Salgado på kino: Løp og se!

24. april 2015 er det premiere på Oscar-nominerte dokumentaren JORDENS SALT. Filmen et nydelig portrett av den legendariske fotografen Sebastião Salgado som har reist rundt i verden og tatt bilder av konflikter, menneskelig lidelse og naturens skjønnhet i over 40 år.  Den er regissert Wim Wenders og Salgados sønn, Juliano Ribeiro Salgado. JORDENS SALT har vunnet en rekke priser, blant annet spesialprisen i sideprogrammet Un Certain Regard i Cannes 2014, publikumsprisen både på Tromsø internasjonale filmfestival og på Eurodok. Nå har også de norske anmelderne gitt sine lovord om filmen:

• «Sebastiao Salgados bilder har en hypnotisk kraft. Etterlater et uutslettelig inntrykk» Bergens Tidende (6)
• «Suggererende innblikk i fotografiets vakre brutalitet» Natt og Dag (6)
• «En utrolig, spektakulær film» Filmsnakk (6)
• «Wim Wenders gjør det han er mester i» Kulturnytt, NRK P2 (5)
• «Usedvanlig medrivende og vakker» VG (5)
• «Gir mild ærefrykt» Dagbladet (5)
• «Voldsomme historier og sterke bilder» Aftenposten (5)

Teksten ovenfor er klippet rett ut av nyhetsbrevet til «Arthaus». De fleste fotografer er vanligvis interessert i hvordan andre fotografer tenker og jobber. Hvis du er bant disse, så er dette en film for deg. 

• Her lenke til et tidligere blogginnlegg om Salgado.
• Her lenke til traileren til filmen.
• Og her en lenke til en annen film-trailer.

Reklame

Da blitsen slo ut radioen

Eller: Bli lys – og så gikk alt i svart

Bilder fra mitt arkiv: Livet er mangfoldig. I flere år var jeg medansvarlig for drift av en nærradio.  Jeg delte kontorer med en kjenning som jobbet med lyd og lysutstyr. Selv drev jeg reklamebyrå. Sammen ramlet vi over en nærradiokonsesjon, og fant ut at det kunne være morsomt å drive radio – i en fritid som vi begge selvsagt hadde alt for lite av. Og ikke var det lov å tjene penger på dette uansett, på den tiden.

Et ledig kontor ble innredet til lydstudio. Det ble bygget opp etter alle akustikkens regler. Helt på slutten av 80-tallet besto et studio av mye knotter og knapper og spoler som gikk rundt. Dette var før den digitale tidsalderen.

På åpningsdagen hadde vi sørget for behørig omtale. Det var klart for sending. Selve introen var tapet og lå klar på spolebåndspilleren.

Teknikeren trykker på Play-knappen slik at de store spolene begynner å surre. Jeg står klar med mitt Nikon F, en vidvinkel og en stort Metz-blits. DJ og tekniker smiler bredt. Så smeller blitsen av – og så blir det dørgende stille!

Spolebåndspilleren bråstoppet. Lettere panikk. Fomling med knapper og spaker. Et nytt trykk, båndspilleren begynner å rulle igjen og lyden kommer ut av høyttalerne i teknikken. Hva i all verden var det som skjedde? Ingen forsto.

Nytt bilde. Blitsen smeller av. Bråstopp igjen. Og nytt tilløp til panikk. Svettperlene kommer til syne både hos fotografen og radiofolkene. Men på nytt: Play, og vellykket re-start.

Da sendingen endelig var over gjentok vi fotograferingen – med samme resultat. Omsider forsto vi hva som hadde skjedd. Den kraftige blitsen hadde aktivert en lysfølsom sensor i spolebåndspilleren. Den hadde som formål å stoppe båndspilleren når tapen var slutt. Logisk nok, men ikke forutsebart.

Bildet er tatt ca. 1986. Kamera er som antydet min gamle gode Nikon F, og filmen var – selvsagt – Tri-X. Resten er et litt spesielt og svært så analogt minne.

Hvordan selge bilder – uten å bli «lurt»?

Hva gjør du når du ser at de bildene du solgte til en brosjyre for et firma, også dukker andre steder?  Hvor langt går eiendomsretten og bruksretten til et fotografi? Og hvem eier bildene mine?

Bildetekst: Dette bildet ble «oppdaget» på nett, solgt og brukt som hovedbilde på en utstillingsstand for et firma innen vei og anlegg.

