Tre år med Infotobloggen

Den 25. november 2014 var det eksakt tre år siden blogg-artikkel nummer én ble lagt ut på Infotobloggen.  Gratulerer med dagen 🙂kake

Infotobloggen er mitt lille fotografiske «pustehull». Samtidig håper jeg å ha bidratt med litt kunnskap og noen erfaringer til andre fotografer.

Det har blitt over 200 blogg-artikler på disse årene, i snitt seks artikler pr. måned. Temaene spenner ganske vidt. Klikk på en tilfeldig måned eller to i arkivet nederst i høyre spalte, så får du et lite inntrykk.

I alt har det vært 81.500 sidevisninger på disse årene. Noen saker er selvsagt mer lest enn andre.

De fleste som besøker bloggen kommer inn via forsiden. Det er alltid hyggelig med «faste kunder». Ut over dette kommer mange fra søkemotorene, ettersom denne bloggen er hyggelig høyt plassert i Google på mange relevante søkeord. Enkelte temaer peker seg ut: Artikkelen om å fotografere månen er klart mest populær. Den er – ikke aldeles uventet – spesielt godt besøkt i periodene rundt fullmåne. Så kommer artikkelen om å ta vare på historiske bilder, hvilket gleder meg stort. Hvitbalanse og Kelvingrader er også et mye søkt tema. Deretter følger artikkelen om de beste skjermene til fotobruk, bilder av gamle hus og hvordan man kan dele bilder med andre.

En del hyggelige kommentarer har vært en medvirkende årsak til at jeg har fortsatt å skrive denne bloggen. Så lenge jeg føler at jeg har noe fornuftig å si, og så lenge jeg synes dette er gøy, så blir jeg vel å holde på en stund til. Men ikke for alltid, og ikke for enhver pris.

Det blir ingen flere bloggartikler denne helga. Jeg skal i stedet bake ei lita kake og pynte den med tre lys!

Reklamer

Reklamefoto: Klaff – på andre forsøk

Bilder fra mitt arkiv: Det var kommunen som var oppdragsgiver. Det skulle være noe slags etablerer-arrangement der målet var å få flere etableringer og flere etablerere til kommunen. Reklamebyrået jeg drev på den tiden skulle lage ulike former for informasjonsmateriell og annonser. Teksten var grei. Utfordringen var å lage en god illustrasjon, et bærende element i kampanjen.Steingrim S1_korr

Jeg fikk det for meg at det å etablere bedrift (hvilket jeg hadde gjort nylig selv og dermed kunne uttale meg med en viss erfaring) kunne sammenlignes med det som skjer når en fugleunge for første gang er nødt til å kaste seg ut i lufta. Altså å fly. På et tidspunkt må man bare satse alt, selv om fallhøyden kan være betraktelig.

Idé nr 1
Idéen virket så god at vi gikk videre med den: Jeg snekret store vinger av kryssfiner. På dette tidspunktet delte jeg kontor med en annen kreativ sjel. Han hadde i tillegg en gammeldags motorsykkelhjelm av skinn og dertil egnede briller – ikke langt unna samme utstyr som flypionerene hadde en gang i tiden. Han stilte dessuten mer eller mindre velvillig opp som modell.

Tross mange timers snekring og forberedelser og en grei fotosession på ei nærliggende badestrand ble bildene en katastrofe. Jeg så det allerede da de dukket opp i fremkallerskåla inne på mitt lille mørkerom. Gapskratten som kom da bildene ble vist frem for mitt improviserte «testpanel» var heller ikke til å ta feil av.

Det ble å rykke tilbake til start.

