Street Photography: Top Selection

Kanskje kan sommeren også være tiden for litt kreativ by-fotografering? Her kan du i alle fall få en hel haug med idéer.

En gang i måneden samler gjenget bak FB-kanalen Street Level Photography de beste bildene, og legger bildene ut på YouTube i en om lag 5 minutter lang videosnutt med enkel overtoning. Klikk på bilde-lenke nederst.

Det handler altså om «gatefotografering».

Denne sjangeren er selvsagt like preget av stereotyper som for eksempel landskap og portrett. I street photography kan du finne «de klassiske motivene» i eksempelvis reflekser i små sølepytter, plakaten i bakgrunnen der du bare står og venter til du får den rette personen foran (eller kanskje du har med egen «modell», eller i verste/beste fall deg selv). Her er steinharde kontraster med en menneskeskygge på rett plass, her er «noe» i forgrunnen som delvis skjuler en person som går forbi (og som ved dette skaper et interessant (?) bilde). Street photography er for det meste svarthvitt, men også med noen fargebilder.

Overse de kjedelige «dusin-bildene», og gå heller på jakt etter gullkornene.

Her er mitt tips: Se gjennom videoen. Så ser du gjennom på nytt, men nå stopper du ved de bildene du liker best. Og så bruker du litt tid på hvert bilde for å analysere dem, og gjerne skisse hovedelementene i bildet på et ark: Hva er «hemmeligheten» bak dette bildet? Hvordan har fotografen komponert det?

Kan du ta med deg en kjenning og lage tilsvarende bilde? Kan du bruke noe av det du ser her til å skape dine egne unike bilder?

Man kan lære mye av å studere andres bilder.

Reklamer

Japansk foto: Bilder fra kameraenes hjemland

Tittelen er misvisende ettersom Japan i dag nok mer var enn er det store produksjonslandet for kameraer. I alle fall i volum.  Men ingen får ta fra Japan at de i mange år var flinke til å skru sund tyske kameraer, kopiere disse,  og så pøse gode og rimeligere fotoapparater over det meste av verden.  

 

Mange av mine dyrere kameraer har imidlertid fortsatt «Made in Japan» skrevet under. Nok om teknikk: Hva vet vi om japanske fotografer? Jeg vil tippe: Nesten ingen verdens ting.

Her kommer derfor en ørliten fotografisk introduksjon til en ny og merkelig verden. Japan har en spesiell kultur som jeg vil tro man mer eller mindre må være født inn i for å kunne forstå. Noe av det samme gjelder også deler av japansk fotokunst.

Jeg plukker ut én fotograf, kanskje den mest kjente av dem alle: Daido Moriyama. Jeg så ham på en fotoutstilling i Oslo i 2007 med noen av hans tidlige bilder, og forsto den gang ikke en kvekk av bildene. Senere har nok mitt bildesyn endret seg en del. Gudskjelov. I dag vil jeg kalle bildene til Moriyama for spennende. Noen nær å være grensesprengende!

Daido Moriyama ble født i Osaka i 1938. Han startet ut som frilans fotograf. I litt mer moden alder utviklet han sin egen stil og teknikk. Han har aldri kjøpt et kamera. Han låner og får kameraer. De er uvesentlige. Det er idéen til fotografen som er det viktige.

Han er fortsatt aktiv som fotograf. Han går og går, tilsynelatende ustoppelig, selv i en alder av nå 79 år, og fotograferer gatelivet i storbyen med et eller annet småbildekamera.  Han blir – etter sigende – aldri lei av å gå og fotografere. Bildene blir til utstillinger og bøker.

I en liten filmsnutt (lenke under) kan man i et glimt se at han har en medhjelper. Når han kommer tilbake til sitt lille krypinn stappes minnekortet inn, og de to ser gjennom bildene: «Kast, kast. Se på dette. Konverter til sorthvitt». Det er et enkelt og ujålet språk, milevis unna mange andre «kunstnere» som nok ville pakket inn bildene sine i oversanselige kurator-fraser. Også teknikken er enkel. Jeg ser at konverteringen til sorthvitt skjer med gratisprogrammet «Silver Efex Pro».

Du får noen eksempler her på hans bildekunst. I tillegg får du en god del lenker til fordypningsstoff: Ikke minst en spennende artikkel om «fem leksjoner som Moriyama har lært meg om street photograpy».

