Fotografiet i norsk utvandringshistorie

Nordmenn som utvandret til Amerika for rundt 100 år siden holdt kontakten med sine kjære i hjemlandet gjennom brev og ikke minst bilder! Det er disse amerikabildene Sigrid Lien forteller om i boka ”Lengselens bilder – fotografiet i norsk utvandringshistorie”.

Boka kom i 2009 og den gang skrev jeg en bokomtale som ble publisert på nettstedet foto.no. Men noen saker slipper aldri taket. Helt siden jeg leste boka første gang, har den vært spesielle for meg, og derfor hadde jeg lyst å ta den frem igjen og vise den til deg.27141_1024x768[1]

Både på mor- og far-siden har jeg slektninger som emigrerte til Amerika. Noen av dem slo seg opp og ble selve manifestasjonen av «The American Dream». Andre fant store verdier, men ikke så mye i gods og gull. Min farfars bror, Nils, dro til Amerika, endte opp i Canada, jobbet som snekker og skapte der på sett og vis sin egen familie. Det er en lang og spesiell historie. Han sendte brev og noen bilder hjem til sin bror, men kom aldri noen gang tilbake til gamlelandet. Da jeg leste boka hadde jeg denne historien med meg, om han som sa farvel og dro og som levde et langt og godt liv, med noen bilder og noen brev til sin bror som eneste kontaktpunkt til det landet og den verdenen han forlot.

Med 750.000 utvandrende nordmenn, er det en viss mulighet for at du også i din familie har slektninger som emigrerte til Amerika. Da vil jeg spesielt anbefale boka til deg. Her er en god del fotohistorie og enda mer kulturhistorie. Trolig finner du boka på biblioteket. God lesing. Her følger store deler av bokomtalen fra 2009.

 

¾ million nordmenn
I tiden mellom 1836 og 1915 utvandret 750.000 nordmenn til Nord-Amerika. Etter den amerikanske borgerkrigen skjøt norsk utvandring for alvor fart. Dette skjedde samtidig med utbredelsen av et nytt bildemedium: Fotografiet.
Mange lot seg fotografere før de dro, som minner fra gamlelandet. En tid etter at de var kommet over, var det for mange også viktig å la seg avfotografere foran det nybygde hjemmet sitt, på hesteryggen, på åkeren bak et firspann, eller kanskje bare i form av et studioportrett. Bildene ble sendt hjem til familie og slekt.
Mens brevet tidligere har vært viet stor oppmerksomhet i emigrasjonsforskningen, har det vært skrevet lite om bildene. Hovedfokus i denne boka er på bildene i bred forstand, pluss noen av de mange norske fotografene.

Tredelt bok
”Amerikabildene” strekker seg over en periode på knapt 100 år. Sigrid Lien lar boka få en naturlig tredeling: Første del handler om forholdet mellom brevet og bildene. Andre del forteller om noen utvalgte norske fotografer som arbeidet i de norske områdene i USA. Siste del tar for seg amerikafotografiet i private album og fotoarkiver: Hva finnes i Norge og i USA, og hvordan blir disse benyttet i ulike sammenhenger?

Bilder over Atlanteren
I boka følger vi noen emigranter fra de bryter opp fra hjembygda si til de er vel etablerte i USA. Vi følger også en del norske fotografer som jobbet, først og fremst i de norske miljøene. Lien har fulgt flere av dem over lange perioder av deres liv. Yrkestittelen fotograf var, overraskende nok, hyppig forekommende i emigrasjonspapirene. Noen fortsatte som fotografer for kortere eller lengre tid. Andre reiste over og la her bort sitt gamle fotografyrke. Atter andre startet som fotografer etter at de hadde kommet til USA.
Noen fotografer reiste flere ganger mellom Norge og Amerika, og kunne dermed forsyne nordmenn i Norge med bilder av slekt og familie fra ”over there”, og samtidig fotografere hjemmeværende familie for salg av bilder til de ”nye” amerikanerne.
Vi får også et innblikk i hobbyfotografenes samlinger. Her tegnes ofte et motivmessig enklere bilde av det amerikanske hverdagslivet – men kanskje er det likevel ærligere enn de bildene mange av de profesjonelle fotografene tok.

Mange kvinner
Blant de mange unge kvinnene som emigrerte fra Norge, var det interessant nok et relativt stort antall fotografer. Vi følger spesielt en av dem, Mina Westbye fra Trysil, som emigrerte i 1902. Det er i disse personfokuserte kapitlene at forfatteren av boka klarer det kunststykke å kombinere sakprosa med levendegjort historie.
Vi møter også fotografen, redaktøren, satirikeren og tegneren Peter Julius Rosendahl, som var en svært kjent skikkelse i det amerikansk-norske innvandrermiljøet for en god del år siden.
Og til sist i boka: Bildene som ble funnet i skuffer og skap i norske og amerikanske bygdemiljøer. Hva var det avsenderne ønsket å fortelle? I denne delen av boka går vi helt opp til vår tid, med alt fra blasse 60-talls-fargealbumbilder til norskamerikaneren Peter Syrdal, bosatt i Brooklyn, som presenterer sine digitale amerikabilder på internett.

Forstå mennesker
”Den viktigste innsikten fra boka er hvordan fotografiene kan hjelpe oss til å forstå andre mennesker – fortidens mennesker – og deres strev etter å skape et bedre liv. Fotografiene får oss til å forstå dette strevet bedre – og til å tenke gjennom objektene, ikke bare over dem.”, skriver Lien.

Fakta: Spartacus forlag, ISBN: 978-82-304-0040-1

27142_1024x768[1]

Her har (til venstre) fotograf Andrew Larsen Dahl tatt et selvportrett inkludert vogna som han reiste rundt med. Det kan se ut som om han har tatt en pause i en ordinær fotografering av et eldre par foran huset sitt, og inkludert seg selv på dette bildet. (Til høyre): Stereofotografier var populært en viss periode.

27143_1024x768[1]

I boka får vi et gløtt inn i livet til en av ”amerika-fotografene”, Mina Westbye fra Trysil. Hun kjempet seg opp og frem i den nye verden. Blant annet kjøpte hun land, og med det medførte det boplikt. I denne hytta (til venstre) bodde hun i hovedsak alene på prærien i flere år, før hun kunne selge og realisere fortjenesten. Etter at hun giftet seg, tok hun ikke et eneste bilde.

Reklamer

Kodachrome

Her er en liten mimre-artikkel som trolig er mest interessant for eldre herrer. Den handler om Kodachrome. Det er en film. Det vil si, det var en film – for å fotografere lysbilder med.Kodachrome_box[1]

I den gamle analoge verdenen var Eastman Kodak Company, blant venner kalt bare Kodak, den ubestridte Kongen på fotohaugen: Selskapet ble startet av en dyktig innovatør med navn George Eastman og noen flinke kjemikere i 1889. Så laget de kameraer og filmer og gjorde fotograferingen til noe alle kunne bedrive: «You press the button, and we do the rest». En gang for mange år siden var jeg på Eastman-museet i Rochester, upstate New York, og fikk se litt av historien.

Fargefilm
Tidlig på 1900-tallet startet eksperimenteringen med å lage fargebilder. Omkring 1935 så Kodachrome dagens svake lys. Fargene kom frem gjennom en meget spesiell prosess: Egentlig var det en sorthvitt-film, men der fargene ble lagt på i laboratoriet under fremkallingen – en prosess Kodak holdt strengt for seg selv.

Det ble mektige farger. Den store populariteten til filmen var på 50 og 60-tallet. National Geographic ville ikke vært det samme uten alle flotte og mettede Kodachrome-bilder. Men Kodak fikk konkurranse, og gamle guder blir gamle de også.

Digital revolusjon
Så kom etterhvert den digitale revolusjonen, og Kodachrome med sin kompliserte og dyre prosess måtte se at salgsvolumene krympet til henimot null. I 2009 var det stopp, etter 75 års produksjon.

Magnumfotografen Steve McCurry gjorde en reise i mange betydninger av begrepet, og fotograferte 36 nøye utvalgte bilder på den aller siste Kokachromerullen som ble prosesseres i Kodaks fremkallermaskiner, før man stengte ned alt.  En æra var over. Dette ble det en kort liten dokumentarfilm av. Den kan du se her.

Og her kan du se de aller siste bildene som ble tatt med Kodachrome.

Mer her

Tyveri av bilder – hva gjør du da?

For ikke mange dagene siden fikk jeg tips om at ett av mine bilder var benyttet på en Facebook-side til et firma. Det var benyttet uten at jeg var forespurt. I hverdagslig terminologi kalles dette tyveri. Saken løste seg uten problemer. Men også uten honorar.bildetyveri2

Bildetekst: Kopi av Facebooksiden til det firmaet som hadde «lånt» mitt bilde uten å spørre. Firmanavn er sladdet.

Her er saken: En bekjent tipset om at et av mine bilder var bakgrunnsbilde på FB-sidene til et firma. To dager tidligere hadde han oppdaget et av sine bilder på denne siden. Han hadde sendt epost og gjort dem oppmerksom på saken, og ville nå sjekke om bildet var borte. Det var det. I stedet lå et av mine bilder, med vannmerke og det hele godt synlig. Nå ville han høre om jeg hadde godkjent bruk. Det hadde jeg altså ikke.

Telefon
Jeg ringte den spesielle avdelingen til firmaet som hadde lagt ut bildet, og møtte her på en svært lite samarbeidsvillig person. Ingen vits å starte en krangel med folk på dette nivået. I stedet ringte jeg hovedkontoret og møtte heldigvis her på en som hadde kunnskaper om åndsverkloven og var fullt på det rene med at man ikke «låner» andres bilder uten å avtale dette med fotografen. Han skulle ta kontakt med den som hadde lagt ut dette.

Googlet
Kort tid senere kommer «synderen» på tråden. Han hadde ganske enkelt Googlet og funnet et fint bilde, som han altså hadde «lånt» uten videre, selv om både navnet mitt og firmanavn sto på bildet slik at det ville vært en enkel sak å ta kontakt for å få vite betingelser for bruk. Som sagt: I dagligtale kalles dette for tyveri. Ut fra samtalen oppfattet jeg imidlertid fort at dette var gjort i ren ubetenksomhet og at han ikke var klar over (!) at det er ulovlig å benytte bilder fra f. eks. internett uten å klarere dette med opphavspersonen. Etter litt «voksenopplæring» i en hyggelig og gemyttlig tone fortalte jeg at det strengt tatt bare var to alternativer. A: Fjerne bildet. B: Betale for det.

Han ønsket ikke det siste, så vi ble enige om at han skulle fjerne det straks. Jeg valgte å ikke fremme noe krav om honorering for den tiden bildet hadde stått på FB-siden til firmaet.bildetyveri3

Greit på internett, men…
Dette ble altså en enkel sak som løste seg enkel t og greit, ikke minst fordi det er/var enkelt å fjerne et bilde fra internett. Da er det straks mye verre med bilder i ei bok eller et magasin, der man ikke enkelt kan omgjøre det som har skjedd. Googler du litt vil du finne mengder av slike eksempler, og mange frustrerte fotografer som lufter sin aggresjon og/eller kommer med forslag til løsninger.

Bildetekst: Kopi av Facebooksiden til det firmaet som hadde «lånt» mitt bilde uten å spørre. Firmanavn er sladdet.

Forlik
I noen få tilfeller sender fotografen faktura og får det han/hun gjør krav på. I andre tilfeller inngås en form for forlik. Men det er et inntrykk at fotografen i alt for mange tilfeller ikke kommer noen vei i direktekontakt med «tyven». Alternativet er å gå til sivilt søksmål, men når vi vet at en advokat tar tusenvis kroner bare for å si «goddag», og honorarkravet kanskje ikke er på mer enn 1000 kroner, så sier det seg selv at mange gir opp før de har startet. Og dette er det selvsagt noen skurker som utnytter bevisst.

Sjekk på nett
Søker du på nett, finner du mange mer eller mindre gode forslag til hva du kan gjøre hvis du oppdager et bilde i en publikasjon, uten at du har blitt forespurt. Du kan se hvilke erfaringer andre har gjort og vurdere hva du selv vil satse på å gjøre, alt fra å foreslå minnelige løsninger til å true med advokat.

En tommelfingerregel når man opplever at noen har benyttet bilde(r) uten godkjenning, er å doble honorarsatsen. Det kommer selvsagt an på hvor proff man må forvente at brukeren er. Min erfaring er at vi i slike sammenhenger enten snakker om skurker eller folk som har «lånt» bilder i ren uvitenhet. Da er mitt generelle forslag å forsøke å inngå en avtale om honorering som alle kan leve med. Kanskje får du til og med ditt faste honorar for bildet.

Merk bildene dine
Men her er et tips til hva du kan gjøre før du havner i problemer, og som kan gjøre din sak sterkere:

Sørg for å metatagge alle dine bilder med copyright-informasjon og navn/firma, adresse, telefon mm. Enkelte digitale speilreflekskameraer kan legge inn slik informasjon allerede når du tar bildet. Uansett kan du i et program som f. eks. Adobe Lightroom automatisk legge inn all slik informasjon i bildefilene på alle bilder under importen til din datamaskin. Har du Adobe Photoshop, så har du også et program som heter Adobe Bridge: her kan du også enkelt legge inn slik info for alle ønskede bilder. Du får det også til i Photoshop, men da må det gjøres enkeltvis (OK, du kan lage en prosedyre, men da går vi inn for å gjøre ting vanskelig).

Og ikke minst: Sørg for å legge inn et vannmerke (=synlig tekst på selve bildet) før du legger bilder ut på nett, og dermed i prinsippet tilgjengeliggjør bildet for hele verden. Det er en enkel jobb når du eksporterer bilder fra Lightroom. Nå kan alle som ser bildet, lese hvem som har tatt det, og gjerne internett-adressen din.

Tvistesak
På denne måten blir ditt bilde ikke bare «et som man fant på nett», men et bilde det er lett å finne opphavsperson til. Jeg vil tro at du også står mye sterkere i en tvistesak når bildet er merket tydelig. Men som du ser: Noen ganger fungerer det, andre ganger ikke.

Forleden gikk jeg forbi en skole der det hang noen elevarbeider i et vindu. Jeg stoppet opp: Det var noe kjent med ett av bildene. Og, ganske riktig: Det var mitt bilde for her sto både mitt navn og firmanavn i nedre venstre hjørne av bildet. Slikt bryr man seg selvsagt ikke om. Vi får imidlertid håpe at eleven i løpet av skoletiden lærer at man alltids kan «låne» et bilde til et lite skoleprosjekt, men at han/hun i et senere yrkesliv ikke bør finne på det samme uten å spørre om lov.

 

Den intelligente blitsen

Tror du at blitsen bare er ei «lampe» som sender lys mot objektet du skal ta bilde av. Tro om igjen. Dagens blitssystemer er blitt utrolig intelligent. I riktig gamle dager fyrte man på en dose magnesiumpulver som blusset opp – med en viss fare for både fotograf og omgivelser. Mange år senere kom blitspærene. De måtte skiftes etter bruk. En for en. Så kom de første elektroniske blitsene, drevet med batterier og med et utladningsrør som kunne brukes tusenvis av ganger. Du slapp riktignok å skifte pære for hvert bilde, men all utregning av blenderinnstillinger måtte fortsatt gjøres manuelt.

Teknologisk sprang
Vi gjør et teknologisk kjempebyks fremover i historien: Mine Nikon speilreflekskameraer og Nikon-blitser inngår i det som kalles Nikon Creative Lighting System, CLS. Andre kameramerker har sine løsninger, men CLS har lenge vært unik.

Bildetekst: En av Nikons kraftigere blitser, SB 900. Til høyre på eska ser du et lite fargefiltersett, som er svært fint å bruke når du skal ta blitsbilder i f eks lampelys, og vil filtrere blitslyset til å komme ned på lampelysfargetemperatur.