Det har aldri har det vært tatt flere fotografier i historien og aldri har det vært enklere å spre disse bildene. Vi «låner» bilder på nett. Mange av oss deler villig bilder på Facebook og andre sosiale medier. Dette er kanskje noen av grunnene til at et bilde i manges øyne blitt som ei «pølse i slaktertiden»: Fritt vilt, og verd nix og null.

Men så har vi på den annen side en del lover og regler, som fortsatt gjelder, men som nok ikke alltid reflekterer dagens virkelighet.

Her er noen tips for deg som i større eller mindre grad selger bilder.  Jeg sier ikke noe til de proffe fotografene: De kjenner lover og regler, og vet hva de skal gjøre. Jeg orker heller ikke å si noe til de som er overlykkelige og beæret (=lurt) over å få lov til å gi bort et bilde til et magasin eller tilsvarende mot å få navnet sitt i 6 punkt skrift på bildet.

Bildetekst: Dette bildet ble også «oppdaget» på nett, og «lånt» som topp-bilde på en facebookside for et anleggsfirma. En kjenning gjorde meg oppmerksom på det. Avdelingslederen «forsto ikke problemstillingen», men hovedkontoret sørget for å få det fjernet da de ikke ønsket å betale for bilder. Det sier jo litt…

Her er noen problemstillinger:

En kunde ser et av dine bilder på ditt fotonettsted. Kunden vil bruke bildet til en utstillingsvegg. Dere blir enige om pris. Men du må klargjøre for kunden at prisen gjelder for én gangs bruk og til avtalt formål. Ta gjerne vare på den e-posten der du klargjør dette. Det kan også være smart å ha med dette på fakturaen. Hvis du nå ser at kunden benytter dette bildet til andre formål, kan du vise til avtalen og kreve full fakturering for bruken ut over det som var avtalt. (I gode gamle dager da man laget brosjyrer og den slags, var det normalt slik at kjøper måtte kontakte fotografen, og faktisk betale nytt honorar ved ny-opptrykk av brosjyren).

Men sett nå at kunden liker bildet så godt at han fra starten av gjerne vil bruke det både til utstillingsveggen, til en brosjyre og på nett? Da tar du selvsagt mer betalt for bildet, men det vanlige er jo å gi noen form for rabatt, altså ikke summen av tre enkelthonorar.

Og så kan det hende kunden vil kjøpe bildet. Han tenker å benytte det i en markedskampanje i tiden fremover, og vil sikre seg at bildet ikke blir benyttet av andre. Her er det opp til deg å vurdere en grei fortjeneste, kontra usikkerheten som ligger i at du muligens kan tjene mer på bildet ved senere salg til andre.  Hvis du går med på dette, så tar du selvsagt en pris som kompenserer for hva du kunne tjent på videresalg av dette bildet til andre.

Som en del av alle disse eksemplene bør du ha med i avtalen (og på fakturaen) at fotograf alltid skal oppgis der hvor dette er mulig.

Copyright er den «eneretten som skaperen av et åndsverk (=fotografi) har til å fremstille eksemplarer og gjøre det tilgjengelig for allmenheten». Vanligvis beholder alltid fotografen copyrighten til bildene sine, men det sier seg selv at hvis du selger et bilde til en kunde – så er det kundens bilde. Det vil ikke være urimelig å ha med i avtalen at kunden ikke kan videreselge bildet, og at du uansett vil ha ditt navn på/ved bildet der dette er mulig. (Nok et godt argument for å legge inn alle relevante opplysninger som metadata i bildefila).

Oppdragsfoto: En kunde ber deg ta bilde av alle ansatte pluss noen eksteriørbilder – i første omgang til bruk på nettstedet sitt. Dere blir enige om en pris for dette. Det kan være snakk om at du gir en fast pris for hele jobben, eller at du jobber på timebasis og tar betalt pr. time.

Det er smart på forhånd å bli enige om betingelsene for bruk av disse bildene. I mitt hode er dette enkelt: Kunden har betalt deg for å gjøre en jobb. Da skal kunden kunne benytte disse bildene som han ønsker, uten å spørre deg. Men du kan ha med i kontrakten at ditt navn skal oppgis ved bruk der hvor det er mulig, og kanskje også avtale at kunden (mot all mulig formodning) ikke kan videreselge bildene. Bakgrunnen for mitt syn på dette er at jeg ikke ser på mine bilder som mer verdifulle enn om en snekker lager et skap til en bedrift. Her vil muligens noen åndssnobber være uenige med meg.

