Fotografering i mørke

Å fotografere i mørke kan gi deg de spesielle bildene som få andre tar. Det er forholdsvis enkelt, men du må ha et bra kamera, et solid stativ – og du må kunne kjøre kamera manuelt.

Her får du noen eksempler. De kan være et bra utgangspunkt for eksponeringer når du selv skal gå i gang.

Du må vanligvis gå ut lenge før det blir mørkt, og så vente til det magiske øyeblikket da himmel, siste rest av dagslys og kunstlyset er perfekt balanse. Tekniske data: NIKON D700, AF-S Zoom-Nikkor 24-70mm f/2.8G ED, 70.0 mm, f/8, 0.6 sekunder, ISO 200.

Jeg tar ikke mye bilder i mørke. Det skyldes i hovedsak ren og skjær latskap. Men jeg har også en «god» geografisk grunn: I min kant av verden er det sol hele døgnet store deler av sommeren og mørke store deler av vinteren. For å få mørketidsbilder må man normalt sett utruste seg med varme klær, hansker som både er varme og som tillater innstillinger på kamera, ekstra varme sko, ekstra batterier, mmm. En hel liten ekspedisjon altså.

Du kan forhåpentligvis arbeide under andre geografiske og temperaturmessige forhold.

Som forsiktig antydet: Du må ha utstyret i orden.

(Som vanlig kan du se bildene i fullformat ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din.)

Dagen bruker lang tid på å bli til kveld og natt, derfor kan det være en møysommelig øvelse å finne akkurat det punktet der det fortsatt er tegning i landskapet, der lysene begynner å tennes i «de tusen hjem» og der kveldshimmelen er i balanse.  Tekniske data: NIKON D700, AF-S Zoom-Nikkor 24-70mm f/2.8G ED, 38.0 mm, f/14, 10 sekunder, ISO 250.

Kamera: Jeg foretrekker min gode gamle Nikon D700 med fullformatbrikke. Den har det meste av innstillinger i form av hjul og spaker, og ikke som litt plundrete menyer som det kan være ugreit å stille inn med tykke hansker.

Stativ: Jo kraftigere, jo bedre. Mitt Manfrotto 055XPROB med 498RC2 kulehode er godt nok, mener jeg.

Målsettingen var å få sørvesthimmelen, og resten som siluett. Jeg tok flere bilder, og så at det manglet «noe»: Det lille ekstra i bildet. Dermed tok jeg med en fjernutløser og gikk selv ned i fjæra. Tekniske data: NIKON D700, AF-S Zoom-Nikkor 24-70mm f/2.8G ED, 32.0 mm, f/8, 1/30 sekund, ISO 250.

Ekstra: Lange eksponeringstider betyr ofte høyt batteriforbruk, så ett ekstra batteri er et minimum. En eller annen form for «snorutløser» er bra å ha. Selvutløser kan også gå greit. Hodelykt som kan dimmes ned er uunnværlig. Du må fotografere manuelt, dvs. stille inn både lukker, blenderåpning og avstand selv. Bruk lav ISO. Bruk skikkelig refleksvest hvis forholdene tilsier det. Og så kunne man sikkert si mye om mangt, som for eksempel å bruke MirrorUp på speilrefleks, men det tar jeg ikke med her.

Se på eksemplene og bildetekstene. Her får du (forhåpentligvis) en viss peiling på ISO og eksponeringstid som du kan prøve deg på når du skal ut og fotografere i høstmørket.

OBS: Mørketidsfoto er prøve-og-feile. Det kan være vanskelig å fastslå den beste eksponeringen fordi alt rundt deg er så mørkt. Se på bildet på skjermen bak, og forstørr for å sjekke høylys og mørke områder.

Fullmåne, og ikke langt unna den mørkeste dagen i året. Foto tatt tidlig ettermiddag. Tekniske data: NIKON D700, AF-S Zoom-Nikkor 24-70mm f/2.8G ED, 55.0 mm, f/16, 13 sekunder, ISO 200.

 

 

 

Reklamer

Små fotorammer på et nattbord

Er det ikke forunderlig hvordan vi bruker bilder i dag – og hvordan vi gjorde det for ikke alt for mange år siden?

Jeg hadde ryddedag i en overfylt bod med negativer, dias, bilder og fotoutstyr i alle hyller. Målet  denne gang var å plukke bilder ut fra gamle rammer. Bildene ble selvsagt merket, skannet og lagret: rett ut av antikke sølvrammer og inn i en datamaskin – som nuller og ett-tall i en digital virkelighet.

Det slo meg, mens jeg lirket bildene ut, hvordan «bruken» av bilder har endret seg opp gjennom årene.

De rammene jeg arbeidet med kom fra min nå avdøde tante. Jeg husker at hver ledig kvadratcentimeter på hyller og skap, i stua og på soverommet, var dekket med små og mellomstore bilder, alle i prydelige rammer. På veggene hang de litt større bildene.

Bildene slik de sto på nattbordet. Legg merke til bilde av Kongen bak til venstre, riktignok uten ramme. Personene er softet ned.

Her var tidlig 1900-tallsbilder, ofte med såkalte visittkortbilder inni. Muligens dobbelt arvegods med andre ord. Her var også sorthvittbilder fra ungdomstiden, og selvsagt solfalmede 1960-talls-fargebilder av slekt og venner.

De viktigste bildene ble satt i glass og ramme. Resten var i album. To-tre album etter et langt liv. Men så tok man heller ikke tusenvis av bilder den gang.

Nå tar jeg tusenvis av bilder. Årlig. Mye riktignok i profesjonell sammenheng, men også ganske mye privat. Når året er omme, sorteres ut om lag 300 privatbilder som printes og havner i album. I tillegg bruker jeg å legge disse bildene ut i en digital bilderamme. Hyggelig å se på. På et par vegger henger noen få fotografier i ramme, ofte av den typen der jeg skifter bilder fra tid til annen.

I ny og ne tar vi frem fotoalbum. Ganske gammeldags og prektig, ikke sant? Men rasjonaliteten i å lage album er blant annet den at godt bevarte bilder i album kan vare i hundrevis av år. Verken du eller jeg har noen garanti for hvor lenge de digitale bildefilene kommer til å vare.

Vi har vel alle litt ulike måter å ta vare på og bruke bilder. Ettersom årene har gått har jeg blitt litt mer pragmatisk i mitt syn på bilder. Det er ikke gitt at alle bilder tas vare på, og lagres for etterslekten. Noen ja, helt åpenbart. Men mange, helt åpenbart ikke. Ellers i livet slenger vi både det ene og det andre når det er utbrukt.

Jeg har blitt mer og mer fasinert over bildebruken til en kjenning av meg. Selvsagt fotograferer alle i familien, både med mobilkamera og med «ordentlig» kamera. Alle familiebildene lagres i skyen. Og så, i ny og ne, kanskje en høstdag med blåst og regn og med fredagstaco på bordet foran TVen, så velger man bort Gullrekka og kobler opp skyen. Hva blir det så på skjermen på veggen? «Seilbåttur 2018», «besøk hos bestemor», «Den Store Utenlandsturen». Da sitter de kort og godt sammen og hygger seg med bildene.

Er ikke det flott bildebruk? Og kanskje kan man gjøre litt av begge deler: Lagre de viktige, henge opp de viktigste på vegg, putte noen i album, men også sørge for å glede seg over de man tok siste året. Og året før der. Enten man nå blar i et album, eller ser bildene på TV-skjermen.

Gøy å «oppdage» nye steder

Det er fotografisk sett alltid spennende å komme til et nytt sted – enten det nå er under helt andre himmelstrøk – eller noe så nært og kjært som en norsk by. I dette tilfelle Ålesund.

Nå må det være sagt med en gang: Ålesund er ikke som byer flest. I 1904 brant stort sett hele byens trebebyggelse ned. I løpet av tre år reiste en helt ny by seg, nå i mur og betong og i datidens dominerende stilart: Jugend. Sånn i all hovedsak i alle fall, siden vi på denne tiden ble egen nasjon og nasjonale stilarter nok blandet seg litt med jugendstilen.

Vel 100 år senere har man klart det kunststykke å bevare det aller meste rent bygningsmessig, inklusive makeløs ornamentikk og flotte farger.

En solid regnbyge, gjennom vinduet til en av de mange kafeene.

Legg så til et Vestlands-vær som skifter hver 15 sekund, mellom solgløtt, striregn og mørke skyer, slik at du får nye uttrykk hele tiden. De fine bildene du tok for litt siden i gråvær, blekner når du i neste øyeblikk ser solgløtt over deler av byen, med et blygrått bakteppe. Da gjelder det å fyre løs, å sikre seg de gode bildene, og så småløpe til nærmeste kafe – for om tre minutter kommer regnet.

Tilfeldighetene ville at jeg havnet i Ålesund en knapp uke midt i september. Jeg hadde lest meg opp på yr.no før jeg dro: Det ville være mer eller mindre kontinuerlig regn, sto det. Dermed lot jeg kameraveska med vidvinkel, normal og tele (alt zoom) bli værende hjemme. Ett fast 23 mm WR-objektiv (weather resistant) fikk gjøre jobben (23 mm på APS-C tilsvarer 35 mm på fullformat). Det er et sylskarpt objektiv, som med god nedblending kan tegne alt skarpt, samtidig som du kan få herlig bokeh ved full åpning. Som vanlig kjører jeg med blenderprioritering (: jeg stiller ønsket blender, og overlater til kamera å stille tiden). Normalt har jeg også under slike omstendigheter ISOen på auto 3200. Det betyr at jeg normalt har ISO 200, men når lyset blir svakere, justerer kamera ISOen opp til 3200.

Solgløtt på fasaden, mens uværet er nokså nærværende ute i havet.

Vanligvis fotograferer jeg i RAW, men her overlot jeg jobben til kameraet, og fotograferte i jpg-format. Grunnen er at dette er bilder som kun havner i fotoalbumet.

Jeg kunne ikke unngå å ta bilder av en barnehage på tur i uværet. Det må vel bli tøffinger som vokser opp under slike forhold.

Det sies fra ytterst kompetent hold (!) at Fuji-prosessoren gjør en så god jobb, at du skal jobbe mye for å gjenskape RAW-bilder like bra. Det er en sannhet med modifikasjoner, men Fuji-jpg er virkelig bra!

Og resultatet? Jeg har vel akkurat samme følelse som etter aller første gang man er på et nytt sted: Først merker du deg de store linjene, og kanskje det åpenbare. Neste gang hender det at jeg plukker mer på detaljer. Så – om det blir en gang til – bruker jeg oftest å lage meg prosjekter: Runde objekter, dører, hav, farger, osv.

Dette er en (jugend)-kino

Denne gang ble det de store vyene. Helt greit. To-tre bilder havner nok i fotoalbumet. Men Ålesund anbefales. Uansett vær.

Mange flotte turstier rundt byen. Spesiell natur.

Plast-kameraer i en digital verden

I en digital verden hender det at pendelen svinger. Noen fotografer tar i bruk enkle, analoge «leketøys»-kameraer, med linser som gir vignettering og som ikke er mer enn akkurat passe skarp. Ofte ikke det engang. Og de fleste er likevel strålende fornøyde!

Jeg vet ikke hva det skyldes, men jeg ser en viss likhet i musikkverdenen: Etter å ha spilt litt på et keyboard, er det herlig (i alle fall for mine ører) å sette meg ned med et akkurat passe stemt piano. Forskjellen fra de matematisk korrekte tonene og til de analoge strengene er himmelsk.

Hele denne historien startet med et lite besøk i skapet med mine gamle kameraer. I år 2000 var jeg av gode grunner 14 dager i Kolkata, India. Jeg hadde med et Olympus digitalt kamera, og for å safe tok jeg med et Pentax analogt APS-kamera. Problemet var at inderne ikke engang hadde hørt om APS-film, så etter en tid holdt jeg på å gå tom for film. Omsider fant jeg en slags fotobutikk og valgte her å kjøpe et sett bestående av et kamera og tre ruller 135mm film.

Kameraet het Kodak KB10. Her er hva Camerapedia forteller: “The Kodak KB 10 was made by Kodak’s Mexican plant. It was a simple point-and-shoot camera. It had a 2-element aspherical 30mm f/8.0 fix-focus lens, an optical viewfinder and a built-in flash. It looked like a modern compact camera but was just a primitive viewfinder camera, with no focusing and a flash that could not be switched off. Other cameras of the Kodak KB series were derived from the KB 10”.

På mitt kamera star det «Made in India», så det ble åpenbart også laget her. Kameraet ble aldri tatt i bruk. Det digitale fikk gjøre jobben. I ettertid har jeg tatt vare på det av nostalgiske grunner.

Her forleden tok jeg altså frem kameraet og Googlet på kameramerke. Til min store forbauselse ble det full treff. Kameraet er i høyeste grad levende. Man kan få kjøpt dette på eBay for et par hundrelapper, og – morsomst av alt – på Flickr kan man søke og finne en gruppe fotografer som skaper bilder ved hjelp av KB10. Masse herlige bilder: Uskarpe, vignetterte og med farger av en annen verden.

Nå er dette for så vidt ikke noe nytt. Ganske lenge har kameramerket Holga hatt sin egen menighet. Holga er laget for 120-film, som gir negativer på 6×6 cm. Kameraet kom tidlig på 80-tallet og var opprinnelig laget for den kinesiske middelklassen. Etter hvert ble det et kult-kamera. Du får et Holga både i Norge og via eBay i dag for om lag 400-600 kroner, noe som uansett må være minst 75 prosent for dyrt.

Dette er en ny verden for meg, der den største overraskelsen nok var det russiske kameraet Lomo. Det virker å være like skrøpelig som både Holga og Kodak KB10, men – av en eller annen ubegripelig grunn – er det priset til om lag 2 800 kroner! (Neida, det er ikke trykkfeil). I en kriminell sammenheng må dette være det nærmeste man kommer et væpnet ran.

Her er hva en norsk fotobutikk skriver: Lomo LC-A+ er et analogt, klassisk kompaktkamera med russisk 32mm Minitar glassoptikk som gir fantastiske og kunstneriske bilder med høy fargemetning, kontrast og vignettering».

10 poeng til markedsavdelingen her!

Her er et sitat fra en (tidligere Lomo-kunde) i amerikanske Amazon: “I was really excited to get this camera. After opening it I knew I might be the victim of a great creative marketing campaign. The cool packaging gets you excited. The camera itself is awesome looking and feeling too. What I really liked about this camera over my Holga was that it prevents you from taking a double-exposure unless you intended to and the ease of getting 35mm developed over Holga’s 120. But then I got my photos back from the lab…. and I knew at that instant I would be returning the camera. The only «affect» is that the pictures were lousy, some overexposed, most blurry. Maybe for $100 I would have kept it just for how fun it is to use and only for double exposures at that. But for $240 I’d rather buy a zillion rolls of film for my Holga which offers the vignetting and dreaminess I expected in this camera”.

Skal vi våge oss på noen slags form for konklusjon? Hvis du finner et gammelt analogt plastkamera på loftet, i boden, på lekerommet til poden, eller noe i den dur: IKKE KAST! Før du vet ordet av det, står du på hodet i mørkerommet og fremkaller film, og kopierer uskarpe og vignetterte bilder.

Den som lever får se.

 

(Litt) lettere å finne frem i bloggen

Fatt mot: Nå har det blitt (litt) lettere å finne frem til artikler i Infoto-bloggen.

I november 2011 opprettet jeg Infotobloggen og skrev det første innlegget. Siden har det blitt 431 artikler. Det er lenge siden dette ble en totalt uoversiktlig «bunke» med artikler, der den siste hele tiden legges på toppen av den forrige, osv.

Inni denne «bunken» er det nå litt av hvert, men her er også en god del gullkorn og stoff som ikke går ut på dato.

Hvordan kan man så finne frem til disse artiklene?  Tidligere måtte du søke – og håpe at du hadde rett søkebegrep. Nå har jeg splittet artiklene opp i Kategorier, som du finner nest øverst i høyre kolonne.

Dette er et bra hjelpemiddel, spesielt der hvor det er få artikler i hver kategori. Men det sier seg selv at ikke mange gidder lete gjennom et par hundre fototeknikk-artikler for å finne den om hvordan man kan få korrekte farger på blomster eller om du trenger polarisasjonsfilter. Eller noen av de øvrige 216 artiklene i denne kategorien.

Så her vil det nok fortsatt være smartest å søke.

Da er det litt enklere å lete gjennom noen få artikler om blitsfotografering, makrofoto og gatefoto. Og muligens fotohistorie. Så vil kanskje de spesielt interessert vurdere å bla gjennom 50 artikler om  fotografer opp gjennom historien.

Med tid og stunder blir jeg muligens å utvide antall kategorier, eller gjøre andre tiltak for å gjøre stoffet mer tilgjengelig.

 

Det verdifulle kontaktarket

Kontaktarket, én positiv kopi av alle negativene fra en rull, var nyttig for mange analoge fotografer en gang i filmens tidsalder. På ett ark kunne du med en lupe studere de små bildene, og merke hvilke som skulle kopieres. Ved å skrive inn informasjon om dato og hendelse, fikk du dessuten et perfekt ringperm-arkiv.

I dag, langt inn i den digitale tidsalderen, ser jeg på kontaktarket med nye og egentlig ganske misunnelige øyne. Det er utrolig hvor mye informasjon som ligger i før- og etter-bildene, og i hele hendelsesforløpet som kanskje bare endte med at ett eneste bilde ble publisert.

Det er denne problemstillingen som diskuteres i en murstein av ei bok, «Magnum – contact sheets» på forlaget Thames & Hudson. Du kan blant annet kjøpe boka på AdLibris. Som du sikkert forstår: Det er fotografer fra det kjente bildebyrået Magnum som viser frem sine bilder, sine kontaktark og sine kommentarer og historier både til bildene som ble valgt, og til de som ikke ble valgt. Boka er på 524 sider i format 30 x 24 cm. Dette er den type bøker du ikke bør lese på senga (sovner du kan det få alvorlige konsekvenser).

Boka begynner i 1933 med Henri Cartier-Bresson og avsluttes med Jim Goldberg i 2010. I tillegg finner du en interessant seks sider lang introduksjon til temaet, skrevet av en dame med det norsk-klingende navnet Kristen Lubben. Hun har lenge vært kurator ved International Center of Photography, men er nå adm.dir. i Magnum Foundation.

Det er ei interessant bok på mange måter. Du får dybdeinformasjon om kjente (og mindre kjente) fotografier gjennom en periode på 70 år. Du får et gløtt inn i et litt spesielt fagfelt, fotojournalistikk, ettersom Magnum-fotografene i all hovedsak må plasseres i nettopp den båsen. Du kan lese deg til og tolke hvordan kjente fotografer arbeider, nettopp ved å se på hva de starter med, hvilken tilnærming de har til oppgaven, og hva de ender opp med. Var det det siste bildet som ble valgt? Det første? Midt i serien? Ikke alle Magnum-fotografene var like fornøyd med å bli «kikket i kortene» på denne måten.

De av oss som har levd helt tilbake i den analoge tiden nikker anerkjennende til kontaktarkene i boka. Fra min tid i VG husker jeg at lab-assistentene klippet den fremkalte filmen opp i seks remser á seks negativer. De la remsene på et fotoark og plasserte ei glassplate over. Noen sekunder hvitt lys, og slik laget de kontaktark. Fra eget mørkerom husker jeg tynne plastark der man stakk inn seks remser med negativer som var enklere å håndtere under glassplata.

Senere husker jeg fra tiden i vår lokale avis at vi ikke tok oss tid til kontaktark. Her måtte vi fremkalle og kopiere bildene selv, og da var det enklere å bare studere negativene og velge herfra. Man fikk jo etter hvert god erfaring i å «lese» negativer.

I historisk sammenheng kan kontaktarkene være svært verdifulle. Dette er noe vi stort sett går glipp av i den digitale verden. Vi har riktignok fått andre verktøy som er tilpasset det faktum at vi i dag tar haugevis med bilder i stedet for den ene rullen med 36 eksponeringer. Innlegging av metadata er greit nok, men jeg savner nå likevel noe fra den tiden da man måtte tenke seg om, jobbe litt mer før man trykket på knappen, og da man kom tilbake med 36 eksponeringer – som man slo et kontaktark av med all relevant informasjon.

Noen eksempler fra boka:

Hvordan laget Philippe Halsmann de fantastiske (og surrealistiske) bildene av Salvador Dalí?

Hvordan hadde det seg at en beskjeden kar fra Lyon kom seg opp i Eiffeltårnet og tok de flotte bildene av malerne høyt oppe i tårnet. Han hadde med seg ett kamera og én rull film. Det ble inngangsbilletten til Magnum.

Da den sovjetiske armeen rullet inn i Praha i august 1968 startet amatørfotografen Josef Koudelka å fotografere det som skjedde. Det gjorde han i ei hel uke i strekk. Noen av bildene ble smuglet ut av landet og publisert merket med Photo Magnum/PP (=Prague Photographer). Først etter 16 år og da under et nytt politisk regime, kunne Koudelka avsløre hvem som hadde tatt bildene.

På grensen mellom India og Pakistan hadde det ikke regnet på 13 år. Så kom en forrykende sandstorm – i forkant av monsunen. Steve McCurry mente han alltids kunne kjøpe seg nytt kamera, men å få disse bildene kunne han ikke få en gang til.

 

Tusen takk til blogg-følger André E for tipset om denne boka 😊

Noen hus i Finnmark

Jeg vet ikke hvor det kommer fra, men jeg er altså opptatt av å fotografere hus som har fasonger og farger litt utenom det vanlig. Dette kunne sikkert en psykolog si mye om, men slik er det altså. Denne gang har jeg lyst å vise deg noen få av mine husbilder fra Finnmark.

Skallelv. Øst-Finnmark juli 2014. Klassisk gammel byggestil med fjøset bygget sammen med bolighuset.

I juli 2014 hadde jeg gleden av å kjøre rundt i deler av Finnmark, i hovedsak på strekningen fra Vadsø, til Vardø og så «rundt svingen», nordover til Hamningberg. Da er du så langt nordøst som det går an i dette kongeriket. Målt i breddegrader er vi her på nivå med Istanbul. Naboen i øst heter Russland, og nordover er det et stykke åpent hav før du havner på Svalbard.

Sandbukta, skipsvrak snudd og brukt som naust. Øst-Finnmark juli 2014.

I Finnmark fylke bor det omlag 76 000 sjeler. De har godt med plass. Måten man lever og bor på har opp gjennom tidene selvsagt blitt preget av klima, landskap, kultur, geografi, tilgang til (eller fravær av) byggematerialer, kanskje også naboskap. Jeg innbiller meg derfor at byggeskikk – i noen tilfeller en slags mangel på byggeskikk – blir en avspeiling av folkesjela. Ha nå også i mente at det meste av Finnmark ble svidd av i 1945 da tyskerne dro seg tilbake. Og til sist: Vær obs på at det moderne Finnmark er noe annet enn det du ser her.

Hamningberg. Øst-Finnmark juli 2014.

Hvis du vil se og oppleve litt av det samme som du ser på bildene her, så anbefales en tur. Strekningen fra Varangerbotn til Hamningberg er nasjonal turistvei. Sjekk kartet. Det er i all hovedsak én vei, frem og tilbake – med et par avstikkere.

«Kiberg. Øst-Finnmark juli 2014.»

Og, til sist, og bare sånn for ordens skyld: Joda, jeg tok en del andre bilder også. Ikke bare hus. De kan jeg kanskje vise en annen gang.

Tekniske data for bildene her:

  • Nikon D700
  • Sigma 12-24 4,5-5,6
  • Nikon 24-70 2,8
  • Nikon 70-200 2,8,
  • Teleconverter x1,4 TC
  • Sigma 50 2,8 makro
  • Bildene ble i sin tid prosessert i Lightroom 4,4.
    Golnes. Øst-Finnmark juli 2014. Fotokunstneren Rune Johansen var også her og fotograferte dette huset. Før eller etter?
    Ekkerøy. Øst-Finnmark juli 2014.
    Hamningberg. Øst-Finnmark juli 2014.
    Hamningberg. Øst-Finnmark juli 2014.
    Vardø. Øst-Finnmark juli 2014.

    Kiberg. Øst-Finnmark juli 2014.