Konsertfotografering – fra salen

Med konsertfotografering tenker muligens de fleste på det gjenget som står med tungt utstyr rett nedenfor scenen og foran publikum. På grunn av plasseringen får nok disse de råeste og beste bildene. Men konsertfoto kan også bedrives fra rad nummer X, sete nummer Y – og uten at naboene blir (nevneverdig) plaget av det. Det kan faktisk bli ganske bra bilder herfra også. Bilder som på en grei måte dokumenterer konserten.

Her er noen tips, som selvsagt må tilpasses dine forhold og ditt utstyr.

Det kan for det første være lurt å sjekke om det er lov å ta bilder under konserten. Deretter gjør du akkurat det samme som alle andre i salen: De gir f… i forbud, og fotograferer eller filmer i vilden sky med sine telefoner. Hundrevis av store, lysende mobiltelefondisplayer forstyrrer mye mer enn du trenger å gjøre.

Hvis du kjenner konsertsalen sørger du selvsagt for å få et sete/plassering med god utsikt til scenen: I passe høyde i forhold til scenen, og slik at du ikke bare får med bakhodet til han/hun foran deg. Selv trives jeg av flere grunner ganske nært scenen, men ikke midt i ei rekke. Blant annet er du låst her. Selv om det ikke er optimalt, velger jeg ofte å sitte ytterst, fordi jeg faktisk kan reise meg (sånn passe diskret) og bevege meg i sidefeltet hvis nødvendig. Dessuten er vinkelen gunstig(ere) i forhold til publikummeren foran meg.

Erfaring og kunnskap er viktig. På en pianokonsert vil de fleste nok forsøke å få med både pianist og instrument og da vil normalt den beste plassering være til venstre. Hvor står orkesterlederen/dirigenten og hvor står solistene? Mye å ta hensyn til.

Mitt Fujifilm X-E2 er etter min mening ideelt til denne type «dokumentasjons-fotografering». Det er lite, lett og diskret – men likevel med en stor APS-C-brikke og en god prosessor som gir kvalitetsbilder med minimum med støy, selv med ekstremt høye ISO-verdier.

Kameraet har elektronisk søker. Du kan stille inn kamera slik at det er kun er den elektroniske søkeren som er koblet inn, og den slår seg på kun når du løfter søkeren til øyet (En liten sensor ved siden av okularet starter søkeren). Med dette kan du virkelig jobbe diskret. I tillegg kan du skru på elektronisk lukker, slik at kameraet blir 100 % lydløst. Under klassiske konserter o.l. er dette uvurderlig.

Det er enorme kontraster på en teaterscene. Det er kraftige spot´er på artistene, det er gjerne farget bakgrunnslys og ofte mørk/sort bakgrunn. Med standard lysmåling blir artistene overeksponert. Da er det en kjempefordel å se bildet i søkeren, og så kompensere eksponeringen – som regel minst en blender slik at ansiktene får korrekt tegning.

I en liten teatersal og passe nær scenen fungerer 18-55 mm (tilsvarer ca 24-70 på en fullformat). Det er godt nok til å kunne få passe nære detaljbilder samtidig som du får med hele scenen. Under andre forhold må du kanskje benytte andre linser.

Bildene her er fra en konsert nylig med et korps som gjennom en ukes tid hadde blitt drillet av ingen ringere enn trombonist, arrangør og komponist Jens Wendelboe. En makeløs flott konsert.

Disse bildene er alle tatt fra samme standpunkt i salen. Kamera var som nevnt Fujifilm X-E2, 18-55 mm. Eksponeringskompensasjon ca. -1 blender. ISO 5000. Vibrasjonsdemping koblet inn. Håndholdt kamera. Bildene er stort sett tatt på 1/40 til 1/140 sek. Alle i RAW-format.

Bildene er fremkalt i Lightroom. Justering er kun litt clarity og oppskarping. På enkelte bilder ble eksponeringen justert litt. Hvitbalanseinnstilling fra kamera ble sett beholdt. Allverdens farger er en del av stemningen.

(Som vanlig kan du se bildene i stort format ved å klikke på dem, og du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på den lille returpila øverst til venstre i nettleseren din)

Reklame

Hva med å eksperimentere med sorthvitt?

I sommer var jeg innom en forlatt ungdomsskole i Østlandsområdet. Litt spooky, men ganske fotogent – når man ser bort fra en del andre forhold.

 

Omsider tok jeg nå frem disse bildene, valgte ut noen få som fikk passe røff fargebehandling i Lightroom. Deretter konverterte jeg fargebildene til sorthvitt i Silver Efex Pro. Det ble mest plankekjøring, men her og der la jeg i tillegg på litt god gammeldags Tri-X-korn, og noen steder benyttet jeg fargefilter for å få bedre frem noen av den flotte grafikken. De sorte rammene rundt er også litt sånn Cartier-Bresson-stil…

Så kommer 1000-kroners-spørsmålet: Hva liker du best. Farge eller sorthvitt.

Jeg synes noen av bildene fungerer flott i sorthvitt. Andre synes jeg var klart bedre i farger. Så får du se hva du liker.

Og hvorfor ikke ta noen av dine egne fargebilder og konverter dem til sorthvitt. Etter at Google kjøpte Nik Collection, så får du nå hele pakken – inklusive Silver Efex Pro – aldeles gratis. Det har aldri vært enklere å lage sorthvitt-bilder.

Alle bildene er tatt med mitt Fujifilm X-E2 og litt forskjellige linser.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Reinslakting: Liv og død til fjells

Nylig hadde jeg og kameraet mitt gleden av å overvære reinslakting. Hver høst kommer svenske reindriftssamer til våre fjellområder for å samle sammen og slakte den reinen som har beitemarker i grenseområdene.

Reinen drives med helikopter inn i et reingjerde. Så lukkes gjerdet. Eneste utvei nå er gjennom en port. Man fanger rein med lasso og – tross ville protester – føres reinen gjennom porten og frem til slakteplass. En liten stålbolt skytes inn i bakre del av hjernen, lammer dyret og tar livet av det. Noen få bruker andre metoder. Dyret blør ut etter snitt i hjertet.

Parteringen skjer på en sammenleggbar stålbenk. Her fjernes innvoller, og skinnet tas av. Noen henger skrotten og fjerner skinn og parterer videre her. Alle har sine oppgaver, og det er lenge siden jeg har opplevd så mange profesjonelle håndverkere. Det hele foregår stillferdig. Nå og da ropes det litt om hjelp til å få en stri bukk opp til slakteplassen. Det er mye krefter i sving, og man skal ha både erfaring og muskler, også til dette.

Jeg var på en måte blitt spontan-invitert av en av samene dagen før til å overvære dette. Trolig (?) gikk ryktet om meg og mitt kamera fra familie til familie, på samisk – i det øyeblikket jeg parkerte bilen. Noen få lurte på om jeg skulle bruke bildene i avis. Noe jeg ikke skulle. Bare dokumentere. Ingen var skeptisk. Jeg fikk ta bilder som jeg ville. Med ett unntak. Noen ville ikke at jeg skulle fotografere selve avlivingen. For andre oppfattet jeg at dette var greit, så lenge jeg holdt meg passe diskret på avstand. Jeg kan dokumentere nok uten ha ekstreme nærbilder av reinen i det øyeblikket den ekspederes. Og de som ikke ønsket, ble selvsagt respektert.

«Ikke alle forstår, og noen reagerer på avlivingen», fortalte en. Under en diskusjon om dette med en person hadde han spurt: «Äter du kjøtt?». «Javisst», ble det svart. «Då får du respektera att nogon måste gjöra skitjobbet», sa han med trykk på skit, og «skj» uttalt på en sånn måte som bare svensker kan. Nå kan avliving oppfattes mer brutalt på film enn stills, men likevel.

Jeg fotograferte med min Fujifilm X-E2 og med telezoom, normalzoom og en 12 mm fast vidvinkel. For å sikre meg skarpe bilder skrudde jeg ISOen opp til 800-1000. Vanligvis fotograferer jeg i A-modus, altså der jeg bestemmer blender mens kamera justerer tiden. RAW selvsagt. Nå og da savnet jeg mitt Nikon D700 som med ekstra batteripakke tar 8 bilder pr. sekund. Dramatikken rundt å få en lassofanget rein med seg, gjennom porten og opp til slakteplass kunne trolig vært dokumentert bedre med slikt utstyret. På den annen side: Jeg lurer på om jeg hadde fått samme gode mottakelse om jeg hadde fotografert med mitt Nikon D700 og hele batteriet av lange linser? Jeg velger å tro at det lille kameraet var med å ufarliggjøre meg. Kanskje?

