Rideshow igjen

Årets rideshow i stallen var både kunstnerisk, innholdsmessig og fotomessig en ny opplevelse. For de med ensidige hesteinteresser lar jeg bildene tale sin egen sak mhp. spenstige jenter/damer og (om mulig) enda sprekere hester, men bare nevner at årets show var bygget over et eventyr der jenter og hester på ulik måte spilte sine roller ute på banen. (Bildegalleri nederst).

Herfra og ut konsentrerer jeg meg om det fotomessige.

Nytt av året er at jeg jobbet med fullformat. Og det betyr at jeg kunne tyne kamera ytterligere. På min gamle gode D300 (DX-format) gjorde det vondt når jeg måtte over 3200 ISO. Her ble kornene (=signalforsterkingen) merkbar. Videre kom jeg sjelden over 1/250 sek, noe som nok holdt i mange situasjoner, men det var viktig å stå slik at alle raske bevegelser kom rett mot, ikke på tvers.

131130_ride_481

Med min D700 klinte jeg til med 5000 ISO og delvis 6400 ISO, og rakk med det å kunne fryse situasjoner jeg ikke klarte før. Bildet over her er tatt på 1/640 sekund med f:2,8, med 6400 ISO og med min 70-200 @ 150 mm. Alle bilder er tatt på frihånd med innkoblet VR på min 70-200 mm. Som du forstår: Det er ikke all verden med lys i ridehallen (For de spesielt interesserte har jeg tidligere skrevet om problemene med hvitbalanse i slike haller). Det er også verd å merke at alle bildene er nennsomt prossesert i Lightroom 4.4, herunder ikke minst verktøyet Detail -> Noise Reduction -> Luminance. Med dette kan du «viske» bort mye korn og grums. Det er et fantastisk verktøy, som imidlertid i likhet med mye annet må brukes med fin hånd: Drar du på for mye, så forsvinner ikke bare korn, men alle små detaljer.

131130_ride_271

Bildet over her er tatt på ISO 5000, f:2,8, 1/200 sek, frihånd, Nikon 70-200 @ 135 mm. Anne er her helt på toppen av hoppkurven, og dermed forholdsvis (!) i ro. Hoppetauet og beina til Dina har passe bevegelsesuskarphet. Ellers rimelig perfekt. Og da sier jeg ikke ei linje om hvor perfekt det er å hoppe tau på rompa til en fjording i gallopp.

Innimellom brukte jeg min 24-70 Nikon og et par ganger en 12-24 f:4,5-5,6 Sigma. Bildet under her er eksempelvis tatt med min Sigma på 12 mm.

131130_ride_167

En vanlig blits inne i en slik hall anser jeg nytteløst med tanke på å få gode bilder. Hadde jeg hatt ridehallen for meg selv (sammen med noen av disse hestene og jentene) og hatt 250 kilo skikkelige blitser, softbokser og rigger til å skru fast lys i, så hadde vært noe annet. Det hadde vært moro, det. Men det blir liksom et par divisjoner opp.

Uansett er det spennende nok å fotografere med eksisterende lys i ytterkanten av det mulige.

Fakta: «Juleeventyr i stallen» er et arrangement i regi av hele hestemiljøet rundt Narvik Rideskole. Årets arrangement var 30. november, og det hele skjer i Skjomdalen, 45 minutter sørøst for Narvik.

Her finner du flere bilder fra hesteshowet. Klikk på ett bilde, som da kommer opp i stort format. Deretter blar du deg frem med piltastene og avslutter med å klikke på krysset i øvre venstre hjørne for å komme tilbake til bloggen. Enjoy!

Reklamer

Kjappe hester og svakt lys

Rideskolen der min datter stadig blir flinkere og flinkere, arrangerer hvert år et hesteshow: I år kalt Julemylder i stallen. Det har blitt noen blogg-artikler om de fotografiske utfordringene her. Derfor skal jeg denne gang ikke si så alt mye om verken lysstoffrør, hvitbalanse, ISO eller blendere.121201_0230_Rideshow

Bildetekst: Anne Soleng hopper tau (!) på Dina.

Nedenfor her ser du noen av bildene. Alle tatt med Nikon D300. Fotograf-kjenning Ketil sto ved siden av og fotograferte med fullformat (FX), og det frister…

ISO 3200 gir unektelig noe korn på en DX-brikke, men man kan avhjelpe litt i Lightroom. Linser med lysstyrke 2,8 eller lavere er et krav. Det betyr imidlertid liten dybdeskarphet og følgelig at en del bilder nok blir ute av fokus.  Akkurat her (og i en del andre settinger) kunne det muligens vært smart med en 85 mm 1,4. Koster imidlertid skjorta.

Denne gang hadde jeg sort dunjakke og tok sjansen på å måle hvitbalansen med et WhiBal-kort holdt i hånda. Så laget jeg en Preset i Lightroom der jeg blant annet endret hvitbalanse. Å få til en god nok hvitbalanse er et kjempeproblem under slike forhold, og jeg er ikke sikker på om jeg er i nærheten av å komme i mål.

Så var det bare å fyre løs, og samtidig hygge seg med flinke jenter og flinke hester. Det var sikkert -12 ute, og det føltes enda verre inne i hallen. Men batteriet krøp bare ett strek nedover, tross nesten 400 bilder. Nikons EN-EL3e imponerer. (Klikk på et av bildene for å se dem i større format. deretter kan du bla deg frem og tilbake i serien)

Hvitbalansekort (og litt om hester)

I motsetning til hva noen kanskje tror, skal denne bloggen ikke først og fremst handle om hester, men om hvordan man kan forsøke å få korrekte farger under alle til dels umulige forhold. Denne gang skal det handle om et såkalt hvitbalansekort som referanse for hva som skal være nøytralt hvitt – men som etterpå kan vise seg ikke å være det.

Bildetekst: Her var poenget å forsøke å lage dynamikk og fart over bildet.

Her er historien: Utstyrt med et kalibrert hvitbalansekort, nyinnkjøpt fra USA (relativt høy kilopris), skulle jeg nylig ta noen bilder under et sprangridestevne en ridehall. Her var det ganske mørkt. Etter at arrangøren slo på alle lysene i taket kom vi opp i ca. 1/100 sek, f:2,8 og 3200 ISO. Det er på kanten, spesielt når vi snakker om store dyr i bevegelse. Men eksponering for å få noenlunde skarphet er én ting.
Korrekte farger er noe helt annet: Det er nemlig stor sannsynlighet for at lysene i taket er/var en salig blanding av dagslys- og varmhvite neonrør. Noen nye og noen gamle. Da er vi i sum i den absolutte teknologiske ytterkant i forhold til å forsøke få noenlunde skarpe bilder med forsøksvis korrekte farger – uten å ta i bruk kunstig lys vel og merke. Det var her mitt nye hvitbalansekort skulle gjøre susen.

Bildetekst: Hvitbalansekortet som «lurte» meg – eller var det jeg som lurte kortet?!

Ute på banen
Hyggelige arrangører inviterte meg til å stå ute på banen, og det sier man ikke nei takk til. Nå er hester ofte lettskremte skapninger. De hører skumle lyder og ser spøkelser på høylys dag. Jeg er alltid redd for å skremme hester, spesielt med unge ryttere oppå. Når motoren i kameraet starter høres dette godt, og røslig gubbe i rød varmedress er heller ikke usynlig. Men her sto hestevante folk og fotograferte med blits, så det var bare å roe ned: alt skulle være i orden, fikk jeg fortalt.

Det var altså her jeg tok frem mitt hvitbalansekort, holdt det på strak arm og på skrå opp mot taket. Knips, knips. Nå var referansen på nøytralt hvitt i boks, og alle problemer ville være løst.
Bildetekst: Korrigert mot 4200 Kelvin

Man lærer..
Så startet konkurransen, og underveis her fikk jeg lært meg en hel del nye saker om både hester, sprangkonkurranser, hvor det er smart å stå – og hvor det kan være mindre smart å stå. Jeg prøvde også på et par blitsbilder med fjernutløser. Litt skummelt synes jeg. Både hester og ryttere kan fort miste konsentrasjonen når de får en SB900 rett i fleisen, så jeg lot det være med et par ikke helt vellykkede forsøk.

Feil
Vel hjemme lastet jeg noen hundre RAW-bilder inn i Lightroom. Så fant jeg igjen bildet med hvitbalansekortet, klikket med pipetten på kortet, og kopierte hvitbalansen over på nabo-bilde av en hest på full fart over et hinder. Så elegant gjør man det – også i Lightroom. Ett problem: Fargene så ikke ut i det hele tatt! Etter at eksponeringen var korrigert, var det en gulbrun ekkel tone over hestebildet. Hvitbalansekortet sa 4850 Kelvin. Kamera hadde i Auto-WB foreslått 4100 Kelvin på hestebildene. Kamerainnstillingen ga et litt kjølig bilde. Men når jeg forsøkte å endre bildet til hvitbalansekort-innstilling ble det verre enn verst.

Hyggelige kolleger
Hva gjør man da, bortsett fra å deppe over tingenes iboende faenskap? Jo, man kontakter en som kan dette og som har et nesten fundamentalistisk forhold til hvitbalanse: Bloggeren og Skiens-fotografen Ernst Vikne. Jeg sendte noen bilder til ham. Han studerte bildene, og trakk gudskjelov samme konklusjon som jeg hadde gjort: Verdiene fra hvitbalansekortet var feil! Han foreslo dessuten omlag samme K-verdi som jeg selv rent visuelt hadde vurdert som det beste: 4200 K og ca. +12 i tint.

Henge opp kortet
Men Ernst hadde et godt råd: Sørg for å henge hvitbalansekortet opp så nært fotostedet som mulig. I mitt tilfelle ville det være å ta et par bilder med kortet hengende på et av hindrene. Han hadde en gang opplevd noe av det samme.
Det var da det gikk opp et lys for meg: Selvsagt, jeg hadde jo hatt på meg en RØD varmedress!

Med god hjelp og med en smule logisk tenking (som riktignok kom sigende etter hvert) kan det altså se ut som om hvitbalansekortet har avspeilet tilstrekkelige mengder av rødfargen fra dressen til at den ga feile farger. Og dette uten at det var mulig å oppdage visuelt at kortet var annet enn nøytralt grått. Eureka!

Konklusjon
Så lærte man i det minste tre ting:

  1. Heng hvitbalansekortet opp der objektet er.
  2. Det er smart å bruke egen vurderingsevne, og ikke stole blindt på teknologien.
  3. Hester kan være lettskremte.

Bildetekst: 4200 Kelvin (og kanskje kunne dette bildet vært enda noe korrigert).
Klikk på bildene for å se dem i full størrelse.

Bildetekst: 4850 Kelvin (feile farger)