Tips for bedre gatefoto

Gatefoto, eller «street photograhy», er en egen sjanger, som ofte innebærer spontane bilder tatt uten at personer på bildene er oppmerksomme på det. Kanskje muligens etterpå!

Jeg synes dette er et spennende fotografisk område, og har tidligere omtalt flere fotografer som man kan putte i denne båsen (se nederst).

I praksis og i hverdagen ser jeg for meg at mange nok vil vegre seg for å storme over gjerdet til naboen, rusle rundt i hovedgata i småbyen og fotografere, eller hive opp kamera foran nesa til postmannen. Men er det ikke slik vi gjør når vi er på ferie eller på reise i utlandet? Mer eller mindre, selvsagt.

Jeg kom nylig over en liten videosnutt som gir et antall gode råd for gatefoto. Noen av disse kan du anvende enten du bor i Tønsberg eller Kirkenes og ønsker å skape noen spennende bilder fra gatemiljø. Andre kan det kanskje være greit å tilpasse litt, for å si det forsiktig. Men stort sett kan du vel ta alle i bruk når du er på fotojakt i en større by et eller annet sted i verden – men da under forutsetning av at du ikke er i konflikt med landets seder og skikker eller lovgivning.

Selfie på operataket

Her er noen av rådene fra en kort og grei video. (Tips: Skru ned lyden. Jeg holdt på å bli gal av den).

  • Bruk mørke klær (eller klær som er mest mulig nøytrale)
  • Fotografer i P-modus. Et greit råd hvis hensikten kun er få korrekt eksponerte bilder. Men jeg ville nok foreslå at du velger andre løsninger for å få det uttrykket og den dybdeskarpheten du ønsker.
  • Still inn og vent til det rette øyeblikket
  • Ta bilder i «burst mode», altså mange bilder etter hverandre mens du holder nede utløseren. Da er det enkelt etterpå å plukke det beste bildet.
  • Samme som over: Vent til det avgjørende øyeblikket. (Et litt merkelig råd, ettersom dette er en ren klone både språklig og motivmessig fra den franske fotografen Henri Cartier-Bresson).
  • Finn nye vinkler (lavt og høyt – og enda høyere med hjelp av et stativ)
  • Lang lukkertid gir ofte bedre bilder når du har med rennende vann å gjøre
  • Se etter naturlige «rammer» for motivene dine: en statue, et portrom, greiner på trær.
  • Av og til er det mer interessant å «kappe» hovedmotivet enn å vise alt
  • Skygger kan gi spennende bilder
  • Se etter reflekterende flater, og la interessepunkter speile seg her
  • Vær ikke redd for å spørre potensielle fotoobjekter om å få ta bilder av dem. Ha gjerne med et lite visittkort eller tilsvarende som forteller hvem du er samt nettadressen og din instagramkonto, eller tilsvarende
  • Sorthvitt fungerer ofte bra for gatefoto
  • Pass på så du ikke overbehandler bildene dine

 

Noen lenker til spennende fotografer:

Alle bilder er tatt med Fujifilm X-E2 eller E3 (begge perfekte kameraer til gatefoto), og prosessert i Lightroom 6 og konvertert til sorthvitt i Silver Efex Pros. 

 

Reklamer

Store fotografer    

bresson

Hvis du i løpet av helga har 36 minutter til overs, så anbefaler jeg en liten bildevisning av noen av historiens fotografiske mestre. Det er et godt gammeldags «lysbildeshow» med rolig musikk, der du får se de beste bildene til fotografer som Bill Brandt, Ansel Adams, Julia Margaret Cameron, Paul Strand, Andre Kertesz, Henri Cartier-Bresson, Brassai, Joseph Sudek, Joseph Kudelka , Sebastiao Salgado, Dorothea Lange, mfl.

Ut fra navnene vil du se at det i stor grad handler om amerikansk sosialrealisme fra starten av det forrige århundre og frem mot i dag. Det handler om barnearbeid og sosial nød. Bildene til Dorothea Lange kommer fra Farm Security-prosjektet. Men her er mye mer…

Legg også merke til navnene på fotografene. En god del av dem er østeuropeiske jøder, som emigrerte til USA på 30-tallet da nasjonalsosialistene, senere nazistene, begynte å gjøre det utrivelig i sentral-Europa.