Håper du tenner på dette her. Velbekomme.

 

Tips for bedre gatefoto

Gatefoto, eller «street photograhy», er en egen sjanger, som ofte innebærer spontane bilder tatt uten at personer på bildene er oppmerksomme på det. Kanskje muligens etterpå!

Jeg synes dette er et spennende fotografisk område, og har tidligere omtalt flere fotografer som man kan putte i denne båsen (se nederst).

I praksis og i hverdagen ser jeg for meg at mange nok vil vegre seg for å storme over gjerdet til naboen, rusle rundt i hovedgata i småbyen og fotografere, eller hive opp kamera foran nesa til postmannen. Men er det ikke slik vi gjør når vi er på ferie eller på reise i utlandet? Mer eller mindre, selvsagt.

Jeg kom nylig over en liten videosnutt som gir et antall gode råd for gatefoto. Noen av disse kan du anvende enten du bor i Tønsberg eller Kirkenes og ønsker å skape noen spennende bilder fra gatemiljø. Andre kan det kanskje være greit å tilpasse litt, for å si det forsiktig. Men stort sett kan du vel ta alle i bruk når du er på fotojakt i en større by et eller annet sted i verden – men da under forutsetning av at du ikke er i konflikt med landets seder og skikker eller lovgivning.

Selfie på operataket

Her er noen av rådene fra en kort og grei video. (Tips: Skru ned lyden. Jeg holdt på å bli gal av den).

  • Bruk mørke klær (eller klær som er mest mulig nøytrale)
  • Fotografer i P-modus. Et greit råd hvis hensikten kun er få korrekt eksponerte bilder. Men jeg ville nok foreslå at du velger andre løsninger for å få det uttrykket og den dybdeskarpheten du ønsker.
  • Still inn og vent til det rette øyeblikket
  • Ta bilder i «burst mode», altså mange bilder etter hverandre mens du holder nede utløseren. Da er det enkelt etterpå å plukke det beste bildet.
  • Samme som over: Vent til det avgjørende øyeblikket. (Et litt merkelig råd, ettersom dette er en ren klone både språklig og motivmessig fra den franske fotografen Henri Cartier-Bresson).
  • Finn nye vinkler (lavt og høyt – og enda høyere med hjelp av et stativ)
  • Lang lukkertid gir ofte bedre bilder når du har med rennende vann å gjøre
  • Se etter naturlige «rammer» for motivene dine: en statue, et portrom, greiner på trær.
  • Av og til er det mer interessant å «kappe» hovedmotivet enn å vise alt
  • Skygger kan gi spennende bilder
  • Se etter reflekterende flater, og la interessepunkter speile seg her
  • Vær ikke redd for å spørre potensielle fotoobjekter om å få ta bilder av dem. Ha gjerne med et lite visittkort eller tilsvarende som forteller hvem du er samt nettadressen og din instagramkonto, eller tilsvarende
  • Sorthvitt fungerer ofte bra for gatefoto
  • Pass på så du ikke overbehandler bildene dine

 

Noen lenker til spennende fotografer:

Alle bilder er tatt med Fujifilm X-E2 eller E3 (begge perfekte kameraer til gatefoto), og prosessert i Lightroom 6 og konvertert til sorthvitt i Silver Efex Pros. 

 

To (helt forskjellige) måter å fotografere mennesker på

Denne gang har jeg lyst å fortelle deg om to amerikanske fotografer; begge medlemmer av det verdensberømte fotobyrået Magnum. Men der stopper stort sett enhver likhet. Jeg vil fortelle deg litt om Eve Arnold og Bruce Gilden.

Hvorfor vil jeg fortelle deg om disse to? Fordi de var så totalt forskjellige i tilnærmingen til å fotografere mennesker. Og fordi du muligens kan lære noe av begge. Bruce Gilden er still going. Eve Arnold vandret stillferdig ut av denne verden for et par år siden, 99 år gammel.

Eve Arnold120110054648-photographer-eve-arnold-story-top

Eve Arnold (1912-2012) startet som ansatt i en fotobutikk i New York like etter andre verdenskrig. Her ble interessen for fotografering vekket. Senere ble det en kort fotografisk utdannelse. Få år senere, i 1957, ble hun den første kvinnen som ble tatt opp som medlem i Magnum Photos, hvilket vel i praksis vel betyr at hun må ha gått utenpå flere av de andre i denne eksklusive gruppen fotografer.

