Tre år med Infotobloggen

Den 25. november 2014 var det eksakt tre år siden blogg-artikkel nummer én ble lagt ut på Infotobloggen.  Gratulerer med dagen 🙂kake

Infotobloggen er mitt lille fotografiske «pustehull». Samtidig håper jeg å ha bidratt med litt kunnskap og noen erfaringer til andre fotografer.

Det har blitt over 200 blogg-artikler på disse årene, i snitt seks artikler pr. måned. Temaene spenner ganske vidt. Klikk på en tilfeldig måned eller to i arkivet nederst i høyre spalte, så får du et lite inntrykk.

I alt har det vært 81.500 sidevisninger på disse årene. Noen saker er selvsagt mer lest enn andre.

De fleste som besøker bloggen kommer inn via forsiden. Det er alltid hyggelig med «faste kunder». Ut over dette kommer mange fra søkemotorene, ettersom denne bloggen er hyggelig høyt plassert i Google på mange relevante søkeord. Enkelte temaer peker seg ut: Artikkelen om å fotografere månen er klart mest populær. Den er – ikke aldeles uventet – spesielt godt besøkt i periodene rundt fullmåne. Så kommer artikkelen om å ta vare på historiske bilder, hvilket gleder meg stort. Hvitbalanse og Kelvingrader er også et mye søkt tema. Deretter følger artikkelen om de beste skjermene til fotobruk, bilder av gamle hus og hvordan man kan dele bilder med andre.

En del hyggelige kommentarer har vært en medvirkende årsak til at jeg har fortsatt å skrive denne bloggen. Så lenge jeg føler at jeg har noe fornuftig å si, og så lenge jeg synes dette er gøy, så blir jeg vel å holde på en stund til. Men ikke for alltid, og ikke for enhver pris.

Det blir ingen flere bloggartikler denne helga. Jeg skal i stedet bake ei lita kake og pynte den med tre lys!

Reklamefoto: Klaff – på andre forsøk

Bilder fra mitt arkiv: Det var kommunen som var oppdragsgiver. Det skulle være noe slags etablerer-arrangement der målet var å få flere etableringer og flere etablerere til kommunen. Reklamebyrået jeg drev på den tiden skulle lage ulike former for informasjonsmateriell og annonser. Teksten var grei. Utfordringen var å lage en god illustrasjon, et bærende element i kampanjen.Steingrim S1_korr

Jeg fikk det for meg at det å etablere bedrift (hvilket jeg hadde gjort nylig selv og dermed kunne uttale meg med en viss erfaring) kunne sammenlignes med det som skjer når en fugleunge for første gang er nødt til å kaste seg ut i lufta. Altså å fly. På et tidspunkt må man bare satse alt, selv om fallhøyden kan være betraktelig.

Idé nr 1
Idéen virket så god at vi gikk videre med den: Jeg snekret store vinger av kryssfiner. På dette tidspunktet delte jeg kontor med en annen kreativ sjel. Han hadde i tillegg en gammeldags motorsykkelhjelm av skinn og dertil egnede briller – ikke langt unna samme utstyr som flypionerene hadde en gang i tiden. Han stilte dessuten mer eller mindre velvillig opp som modell.

Tross mange timers snekring og forberedelser og en grei fotosession på ei nærliggende badestrand ble bildene en katastrofe. Jeg så det allerede da de dukket opp i fremkallerskåla inne på mitt lille mørkerom. Gapskratten som kom da bildene ble vist frem for mitt improviserte «testpanel» var heller ikke til å ta feil av.

Det ble å rykke tilbake til start.

Idé nr 2
Skulle man finne på noe litt mindre spektakulært og mindre arbeidskrevende? Resultatet ser du her. En plastfotball ble spraymalt sort, kjettingen ble anskaffet på jernvarebutikken borti gata og annet blikkenslagerarbeid ble utført i hobbyrommet mitt hjemme. «Flyveren» fra forsøk nummer 1 stilte nok en gang mer eller mindre velvillig opp, denne gang med pent antrekk, mens han på en forbilledlig måte klarte å levendegjøre symbolikken for han/hun som sitter låst i ei grå tredemølle av rutinejobbing, og som drømmer om en ny tilværelse…

Bildene fra forsøk nummer 1 får du ikke se. Jeg tror de gikk i det store arkivet.

El-bil med støvproblemer

I serien: Bilder fra mitt arkiv

For noen år siden fikk jeg i oppdrag av et kraftselskap å ta bilder til selskapets årsmelding. Et av disse bildene skulle være selskapets førte elektriske bil, og det skulle være en ungdom bak rattet. Teksten handlet om fremtiden. Altså.

_HAR4750_bearb_web

Dette var på den tiden da el-bilene besto av et antall store batterier, en liten el-motor, litt hjul og sånt. Resten var av plast for å holde vekta så lav som mulig. Dette var en liten toseter og i bagasjerommet fikk man knapt plass til en halvfull handlepose fra Rema. Som du forstår: En nokså prematur fase i el-bilens spennende historie.

Jeg fikk låne bilen et par dager og brukte den til en del av de andre oppdragene også: Jeg fotograferte montører høyt oppe i kraftmaster, prosjektteam med tegninger på bordet og ingeniørdamer med hjelm på hodet. En fin jobb.

Bilen passe uskarp
Yngste datter til en kjenning var villig modell i el-bilen.  Vi dro ut til et industriområde med forholdsvis god plass og liten annen trafikk. Hun kjørte i sirkel. Jeg sto i midten og fyrte løs med 6 bilder pr sekund mens jeg panorerte, dvs. forsøkte å holde bilen på samme plass i søkeren. Målet var å få et ekte bevegelsesuskarpt bilde, altså ikke et som var manipulert i Photoshop.  Bildet skulle vise at bilen var i fart. Jeg ville ha bilen og sjåføren skarp nok mens bakgrunnen skulle være så uskarp som mulig.

Løsningen ble å fotografere på passe sakte hastighet. For å slippe å tenke på fokus, valgte jeg en forholdsvis liten blender (dvs. stor dybdeskarphet). Så eksperimenterte jeg med lukkertiden. Det bildet du ser her er tatt med 1/20 sekund. Lavere lukkerhastighet ga mer slørete bilder, og gikk jeg opp ble bakgrunnen for skarp. Dette ble et passe kompromiss mellom alle faktorer. Både jeg og oppdragsgiver var fornøyd.

Andre tekniske data: Nikon D300 og brennvidde (35 mm-ekvivalent): 55 mm.

Statisk lading = støv
Da jeg skulle klargjøre bildene etterpå dukket det opp små men alvorlige problemer: Det var mengder av støv og skitt på bildebrikken, og selvsagt tilsvarende flekker på bildene. Dette hadde aldri vært noe problem tidligere med dette kameraet. Hvor og ikke minst når kom alt dette støvet inn i kamera?

Alle bildene før jeg gikk inn i el-bilen den dagen var rene og pene. Første bilde av montørene oppe i masta hadde støv. Hva hadde skjedd? Jo, jeg skiftet linse inne i bilen før jeg skulle fotografere montørene i masta. Helt åpenbart hadde el-bilen én type statisk spenning og kameraet mitt et annet spenningsnivå. Alt som måtte være av støv i lufta var blitt sugd inn i kamera, og det meste (virket det som) hadde lagt seg på bildebrikken.

Takket være gode redskaper i Photoshop og Lightroom ble støvet fjernet fra bildene, slik at jeg slapp å fotografere på nytt. Men tross iherdig jobbing med tilpasset redskap klarte jeg ikke å få fjernet alt støvet fra bildebrikken. Kameraet måtte sendes til «dyprens» hos FotoCare. Hva de gjorde, vet jeg ikke, men kamerahuset kom rent og pent tilbake etter få dager.

Jeg vil tro at dagens el-biler ikke er like kamera-uvennlige. Men du kan jo være oppmerksom på et eventuelt problem, hvis du kjører i en slik doning.

Unn deg en fotoworkshop

Hvis du ønsker å bli en bedre fotograf, vil jeg anbefale at du i ny og ne unner deg å delta på en fotoworkshop. Tema og nivå på workshopen må selvsagt tilpasses dine behov.

Du finner en bra oversikt på nettstedet foto.no under toppfanen Nyheter ->Kurs/Workshops/Møter.fotoworkshop, Senja, 20.sept 2013, Trym Ivar Bergsmo.

I løpet av noen hektiske dager får du masse påfyll av kunnskap – både teori og praksis. En dyktig lærer vil løfte deg mange hakk fremover. Litt avhengig av antall deltakere og settingen ellers, vil du trolig også kunne få litt individuell hjelp enten av læreren eller av de andre deltakerne. Og kanskje møter du her folk som er på samme nivå som deg selv, og der dere i etterkant kan fotografere og hjelpe hverandre.

I slutten av september 2013 deltok jeg på fotoworkshop på Senja, i regi av fotograf Trym Ivar Bergsmo: Teori, diskusjon, greie oppgaver – og så ut og fotografere! Dette er ikke noen fotokonkurranse der bildene du leverer blir dissekert (eller slaktet). Her tar man tak i hver enkelts nivå, og løfter alle frem.  Nedenfor her finner du noen av de bildene jeg tok første dag på workshopen. Tema var lysets skiftninger og linjeføring.

Husk også at en fotoworkshop består av personer som har den samme lidenskap som deg. Her kan du legge deg på mage og ta bilder uten at noen ser rart på deg – av den enkle grunn at alle er like «rare».

I større byer finnes også arrangementer der fotografer tar med et antall deltakere på en fotosession på ettermiddagstid. Kort og greit, og lærerikt. Man kan lære mye av å se hvordan en proff arrangerer og tar bilder.

Klikk på bildene for å se dem i slidesshow-modus, og bla deg frem med piltastene.

Husk å ta gruppebilder!

I dag vil jeg slå et slag for det gamle gode gruppebildet: Du vet bildet med gamlemor forrest med barnebarna rundt, og så de voksne bakenfor plassert etter høyde og rang. Eller hele fotballaget, med keeper liggende foran med ballen, og med to rekker bak: Første rekke på kne og bakre stående. Om lag slik, altså. Eller bursdagsbildet med hele klassen, lett hyper etter en dose smågodt. Eller hele juleselskapet – når endelig hele familien er samlet for første gang på lenge…

130303_bursdag_007

Bildetekst: Hele bursdagsgjenget. For noen få år siden. Tiden går.

Kjedelig?
Kjedelig med gruppebilder, sier du? Jovisst kan det gjøres kjedelig, og dessuten kan det være et mareritt å få alle på plass samtidig, se samme vei, ikke lage ablegøyer eller «harehører» på naboen – og så etterpå finne ett bilde som alle kan være fornøyd med. Men gjør det, likevel. Om noen få år fra nå, er det kanskje akkurat dette bildet med som har størst verdi.

Mange grunner
Nå er det sikkert gode forklaringer til at fotografer i de virkelig gode gamle dager ofte fotograferte oppstilte grupper. Mye handler nok om økonomi. Å la seg avbilde kostet penger og var ingen nødvendighet, men «noe man måtte ta seg råd til». Dessuten krevet filmene lange lukkertider. På riktig gamle bilder ser vi ofte at de voksne er skarpe mens ungene kan være uskarpe. De klarte ikke å sitte stille et sekund eller to – tiden det tok å eksponere bildet. Senere handlet det også om økonomi, den gang vi snakket om «helårsfilmer» – da en 12 bilders film i format 120 varte ett helt år. Da gjaldt det å få mange med på hvert bilde.

Herjangsfjell5_1936

Bildetekst: Et klassisk bilde fra de gode gamle fotoalbumene. Man sørget for å få flest mulig med på bildene. Det gjalt å spare på filmen.

Dette har nok påvirket vårt syn på gruppebildet i sin alminnelighet: En oppstilt gruppe, sterkt preget av stundens alvor. Men slik trenger det ikke å være i 2014, med kjappe kameraer og «gratis film»: Det koster ikke fem øre å trykke på utløseren. Gang på gang.

Gruppebilde i sommerferien
Ferie og sommertid, og jul ikke minst, er ofte tid for familiesammenkomster. Bruk slike anledninger til å ta de gode gruppebildene, med smil og latter, og om nå onkel tilfeldigvis blinker eller familiens apekatt på liv og død må finne på noe, så gjør ikke det noe som helst. Sett opp stativet eller rigg kamera opp på et bord, sett på selvutløser og beinfly til din plass. Eller bruk fjernutløser: «blink, blink, blink, knips!» Ta to, ta flere!

Og for alt i verden: Ikke vent til siste ettermiddag med å få tatt dette bildet, eller vent til alle smårollingene er dødsslitne. Etterpå kopierer du bilder og/eller sender du bildefiler til alle. Og ta vare på disse unike bildene. Om få år er det disse gruppebildene som har størst verdi.

Du kan ta hundrevis av bilder av en fotballkamp med pasninger og flotte redninger, eller et helt turnstevne, men etter noen dager er det ingenting slår Gruppebildet!

(Artikkelen er litt oppdatert 26. desember 2014)

Forsøk å foto-dokumentere hverdagshendelser

I løpet av de siste få ti-årene har handelsvirksomheten i de fleste norske byer endret seg dramatisk. De små forretningene er i hovedsak borte. I stedet har vi fått kjøpesentra. Her kommer 10.000-kroners-spørsmålet: Hvor mange bilder tror du finnes fra disse småbutikkene? Jeg tror du tipper svaret.

vaksine

Javel, gjort er gjort, og spist er spist. Så er det ikke noe å gjøre med det. Smilende damer bak disker og med hyller fulle av knapper og glidelåser – de er borte og ingenting ble dokumentert. Eller: Kan vi lære litt av det som skjedde og gjøre det beste ut av situasjonen i dag? Mitt råd: Start nå!

