Plast-kameraer i en digital verden

I en digital verden hender det at pendelen svinger. Noen fotografer tar i bruk enkle, analoge «leketøys»-kameraer, med linser som gir vignettering og som ikke er mer enn akkurat passe skarp. Ofte ikke det engang. Og de fleste er likevel strålende fornøyde!

Jeg vet ikke hva det skyldes, men jeg ser en viss likhet i musikkverdenen: Etter å ha spilt litt på et keyboard, er det herlig (i alle fall for mine ører) å sette meg ned med et akkurat passe stemt piano. Forskjellen fra de matematisk korrekte tonene og til de analoge strengene er himmelsk.

Hele denne historien startet med et lite besøk i skapet med mine gamle kameraer. I år 2000 var jeg av gode grunner 14 dager i Kolkata, India. Jeg hadde med et Olympus digitalt kamera, og for å safe tok jeg med et Pentax analogt APS-kamera. Problemet var at inderne ikke engang hadde hørt om APS-film, så etter en tid holdt jeg på å gå tom for film. Omsider fant jeg en slags fotobutikk og valgte her å kjøpe et sett bestående av et kamera og tre ruller 135mm film.

Kameraet het Kodak KB10. Her er hva Camerapedia forteller: “The Kodak KB 10 was made by Kodak’s Mexican plant. It was a simple point-and-shoot camera. It had a 2-element aspherical 30mm f/8.0 fix-focus lens, an optical viewfinder and a built-in flash. It looked like a modern compact camera but was just a primitive viewfinder camera, with no focusing and a flash that could not be switched off. Other cameras of the Kodak KB series were derived from the KB 10”.

På mitt kamera star det «Made in India», så det ble åpenbart også laget her. Kameraet ble aldri tatt i bruk. Det digitale fikk gjøre jobben. I ettertid har jeg tatt vare på det av nostalgiske grunner.

Her forleden tok jeg altså frem kameraet og Googlet på kameramerke. Til min store forbauselse ble det full treff. Kameraet er i høyeste grad levende. Man kan få kjøpt dette på eBay for et par hundrelapper, og – morsomst av alt – på Flickr kan man søke og finne en gruppe fotografer som skaper bilder ved hjelp av KB10. Masse herlige bilder: Uskarpe, vignetterte og med farger av en annen verden.

Nå er dette for så vidt ikke noe nytt. Ganske lenge har kameramerket Holga hatt sin egen menighet. Holga er laget for 120-film, som gir negativer på 6×6 cm. Kameraet kom tidlig på 80-tallet og var opprinnelig laget for den kinesiske middelklassen. Etter hvert ble det et kult-kamera. Du får et Holga både i Norge og via eBay i dag for om lag 400-600 kroner, noe som uansett må være minst 75 prosent for dyrt.

Dette er en ny verden for meg, der den største overraskelsen nok var det russiske kameraet Lomo. Det virker å være like skrøpelig som både Holga og Kodak KB10, men – av en eller annen ubegripelig grunn – er det priset til om lag 2 800 kroner! (Neida, det er ikke trykkfeil). I en kriminell sammenheng må dette være det nærmeste man kommer et væpnet ran.

Her er hva en norsk fotobutikk skriver: Lomo LC-A+ er et analogt, klassisk kompaktkamera med russisk 32mm Minitar glassoptikk som gir fantastiske og kunstneriske bilder med høy fargemetning, kontrast og vignettering».

10 poeng til markedsavdelingen her!

Her er et sitat fra en (tidligere Lomo-kunde) i amerikanske Amazon: “I was really excited to get this camera. After opening it I knew I might be the victim of a great creative marketing campaign. The cool packaging gets you excited. The camera itself is awesome looking and feeling too. What I really liked about this camera over my Holga was that it prevents you from taking a double-exposure unless you intended to and the ease of getting 35mm developed over Holga’s 120. But then I got my photos back from the lab…. and I knew at that instant I would be returning the camera. The only «affect» is that the pictures were lousy, some overexposed, most blurry. Maybe for $100 I would have kept it just for how fun it is to use and only for double exposures at that. But for $240 I’d rather buy a zillion rolls of film for my Holga which offers the vignetting and dreaminess I expected in this camera”.

Skal vi våge oss på noen slags form for konklusjon? Hvis du finner et gammelt analogt plastkamera på loftet, i boden, på lekerommet til poden, eller noe i den dur: IKKE KAST! Før du vet ordet av det, står du på hodet i mørkerommet og fremkaller film, og kopierer uskarpe og vignetterte bilder.

Den som lever får se.

 

Reklamer

(Litt) lettere å finne frem i bloggen

Fatt mot: Nå har det blitt (litt) lettere å finne frem til artikler i Infoto-bloggen.

I november 2011 opprettet jeg Infotobloggen og skrev det første innlegget. Siden har det blitt 431 artikler. Det er lenge siden dette ble en totalt uoversiktlig «bunke» med artikler, der den siste hele tiden legges på toppen av den forrige, osv.

Inni denne «bunken» er det nå litt av hvert, men her er også en god del gullkorn og stoff som ikke går ut på dato.

Hvordan kan man så finne frem til disse artiklene?  Tidligere måtte du søke – og håpe at du hadde rett søkebegrep. Nå har jeg splittet artiklene opp i Kategorier, som du finner nest øverst i høyre kolonne.

Dette er et bra hjelpemiddel, spesielt der hvor det er få artikler i hver kategori. Men det sier seg selv at ikke mange gidder lete gjennom et par hundre fototeknikk-artikler for å finne den om hvordan man kan få korrekte farger på blomster eller om du trenger polarisasjonsfilter. Eller noen av de øvrige 216 artiklene i denne kategorien.

Så her vil det nok fortsatt være smartest å søke.

Da er det litt enklere å lete gjennom noen få artikler om blitsfotografering, makrofoto og gatefoto. Og muligens fotohistorie. Så vil kanskje de spesielt interessert vurdere å bla gjennom 50 artikler om  fotografer opp gjennom historien.

Med tid og stunder blir jeg muligens å utvide antall kategorier, eller gjøre andre tiltak for å gjøre stoffet mer tilgjengelig.

 

Det verdifulle kontaktarket

Kontaktarket, én positiv kopi av alle negativene fra en rull, var nyttig for mange analoge fotografer en gang i filmens tidsalder. På ett ark kunne du med en lupe studere de små bildene, og merke hvilke som skulle kopieres. Ved å skrive inn informasjon om dato og hendelse, fikk du dessuten et perfekt ringperm-arkiv.

I dag, langt inn i den digitale tidsalderen, ser jeg på kontaktarket med nye og egentlig ganske misunnelige øyne. Det er utrolig hvor mye informasjon som ligger i før- og etter-bildene, og i hele hendelsesforløpet som kanskje bare endte med at ett eneste bilde ble publisert.

Det er denne problemstillingen som diskuteres i en murstein av ei bok, «Magnum – contact sheets» på forlaget Thames & Hudson. Du kan blant annet kjøpe boka på AdLibris. Som du sikkert forstår: Det er fotografer fra det kjente bildebyrået Magnum som viser frem sine bilder, sine kontaktark og sine kommentarer og historier både til bildene som ble valgt, og til de som ikke ble valgt. Boka er på 524 sider i format 30 x 24 cm. Dette er den type bøker du ikke bør lese på senga (sovner du kan det få alvorlige konsekvenser).

Boka begynner i 1933 med Henri Cartier-Bresson og avsluttes med Jim Goldberg i 2010. I tillegg finner du en interessant seks sider lang introduksjon til temaet, skrevet av en dame med det norsk-klingende navnet Kristen Lubben. Hun har lenge vært kurator ved International Center of Photography, men er nå adm.dir. i Magnum Foundation.

Det er ei interessant bok på mange måter. Du får dybdeinformasjon om kjente (og mindre kjente) fotografier gjennom en periode på 70 år. Du får et gløtt inn i et litt spesielt fagfelt, fotojournalistikk, ettersom Magnum-fotografene i all hovedsak må plasseres i nettopp den båsen. Du kan lese deg til og tolke hvordan kjente fotografer arbeider, nettopp ved å se på hva de starter med, hvilken tilnærming de har til oppgaven, og hva de ender opp med. Var det det siste bildet som ble valgt? Det første? Midt i serien? Ikke alle Magnum-fotografene var like fornøyd med å bli «kikket i kortene» på denne måten.

De av oss som har levd helt tilbake i den analoge tiden nikker anerkjennende til kontaktarkene i boka. Fra min tid i VG husker jeg at lab-assistentene klippet den fremkalte filmen opp i seks remser á seks negativer. De la remsene på et fotoark og plasserte ei glassplate over. Noen sekunder hvitt lys, og slik laget de kontaktark. Fra eget mørkerom husker jeg tynne plastark der man stakk inn seks remser med negativer som var enklere å håndtere under glassplata.

Senere husker jeg fra tiden i vår lokale avis at vi ikke tok oss tid til kontaktark. Her måtte vi fremkalle og kopiere bildene selv, og da var det enklere å bare studere negativene og velge herfra. Man fikk jo etter hvert god erfaring i å «lese» negativer.

I historisk sammenheng kan kontaktarkene være svært verdifulle. Dette er noe vi stort sett går glipp av i den digitale verden. Vi har riktignok fått andre verktøy som er tilpasset det faktum at vi i dag tar haugevis med bilder i stedet for den ene rullen med 36 eksponeringer. Innlegging av metadata er greit nok, men jeg savner nå likevel noe fra den tiden da man måtte tenke seg om, jobbe litt mer før man trykket på knappen, og da man kom tilbake med 36 eksponeringer – som man slo et kontaktark av med all relevant informasjon.

Noen eksempler fra boka:

Hvordan laget Philippe Halsmann de fantastiske (og surrealistiske) bildene av Salvador Dalí?

Hvordan hadde det seg at en beskjeden kar fra Lyon kom seg opp i Eiffeltårnet og tok de flotte bildene av malerne høyt oppe i tårnet. Han hadde med seg ett kamera og én rull film. Det ble inngangsbilletten til Magnum.

Da den sovjetiske armeen rullet inn i Praha i august 1968 startet amatørfotografen Josef Koudelka å fotografere det som skjedde. Det gjorde han i ei hel uke i strekk. Noen av bildene ble smuglet ut av landet og publisert merket med Photo Magnum/PP (=Prague Photographer). Først etter 16 år og da under et nytt politisk regime, kunne Koudelka avsløre hvem som hadde tatt bildene.

På grensen mellom India og Pakistan hadde det ikke regnet på 13 år. Så kom en forrykende sandstorm – i forkant av monsunen. Steve McCurry mente han alltids kunne kjøpe seg nytt kamera, men å få disse bildene kunne han ikke få en gang til.

 

Tusen takk til blogg-følger André E for tipset om denne boka 😊

Noen hus i Finnmark

Jeg vet ikke hvor det kommer fra, men jeg er altså opptatt av å fotografere hus som har fasonger og farger litt utenom det vanlig. Dette kunne sikkert en psykolog si mye om, men slik er det altså. Denne gang har jeg lyst å vise deg noen få av mine husbilder fra Finnmark.

Skallelv. Øst-Finnmark juli 2014. Klassisk gammel byggestil med fjøset bygget sammen med bolighuset.

I juli 2014 hadde jeg gleden av å kjøre rundt i deler av Finnmark, i hovedsak på strekningen fra Vadsø, til Vardø og så «rundt svingen», nordover til Hamningberg. Da er du så langt nordøst som det går an i dette kongeriket. Målt i breddegrader er vi her på nivå med Istanbul. Naboen i øst heter Russland, og nordover er det et stykke åpent hav før du havner på Svalbard.

Sandbukta, skipsvrak snudd og brukt som naust. Øst-Finnmark juli 2014.

I Finnmark fylke bor det omlag 76 000 sjeler. De har godt med plass. Måten man lever og bor på har opp gjennom tidene selvsagt blitt preget av klima, landskap, kultur, geografi, tilgang til (eller fravær av) byggematerialer, kanskje også naboskap. Jeg innbiller meg derfor at byggeskikk – i noen tilfeller en slags mangel på byggeskikk – blir en avspeiling av folkesjela. Ha nå også i mente at det meste av Finnmark ble svidd av i 1945 da tyskerne dro seg tilbake. Og til sist: Vær obs på at det moderne Finnmark er noe annet enn det du ser her.

Hamningberg. Øst-Finnmark juli 2014.

Hvis du vil se og oppleve litt av det samme som du ser på bildene her, så anbefales en tur. Strekningen fra Varangerbotn til Hamningberg er nasjonal turistvei. Sjekk kartet. Det er i all hovedsak én vei, frem og tilbake – med et par avstikkere.

«Kiberg. Øst-Finnmark juli 2014.»

Og, til sist, og bare sånn for ordens skyld: Joda, jeg tok en del andre bilder også. Ikke bare hus. De kan jeg kanskje vise en annen gang.

Tekniske data for bildene her:

  • Nikon D700
  • Sigma 12-24 4,5-5,6
  • Nikon 24-70 2,8
  • Nikon 70-200 2,8,
  • Teleconverter x1,4 TC
  • Sigma 50 2,8 makro
  • Bildene ble i sin tid prosessert i Lightroom 4,4.
    Golnes. Øst-Finnmark juli 2014. Fotokunstneren Rune Johansen var også her og fotograferte dette huset. Før eller etter?
    Ekkerøy. Øst-Finnmark juli 2014.
    Hamningberg. Øst-Finnmark juli 2014.
    Hamningberg. Øst-Finnmark juli 2014.
    Vardø. Øst-Finnmark juli 2014.

    Kiberg. Øst-Finnmark juli 2014.

 

Hva er penest: Farge eller sorthvitt eller…?

I ny og ne ramler man over motiver som liksom skriker etter å bli eksperimentert litt med. Et antall gamle kjerrehjul (?) med snø på fanget oppmerksomheten.

Jeg gikk ganske tett på med mitt Fujifilm X-E3. Blender 10 for å få god dybdeskarphet. 1/400 sek med ISO 200. Normalzoom (18-55) innstilt på 48 mm som tilsvarer om lag 75 mm i fullformat. RAW-format, selvsagt. Det var utgangspunktet.

A: I Lightroom (LR) dro jeg gjennom min «standard-innstilling» for denne typen bilder: En svak s-kurve, litt Clarity og oppskarping til 40. Ikke mer, for da er det fare for å oppleve «worms» – et kjent men langt fra kjært fenomen med Fujis sensorer og LR. Denne innstillingen er lagt inn i User Presets, så jeg får alt med ett klikk. I tillegg la jeg her inn litt PostCrop Vignettering, og justerte eksponeringen. Punktum.

Men så dukket altså spørsmålet opp: Kunne dette fargebildet være like bra eller bedre i sorthvitt.

B: Denne konverteringen kan man gjøre relativt enkelt i LR, men siden jeg har en gammel gratisversjon av Silver Efex Pro som tilleggsprogram i Photoshop, så ble dette foretrukket, ikke minst pga. programmets mange maler. Jeg fant en med litt forsterket kontrast. Klikk. Dermed var fargebildet konvertert til sorthvitt på om lag 1 sekund. SEP er et snasent program som anbefales for deg som liker å eksperimentere med sorthvitt. Det koster noen få kroner nå.

C: Men kunne jeg ut fra det originale fargebildet vri og vrenge litt på farger for å få et litt mer spennende uttrykk? En utrolig enkel metode ligger i Photoshop under Image -> Adjustments -> Posterize. Her kan du enkelt velge om du vil la bildet bestå av 2 farger, 4 farger, osv. Du får resultatet på skjermen med en gang (Du må hake av for Preview). Jeg tror jeg valgte 4 farger her, og du kan vel mer eller mindre se hvordan algoritmene til Photoshop fungerer når du sammenligner med originalbildet øverst.

Og så: Da satt jeg der med tre ulike uttrykk på bakgrunn av ett og samme motiv. Hva var finest? Det hender jeg lar meg imponere over mennesker som i løpet av 1/1000 sek kan slå fast at bilde X er myyye bedre enn bilde Y og Z. Det hender også at jeg lar meg irritere grenseløst over slike mennesker. Ettersom årene har gått, har jeg blitt mindre og mindre skråsikker på det meste her i livet.

Hva som er best av de tre motivene? Sannelig om jeg vet!

Du må gjerne si hva du synes.

(Klikk på bildene for å se dem i maks størrelse. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din)

En dag på havna – eller hvordan unngå å bli motiv-blind

Jeg bor i en havneby som i 120 år har sendt svensk jernmalm på kjøl ut fjorden. Og som i nesten like mange år også har tatt mot stadig større cruise-skip. I en slik setting kan man se for seg to alternative reaksjonsmønstre. A: Man blir blind for det som skjer på havna. B: Man blir i overkant sterkt opptatt av alt som flyter. Det er eksempler på begge.

«New Leonidas». Ved LKABs kai 5. Gross Tonnage: 87590, Deadweight: 170578 t. Length Overall x Breadth Extreme: 289m × 44.98m, Year Built: 2003, Reg Liberia.

En nå for lengst død amatørfotograf som bodde i et hus med god utsikt til havna innrettet seg med kamera og ei lang linse på en loftsbod, og herfra fotograferte og katalogiserte han hver eneste båt som kom for å hente jernmalm. Vi kaller dem malmskip. I tillegg fikk og kjøpte han bilder av eldre skip som han ikke hadde i arkivet. På et tidspunkt ga han hele samlingen til den kommunale bildesamlingen. Litt av en gave!

«Viking Sky». Gross Tonnage: 47842, Deadweight: 4826 t, Length Overall x Breadth Extreme: 228.28m × 34m, Year Built: 2017

Jeg har forsøkt å «rekruttere» amatørfotografer som har direkte utsyn til havna om å fortsette denne jobben. Uten hell. Det må nok ligge en genuin interesse i bunn.

Jeg går ofte tur med kamera. Når man er omgitt av hav i en sektor på om lag 270 grader, er det ikke til å unngå at man før eller siden kommer til havna. Da er det heller ikke til å unngå (?) at det blir tatt en del bilder av skip i ymse størrelser og fasonger. Ved innlegging via Lightroom prøve jeg som regel å legge inn skipsdata, hentet fra nettstedet MarineTraffic. Greit å ha.

Her er noen bilder fra en tur den 21. februar 2019. Et av bildene er høyaktuelle i dag, vel en måned senere, ettersom cruise-skipet «Viking Sky» lørdag 23. mars bare var 100 meter fra å gå i fjæresteinene og havarere i full storm i Hustadvika utenfor Romsdal. Litt av et scenario med 1300 godt voksne folk om bord. Det ser heldigvis ut til å gå bra.

Like bak «Viking Sky» ligger malmskipet «Centennial Harmony» ved den såkalte Fagernesterminalen.

«Centennial Harmony». Gross Tonnage: 92752, Deadweight: 181338 t, Length Overall x Breadth Extreme:, 291.98m × 45m, Year Built: 2011. Panama reg.

På motsatt side av havna, ved LKABs utlaster ved kai 5 ligger «New Leonidas» godt lastet og snart klar for avreise.

I en klasse for seg ligger gode gamle «Skogøy», som trofast tjenestegjorde på ruten Narvik – Svolvær i flere tiår, før hun ble erstattet av en hurtigbåt og solgt til Sverige. Den korte historien er at skipet lå halvveis nedsenket i en kanal nær Stockholm da et gjeng entusiaster med et pågangsmot av en annen verden ga seg f… på at de skulle redde skuta. Nå er hun tilbake i «hjembyen» og er under restaurering.

«Skogøy «- tidligere lokalbåt, nå under restaurering.

Hvordan er det med deg? Er du blitt «blind» for de hverdagslige hendelsene som skjer rett foran nesa di, eller klarer du å beholde evnen til å se dette, og fotografere det for ettertiden?

Kamera: Fujifilm X-E3. Linser Fuji 18-55 og 50-200. ISO 200. Frihånd.

Oslo – en (foto)messe verd

I fjor, i mars 2018, pakket jeg kofferten og dro 1400 kilometer til Hovedstaden – for å få med meg ei gratis fotomesse med mange foredrag som arrangeres av nettstedet og butikken foto.no. Det var det faktisk verd!

På fire dager rakk jeg 8-9 foredrag av flinke folk som kunne sine saker og/eller som hadde gode fotohistorier. I tillegg ble det selvsagt noen fototurer i byen, og besøk hos kjente og familie, så tiden ble benyttet godt.

Men du trenger ikke svi av tusenlapper på fly og hotell for å delta på årets fotomesse.

Foto: Andrea Gjestvang

Hvis du heller vil, kan du sitte hjemme i stua med PCen din, og følge livesending av flere av foredragene. Selvsagt får du mer med deg om du er tilstede. I tillegg kan du da diskutere hardware med folk fra de ulike leverandørene. Men det går altså å få med seg mye hjemme.

Langt fra alle foredragene sendes live, men her er flere som jeg umiddelbart har plottet inn for å se/høre.

Messa finner sted 27.-30. mars. Her finner du hele programmet:  http://kurs.foto.no/

Hvis du har tid/lyst/anledning/penger/osv. til å ta en Oslo-tur for å være tilstede, så kan det være smart å melde seg på raskt ettersom det bare er 50 plasser tilgjengelig på hvert foredrag.

Foto: Andrea Gjestvang

Første ut på onsdag ettermiddag er Andrea Gjestvang. Henne foredrag må du uansett få med deg! Hun er i en egen klasse. Bildene du ser her er hentet fra hennes nettsted, i et prosjekt om ungdom som vokser opp på små steder i Norge.