Eve Arnold hadde mange oppdrag som fotojournalist for Magnum. I ettertid er hun likevel mest kjent for sine mange bilder av skuespilleren Marilyn Monroe som hun fulgte gjennom en tiårs-periode fra om lag 1951 frem til og med innspillingen av hennes siste film i 1961.

Hvordan kan en fotograf og et fotoobjekt knytte slike bånd? Jeg leste nettopp et intervju med Arnold der hun sier at «de på en måte fant hverandre». Kanskje handlet det om et slags merkelig vennskap? Kanskje var det også en lykkelig symbiose», der begge hadde nytte av hverandre: Eve av å få solgt gode bilder av en kjendis, og Marilyn for å være i rampelyset og i media så mye som mulig. Eve Arnold hadde flere langvarige «fotografiske forhold» til andre kjente mennesker, men ingen så spesielle som det med Marilyn Monroe – (bilde under er selvsagt tatt av Eve Arnold). USA. California. Los Angeles. Marilyn Monroe. 1960.

Dette samarbeidet virker å være basert på gjensidig tillit og respekt for hverandres roller, og kanskje en spesiell evne til å oppnå tillit. Hvis du ser bilder og film av Eve Arnold, så vil du trolig forstå hva jeg mener. Kan man annet enn å smile og si ja-takk når man treffer på en så hyggelig og empatisk skikkelse, som tilfeldigvis har et kamera i hendene?

Du kan lese mer om Eve Arnold her:
En kort artikkel i Wikipedia, fotografomtale i Magnum og en liten filmsnutt fra Magnum om henne.

Bruce Gildengilden

Bruce Gilden (1946-) født i Brooklyn, NY, fikk sin store fotografiske aha-opplevelse (og han er ikke den eneste) etter å ha sett Antonionis film «Blow Up» i 1968. Han ga opp videre studier i sosiologi, og startet i stedet å fotografere det virkelige livet på gatene. Gildens arbeidsmetodikk er å hoppe frem foran sine ofre/objekter, smelle av en blits med venstre hånd, og fotografere med høyre. Pang.

På filmene av og med ham, ser det ut som ingen bryr seg i det hele tatt av å bli fotografert på denne måten. Kanskje ingen tør yppe seg på den bryske fremtoningen som dukker opp som troll av eske foran dem. Og mange tror nok han tar bilder av noen bak dem, ettersom han er helt oppe i ansiktet på dem med sin Leica påsatt en 28 mm linse.

Gilden har vært medlem av Magnum siden 1998, så det er ingen lettvekter vi snakker om. Han har hatt utstillinger, gitt ut bøker og fått utmerkelser så det rekker. Bare så det er sagt.nyc149461 (Custom)

Han er en ekte «street photographer» som i tillegg også er kjent for sine «kropps-studier» fra Coney Island, en badestrand utenfor NYC. Pluss hans bilder fra de noe dunkle sidene av livet, som for eksempel av hjemløse, gangstre og prostituerte.

Du kan lese mer om Gilden her: Fotografpresentasjon i Magnum. Pluss en Magnum-film som vel strengt tatt er en reklame for HP-printere, men er illustrerende nok for hans stil og hans bilder.

Ytterpunkter

Jeg har tidligere sett film og bilder, og lest om begge hver for seg. Men av en eller annen grunn kom jeg til å lese/se litt om begge samtidig for litt siden. Det som da slo meg var den diamentralt motsatte tilnærmingen til å fotografere mennesker: Den elskelige damen som etablerer et langvarig kjennskap/vennskap til sitt objekt, og den rå sluggeren som på litt avstand velger ut sine ofre, spretter opp foran dem og tar med seg 1/250 sekund av deres liv, uten engang å si hei eller spørre hva de heter, langt mindre om det er greit at han tar bilder av dem.

Og begge er prisbelønte Magnum-fotografer. Jeg tror kanskje at du kan lære litt av begge disse fotografene som du kan ta med deg i din fotovirkelighet og bruke slik det måtte passe for deg. Kanskje kan du starte å ta bilder av bestemor med 85 % Arnold og 15 % Gilden. Lykke til.