Det betyr – fortsatt etter mitt hode – at kunden gjerne må bruke bilder i en brosjyre, at han låner bildet ut til en samlebrosjyre for kjeden han tilhører, at ansatte bruker bildet i visittkort – og alt dette uten at du kan kreve honorar for denne bruken. Denne eventuelle merbruken skal du ha kalkulert inn – innen rimelighetens grenser – i det opprinnelige honoraret.

Men du har selvsagt fortsatt de digitale bildene i ditt arkiv. Hvis nå kommunen ringer deg og ønsker å benytte det fine bildet av fabrikken, så ville jeg kontaktet min opprinnelige kunde og fått et ja herfra. Så ville jeg fakturert kommunen ordinær sats for bildet. Det har du full rett til. (Men du forteller selvsagt ikke at det ville det vært smartere for kommunen å gå rett til din kunde. Han kunne lånt ut bildet aldeles gratis siden han har eiendomsretten over det).

I sosiale medier gjelder helt andre regler, oftest diktert av Facebook, Flickr eller tilsvarende. Her snakker vi eksempelvis om at FB lager et sett regler, ofte med hjemmel i amerikansk juss. I praksis er et bilde som du legger ut på nett fritt vilt. Det kan bli delt, eller «lånt» til nesten hva det skal være. Her er noen gråsoner, oftest av teoretisk interesse: Når du i en FB-melding for eksempel lenker til et bilde på ditt nettsted, så er det en speiling av dette bildet du ser på FB. Bildet ligger ikke fysisk på FB. Da kan du hevde at bildet ikke er lagt ut og at det dermed ikke kan deles. Vel, du kan jo prøve å sloss mot Goliat!

Hvis du oppdager at noen har rappet ditt bilde, tar du selvsagt kontakt og ber vedkommende fjerne det eller betale for det. Men som antydet: «It’s a jungle out there», der det i svært stor grad er jungelens lover som gjelder. Hvis du vil unngå slike problemer, så la være å legge ut bilder!

Det var ulempene. Fordelen med å gjøre bilder tilgjengelige på internett er at du får vist dem frem og kan få solgt noen av dem. Jeg forsøker konsekvent å legge inn copyright-tegn, navn og nettsted-adresse på de bildene jeg legger ut. Dette gjelder også bilder på eget fotonettsted, ettersom disse blir indeksert av Google og dermed blir søkbare. For noen tid siden solgte jeg for eksempel et bilde av noen ferjer og biler til en norsk ambassade på den andre siden av kloden. Jeg tipper kjøperen Googlet og fant mitt bilde, med opplysninger nok til å kunne kontakte meg.

Har du noen problemstillinger du lurer på, så kommenter gjerne. Kanskje har jeg eller andre lesere et fornuftig svar.

Rengjøring av kamera og linser

Det er ikke bare skuffer og skap som trenger en liten vårrengjøring. Også kameraet ditt og linsene kan ha godt av å få fjernet støv og skitt nå og da.

Bildetekst: Her er mine rengjøringsmidler. Børste, som ligger i en ren plastpose i kameraryggsekken (kjøpt på Hennes & Maurits, koster nesten ingen ting). Sensor Swab (som selvsagt er pakket inn i plast – uten å være sterile!) og rensevæske til sensorrens. En Hama blåsebelg (billig og bra). Pluss en mikrofiberduk (fått hos min optiker). Ikke med på bildet: brillerens som brukes på UV-filtrene foran på linsene, kjøpt hos samme optiker.

Linsene:
Begynn med å blåse bort støv på frontlinsa og bak. Spesielt bak er det smart å holde linsa opp og blåse nedenfra. På den måten kan du bidra til at støv faller nedover og ikke blåses lengre innover i linsa. Hvis det fortsatt er skitt igjen, prøv med en tørr mikrofiberklut. Denne kan du kjøpe i en fotobutikk, eller du får/kjøper hos din optiker. Hvis det fortsatt er skitt igjen, bruker jeg brillerens (spray) og tørker etterpå av med en mikrofiberklut.

Jeg har UV-filter på 95 % av mine linser, og da kan man være litt mer røff. Hvis du må pusse rett på fremre linseelement, må du passe på at du ikke «gnikker» bort coatingen på linsa. Jeg ville være ytterst forsiktig med å rense en ubeskyttet linse for mye og for ofte. Sjeldnere og lettere, er regelen.

Fettmerker på linsene kan være umulig å fjerne. Dette inneholder litt syre som faktisk tærer glass. Noen puster på linsa for å skape fukt før de tørker av, men jeg leste nylig at det bør man i alle fall ikke gjøre, faktisk av samme grunn som over.

Tips: En god solblender gir deg bilder med mindre strølys, men det beskytter også fremre linseelement og hindrer at du ufrivillig setter fingermerker på linsa.

Kamera, ytterside:
Gå over med en blåser og deretter en mikrofiberklut. Små bomullspinner er greie til kriker og kroker.

Kamera, innside:
Det beste er å blåse alt rent. Støv som fortsatt sitter fast kan jeg bruke børsten på, og så en runde med blåsebelgen. Jeg bruker aldri børste på sensoren.

Sensor:
De fleste moderne kameraer har innebygget sensorrensing, oftest hver gang man slår av kamera. Hvis du ikke har støv på sensoren, så skal du selvsagt la sensoren være i fred. Den beste måten å sjekke om du har støv på sensoren er å fotografere slørest himmel med liten blender. Alternativt en hvit papp-plate (husk eksponeringskompensasjon +2 for å få plata hvit og ikke grå).

Noe klarer du sikkert å se på LCD-displayet, men full kontroll får du først når du ser på bildet på en stor monitor. Jeg bruker i tillegg å legge ekstra kontrast i bildet. Da kommer selv mikrostøv frem.

Finn kameramenyen for sensorrens, slik at speilet låses oppe. Hold kamerahuset vendt nedover og blås inn luft nedenfra. Ta et bilde (som nevnt ovenfor) og sjekk nå om du har fått ut alt støv, uten å røre sensoren. Men gjenstridige flekker må fjernes manuelt. Det kan du gjøre med en sensorswab der du drypper på et par dråper sensorrens. Bruk gjerne en kraftig hodelampe slik at du får mulighet for å se støvet på sensoren.

Her finner du en liten videosnutt som viser hvordan du kan gjøre dette.
Her finner du litt mer info om sensor-rense-utstyr. Og så bare nevner jeg sånn litt diskret at du på DealExtreme får kjøpt en pakke «feieutstyr» for 45 kroner. Fri frakt.

Er du usikker eller redd for å ødelegge en følsom sensor, så la et kameraverksted gjøre jobben: Koster noen kroner, men det kan det være verd.

Forebygging:
Hvis du vil minimalisere rengjøringsjobben, så sørger du for å hindre støv og skitt å trenge inn i kameraet og på linsene dine. Det er like logisk som at det blir mindre fredagsvask om du setter ytterskoene på trappa. Unngå å skifte linser i miljø der det er mye støv. Bruk solblender. Bruk UV-filter. Ha med en liten mikrofiberklut i en tett plastpose i kamerabaggen din. Skulle du nå få litt støv eller noen dråper på utstyret ditt, så fjerner du det med en gang.

God fredagsvask!

To fotopåsketips

Så er det tid for appelsiner, Kvikklunsj og solkrem. Her får du få to tips med deg ut i sola og snøen:

1: Snø er kritthvit, og sol på snø er utrolig lyst. Da får lysmåleren din beskjed om å blende kraftig ned, fordi lysmåleren alltid forsøker å lage et gjennomsnittlig grått bilde. Nå gjelder det at du tar styringen. Løsningen er eksponerings-kompensasjon. På bildet nedenfor her har jeg skrudd denne opp en hel blender (+1). Da skulle man være bra rustet for å ta bilder ute i snøen. Prøv deg frem, og sjekk histogrammet.

 

2: Hvis du har en enøyd speilrefleks, så må du være obs på at lyset som kommer inn i søkeren (der du ser) kan påvirke eksponeringen. Hvis du f.eks. skal ta et bilde der du også er med, setter kamera på stativ og beinfly bort til resten av gjengen, så kan bildet bli feileksponert dersom du ikke henger votten din over søkeren, eller som på bildet nedenfor der jeg på min Nikon D700 kan vri en hendel over og stenge for baklys.

 

Utover dette skal du ikke få andre tips enn at du følger de ni fjellvettreglene, og gjerne sper på med det tiende: Å ta med deg en refleksvest i sekken, til bruk hvis du er ute på langtur, slik at du lettere kan bli funnet hvis uværet og uhellet er ute.

God fotopåske 🙂