Kamera og blits snakker sammen
Hva skjer? Kameraet og blitsen har begge innebygget logikk og «snakker» dessuten sammen med formål å gi deg et best mulig bilde. I det du trykker på utløserknappen sjekker kameraet hvilket motiv du vil ta bilde av: Kamera vurderer motivet opp mot en innebygget bildebank og sjekker avstander. Kameraet «ser» at det er tante Olga som sitter i en stol i stua, og vet at det er X antall meter til henne og Y meter til bakgrunnen. Samtidig med dette fyrer blitsen din noen få såkalte pre-flash (disse blits-blinkene er så små og kjappe at verken du eller tante Olga merker dem).

Så tar hjernen (=prosessoren) i kameraet over og gjør en kjapp vurdering av alle relevante forhold. Prosessoren forslår å kjøre blitsen med 1/64-del av full effekt. Samtidig skrues ISO-verdien opp noen få hakk, mens lukkerhastigheten senkes så lavt som mulig uten at bildet blir bevegelsesuskarpt. Så åpnes lukkeren. Blitsen fyres av. Og du kan se på LCD-displayet bak på kamera at du nå har fått et fint bilde av tante Olga med naturlig hudtone. Samtidig har kamera klart å balansere belysningen av bakgrunnen godt opp mot hovedmotivet.

Også noe mer påkostede kompaktkameraer har mye av den samme logikken innebygget.

To blitser
Men hva om du skulle ønske å ta et virkelig fint bilde av din arvetante? Du har to blitser. På den ene monterer du en softboks, og legger belysningen oppe til høyre for tante, og den andre har du på et stativ for å belyse håret og skuldrene. Men da blir det skikkelig komplisert, tror du. Neida, ikke med CLS. Svært mange Nikon-kameraer har nemlig innebygget styring av flere blitser, uavhengig av hverandre. Du kan bruke den lille innebyggede blitsen til å trigge de store.

Er du lur kjøper du en liten plast-dings som settes foran blitsen for å hindre at dette lyset kommer med på bildet, men bare brukes som trigger. Og er du enda lurere (og har litt mer penger), så kjøper du en infrarød styringsenhet (du ser den på toppen av kameraet her) der du virkelig kan fin-justere styrken til de to blitsene, slik at den som belyser håret blir ørlite kraftigere enn hovedblitsen. Da har du full kontroll, og lengre rekkevidde. Og helt til sist: Det finnes også radiotriggere med flere hundre meters rekkevidde – hva man nå i all verden man skal med det.

Konklusjon

  1. Dagens blitssystemer er blitt mye mer intelligent
  2. Med et godt kamera og tilpasset blits øker du sjansen til å få gode blitsbilder
  3. Det er mye triveligere å ta gode bilder – enn det motsatte.

Mer?
Hvis du eier et Nikon speilreflekskamera og en/flere Nikon blitser kan du lese mer om CLS i denne boka. En av anmelderne sier det ganske godt: «CLS er trolig det beste blitssystemet som finnes, mens brukerhåndbøkene må være noen av de dårligste som finnes». Ut fra egen erfaring kan jeg si meg enig i dette. Jeg har selv ikke denne boka, men ser ikke bort fra at den kommer til å bli kjøpt. Den får i all hovedsak svært god omtale. Se selv.

Oppdatering 2015:
Selvsagt kjøpte jeg boka. En ryddig og begripelig gjennomgang av alle Nikons blitser. Hvis du er i overkant interessert i blitsfotografering, har Nikon-kameraer og Nikon-blitser som fungerer med CLS, så anbefales boka sterkt.

  • Her er en litt enkel amerikansk video som viser hvordan Nikon CLS fungerer og hvordan du stiller inn.
  • Og her en liten video som viser hvordan dette kan fungere i praksis.

Som sagt, enkle greier, men illustrerende nok.

Ta bilder uten at noen oppdager deg

Av og til vil du nok ønske å kunne ta bilder på en så diskret måte som mulig, helst uten at noen oppdager deg. Hvis du vil ta kvalitetsmessig gode bilder så ubemerket som mulig, foreslår jeg et lite kompaktkamera med større bildebrikke enn standard og med en brukbar gjennomsnittssøker. Jeg sier dette ut fra egen nykjøpt (og faktisk ikke spesielt dyrekjøpt) erfaring.121202_0011_HH

Bildetekst: Fotografering uten en lyd og uten blits. Prøver på Folkets Hus.

Nylig leste jeg en artikkel i et fotomagasin som omtaler den samme problemstillingen. Her bruker en svensk fotograf et lite Panasonic GX1 med et såkalt «pannekakeobjektiv» (20 mm f:1,7) for å dokumentere livet i undergrunnen i New York.

Blir tatt for turist
Poenget hennes er det samme som jeg har erfart: Det er ikke det mest populære å dra frem et stort systemkamera og peke på mennesker på undergrunnen, på butikken, i gata eller tilsvarende omgivelser. Da er man på en måte «proff» og da reises med en gang spørsmålet hva man skal bruke bildene til. Et lite og unnselig kamera blir ofte ikke oppdaget i det hele tatt, og uansett signaliserer det i langt større grad at man er knipser bilder til eget fotoalbum. Og er man ute i verden, så blir man normalt tatt for turist.121202_0026_lysmesse

Bildetekst: Større bildebrikke og lyssterkt objektiv tillater fotografering under nokså ekstreme forhold, som her da eneste belysning var stearinlys. Fuji X10: ISO 800, f:2,0, 1/4 sek, frihånd.

Viktig med gjennomsnittsøker
Vår svenske fotograf har valgt en grei men ikke helt billig kombinasjon. For hennes utstyr må du regne med å betale ca. 7.-8.000 kroner. Panasonic ‘en har heller ikke gjennomsnittssøker. Det anser jeg som et stort drawback. Jeg opplever en frydefull diskresjon ved å ha kamera tett opp til øyet i stedet for å balansere det på strak arm for å se på LCD-displayet bak. Det er som å vifte med et flagg: «Hei, se på meg, nå tar jeg bilder»!

Det finnes en del kameraer i dette sjiktet som kan være aktuelle. De fleste kjente kamera-produsentene har kameraer i det vi muligens får lov til å kalle «Leica-klassen». De er mer eller mindre slik jeg ønsker meg dem. Prisen varierer fra høyst brukbare kameraer til ca. 4.500 kroner og til godt over 50.000 kr.

X10
Selv kjøpte jeg nylig et lite Fujifilm FinePix X10 som i hovedsak har alt det jeg trenger, og faktisk til en svært trivelig pris. X10 har noe større bildebrikke enn de små kompaktene (selv om jeg gjerne skulle hatt den enda større bildebrikke), en akseptabel gjennomsnittssøker (dessverre uten eksponerings- eller fokus-informasjon) og et ganske lyssterkt zoom-objektiv.121031_0014_malmb

For proffer
Selve kameraet har så mange innstillingsmuligheter at man nok egentlig bør være en erfaren fotograf og i overkant foto-interessert for å utnytte det fulle potensialet i kameraet. Videre må man ikke ha bruksanvisnings-aversjon. Her er syv ulike forhåndsinnstillinger man enkelt kan velge mellom bare ved å vri en knapp på oversiden: I praksis tre egendefinerte innstillinger og fire programmerte. Med litt erfaring og øvelse kan man få dette kameraet til å oppføre seg svært nært det man til enhver tid ønsker seg, og kameraet er fullpakket av intelligent logikk. En liten detalj som er nyttig i denne settingen: Ved å trykke én knapp og holde den inne et par sekunder, settes kamera over i «stillemodus»: Man fotograferer fullstendig lydløst. Samtidig kobles blitsen ut. Snedige saker som lar deg fotografere så diskret som mulig.121206_Askpt-2_024

Lyssterk linse
For den svenske undergrunns-fotografen var det avgjørende å kunne fotografere under dårlige lysforhold. Med et lyssterkt objektiv er man et stykke på vei. Men en større bildebrikke er man kommet ytterligere et stykke videre, fordi det – sammen med en god prosessor – normalt betyr mindre bildestøy, og dermed mye mindre etterarbeid med bildene.