Idé nr 2
Skulle man finne på noe litt mindre spektakulært og mindre arbeidskrevende? Resultatet ser du her. En plastfotball ble spraymalt sort, kjettingen ble anskaffet på jernvarebutikken borti gata og annet blikkenslagerarbeid ble utført i hobbyrommet mitt hjemme. «Flyveren» fra forsøk nummer 1 stilte nok en gang mer eller mindre velvillig opp, denne gang med pent antrekk, mens han på en forbilledlig måte klarte å levendegjøre symbolikken for han/hun som sitter låst i ei grå tredemølle av rutinejobbing, og som drømmer om en ny tilværelse…

Bildene fra forsøk nummer 1 får du ikke se. Jeg tror de gikk i det store arkivet.

El-bil med støvproblemer

I serien: Bilder fra mitt arkiv

For noen år siden fikk jeg i oppdrag av et kraftselskap å ta bilder til selskapets årsmelding. Et av disse bildene skulle være selskapets førte elektriske bil, og det skulle være en ungdom bak rattet. Teksten handlet om fremtiden. Altså.

_HAR4750_bearb_web

Dette var på den tiden da el-bilene besto av et antall store batterier, en liten el-motor, litt hjul og sånt. Resten var av plast for å holde vekta så lav som mulig. Dette var en liten toseter og i bagasjerommet fikk man knapt plass til en halvfull handlepose fra Rema. Som du forstår: En nokså prematur fase i el-bilens spennende historie.

Jeg fikk låne bilen et par dager og brukte den til en del av de andre oppdragene også: Jeg fotograferte montører høyt oppe i kraftmaster, prosjektteam med tegninger på bordet og ingeniørdamer med hjelm på hodet. En fin jobb.

Bilen passe uskarp
Yngste datter til en kjenning var villig modell i el-bilen.  Vi dro ut til et industriområde med forholdsvis god plass og liten annen trafikk. Hun kjørte i sirkel. Jeg sto i midten og fyrte løs med 6 bilder pr sekund mens jeg panorerte, dvs. forsøkte å holde bilen på samme plass i søkeren. Målet var å få et ekte bevegelsesuskarpt bilde, altså ikke et som var manipulert i Photoshop.  Bildet skulle vise at bilen var i fart. Jeg ville ha bilen og sjåføren skarp nok mens bakgrunnen skulle være så uskarp som mulig.

Løsningen ble å fotografere på passe sakte hastighet. For å slippe å tenke på fokus, valgte jeg en forholdsvis liten blender (dvs. stor dybdeskarphet). Så eksperimenterte jeg med lukkertiden. Det bildet du ser her er tatt med 1/20 sekund. Lavere lukkerhastighet ga mer slørete bilder, og gikk jeg opp ble bakgrunnen for skarp. Dette ble et passe kompromiss mellom alle faktorer. Både jeg og oppdragsgiver var fornøyd.

Andre tekniske data: Nikon D300 og brennvidde (35 mm-ekvivalent): 55 mm.

Statisk lading = støv
Da jeg skulle klargjøre bildene etterpå dukket det opp små men alvorlige problemer: Det var mengder av støv og skitt på bildebrikken, og selvsagt tilsvarende flekker på bildene. Dette hadde aldri vært noe problem tidligere med dette kameraet. Hvor og ikke minst når kom alt dette støvet inn i kamera?

Alle bildene før jeg gikk inn i el-bilen den dagen var rene og pene. Første bilde av montørene oppe i masta hadde støv. Hva hadde skjedd? Jo, jeg skiftet linse inne i bilen før jeg skulle fotografere montørene i masta. Helt åpenbart hadde el-bilen én type statisk spenning og kameraet mitt et annet spenningsnivå. Alt som måtte være av støv i lufta var blitt sugd inn i kamera, og det meste (virket det som) hadde lagt seg på bildebrikken.

Takket være gode redskaper i Photoshop og Lightroom ble støvet fjernet fra bildene, slik at jeg slapp å fotografere på nytt. Men tross iherdig jobbing med tilpasset redskap klarte jeg ikke å få fjernet alt støvet fra bildebrikken. Kameraet måtte sendes til «dyprens» hos FotoCare. Hva de gjorde, vet jeg ikke, men kamerahuset kom rent og pent tilbake etter få dager.