Kamera med overalt
Som enhver fotograf føler jeg meg naken uten et kamera. Om det ikke dingler over skuldra, så har jeg i det minste ett i lomma eller i veska. Og jeg har et kamera med meg nesten over alt. De bildene du ser her er ett eksempel på dette: Vi skulle reise til India og hele familien trengte påfyll av diverse vaksiner. Jeg tok med min Nikon D300 med en 10-20 vidvinkel til helsestasjonen. Selvsagt spør man pent. Og min erfaring er at man nesten uten unntak får positive svar. Selvsagt også hos helsesøster Gun.

Både-og
Jeg vil tro at du også vil klare å kombinere bra bilder med å være en støttende pappa både før, under og etter nålestikket. Det ble en spennende serie bilder, som både fant sin plass i familiealbumet og som siden ble brent på en samle-DVD for arkivering i vårt museum. Kjekt å kunne ta frem om 50 år: «Tenke seg til – slik tok man vaksine i 2012». Og – det er nesten det morsomste med det hele: Svært ofte opplever jeg at personer i ulike yrkesgrupper ikke har ett eneste brukbart bilde av seg selv på jobb. Gun er pensjonist nå, og de bildene du ser her er om lag de eneste hun har av seg selv i en jobbsituasjon etter et langt yrkesliv (selvsagt sender man et utvalg bildefiler på epost til den som blir fotografert).

Mange muligheter
Jeg har tatt bilder hos tannlegen min, på bilverkstedet jeg bruker, i røntgen, på legebesøk, i vårt nær-supermarked, osv. På bilverkstedet fotograferte jeg alt fra salgsavdelingen til oppstilte nybiler og bruktbiler, og til biler som ble skrudd på. I Lightroom er det svært eenkelt å legge inn en passe lang låt i MP3-format, og så lage et lite lysbildeshow med overtoning og musikk i et format som lar seg spille av på alle PCer. Jeg ga en slik bilde/musikk-DVD til sjefen, og ba ham ta det frem på julebordet om fem eller ti år. Og jeg garanterte suksess!

Du får sjelden nei
Nå vil jeg tro at en del vegrer seg for å spørre om lov til å fotografere, og kanskje noen til og med synes det er flaut. Etter mange år som fotojournalist har nok jeg mistet en del hemninger i forhold til å spørre om både det ene og det andre. Men mot deg opp, ta med kamera, spør (selvsagt får du et ja), knips – så bidrar du til å ta vare på et stykke kulturhistorie du også.

Bildetekst: Bildeserien viser hele prosedyren fra ankomst og personalia-sjekk, til litt diskret opptrekk av sprøyte, så selve stikket (kamera i høyre hånd og venstre hånd til trøst), så drikkevaksine etterpå, litt hyggeprat og til sist de obligatoriske 20 minuttene på venteværelset før man får gå.

Fotografiet i norsk utvandringshistorie

Nordmenn som utvandret til Amerika for rundt 100 år siden holdt kontakten med sine kjære i hjemlandet gjennom brev og ikke minst bilder! Det er disse amerikabildene Sigrid Lien forteller om i boka ”Lengselens bilder – fotografiet i norsk utvandringshistorie”.

Boka kom i 2009 og den gang skrev jeg en bokomtale som ble publisert på nettstedet foto.no. Men noen saker slipper aldri taket. Helt siden jeg leste boka første gang, har den vært spesielle for meg, og derfor hadde jeg lyst å ta den frem igjen og vise den til deg.27141_1024x768[1]

Både på mor- og far-siden har jeg slektninger som emigrerte til Amerika. Noen av dem slo seg opp og ble selve manifestasjonen av «The American Dream». Andre fant store verdier, men ikke så mye i gods og gull. Min farfars bror, Nils, dro til Amerika, endte opp i Canada, jobbet som snekker og skapte der på sett og vis sin egen familie. Det er en lang og spesiell historie. Han sendte brev og noen bilder hjem til sin bror, men kom aldri noen gang tilbake til gamlelandet. Da jeg leste boka hadde jeg denne historien med meg, om han som sa farvel og dro og som levde et langt og godt liv, med noen bilder og noen brev til sin bror som eneste kontaktpunkt til det landet og den verdenen han forlot.

Med 750.000 utvandrende nordmenn, er det en viss mulighet for at du også i din familie har slektninger som emigrerte til Amerika. Da vil jeg spesielt anbefale boka til deg. Her er en god del fotohistorie og enda mer kulturhistorie. Trolig finner du boka på biblioteket. God lesing. Her følger store deler av bokomtalen fra 2009.

 

¾ million nordmenn
I tiden mellom 1836 og 1915 utvandret 750.000 nordmenn til Nord-Amerika. Etter den amerikanske borgerkrigen skjøt norsk utvandring for alvor fart. Dette skjedde samtidig med utbredelsen av et nytt bildemedium: Fotografiet.
Mange lot seg fotografere før de dro, som minner fra gamlelandet. En tid etter at de var kommet over, var det for mange også viktig å la seg avfotografere foran det nybygde hjemmet sitt, på hesteryggen, på åkeren bak et firspann, eller kanskje bare i form av et studioportrett. Bildene ble sendt hjem til familie og slekt.
Mens brevet tidligere har vært viet stor oppmerksomhet i emigrasjonsforskningen, har det vært skrevet lite om bildene. Hovedfokus i denne boka er på bildene i bred forstand, pluss noen av de mange norske fotografene.

Tredelt bok
”Amerikabildene” strekker seg over en periode på knapt 100 år. Sigrid Lien lar boka få en naturlig tredeling: Første del handler om forholdet mellom brevet og bildene. Andre del forteller om noen utvalgte norske fotografer som arbeidet i de norske områdene i USA. Siste del tar for seg amerikafotografiet i private album og fotoarkiver: Hva finnes i Norge og i USA, og hvordan blir disse benyttet i ulike sammenhenger?

Bilder over Atlanteren
I boka følger vi noen emigranter fra de bryter opp fra hjembygda si til de er vel etablerte i USA. Vi følger også en del norske fotografer som jobbet, først og fremst i de norske miljøene. Lien har fulgt flere av dem over lange perioder av deres liv. Yrkestittelen fotograf var, overraskende nok, hyppig forekommende i emigrasjonspapirene. Noen fortsatte som fotografer for kortere eller lengre tid. Andre reiste over og la her bort sitt gamle fotografyrke. Atter andre startet som fotografer etter at de hadde kommet til USA.
Noen fotografer reiste flere ganger mellom Norge og Amerika, og kunne dermed forsyne nordmenn i Norge med bilder av slekt og familie fra ”over there”, og samtidig fotografere hjemmeværende familie for salg av bilder til de ”nye” amerikanerne.
Vi får også et innblikk i hobbyfotografenes samlinger. Her tegnes ofte et motivmessig enklere bilde av det amerikanske hverdagslivet – men kanskje er det likevel ærligere enn de bildene mange av de profesjonelle fotografene tok.

