«Innramming», (på engelsk framing), må trolig være et av de eldste knepene i boka. Det handler om å tiltrekke oppmerksomhet.
I en artikkel i et kunstmagasin på nett defineres dette slik: Framing in photography refers to the technique of drawing focus to the subject in the photo by blocking other parts of the image with something in the scene.
I samme artikkel er det en rekke eksempler på framing fra i hovedsak kjente fotografer (der jeg ikke er helt overbevist om at alt dette er framing, men la gå…)
De proffe kan dette og ser mulighetene og variantene. De av oss som befinner oss i kategoriene under proff, trenger vel bare en liten puff i baken for å minnes om dette. For det er nemlig utrolig enkelt – og virkningsfullt – bare man er oppmerksom og planlegger ørlite.
Bildet under her sier seg selv. Her har Naturen sørget for innrammingen. Det handlet bare om å posisjonere seg, og trykke på knappen.
Andre ganger man kan f. eks. stille seg under et tre med hengende greiner, og så «zoome med beina» til du har motivet skarpt og på rett plass, med greiner og bladverk passe uskarpt over (=stor blenderåpning). Finner du ikke passende tre, er det fullt «lovlig» å finne/kappe ei grein som du holder opp foran objektivet.
De fleste som har bilder av bestemor eller bestefar, oftest i ei stilig oval ramme, vil notere seg at fotografen under kopieringen har gjort omkretsen mørkere eller lysere. Selv bruker jeg å legge på en liten oval skygge på en del av mine bilder. Det gjør jeg i Lightroom, i et verktøy som heter Post-Crop Vignetting. Ørlite. Det gjelder å vite begrensningens kunst.
En variant av framing er å holde en plastflaske eller tilsvarende et lite stykke unna objektivet slik at du lager et uskarpt/diffust område på en del av bildet. Her kan du eksperimentere med blanke og fargede flasker, eller hva du nå finner på å holde foran. Mange portretter kan bli mye spenstigere med denne teknikken.
Hensikten er å fortelle seeren hva du mener er det viktigste i bildet ved å fremheve det.
infotobloggen 