Se gjerne en gang til, men prøv da å se forbi motivene og gjør bildene til grafiske elementer. Dette  for å studere komposisjonene. Her er mye komprimert lærdom.

God helg. Enjoy!

Bildene: Øverst Henri Cartier-Bresson. Nederst Sebastiao Salgado.

salgado

Kan komposisjon bli en «ryggmargsrefleks»?

Noen ser en god komposisjon før bildet tas. Ikke alle er forunt den slags egenskaper. Svært mange av oss oppdager vel etterpå hva som er et velkomponert bilde og hva som ikke fungerer.

Det var søndag formiddag, bikkjekaldt og med sur vind fra nordøst, men på fjellene i nord lyste de første solstrålene og fortalte at det gikk mot lysere og varmere tider. I min kant av verden er sola under horisonten og bak fjell en lang periode rundt vintersolverv, og tilbakekomsten er alltid en begivenhet.150118_nvk_015

Jeg hadde (selvsagt) med kamera og følte at jeg måtte forevige solstrålene. Jeg tok noen bilder mens jeg ruslet bortover kaikanten. Et sted stoppet jeg opp, gikk tilbake, og måtte deretter klistre meg opp mot et rekkverk for å få med en lysstolpe i bildet. Da først ramlet liksom alt på plass med hensyn på å få orden i elementene i bildet. Men det gikk fort for seg i kulda. Knips, knips.

Litt «våryr» la jeg dette bildet ut på Facebook, og antall «likes» tok til å renne inn. En av «laikerne» foreslo å sende det til vår regionale NRK-avdeling, og samme kveld prydet bilde avslutningen av værkartet. Det var åpenbart flere som hadde likt bildet siden det ble valgt ut.

Hvorfor liker vi noen bilder, mens det er andre vi ikke liker?

De som har greie på den slags påstår at vi mennesker nok er mer «forhånds-programmerte» enn vi liker å tro. Trolig eksisterer det i menneskeheten en form for kollektiv underbevissthet. Kanskje har vi noe som er universelt. Men andre forhold ansees kun som vakkert i vår vestlige kulturkrets mens helt andre elementer beundres i andre kulturer.  Det gjelder kunst, det gjelder musikk, og sikkert mer.

Det er ikke uten grunn at noen av de gamle fotomestrene var klassisk utdannet i malerkunst. Linjeføring og geometri var blitt en ryggmargsrefleks. Bildene ble deretter. Studér for eksempel fotografiene til Henri Cartier-Bresson.150118_nvk_015_mstrek2

Da jeg endelig tok meg tid til å se nærmere på bildet med lysstolpen, oppdaget jeg at det kunne vært klippet ut av en lærebok i bildekomposisjon. Her var linjer inn mot et punkt, og her var plasseringer som – mer eller mindre – passet inn i tredels-regelen. Jeg må ha sett dette – underbevisst.

Jeg innbiller meg imidlertid at proffene ser dette langt mer bevisst. Så kan man selvsagt sutre over at man aldri kommer dit. Men mer konstruktivt er det å være fornøyd med det lille man får til, og så ha noe å strekke seg etter. Jobbe mer med komposisjon. Være seg bevisst alle elementer i bildet. Før man trykker på knappen.

I dag er det kanskje litt for enkelt å «skyte med maskingevær»: Det vil si knipse mange bilder – og så velge ut det beste etterpå. Vi som kommer fra den analoge tiden minnes da hvert trykk på knappen kostet fire-fem kroner. Da var man nødt til å jobbe mer med komposisjonen på forhånd, og hvis man tok alternativer så gjelder det vanligvis kun ulike blendere. Komp’en måtte sitte.

Skal vi starte å tenke litt «analogt» igjen – i en digital verden?

 

Bilder:

  • Øverst ser du det «beste» bildet.
  • Midt i teksten ser du linjene vi kan legge inn i komposisjonen.
  • Nedenfor her ser du de bildene som av høyst forståelige grunner ikke ble valgt.

150118_nvk_018_mkrys 150118_nvk_016_mkryss 150118_nvk_013_mkryss'

 

 

Det avgjørende øyeblikket

Denne helga anbefales en liten film på 18:30 minutter. Den handler om en av verdens mest berømte fotografer, Henri Cartier-Bresson.  Jeg tror denne filmen kan gjøre deg til en bedre fotograf.HCB-film

Vel, det er ikke noe film. Det er et stort antall av HCBs bilder, med hans egne kommentarer – fortalt på hans litt spesielle fransk-engelske måte.