Fornøyd? Strengt tatt bare sånn passe. Farten, dramatikken i selve situasjonen, gryntingen fra dyrene, luktene – dette er ikke her. I ettertid tror jeg kanskje man må være mer «på innsiden» for å komme nært nok av både dyr og mennesker. Og at man bruker mer enn et par timer. Trym Ivar Bergsmo fulgte en samefamilie over lang tid (noe det ble ei bok av), og fikk også av den grunn de bildene jeg hadde håpet på, men ikke fikk. Det kan selvsagt også ha noe å gjøre med hvor flink man er som fotograf …

Totalt ble det tatt 380 bilder. Noen få er med her. 24 bilder er lagt ut på mitt fotonettsted. En positiv opplevelse takket være dyktige og hyggelige mennesker, som jeg bare fikk enda mer respekt for.

Tele eller vidvinkel: Du bestemmer perspektivet

Hvis du har et passe utvalg linser, er det i stor grad opp til deg å bestemme hva du vil formidle – dvs. hvordan du vil presentere det du tar bilder av.

For litt siden var jeg på et velholdt og fotogent fiskevær i Nord-Troms. Det heter Havnnes (på kart også kalt Hamnnes) og ligger på sørspissen av Uløya. På vestsiden av fjorden, 9 kilometer unna, ligger den nordligste delen av Lyngenalpene. Hva er vel stiligere enn blått hav i forgrunnen, de hvitmalte flotte bygningene på kaia og Lyngsalpene bak?

Utstyrt med et Fujifilm X-E2 kamera, med en APS-C-sensor (halvformat) en kraftig vidvinkel (12 mm), en normalzoom og en telezoom, ble det tatt en del bilder denne helga. Jeg har tenkt å vise deg tre bilder på rad av samme motiv, men med helt ulike uttrykk.

Bildet over her er tatt med min normalzoom, en 18-55mm 2,8-4, på 18 mm (tilsvarer 27 mm i fullformat), f:9, 1/480 sek. Det er jo et greit oversiktsbilde. Problemet er bare at fjellene bak her er lavere og mer puslete enn vi ser det i virkeligheten fra kaia jeg står på. Hvis jeg hadde zoomet inn til om lag 35 mm (tilsvarer 53 mm i fullformat) ville jeg fått mindre med (neppe verken fiskebåt eller hjell), men til gjengjeld ville fjellene blitt mer «normale» i forhold til hva jeg egentlig så der og da. Så er det da heller ikke uten grunn at man kaller objektiver på rundt 50-55 mm for «normaloptikk».

Bildet over her er tatt fra samme standplass etter hva jeg husker. Men nå har jeg tatt på et større zoom-objektiv, et 55-200 mm, 3,5-4,8. Bildet er tatt med minimum zoom, altså på 55 mm (tilsvarer 83 mm i fullformat), og med f:9 og 1/680 sek. Det er mer «imponatoreffekt» over fjellene, men bildet lyver en del. Fjellene er større her enn de så ut i virkeligheten, og avstanden bak til fjellene oppleves også som mye mindre enn 9 kilometer. Løgn og bedrag altså, men det er denne type bilder som de fleste nok ville benyttet i reklamesammenheng. Det er altså ikke slik i virkeligheten, men jeg tror neppe noen turist ville slått i bordet og forlangt pengene tilbake.

Det siste bildet er tatt fra ferga som går nordover fra Havnnes til tettstedet Uløybukt. Et stykke ut i fjorden skrudde jeg telelinsa opp til 200 mm (som tilsvarer 300 mm på fullformat). Øvrige data er f:5,6 og 1/800 sek. Her ser det ut som om jordkrummingen og bølgene sluker selve kaia. Mest fremtredende er imidlertid fjellene som nå har antatt helt unaturlige dimensjoner. Jeg kan ikke se for meg at et slikt bilde ville blitt benyttet i reklamesammenheng. Det lyver ganske enkelt for mye.

Det siste bildet over her er tatt med en Samyang 12 mm f:2 manuell linse. Bildet er tatt ganske nært bygningene og kaia. Legg merke til at du nå knapt ser fjellene bak. Her er det selve handelsstedet som vises frem.

Det er altså du som gjennom ditt valg av optikk bestemmer hvordan du ønsker å fremstille et motiv.

PS: Jeg har et par lenker til det svenske fotonettstedet Cyberphoto. Årsaken er at dette nettstedet etter min mening har svært grundige og ærlige omtaler av fotoutstyr. Hvor du så velger å handle er en helt annen sak.