Jeg vil tro at dagens el-biler ikke er like kamera-uvennlige. Men du kan jo være oppmerksom på et eventuelt problem, hvis du kjører i en slik doning.

Unn deg en fotoworkshop

Hvis du ønsker å bli en bedre fotograf, vil jeg anbefale at du i ny og ne unner deg å delta på en fotoworkshop. Tema og nivå på workshopen må selvsagt tilpasses dine behov.

Du finner en bra oversikt på nettstedet foto.no under toppfanen Nyheter ->Kurs/Workshops/Møter.fotoworkshop, Senja, 20.sept 2013, Trym Ivar Bergsmo.

I løpet av noen hektiske dager får du masse påfyll av kunnskap – både teori og praksis. En dyktig lærer vil løfte deg mange hakk fremover. Litt avhengig av antall deltakere og settingen ellers, vil du trolig også kunne få litt individuell hjelp enten av læreren eller av de andre deltakerne. Og kanskje møter du her folk som er på samme nivå som deg selv, og der dere i etterkant kan fotografere og hjelpe hverandre.

I slutten av september 2013 deltok jeg på fotoworkshop på Senja, i regi av fotograf Trym Ivar Bergsmo: Teori, diskusjon, greie oppgaver – og så ut og fotografere! Dette er ikke noen fotokonkurranse der bildene du leverer blir dissekert (eller slaktet). Her tar man tak i hver enkelts nivå, og løfter alle frem.  Nedenfor her finner du noen av de bildene jeg tok første dag på workshopen. Tema var lysets skiftninger og linjeføring.

Husk også at en fotoworkshop består av personer som har den samme lidenskap som deg. Her kan du legge deg på mage og ta bilder uten at noen ser rart på deg – av den enkle grunn at alle er like «rare».

I større byer finnes også arrangementer der fotografer tar med et antall deltakere på en fotosession på ettermiddagstid. Kort og greit, og lærerikt. Man kan lære mye av å se hvordan en proff arrangerer og tar bilder.

Klikk på bildene for å se dem i slidesshow-modus, og bla deg frem med piltastene.

Husk å ta gruppebilder!

I dag vil jeg slå et slag for det gamle gode gruppebildet: Du vet bildet med gamlemor forrest med barnebarna rundt, og så de voksne bakenfor plassert etter høyde og rang. Eller hele fotballaget, med keeper liggende foran med ballen, og med to rekker bak: Første rekke på kne og bakre stående. Om lag slik, altså. Eller bursdagsbildet med hele klassen, lett hyper etter en dose smågodt. Eller hele juleselskapet – når endelig hele familien er samlet for første gang på lenge…

130303_bursdag_007

Bildetekst: Hele bursdagsgjenget. For noen få år siden. Tiden går.

Kjedelig?
Kjedelig med gruppebilder, sier du? Jovisst kan det gjøres kjedelig, og dessuten kan det være et mareritt å få alle på plass samtidig, se samme vei, ikke lage ablegøyer eller «harehører» på naboen – og så etterpå finne ett bilde som alle kan være fornøyd med. Men gjør det, likevel. Om noen få år fra nå, er det kanskje akkurat dette bildet med som har størst verdi.

Mange grunner
Nå er det sikkert gode forklaringer til at fotografer i de virkelig gode gamle dager ofte fotograferte oppstilte grupper. Mye handler nok om økonomi. Å la seg avbilde kostet penger og var ingen nødvendighet, men «noe man måtte ta seg råd til». Dessuten krevet filmene lange lukkertider. På riktig gamle bilder ser vi ofte at de voksne er skarpe mens ungene kan være uskarpe. De klarte ikke å sitte stille et sekund eller to – tiden det tok å eksponere bildet. Senere handlet det også om økonomi, den gang vi snakket om «helårsfilmer» – da en 12 bilders film i format 120 varte ett helt år. Da gjaldt det å få mange med på hvert bilde.

