, og behovet for de klassiske visittkortbildene ble borte. Frem mot ca. år 1910 anser vi at visittkortperioden som eget fenomen er over.

Hvis du vil lese mer om visitkortbildene, så anbefales disse to bøkene: