Mye å lære på YouTube

Som ihuga fotograf kjenner du sikkert til video-tilbudet for oss fotografer på YouTube. Her er det mange flinke folk som har mye å lære bort innenfor de fleste områder av foto. Men her er det også en del (spesielt) amerikanere som kjører rene ego-tripper, forsøker å være morsomme, som prater hull i hodet, og som har marginalt faglig innhold.

Fotograf Mark Denney lager en del gode videoer innenfor blant annet landskapsfoto. Via nettstedet PetaPixel har han laget en «liste» over ni andre fotografer innenfor samme sjanger.

Her er for eksempel engelske Nigel Danson (bilde over) som jeg har fortalt om tidligere her. Han er ute og klyver i fjell, tar bilder, filmer fra drone og gjør en god jobb. Han har forresten workshop i Lofoten i sommer, så er du interessert, så fikk jeg nylig melding om at det er noen få ledige plasser 😊

I denne oversikten er det også flere «pratmakere» som står og tar seg ut foran sin GoPro. Du oppdager fort hvem som har innhold og hvem som ikke har. Kjør forbi!

Og i den andre enden av skalaen finner du danske Morten Hilmer (bilde over) som tusler rundt i danske høstskoger i fem minutter uten å si et eneste ord, men som etter hvert på sin sjarmerende dansk-engelsk (like bra, for dansk-dansk kan være en utfordring å forstå) forteller hva han tenker og hvordan han fotograferer. Han er det kanskje verd å abonnere på.

Til sist forteller Mark Denney sin egen historie om å holde fokus – i overført betydning: Solid research, en lang kjøretur, overnatting i en kald bil, opp grytidlig – for ett eneste bilde (topp-bildet).

Her finner du oversikten over de ni fotografene med egne videoprogrammer på YouTube.

Den fantastiske digitale revolusjonen (med en viss bismak)

 

Olympus C-830L: Mitt første digitale kamera ga bildefiler på 1,3 megapixler. Det ble kjøpt i januar 2000, altså for eksakt 19 år siden.

Det var en sjokkartet opplevelse: De digitale bildefilene fra år 2000 var så dårlige at det var til å gråte over: Kornete, uskarpe og med grelle farger.

Kontrasten blir voldsom når jeg går tilbake i tid, og tenker på at jeg har jobbet med 100 år gamle glassplatenegativer med en fenomenal skarphet.

Trøsten får bli at mitt moderne kamera leverer RAW-filer på 50 Mb fra en sensor på 24,3 megapixler – og da er de digitale bildene nesten like skarpe som glassplatenegativene.

Det var i forbindelse med et kor-jubileum at jeg ble bedt om å lete frem mine gamle bilder av koret (bilde over her).  Sett i ettertidens klare lys ville det nok vært smartere den gang å ta analoge bilder.

Tidlig start

Da jeg tok bilder av koret i år 2000 hadde noen kloke hoder jobbet med digital foto i 25 år. Allerede i 1975 hadde ingeniør Steve Sasson hos Kodaks utviklingsavdeling konstruert det første digitale kameraet. Det vil si, kamera og kamera. Det var mer en «enhet» som kunne ta noe slags bilder. Hele pakken veide 3,6 kilo, bildene var 0,01 megapixel, de ble lagret på kassett-tape og det tok 23 sekunder å ta hvert bilde. I sorthvitt.

På denne tiden tjente Kodak fortsatt gode penger på film, fotopapir og delvis også kameraer. De var konge på haugen. Det er lett å forestille seg at man gjerne ikke ønsker å sage over den gylne greina man sitter på ved å innføre ny teknologi. Men særlig smart var det neppe. I 2009 fikk Sasson «National Medal of Technology and Innovation» av selveste president Barack Obama. Tre år senere gikk Kodak konkurs. Det er ikke første gang «mastodonter» som ikke klarer å tilpasse seg en ny virkelighet går over ende.

