Fototekniske tips: Støvfjerning

Jeg har en viss formening om at enkelte ikke tar seg bryet med å lese kamera-bruksanvisningen. Det er forståelig. Man skal være i overkant interessert for å lese gjennom tre-fire hundre sider, der noen bruksanvisninger er begripelige mens andre virker å være maskinoversatt fra kinesisk.

Like fullt: Det kan være smart å lese om de mest sentrale emnene.

Jeg tenkte i løpet av sommeren å plukke ut en del emner. Kanskje får du inspirasjon til å åpne menyen i kameraet ditt og legge inn noen fornuftige valg.

Det er på slike himler at du kan oppdage plagsomt støv på sensoren.

Vi tar en av gangen.

Automatisk støvfjerning

På kameraer med utskiftbar optikk er det fort gjort at det sniker seg inn støv og legger seg på sensoren. Du merker det mest på rene flater, som f. eks. en blå himmel der du kan se litt diffuse mørkere flekker.

For å (forsøke) å unngå støv, er det smart å stille inn kamera slik at sensoren «rister» av seg støv hver gang du slår på eller slår av kamera. Eller du kan gjøre det manuelt. Mange moderne kameraer har en slik funksjon. På mitt kamera ser menyen slik ut:

Jeg finner menyen her: Verktøy ->Brukerinnstilling ->Sensorrengjøring.

Jeg har stilt mitt inn slik at støv ristes av hver gang jeg slår av kamera. Det er ikke mer logikk i dette enn at jeg liker å kunne ta bilder raskest mulig etter at jeg slår det på. (Jeg sparer kanskje et nanosekund eller noe slikt…).

Joda, det ER støv her også.

Hvordan kan du sjekke om du har støv på sensoren? Her er én metode: Still inn på minste blender. Ta et bilde opp mot en helt jevn flate (himmel, taket, el.). Forstørr bildet bak på kamera, og kjør gjennom bildeflaten med styrepinnen eller pad-en eller tilsvarende. Nå dukker det trolig opp diffuse mørkere flekker.

Ikke få panikk. Du vil nemlig garantert finne støv. Hvis du ikke ser dette på bildene dine, så ikke lag problemer av noe som ikke er problemer.

Automatisk støvfjerning er bra. Men plages du med støv som du ikke får bort, så anbefales å sende kamera til sensor-rens. Det er følsomme greier der inne i kamera, så dette er ikke noe for amatører å tukle med på egen hånd med såpevann og ørerensere…

Hvis du ikke ser støv på slike bilder, har du trolig vært forsiktig når du skiftet objektiver. Eller du har automatisk støvfjerning koble inn. Eller begge deler.

Reklame

Øvelse gjør mester

En gang for ufattelig mange år siden, jeg kan neppe ha vært mer enn 13-14 år, fikk jeg et oppdrag med å fotografere noen restaurantmusikere. Jeg var uerfaren og nervøs. Det ble sorthvitt og blits rett på. Fiolinisten (ja, så lenge siden er det) var ikke ubetinget fornøyd da han så prøvebildene.

-Du må huske på å fotografere når buen er midt på over strengene, sa han. Jeg husker ikke om jeg tok nye bilder, men rådet han ga meg har jeg husket i alle år, noe de to bildene under her er beviser på.

Universelt

Rådet er universelt, og lærdommen fra denne «ungdomssynden» er klar: For å få gode bilder er det smart å sette seg grundig inn i det emnet du skal fotografere. Gjerne grave og spørre, for jeg tipper både fiolinister og mange andre har en klar formening om hvordan de tar seg best ut, hvordan bildet bør se ut, hvor hendene skal være, osv. Først når du kan dette (og alt det andre) kan du vurdere å ta bilder som går på tvers av alle «vedtatte» regler.

Dette gjelder for så vidt også de fleste fotokomposisjonsregler: Lær deg reglene først, og så kan du bryte dem for å få det uttrykket du ønsker å skape.

Hest

Skjebnen (og en hesteinteressert datter) vil at jeg har tilbragt et betydelig antall timer i ridehaller og bane, på trening, på kurs og på stevner. Både rytteren og fotografen har hatt en bratt lærekurve. Hun på hesteryggen og jeg bak kamera.

Hopp er (for så vidt) enklere mhp å ta spennende bilder. Dressur kan være en betydelig utfordring.

For å få et bra bilde må alt klaffe: Posisjonen, beina, vinkelen, ørene, blikket – ikke bare hos hesten, men helst også hos rytteren.

På siste dressurstevne tok jeg noen få bilder. Bra lysforhold bidro til å kunne ha lav ISO-verdi og likevel benytte rask lukkerhastighet for å stoppe alle bevegelser. Begge hestebildene her er tatt med Fuji X-E3 og Fujinon 55-200. Settingen er ISO 640, f:4,8, 1/1800 sek og zoomen på 200 mm, som tilsvarer 300 mm i 35 mm ekvivalens. Jeg tok små serier med 8 bilder/sek akkurat på de øyeblikkene i rittet der man har mulighet for å vise hva dressur handler om.

Jeg likte spesielt godt bildet med hesten som er i lufta. Bildet med fjordingen la jeg ut i en lukket FB-gruppe. Et helt OK bilde, syntes jeg, men knapt mer enn det. Vår meget dyktige ridelærer var derimot av en annen oppfatning. Så lærte vi noe nytt. Igjen.

 

 

Bilder som får (litt) betydning

Enkelte ganger kan bilder få en betydning langt ut over det forventede. Dette er et slikt eksempel.

Jeg kom hjem etter en fotojobb, og parkerte. På setet lå kamerabagen med ymse linser og utstyr, og ved siden av lå mitt Fujifilm X-E3 med en 18-55 normalzoom. Som alltid er skuddklar.

Rundt svingen kom «søppelbilen»: En glinsende ren og grønn bil, og bak den to renovatører som hentet dunker, hektet på løftemekanismen, fikk tømt innholdet og satte dunkene på plass igjen.

Jeg løftet kamera mot sjåføren og peket bakover. Han rullet ned vinduet og nikket: Vær så god, bare ta bilder.

Jeg vet ikke om renovatørene bak fikk dette med seg, men de smilte som vanlig, og jobbet videre i høyt tempo. Jeg fikk mine bilder, og bilen forsvant rundt hjørnet igjen.

Jeg fotograferte vel på refleks, men så begynner man å tenke litt over situasjonen, altså hvordan mange av oss (kanskje) ser på denne jobben – og mange andre jobber. Eller ikke ser på dem. For det er vel noe man forventer. I dette tilfellet at «søpla bare blir borte» – helt inntil den dagen da noe ikke går etter planen. Som for eksempel i Oslo da kommunen skiftet operatør for en tid siden.

Jeg la ut tre bilder av denne hendelsen på Facebook, og med en kort tekst. Jeg ønsket egentlig bare å formidle at vi nå og da bør tenke over de mange små usynlige «tannhjulene» som må til for at det store samfunns-maskineriet skal gå problemfritt rundt.

Og så traff jeg åpenbart et eller annet, for antall «likes» og kommentarer kom som popcorn i en mikrobølgeovn bare sekunder etter at bilder og tekst var lagt ut. Først etter mange dager ble det roligere. Men fortsatt «popper» det inn en og annen «like»…

I et lite øyeblikk av historien hadde jeg en slags fornemmelse av at de tre bildene faktisk hadde en viss betydning. Kanskje kommer en eller annen nå til å hilse på renovatørene og takke for en fin jobb, eller smile og vinke til postbudet, eller takke sykepleieren som har stukket den ørtende vaksinesprøyta i dag, eller….