Olympus Pen FT: Gammel kamera-kjærlighet ruster sjelden

Året må ha vært 1968 eller 1969. Etter å ha fotografert med et Yashica kompaktkamera med fast «normaloptikk» noen år, kjøpte jeg et Olympus Pen FT med vidvinkel, normal og tele: Et enøyd speilreflekskamera fullt av mange snedige tekniske løsninger, ikke minst det «nye» halvformatet. Det var et lite og elegant «smykke» av et kamera. Herreminskaper så flott.pop_pen_pen-ft

Det viste seg imidlertid ganske fort at kamerasystemet ikke var brukbart til noe som helst, og jeg solgte det samlet antatt i 1972. Pengene ble investert i et Nikon Ft med en 28 mm vidvinkel. Det skulle vise seg å være en langt, langt bedre investering!

Hjertebank
Men jeg må innrømme at jeg fortsatt får hjertebank når jeg ser de smekre linjene til et Olympus Pen, enten jeg nå svinger innom eBay for å sjekke priser eller ser på den moderne digitale versjonen i annonser. Jeg husker til og med ennå lukten av kameraet når jeg ser det. Gammel kamera-kjærlighet ruster altså sjelden. Men kjærligheten er utelukkende emosjonell. Kameraet var i praksis like håpløst ubrukbart som tidligere og senere forsøk på å utnytte filmen «bedre» ved å forminske negativet. Eksempelvis Pocket Instamatic (11o-film) og APS (Advanced Photo System).

Ny teknologi
Olympus Pen FT kom i 1966 og ble produsert til 1970. Det var tre kameraer i «Pen-serien», der den store forskjellen var at FT hadde integrert lysmåler. Dette var en av de minste SLR-systemene som noen gang er laget. Speilet sto på høykant. Og i stedet for en vanlig gardinlukker hadde kameraene en slags roterende lukker som blant annet tillot blitssynk på alle lukkerhastigheter. Som sagt: Mye snedig ingeniørkunst.

72 bilder
Kameraet brukte vanlig 35-mm film, men tok bilder på høykant. Det ble med andre ord 72 bilder på en vanlig 36 bilders filmrull. I praksis var det muligens greit nok når man skulle vise 72 pappmonterte lysbilder etter sommerens ferietur. Men med svarthvittfilm kom svakhetene for dagen. 18×24 mm er nå engang bare 50 % av fullformat, og med Tri-X under litt svake lysforhold ble det mye korn. Ofte veldig mye korn. Da jeg senere ønsket å selge fargebilder, ble det fort klart at halvformat dias knapt lot seg skanne med datidens teknologi. Det var da jeg byttet til Nikon fullformat.

Det hender jeg er innom eBay for å sjekke priser. Du får i dag et Olympus Pen FT kamerahus fra ca. et par tusenlapper og oppover. Linser får du fra litt over tusenlappen og oppover. Hjelper ikke: Det havner neppe i kameraskapet mitt. Det får heller bare være et hyggelig minne over en snedig teknologi men med et håpløst resultat.

Reklamer

Hvordan kan jeg bli en (litt) bedre fotograf?

En kjenning stoppet meg en dag på gata med følgende problemstilling: «Hvordan i all verden kan jeg bli en bedre fotograf?»

Han var familie-knipser med et splitter nytt kompaktkamera. Men ifølge eget utsagn «blir bare 2 av 10 bilder sånn passe brukbare. Hva skal jeg gjøre for at i alle fall 5 av 10 blir OK. Da vil jeg være fornøyd.»

Hva svarer man på det? Kjøp deg et bedre kamera? Gå på et fotokurs? Meld deg inn i den lokale fotoklubben? Les ei tykk og grundig fotobok? Tja, mon det?Ferietur til Sveits 4-12 juli 2013. Luzern.

Bildetekst: Jeg hadde vært på toppen av et fjell nær Luzern i Sveits, og ville forevige fjellet fra sjøen. Over her ser du et klassisk bilde, slik mange vil ta det. Hvis man derimot bruker øynene og ser seg litt omkring, og venter til det rette øyeblikket så kan man ta bildet under her, med et klart definert interessepunkt i forgrunnen, og samtidig et bilde som viser fjellet bak. Med andre ord: Vente litt på det rette øyeblikket.Ferietur til Sveits 4-12 juli 2013. Luzern.
Kamera: De fleste kompaktkameraene har innstillinger som kan hjelpe de fleste langt på vei. De ordner seg selv mhp fokus og eksponering. Men dette er nok bare en del av hemmeligheten bak et godt bilde.
Et nytt, stort og dyrt speilreflekskamera vil ikke løse noen verdens problemer, muligens snarere tvert i mot, og det ville trolig bare bragt min venn inn i en enda dypere depresjon med enda dårligere bilder tatt med et enda dyrere kamera.

Kurs: Det er ikke alt for mange kurstilbud på min kant av verden, og jeg vet av erfaring av denne personen neppe ville orke å slite seg gjennom fire kurskvelder med blender, tid, ISO, komposisjoner, osv. med mindre det var en virkelig proff som hadde kurset. I andre strøk av landet holdes jevnlig fotokurs som jeg har en formening om kan være en bra investering i å delta på.

Fotoklubb: Å melde seg inn i en fotoklubb kan muligens ha noe for seg, men ha i mente at de fleste dyktige fotoklubb-medlemmer er mer opptatt av kunstfoto enn av hverdagsbilder. Og det er stor forskjell på å vandre rundt med kamera og stativ på ei strand tre-fire timer på jakt etter Bildet (det med stor B), enn å fyre av et antall perfekte bilder på juniors bursdag.

Bøker: Det finnes haugevis med store, tunge og skikkelige fotobøker, men ingen jeg uten videre kan anbefale for å få det ekstra lille løftet… Det nærmeste jeg kunne tenke meg å anbefale er faktisk den første boka i fototrilogien til Scott Kelby. Den hadde ingen lang teoretisk innledning. Den var derimot bygget opp etter en litt spesiell filosofi, omtalt om lag slik: Sett at en venn kontakter deg og vil ha hjelp til å bli en bedre fotograf. Starter du da med å dosere blender og tid med ham i flere timer? Nei, du tar ham med ut på en foto-tur og så fotograferer dere sammen. Og når han spør om hva han skal gjøre for å få mer dybdeskarphet, så sier du «blender 22»! Og når han vil ha bølgene uskarpe, så sier du «stativ og 1/10 sekund». Du drar ikke gjennom hele teorileksa.

Denne boka liker jeg. Det er om lag slik jeg også tenker: «Learning by doing», og «to-the-point». Så tar vi eventuelt teorien etterpå – hvis interessen skulle vise seg å være til stede. (Men i en parentes må jeg likevel snike inn at du neppe kommer til å bli en god fotograf hvis du aldri lærer deg hvordan f eks blender og tid henger sammen).

Ferietur til Sveits 4-12 juli 2013. Luzern.

Bildetekst: Bildeeksempel nummer to. Her ser du to ulike løsninger på samme motiv. Det ene tatt umiddelbart, mens jeg ventet litt for å få tatt det andre. Hva synes du er best?Ferietur til Sveits 4-12 juli 2013. Luzern.

Finnes det så en enda bedre løsning enn denne boka?

Her var mitt forslag: Invitér med en kjenning som du vet er bedre enn deg, så kan dere gjøre det denne boka prediker: Learning by doing. Har du ingen venner som tilfredsstiller kravene, så hvorfor ikke sjekke med den lokale fotoklubben om det er en her som kan tenke seg å gå en times tid som pedagog og foto-orakel. Noen runder en times tid på egnet sted vil trolig være nok, avhengig av lære-egenskaper og -interesse. Hva med å fotografere en times tid, og så avslutte det hele med å legge inn bilder fra minnebrikken på en PC/Mac for deretter å gjennomgå bildene umiddelbart på en kafé eller lignende. Det er god læring!!

Jeg vil jo ikke forutsi noe som helst, men vil vel anta at om man avslutter timen(e) med en oppsummerende prat på en kafé, der du selvsagt betaler kaffe og en vaffel, så bør neppe denne timen med privatlærer koste noe særlig mer enn det. Men tilby deg uansett å betale for jobben. Og leier du en proff, så er betaling åpenbart.

Jakten på det perfekte reisekameraet

Å velge rett reisekamera kan være utrolig vanskelig. Det er få saker jeg har grublet så mye over i det siste som akkurat dette: Hvilket kamera skal jeg ta med på en liten ferietur til Sveits i sommer. Jeg har bestemt meg den ene dagen, bare for å ombestemme meg dagen etterpå. Forferdelig!

Valget står strengt tatt mellom et fullformat Nikon D700 og to-tre linser, et Nikon D300 med ei «turist-tele» (24-300) eller et Fujifilm X10 med en relativt lyssterk 28-115 (alt målt i 35-mm-ekvivalent).  montasje-kamera

Stor fullformat
Dette alternativer er for så vidt parkert allerede: Jeg vet at jeg ikke kommer til å orke å dra rundt på en kamerabag med flere linser og et fullformatkamera rundt halsen. Det blir for mye styr. Dessuten veier både hus og glugger litt for mange kilo. Hvis jeg hadde dratt på en reportasjetur, så ville dette utstyret vært obligatorisk, men vi snakker nå om en ferietur.

DX-brikke
Hva så med D300, et DX-systemkamera, og med en forholdvis OK zoom foran. DX-formatet er på ingen måte akterutseilt. Det blir skarpe, fine bilder som tåler å bli forstørret. Spørsmålet er om jeg skal ta bilder som senere skal forstørres og henges på veggen, eller for den del benyttes i trykksaker og av den grunn krever god kvalitet. Svaret er vel egentlig nei. Og så er det et spørsmål om volum og vekt, dvs. om jeg orker å ha det med meg hele tiden.

Kompakt
Da står jeg igjen med mitt lille Fujifilm X10, med en bildebrikke som faktisk er hyggelig mye større enn de vanlige kompaktene, og med ei linse med en lysstyrke som slett ikke er noe å kimse av. På nært hold og med full blender får jeg en helt grei bakgrunnsuskarphet, blant nerder ofte kalt bokeh. Zoom-omfanget er imidlertid ikke så mye å skryte av, men 115 mm er en perfekt «portrett-tele», og området mellom 50 og 85 er trolig mer enn god nok til å få frem det majestetiske i fjellene eller plukke interessante detaljer.  Og så har vi den gamle gode regelen som sier at «det beste kameraet er det du har med deg».

Dette kameraet kan man putte i ei (stor nok) lomme og du kjenner ikke vekta om det henger rundt halsen, slik at det garantert kommer til være med hele tiden. Men når man er vant (eller forvent med) kvalitetsbilder fra en god FX-brikke, så ramler det meste andre gjennom. Imidlertid kommer jeg neppe til å lage store forstørrelser, kanskje maksimalt gjøre et lysbildeshow, men trolig kun 10×15-kopier i det årlige fotoalbumet. Og da er kvaliteten mer enn god nok.

Mange reisekamera-tips
Fotomagasinene renner over av reisekamera-tips i disse før-ferie-dager. Utvalget er enormt og her er noe for enhver lommebok. Også de virkelig tykke lommebøkene.

De billigste kompaktkameraene er på tur ut. De leverer ikke noe særlig mer enn folk flest allerede har i sine mobiltelefoner. Men går man litt høyere opp på skalaen, får man i dag utrolig mye for pengene: et kamera med 18 megapiksel, HD-filming, bildestabilisator, GPS og et zoom-omfang på ufattelige 25-500 mm for under 3.000 kroner.  For samme pris får du kamera som tåler å bli mistet i bakken, kjørt over av en moped og som fortsatt virker 10 meter nede i vann. Men fortsatt snakker vi om kameraer som i hovedsak står på A og der det handler om «point-and-shoot».

System – for tungt
I den andre enden av skalaen har vi systemkameraene som jeg i hovedsak har definert ut som aktuelt kamera til normalt feriereisebruk, altså med mindre man har spesielle ønsker eller behov.

Kvalitets-kompaktene
Da står vi igjen med de såkalte kvalitets-kompaktene. Dette er et litt spesielt marked, i dag mye preget av Leica-kloner, dvs. kameraer som i utforming og utstyr minner om legendariske Leica. Flere av disse kommer nå med forholdvis store bildebrikker. Nå sist kom Sony RX1 med en FX-brikke (fullformat) og fast objektiv (35 mm, f2,0). Men prisen!! Knapt 25.000 kroner. (Bildene viser noen av de kameraene som er omtalt her)

Nikon Coolpix A har en DX-brikke, fast objektiv med stort sett samme spesifikasjon som Sony-en, men til halve prisen. Fujifilm X100 ligger i samme sjikt som Nikon. Muligens snakker vi her om skikkelig «nerde-kameraer» for folk med litt større ambisjoner enn lommebok, dvs. som ikke tar seg råd til å klaske godt over 50.000 kroner på bordet for en ekte Leica, men som vil betale litt ekstra for en «look-alike».

I noe mer «normal» prisklasse finner vi Sony RX100, Panasonic LX7, Canon Powershot G5 eller G1X, Fujifilm X20 eller Canon Powershot S110. Dette er kameraer i prisklasse fra ca. 4.000 til 5.500. Her finner vi kameraer med helt grei lysstyrke og de viktigste innstillingene på «utsiden», dvs. med knotter og vri-hjul som gjør at en proff som er vant til den slags, også her kan foreta kjappe justeringer av f.eks. hvitbalanse, ISO, blender/tid, osv. Mange kan ta bilder i RAW-format. Da er dette til å leve med, tross altså svakere bildekvalitet på grunn av en mindre bildebrikke.

Jeg må si at jeg har sans for denne type kamera til reisebruk. En av de største fordelene er at de er så små og «anonyme» at du kan fotografere uten at så mange bryr seg. Spesielt liker jeg kameraer med gjennomsnittsøker. Jeg opplever at mange ikke får med seg at jeg tar bilder med mitt Fujifilm X10 i det hele tatt når jeg løfter kamera opp foran øyet. Og uansett blir du oppfattet som «nok en turist» – hvilket man jo på sett og vis er.

Kompakte systemkameraer
Går vi litt høyere opp på skalaen finner vi de såkalte kompakte systemkameraene, dvs. kompakter med utskiftbart objektiv. Ett eksempel er Sony Nex-6. Verd å se på hvis du vil ha det beste ut av to verdener, til en OK pris, og der volum og vekt holdes innenfor det akseptable.

Lær deg å bruke kameraet ditt
Men uansett kamera foreslår jeg at du i ukene frem til sommerferien sørger for å lære deg å bruke kameraet ditt på best mulig måte. Forsøk å lære deg både P, A, S og M, og ikke bare den store A-en (for Automatikk).

Husk, husk!
Og helt til sist er det verd å minne deg på at du selvsagt tar med laderen til batteriet, kanskje et ekstra batteri og mange nok minnekort. Alternativet er en datamaskin for å laste bilder over til – men behold uansett gjerne bildene på minnekortene som ekstra backup. Selv bruker jeg oftest en liten ekstern harddisk på 0,5 T som backup.

God ferie.
Og så har jeg nok bestemt meg for hvilket kamera jeg tar med.
Tror jeg.

Bør du forsikre fotoutstyret ditt?

Har du sikret deg økonomisk dersom fotoutstyret ditt blir stjålet, faller i havet eller ramler utfor en skrent og ender opp som vrak? Mange vil være godt nok dekket av en vanlig innboforsikring. Men for noen kan det være lurt å sørge for ekstra forsikring av fotoutstyret sitt. Og for atter andre igjen må det blir en kost/nytte-vurdering ut fra risiko om man skal velge å ta et tap selv eller betale en forholdsvis dyr forsikring.montasje krasjkamera

Bildetekst: Et trist syn. Så galt kan det gå når et kamera faller syv meter rett ned i bakken.  Foto: Morten Lyngroth, Lyngroth Foto, Oslo.

Om du bør ha forsikring eller ikke, kommer mye an på hvilken type fotograf du er: amatør, halvproff eller proff. Det kommer også litt an hvor dyrt utstyret er og hvor stor risikoen er. For mange vil den ultimate risikoen være å miste sitt lommekamera med en verdi på et par tusenlapper over båtripa på hytta. For andre kan det stadig vekk være en risiko å miste sitt Nikon D4 med ei linse til 20.000 kroner ut av ei åpen helikopterdør. Og selvsagt er forsikringspremien proporsjonal med risikoen.

Også denne gang finner du hele bloggartikkelen på norges største nettsted for fotografer, foto-dot-no.

Sjekk grundig før du kjøper nytt kamera

Enten du skal kjøpe et lommekamera til et par tusenlapper, eller du skal investere i et dyrt systemkamera, er det lurt å sjekke grundig slik at du gjør et best mulig kjøp ut fra dine behov og din lommebok.
Det er ikke enkelt å velge kamera, for utvalget er enormt, og ifølge reklamen kan det se ut som om alle er verdens beste. (Artikkelen fortsetter under bildet)

Bildetekst: Omtale av gamle gode D7000 på nettstedet prisguide.no

De fleste fotomagasinene har sammenlignende kameratester, dvs. at de lager en rangering mellom like kameraer innenfor sin gruppe. For folk flest er dette stort sett til å bli klok av. Det er greit å få vite at kamera A tar skarpere bilder, har mer vidvinkel og er rimeligere enn kamera B. Men som alltid er det greit å lese premissene for testen og se om disse er sammenfallende med ditt behov. Er det for eksempel viktigere for deg å ha en brukbar vidvinkel (noe som på kompaktkameraer er dyrt og komplisert) enn å ha en kraftig tele (noe som er forholdsvis enkelt og rimelig), så er det selvsagt dette som du skal se etter.

Enkeltstående kameratester bør man oftest ha litt erfaring for å vurdere, ettersom det ofte er viktigst å legge merke til hva som ikke står omtalt.  (Artikkelen fortsetter under bildet)

Bildetekst: Meget grundige tester av kameraer og linser på dpreview.com

Ikke avis-tester
Testene i de beste av disse fotomagasinene er det absolutt verd å låne øret til. Derimot leser jeg aldri kameratester i aviser eller data-magasiner, da jeg opplever at de såkalte testene ofte er temmelig overfladiske. Det er for eksempel en verden av forskjell i en «test» på noen få linjer og en femmer på terningen i en tabloid-avis og en 12 siders omtale med grundige tester i Digital Photography Review. Du kan også finne sammenlignende tester på enkelte nettsteder, eller at du velger ett foretrukket kamera og så lister nettstedet opp for deg mulige alternativer. På norske akam.no finner du gode tester.

Venneråd
Så kan du alltids spørre venner og kjente om råd, men siden «alle» tilsynelatende har verdens beste kamera, kan nok en del av rådene være mer villedende enn veiledende.
Det hender jeg blir spurt om valg av kamera. Ikke sjelden handler det om hva som er best av Nikon eller Canon. Hvis det dreier seg om kompaktkameraer, hender det ofte jeg verken svarer Nikon eller Canon, for her finnes det nå utrolig mye bra å velge mellom.

Se og vurder selv
Da opplever jeg at det enklere med speilreflekskameraer. Hvis man starter på null (dvs. ikke har flere linser av ett merke), så bruker jeg ofte å be folk gå innom en forretning som selger kameraer, og simpelthen se hvilke av de to man liker mhp. design, størrelse, vekt, osv. For selv om jeg har fotografert med Nikon siden 1970, over 40 år (og fortsatt kan bruke linsene fra den gang), så er de to systemene for de fleste om lag like gode. Velutstyrte Elkjøp-butikker kan ha bra utvalg, men er du i Oslo anbefales FotoVideo i Møllergata. Her få du se og ta på det aller meste. Her er også prisen den samme i butikken som på nett, men det kan jo uansett være smart å sjekke priser på nett (Tips: skygg unna ukjente nettbutikker som er langt rimeligere enn de mer kjente).

Dypdykk
Sammenlignende tester kan være en grei måte måten å foreta en bred vurdering. Når du så har funnet noe som ser greit ut, kan det være smart å dykke litt ned i dybden. Dvs. lese litt mer om hva dette kameraet kan gjøre for deg, eller ikke. Rent generelt er det greit å Google på for eksempel kamerabetegnelse og søkebegrepet «test» eller «rievew» (og så lese med den samme grunnleggende skepsis som alt annet på nett). Problemet kan være noen faguttrykk her og der, men søker du på nett finner du svaret.
Som et enkelt og ryddig kompromiss mellom det grundige og det informative finner vi omtaler og testbilder på det svenske nettstedet cyberphoto.se. Det er verd et nettbesøk for å få info og skaffe seg en viss oversikt.

Det amerikanske nettstedet Digital Photography Review er nevnt. Her er svært grundige tester av både kameraer og linser.
Jeg har også svært god nytte av til dels svært omfangsrike brukererfaringer på amerikanske Amazon.com. For et kamera som Nikon D7000 finner du for eksempel for øyeblikket nesten 500 bruker-tilbakemeldinger. Og her får du meningene til alt fra nerder til de som slett ikke er det. Og selvsagt noen særinger.

Sjekk prishistorikk
Og når man har funnet noen kandidater, gjelder det å sjekke beste pris. På eksempelvis prisguide.no kan du se hvilke nettbutikker som selger til hvilken pris. Men ikke minst kan her du se på pris-historikken, om et kamera prismessig er på tur ned eller opp, eller om det ligger stabilt. Nyttig sak. (Artikkelen fortsetter under bildet)

Bildetekst: Det er greit å se prisutviklingen på et kamera over tid.

Her er mine foretrukne nettsteder når jeg er på jakt etter nye kameraer.

Har du foretrukne nettsteder om du vil dele med andre, så legg gjerne inn tips i kommentarfeltet her på bloggen.

Programvalg – fint for reportasje

De siste blogg-artiklene har handlet om blenderforvalg (A for Nikon eller Av på Canon) og lukkerhastighet (S for Nikon eller Tv for Canon): Det vil si hvordan du selv kan bestemme kamerainnstillinger for den type bilder du skal ta, og ikke overlate alt til kameraet ved å sette det i Automatikk.
Denne gang skal det handle det om P for program. Det er denne innstillingen jeg bruker mest, fordi den passer best til den type fotografering jeg driver mest med. Du skal selvsagt velge hva som passer best for deg.

 

Bildetekst: Overskyet vær og litt vind. Det var viktig å få et skarpt bilde og samtidig maks dybdeskarphet. ISO 500, 1/500 s, f:11, 31 mm linse (35-mm-ekvivalent). Bilde er fra avdukingen av minnesmerke over Jugoslaviske fanger som ble drept under andre verdenskrig ved Øvre Jernvann i Narvik kommune.

De fleste av mine bilder kan nok puttes i kategorien reportasje. Jeg har tidligere skrevet om at jeg alltid sørger for at kamera er skuddklart. Dvs. at jeg på et par sekunder skal kunne åpne fotoryggsekken, ta ut kamera, slå det på, sikte og trykke og – med få unntak – være sikker på å få et OK bilde.

I P-innstilling foreslår kameraet innstillinger både for blender og tid, men, og i motsetning til Automatikk-innstilling, er det du selv som enkelt kan justere/korrigere dette «kamera-forslaget».

Ofte er kameraet forslag helt greit. Og med ofte (og med en passende innstilling av ISO) mener jeg kanskje 75 prosent. Men kamera vet selvsagt ikke alltid hvilket bilde jeg ønsker meg. Hvis du er på et sportsarrangement med mange og ulike øvelser, kan det være at du det ene øyeblikket vil ha fokus kun på løperen som suser over siste hekk. Og i neste øyeblikk vil du forsøke å få med et tet-felte som strekker seg over 10 meter, der alle skal være så skarpe som mulig.

I slike tilfeller bruker jeg tommelen på det bakre hjulet (se den nederste pila på det lille bildet). I eksemplet med hekkeløperen kan jeg for eksempel vri blenderinnstillingen til 2,8 (stor blenderåpning=liten dybdeskarphet). I eksemplet med hele løps-feltet vrir jeg andre veien og setter blenderen til f eks 11 (og passer samtidig på at bildet nå ikke blir uskarpt på grunn av for lav lukkerhastighet – da må jeg kanskje sette opp ISO-verdien en del).
Fordelen med P-innstilling på kamera at det hele tiden er klar til et «gjennomsnittsbilde», mens jeg svært raskt kan endre blender opp og ned slik jeg ønsker. 

Program er som nevnt min foretrukne innstilling fordi det passer meg best. Hvis du derimot rusler rundt i en rullesteinsfjære med kamera på stativ på jakt etter en flott forgrunn og hav og fjell i bakgrunnen, og vil ha alt dette skarpt, ja så vil det passe bedre å bruke blenderforvalg. På samme måte vil tidsforvalg være ideelt for den som er på et fly-show og vil ha sylskarpe flybilder. Men hvis ditt behov er å få gode bilder når ungene leker og bader, på ferieturen, på en fotballturnering, o.l. så kan P-innstilling med mulighet for rask blender-endring også være noe for deg.

OBS: Det jeg her skriver om passer nok best for speilreflekskamera med noenlunde stor bildebrikke. Små kompaktkameraer har i all hovedsak så stor dybdeskarphet at det meste blir skarpt – på godt og vondt. Jeg liker ikke å si det, men dette betyr i praksis at du like gjerne kan ha kamera innstilt på Auto og i spesielle tilfeller bruke noen av de forhåndsinnstilte forvalgene du har på kameraet ditt: Fjell, portrett, fyrverkeri, osv.

Kameraet er alltid skuddklart

Mitt kamera ligger alltid «skuddklart» i fotoryggsekken: Lett tilgjengelig, påmontert en 18-55 mm 2,8, med UV-filter, og med solid solblender som både hindrer strølys og beskytter linsa. Linsa er uten linsedeksel. Kamera er innstilt på P, auto WB, ISO 200, RAW. Batterier er alltid godt ladet, og det er plass nok på minnekortet. I tillegg har jeg alltid et fullt ladet batteri i ryggsekken og selvsagt flere tomme minnekort.

Om jeg har vært ute på jobber som krever spesielle innstillinger, så tilbakestiller jeg alltid kamera slik at det ligger klart. Dette har blitt en godt innarbeidet vane.

Jeg tenkte egentlig aldri over dette, før fotograf Trym Ivar Bergsmo gjorde meg oppmerksom på det. Vi var på en svært lærerik workshop som han ledet på Tranøy fyr høsten 2011 (anbefales på det varmeste!). Han pekte på min åpne kameraryggsekk – og på sin egen, og kommenterte til de andre på workshopen at jeg kunne tatt ganske mange bilder, før han hadde fått sitt utstyr montert og på plass.

Bildetekst: Slik ser stort sett min fotoryggsekk ut, dvs. det utstyret jeg til daglig drar med meg: Midt i sekken ligger kamera påmontert en Nikon 18-55 mm, f2,8. Ellers rundt fra venstre: Sigma 50 mm makro, Sigma 10-20 mm vidvinkel. Bilts SB 900. Nikon 70-200, f2,8. Og helt nederst til høyre en teleconverter, Nikon 1,4x til den lange linsa, som med denne påmontert blir en 100-280 f3,5. I lokket ligger det batterier, minnekort, reflektorer, ladere, snorutløsere, GPS, mm. Samlet veier dette vel 7 kilo.

Det handler vel om en slags yrkes-vane etter mange år som fotojournalist. Skjer det noe, er det for seint å begynne å lete etter kamera. Når jeg foretrekker P-innstilling (program)som standard er det fordi kamera alltid foreslår en bra innstilling. Jeg kan starte å ta bilder umiddelbart, og være garantert å få et korrekt eksponert bilde.
Men samtidig tar det meg bare 1/10-dels sekund å endre innstillingene med tommelen. La oss si at kamera foreslår f:6,3 og 1/250 sek. Hvis jeg nå vil ta et portrett med maks uskarp bakgrunn, så skrur jeg litt på hjulet som endrer blenderen, og vips står kamera i f:2,8 og 1/1000 sek.  Som du forstår: I Program-modus sørger kamera alltid for korrekt eksponering, siden det selv automatisk endrer tiden hvis du skrur på blenderen, eller omvendt.
Men jeg bruker ikke P-innstilling når jeg for eksempel fotograferer makro, eller tar bilder av månen eller i andre spesielle situasjoner.

Denne metodikken har sine fordeler – og noen ulemper. Det kommer vel an på i hvilken modus man er i. Er du på jobb og må ha bilder når det skjer noe, eller du vil ha kamera skuddklart når småen lærer seg på sykle, eller når det skjer andre saker som du bare MÅ ha bilde av før situasjonen er over. Da er det greit å ha et kamera lett tilgjengelig, og at det er klart til å eksponere korrekt.

Men så er du kanskje i «kunstnerisk modus» og svever rundt i din egen verden på jakt etter objekter til neste konkurranse i fotoklubben, eller til et bokprosjekt eller en utstilling. Da kan du trygt la linsedekselet beskytte linsa di, for du skal ha tid nok til å sette opp ditt 4 kilo tunge stativ, tenke deg om og la komposisjonen falle på plass.

Og så det kommer det kanskje også an på hvilken type menneske og fotograf du er. Jeg kommer for eksempel aldri til å ta så flotte bilder som Trym. Kanskje blir han aldri like rask på avtrekkeren som jeg (skjønt jeg tror han underdrev litt). Men i hovedsak tror jeg han har rett. Tålmodigheten til å se, og vente på det gode motiv var nettopp noe av det vi lærte på workshopen. Trenger jeg på si at det var utrolig verdifull lærdom for en som gjennom et langt liv har tillært seg (u)vanen å skyte først og spørre etterpå. OBS: Vi snakker selvsagt om bilder.