Gode reisebilder krever et godt kamera

Det beste kameraet er det du har med deg. Det er et godt og snusfornuftig ordtak, som jeg nok bare delvis kan applaudere. For når det gjelder begrepet «kamera» så går det en grense ett sted, etter min mening.

For litt siden var jeg en ukes tid i Sveits. Jeg lot alt av «tungt» utstyr ligge hjemme og tok kun med mitt lille, men likevel relativt avanserte Fujifilm X10. Konklusjon: Jeg er så godt fornøyd med denne type kamera at jeg vil anbefale andre fotografer som ikke føler seg velkledt før de har minst to fullformatkameraer rundt halsen, om å tenke på nytt.

Alpelandskap i det sentrale Sveits.
Alpelandskap i det sentrale Sveits.

Kvaler
Før jeg pakket koffertene led jeg all verdens kvaler med hensyn til hvilket/hvilke kamera/er jeg skulle ta med. Se egen bloggartikkel.

Valget ble altså et kompaktkamera med en noe større bildebrikke enn «kompakt-standard». Dette er viktig for å få bilder uten plagsomt mye korn, spesielt ved ISO-verdier over f.eks. 800. Kameraet har også en middels kraftig zoom som lar meg få alt fra passe vidvinklede bilder til en viss tele-effekt. Og med største blender f:2,0 kan man faktisk få ønsket bokeh («uskarp bakgrunn»).

Sørg for å ta gode (og skarpe) detaljbilder når du er på reise.
Sørg for å ta gode (og skarpe) detaljbilder når du er på reise.

Oppdateringer
Fujifilm X10 var første utgave, riktignok basert på flere vellykkede kompakter fra samme fabrikk. Men førsteutgaver kommer gjerne med en del mangler. Kameraet var knapt på gata før det kom en omfattende og god Firmware-oppdatering. X20 som nå er i salg har flere fornuftige forbedringer, og selvsagt ikke bare på programsiden.

Kattebilder er en av de beste måtene å se om kameraet/linsa di klarer å lage skarpe bilder.
Kattebilder er en av de beste måtene å se om kameraet/linsa di klarer å lage skarpe bilder.

Mobiltelefon
Som jeg har skrevet om tidligere, er salget av de minste og billigste kameraene nå i ferd med å droppe. «Alle» har i dag en mobiltelefon med kamera, og mange av disse telefonene har kameraer som gjør en minst like god jobb som de billigste kompaktene. Men hvis du kommer hjem fra en fin og opplevelsesrik ferie bare med iPhone-bilder, så er det – sett med mine øyne – litt trist.

Foto med svak tele. Det klarer du neppe å ta med et mobiltelefonkamera.
Foto med svak tele. Det klarer du neppe å ta med et mobiltelefonkamera.

Mye for pengene
Et kamera som gir deg en god del ekstra i forhold til en iPhone, koster ikke særlig mer enn et sted mellom 4 og 6 tusenlapper. Da får du et kamera som også kresne fotografer kan trives med: Mulighet for RAW, passe zoom, større bildebrikke enn vanlig, mange innstillinger lett tilgjengelig på utsiden i form av kommandohjul, en god prosessor og mulighet for utrolig mange innstillinger, alt fra M (manuell) til fullautomatikk.

Optisk søker
Det jeg i tillegg liker spesielt godt med min X10 er en manuell zoom og at den har optisk søker, dvs. at jeg ser et ekte bilde (riktignok bare om lag 90 % av det som kommer på bildebrikken). For mens folk flest står med sine kompakter på strak arm for å kunne se bilde på LCD-skjermen bak på kameraet, kan jeg snike kameraet opp og ta bilder uten at så mange legger merke til det. Den manuelle zoomen gir meg også muligheten til raskt å velge utsnitt.

Et kamera med optisk søker gir deg mulighet for å ta bilder uten at "alle" ser at du fotograferer.
Et kamera med optisk søker gir deg mulighet for å ta bilder uten at «alle» ser at du fotograferer.

Jpg – godt nok
På denne turen tok jeg kun bilder i jpg-format. Det var primært en ferietur og bildene var ikke tenkt å bli brukt til annet enn familiealbumet og til den digitale bilderamma på stua som jeg jevnlig forsyner med nye bilder. I etterkant har riktignok en god del av bildene blitt brukt i jobbsammenheng.

..og litt korrigering
Jpg-bildene var teknisk sett i hovedsak OK nok, men jeg valgte likevel å strekke både hvit- og sort-nivå på mange bilder for å få maks toneomfang der dette var nødvendig. I tillegg forsterket jeg mellomregisteret med å øke Clarity ørlite, og så skarpet jeg opp bildet litt, og etterjusterte eksponeringen. Jeg liker bilder med litt «smell» i.

De bildene du ser her er importert og prosessert via Lightroom 4.4.

Stor blenderåpning og større bildebrikke enn "standard" gjør at også innebilder blir skarpe og med lite korn.
Stor blenderåpning og større bildebrikke enn «standard» gjør at også innebilder blir skarpe og med lite korn.
Reklamer

Det nyttige polarisasjonsfilteret

Polarisasjonsfilter – eller polafilter – kan være svært nyttig. For noen dager siden var jeg på en liten fjelltopp rett ovenfor der jeg holder hus. Toppen er på vel 1000 moh. Meningen var å ta detaljbilder av deler av byen. Pluss noen panoramabilder.

Fjerner dis
La oss si at avstanden fra toppen ned til havet i luftlinje kan ha vært 1,5-2 kilometer. Det var en klar sommerdag, men uansett blir det dis i lufta en slik dag.  Den disen ble forholdsvis effektiv fjernet av et sirkulært polafilter. Når jeg dreide på filteret, var det ingen tvil om at bestemte stillinger ga et langt klarere bilde. Og dette er en effekt du ikke klarer å gjøre godt nok i verken Photoshop eller Lightroom.

Narvik, utskipningsanlegg for LKAB.
Narvik, utskipningsanlegg for LKAB.

Bildet du ser over her er ett eksempel på dette. Bildet er tatt med en 70-200 f:2,8 @110 mm, 1/500 sek, f:5,6 og som nevnt med et polafilter.  I tillegg er det prosessert i Lightroom 4.4, i hovedsak ved å dra hvit- og sort-balanse ut til endepunktene.

Ikke overdrivMJK_0650-620x413
Kan man overdrive pola-effekten? Svaret er entydig JA. I dette blogginnlegget til Matt Kloskowski kan du lese og se eksempel på dette (se foto til høyre her med overdrevne farger. Foto: Matt Kloskowski). Drar man for mye på (maks effekt) kan det hende at fargene blir alt for mettet, og går over i gulbrunt. Matt foreslår å stille inn på maks, og så dra tilbake til du nesten ikke ser effekten.

Dyre greier
Har du passe store glugger (stor filterdiameter), så koster disse filtrene en del kronasjer. Men de er verd hver krone. Og så vet du vel at effekten for et polafilter er størst når du fotograferer med sola 90 grader i forhold til linsa, og at polafiltre som følge av dette kan gi litt snodige effekter hvis du bruker det på kraftige vidvinkler.

Prøv ulike fotostandpunkter

Jeg innbiller meg at de aller fleste fotografier må være tatt med en kameraplassering ca. 1,6-1,7 meter over bakken. Det er jo relativt forståelig, ettersom øynene våre befinner seg om lag her og da er det «enklere» å løfte kamera opp hit. Men det gir ikke nødvendigvis de beste bildene. Du kan få langt mer spennende bilder med andre kameraposisjoner – alt fra 5 cm til 3-4 meter over bakken. Mer om det senere.
Tromsøtur påske 2011, beøk hos Andreas.

For først repeterer vi den gamle gode hovedregelen om å fotografere i samme høyde som øynene til fotoobjektet. Skal du ta bilde av en ettåring som sitter på gulvet, så legger du seg selvsagt på gulvet og sørger for å være på nivå med barnet. Fido eller Pus kan du plassere på en krakk, og så setter du deg på gulvet slik at du får et bilde i korrekt øyehøyde. Og når du skal ta bilde av gamlefar i gyngestolen, så går du ned i knestående. Du ser poenget!

Bruk kameravinkel kreativt
Men mitt tips denne gang handler om litt mer enn dette. Det handler om å benytte ulike standpunkter kreativt.
130323_Tromso1_015

Lavt kamera
Når du tar bilder av barn kan du for eksempel til og med legge kamera helt ned på gulvet og fyre løs med en passe vidvinkel, og få ekstra spennende bilder. Dette fungerer greit med kompaktkameraer der du ser bilde bak. På speilrefleks er det litt mer kvalifisert gjetting, men er du usikker, prøv med LiveView.120616_0147_NIL-L

Lav fotoposisjon bruker jeg av og til også på sportsstevner. På kamera skrur jeg en solid vidvinkel, og så legger jeg kamera på bakken og skyter med 5-8 bilder pr. sekund. Det enkleste er å følge starten fra skuddet går til løperne er godt forbi (det er oftest kun her at løperfeltet er samlet). Ett av bildene bruker som regel å være tilnærmet perfekt i forhold til armer og bein og ønsket bakgrunn.  Andre ganger er lav kameraplassering nærmest en nødvendighet for å få det man ønsker i bildet. Kula til enn kulestøter vil normalt forsvinne mot en bakgrunn av folk og bygninger med høy kameraposisjon, mens den kan være godt synlig mot himmelen med lav kameraposisjon.120616_0105_NIL-L

Andre ganger kan lav kameraposisjon være ønsket fordi man får med en forgrunn som sier litt om miljøet. Tenk deg kamera plassert på bordplata, med kaffekopper og kaker i forgrunnen, og så tante Else litt mer i bakgrunnen. Fint miljøportrett. Ingen tvil om hvor bildet er tatt. Bare pass på at kamera ikke fokuserer på kaffekoppen men på tante. Her er kameraer med ansiktsgjenkjenning/ansiktsprioritet en fordel.

Høyt kamera
Men hva med å gå den andre veien, dvs. høy kameraplassering. Selv tar jeg ofte bilder bare med å løfte kamera høyt over hodet og fyre løs. Nok en gang: Vidvinkel og mange skudd pr sekund slik at du sikrer deg i alle fall ett korrekt komponert bilde.

Alle proffe bryllupsfotografer har med en liten gardintrapp for å ta gruppebilde av alle bryllupsgjestene. Nå er gardintrapp ikke det man vanligvis har med seg på fototur. Derimot kan en monopod være anvendelig – også til slikt bruk. En monopod er altså et ett-beint kamerastativ. Mange sverger til disse stativene fordi de er lette og anvendelige mens de samtidig gir god nok støtte for å få skarpe bilder. Skru fast kamera på stativet, dra ut i full lengde, fest en lang snorutløser til kamera (eller benytt IR eller radiostyrt fjernkontroll) og løft stativet opp i været. Også her er en solid vidvinkel en fordel, ettersom du jo ikke kan se eksakt hva du får med. Det kan bli spennende bilder av slikt, og anvendelsesområdene er mange. Mange fotografer som tar bilder for meglere bruker slike laaange stenger for å få eksteriørbilder av husene fra 3-5 meters høyde.hoyt-kamera

Bildetekst: Til en artikkel i en historisk årbok trengte jeg et bilde av et spesielt veiskilt og litt av veien. Skiltet sto fire meter oppe på en husvegg. Da brukte jeg teknikken som omtalt ovenfor her: Vidvinkel, kamera på stativ (som ble løftet helt opp til skiltet) og fjernutløsning av kamera.

Tips: Skal du kjøpe en monopod, så sjekk at det er et kuleledd på toppen slik at du enkelt kan ta bilder i høydeformat og/eller tilte kamera nedover. Mange stativer selges uten kulehode, og et slikt hode kan fort koste like mye som selve stativet. Og så forsikrer du deg selvsagt om at stativet og kula på toppen tåler vekta av kamera og linse. Ille om kamera deiser i bakken.

Og et siste tips: Har du speilrefleks er det lurt å stenge okularet, eller fotografer i Manuell, ettersom lyset som kommer inn «bakfra» kan påvirke eksponeringen.

Merkelige fotografer

Vi fotografer kan være nokså merkelige. Jeg snakker for meg selv. Mye kan nok være nokså omtrentlig, men når det gjelder det fotograf-tekniske, må liksom alt stemme.

Jeg abonnerer på et engelsk fotoblad. I hver utgave kommenteres en film der en fotograf er en av rollefigurene. Hvis en skuespiller svimer rundt på lerretet 1,5 time og liksom skal forestille å være proff fotograf, uten tilsynelatende å vite opp-ned på et kamera, eller behandler kameraet på en amatørmessig måte, så blir hele filmen slaktet. Lite troverdige greier! Dårlig film!!

Jeg er helt på linje. Den eneste filmen i denne kategorien som får ståkarakter (og vel så det) er trolig Antonionis kultfilm «Blow Up».

Blow-Up-4
David Hemmings hadde rollen som fotografen i Antonionis film «Blow Up».

Kriminalroman
Det samme gjelder innen litteratur: For noen år siden fikk jeg sterkt anbefalt en kriminalroman: Den handler om en slags privatetterforsker som blant annet har som levebrød å avsløre menn som har damer på si’, der hustruen er oppdragsgiver. I et tidlig kapittel ligger han med sitt proffe kamerautstyr på toppen av en høy klippe og skal fotografere et par på dekket til en båt som ligger ankret opp inne i en fjern vik. Og for å si det slik: De to om bord i båten spiller ikke Ludo.

Her drar etterforskeren høyt oppe på klippen frem sin lange 200 mm telelinse. Stopp litt her, og les denne setningen en gang til! 200 mm!! Det var her det skar seg for mitt vedkommende. 200 mm linse fra en fjelltopp, du liksom. Hva i allverden slags tull var nå dette: Mest trolig ville minst en 400 mm linse være en absolutt nødvendighet for å få et noenlunde fellende fotografisk bevis. Jeg la boka fra meg og tok den aldri opp igjen. Hvis man bommer på så «vitale» detaljer, hva kan man vente seg videre?

Bommet på 1 cm
Og så til sist en selvopplevd historie der det ble en eneste centimeter som utgjorde forskjellen på suksess og fiasko.

Pentax_6×7_MU
Pentax 6×7 kamera med håndgrep (laget av tre!).

For mange år siden hadde jeg en fotojobb for et litt spesielt internasjonalt firma under oppstart. De produserte pregemaskiner for verdensmarkedet. Målene var store og hårete. Jeg tok alle produktbildene med Pentax 6×7 og på dias, dvs. 120-film. Man ønsket brosjyrebilder i maks kvalitet og da gjaldt bare storformat dias. Bildene ble helt greie og slik produktbilder skulle være den gang: Studiofoto med mange blitser påsatt softbokser, og med blender 22 for å få maks dybdeskarphet.

Dette firmaet ansatte etter hvert en salgssjef. En dag dukket det opp en verdensvant Stockholmare med olje i håret og høy sigarføring. Han skulle selge produktet world-wide, og hadde etablert seg med leiligheter i Asia, Mellom-Europa og USA. Han var dødsproff. Ble det sagt. Og hadde store krav til perfekte bilder.

På vårt første møte skulle vi gjennomgå alle produktbildene. Jeg la frem monterte 6×7-dias. Han skulle se på bildene på et stort lysbord.

-Jävlar, sa han, tydelig imponert over bildene og kvaliteten, – har du en «bladare»?

530px-Hasselblad_1600F
En av de klassiske Hasselblad-kameraene.

I løpet av 1/1000 dels sekund forsto jeg at han var en stor bløff. Hvilket det nok etter hvert viste seg at han var.

På svensk betyr «bladare» det samme som Hasselblad: Det legendariske kameraet til Wiktor Hasselblad, brukt av fotografer som eksempelvis Morten Krogvold og Rune Johansen. Kameraet var også lenge en del romprogrammet til NASA. Det var for eksempel med en spesialbygget Hasselblad at de første bildene ble tatt på månen.

Alle som har litt peiling på profesjonell foto vet at et Hasselblad tar bilder på 120-film og i format 6×6 cm. De bildene jeg viste frem var 6×7 cm. Det var den ene centimeteren som avslørte «eksperten».

Så lurer du kanskje på hvordan det gikk med firmaet og alle maskinene? Jeg fikk heldigvis penger for bildene mine. Litt senere gikk firmaet konkurs, og holdt på å ta med seg flere underleverandører i dragsuget. Og svensken forsvant som dugg for sola.

Hvordan få bevegelsesuskarphet

Å få deler av et bilde til å være sløret, dvs. bevegelsesuskarpt, er svært enkelt. Det du trenger er et kamera, et godt stativ, en fjernutløser (snor, IR eller tilsvarende) – og som regel også et gråfilter. Og litt fantasi.

Tenk at du skal ta bilde av et landskap med ei elv i forgrunnen. Du vil at landskapet skal være skarpt, men la elva være sånn passe uskarp.Lofoten3-2119

Bildetekster: Eksemplene her er fra ei strand i Lofoten. Graden av uskarphet i havet skyldes eksponeringstiden som ligger fra ca. 1 sekund til 1/13 sekund. Blender 11-22. ISO 100 og et ND8-filter. Og selvsagt stativ.

Her er oppskriften: Sett kamera på stativ og komponer bildet. Gå over til S (for Shutter) og skru lukkeren ned til f.eks. 1/10 sekund. Du må ha så pass lav lukkertid for å få elva til å bli uskarp. Bruk laveste ISO. Med kamera i S-modus vil blenderen nå stille seg selv inn. Hvis det er (for) mye lys vil du ofte ikke klare å få et korrekte eksponert bilde, tross minste blender. Da vil det være nødvendig å stenge noe av lyset ute. Det gjør du enklest med et gråfilter, f.eks. ND8. Det er kort og godt ei glass-skive som er nøytralt grå. Det finnes nå også gråfilter som kan justeres trinnløst fra f.eks. ND 2-8. Har du et pola-filter kan dette også i noen grad gjøre nytten med å stenge ute lys. Men min erfaring er at du egentlig bare trenger et 8-filter. Med dette foran vil du kunne fotografere med lukkertider på litt under ett sekund.Lofoten3-2107

Hvis det er stille og rolig, og trær og blomster står i ro, vil du få et bilde der elva blir «flytende» i dobbelt forstand, mens resten blir skarp. Gjort på en nennsom måte kan dette bli stilig.

Graden av uskarphet avgjør du med lukkertiden. Med eksponeringstid på f.eks. 1-3 sekunder blir alt som rører på seg utflytende. Elva kan bli melkeaktig og diffus. Går du opp til f.eks. 1/25 sekund vil du kunne se deler av elva ganske tydelig, mens den først blir utydelig der den går over til foss og stryk.

Det samme gjelder også om du ønsker havet og bølgene uklare. Prøv de samme lukkerverdiene som foreslått ovenfor.

Noen synes dette er råstilig. Andre ikke. Gjør det du liker.Lofoten3-2098

Her et tips: Når du har kamera på stativ, så hvorfor ikke to helt identiske bilder: ett bilde på 1/10 sek eller saktere og ett på 1/500 sek. Hvis du nå importerer begge bildene i Photoshop og legger det skarpe bildet nederst og det uskarpe øverst (Layers), så kan du eksperimentere litt med gjenomskinneligheten til det øverste bildet, slik at du får et bilde som i hovedsak er uskarpt, men der du ser skarpe elementer inn i det uskarpe.

Som sagt: Litt fantasi er ikke av veien.

Vakre bilder – i totalt mørke

Noen bilder glemmer man aldri. Men det er også noen historier som gjør inntrykk og som brenner seg fast i minnet. Dette er en slik historie.

For noen dager siden spiste jeg lunsj på en kafé sammen med min gode venn, naturfotograf Per Martin Jæger. Ikke aldeles uventet snakket vi om foto hele tiden. Jeg hadde nylig vært på en fototur i Lofoten der selvsagt også Per Martin har vært med sine kameraer. Vi snakket om ulike steder, om lyset, om strendene og om fargene. Det var slik han kom inn på sin spesielle opplevelse under en fotoutstilling i Harstad. Det er denne historien jeg vil fortelle videre til deg, selvsagt med hans godkjenning.

PerMJ_strand_liten

Bildetekst: Bilde fra Lofoten: «Det gryr en dag». Foto: Per Martin Jæger.

Per Martin hadde i februar 2013 en fotoutstilling i Harstad i regi av Harstad Kunstforening. «Naturen et skattkammer» var tema. Flotte naturbilder hang på veggene. Det var en del mennesker i lokalet. Pluss en skoleklasse som svimet rundt.

Så går døra opp, og inn kommer først en hvit stav med den karakteristiske søkende bevegelsen fra side til side for å avdekke hindre i veien. Det var en dame som holdt staven. Så kom de en mann. Også han med hvit stav. Det var et ektepar, begge 100 % blinde.

De kom for å se på en fotoutstilling.

Hva i allverden sier man da?

Per Martin hilste og ønsket begge velkommen.

De hadde på ingen måte gått feil. De var kommet til fotoutstillingen for å kjøpe et bilde, sa de. Det måtte være et stort bilde. Et som de kunne se. Det var slik de uttrykte det. De hadde ikke mange bilder på veggene hjemme. Nå ville de ha et bilde som kunne pynte opp i stua.

De hadde begge en klar formening om hvordan bildet burde se ut. De beskrev ønske om form og farger og at det måtte ha noe med hav og sjø å gjøre.

Per Martin mente han hadde fire bilder som kunne være aktuelle. Han beskrev disse fire bildene i forhold til motiv, innhold, plassering av elementer, farger, form, osv.

Ut fra beskrivelse ble de spesielt interessert i bildet «Det gryr en dag»: en tidlig morgenstemning fra ei strand i Lofoten i det havtåka letter.

Etter en litt nærmere beskrivelse av dette bildet, tok Per Martin hånda til kona i familien og førte det over bildet mens han nå beskrev plasseringen av elementene og fargene. Først høyre del: Øverst den blå himmelen og nedenfor havet. Så venstre del: Fjellet, havdisen som var i ferd med å bli oppløst, og så stranda – mørk nederst mot havet, så lys og tørr ovenfor.  I tillegg fortalte fotografen om hva han hadde sett og opplevd da han tok bildet den tidlige morgenen på stranda i Lofoten.

Jo, hun «så» bildet, og var fornøyd. Hun spurte sin bedre halvdel. Han var enig. Det var så stille i lokalet at man kunne høre den mye omtalte knappenåla. Til og med skoleelevene sto musestille og fulgte med i det som skjedde. Et svært, svært spesielt øyeblikk, minnes Per Martin._92A2762 - Version 2

Stine, som hun het, hadde syn til ca. 12 års-alderen, så ble alt svart.  Mannen, Bjørn, ble helt blind etter en alvorlig bilulykke for mange år siden. Nå har de et flott bilde på veggen i stua. Et som de kan se.

Bildetekst: Stine ved bildet i galleriet. Senere fikk hun og Bjørn bistand av fotografen til å få plassert bildet på veggen over sofaen i deres hjem (Foto: Per Martin Jæger)

Vil du se flere av Per Martins bilder, så finner du dem her.