Herjangsfjell5_1936

Bildetekst: Et klassisk bilde fra de gode gamle fotoalbumene. Man sørget for å få flest mulig med på bildene. Det gjalt å spare på filmen.

Dette har nok påvirket vårt syn på gruppebildet i sin alminnelighet: En oppstilt gruppe, sterkt preget av stundens alvor. Men slik trenger det ikke å være i 2014, med kjappe kameraer og «gratis film»: Det koster ikke fem øre å trykke på utløseren. Gang på gang.

Gruppebilde i sommerferien
Ferie og sommertid, og jul ikke minst, er ofte tid for familiesammenkomster. Bruk slike anledninger til å ta de gode gruppebildene, med smil og latter, og om nå onkel tilfeldigvis blinker eller familiens apekatt på liv og død må finne på noe, så gjør ikke det noe som helst. Sett opp stativet eller rigg kamera opp på et bord, sett på selvutløser og beinfly til din plass. Eller bruk fjernutløser: «blink, blink, blink, knips!» Ta to, ta flere!

Og for alt i verden: Ikke vent til siste ettermiddag med å få tatt dette bildet, eller vent til alle smårollingene er dødsslitne. Etterpå kopierer du bilder og/eller sender du bildefiler til alle. Og ta vare på disse unike bildene. Om få år er det disse gruppebildene som har størst verdi.

Du kan ta hundrevis av bilder av en fotballkamp med pasninger og flotte redninger, eller et helt turnstevne, men etter noen dager er det ingenting slår Gruppebildet!

(Artikkelen er litt oppdatert 26. desember 2014)

Forsøk å foto-dokumentere hverdagshendelser

I løpet av de siste få ti-årene har handelsvirksomheten i de fleste norske byer endret seg dramatisk. De små forretningene er i hovedsak borte. I stedet har vi fått kjøpesentra. Her kommer 10.000-kroners-spørsmålet: Hvor mange bilder tror du finnes fra disse småbutikkene? Jeg tror du tipper svaret.

vaksine

Javel, gjort er gjort, og spist er spist. Så er det ikke noe å gjøre med det. Smilende damer bak disker og med hyller fulle av knapper og glidelåser – de er borte og ingenting ble dokumentert. Eller: Kan vi lære litt av det som skjedde og gjøre det beste ut av situasjonen i dag? Mitt råd: Start nå!

Kamera med overalt
Som enhver fotograf føler jeg meg naken uten et kamera. Om det ikke dingler over skuldra, så har jeg i det minste ett i lomma eller i veska. Og jeg har et kamera med meg nesten over alt. De bildene du ser her er ett eksempel på dette: Vi skulle reise til India og hele familien trengte påfyll av diverse vaksiner. Jeg tok med min Nikon D300 med en 10-20 vidvinkel til helsestasjonen. Selvsagt spør man pent. Og min erfaring er at man nesten uten unntak får positive svar. Selvsagt også hos helsesøster Gun.

Både-og
Jeg vil tro at du også vil klare å kombinere bra bilder med å være en støttende pappa både før, under og etter nålestikket. Det ble en spennende serie bilder, som både fant sin plass i familiealbumet og som siden ble brent på en samle-DVD for arkivering i vårt museum. Kjekt å kunne ta frem om 50 år: «Tenke seg til – slik tok man vaksine i 2012». Og – det er nesten det morsomste med det hele: Svært ofte opplever jeg at personer i ulike yrkesgrupper ikke har ett eneste brukbart bilde av seg selv på jobb. Gun er pensjonist nå, og de bildene du ser her er om lag de eneste hun har av seg selv i en jobbsituasjon etter et langt yrkesliv (selvsagt sender man et utvalg bildefiler på epost til den som blir fotografert).

Mange muligheter
Jeg har tatt bilder hos tannlegen min, på bilverkstedet jeg bruker, i røntgen, på legebesøk, i vårt nær-supermarked, osv. På bilverkstedet fotograferte jeg alt fra salgsavdelingen til oppstilte nybiler og bruktbiler, og til biler som ble skrudd på. I Lightroom er det svært eenkelt å legge inn en passe lang låt i MP3-format, og så lage et lite lysbildeshow med overtoning og musikk i et format som lar seg spille av på alle PCer. Jeg ga en slik bilde/musikk-DVD til sjefen, og ba ham ta det frem på julebordet om fem eller ti år. Og jeg garanterte suksess!

Du får sjelden nei
Nå vil jeg tro at en del vegrer seg for å spørre om lov til å fotografere, og kanskje noen til og med synes det er flaut. Etter mange år som fotojournalist har nok jeg mistet en del hemninger i forhold til å spørre om både det ene og det andre. Men mot deg opp, ta med kamera, spør (selvsagt får du et ja), knips – så bidrar du til å ta vare på et stykke kulturhistorie du også.

Bildetekst: Bildeserien viser hele prosedyren fra ankomst og personalia-sjekk, til litt diskret opptrekk av sprøyte, så selve stikket (kamera i høyre hånd og venstre hånd til trøst), så drikkevaksine etterpå, litt hyggeprat og til sist de obligatoriske 20 minuttene på venteværelset før man får gå.

Fotografiet i norsk utvandringshistorie

Nordmenn som utvandret til Amerika for rundt 100 år siden holdt kontakten med sine kjære i hjemlandet gjennom brev og ikke minst bilder! Det er disse amerikabildene Sigrid Lien forteller om i boka ”Lengselens bilder – fotografiet i norsk utvandringshistorie”.

Boka kom i 2009 og den gang skrev jeg en bokomtale som ble publisert på nettstedet foto.no. Men noen saker slipper aldri taket. Helt siden jeg leste boka første gang, har den vært spesielle for meg, og derfor hadde jeg lyst å ta den frem igjen og vise den til deg.27141_1024x768[1]

Både på mor- og far-siden har jeg slektninger som emigrerte til Amerika. Noen av dem slo seg opp og ble selve manifestasjonen av «The American Dream». Andre fant store verdier, men ikke så mye i gods og gull. Min farfars bror, Nils, dro til Amerika, endte opp i Canada, jobbet som snekker og skapte der på sett og vis sin egen familie. Det er en lang og spesiell historie. Han sendte brev og noen bilder hjem til sin bror, men kom aldri noen gang tilbake til gamlelandet. Da jeg leste boka hadde jeg denne historien med meg, om han som sa farvel og dro og som levde et langt og godt liv, med noen bilder og noen brev til sin bror som eneste kontaktpunkt til det landet og den verdenen han forlot.

Med 750.000 utvandrende nordmenn, er det en viss mulighet for at du også i din familie har slektninger som emigrerte til Amerika. Da vil jeg spesielt anbefale boka til deg. Her er en god del fotohistorie og enda mer kulturhistorie. Trolig finner du boka på biblioteket. God lesing. Her følger store deler av bokomtalen fra 2009.

 

¾ million nordmenn
I tiden mellom 1836 og 1915 utvandret 750.000 nordmenn til Nord-Amerika. Etter den amerikanske borgerkrigen skjøt norsk utvandring for alvor fart. Dette skjedde samtidig med utbredelsen av et nytt bildemedium: Fotografiet.
Mange lot seg fotografere før de dro, som minner fra gamlelandet. En tid etter at de var kommet over, var det for mange også viktig å la seg avfotografere foran det nybygde hjemmet sitt, på hesteryggen, på åkeren bak et firspann, eller kanskje bare i form av et studioportrett. Bildene ble sendt hjem til familie og slekt.
Mens brevet tidligere har vært viet stor oppmerksomhet i emigrasjonsforskningen, har det vært skrevet lite om bildene. Hovedfokus i denne boka er på bildene i bred forstand, pluss noen av de mange norske fotografene.