Mange kvinner
Blant de mange unge kvinnene som emigrerte fra Norge, var det interessant nok et relativt stort antall fotografer. Vi følger spesielt en av dem, Mina Westbye fra Trysil, som emigrerte i 1902. Det er i disse personfokuserte kapitlene at forfatteren av boka klarer det kunststykke å kombinere sakprosa med levendegjort historie.
Vi møter også fotografen, redaktøren, satirikeren og tegneren Peter Julius Rosendahl, som var en svært kjent skikkelse i det amerikansk-norske innvandrermiljøet for en god del år siden.
Og til sist i boka: Bildene som ble funnet i skuffer og skap i norske og amerikanske bygdemiljøer. Hva var det avsenderne ønsket å fortelle? I denne delen av boka går vi helt opp til vår tid, med alt fra blasse 60-talls-fargealbumbilder til norskamerikaneren Peter Syrdal, bosatt i Brooklyn, som presenterer sine digitale amerikabilder på internett.

Forstå mennesker
”Den viktigste innsikten fra boka er hvordan fotografiene kan hjelpe oss til å forstå andre mennesker – fortidens mennesker – og deres strev etter å skape et bedre liv. Fotografiene får oss til å forstå dette strevet bedre – og til å tenke gjennom objektene, ikke bare over dem.”, skriver Lien.

Fakta: Spartacus forlag, ISBN: 978-82-304-0040-1

27142_1024x768[1]

Her har (til venstre) fotograf Andrew Larsen Dahl tatt et selvportrett inkludert vogna som han reiste rundt med. Det kan se ut som om han har tatt en pause i en ordinær fotografering av et eldre par foran huset sitt, og inkludert seg selv på dette bildet. (Til høyre): Stereofotografier var populært en viss periode.

27143_1024x768[1]

I boka får vi et gløtt inn i livet til en av ”amerika-fotografene”, Mina Westbye fra Trysil. Hun kjempet seg opp og frem i den nye verden. Blant annet kjøpte hun land, og med det medførte det boplikt. I denne hytta (til venstre) bodde hun i hovedsak alene på prærien i flere år, før hun kunne selge og realisere fortjenesten. Etter at hun giftet seg, tok hun ikke et eneste bilde.

Hvordan fange mørketidslyset?

I store deler av desember har vinterlyset vært magisk – i alle fall i min kant av verden, dvs. et lite stykke nord for Polarsirkelen: Dagslyset kommer snikende ved 10-tiden med et eiendommelig rødlig lys i sørøst, og forsvinner en gang mellom 14 og 15 med en sørvesthimmel i full fyr. Midt på dagen er lyset sånn passe kjedelig, sett i et mer «kunstnerisk» perspektiv. Hvis man derimot er mer prosaisk, kan vi slå fast at vi i år knapt har hatt mørketid.

Spørsmålet er hvordan man kan klare å fange dette magiske mørketidslyset? 121220_Narvik sentr_047

Balanse
Hvis du kun er ute etter å få med en rød horisont, er det bare å skyte rett på og kanskje eksponerings-kompensere noe den ene eller annen vei, avhengig av styrken på lyset. Men hvis du vil ha med noe annet også, handler om å balansere lyset: det vil her si at man må ta bilder på rett tidspunkt, der det man skal ta bilde av og himmelen har om lag samme lysstyrke. I praksis har du om lag en halv time på deg, morgen og kveld, da det er passe svakt lys på himmelen mens det fortsatt er tegning nok i landskapet, eller at lysene er tent i «det urbane landskapet».

Jo større bildebrikke…
Du trenger ikke ha all verden av kamera, men jo større bildebrikke (=jo dyrere kamera), jo mer detaljer får du med. Jeg vil anbefale et solid stativ og Manuell eksponering. Har du ikke snorutløser (eller kameraet ditt ikke har inngang for slikt) kan du sette kamera på selvutløser. Dette for å unngå rystelser når du skal ta bildet. Lav ISO er også viktig.

Prøv deg frem – i M
Hvis himmelen er passe mørk, lysene i byen er tent og det ligger ei illrød stripe nede i horisonten, så kan du forsøke deg på ISO 100, 5 sek, f:11.  Blir bildet for mørkt, gi på mer lys: Lengre eksponeringstid eller litt lavere blender-verdi. Eller motsatt om bildet blir for lyst.Oversiktsbilde Narvik, mørketid 20. desember 2012 ca kl 1515.

Bildebehandling
Når du kommer hjem vil nok mange erfare at de må innom et eller annet bildebehandlingsprogram for å få bildet akkurat slik de vil ha det. Kanskje må du kjøre et avtonet filter for å få en mørkere himmel. Kanskje må forgrunnen lettes opp ørlite. Også hvitbalansen må trolig korrigeres. Når det gjelder det siste, handler det mye om smak og behag. Jeg liker noe mer nøytrale fargetoner, mens andre ser ut til å være svært glad i å legge på rødt – så det rekker.  RAW-format gjør ting noe enklere, men heller ikke dette er noe «krav».

Og selv om årets mørkeste dag er forbi, har du strengt tatt god tid gjennom deler av vinteren. Du må bare ta bildet senere og senere på kvelden. Fyrlykt ved Ankenes båthavn. 21. desember 2012

121220_Narvik sentr_037Du finner flere mørketidsbilder på mitt fotonettsted
(tips: Klikk på Slideshow oppe til høyre i bildet)

Ballett-fotografering

Ballettforestillinger er ikke enkle å fotografere. Jeg har etter hvert fått en viss trening med hoppende hester i mørke ridehaller. Men dansende ballerinaer på scener med kunstnerisk farget lys er minst like utfordrende. Og nå snakker vi kun om det fotograf-tekniske. Videre begrenser vi rådene her til å gjelde enklere teateroppsetninger, selv om vel prinsippene gjelder også ved større oppsetninger.121205_Askept_234

Lyset skifter, fra nesten sort til forholdsvis mye lys, fra knall blått til dyp rødt. Og alt derimellom. Selvsagt gjerne i løpet av en eneste scene.

Hvordan kan man klare å få gode bilder? Her er mange veier frem til målet: Noen kjappe. Andre tar mye mer tid.

Her er ett forslag: Prøv å ta bilder på generalprøven. Snakk med regissøren og spør hvor og når du kan ta bilder, og om du kan bruke blits eller ikke (og det kan du som regel ikke), osv. Normalt kan du på en generalprøve bevege deg nokså fritt foran scenen, og dermed få de vinklene du er ute etter. I tillegg kan du med en passe lang tele ta bilder fra et galleri eller lignende.  Går du nært kan du også få med mange fine detaljbilder, portretter og studier.

Har du tid og anledning, forsøk å få med deg noen av gjennomkjøringene på forhånd. Da har du en viss formening om hva som kommer til å skje, slik at du kan være i god posisjon.

Det ideelle er å ha objektiver med stor blenderåpning. 2,8 er vel strengt tatt et minimum. Noen vil sverge til f eks en 50 eller 85 mm 1,4. Mer lys inn betyr raskere lukkertid. Det ideelle er nok fullformat og et moderne kamera med en god prosessor som holder støy i sjakk selv ved høye ISO-verdier. Her har Nikon lenge vært konge på haugen. Rivalen, Canon, er med noen av sine siste proff-modeller helt oppe på siden.