Hvis du ikke kjenner til Cartier-Bresson fra før av, bør du lese deg litt opp. Her er en svært enkel og overfladisk norsk Wikipedia-side som en start.

For å forstå fullt ut en del av bildene i denne bildeserien/filmen, ville det også vært greit å ha litt kjennskap til hans kunstneriske ungdomstid, hans tidlige samkvem med surrealistene i Frankrike, hans mange reiser spesielt i Asia og Mexico, hans foto-oppdrag av kroningen av kong Georg VI da han kom tilbake uten et eneste bilde av kongen, men bare av publikum, mm.

I filmen nevnes flere ganger begrepet The Decisive Moment – det avgjørende øyeblikket. Det henspeiler på at noen blant oss – ikke mange – har fått den gudegitte nådegave at de er i stand til å «se» en hendelse før den skjer, slik at fingeren treffer utløserknappen akkurat i det avgjørende øyeblikket!  Bildene til HCB forteller oss i hvilken divisjon han spilte.

Les deg mer opp på Henri Cartier-Bresson. Du finner mye på nett, og om du skulle være det minste i tvil, så finnes det mange, mange bøker med og om han og hans bilder.

God helg. Enjoy!

 

Leica – 100 år

For få dager siden fylte kameramerket Leica 100 år. Det ble feiret og markert. Leica – eller Leitz Camera som det er en forkortelse for – er en eventyrlig historie. Som så mange andre industrielle eventyr er det basert på et antall innovative mennesker – og en del tidsmessig sammenfallende tilfeldigheter. Og kanskje like eventyrlig som starten, er overgangen fra den analoge til den digitale virkeligheten, der Leica nesten var på knærne.leica-mp-black-print-970x646-c

Leica er tysk, men strengt tatt starter historien på den andre siden av Atlanterhavet. 35-mm-filmen ble utviklet i laboratoriet til oppfinneren Tomas Alva Edison, ganske enkelt ved å splitte 70 mm rullefilm fra filmindustrien. I et notat beskriver han høsten 1889 en dobbel perforert film som går fra en rull til en annen, og som dras frem av to tannhjul. Det tok imidlertid lang tid før dette ble et regulært Kodak-produkt.

Det første patentet for 35-mm kamera er datert 1908. Videre er man enig om datoen for det første kommersielt bygde 35-mm-kameraet: I 1913 kom Tourist Multiple, som kunne brukes både for stillfoto og levende bilder. Like etter kom Simplex der man kunne velge mellom fullformat (35-mm) og halvformat.

Barnack
Med 35-mm filmen tilgjengelig kunne Oscar Barnack, lederen av utviklingsavdelingen i kameraselskapet Leitz i Wetzlar i Tyskland, starte utviklingen av kameraer for denne nye filmtypen. Ur-Leicaen (bilde under) var i stort sett ferdig utviklet i 1913, men i hovedsak på grunn av den første verdenskrigen (1914-1918) kom den første Leicaen i produksjon først i 1924.LEGENDARY-LEICAS-UR-LEICA-PRODUCT-TEASER_teaser-1200x470

Kombinasjonen av et lite diskret kamera med optikk av svært høy kvalitet, og et enkelt og anvendelig filmformat der man kunne skifte filmruller i full fart og i dagslys, gjorde sitt til at kameraet ble tatt i bruk av mange profesjonelle fotografer. Med en optisk søker og et diskret kamera kunne fotografer nå ta bilder de tidligere knapt hadde hatt mulighet for.

Ett objektiv – hele livetimages
Listen over fotografer som har benyttet Leicaen opp gjennom årene er ikke så forferdelig lang, men den er til gjengjeld desto mer stjernespekket. Alle de store har benyttet Leica, noe du kan få et visst inntrykk her. Og det er vel knapt en Magnum-fotograf som ikke gjennom lengre perioder, i noen tilfeller et helt liv, har benyttet Leica. Det påstås at Henri Cartier-Bresson (som har tatt bildet til høyre), kanskje den alle, aller mest kjente, brukte Leica og ett og samme objektiv hele livet.

Digital tidsalder
Hva skjedde så videre? Da den digitale revolusjonen kom, var det ikke bare Kodak som lå på været og håpet at stormen skulle gå over. Mens «alle» kameraprodusenter laget digitale utgaver, holdt Leica igjen: Så lenge at salget av analoge kameraer avtok mer og mer, mens de i den andre enden ikke hadde noe å tilby digitale kjøpere.100_Anniversary_M_Edition

Langt om lenge, og godt inne i den digitale epoken, kom endelig Leica snublende på markedet med sin første digitale utgave. Den var prikk lik de analoge kameraene. Den var også i likhet med de analoge kameraene langt dyrere enn noenlunde sammenlignbare kameraer. Dessverre var den første digitale Leicaen bildemessig ingen «höjdare»: Jeg husker kameratester som konkluderte med «dyrt og dårlig». RAW-bildene var eksempelvis katastrofalt dårlige. Økonomien i Leica-konsernet var heller ikke mye å skryte av på et tidspunkt.

Still going!
Hva gjør man så i Leica? Senker prisene? Lager billigvarianter? Nei, tvert om: Åpenbart må strategien ha vært å forsøke å ta tilbake hegemoniet fra de gylne tidene: Lage teknisk sett stadig bedre kameraer, med best mulig digital prosessering og ikke minst lage lyssterke og knivskarpe linser. Dette var ikke «knipse-apparater» men håndlagde «presisjonsinstrumenter», og kvalitet koster penger, det vet alle. Men ikke minst må man ha gamblet på at mange nok ville være villig til å bruke penger på å skaffe seg verdens beste og mest profilerte kamera. Det ser ut som om Leica valgte rett strategi og at de lykkes.
Så, litt på etterskudd, gratulerer med dagen.

Her er en liten filmsnutt om Leicas eventyrlige 100 år, laget av BBC.

Martine Franck RIP

Martine Franck, Magnum-fotografen som nok måtte finne seg i å være mest kjent som kona til Henri Cartier-Bresson, døde av kreft for få dager siden, 74 år gammel.  

Belgisk-fødte Franck hadde solid kunst og fotobakgrunn da hun startet i bildebyrået Magnum og traff den 30 år eldre Cartier-Bresson, en av stifterne av byrået. Den noe mer stillferdige Franck tilførte på mange måter Magnum en ny fotografisk stemme, som lå på et annet plan enn det krigs-, konflikt- og macho-orienterte fundamentet som Magnum var bygget på.

Gjennom mange intervjuer og dokumentarfilmer får vi et bilde av Martine Franck som stemmer godt overens med ordene til en annen Magnum-veteran, Elliott Erwitt, i forbindelse med hennes bortgang: «Med sin talentfulle, charmerende, kloke, beskjedne og generøse måte å være på, satte hun en standard som man ikke ofte finner i vår profesjon. Hun vil bli dypt savnet.»  (Artikkelen fortsetter under bildet).

Som den andre kona til Henri Cartier-Bresson kom hun seg vel aldri ut av skyggen til sin ikoniserte mann. Kanskje vil vi med hennes bortgang begynne å se på Martine Francks bilder med nye øyne og la fotografen få den oppmerksomhet og heder hun fortjener, og kanskje ikke minst la henne få kredit for sitt arbeid med å fremheve kvinnelige fotografer i en tøff bransje.

Bildene her er selvsagt tatt av Martine Franck og er hentet fra Magnum.

Kunsten å se fotomotiver

Det er ingen kunst å ta bilder. Det handler kun om å trykke på knappen. Men det er en kunst å ta gode bilder. Det er det ikke alle som kan.

Jeg leser en del fotolitteratur og følger noen blogger. Det er både inspirerende og lærerikt. Det finnes så mange ulike typer fotografering og tilsvarende fotografer. Det finnes for eksempel fotografer som har fått den Gudegave at de bare ser motivet (ofte før det egentlig skjer), reagerer kjapt og får Bildet (altså det med stor B).

To mestre
Jeg har flere forbilder blant disse. To ikoner her er franskmannen Henri Cartier-Bresson og amerikaneren Elliott Erwitt. Førstnevnte forlot denne verden for ikke så alt for mange årene siden mens sistnevnte fortsatt er blant oss. Det var/er to nokså ulike personer og fotografer, men begge hadde altså fått den gaven fra oven at de langt utover det som kunne tilskrives flaks befant seg med kamera foran øyet og fingeren på avtrekkeren – akkurat idet interessante hendelser fant sted. Ser du på noen av bildene til disse to, vil du forstå hva jeg mener.

Bildetekst: Bildet av han som hopper er klassisk på alle mulige måter. Cartier-Bresson anvender her samme dramaturgiske grep som Michelangelo i maleriet Skapelsen av Adam, i scenen der Gud gir liv til Adam: Personen er ikke oppe i lufta, og han har heller ikke plasket ned i vanndammen. Han skal umiddelbart berøre vannflaten. Vi aner plasket, men vi ser det ikke. Legg i tillegg merke til at det i bakgrunnen på veggen også er en illustrasjon av en hoppende person. Et mesterstykke!

Bilde av hunden som hopper er en Erwitt-klassiker, fra serien Dogs.

Jobber og sliter
En annen kategori fotografer er de som jobber og sliter for sine bilder. De har en bildeidé og de gjør stundom det mest utrolige for å ta det fotografiske bildet de allerede har skapt i hodet sitt. Disse er på svært mange måter like langt unna mitt ringe fotografiske ståsted som de to førstnevnte, men jeg oppfatter dem noe mindre guddommelig i betydningen av at det kan hende jeg tenker «joda, dette kunne jeg i prinsippet også fått til hvis jeg bare hadde leid helikopter i tre dager, eller noe i den retning».
En av dem jeg har svært stor sans for er amerikaneren Joe McNally. Han har skrevet flere bøker, spesielt om blitsfotografering. I disse får du et gløtt inn i anstrengelsene og forberedelsene for å få de beste bildene. Ett godt eksempel på aldri å godta det neste beste, men gå for det Ultimate er beskrevet i bloggen til McNally: I oppdrag for et sportsmagasin skulle han ta bilder av et amerikansk vannpololag. Og hva trodde du: Nøyde han seg med et greit gruppebilde på basseng-kanten? Ikke Joe. Derimot fikk han snekret ei enorm ramme der han spente opp hvitt tøy. Denne kjempestore «softboxen» festet han like over vannflaten. Over her masse blits-lys. Også under vann var det en god del blitslys. Så dykket hele laget ned i vannet sammen med et enormt amerikansk flagg. Pluss Joe og et undervannskamera. Se bildet og les bloggen her. Makeløst. Hovedbildet ble slått opp som dobbeltside i Sports Illustrated.

Øve, øve
Overført til min (og din?) verden handler dette kanskje om to saker: Det ene å forsøke å øve opp observasjonsevnen. Og det andre å forsøke å ikke velge enkleste løsning, men jobbe med ulike alternativer før man trykker på utløseren.

Bildetekster (Klikk på bildene for å se i stort format. Du kan nå bla deg frem med piltastene):

To av bildene vil jeg kreditere min sønn, Morten, som er en meget dyktig fotograf med et fint bildesyn. Under en liten biltur havnet vi på Walters kro i Kjøpsvik. Plutselig grep Morten kameraet mitt og tok bilde av en person som sto utenfor døra og røyket. Kombinasjonen av respateksbord, kunstige blomster?, glorete gardiner og han med Los Angeles på ryggen er makeløs.

Bildet av trappa på et hus i Lofoten er også utrolig flott. Jeg tok bildet, men det var Morten som så det hele. Huseieren hadde trolig murt igjen inngangsdøra, men ikke tatt seg bryet med å fjerne den gamle trappa. Jeg har stor sans for dette bildet.

Jeg har mange versjoner av denne stranden på yttersiden av Senja. Da vi var der var det 20 varmegrader i lufta, sola skinte og det var tilnærmet havblikk. Det er neppe normalsituasjonen her med Nordishavet som nærmeste nabo. Jeg plasserte et par joggesko på stranden, og plutselig ble det en hel historie av bildet.

Det var friidrettsstevne, og småen på bildet ville herme etter løperne som nettopp hadde tatt av. Jeg hadde en Sigma 10-20 mm på, og senket kamera lavt mens jeg trykket på utløseren. Heldigvis ser småen rett inn i kamera slik at det blir blikk-kontakt.

Det siste bildet handler bare om å velge utsnitt og vinkel. Et moderne hotell, en fjelltopp med TV-tårn på og en nymåne. Plutselig ble det et OK bilde med disse tre elementene.