Tredelt bok
”Amerikabildene” strekker seg over en periode på knapt 100 år. Sigrid Lien lar boka få en naturlig tredeling: Første del handler om forholdet mellom brevet og bildene. Andre del forteller om noen utvalgte norske fotografer som arbeidet i de norske områdene i USA. Siste del tar for seg amerikafotografiet i private album og fotoarkiver: Hva finnes i Norge og i USA, og hvordan blir disse benyttet i ulike sammenhenger?

Bilder over Atlanteren
I boka følger vi noen emigranter fra de bryter opp fra hjembygda si til de er vel etablerte i USA. Vi følger også en del norske fotografer som jobbet, først og fremst i de norske miljøene. Lien har fulgt flere av dem over lange perioder av deres liv. Yrkestittelen fotograf var, overraskende nok, hyppig forekommende i emigrasjonspapirene. Noen fortsatte som fotografer for kortere eller lengre tid. Andre reiste over og la her bort sitt gamle fotografyrke. Atter andre startet som fotografer etter at de hadde kommet til USA.
Noen fotografer reiste flere ganger mellom Norge og Amerika, og kunne dermed forsyne nordmenn i Norge med bilder av slekt og familie fra ”over there”, og samtidig fotografere hjemmeværende familie for salg av bilder til de ”nye” amerikanerne.
Vi får også et innblikk i hobbyfotografenes samlinger. Her tegnes ofte et motivmessig enklere bilde av det amerikanske hverdagslivet – men kanskje er det likevel ærligere enn de bildene mange av de profesjonelle fotografene tok.

Mange kvinner
Blant de mange unge kvinnene som emigrerte fra Norge, var det interessant nok et relativt stort antall fotografer. Vi følger spesielt en av dem, Mina Westbye fra Trysil, som emigrerte i 1902. Det er i disse personfokuserte kapitlene at forfatteren av boka klarer det kunststykke å kombinere sakprosa med levendegjort historie.
Vi møter også fotografen, redaktøren, satirikeren og tegneren Peter Julius Rosendahl, som var en svært kjent skikkelse i det amerikansk-norske innvandrermiljøet for en god del år siden.
Og til sist i boka: Bildene som ble funnet i skuffer og skap i norske og amerikanske bygdemiljøer. Hva var det avsenderne ønsket å fortelle? I denne delen av boka går vi helt opp til vår tid, med alt fra blasse 60-talls-fargealbumbilder til norskamerikaneren Peter Syrdal, bosatt i Brooklyn, som presenterer sine digitale amerikabilder på internett.

Forstå mennesker
”Den viktigste innsikten fra boka er hvordan fotografiene kan hjelpe oss til å forstå andre mennesker – fortidens mennesker – og deres strev etter å skape et bedre liv. Fotografiene får oss til å forstå dette strevet bedre – og til å tenke gjennom objektene, ikke bare over dem.”, skriver Lien.

Fakta: Spartacus forlag, ISBN: 978-82-304-0040-1

27142_1024x768[1]

Her har (til venstre) fotograf Andrew Larsen Dahl tatt et selvportrett inkludert vogna som han reiste rundt med. Det kan se ut som om han har tatt en pause i en ordinær fotografering av et eldre par foran huset sitt, og inkludert seg selv på dette bildet. (Til høyre): Stereofotografier var populært en viss periode.

27143_1024x768[1]

I boka får vi et gløtt inn i livet til en av ”amerika-fotografene”, Mina Westbye fra Trysil. Hun kjempet seg opp og frem i den nye verden. Blant annet kjøpte hun land, og med det medførte det boplikt. I denne hytta (til venstre) bodde hun i hovedsak alene på prærien i flere år, før hun kunne selge og realisere fortjenesten. Etter at hun giftet seg, tok hun ikke et eneste bilde.