De bildene du ser her er tatt med en Nikon D300, altså med en DX-brikke. Bildene er i hovedsak tatt på 3200 ISO, f:2,8 og med så rask lukker som det var mulig. Det ble i praksis ofte ca 1/125 sek. WB er på auto. Mange bilder er tatt med -1 f i kompensasjon. Alle bilder tatt i RAW-format. På slutten gikk jeg over til Manuell, der jeg satte f:2,8 og justerte tiden litt. Etterpå er samtlige bilder justert en del i Lightroom 4.2.
Du finner noen flere bilder her. (Tips: Klikk på Slidesshow-knappen øverst til høyre).

121205_Askept_267 121205_Askept_322

Gi deg selv rammer for fotograferingen

Når du føler at du ikke lengre ser motiver i et kjent miljø: gi deg selv nye, strenge rammer for hva du skal ta bilder av. I det minste i en periode. Det kan eksempelvis være å bruke kun ett objektiv, kun ta panoramabilder eller kun fotografere makro. Du kommer nokså sikkert til å oppleve omgivelsene på en ny og spennende måte. Kanskje får du også noen stilige bilder å pynte veggene dine med.GC4-103 (Artkkelen fortsetter under bildet).

Bildetekst: Hva med å fotografere detaljer i stedet for de store vyene?

For hva gjør man når man oppdager at bildene man tar begynner å ligne urovekkende mye de man tok i fjor. Og året før. Dette kan skje noen og enhver, både i nære omgivelser, og under noe fjernere himmelstrøk. Da er det på tide å tenke nytt.

Kjedelig – etterhvert
Gjennom flere år har jeg vært velsignet med kortere og lengre opphold på sørkysten av Gran Canaria i perioden oktober til februar. Få steder har man bedre garanti for sol, svømming og lange fjellturer på denne tiden av året (selv om klimaendringene også her kan gi våte og vindfulle dager). Kamera har alltid vært med. Trivelige familiebilder er selvsagt obligatorisk. Men etter mange år har jeg nok en følelse av å ha tatt «alle de andre bildene»: Fra blomster og detaljer til de store vyene, solnedgangene og de spesielle fjellene. Jeg har fotografert med alt fra analoge kameraer tidlig på 90-tallet til etter hvert mer avanserte DSLR-kameraer. Mye har havnet i fotoalbumene og litt på veggene. Men etter hvert har mer og mer av de stadig færre bildene blitt liggende på backup-harddisker. Og ingen har strengt tatt savnet dem der de lå.

Kanskje kan det av og til føles slik for noen og enhver, også i andre omgivelser og under andre omstendigheter. Hva gjør man da?
Det er mange muligheter. Et forslag er å gi deg selv nye og klare rammer for fotograferingen.

Bare ei linse
Et klassisk råd er å ta med seg kun én linse når man skal fotografere, det være seg på en fototur i hjemlige omgivelser eller om man nå skal tilbringe noen dager under mer tempererte forhold. På denne måten blir man tvunget til kun å se etter motiver som egner seg for denne linsa. Hvis du er vant til å gå med en superzoom eller ryggsekken full av linser, vil det nok være litt av en overgang. Men prøv. Det er en utrolig god øvelse.

Klassikeren her er å utstyre kamera med det man i gamle dager kalte for et «normalobjektiv», altså tilsvarende ca. 50 mm på et fullformatkamera. Og da helst et noenlunde lyssterkt objektiv, f eks 1,4 eller 1,8. Dette for å kunne fotografere under forhold med lite lys eller eksperimentere med dybdeskarpheten, dvs. å legge hovedmotivet i skarp fokus.

Har du verken fullformatkamera eller en fast 50 mm? Ingen grunn til å fortvile: Sett en bit gaffa-tape over zoomen slik at du får tilnærmet et normalobjektiv (f. eks. på APS-C eller DX-format: ca. 35 mm). Så skrur du kameraet over i A (for Aperture=blenderforvalg) og går ut for å oppleve en ny virkelighet!

Bare ei telelinse
Et annet tips er å bruke kun en passe lang tele. Nå må du lete etter detaljer på en helt annen måte. Her kan du også finne fine mønster i f eks et hagegjerde der du legger fokus på ett punkt, mens det foran og bak blir uskarpt. Eller du trekker sammen elementer som øyet oppfatter å stå langt fra hverandre. Nok en gang: En fin øvelse!

Eller hva med å ta alle bildene helt nede ved gulvet eller på bakkenivå? Eller ovenfra? Eller kun i sorthvitt. Vær kreativ, men prøv å være tro mot idéen din.

Detaljer
Et annet tips er å fotografere kun detaljer, og gjerne gi bildene litt spesialbehandling i Photoshop eller Lightroom. Det var dette jeg satte meg som mål da jeg i slutten av november 2012 igjen var på Gran Canaria. Selvsagt ble det noen andre bilder også. Man bør ikke være fundamentalist: Noen bilder av familie og venner til albumet er alltid hyggelig å ha. Men når jeg tok på meg «fotoblikket» søkte jeg i all hovedsak etter detaljer.

Og tro meg: Det var ikke enkelt. Men jeg oppdaget at bare jeg klarte å sette ned tempoet og senke skuldrene, så kom ofte motivene til meg. Stopp opp. Se deg omkring. Sakte. Observer. Og først etter at du og motivet har funnet hverandre slår du på kameraet.

For første gang på lenge kom jeg hjem med noen bilder som kanskje forteller mer enn de store oversiktsbildene klarer.

Bildetekst: Bildeserien over her er tatt på Gran Canaria i november 2012. Alle bildene er tatt med et Fujifilm Fine Pix X10.

Fotomagasiner: Les og bli en bedre fotograf

Har du lyst å bli en bedre fotograf? Det er mange veier til målet. En av veiene heter fotomagasiner. Her kan du enkelt lese deg til mer kunnskap og mange gode tips. Utvalget av magasiner er stort, og her er noe for de aller fleste.

Tilbudet av fotomagasiner på det norske markedet gir et godt inntrykk av den store interessen for fotografering. I Norge har Narvesen over 30 forskjellige magasiner innenfor denne interessegruppen. I følge oversikten på nett tilbys to norske, syv svenske, ett tysk og ett fransk og hele 21 engelske fotomagasiner. Det er nok enda flere.

Bildetekst: Her ser du utvalget av fotomagasin i min lokale Narvesenbutikk. Legg også merke til hva som befinner seg i hylla ovenfor Foto. Jeg velger å tro at årsaken er at E kommer før F i alfabetet.

Nå finner du neppe alle magasinene i bladhylla i din foretrukne Narvesen-kiosk. Men trolig vil du finne et par norske, et godt utvalg svenske (og svensk-oversatte engelske magasin) og en god del engelske.  Pluss kanskje i ny og ne noen spesielle annuals og rene Photoshop-kurs i magasin-form.