1,3 MP

Men mens det ennå var aktivitet i Kodaks utviklingsavdeling var Sassons ur-kamera blitt utviklet til noe som lignet på et skikkelig kamera. På 90-tallet benyttet Kodak modifiserte Nikon-kameraer og klarte til slutt å lagre filer på 1280×1024 pixler, noe som ga bildefiler på 1,3 megapixler – like mye som Olympuskameraet jeg brukte til å fotografere koret. I tillegg til kamera måtte man riktignok ha med en stor bærbar enhet for å lagre dataene, og man måtte ha et eget tastatur for å legge inn bildeinformasjon.

Så gikk utviklingen sin gang: Da Bill Clinton i 1992 meddelte Demokratene at han ville stille som presidentkandidat, kunne hele verden se bilder fra talen, bare fire minutter senere, presentert som digitale bildefiler fra nyhetsbyrået AP.

Kjempedyrt

Frem mot år 2005 jobbet man videre langs dette sporet. Man benyttet Nikon N90, og kom til sist opp i seks megapixler. Pris? Ca. 35.600 dollar. Ganger du med 10 får du norske kroner.

Standarder

Parallelt med utviklingen av stadig bedre digitale kameraer med stadig høyere oppløsning, ble den digitale fotograferingen tatt i bruk av enkelte bildebyråer og store (=rike) mediehus. Man hadde også klart å enes om et felles digitalt standardfilformat: Joint Photography Experts Group (JPEG, eller bare jpg) som ble den mest vanlige standarden for komprimerte bilder, og Tagged Image File Format (TIFF), som ble industristandard for tapsfri lagring. Senere kom en rekke fabrikk-spesifikke RAW-formater.

Hva om 20 år fra nå?

Da jeg satt foran skjermen og så på de ca. 20 år gamle kornete, små digitale bildene av koret jeg engang sang i (og felte en liten tåre), var det lett å fabulere om hvordan noen om 20 år fra nå vil vurdere mine fantastisk skarpe og fine bilder fra 2019…

Basert på utviklingen de siste fem-ti årene har jeg ingen tro på at vi vil oppleve samme teknologiske kvantesprang fra 2019 til 2040 som vi opplevde i perioden 2000 til 2019 i verken pixler eller filstørrelser. På den annen side: Det kan jo alltids komme en helt ny teknologi som snur opp-ned på hvordan vi tenker i dag. Den som lever, får se.

(OBS: Legg merke til at jeg ikke med et eneste ord har nevnt fotografier tatt med de første generasjoners mobiltelefonkameraer. Arme, stakkars mennesker!)

Kilde og bilder av de første Kodak-kameraene: «A Chronology of Photoghraphy», Thames & Hudson.

Erich Salomon – fotografen fra de lukkede rom

Erich Salomon

Fotografiets historie har mange snodige vendinger og interessante aktører som på ymse vis har bragt oss til hvor vi er i dag. En slik er Erich Salomon, tysk jøde (1886-1944), jurist, snekker, zoolog – og ikke minst fotograf. Han var den første som kom seg inn i lukkede rom der statsmenn og kjendiser fra hele verden måtte være samlet, som tok bilder i smug, i ubevoktede øyeblikk, og som publiserte disse. På godt og vondt menneskeliggjorde dette fiffen og statsapparatet. Tidligere fikk folk flest bare se stivt oppstilte og probert kledte menn. For første gang, og takket være Salomon, fikk vi se slitne mennesker etter harde forhandlinger. Det var nytt og det var enestående.

Erich Salomon var født i Berlin i 1886. Han var innom en rekke utdanninger og yrker, og endte opp med en doktorgrad i jus fra Universitetet i München. Han fikk imidlertid jobb i et forlag, og kom i 1927, i en alder av 41 år, i kontakt med foto.

Fire år tidligere hadde Ernemann-fabrikken i Dresden laget de første Ermanox-kameraene med svært lyssterk optikk. Med disse kunne man fotografere med eksisterende lys, altså uten blitz.

Med dette kameraet som verktøy kunne Salomon belevent og elegant bevege seg i de ellers vanligvis lukkede rom, og aldeles diskret ta bilder ingen andre hadde tatt før ham. I tillegg kunne han plassere sitt Ermanox-kamera inni flosshatten sin, skjære hull for linsa, og ta bilder helt i smug.

Fra 1928 jobbet han for Berliner Illustrierte Zeitung som fotograf. Da den såkalte Kellog-Briand-pakten ble signert i august 1928 vandret Salomon frekt og freidig inn og tok det ledige setet til den Polske delegasjonen, og fikk herfra tatt mange bilder.

Aristide Briand: «Der er han igjen». Foto: Erich Salomon, Paris, August 1931.

Salomon fikk sine bilder, og må åpenbart ha hatt sjarme nok til å bli en slags kjendis han også blant de han fotograferte. Mangeårig fransk statsminister og utenriksminister, Aristide Briand, kalte ham «kongen av indiskresjon». Det finnes haugevis med synonymer til dette ordet på norsk, men ingen treffer det jeg antar at Briand la i begrepet. Da er det enklere å fatte en form for gjensidig respekt, når samme Briand sa at «ingen ville forstå at et møte hadde vært viktig, med mindre Salomon hadde vært der og fotografert».

Erich Salomon besøkte – og fotograferte prominente personer – i England i 1929 og i USA i 1930. I 1931 ga han ut boka «Berühmte Zeitgenossen in unbewachten Augenblicken», altså berømte kjendiser i ubevoktede øyeblikk. Det var en samling av mer enn 170 kjente mennesker.

Da Hitler kom til makten dro familien til Nederland. Salomon fortsatte å jobbe som fotograf i avisen The Hague. Han takket nei til en invitasjon fra Life Magazine om å flytte til USA. Mange andre jødiske fotografer dro fra Europa til USA på slutten av 30-tallet.

Da krigen kom i 1940, og også Nederland ble hærtatt, ble Erich Salomon tatt til fange. Han og familien satt i flere konsentrasjonsleirer. Han døde i Auschwitz 7. juli 1944.

Jeg savner vel egentlig en Salomon i dagens striglete og polerte medievirkelighet.

 

Mer info, for de spesielt interesserte:

https://iconicphotos.wordpress.com/tag/erich-salomon/

http://100photos.time.com/photos/erich-salomon-the-hague

 

Kilder: Encyclopaedia Britannica og Wikipedia

Bruk variabel ISO

Her kommer et rett-på-sak-tips: Velg automatisk ISO, så sparer du deg for en mengde bekymringer (og uklare bilder).

Det er tre forhold som bestemmer om du får et korrekt eksponert bilde: Blender, tid og ISO. Her tar jeg kun for meg ISO.

Fast optikk på 23 mm. Her valgte jeg stor blender for å få minimal dybdeskarphet. X-E3, 1/420 sek, ISO 640, 23 mm.

I moderne kameraer er ISO strengt tatt ikke noe annet enn signalforsterking. Lav ISO gir bilder med minimal støy i form av prikker og «korn» i bildet. Med høy ISO forsterkes signalet fra bildebrikken, noe som gir mer eller mindre støy, mye avhengig av hvilken bildebrikke (egentlig: størrelse og prosessor) du har i kameraet ditt.

Et noe påkostet moderne kamera er i dag så bra at ISO er det du bør bekymre deg minst over.

Norsk statsminister på kinesisk TV. Bildet er fra ei bruåpning. Her var en del gatelys, og lys fra filmkameraer. Dermed kunne ISO holdes på et passe nivå. X-E3, 1/13 sek, ISO 8 000, 10 mm.

I de fleste situasjoner der lyset kan være en kritisk faktor, bruker jeg en innstilling på mitt Fuji X-E3 der jeg selv velger blender, og så lar jeg kamera velge hastighet. Men: Samtidig har jeg satt ISO slik at jeg fotograferer med 200 ISO helt til hastigheten kommer ned til 1/60 sekund. Når den grensen underskrides, øker kamera automatisk ISO-verdien – helt til den kommer opp i 3200 ISO. Blir det svakere lys, går jeg inn manuelt og velger ISO-verdier til jeg ser at jeg får akseptable verdier i blender og tid.

På noen av bildene her, vil du kunne se hvilke valg jeg har gjort.

Som vanlig kan du se bilder i maks format ved å klikke på bildene.

Åpning av utendørs fotoutstilling. Her var det kveld og nesten ikke lys annet enn litt fra vinduer i bakkant. X-E3, 1/18 sek, ISO 12 800, 10 mm.
%d bloggere liker dette: