(Litt) lettere å finne frem i bloggen

Fatt mot: Nå har det blitt (litt) lettere å finne frem til artikler i Infoto-bloggen.

I november 2011 opprettet jeg Infotobloggen og skrev det første innlegget. Siden har det blitt 431 artikler. Det er lenge siden dette ble en totalt uoversiktlig «bunke» med artikler, der den siste hele tiden legges på toppen av den forrige, osv.

Inni denne «bunken» er det nå litt av hvert, men her er også en god del gullkorn og stoff som ikke går ut på dato.

Hvordan kan man så finne frem til disse artiklene?  Tidligere måtte du søke – og håpe at du hadde rett søkebegrep. Nå har jeg splittet artiklene opp i Kategorier, som du finner nest øverst i høyre kolonne.

Dette er et bra hjelpemiddel, spesielt der hvor det er få artikler i hver kategori. Men det sier seg selv at ikke mange gidder lete gjennom et par hundre fototeknikk-artikler for å finne den om hvordan man kan få korrekte farger på blomster eller om du trenger polarisasjonsfilter. Eller noen av de øvrige 216 artiklene i denne kategorien.

Så her vil det nok fortsatt være smartest å søke.

Da er det litt enklere å lete gjennom noen få artikler om blitsfotografering, makrofoto og gatefoto. Og muligens fotohistorie. Så vil kanskje de spesielt interessert vurdere å bla gjennom 50 artikler om  fotografer opp gjennom historien.

Med tid og stunder blir jeg muligens å utvide antall kategorier, eller gjøre andre tiltak for å gjøre stoffet mer tilgjengelig.

 

Reklamer

Det verdifulle kontaktarket

Kontaktarket, én positiv kopi av alle negativene fra en rull, var nyttig for mange analoge fotografer en gang i filmens tidsalder. På ett ark kunne du med en lupe studere de små bildene, og merke hvilke som skulle kopieres. Ved å skrive inn informasjon om dato og hendelse, fikk du dessuten et perfekt ringperm-arkiv.

I dag, langt inn i den digitale tidsalderen, ser jeg på kontaktarket med nye og egentlig ganske misunnelige øyne. Det er utrolig hvor mye informasjon som ligger i før- og etter-bildene, og i hele hendelsesforløpet som kanskje bare endte med at ett eneste bilde ble publisert.

Det er denne problemstillingen som diskuteres i en murstein av ei bok, «Magnum – contact sheets» på forlaget Thames & Hudson. Du kan blant annet kjøpe boka på AdLibris. Som du sikkert forstår: Det er fotografer fra det kjente bildebyrået Magnum som viser frem sine bilder, sine kontaktark og sine kommentarer og historier både til bildene som ble valgt, og til de som ikke ble valgt. Boka er på 524 sider i format 30 x 24 cm. Dette er den type bøker du ikke bør lese på senga (sovner du kan det få alvorlige konsekvenser).

Boka begynner i 1933 med Henri Cartier-Bresson og avsluttes med Jim Goldberg i 2010. I tillegg finner du en interessant seks sider lang introduksjon til temaet, skrevet av en dame med det norsk-klingende navnet Kristen Lubben. Hun har lenge vært kurator ved International Center of Photography, men er nå adm.dir. i Magnum Foundation.

Det er ei interessant bok på mange måter. Du får dybdeinformasjon om kjente (og mindre kjente) fotografier gjennom en periode på 70 år. Du får et gløtt inn i et litt spesielt fagfelt, fotojournalistikk, ettersom Magnum-fotografene i all hovedsak må plasseres i nettopp den båsen. Du kan lese deg til og tolke hvordan kjente fotografer arbeider, nettopp ved å se på hva de starter med, hvilken tilnærming de har til oppgaven, og hva de ender opp med. Var det det siste bildet som ble valgt? Det første? Midt i serien? Ikke alle Magnum-fotografene var like fornøyd med å bli «kikket i kortene» på denne måten.

De av oss som har levd helt tilbake i den analoge tiden nikker anerkjennende til kontaktarkene i boka. Fra min tid i VG husker jeg at lab-assistentene klippet den fremkalte filmen opp i seks remser á seks negativer. De la remsene på et fotoark og plasserte ei glassplate over. Noen sekunder hvitt lys, og slik laget de kontaktark. Fra eget mørkerom husker jeg tynne plastark der man stakk inn seks remser med negativer som var enklere å håndtere under glassplata.

Senere husker jeg fra tiden i vår lokale avis at vi ikke tok oss tid til kontaktark. Her måtte vi fremkalle og kopiere bildene selv, og da var det enklere å bare studere negativene og velge herfra. Man fikk jo etter hvert god erfaring i å «lese» negativer.

I historisk sammenheng kan kontaktarkene være svært verdifulle. Dette er noe vi stort sett går glipp av i den digitale verden. Vi har riktignok fått andre verktøy som er tilpasset det faktum at vi i dag tar haugevis med bilder i stedet for den ene rullen med 36 eksponeringer. Innlegging av metadata er greit nok, men jeg savner nå likevel noe fra den tiden da man måtte tenke seg om, jobbe litt mer før man trykket på knappen, og da man kom tilbake med 36 eksponeringer – som man slo et kontaktark av med all relevant informasjon.

Noen eksempler fra boka:

Hvordan laget Philippe Halsmann de fantastiske (og surrealistiske) bildene av Salvador Dalí?

Hvordan hadde det seg at en beskjeden kar fra Lyon kom seg opp i Eiffeltårnet og tok de flotte bildene av malerne høyt oppe i tårnet. Han hadde med seg ett kamera og én rull film. Det ble inngangsbilletten til Magnum.

Da den sovjetiske armeen rullet inn i Praha i august 1968 startet amatørfotografen Josef Koudelka å fotografere det som skjedde. Det gjorde han i ei hel uke i strekk. Noen av bildene ble smuglet ut av landet og publisert merket med Photo Magnum/PP (=Prague Photographer). Først etter 16 år og da under et nytt politisk regime, kunne Koudelka avsløre hvem som hadde tatt bildene.

På grensen mellom India og Pakistan hadde det ikke regnet på 13 år. Så kom en forrykende sandstorm – i forkant av monsunen. Steve McCurry mente han alltids kunne kjøpe seg nytt kamera, men å få disse bildene kunne han ikke få en gang til.

 

Tusen takk til blogg-følger André E for tipset om denne boka 😊

Noen hus i Finnmark

Jeg vet ikke hvor det kommer fra, men jeg er altså opptatt av å fotografere hus som har fasonger og farger litt utenom det vanlig. Dette kunne sikkert en psykolog si mye om, men slik er det altså. Denne gang har jeg lyst å vise deg noen få av mine husbilder fra Finnmark.

Skallelv. Øst-Finnmark juli 2014. Klassisk gammel byggestil med fjøset bygget sammen med bolighuset.

I juli 2014 hadde jeg gleden av å kjøre rundt i deler av Finnmark, i hovedsak på strekningen fra Vadsø, til Vardø og så «rundt svingen», nordover til Hamningberg. Da er du så langt nordøst som det går an i dette kongeriket. Målt i breddegrader er vi her på nivå med Istanbul. Naboen i øst heter Russland, og nordover er det et stykke åpent hav før du havner på Svalbard.

Sandbukta, skipsvrak snudd og brukt som naust. Øst-Finnmark juli 2014.

I Finnmark fylke bor det omlag 76 000 sjeler. De har godt med plass. Måten man lever og bor på har opp gjennom tidene selvsagt blitt preget av klima, landskap, kultur, geografi, tilgang til (eller fravær av) byggematerialer, kanskje også naboskap. Jeg innbiller meg derfor at byggeskikk – i noen tilfeller en slags mangel på byggeskikk – blir en avspeiling av folkesjela. Ha nå også i mente at det meste av Finnmark ble svidd av i 1945 da tyskerne dro seg tilbake. Og til sist: Vær obs på at det moderne Finnmark er noe annet enn det du ser her.

Hamningberg. Øst-Finnmark juli 2014.

Hvis du vil se og oppleve litt av det samme som du ser på bildene her, så anbefales en tur. Strekningen fra Varangerbotn til Hamningberg er nasjonal turistvei. Sjekk kartet. Det er i all hovedsak én vei, frem og tilbake – med et par avstikkere.

«Kiberg. Øst-Finnmark juli 2014.»

Og, til sist, og bare sånn for ordens skyld: Joda, jeg tok en del andre bilder også. Ikke bare hus. De kan jeg kanskje vise en annen gang.

Tekniske data for bildene her:

  • Nikon D700
  • Sigma 12-24 4,5-5,6
  • Nikon 24-70 2,8
  • Nikon 70-200 2,8,
  • Teleconverter x1,4 TC
  • Sigma 50 2,8 makro
  • Bildene ble i sin tid prosessert i Lightroom 4,4.
    Golnes. Øst-Finnmark juli 2014. Fotokunstneren Rune Johansen var også her og fotograferte dette huset. Før eller etter?
    Ekkerøy. Øst-Finnmark juli 2014.
    Hamningberg. Øst-Finnmark juli 2014.
    Hamningberg. Øst-Finnmark juli 2014.
    Vardø. Øst-Finnmark juli 2014.

    Kiberg. Øst-Finnmark juli 2014.

 

Hva er penest: Farge eller sorthvitt eller…?

I ny og ne ramler man over motiver som liksom skriker etter å bli eksperimentert litt med. Et antall gamle kjerrehjul (?) med snø på fanget oppmerksomheten.

Jeg gikk ganske tett på med mitt Fujifilm X-E3. Blender 10 for å få god dybdeskarphet. 1/400 sek med ISO 200. Normalzoom (18-55) innstilt på 48 mm som tilsvarer om lag 75 mm i fullformat. RAW-format, selvsagt. Det var utgangspunktet.

A: I Lightroom (LR) dro jeg gjennom min «standard-innstilling» for denne typen bilder: En svak s-kurve, litt Clarity og oppskarping til 40. Ikke mer, for da er det fare for å oppleve «worms» – et kjent men langt fra kjært fenomen med Fujis sensorer og LR. Denne innstillingen er lagt inn i User Presets, så jeg får alt med ett klikk. I tillegg la jeg her inn litt PostCrop Vignettering, og justerte eksponeringen. Punktum.

Men så dukket altså spørsmålet opp: Kunne dette fargebildet være like bra eller bedre i sorthvitt.

B: Denne konverteringen kan man gjøre relativt enkelt i LR, men siden jeg har en gammel gratisversjon av Silver Efex Pro som tilleggsprogram i Photoshop, så ble dette foretrukket, ikke minst pga. programmets mange maler. Jeg fant en med litt forsterket kontrast. Klikk. Dermed var fargebildet konvertert til sorthvitt på om lag 1 sekund. SEP er et snasent program som anbefales for deg som liker å eksperimentere med sorthvitt. Det koster noen få kroner nå.

C: Men kunne jeg ut fra det originale fargebildet vri og vrenge litt på farger for å få et litt mer spennende uttrykk? En utrolig enkel metode ligger i Photoshop under Image -> Adjustments -> Posterize. Her kan du enkelt velge om du vil la bildet bestå av 2 farger, 4 farger, osv. Du får resultatet på skjermen med en gang (Du må hake av for Preview). Jeg tror jeg valgte 4 farger her, og du kan vel mer eller mindre se hvordan algoritmene til Photoshop fungerer når du sammenligner med originalbildet øverst.

Og så: Da satt jeg der med tre ulike uttrykk på bakgrunn av ett og samme motiv. Hva var finest? Det hender jeg lar meg imponere over mennesker som i løpet av 1/1000 sek kan slå fast at bilde X er myyye bedre enn bilde Y og Z. Det hender også at jeg lar meg irritere grenseløst over slike mennesker. Ettersom årene har gått, har jeg blitt mindre og mindre skråsikker på det meste her i livet.

Hva som er best av de tre motivene? Sannelig om jeg vet!

Du må gjerne si hva du synes.

(Klikk på bildene for å se dem i maks størrelse. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din)

En dag på havna – eller hvordan unngå å bli motiv-blind

Jeg bor i en havneby som i 120 år har sendt svensk jernmalm på kjøl ut fjorden. Og som i nesten like mange år også har tatt mot stadig større cruise-skip. I en slik setting kan man se for seg to alternative reaksjonsmønstre. A: Man blir blind for det som skjer på havna. B: Man blir i overkant sterkt opptatt av alt som flyter. Det er eksempler på begge.

«New Leonidas». Ved LKABs kai 5. Gross Tonnage: 87590, Deadweight: 170578 t. Length Overall x Breadth Extreme: 289m × 44.98m, Year Built: 2003, Reg Liberia.

En nå for lengst død amatørfotograf som bodde i et hus med god utsikt til havna innrettet seg med kamera og ei lang linse på en loftsbod, og herfra fotograferte og katalogiserte han hver eneste båt som kom for å hente jernmalm. Vi kaller dem malmskip. I tillegg fikk og kjøpte han bilder av eldre skip som han ikke hadde i arkivet. På et tidspunkt ga han hele samlingen til den kommunale bildesamlingen. Litt av en gave!

«Viking Sky». Gross Tonnage: 47842, Deadweight: 4826 t, Length Overall x Breadth Extreme: 228.28m × 34m, Year Built: 2017

Jeg har forsøkt å «rekruttere» amatørfotografer som har direkte utsyn til havna om å fortsette denne jobben. Uten hell. Det må nok ligge en genuin interesse i bunn.

Jeg går ofte tur med kamera. Når man er omgitt av hav i en sektor på om lag 270 grader, er det ikke til å unngå at man før eller siden kommer til havna. Da er det heller ikke til å unngå (?) at det blir tatt en del bilder av skip i ymse størrelser og fasonger. Ved innlegging via Lightroom prøve jeg som regel å legge inn skipsdata, hentet fra nettstedet MarineTraffic. Greit å ha.

Her er noen bilder fra en tur den 21. februar 2019. Et av bildene er høyaktuelle i dag, vel en måned senere, ettersom cruise-skipet «Viking Sky» lørdag 23. mars bare var 100 meter fra å gå i fjæresteinene og havarere i full storm i Hustadvika utenfor Romsdal. Litt av et scenario med 1300 godt voksne folk om bord. Det ser heldigvis ut til å gå bra.

Like bak «Viking Sky» ligger malmskipet «Centennial Harmony» ved den såkalte Fagernesterminalen.

«Centennial Harmony». Gross Tonnage: 92752, Deadweight: 181338 t, Length Overall x Breadth Extreme:, 291.98m × 45m, Year Built: 2011. Panama reg.

På motsatt side av havna, ved LKABs utlaster ved kai 5 ligger «New Leonidas» godt lastet og snart klar for avreise.

I en klasse for seg ligger gode gamle «Skogøy», som trofast tjenestegjorde på ruten Narvik – Svolvær i flere tiår, før hun ble erstattet av en hurtigbåt og solgt til Sverige. Den korte historien er at skipet lå halvveis nedsenket i en kanal nær Stockholm da et gjeng entusiaster med et pågangsmot av en annen verden ga seg f… på at de skulle redde skuta. Nå er hun tilbake i «hjembyen» og er under restaurering.

«Skogøy «- tidligere lokalbåt, nå under restaurering.

Hvordan er det med deg? Er du blitt «blind» for de hverdagslige hendelsene som skjer rett foran nesa di, eller klarer du å beholde evnen til å se dette, og fotografere det for ettertiden?

Kamera: Fujifilm X-E3. Linser Fuji 18-55 og 50-200. ISO 200. Frihånd.

Oslo – en (foto)messe verd

I fjor, i mars 2018, pakket jeg kofferten og dro 1400 kilometer til Hovedstaden – for å få med meg ei gratis fotomesse med mange foredrag som arrangeres av nettstedet og butikken foto.no. Det var det faktisk verd!

På fire dager rakk jeg 8-9 foredrag av flinke folk som kunne sine saker og/eller som hadde gode fotohistorier. I tillegg ble det selvsagt noen fototurer i byen, og besøk hos kjente og familie, så tiden ble benyttet godt.

Men du trenger ikke svi av tusenlapper på fly og hotell for å delta på årets fotomesse.

Foto: Andrea Gjestvang

Hvis du heller vil, kan du sitte hjemme i stua med PCen din, og følge livesending av flere av foredragene. Selvsagt får du mer med deg om du er tilstede. I tillegg kan du da diskutere hardware med folk fra de ulike leverandørene. Men det går altså å få med seg mye hjemme.

Langt fra alle foredragene sendes live, men her er flere som jeg umiddelbart har plottet inn for å se/høre.

Messa finner sted 27.-30. mars. Her finner du hele programmet:  http://kurs.foto.no/

Hvis du har tid/lyst/anledning/penger/osv. til å ta en Oslo-tur for å være tilstede, så kan det være smart å melde seg på raskt ettersom det bare er 50 plasser tilgjengelig på hvert foredrag.

Foto: Andrea Gjestvang

Første ut på onsdag ettermiddag er Andrea Gjestvang. Henne foredrag må du uansett få med deg! Hun er i en egen klasse. Bildene du ser her er hentet fra hennes nettsted, i et prosjekt om ungdom som vokser opp på små steder i Norge.

Valg av ISO, f-stop og lukkertid i konsertsalen

Når knapt 90 korpsmusikere fra seks steder i tre kommuner arrangerer konsert, må det foreviges for ettertiden. I disse kommunesammenslåingstider er det også litt historisk at fem av korpsene er hjemmehørende i to kommuner som snart skal slås sammen. I det hele tatt…

I slike settinger er det alltid en avveining ved valg av utstyr. Jeg valgte denne gang «tungt utstyr»: Nikon D700 (fullformat), normalzoom og telezoom. Pluss et solid Manfrotto-stativ og en trådløs fjernkontroll.

Bildene skulle tas under selve konserten. Jeg valgte å ta bildet av hele korpset litt ovenfra, fra et galleri. Dette for å få med både musikerne og så mye av instrumentene som mulig. I øyehøyde og rett forfra blir for mye av dette skjult bak notestativ og noter.

Hele orkestret: 38 mm, ISO 800, 1/10 sek, f:7,1.

Den store utfordringen er eksponeringen, altså valg av ISO, lukkertid og blender. Når hele orkesteret skal med i ett bilde blir naturlig nok hver musiker ganske små i bildet. Da er det ønskelig å velge så lav ISO som mulig for å unngå at bl.a. ansiktene blir alt for «kornet». Men lav ISO betyr lengre lukkertid, og et orkester med dirigent i full aktivitet sitter på ingen måte stille. Videre ønsker man jo dybdeskarphet som dekker hele korpset, fra dirigenten nærmest til han på pauken helt bak. Det betyr igjen noe mindre blenderåpning. Her er altså tre sterkt motstridende ønsker. Kompromisset i denne settingen ble ISO 800 noe som på fullformat gir akseptabelt korn, blender 7,1 som ville gi nok skarphet på hele orkesteret. Men: Da havner vi på 1/10 sekund. Og holder det?

Kamera sto på stativ og jeg hadde satt på trådløs fjernstyring. Det betyr at jeg kunne konsentrere meg om å følge med hele korpset, dirigenten og musikken – bare med en utløser i hånda. Jeg ventet på rolige passasjer, til alle (eller så mange som mulig) spilte på sine instrumenter, og helst til dirigenten holdt begge armene sånn pass i ro. Det ble mange bilder! Men hvis man med litt flaks får to-tre-fire bilder som er gode nok, får man være fornøyd.

Det ideelle er å overvære generalprøven, og her merke seg når det passer best å ta bildene.

Til oversiktsbildet brukte jeg min lyssterke og skarpe Nikon 18-55 f:2,8 på om lag 38 mm brennvidde. I tillegg brukte jeg eksponeringskompensasjon flittig. Med så mye mørke flater er det fort gjort å brenne ut lyse ansikter.

Bildet av musikere: 160 mm, ISO 1000, 1/100 sek, f:4,5. Her valgte jeg litt mindre blenderåpning for å få større dybdeskarphet, men du ser at de som står helt bak er lett uskarpe.

Etter pausen fotograferte jeg detaljbilder med min like skarpe og lyssterke Nikon 50-200 f:2,8 nede i salen (håndholdt, men det er lurt å koble inn vibrasjonsdemping i linsa, og gjerne lene seg mot veggen for ekstra støtte). Jeg valgte å fotografere fra siden, for å kunne se «bak» notestativene. Her nede skrudde jeg ISOen litt opp. Med større «ansiktsflater» tåles litt mer «korn».

Dirigentbildet: 200 mm, ISO 1000, 1/200 sek, f:2,8. Her var det greit å kjøre på full blender ettersom det kun var dirigenten som skulle være skarp.

Alle bildene er tatt med Auto hvitbalanse, og bildene behandlet i Lightroom.

På en korpskonsert er det så mye lyd at man neppe hører et godt gammeldags speilreflekskamera. På konserter med lavere lydnivå bruker jeg oftest min Fuji X-E3 satt over i elektronisk lukker. Den er 100 % lydløs. I tillegg kan du på dette kameraet velge bort bilde på LCD-displayet, og kun aktivere søkerbildet i okularet når øyet mitt nærmer seg. Mer diskret kan man knapt gjøre det.

Har du gode konsert-knep du vil dele med andre?

Fakta: Konsert etter helgeseminar i februar 2019. Korpsmusikere fra Kjeldebotn, Ballangen, Ankenes, Narvik, Bjerkvik og Evenes under ledelse av Idar Torskangerpoll.