Innhold
Og innholdsmessig? Grovt sett er svært mange er en solid miks av tester og omtale av kameraer, linser og utstyr, omtale av ulike fotografer og deres bilder, samt innsendte leser-bilder. Men hovedvekten er trolig på how-to-do-artikler – og her kommer det an på om vi for eksempel snakker om et Photoshop-magasin eller et Natur-magasin.

Jeg fikk nylig et spørsmål om hvilke magasiner jeg kunne anbefale. Det er ikke noe enkelt spørsmål å svare generelt på. Er man helt amatør? Er man proff? Er man primært opptatt av natur og dyr? Eller elsker man å «fotofikle» (litt fiksere begrep for fotomanipulering)? Men tilfeldigvis visste jeg sånn noenlunde hvor min spørrer lå i løypa, og hvilket utstyr han hadde, så da var det litt enklere å gi noen konkrete anbefalinger.

Treffe rett interesse
Jeg har opp gjennom årene abonnert på en rekke fotomagasiner. Finner du et magasin som treffer dine interesser og ditt kunnskapsnivå, så er det ingen tvil om at du kan hente mange tips og idéer her. I første runde kan det være greit å kjøpe noen enkeltmagasiner. Hvis man liker disse, er det mye rimeligere å abonnere. Men sørg for å få med deg alt som er på billetten: Mange magasiner har hyggelige velkomstgaver (som gjerne endrer seg fra gang til gang). Min Lowepro AW fotoryggsekk som jeg har brukt de siste årene er en slik velkomstgave. Bare sjekk de små bokstavene for betingelser hvis du abonnerer på et utenlandsk magasin. Ikke alltid gjelder denne tilgiften for abonnenter abroad.

Flest på engelsk
De engelske magasinene dominerer markedet. De fleste er meget gode, men de er jo selvsagt Britiske på godt og vondt. Alle bildeeksempler er fra lange vide kyststriper eller fra heiene inni landet. Ikke mye fjell og fjord her. Og det betyr f eks at man i artiklene i stor grad tar med seg sitt stativ lang utover i havet og putter på avtonete gråfiltre for å få fine himler over en 180 graders kystlinje. Der jeg bor drukner du hvis du beveger deg mer enn 35 cm ut i havet, og et avtonet gråfilter har man sjelden bruk for. Så her er noen landskapsmessige forskjeller, men ikke verre enn at man tar poenget med god margin. Og jeg vil tro at språket for mange er høyst overkommelig. Det kan virke som om magasinene språklig sett er tilpasset et internasjonalt marked. Easy English.

Bredden på de engelske magasinene er enorm: Her er magasiner for folk som elsker sorthvitt, farger, natur, Photoshop, eller «fotodingser». Og her er magasiner for folk som er amatører, proffe, eller som har Nikon. Og alt derimellom.

Norske magasiner
Det finnes to norske magasiner: Fotografi og Natur & Foto. Fotografi har mye av den miksen jeg nevnte innledningsvis, men de viser i tillegg mye fra nasjonale og internasjonale fotoutstillinger, slik at man får et bra inntrykk av hva som rører seg i den internasjonale kunstfoto-verdenen. Natur & Foto sier seg selv. Trolig finner du også begge disse på et velassortert bibliotek.

Flere svenske
Så finnes det noen få «ekte» svenske magasiner, og en del som er svenskspråklige versjoner av engelske magasiner. Og det er jo greit for de som behersker svensk bedre enn engelsk. Bare en liten ulempe: Svenskene refererer konsekvent til svenskspråklige programversjoner når de omtaler programmer som Photoshop, Lightroom og andre. Dermed må man til å tolke, siden nordmenn flest bruker engelskspråklige versjoner av de samme programmene. På svensk betyr «spara» det samme som «save» på engelsk eller på norsk «lagre». Og det er langt fra det verste eksemplet. Men ta en titt i svensk FOTO, Fotosidan eller Kamera & Bild og se om du liker innholdet.

Om att og om att.
Det er med fotomagasin som med Kvinner & Klær: Full av feite kakeoppskrifter i desember og masse slanketips i januar. Hvert år. Overført til fotoverdenen handler det om hvordan du kan lære å ta de beste vinterbildene, de beste sommerbildene, hva man kan gjøre innendørs når regn og høstmørke blir for ille, osv. Det er det samme hvert år. Det blir litt drøvtygging. Så mellom linjene her ligger en anbefaling om ikke å ta for lange abonnement, men skifte litt for å se hva de andre magasinene skriver om.

Du kan sjekke tilbudet på det norske markedet på Narvesen. Du kan også laste ned en Narvesen-app til din mobiltelefon eller nettbrett. Min iPhone-app er nesten er bedre når det gjelder å få oversikt av hva magasinene skriver om enn den informasjonen som ligger på internett.

På nett
En del av de engelske og svenske magasinene har egne nettsider. Dette er fine supplement til magasinene. Her legges det blant annet ut artikler og videoer som forklarer mer i dybden. Eksempler her er Digital Photo, Practical Photography og Fotosidan. Og forresten: Fotosidan er i utgangspunktet et nettsted, der magasinet er «supplementet».

Bildetekst (bilde til høyre): Her et makrobilde der jeg lånte både idé og gjennomføring fra et engelsk magasin med tema Makro.

Anbefaling?
Kan jeg så anbefale et eller flere magasin nettopp for deg? Umulig, for da må jeg vite om du er fersk eller proff, om du liker Photoshop eller bare naturbilder, osv. Ta heller en titt på nett til Narvesen og se i butikken hva som kan passe. Selv har jeg i perioder blant annet abonnert på Practical Photography, N-Photo (uavhengig Nikon-magasin) og Kamera & Bild. Og så kjøper jeg sporadisk Digital Camera, FotoSidan og Digital Photographer. De norske magasinene leser eller låner jeg på biblioteket. I tillegg kjøper jeg en del fotobøker fra Amazon, men det kan vi eventuelt komme tilbake til.

Sjekk eventuelt disse magasinene internett:

Er bruksanvisninger et mareritt for deg?

For noen dager siden kjøpte jeg meg et nytt kamera. Et lite kompaktkamera av den typen som man gjerne omtaler som «det proffene tar med seg på ferie når de ikke orker å drasse på et systemkamera».  Det er fullt av innstillinger, og rent fotografisk kan man gjøre det meste.  Med dette kameraet fulgte det en engelsk bruksanvisning på 130 sider. Den har jeg lest. Mange ganger.

Nå forstår jeg plutselig hvorfor (alt for) mange amatører sier ord som ikke egner seg på trykk, kaster bruksanvisningen langt inn i en skuff, skrur kameraet på Auto og lar denne innstillingen stå fast så lenge kameraet er i drift.

Bildetekst: Et flott stykke kamera med svært mange muligheter, men med en komplisert bruksanvisning: Fujifilm FinePix X10. I denne kamera-kategorien finner vi for eksempel Canon G1X, Samsung EX2F og Nikon P7700.

Forskjell?
Jeg håper at det er forskjell på en bruksanvisning som er skrevet for folk som er genuint interessert i foto, som har jobbet en stund med dette – og en lettlest bruksanvisning på norsk og på noen få sider, beregnet for folk som har kjøpt et enkelt «knipsekamera».

Men hvis vi antar at knipseren med det enkle kameraet opplever det samme med sin bruksanvisning som jeg gjordet med min, så legger jeg meg flat og ber ydmykt om unnskyld ettersom jeg alt for mange ganger har knurret diskret til «late folk som ikke gidder lese bruksanvisningene».

Ingeniør-bruksanvisning
Min bruksanvisning er ikke laget for vanlige mennesker. Den er trolig laget av de utviklingsingeniørene som konstruerte innmaten i dette flotte og avanserte kameraet. At det går an å gjøre ting så komplisert! Det er ikke noe galt med språket. Det er selve oppbyggingen det er noe feil med.

Nå tror jeg Fujifilm bryr seg katten i hva jeg synes, men hvis de skulle ringe, så ville jeg foreslått et kurs i kunsten å brukertilpasse både tekst, innhold og oppbygging. Det er dette jeg har jobbet med de siste 20 årene, så jeg har et visst belegg for det jeg sier.

Hva kan du gjøre?
Men dette hjelper ikke deg som står der med et nykjøpt kamera i den ene hånden og en – for deg – ubegripelig bruksanvisning i den andre. Hva gjør du da?

Først skal jeg fortelle hva jeg gjorde (og som du også i praksis kan gjøre): Jeg begynte å skru og trykke på alle knotter og innstillinger. Logikken er forholdsvis grei i alle kameraer. Man har hovedmenyer og undermenyer. Man navigerer opp, ned og til siden med en trykkbar «pad», og trykker OK på knappen i midten som Enter-tasten på en datamaskin (for dette er jo en spesialisert datamaskin når alt kommer til alt). Ofte finner du en Display/Back-knappen som tilbake-tast.

Vær obs på en sak (som ikke er intuitiv): Du får frem på displayet to nokså ulike menyer når du trykker på Meny-tasten, avhengig om du er i «opptaksmodus» eller i «avspillingsmodus». Altså om du skal fotografere eller se på bildene du har tatt.

Så er det bare å starte utforskingen. Hvis jeg gjør slik, hva skjer da? Og når det dukker opp uforståelige ikoner på LCD-displayet, kan det være jeg må konsultere bruksanvisningen for å se at dette snodige symbolet betyr så eller så. På denne måten blir læringen en vekselvirkning mellom kamera og bruksanvisning. Slik kan jeg i prinsippet holde på noen ettermiddager.

Sakte men sikkert avslører jeg de fleste hemmelighetene. Resultatet er at jeg nå har skaffet meg et verktøy som jeg selv kan innstille, endre, korrigere og få til å fungere akkurat slik jeg vil og når jeg vil.

Fotoklubb
Hva kan du gjøre i tillegg? Trolig vil det være en fotoklubb i nærheten av der du bor. Tips: Ta med deg kameraet og bruksanvisningen og dukk opp på et medlemsmøte. Du får neppe særbehandling der og da, men mest sannsynlig treffer du et trivelig medlem som etterpå kan gjennomgå kameraet og lære deg hvordan du kommer videre.

DSLR-bøker
Det som står her gjelder i første rekke kompaktkameraer. Kjøper du et systemkamera av godt merke kan du i tillegg skaffe deg gode bøker som gjør det bruksanvisningene ikke får til: Lærer deg på en intuitiv og brukervennlig måte hvordan kameraet fungerer. Dette har jeg skrevet om før. Sjekk på Amazon.co.uk.

Å vente på det avgjørende øyeblikket

Det hender at jeg gir meg selv tid til å stå og vente på «det avgjørende øyeblikket». Og så, i små lykkelige øyeblikk, kan det være at jeg får jeg lønn for strevet.

Tidligere i høst vandret jeg rundt et par ettermiddager i Brønnøysund med mitt alltid medbringende Canon G9 – et ærverdig og gammelt kompaktkamera som imidlertid fortsatt gjør nytten sin. Det var noen varme septemberdager, av den typen som har fått sin lyriske betegnelse «indian summer». Men på lur etter slike dager ligger det ofte uvær. Jeg hadde lest på yr.no og var forberedt. Ifølge prognosen skulle helvete bryte løs kl 1800 med temperaturer i fritt fall, med regn i bøtter og spann, alt fra sør. (Artikkelen fortsetter under bildet)

Der jeg kommer fra i verden kommer uværet stort sett bare fykende over en eller annen fjelltopp, og så er det der. På den vakre, flate Helgelandskysten kan man se djevelskapen komme mange timer i forveien. Og for meg som er vant til å se skyer stort sett nedenfra og opp, er det en hel opplevelse og se skyer bortover og langt utover i havet. Det blir mer dramatiske bilder med lav horisont og høy, mørk himmel med skyer i alle blågrå nyanser, fra det lyse til det nesten sorte.

Ventet på lys og skyer
Jeg sto nede på kaia og ventet. Og det er det som er hovedpoenget i denne enkle historien: Jeg ventet. Sto rett opp og ned og ventet på en sørhimmel som sakte ble mer og mer blygrå. Sola lå i vest, og stundom kom det solstreif ned på det nære landskapet. Det gjaldt bare at sola kunne sende sine spot-lys ned på «noe» passende som var nært nok, mens himmelen i sør skulle danne det dramatiske bakteppet. Dette for å få et interessepunkt i forgrunnen og med en mørk himmel som bakvegg i bildet.

Det er ikke ofte jeg venter på bilder. Til det har jeg det nok dessverre for travelt, tror jeg. Men jeg har gudskjelov noen slike gode øyeblikk som jeg sørger for å spare i minnet, altså det minnet som befinner seg mellom ørene.

Så skjedde det
I firetiden hver ettermiddag skjer det en del i en ellers nokså rolig kystby: Hurtigruta kommer sigende til kai kl. 16. Hun drar en time senere. I tillegg er Widerøe ute og flakser både hit og dit.

Jeg hadde håpet at sola ville skinne på ei flott, hvit havnelagerbygning ganske nært. I stedet la solstreifene la seg stabilt på og rundt brua sør i sundet. Hvorfor kunne det ikke dukke opp en hvit snekke som perfekt motiv? Ingen båt kom. Men etter en tid kom det en stor hvit tankbil kjørende over brua. Det fikk holde. Knips. Det ble med ett bilde. Man kan si mye om en gammel G9, men den er ikke rask. Da kamera var klar igjen, var bilen helt over på den andre siden av brua og delvis skjult.

Plutselig hørte jeg Widerøe i lufta, og svingte rundt 180 grader. Hurtigruteskipet Richard With lå til kai, og over skipet var det en forholdvis lys sky omkranset av langt mørkere skyer. Jeg ventet litt for å få flyet i rett posisjon, så knips. Det ble ett bilde her også. (Artikkelen fortsetter under bildet)

Fornøyd
I forhold til fotografer som ligger i ukesvis i trange telt og venter på at en eller annen liten skapning skal dukke opp, er ikke dette mer enn en liten parentes å regne. Men i forhold til meg, var det bra. Så bra at jeg hadde lyst å fortelle deg om det.

Himmelsk lys
Og i samme slengen hadde jeg lyst å vise deg et bilde tatt av en god kjenning. Hun heter Ebba Torsteinsen Jenssen og er aktivt med i en fotoklubb. Jeg beundrer mange av dise «fine art fotografene» nettopp for deres evne til å vente og se, vente og finne – Motivet! Dette er ikke knipsing. Det er fotografering. Både sted og tid er selvsagt nøye planlagt, men ingen kan forhåndsbestille kulisser i dette skuespillet. Man bare ser lyset komme ned gjennom skylaget, og så er det høy puls og rask rigging av stativ for å forsøke å sikre seg at bildet sitter før teppet går ned og lyset slukkes. Denne gang satt det. Googler du på navnet til Ebba finner du flere blinkskudd, der noen av dem har gitt henne velfortjente premier.

Bildet er tatt fra Vinje i Dyrøy (for de uinnvidde ligger øya midt mellom Finnsnes og Harstad helt sør i Troms fylke) midt i oktober i år. Teknisk data: Iso 100, blender 25, 1/1 sek, brennvidde 15 mm. Polfilter bl.a. for å sikre lang nok lukkertid. Stødig stativ og fjernutløser. Og mye tålmodighet.

Takk til Ebba for lån av bilde.

RAW eller jpg, eller begge deler?

Fotograferer du i jpg eller i RAW? Det er fordeler og ulemper med begge. RAW er perfekt hvis det er viktig for deg å ha full kontroll over bildene og du ønsker å manipulere bilder. I en god RAW-konverter har du for eksempel mulighet for å endre eksponering og hvitbalanse og en hel rekke andre parametre, med stor grad av kontroll.

Bildetekst: Et RAW-bilde importert i Lightroom. Under importen har jeg lagt inn en svak S-kurve og litt grunn-oppskarping. Nå starter jobben med å lage et godt bilde ut av dette «negativet».

RAW er på mange måter som et gammeldags negativ. Ut fra ett og samme negativ kan kopisten lage et utall totalt forskjellige bilder: mørke, lyse, grafikk, med ekstra lys i himmelen, med avtonet forgrunn, mer lys på Per og mindre lys på Kari.

Forskjellen i vår digitale hverdag er at det er du som med en god RAW-konverter og for eksempel Photoshop kan utføre alt dette og mer til fra ett og samme RAW-bilde på din PC/Mac. Og akkurat som ved negativet, beholder du RAW-fila intakt: Du kan endre og manipulere bildet så mye du bare orker. Alle endringer du gjør legger seg som ei såkalt «sidecar-fil» i en egen katalog. Først når du eksporterer fila til f eks jpg bakes endringene inn i bildet. Men du kan når som helst gå tilbake til ditt «originale» RAW-bilde.

Og ulempene? RAW-filene er store. Kameraet ditt kan gå tregere ved at det tar lengre tid å prosessere RAW og du får færre bilder på minnekortet ditt. Tilsvarende tar bildene mer plass på datamaskinen din. Og så må du vanligvis konvertere bildene til jpg (eller et annet kjent format) før du kan sende dem til kopiering, til trykkeriet eller dele med andre.

JPG
Man får heller ikke i pose og sekk når man fotograferer i jpg. Her er det kameraet som ikke bare har overført digitale signaler fra bildebrikken til minnekortet, men kameraet har også behandlet bildet fiks ferdig for deg: Himmelen er kanskje laget litt mørkere, den mørke forgrunnen er gjort litt lysere og hele bildet har fått litt mer kontrast, har fått en svak S-kurve og har blitt oppskarpet passe mye. Du har med andre ord fått «mer smell» i bildene, som det heter.
Men jpg er først og fremst en komprimering. Det betyr at like eller nokså like fargenyanser er «slått sammen», slik at man sparer plass. Mens ei RAW-fil kan være 8-10 Mb vil det tilsvarende bildet i jpg-format kanskje være på 2,5 Mb i maks kvalitet. Det betyr at du får flere bilder inn på minnekortet ditt og du kan lagre enda flere bilder på harddisken din.

Og ulempene? Du kan korrigere for eksempelvis både eksponering og hvitbalanse, men ikke så nøyaktig som hvis du fotograferer med RAW. Videre er bildet komprimert hvilket vil si at du har mistet bildeinformasjon for alltid. Og for hver eneste justering og følgende lagring, forverres/ødelegges bildet mer og mer (med mindre du for eksempel konverterer det til tiff (som er et ikke-destruktivt filformat), eller lagrer en original og aldri jobber rett på originalen men bare på kopier av bildefila). Men i all rettferdighetens navn: Hvis du nøyer deg med å gjøre himmelen litt mørkere, og lar det bli med det, skal det holde hardt om du overhode vil se noen forskjell mellom et RAW-bilde og et jpg-bilde.

Ja takk, begge deler
Mange kameraer som kan ta RAW-format (oftest speilrefleks og litt mer påkostede kompaktkameraer) har også mulighet til å ta bilder i både RAW og jpg samtidig, og da også med jpg i ulike komprimerings-grader (RAW+jpg fine, RAW+jpg medium, RAW+jpg basic). Sett at du er ute og farter i verden, har store krav til gode bildefiler for senere bearbeiding men samtidig ønsker å legge små jpg-filer ut på fotobloggen din, så kan du for eksempel ta bilder i RAW og jpg-basic, og dermed slå to fluer i en smekk. Du må da ha et solid minnekort, og en stor harddisk. Ingen av delene er noen stor investering i dag. Med dette kan du kjøre dobbelt, og dermed få det beste av to verdener (men trolig også nesten dobbelt så mye etterarbeid).

Bildetekst: Mange kameraer har solide innstillinger for hvordan man vil ha levert varene. RAW+jpg kan være lurt under visse forhold.

95 % RAW
Selv fotograferer jeg 95 % i RAW, og importerer og behandler alle bilder i Lightroom. Det gir meg den kontrollen jeg er ute etter. Selv familiebursdager tas i RAW, nettopp fordi det er så enkelt i Lightroom å korrigere eksempelvis hvitbalanse, eksponering og gammakurve, og så overføre disse verdiene til alle tilsvarende bilder.

Men hvis jeg f eks skal ta bilder på et sportsarrangement der jeg ofte fotograferer serier med mange bilder i sekundet, så velger jeg oftest jpg. Og det av flere grunner. Med jpg kan jeg fotografere en hel løpsinnspurt, eller et høydehopp med seks bilder pr sekund, uten at kamera bufrer, dvs. stopper opp fordi det blir for store datamengder å prosessere. Etter slike arrangementer er det også viktig å kunne sortere og levere fra seg kanskje bare 50 bilder fra opprinnelig 750 bilder i løpet av noen få timer for utlegging på nett, og da går det raskere med jpg-bilder.

%d bloggere liker dette: