Gatefoto – en liten (men utrolig bra) intro

Hvis du har sansen for gatefoto, og ønsker et lite gløtt inn i hvordan en proff jobber, så vil jeg anbefale en liten YouTube-video. Dette er noe å lære av.

Settet er litt spesielt. Det er en trivelig danske, Frederik Trovatten (bilde over), som på godt engelsk forteller hvordan en av gatefotografenes ikoner, nå vel 80 år gamle Joel Mayerowits, tenker – og fotograferer. Frederik bor og jobber i Mexico. Han skryter av Joel, legger inn små filmer og lydfiler, og fotograferer selv på gata. Og så skryter han av Joels videokurs.

Du kan ikke unngå å bli inspirert av en så positiv og hyggelig fremtoning som Frederik, og du kan ikke unngå å plukke opp noen tips i kunsten å ta gatefoto.

I samme YouTube-serie kan du også lære litt om måten Robert Frank jobber på. Veiene til de to fotografene krysses på en finurlig måte.

Foto: Joel Meyerowitz

Videoen anbefales.

Mine favorittkameraer

Det er ofte gode grunner når fotografer får en viss forkjærlighet for noen av sine kameraer.

Nikon FE – et fantastisk kamera som tok bilder akkurat slik jeg ville. Men skyvezoomen må være den dårligste linsa Nikon noen gang har laget.

Jeg minnes selv mitt analoge Nikon FE som klart ble foretrukket foran hele serien av dyrere Nikon-kameraer. Og så minnes jeg Nikon D300, som er/var en liten arbeidsgamp med APS-C-brikke. Fullformat-kameraet D700 var bedre, ga skarpere bilder – men var tyngre.

I en lang periode gikk jeg og ventet på at Nikon skulle komme med et godt speilløst kamera i APS-C eller fullformat, men til sist ga jeg opp.

X-10 var et flott lite kamera – men med litt for liten bildebrikke.

Det var slik Fujikameraene kom inn i livet mitt. Det ble en hel serie med bra kameraer. Da X-E2 kom var jeg nesten fornøyd, men det var noe med følgefokus som ikke funket godt nok. Så kom X-E3, og jeg fikk samme følelse som da Nikon D300 kom. Dette var bra, og det var godt nok for meg og mitt bruk.

For ett års tid siden gled jeg og «gikk på trynet» som man sier. Kamera smalt i bakken. Det gikk bra med meg, men litt verre med kamera. Det ble noen merker her og der, men viktigere var at låsetappen på linse-ringen nå ble litt humørsyk. Når jeg skulle skifte linse hendte det rett som det var at låsetappen ikke ville låse. Først etter litt skruing frem og tilbake, gikk det – som regel – bra.

Den legendariske Henri Carteri-Bresson fotograferte med Leica hele livet.

Jeg så for meg en lang og dyr reparasjonsprosess med sending av kamerahus til England, der man har Europeisk verksted for Fuji. Fuji selger ikke deler til andre enn sine egne verksteder, så det var ingen ide å forsøke å få en flink nasjonal kameradoktor til å se på pasienten.

Vivian Maier foretrakk Rollei 6×6

Det var da jeg kjøpte meg et brukt Fuji X-T2 – en slags reserve til mitt E3. T2 er et flott kamera, men på samme måte som D700 ble det tungt (det vil si litt tyngre) i forhold til den lette lille E3. På mine mange vandreturer ble det derfor til at jeg fortsatte å ta med E3 – ofte bare med én linse -, mens T2 ble liggende hjemme. På kritiske jobber tok jeg imidlertid med T2 og hele pakken med linser.

Pentax 6×7 var/er et makeløst kamera. Jeg brukte det mest til fotografering fra fly.

Jeg begynte nå å lure på om jeg i stedet for reparasjon, ganske enkelt skulle kjøpe meg nytt E3-kamera. Men: E3 var nå gått ut av produksjon. Kun kit ble solgt, og jeg hadde alle kit-linsene fra før. Hva med brukt? Forbausende få E3-kamerahus var til salgs. Kanskje er det ikke solgt så mange, eller kanskje har alle som eier et slikt kamera også forelsket seg i kameraet.

Lykken står den tålmodige bi: En dag dukket et E3 kamerahus opp på FINN. Jeg klikket videre, og oppdaget snart at selger bodde i samme by som meg – og at vi faktisk kjente hverandre. Salg ble avtalt tvert. Han hadde faktisk kjøpt dette på grunn av en blogg-artikkel som skrøt uhemmet av kameraet. Min blogg. Den du leser i nå.

Mine to foretrukne Fuji X-E3-kameraer.

Så nå sitter jeg her med to E3 kamerahus, og lurer selvsagt på om jeg på denne måten har gått baklengs inn i fremtiden. Kanskje. Kanskje ikke. For kanskje er det jeg som er den smarteste her, som ikke henger meg på, og bare MÅ ha aller, aller siste kamera, men stopper opp når jeg har fått noe som er godt nok og som passer meg. Jeg velger å tro på dette, samtidig som jeg vet at kjærlighet gjør blind.

Mer om Henri Cartier-Bresson

Mer om Vivian Maier.

Flott struktur i regnvær

 

Noen går tur med hunden sin. Jeg går tur med kamera. I tillegg til at det er sunt å daglig bevege seg noen tusen skritt utendørs, blir det også en del bilder av det. Jeg dokumenterer lokalsamfunnet. Mitt lokale museum får tilgang til bildene, slik at noen av dem en vakker dag kanskje får verdi.

Jeg har lyst å si litt om regnværsbilder. Få kameraer er egnet når det bøtter ned. Men i dag var det små tynne dråper, som riktignok ramlet ned i ett sett. Det var en passe sur og kald høstdag. Lyset var flatt, men likevel kan du få god fargemetning. I tillegg får enkelte overflater en struktur av en annen verden. Se bare forskjell på mørke, våte steiner og tørre steiner.

I dag tok jeg med mitt nyervervede Fuji X-E3 med et SanDisc Extreme 150 MB/s for å sjekke at kamera og minnekort fungerte. Ved en misforståelse kjøpte jeg nylig et minnekort av Powers eget merke, og opplevde da at om lag 20 prosent av bildene ikke lot seg lese etterpå. Det kan ha vært tilfeldig, men jeg leverte det tilbake! SanDisc-kort har aldri sviktet.

X-E3 er ikke vanntett, men det var såpass lett yr at det det måtte holde. I perioder ble kamera puttet under jakken. Derimot er objektivet, XF 23 mm, 1:2 R såkalt værmotstandsdyktig*, altså WR. 23 mm på APS-C tilsvarer om lag 35 mm, og det er et aldeles herlig objektiv. Anbefales.

Bildene er tatt midt på dagen. Det er ikke all verden av lys. Jeg har satt kamera i ISO Auto 3, dvs. at 200 er standard, men at kamera selv får lov til å øke til 3200 ISO. Her var stort sett lys nok til ca. ISO 640. Blender og tid etter behov, de fleste om lag 1/60 sek og f:8.

Denne dagen kjørte jeg et stykke ut av byen, parkerte og gikk i hovedsak på gang/sykkel-veier med støyskjerm rett mot E6. Dette er et eldre boligområde der mange hus er påbygd etter alle kunstens (?) regler. Eller stundom mangel på regler. Det er en hel liten kulturopplevelse å studere de ulike bygningsstilene. Her er hus til salgs, hus som er påbygget i alle retninger, uthus og garasjeporter i alle former og farger. Det må bli spennende å ta frem disse bildene om et antall år.

*Teksten er justert. Som høyst betimelig påpekt i en artikkel-kommentar nedenfor her, er det en verden av forskjell på «vannmotstandsdyktig» og «værmotstandsdyktig».

Før og nå – et fotoprosjekt med gamle bilder

Denne sommeren gjennomfører jeg et egengenerert prosjekt: Bilder før og nå. På nett finner jeg gamle bilder, og så forsøker å ta nye bilder med om lag samme standpunkt og tilnærmet samme brennvidde. Interessant og spennende. Noe for deg også?

Bakgrunnen for dette er såpass enkel at jeg er med i en lokalhistorisk årbok-komité. Til bøkene trenger vi en del korte historier inklusive et par bilder. Da kan det være greit å ta utgangspunkt i interessante gamle bilder, og så lage tekster rundt de gamle og de nye bildene.

https://digitaltmuseum.no/ kan du søke etter 2,5 millioner bilder som ligger ute, mange i fenomenal oppløsning. Jeg søker også i digitalarkivet til vårt lokale museum. I første omgang klarer jeg meg her med en skjermdump.

Disse kopiene legger jeg inn i et Word-dokument, som skrives ut. Nå kan jeg farte rundt med et lite «album» og forsøke å ta de nye bildene. Er man ekstra nøye, kan det bli spennende å se om man klarer å ta det nye bildet på samme tid på døgnet (med samme type skygger), med kjøretøy og folk på samme sted, osv. På denne måten kan noen ivrige sjeler ta full regi over de nye bildene. Jeg bryr meg ikke så mye om dette, men det er gøy hvis det klaffer.

Et problem er høye trær. Det var en av grunnene til at jeg relativt nylig anskaffet en drone. Mange bilder ville vært umulig å gjenskape i dag hvis man ikke kunne «løfte» kamera noen meter over trekronene.

Denne idéen om før-nå-bilder er langt fra ny. Noen har gjort dette til et avansert og profesjonelt prosjekt. Se for eksempel fotograf og landskapsgeograf Oskar Puschmann som har gått i fotsporene til både Wilse og Lindahl, og ny-fotografert 3000 bilder etter samme prinsipp som nevnt her. Bare så mye mer presist og teknisk elegant.

Tenner du på idéen?

Bildene her er et lite utvalg fra sommerens prosjekt.

Personvern og sånt

Som gammel fotojournalist har man lært seg regelen om å skyte først, og (eventuelt) spørre etterpå. Det er ikke helt sånn i våre dager. På godt og vondt.

Det var greit nok så lenge navnet til avisen sto utenpå fotobaggen, og «alle» i vårt lille samfunn visste hva det innebar å la seg fotografere. Noen ytterst få sa NEI. De fleste syntes det var stas å komme i avisen. Da er det straks verre å ville fotografere noen når du ikke har noen «aktverdig» grunn til å ta bilder.

Jeg kan ikke lovverket i alle sine snirklinger. I hovedsak mener jeg selvsagt det er bra at ikke hvem som helst kan ta bilder av både voksne og barn. Du eier ditt ansikt. Men det gikk liksom fra null til hundre. Fra ingenting, til at man i dag vel strengt tatt fra gang til gang må ha skriftlig godkjenning fra foresatte for å få ta bilder, eksempelvis i en barnehage. Det er ikke vanskelig å se fornuften i slike regler – når man tar frem ytterpunktene: Lille Petra i Solgløtt barnehage som sammen med mor er bosatt på hemmelig adresse for å unngå en voldelig far, bør ikke pryde verken forsider eller være coverbilde på fotonettstedet ditt.

Men i den andre enden av virkeligheten, i en velfungerende skoleklasse eller barnehage kunne vel foresatte gi godkjenning, med fornying hvert år (hvis du er uenig, sier du fra). Litt smidigere, liksom.

Jeg savner de uformelle fotoalbumene fra skolen. Nå er det bare Skolefoto som får slippe inn med sine oppstilte portretter.

Denne problemstillingen ble aktuell her forleden. Vår lokale rideskole ønsket å sende noen flotte bilder av smilende og blide unger i hestemiljø til et kommunalt sommerferie-tiltak. Jeg måtte støvsuge bildearkivet. De ytterst få aktuelle bildene er så gamle at hele gjenget nå er i 20-årene (bilde over).  I tillegg hadde jeg noen nyere, men da mer oppstilte bilder av tenåringer – ikke helt etter bestilling.

Hva om noen år fra nå, når det ikke finnes bilde av glade barn i lek i bildearkivene? Lekte ikke unger på 2020 tallet eller var det ingen som fikk lov til å ta bilder av dem?

Jeg har krydret artikkelen her med noen bilder, som muligens illustrerer problemet.

 

17. mai – slik vi minnes

Vi nærmer oss grunnlovsdagen – en dag som i år kommer til å bli ganske annerledes enn de vi er har vært vant til å feire.

Her kommer derfor et lite 17. mai-tips.

Jeg vil tro at det er flere enn meg som kan bla tilbake i tidligere år, og finne ganske mange bilder av unger som vifter med flagg, med ordførere som taler, når «minstejenta» blir russ, når softisen smaker som best, barnetoget og borgertoget, osv.

Jeg fant ut at jeg (endelig) kunne bruke noen av disse bildene til mer enn «bare» å havne i minnealbumet. Jeg mente de kunne publiseres for å minne oss alle om de flotte 17. mai-dagene vi har hatt, og de 17. mai-dagene vi skal feire i årene som kommer.

De siste dagene har jeg derfor daglig lagt ut 4-5 bilder på Facebook, til nytte & hygge. Det har blitt mange smil og mange «likes», mest faktisk på bildene som er digitalisert fra slides på 80-tallet. Noen har slengt seg på og lagt ut egne bilder, men jeg hadde trodd at flere ville melde seg på. (Det sier kanskje noe om at mange ikke finner de rette bildene i den store, store mappa på harddisken som bare heter Bilder.)

Men du har sikkert kontroll 🙂 Så da er tipset klart: Legg ut 17. mai-bilder i dagene frem til Den Store Dagen i de sosiale kanalene du vanligvis bruker. Vi må ikke glemme hva vi har hatt, og vi må ikke miste av synet at dette går over.

God 17. mai!

(Og så sier det seg selv at du må dokumentere denne 17. mai slik den blir, for dette er historisk.)

Bilder av de «usynlige» stedene

Jeg tipper at du også i ditt nærområde har områder, bygder eller bydeler som du liksom aldri ser skikkelig. Kanskje har du kjørt forbi der mange ganger. Det er det jeg kaller de «usynlige» stedene.

Hvis du i disse korona-tidene skulle slumpe til å få mer fritid, så hvorfor ikke dokumentere noen av disse stedene, eller aller helst at du også oppdager små og store elementer her som du kan gjøre noe mer ut av enn ren dokumentasjon.

Noen minutter sør for byen der jeg bor er det ei lita grend. Jeg tipper de som bor der kaller det forstad. Her er større konsentrerte boligfelt et stykke opp fra sjøen, mens nederste stripe langs E6 og havet består av en del opprinnelig bosetting pluss litt nytt.

Jeg har kjørt forbi her tusenvis av ganger. Denne gang kjørte jeg dit, parkerte, og gikk en lang tur langs «gammelveien» som nå er gang/sykkel-vei. Tross gråvær og sur vind, gikk det greit med lue og hette og NRK Klassisk på øret. Og kamera, selvsagt. Jeg hadde med en 18-55 og en 50-200 til min Fuji X-E3.

Det ble en fin tur på et par timer, først til veislutt og så retur til bilen. Og resultatet. Tja, ikke mye å skryte av. Folk med mer kreativt blikk kunne sikkert fått ganske mye mer ut av dette. For eksempel kunne man sikkert ha fått OK til å ta mer spennende bilder av fjøset som holder på å ramle sammen og sikkert kunne man gått nedom den røde fjøsen og det fraflyttede huset. Kanskje kunne også snøspurvene ha blitt et bedre motiv. Men poenget mitt her er å oppsøke de stedene du bare fyker forbi, de som ser aldeles «motivløse» ut, og så se etter om det kan være interessante elementer å feste til brikken.

Et annet poeng for meg i alle fall, er å gi meg selv et par timer med konsentrasjon på motiver, med klassisk musikk-backing, og med fravær av alle dystre tanker om en pandemi med store og forferdelige konsekvenser.

God tur.

 

 

Foto i en karantene-tid

Mange sitter for tiden i mer eller mindre frivillig karantene, og dagene kan bli fryktelig lange. Da er det interessant å registrere forslag til kreative og nyttige fotoaktiviteter

Her er lenke til noen av dem.

Først Erik Faarlund i foto.no som har 12 tips til hjemmeprosjekter, alt fra makro, via dokumentasjon av verdigjenstander i hjemmet og til dronefoto på verandaen.

Neste er Cewe-bloggen, dvs. Japan foto, med noe av det samme: Makrofoto av stueblomstene, popcornbilder og foto-turer i friluft (OK for karantene men ikke OK for isolasjon). Mest snedig er tipset om å ta en tur i boden eller på loftet, og ta ned din(e) gamle PC/Mac’er, børste støvet av dem og fyre opp maskineriet – for å hente ut de gamle bildene du hadde «glemt» der.

Selv sitter jeg i frivillig karantene av familiære forhold, og går tur hver eneste dag. Med kamera selvsagt. Det hender jeg går kun med 18-55 mm på min Fuji X-E3, men i ny og ne putter jeg på en 55-200 mm og går på jakt etter detaljer. Prøv også å kun ha med en vidvinkel.

To tele-eksempler her. Det er fin trening i å se motiver når du bare har ett objektiv med deg.

Ta vare på deg selv.

Full oppmerksomhet på motivet, ikke kamera og linser

Et kamerahus. Ei linse. Og full oppmerksomhet på motivet.

Det er oppskriften til fotojournalist Daniel Milnor. I en kort liten videosnutt på 5:33 min forteller han i en samtale med Marc Silber om sin måte å få gode bilder på. Det er enkelt og ujålete fortalt, og «oppskriften» på gode bilder er enkel.

Det viktigste både du og jeg kan lære av Daniel er å strippe utstyret ned til et minimum. Uten at det blir nevnt, er det nok en Leica han bruker, men du (og jeg) klarer oss med andre og rimeligere verktøy.

Hovedpoenget er å bruke tiden på å ta gode bilder, og ikke fumle med å skifte fra den ene linsa til den andre. Se på bildene til Daniel, og du vil se hva han tjener på dette. Her er bilder «helt etter boka», med forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn, der disse elementene spiller på hverandre, og gir bildene fortellende innhold.

Før Daniel drar ut på oppdrag legger han stor vekt på research. Han leser seg opp på hva historien skal gå ut på. Her jobber vi nok litt ulikt, men sannelig tror jeg vi også kan lære i form av å lese om det stedet vi skal til, se videofilmer, finne interessante punkter og se hva andre har tatt bilder av, osv. Gjøre hjemmeleksa, med andre ord.

Film anbefales.

Historiske vinterdager i mørketiden

Jeg er så heldig at vi har et museum med en stor og verdifull bildesamling, og at fotografi er en viktig del av museets engasjement.

Det betyr blant annet at også mine eldre bilder, men også de som tas i dag, inngår i denne samlingen. De tas vare på for bruk både i nåtid og i fremtid. Dette betyr igjen at jeg nå i stor grad tar bilder «i evighetens perspektiv».

Jeg forsøker med andre ord å se for meg hvordan ulike forhold kan bli seende ut eller være endret i årene som kommer, og så dokumentere hvordan det faktisk var i 2019 – på samme måte som vi i dag kan hente utrolig mye informasjon ut av bilder tatt «i gamle dager».

En eldre gård er revet her og pr dato er alle bygninger og all masse fjernet. Også her kommer et leilighetskompleks.

Hvordan så husene ut, gatene, folk…? Hvordan pyntet vi husene utvendig og innvendig til jul? Hvordan ryddet vi snø (hvis det finnes snø om 50 år)? Hvordan så bilene ut? Eller hvordan så en liten by langt nord i landet ut når snøen lavet ned og det blåste noen sekundmeter fra sørvest.

Rekkehus julepyntet. til gangs. Mørketid. Foto: 8. desember 2019.

Problemet er ofte å tenke seg det nesten utenkelige, og så forsøke å ha tatt det bildet den dagen da noen etterspør det en gang i fremtiden. Det kan være det spektakulære. Men det kan like gjerne være noe så hverdagslig at vi knapt ser det i dag. Som for eksempel en vinterdag i desember.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Her ser du noen få bilder fra de siste dagers fotovandring, i litt snøfokk og i mørketid.

Det lyser i vinduene til Narvik rådhus, og utenfor er julegrana tent. Narviks gamle byvåpen pryder veggen – ennå så lenge ettersom kommunen får nytt 1. januar 2020 pga kommunesammenslåing.

Her er det både julepyntede gater og kommunens flotte juletre, klassisk plassert foran rådhuset.

Og med det passer det jo samtidig å ønske en riktig God Jul til alle som følger med på denne bloggen 🙂

Litt teknikk: Alle bildene her er tatt med Fuji X-E3 eller Fuji X-T2, litt ulike linser: 10-24 mm, 23 mm, 18-55 mm og muligens også 55-200 mm. Alt Fujinon. Fotografert med blenderforvalg og Auto-ISO. Som regel auto hvitbalanse (WB). Alle bilder behandlet i Lightroom.

Fotografering i mørke

Å fotografere i mørke kan gi deg de spesielle bildene som få andre tar. Det er forholdsvis enkelt, men du må ha et bra kamera, et solid stativ – og du må kunne kjøre kamera manuelt.

Her får du noen eksempler. De kan være et bra utgangspunkt for eksponeringer når du selv skal gå i gang.

Du må vanligvis gå ut lenge før det blir mørkt, og så vente til det magiske øyeblikket da himmel, siste rest av dagslys og kunstlyset er perfekt balanse. Tekniske data: NIKON D700, AF-S Zoom-Nikkor 24-70mm f/2.8G ED, 70.0 mm, f/8, 0.6 sekunder, ISO 200.

Jeg tar ikke mye bilder i mørke. Det skyldes i hovedsak ren og skjær latskap. Men jeg har også en «god» geografisk grunn: I min kant av verden er det sol hele døgnet store deler av sommeren og mørke store deler av vinteren. For å få mørketidsbilder må man normalt sett utruste seg med varme klær, hansker som både er varme og som tillater innstillinger på kamera, ekstra varme sko, ekstra batterier, mmm. En hel liten ekspedisjon altså.

Du kan forhåpentligvis arbeide under andre geografiske og temperaturmessige forhold.

Som forsiktig antydet: Du må ha utstyret i orden.

(Som vanlig kan du se bildene i fullformat ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din.)

Dagen bruker lang tid på å bli til kveld og natt, derfor kan det være en møysommelig øvelse å finne akkurat det punktet der det fortsatt er tegning i landskapet, der lysene begynner å tennes i «de tusen hjem» og der kveldshimmelen er i balanse.  Tekniske data: NIKON D700, AF-S Zoom-Nikkor 24-70mm f/2.8G ED, 38.0 mm, f/14, 10 sekunder, ISO 250.

Kamera: Jeg foretrekker min gode gamle Nikon D700 med fullformatbrikke. Den har det meste av innstillinger i form av hjul og spaker, og ikke som litt plundrete menyer som det kan være ugreit å stille inn med tykke hansker.

Stativ: Jo kraftigere, jo bedre. Mitt Manfrotto 055XPROB med 498RC2 kulehode er godt nok, mener jeg.

Målsettingen var å få sørvesthimmelen, og resten som siluett. Jeg tok flere bilder, og så at det manglet «noe»: Det lille ekstra i bildet. Dermed tok jeg med en fjernutløser og gikk selv ned i fjæra. Tekniske data: NIKON D700, AF-S Zoom-Nikkor 24-70mm f/2.8G ED, 32.0 mm, f/8, 1/30 sekund, ISO 250.

Ekstra: Lange eksponeringstider betyr ofte høyt batteriforbruk, så ett ekstra batteri er et minimum. En eller annen form for «snorutløser» er bra å ha. Selvutløser kan også gå greit. Hodelykt som kan dimmes ned er uunnværlig. Du må fotografere manuelt, dvs. stille inn både lukker, blenderåpning og avstand selv. Bruk lav ISO. Bruk skikkelig refleksvest hvis forholdene tilsier det. Og så kunne man sikkert si mye om mangt, som for eksempel å bruke MirrorUp på speilrefleks, men det tar jeg ikke med her.

Se på eksemplene og bildetekstene. Her får du (forhåpentligvis) en viss peiling på ISO og eksponeringstid som du kan prøve deg på når du skal ut og fotografere i høstmørket.

OBS: Mørketidsfoto er prøve-og-feile. Det kan være vanskelig å fastslå den beste eksponeringen fordi alt rundt deg er så mørkt. Se på bildet på skjermen bak, og forstørr for å sjekke høylys og mørke områder.

Fullmåne, og ikke langt unna den mørkeste dagen i året. Foto tatt tidlig ettermiddag. Tekniske data: NIKON D700, AF-S Zoom-Nikkor 24-70mm f/2.8G ED, 55.0 mm, f/16, 13 sekunder, ISO 200.

 

 

 

Små fotorammer på et nattbord

Er det ikke forunderlig hvordan vi bruker bilder i dag – og hvordan vi gjorde det for ikke alt for mange år siden?

Jeg hadde ryddedag i en overfylt bod med negativer, dias, bilder og fotoutstyr i alle hyller. Målet  denne gang var å plukke bilder ut fra gamle rammer. Bildene ble selvsagt merket, skannet og lagret: rett ut av antikke sølvrammer og inn i en datamaskin – som nuller og ett-tall i en digital virkelighet.

Det slo meg, mens jeg lirket bildene ut, hvordan «bruken» av bilder har endret seg opp gjennom årene.

De rammene jeg arbeidet med kom fra min nå avdøde tante. Jeg husker at hver ledig kvadratcentimeter på hyller og skap, i stua og på soverommet, var dekket med små og mellomstore bilder, alle i prydelige rammer. På veggene hang de litt større bildene.

Bildene slik de sto på nattbordet. Legg merke til bilde av Kongen bak til venstre, riktignok uten ramme. Personene er softet ned.

Her var tidlig 1900-tallsbilder, ofte med såkalte visittkortbilder inni. Muligens dobbelt arvegods med andre ord. Her var også sorthvittbilder fra ungdomstiden, og selvsagt solfalmede 1960-talls-fargebilder av slekt og venner.

De viktigste bildene ble satt i glass og ramme. Resten var i album. To-tre album etter et langt liv. Men så tok man heller ikke tusenvis av bilder den gang.

Nå tar jeg tusenvis av bilder. Årlig. Mye riktignok i profesjonell sammenheng, men også ganske mye privat. Når året er omme, sorteres ut om lag 300 privatbilder som printes og havner i album. I tillegg bruker jeg å legge disse bildene ut i en digital bilderamme. Hyggelig å se på. På et par vegger henger noen få fotografier i ramme, ofte av den typen der jeg skifter bilder fra tid til annen.

I ny og ne tar vi frem fotoalbum. Ganske gammeldags og prektig, ikke sant? Men rasjonaliteten i å lage album er blant annet den at godt bevarte bilder i album kan vare i hundrevis av år. Verken du eller jeg har noen garanti for hvor lenge de digitale bildefilene kommer til å vare.

Vi har vel alle litt ulike måter å ta vare på og bruke bilder. Ettersom årene har gått har jeg blitt litt mer pragmatisk i mitt syn på bilder. Det er ikke gitt at alle bilder tas vare på, og lagres for etterslekten. Noen ja, helt åpenbart. Men mange, helt åpenbart ikke. Ellers i livet slenger vi både det ene og det andre når det er utbrukt.

Jeg har blitt mer og mer fasinert over bildebruken til en kjenning av meg. Selvsagt fotograferer alle i familien, både med mobilkamera og med «ordentlig» kamera. Alle familiebildene lagres i skyen. Og så, i ny og ne, kanskje en høstdag med blåst og regn og med fredagstaco på bordet foran TVen, så velger man bort Gullrekka og kobler opp skyen. Hva blir det så på skjermen på veggen? «Seilbåttur 2018», «besøk hos bestemor», «Den Store Utenlandsturen». Da sitter de kort og godt sammen og hygger seg med bildene.

Er ikke det flott bildebruk? Og kanskje kan man gjøre litt av begge deler: Lagre de viktige, henge opp de viktigste på vegg, putte noen i album, men også sørge for å glede seg over de man tok siste året. Og året før der. Enten man nå blar i et album, eller ser bildene på TV-skjermen.

Gøy å «oppdage» nye steder

Det er fotografisk sett alltid spennende å komme til et nytt sted – enten det nå er under helt andre himmelstrøk – eller noe så nært og kjært som en norsk by. I dette tilfelle Ålesund.

Nå må det være sagt med en gang: Ålesund er ikke som byer flest. I 1904 brant stort sett hele byens trebebyggelse ned. I løpet av tre år reiste en helt ny by seg, nå i mur og betong og i datidens dominerende stilart: Jugend. Sånn i all hovedsak i alle fall, siden vi på denne tiden ble egen nasjon og nasjonale stilarter nok blandet seg litt med jugendstilen.

Vel 100 år senere har man klart det kunststykke å bevare det aller meste rent bygningsmessig, inklusive makeløs ornamentikk og flotte farger.

En solid regnbyge, gjennom vinduet til en av de mange kafeene.

Legg så til et Vestlands-vær som skifter hver 15 sekund, mellom solgløtt, striregn og mørke skyer, slik at du får nye uttrykk hele tiden. De fine bildene du tok for litt siden i gråvær, blekner når du i neste øyeblikk ser solgløtt over deler av byen, med et blygrått bakteppe. Da gjelder det å fyre løs, å sikre seg de gode bildene, og så småløpe til nærmeste kafe – for om tre minutter kommer regnet.

Tilfeldighetene ville at jeg havnet i Ålesund en knapp uke midt i september. Jeg hadde lest meg opp på yr.no før jeg dro: Det ville være mer eller mindre kontinuerlig regn, sto det. Dermed lot jeg kameraveska med vidvinkel, normal og tele (alt zoom) bli værende hjemme. Ett fast 23 mm WR-objektiv (weather resistant) fikk gjøre jobben (23 mm på APS-C tilsvarer 35 mm på fullformat). Det er et sylskarpt objektiv, som med god nedblending kan tegne alt skarpt, samtidig som du kan få herlig bokeh ved full åpning. Som vanlig kjører jeg med blenderprioritering (: jeg stiller ønsket blender, og overlater til kamera å stille tiden). Normalt har jeg også under slike omstendigheter ISOen på auto 3200. Det betyr at jeg normalt har ISO 200, men når lyset blir svakere, justerer kamera ISOen opp til 3200.

Solgløtt på fasaden, mens uværet er nokså nærværende ute i havet.

Vanligvis fotograferer jeg i RAW, men her overlot jeg jobben til kameraet, og fotograferte i jpg-format. Grunnen er at dette er bilder som kun havner i fotoalbumet.

Jeg kunne ikke unngå å ta bilder av en barnehage på tur i uværet. Det må vel bli tøffinger som vokser opp under slike forhold.

Det sies fra ytterst kompetent hold (!) at Fuji-prosessoren gjør en så god jobb, at du skal jobbe mye for å gjenskape RAW-bilder like bra. Det er en sannhet med modifikasjoner, men Fuji-jpg er virkelig bra!

Og resultatet? Jeg har vel akkurat samme følelse som etter aller første gang man er på et nytt sted: Først merker du deg de store linjene, og kanskje det åpenbare. Neste gang hender det at jeg plukker mer på detaljer. Så – om det blir en gang til – bruker jeg oftest å lage meg prosjekter: Runde objekter, dører, hav, farger, osv.

Dette er en (jugend)-kino

Denne gang ble det de store vyene. Helt greit. To-tre bilder havner nok i fotoalbumet. Men Ålesund anbefales. Uansett vær.

Mange flotte turstier rundt byen. Spesiell natur.

Plast-kameraer i en digital verden

I en digital verden hender det at pendelen svinger. Noen fotografer tar i bruk enkle, analoge «leketøys»-kameraer, med linser som gir vignettering og som ikke er mer enn akkurat passe skarp. Ofte ikke det engang. Og de fleste er likevel strålende fornøyde!

Jeg vet ikke hva det skyldes, men jeg ser en viss likhet i musikkverdenen: Etter å ha spilt litt på et keyboard, er det herlig (i alle fall for mine ører) å sette meg ned med et akkurat passe stemt piano. Forskjellen fra de matematisk korrekte tonene og til de analoge strengene er himmelsk.

Hele denne historien startet med et lite besøk i skapet med mine gamle kameraer. I år 2000 var jeg av gode grunner 14 dager i Kolkata, India. Jeg hadde med et Olympus digitalt kamera, og for å safe tok jeg med et Pentax analogt APS-kamera. Problemet var at inderne ikke engang hadde hørt om APS-film, så etter en tid holdt jeg på å gå tom for film. Omsider fant jeg en slags fotobutikk og valgte her å kjøpe et sett bestående av et kamera og tre ruller 135mm film.

Kameraet het Kodak KB10. Her er hva Camerapedia forteller: “The Kodak KB 10 was made by Kodak’s Mexican plant. It was a simple point-and-shoot camera. It had a 2-element aspherical 30mm f/8.0 fix-focus lens, an optical viewfinder and a built-in flash. It looked like a modern compact camera but was just a primitive viewfinder camera, with no focusing and a flash that could not be switched off. Other cameras of the Kodak KB series were derived from the KB 10”.

På mitt kamera star det «Made in India», så det ble åpenbart også laget her. Kameraet ble aldri tatt i bruk. Det digitale fikk gjøre jobben. I ettertid har jeg tatt vare på det av nostalgiske grunner.

Her forleden tok jeg altså frem kameraet og Googlet på kameramerke. Til min store forbauselse ble det full treff. Kameraet er i høyeste grad levende. Man kan få kjøpt dette på eBay for et par hundrelapper, og – morsomst av alt – på Flickr kan man søke og finne en gruppe fotografer som skaper bilder ved hjelp av KB10. Masse herlige bilder: Uskarpe, vignetterte og med farger av en annen verden.

Nå er dette for så vidt ikke noe nytt. Ganske lenge har kameramerket Holga hatt sin egen menighet. Holga er laget for 120-film, som gir negativer på 6×6 cm. Kameraet kom tidlig på 80-tallet og var opprinnelig laget for den kinesiske middelklassen. Etter hvert ble det et kult-kamera. Du får et Holga både i Norge og via eBay i dag for om lag 400-600 kroner, noe som uansett må være minst 75 prosent for dyrt.

Dette er en ny verden for meg, der den største overraskelsen nok var det russiske kameraet Lomo. Det virker å være like skrøpelig som både Holga og Kodak KB10, men – av en eller annen ubegripelig grunn – er det priset til om lag 2 800 kroner! (Neida, det er ikke trykkfeil). I en kriminell sammenheng må dette være det nærmeste man kommer et væpnet ran.

Her er hva en norsk fotobutikk skriver: Lomo LC-A+ er et analogt, klassisk kompaktkamera med russisk 32mm Minitar glassoptikk som gir fantastiske og kunstneriske bilder med høy fargemetning, kontrast og vignettering».

10 poeng til markedsavdelingen her!

Her er et sitat fra en (tidligere Lomo-kunde) i amerikanske Amazon: “I was really excited to get this camera. After opening it I knew I might be the victim of a great creative marketing campaign. The cool packaging gets you excited. The camera itself is awesome looking and feeling too. What I really liked about this camera over my Holga was that it prevents you from taking a double-exposure unless you intended to and the ease of getting 35mm developed over Holga’s 120. But then I got my photos back from the lab…. and I knew at that instant I would be returning the camera. The only «affect» is that the pictures were lousy, some overexposed, most blurry. Maybe for $100 I would have kept it just for how fun it is to use and only for double exposures at that. But for $240 I’d rather buy a zillion rolls of film for my Holga which offers the vignetting and dreaminess I expected in this camera”.

Skal vi våge oss på noen slags form for konklusjon? Hvis du finner et gammelt analogt plastkamera på loftet, i boden, på lekerommet til poden, eller noe i den dur: IKKE KAST! Før du vet ordet av det, står du på hodet i mørkerommet og fremkaller film, og kopierer uskarpe og vignetterte bilder.

Den som lever får se.

 

(Litt) lettere å finne frem i bloggen

Fatt mot: Nå har det blitt (litt) lettere å finne frem til artikler i Infoto-bloggen.

I november 2011 opprettet jeg Infotobloggen og skrev det første innlegget. Siden har det blitt 431 artikler. Det er lenge siden dette ble en totalt uoversiktlig «bunke» med artikler, der den siste hele tiden legges på toppen av den forrige, osv.

Inni denne «bunken» er det nå litt av hvert, men her er også en god del gullkorn og stoff som ikke går ut på dato.

Hvordan kan man så finne frem til disse artiklene?  Tidligere måtte du søke – og håpe at du hadde rett søkebegrep. Nå har jeg splittet artiklene opp i Kategorier, som du finner nest øverst i høyre kolonne.

Dette er et bra hjelpemiddel, spesielt der hvor det er få artikler i hver kategori. Men det sier seg selv at ikke mange gidder lete gjennom et par hundre fototeknikk-artikler for å finne den om hvordan man kan få korrekte farger på blomster eller om du trenger polarisasjonsfilter. Eller noen av de øvrige 216 artiklene i denne kategorien.

Så her vil det nok fortsatt være smartest å søke.

Da er det litt enklere å lete gjennom noen få artikler om blitsfotografering, makrofoto og gatefoto. Og muligens fotohistorie. Så vil kanskje de spesielt interessert vurdere å bla gjennom 50 artikler om  fotografer opp gjennom historien.

Med tid og stunder blir jeg muligens å utvide antall kategorier, eller gjøre andre tiltak for å gjøre stoffet mer tilgjengelig.