Kontroll over dybdeskarpheten

Noen ganger vil man ha skarphet fra skotuppen til bakerste fjelltopp, altså stor dybdeskarphet. Andre ganger ønsker man skarpheten begrenset til øynene og nesa på modellen. Og atter andre ganger gjelder det å få fokus på kun på noen få vanndråper på et gress-strå, med andre ord svært liten dybdeskarphet.

 

Dybdeskarpheten bestemmes av flere forhold, men i hovedsak av hvor stor bildebrikke kameraet ditt har, antall millimeter på linsa (vidvinkel, «normal» eller tele) og blenderåpningen. Blenderen er det hullet som slipper inn lys. Øynene våre har automatisk «blender»-justering: Mye lys=liten åpning. Lite lys=stor åpning. Slik fungerer også et kamera. Det er ganske logisk. Det som ikke er like logisk er tallene på kameraet som angir blenderen: Lite tall=stor åpning. Stort tall=liten åpning.  Men sånn er det altså.

For å få kontroll med blenderen i kameraet ditt kan det være smart å bruke innstilling for blenderforvalg. Hos Nikon heter det A (for Aperture, dvs. blender) og hos Canon heter det Av. Ved å bruke blenderforvalg lar du kameraet selv bestemmer lukkerhastigheten slik at du får et korrekt eksponert bilde. 

Bildetekst: Til venstre ser du innstilling for blenderforvalg på et Canon-kamera. I dette valget kan jeg stille inn hvor stor/liten blender jeg ønsker, mens kamera selv velger korrekt innstilling av eksponeringshastighet.

Når det gjelder dybdeskarphet gjelder den enkle regelen: Jo mindre hull, jo større dybdeskarphet. Og tilsvarende: Jo større hull, jo mindre dybdeskarphet. Men hvordan dette fungerer i praksis er svært avhengig av om du fotograferer med en vidvinkel eller et teleobjektiv.

Skal du ta et portrett, kan du med et speilreflekskamera med stor bildebrikke og ei lyssterk linse (f eks 85 mm og største blender 1,8), kunne legge skarpheten kun på øynene til modellen. Både nesa og ørene er svakt uskarpe, for ikke å snakke om bakgrunnen.

Enda mer dramatisk er det for makrofoto. Bildet øverst har en dybdeskarphet på under en millimeter. Det er små vanndråper på et lite gress-strå fotografert med ei 60 mm makrolinse på full blenderåpning. Og det er nettopp denne lille dybdeskarpheten som gjør det til et bra bilde – synes nå jeg da.

I bildet fra Svolvær under her, var det viktig å få alt skarpt. Bildet er tatt med en 18 mm vidvinkel på blender 11. Med vidvinkel og liten blender (stort tall) blir det meste skarpt. Men for å være helt sikker på å få med alt skarpt på denne type bilder, er det lurt å legge fokuspunktet ca. 1/3 inn i motivet, låse dette fast med å trykke utløseren halvveis ned, og så re-komponere bildet og trykke utløseren helt ned. Dybdeskarpheten er vanligvis større bak fokuspunktet enn foran, i en faktor på 1/3. Derfor dette tipset.

Skarpe bilder før – nå et problem
Vidvinkel-linser har mye større dybdeskarphet enn teleobjektiver. Videre har kompaktkameraer med liten bildebrikke større dybdeskarphet enn speilreflekskameraer med stor bildebrikke. Dette er årsaken til at enkelte kompaktkamera-eiere som tar spranget opp til speilrefleks med større brikke, klager si nød over at mens man tidligere fikk skarpe fine bilder, får man ikke dette til: Enten blir forgrunn skarp og bakgrunn uskarp, eller omvendt. Poenget er at man med et kompaktkamera får skarpe bilder fra forgrunn til bakgrunn «nærmest av seg selv». Nå må den (u)lykkelige speilreflekseieren forstå hvordan blenderen fungerer, og/eller velge linser etter hva man ønsker å oppnå. (Les for øvrig min blogg-artikkel om «problemet» med å oppgradere til speilrefleks).

Lukkertiden
Er nå alt i skjønneste orden? Ikke helt. Det er nemlig minst ett lite problem som oppstår når du skrur blenderen til f eks f:16 eller f:22 for å få så mye skarpt som mulig. Kamera må nå velge lengre lukkertid. Du vinner altså dybdeskarphet men taper tid. Muligens er dette greit hvis det er lys nok, men hvis ikke, kan bildet bli uskarpt. Her må du følge grundig med at ikke eksponeringen kommer under det nivået at det blir rystelesuskarphet. Du klarer muligens 1/30 på en vidvinkel, men selv med full VR innkoblet på en 200 mm tele bør du opp i minst 1/200 for å få et skarpt bilde. Helst mer. Det er to løsninger på problemet: A: Stativ. B: Øke ISO-verdien. Eller begge deler.

Mye nytt (og bra)
Og helt til sist: Mitt gode gamle Nikon D300 begynner å dra på årene, og utviklingen går sin gang. Spesielt for de noe rimeligere speilreflekskameraene (beregnet på amatører som vil ha litt bedre utstyr) er det kommet mange kamera-innebyggede hjelpemidler som gjør denne jobben for deg, bare du stiller inn korrekt. Så på enkelte områder kan det se ut som om utviklingen i all hovedsak går fremover.

Reklame

Foto med lav lukkerhastighet

Det er ingen lov som sier at et fotografi må være 100 % skarpt. Hvis hensikten med et foto er å formidle et inntrykk, følelse eller budskap – så er det meste lov. Hvis hensikten derimot eksempelvis er å vise en perfekt gjengivelse av en eller annen teknisk innretning, så innbiller jeg meg at mottakeren gjerne vil ha et bilde som er skarpt fra A til Å. Men det er altså ikke det jeg tenker på her.

Bildetekst: Hensikten med dette bildet var å vise aktivitet og fart. Kamera: Nikon D300, 1/25 sek, f:13, 80 mm, ISO 200.

Hvordan lager man et bilde som det du ser over her? Hvis du er en av de mange som har «mistet» bruksanvisningen og for lengst har satt kameraet ditt på A for Auto, er det nå på tide å begynne å «skru litt» på kameraet ditt. (De fleste bruksanvisningene ligger forresten på nett nå for tiden, så du har ingen unnskyldning lenger…)

Alle speilreflekskameraer og mer avanserte kompaktkameraer har de viktigste innstillingene på utsiden, som knapp eller dreiehjul. Mange kameraer som er laget for amatører har disse innstillingene i en eller annen meny, som du enkelt finner hvis du trykker på «Meny» eller «Funksjons-setting» eller tilsvarende knapp.

Bildet til høyre viser et Canon G9 med alle viktige innstillinger lett tilgjengelig. Ved å stille kamera på Tv (lukkerforvalg) kan man med et lite hjul på baksiden velge lukkerhastighet. Har du Nikon så heter denne innstillingen S (for shutter, dvs. lukker)

Poenget er at det er du som skal fortelle kameraet ditt hvilken lukkerhastighet du ønsker – og ikke omvendt, slik du ber om når du overlater alt til kameraet gjennom å velge Auto. For å ta et tilsvarende bilde som av jentene og guttene som løpstrener, skal du nå stille kameraet inn med en lukkerhastighet på f eks 1/25 sekund. Ved å bruke Tv (Canon) eller S (Nikon) bestemmer du lukkerhastigheten, men overlater til kameraet/lysmåleren å selv finne ut hvilken blender bildet må tas på for å få et korrekt eksponert bilde.

Det neste – som kan kreve litt øvelse – er panorering. Du må følge motivet! I tilfellet med ungene som løper, sto jeg ved siden av løpsfeltet. Jeg siktet på ungene som kom løpende mot meg, og akkurat i det de var på siden av meg trykket jeg på utløseren samtidig som jeg fortsatte å følge bevegelsen mot venstre. For å få et motivmessig perfekt bilde handler det om 50 % øvelse og minst 50 % flaks. Den første halvdelen er det mulig å gjøre noe med, og det koster ikke fem øre. Prøv deg frem. For noen motiver er 1/25 for fort og for noen for sakte. Da er det bare å skru i vei: raskere eller langsommere lukkerhastighet. Når du kommer hjem kan du i ro og mak studere bildene, og her se hvilken lukkerhastighet som var den ideelle. Dette ser du i alle bildebehandlingsprogrammer. Og hvis du mot formodning ikke har noe slikt, så kan du se det i Utforsker: Høyreklikk på bildefila, klikk på Egenskaper (nederst i menyen), og klikk deretter på Detaljer.

Og forresten: Det er ikke bare bilder av løpere på stadion som kan bli til stilige bilder. Prøv på andre motiver også: Nærbilder av blomster som vaier i vinden. Trær som rører på seg. Unger som leker eller fugler som flyr…
Bildetekst: Her er et fint eksempel på hvordan et uskarpt bilde kan skape fart og action på en helt annen måte enn et sylskarpt bilde. Fotograf: Kjell G. Karlsen.

Bildetekst: Vær obs på at lav lukkerhastighet kan være en måte å dempe en ikke helt perfekt bakgrunn. Poenget her er/var å få rytter og hest til å fremstå som litt mer skarp enn hallen i bakgrunnen, og dermed å få mer oppmerksomhet på hovedmotivet og noe mindre på stallen bak. I dette tilfelle lykkes det nok bare delvis.

Pass på bakgrunnen

Av og til er det samspillet mellom hovedmotiv og bakgrunn som gjør at et vanlig foto kan bli et ekstraordinært foto. Men mange amatørfotografer er så opptatt av hovedmotivet (oftest forgrunnen) at de helt glemmer å ta hensyn til bakgrunnen. Bakgrunnen kan ødelegge et bilde – men det kan også være den delen av et bilde som gjør det enda bedre.

Bildetekst: Kabelen i lufta i bakgrunnen er med på å ødelegge bildet. Selvsagt kan man fjerne denne el-kabelen i Photoshop, men….

Hvor mange gode portretter har ikke blitt ødelagt av at det stikker en stolpe opp av hodet, eller at man har fotografert noen med mørkt hår mot en mørk bakgrunn slik at man kun ser et lyst ansikt mot noe mørkt. Synd, fordi det oftest er så utrolig enkelt å gjøre noe med det bare man er oppmerksom nok: Gå et steg til side slik at hodet kommer klar av stolpen, eller be hun med det mørke håret om å gå 3 meter til venstre der det er en lys bakgrunn. Det handler om bevissthet – og om øving.

Ryttere med kabel i hodet
En hel lang vinter gikk jeg og gledet meg til at rytterne på Narvik Rideskole skulle kunne være ute, og ikke inne i en nokså mørk hall (1/250, f2:8 og 3200 ISO har sine svakheter, tross alt). Og så endelig: Sprangridestevne på utebane. Siden jeg selvsagt måtte stå utenfor selve banen ble det så lang avstand til rytterne at jeg – tross full blender – ikke klarte å legge bakgrunnen så uskarp som jeg ønsket. Og der sto det alt mulig som (sett med mine øyne) forstyrret hovedmotivet. På toppen av alt hang det her noen el-kabler i lufta. Jeg oppdaget ikke kablene. Men kamera oppdaget det! Strømkabler tvers gjennom hodet er like ille som telefonstolper opp av hodet. I løpet av sprang-stevnet hadde jeg mange standplasser og fikk selvsagt også noen bra bilder, men alt for mange måtte kastes.

I ettertid ser jeg at løsningen kan være å gjøre bedre fotografisk research: Være tidlig ute, sjekke forholdene, få vite hvordan banen er lagt opp, se om det er noe som kan flyttes (!), gå litt rundt og vurdere beste standplass i forhold til hva som ligger bak og i forhold til hvor hovedlyset kommer fra. Har man tid, er dette slett ingen dårlig metodikk.

Men én ting er å unngå å ødelegge et bilde på grunn av dårlig bakgrunn. Noe annet er å utnytte elementer i bakgrunnen for å få bedre bilder:

Pipa i vinduet

På bildet ovenfor her holdt en kjenning på med å rive en del av ei hytte før ombygging. Pipa sto igjen, og store deler av taket var borte slik at vi kunne se himmelen gjennom vinduet på røstveggen der han jobbet. For meg ble viktig å få med både han som jobbet, samt at vi gjennom det åpne vinduet ser både himmelen og pipa, og med det fikk et spennende og uvanlig bilde.

Skjelettet i speilet

For noen tid siden fikk min datter behandling hos naprapat. Jeg var med og fikk lov til å ta bilder. For å lage en bra trekant-komposisjon ønsket jeg å ha speilet i bakgrunnen være med, og helst med «noe» inni. Et skjelett på stativ (som står på alle slike kontorer) kom perfekt inn i speilet, og ga etter min mening det lille ekstra til et ellers vanlig reportasjebilde.

Moral: Husk på bakgrunnen. Også.

Feriefoto: Ikke glem detalj-bildene

Skal du ut å reise i sommer? Her er mitt fotografiske sommer-tips: Ikke glem detalj-bildene.

Det er fort gjort å la seg blende av de store vyene på steder man kanskje ikke ha vært før. Du skal selvsagt ta slike bilder også. Men hvis noe av hensikten med fotograferingen er at du på en eller annen måte kan lage en bilde-historie, noe du kan vise til andre slik at de også kan få et visuelt inntrykk av drømmeplassen, så kreves det noe mer enn bare oversiktsbilder. De blir også utrolig kjedelig å se på i lengden.

For husk at de som skal se bildene har ikke vært der, de har ikke kjent varmen, smakene, luktene. De må bare forholde seg til bildene dine, og da er bilder av mange folk på stranda og oversikt over den koselige lille landsbyen, greie nok. Men ikke bare det.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Bildetekst: Her er tre Hellas-bilder i en liten serie: Et oversiktsbilde, et bilde av fiskebåter ved kai  – og et detaljbilde av  en skål med gresk salat (så vanvittig god som den bare kan være i Hellas). Alle bildene er nødvendige for å fortelle hele historien. Men hvilket bilde husker du beste etterpå?

Detaljer og utsnitt
Dukk ned i detaljene. Ta bilder av solkremflasken som ligger oppå badehåndkledet og med en liten flik av sanden, ta bilde av den gode salatbollen som bare smakte himmelsk, eller en detalj av vinflasken på restauranten, osv. Da drar du seeren inn i en verden som det er lett å forholde seg til, uten alt for mange forstyrrende elementer.
Jeg husker godt hva en TV-produsent i NRK fortalte meg en gang. Han jobbet blant annet med å lage matprogrammer: -Mye av hemmeligheten ligger i de nære detaljene. Ingen har i virkeligheten sett en tomat som fyller hele TV-ruta. Men får du se det, kommer også smaksopplevelsen nærmere.

Stikk-bilder i en bildeserie
Detaljbilder er også perfekte som såkalte «stikk-bilder» i en bilde-serie. Eksempel: Du har vist bilder fra hotellet, og nå skal du vise bilder fra et annet sted. Putt nå inn et par bilder av speilet på bilen dere kjører i, en del av et kart, rattet, en del av hjulet med, o.l. Med andre ord den visuelle knaggen som forteller de som ser på at – jo, vi kjørte faktisk med leiebil dit – uten å måtte fortelle det.

Få med deg oversikten. Men ikke glem detaljene.

Det første fotografiet…

Det «fotografiet» du ser over her har en eksponeringstid på ca. 18 år, men er likevel verken verdifullt eller særlig spektakulært. Det er en liten del av et furugulv, fotografert rett ovenfra, der kvaen i treet har blitt påvirket av lyset. Og kanskje var det slik det begynte, da man engang for flere hundre år siden så at lyset kunne gjøre enkelte materialer mørkere, mens det som var i skygge eller tildekket forble lyst.

På 1600-tallet oppdaget man ved en tilfeldighet at sølvnitrater mørkner i solen. Mange år senere skulle nettopp metallet sølv komme til å bli en avgjørende komponent i negativ film.
Det som ansees å være verdens første fotografi, tatt i 1827, viser utsikten fra arbeidsværelset til en franskmann med navn Niépce (se bilde nederst). Bildet er 16,5 x 21 cm. Det ble laget på ei asfaltbelagt tinnplate og hadde en eksponeringstid på åtte timer. Det var lenge ansett å være tapt, men ble gjenfunnet i England i 1952

Fantasien i sving
Mitt «fotografi» over viser stedet der den ene sengefoten har stått ned mot gulvet på hytta vår. Lyset har kommet inn fra et vindu mot nord, og avtegnet en skygge mot høyre. Under ombygging og endring kom dette bildet frem. Og satte fantasien i sving.

Jeg har selvsagt lest fotohistorien mange ganger, men dette fikk meg nok en gang til å ta frem noen av mine fotohistoriske bøker.

Lang linje
Det er en interessant linje fra de første oppdagelsene og frem, via Camera Obscura, til man klarte å få avtegnet «noe» på et medium, og – ikke minst – klarte å fiksere bildet slik at det ikke forsvant igjen. Metodene har vært mange. Daguerrotypi er kanskje mer kjent enn Taobots «kalotypi» som tok fotografiet ytterligere noen steg fremover.

Allemannseie
Mange, mange år senere gjorde George Eastman fotografiet til allemannseie. Og skjebnens lunefulle irrganger vil ha det til at det som engang var «Kongen på Foto-haugen»: Kodak, var den først som sysslet med tanken om elektronisk mottak av bilder, i stedet for film. Nå er det ikke mye igjen av det veldige Kodak-konsernet, og dagens ungdom som knipser bilder på sine mobilkameraer og fotoapparat har vel knapt hørt om Kodak.

Sommer-syssel?
Har du tid og lyst i sommer, så sving innom nærmeste bibliotek og lån med deg ei fotohistorisk bok. Det er interessant lesing.

To tips her på fotohistoriske bøker:

• «Fotografi». Cappelens kulturguider, 1997. På knapt 200 små sider får du hele fotohistorien opp til vår tid.
• «Pas nu paa. Nu tar jeg fra Hullet». Roger Erlandsens store og tykke bok om fotografiets første hundre år i Norge, inklusive et tilbakeblikk til den aller første tiden. Historien om de første norske fotografene, som Selmer, Knudsen og Wilse er virkelig interessant.
• Og hvis du ikke orker lese mange sider, men vil ha med deg hovedpunktene i fotohistorien, så får du dette her.

 

Street photography – noe for deg?

Har du hørt om Street Photography?  Det er vel strengt tatt ikke annet enn et relativt nytt begrep på noe fotografer har bedrevet siden (foto)-tidenes morgen, og med enda større intensitet da 35 mm-kameraene ble tatt i bruk fra ca. 1925.

Street Photography kan trolig defineres som en form for dokumentarfoto som viser situasjoner «slik de er», tatt på offentlige steder som gater, parker, strender, kjøpesentra, i buss/bane, osv. I Wikipedia kaller man det for «å holde opp et speil mot samfunnet». Det er ingen dårlig beskrivelse. En del fotografer har spesialisert seg på tematiske bilder og/eller bilder med humor eller ironi. (Teksten fortsetter under bildeserien)

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Bildetekst: Her er et lite utvalg bilder tatt under et messe/kultur-arrangement nylig.  Kjeldebotn-dagan er nok i grenseland for en snever definisjon av begrepet Street Photography, men hvorfor ikke? Her finner vi mange av de samme elementene. For å få enda mer «dokumentarisk vri» på bildene, er de konvertert til sort-hvitt.

Street Photography presenterer oftest bilder med person(er), rett på og ofte uten at den som er avbildet vet om at han/hun blir fotografert. Man sier, trolig med rette, at Street Photography er en form for «gatekultur» med basis i Europa og Nord-Amerika.

Kunst eller mindre kunst
Fotolegenden Henri Cartier-Bresson har tatt en god del bilder som nok tilhører kategorien Street Photography. En av hans Magnum-kolleger, Elliot Erwitt, har definitivt tatt mange bilder i denne sjangeren – og har drevet det ironisk/humoristiske til en ren kunstart.

I den andre enden av skalaen (!) finner vi bilder der fotografen i det minste tilsynelatende bare har vandret nedover hovedgata og knipset bilder fra hofta, mer eller mindre skjult for den som blir avbildet. Det kan selvsagt bli spennende og gode bilder av slikt også.

Og hensikten med Street Photography? I hendene på foto-genier som Cartier-Bresson og Erwitt kan det bli stor kunst. Men uansett kan det være god og spennende dokumentasjon på en urban kultur, enten vi nå knipser downtown Manhattan, i «Gate 1» i Narvik eller i Kjeldebotn!

Ikke problemfritt
Problemfritt? Ikke helt. Både du og jeg eier våre ansikter, og har retten til å bestemme hvor og når disse skal eksponeres. Et nærbilde av deg der du utgjør en vesentlig del av bildekomposisjonen er ikke helt uproblematisk innenfor rammene av både etikk og lov. Men enn så lenge ser det ut som om man (=lovgiver og ordensmakt) gudskjelov har andre ting å holde på med enn å fakke fotografer som beveger seg i Street Photography-gråsonen. La oss håpet at det fortsetter slik. Se forøvrig litt info om dette temaet her.

Noe for deg?
Her finner du en liten lenkesamling til flere gode Street Photography-blogger.
Hvis du søker du på nett finner du eksempler i søkk og kav. Noe av det du finner er svært spennende, der du kan plukke mange gode idéer. Noe er akkurat passe bra. Og noe av det du du kan finne på nett er etter min mening for billig og for enkelt.
Men se om dette kan være noe for deg!

Oktober 2012: Etterord
Hvis du leser dette og er interessert i street photography, må du få med deg historien om Vivian Maier: Den ukjente barnepiken som etter sin død viste seg å være en av de virkelig store fotografene i denne sjangeren. Les historien her.