Street photography – the movie

Denne gang handler det om en film om Street photography. Det dreier seg om mer eller mindre «rå dokumentarisme»: Bilder tatt rett på, nært, med eller uten blits, oftest av mennesker som ikke spør høflig på forhånd – og bilder som er tatt solid innenfor intimsfæren til de fleste normale mennesker. Street photography is recording life – in my way, sier en av fotografene.Childwithhandgrenadedianearbus

For kort tid siden fikk jeg tips om en halvannen time lang dokumentarfilm om Street photography: «Everybody Street».

Bildetekst: Child with handgrenade Foto: Diane Arbus

Ikoner
Her får du møte en hel serie av fotografer som i stor grad jobber med denne, ofte litt sære form for fotografi. Noen av dem er ikoner. Andre vil du neppe ha hørt om tidligere. Noen er og oppfører seg som sluggere. Andre er så hyggelig at du ville invitert dem på en kopp kaffe etter at de har fotografert deg. Du får treffe og se en del fotografer i action: Bruce Guilden, Boogie, Helen Levitt, Garry Winogrand, James Hamilton, Mary Ellen Mark, Robert Frank, Martha Cooper, Bruce Davidson, Diane Arbus, William Klein og Elliot Erwitt, for å nevne noen. De er nokså ulike både av karakter og med hensyn på bildene de tar, selv om alt altså går inn under kategorien Street photography.bruce_gilden1

Bildetekst: I filmen får du se blant andre Bruce Guilden i full aktivitet.

Interessant
«Everybody street» er en interessant film, og den gir et godt tidsbilde de siste 30-40 årene av en spesiell sjanger. På den negative siden synes jeg at dette i litt for stor grad ikke bare er en «USA-film», men en «Manhattan film». Det var kanskje meningen. Og det er kanskje her at denne sjangeren har blitt drevet til kunst.

Historikk
I tillegg kunne regissøren dratt noen linjer bakover i historien, for amerikansk foto har lange tradisjoner med å dokumentere virkeligheten – på godt og vondt. Ett eksempel her er fotoprogrammet til Farm Security Administration under de harde og tøffe 30-årene i USA. Det nærmeste vi kom i så måte var at navnet til Gordon Parks ble nevnt.item0.rendition.slideshowHorizontal.elliott-erwitt-ss01[1]

Bildetekst: Og selvsagt dukker foto-humoristen Elliot Erwitt opp i filmen. Til høyre ett av hans berømte hundebilder.

Noe å lære av
Hvis du har interesse av denne sjangeren, så vil 1,5 timer foran PC-en din være vel anvendt tid. Ikke minst for å få en viss forståelse for hvorfor så mange fotografer jobber med dette, hvordan de fotograferer – og (som en kuriositet) hvordan de takler at ikke alle mennesker er like fornøyde med å få ei linse opp i nesa. Det er en del av gamet, det også.

Enjoy.

Oppdatering juni 2018: Prøv denne lenken til fullversjonen av filmen. 

Les ellers fem tidligere bloggartikler:

Saul Leiter – han gikk sine egne veier

Sjansen er stor for at du aldri har hørt navnet Saul Leiter før. Det hadde ikke jeg heller, inntil for kort tid siden. Den amerikanske fotografen Saul Leiter døde i slutten av november i år, 89 år gammel. Dermed gikk nok en spesiell fotograf ut av historien. Men bildene hans kommer garantert til å leve videre: En blanding av en slags street photography, og stor kunst med former og farger som du knapt har sett før.saul leiter-1

Gudskjelov klarte en engelsk filmmaker ved navn Tomas Leach å få festet noe av hans historie og et gløtt inn i hans liv i en vel timelang dokumentar, kalt «In No Great Hurry». Den finnes på Vimeo, og du får kjøpt den som DVD hvis du leter godt nok. Jeg anbefaler filmen på det sterkeste, både på grunn av bildene, men ikke minst på grunn av en gammel og klok manns tanker om både foto og om livet i sin alminnelighet. Den er en varm og god dokumenter.

Her er en liten trailer fra filmen, som gir deg et lite gløtt inn i en spesiell fotografs liv og bilder.

“Saul Leiter could have been lauded as the great the pioneer of colour photography, but was never driven by the lure of success. Instead he preferred to drink coffee and photograph in his own way, amassing an archive of beautiful work that is now piled high in his New York apartment.
An intimate and personal film, In No Great Hurry follows Saul as he deals with the triple burden of clearing an apartment full of memories, becoming world famous in his 80’s and fending off a pesky filmmaker.”

Saul Leiter var jøde, startet å studere malerkunst, men ønsket at de virkelige verdiene i livet skulle måles i annet enn penger og materielle goder. Han gikk sine egne veier. For å leve fotograferte han mote, oftest i sorthvitt. Ellers tok han for sin egen del tusenvis av fargebilder, i en ellers nokså sorthvitt-dominert verden. Fargebildene er i en klasse for seg. Du vil forstå når du har sett noen av bildene hans.

Det finnes noen ganske få bøker med bilder av Saul Leiter, blant annet her.

Og her litt info fra en artikkel fra The British Journal of Photography.

Se også dette vel 5 minutter lange bildespillet med bilder av Leiter og musikk av Miles Davis fra YouTube. Stor kunst. saul leiter-2

Vivian Maier – en fotograf fra det ukjente

Noen historier er sterkere enn andre. De brenner seg fast. Historien om barnepiken og amatørfotografen Vivian Maier er en slik historie.
Den handler om en nokså anonym barnepike i Chicago som brukte all sin fritid (og noe av sin jobbe-tid) til å fotografere sin samtid (og seg selv) på 50- og 60-tallet. Hun fotograferte kun for skrivebordsskuffen.
I 2008, like etter hennes død, dukket bilder og negativer opp ved en tilfeldighet. Den unike fotoskatten fikk stor og velfortjent oppmerksomhet. Og den anonyme barnepiken har fått den plassen hun fortjener i fotohistorien som en av de virkelig store Street Photographers.

Det var en amerikansk eiendomsmegler, John Maloof, som i 2008 kjøpte en eske med negativer på en auksjon. Etter et års tid tok han frem esken og oppdaget til sin store forbauselse at den inneholdt flere ti-talls tusen negativer. Mange ruller var ikke engang fremkalt. Hvem hadde tatt bildene? På en konvolutt fant han navnet Vivian Maier med nesten uleselig håndskrift.

Vivian Maier var en fransk immigrant. Det meste av livet var hun «nanny» for barna til noe mer velstående familier i Chicago-området. Da hun ble gammel sørget noen av «hennes» barn for at hun kom på eldrehjem. Etter en fall-ulykke på isen døde hun. Det skjedde bare få dager før Maloof begynte å undersøke hvem som hadde tatt bildene i de kassene han hadde kjøpt. Hun fikk dermed aldri oppleve sin egen suksess.

Maloof ble inspirert til å fotografere selv, kjøpte seg en Rolleiflex slik Maier hadde benyttet, og oppdaget etter hvert den høye fotografiske og tekniske kvaliteten på hennes bilder. Han la ut noen av bildene på en blogg. Responsen var enorm. Nå går Maiers bilder sin seiersgang verden over.

Nylig ble det laget en liten videofilm, som en slags dramatisering av deler av fotografens liv. Man har skrevet en historie basert på informasjon fra de få som kjente henne. Gjennom en moden kvinne-stemme har man latt filmen få et selvbiografisk uttrykk. Kanskje får vi her et lite gløtt inn i livet til en av fotohistoriens mest anonyme fotografer.

I videofilmen er det mange stills og noen få innslag fra hennes 8-mm-filmer av ungene hun passet. Det hele blir en slags saktmodig men likevel spennende historie (muligens mer fremhevende enn man kan ane at den virkelige Vivian Maier var), og som lydbakteppe har man benyttet den like underfundige musikken til Erik Satie (Gnossiennes nr 1 – Lent).

Det er en utrolig historie. Og hun har tatt noen fantastisk flotte bilder. Se spesielt bildene på «hennes» nettsted.
Både filmen og livet som fremstilles er full av en slags stillferdig dramaturgi: At the end, there was another beginning.

Enjoy!

Filmen om hennes liv.
Film-trailer fra dokumentarfilmen om henne.

Og her fra et TV-program  som omtaler
hele historien. Interessant!