Ikoner
I historisk sammenheng er det neppe uten grunn av at mange av dokumentar-ikonene i etterkrigstiden fotograferte med Leica. Noen av dem var eksperter på å forsvinne i massen, være så usynlig som mulig – men levere topp bilder.  Her kan du se bilder til én av disse fotografene – kanskje den mest berømte: Henri Cartier Bresson.

Instagram-effekten
Og bare for å ha sagt det: Det kan være en del betenkeligheter med å avfotografere mennesker uten at de er klar over det. Dette er et aspekt man bør være oppmerksom på. Det kan imidlertid se ut som om vi i et stadig mer transparent mediesamfunn der «alle» legger ut bilder og informasjon om både dette og hint, har blitt noe rausere i forhold til personvern og kravet om å eie sitt eget ansikt. Det synes som om fenomener som Facebook og Instagram har medført at det i rimelig grad ansees greit å fotografisk gjengi også enkeltpersoner uten deres samtykke, så lenge de ikke fremstilles på en negativ måte.

 ****

entusiastkameraer copy

Det amerikanske nettstedet dpreview har sammenstilt et antall kameraer i det man gjerne kaller entusiastklassen. Hvis du er på utkikk etter et kamera, så kan du plukke noen poenger her i forhold til valg ut fra dine viktigste behov.

Nettstedet foto.no har hatt et par interessante artikler om to av disse kameraene: Canon G1X og Fujifilm X10.

Har du et fotografisk nyttårsforsett?

Har du et fotografisk nyttårsønske? Lære deg å ta bedre bilder? Delta på en workshop? Kun fotografere i sorthvitt? Bedre kamera? Ny linse. Færre bilder? Ta bedre vare på de bildene du har tatt og tar i 2013? Lista kan gjøres mye lengre.

En av de fotografene jeg følger fast på internett har gitt seg selv ett primært nyttårsforsett: «Ta vakre bilder av vakre steder». Punktum. Det var alt. Men det er slett ikke noe dårlig ønske å sette seg. Fotografen heter Matt Kloskowski, er amerikaner og jobber i teamet til Scott Kelby.

nyttaarsonske

Vel, Matt kom altså til denne konklusjonen: Vakre bilder av vakre steder. Like viktig var at han med dette kunne gi slipp på alt stresset ved å gå rundt med konstant dårlig samvittighet fordi han ikke orket å lære seg fullt ut andre fotografiske teknikker av mer perifer interesse, som for eksempel studiofotografering med kunstlys.

Det handler vel om å bli bevisst hva man er god i, og forsøke å rendyrke dette, og dermed gi slipp på ideen om å bli best i alt. Kjenner du deg igjen? Du kan uansett lese og lære noe av bloggen til Matt Kloskowski her. Den er kort og grei.

Deretter kan du forsøke å sette av en times tid til å se video-podcasten til Matt og Scott som på en måte var utgangspunkt for erkjennelsen om å «ta vakre bilder av vakre steder». Bare en advarsel: Videoprogrammene til Scott Kelby kan være en prøvelse for de som ikke liker humoren og stilen til Kelby & co. De snakker i munnen på hverandre, tuller og tøyser og ser notorisk inn i galt kamera. Men hvis du er ute etter å plukke gullkorn, så finner du alltid noen her.  Relax and enjoy.

Hvis du så har noe fotografisk nyttårsforsett må du gjerne skrive noen linjer i kommentarfeltet i denne bloggen.

Til sist: Skulle du være i beit for fotografisk inspirasjon til å stake ut en kurs for 2013, så finner du inspirasjon i bøtter og spann her.

Og med planeten Jupiter som passerer forbi månen natt mellom 25. og 26 desember 2012, ønsker jeg et Godt Nytt Foto-år.  jupiter_maane