Mine favorittkameraer

Det er ofte gode grunner når fotografer får en viss forkjærlighet for noen av sine kameraer.

Nikon FE – et fantastisk kamera som tok bilder akkurat slik jeg ville. Men skyvezoomen må være den dårligste linsa Nikon noen gang har laget.

Jeg minnes selv mitt analoge Nikon FE som klart ble foretrukket foran hele serien av dyrere Nikon-kameraer. Og så minnes jeg Nikon D300, som er/var en liten arbeidsgamp med APS-C-brikke. Fullformat-kameraet D700 var bedre, ga skarpere bilder – men var tyngre.

I en lang periode gikk jeg og ventet på at Nikon skulle komme med et godt speilløst kamera i APS-C eller fullformat, men til sist ga jeg opp.

X-10 var et flott lite kamera – men med litt for liten bildebrikke.

Det var slik Fujikameraene kom inn i livet mitt. Det ble en hel serie med bra kameraer. Da X-E2 kom var jeg nesten fornøyd, men det var noe med følgefokus som ikke funket godt nok. Så kom X-E3, og jeg fikk samme følelse som da Nikon D300 kom. Dette var bra, og det var godt nok for meg og mitt bruk.

For ett års tid siden gled jeg og «gikk på trynet» som man sier. Kamera smalt i bakken. Det gikk bra med meg, men litt verre med kamera. Det ble noen merker her og der, men viktigere var at låsetappen på linse-ringen nå ble litt humørsyk. Når jeg skulle skifte linse hendte det rett som det var at låsetappen ikke ville låse. Først etter litt skruing frem og tilbake, gikk det – som regel – bra.

Den legendariske Henri Carteri-Bresson fotograferte med Leica hele livet.

Jeg så for meg en lang og dyr reparasjonsprosess med sending av kamerahus til England, der man har Europeisk verksted for Fuji. Fuji selger ikke deler til andre enn sine egne verksteder, så det var ingen ide å forsøke å få en flink nasjonal kameradoktor til å se på pasienten.

Vivian Maier foretrakk Rollei 6×6

Det var da jeg kjøpte meg et brukt Fuji X-T2 – en slags reserve til mitt E3. T2 er et flott kamera, men på samme måte som D700 ble det tungt (det vil si litt tyngre) i forhold til den lette lille E3. På mine mange vandreturer ble det derfor til at jeg fortsatte å ta med E3 – ofte bare med én linse -, mens T2 ble liggende hjemme. På kritiske jobber tok jeg imidlertid med T2 og hele pakken med linser.

Pentax 6×7 var/er et makeløst kamera. Jeg brukte det mest til fotografering fra fly.

Jeg begynte nå å lure på om jeg i stedet for reparasjon, ganske enkelt skulle kjøpe meg nytt E3-kamera. Men: E3 var nå gått ut av produksjon. Kun kit ble solgt, og jeg hadde alle kit-linsene fra før. Hva med brukt? Forbausende få E3-kamerahus var til salgs. Kanskje er det ikke solgt så mange, eller kanskje har alle som eier et slikt kamera også forelsket seg i kameraet.

Lykken står den tålmodige bi: En dag dukket et E3 kamerahus opp på FINN. Jeg klikket videre, og oppdaget snart at selger bodde i samme by som meg – og at vi faktisk kjente hverandre. Salg ble avtalt tvert. Han hadde faktisk kjøpt dette på grunn av en blogg-artikkel som skrøt uhemmet av kameraet. Min blogg. Den du leser i nå.

Mine to foretrukne Fuji X-E3-kameraer.

Så nå sitter jeg her med to E3 kamerahus, og lurer selvsagt på om jeg på denne måten har gått baklengs inn i fremtiden. Kanskje. Kanskje ikke. For kanskje er det jeg som er den smarteste her, som ikke henger meg på, og bare MÅ ha aller, aller siste kamera, men stopper opp når jeg har fått noe som er godt nok og som passer meg. Jeg velger å tro på dette, samtidig som jeg vet at kjærlighet gjør blind.

Mer om Henri Cartier-Bresson

Mer om Vivian Maier.

Noen hus i Finnmark

Jeg vet ikke hvor det kommer fra, men jeg er altså opptatt av å fotografere hus som har fasonger og farger litt utenom det vanlig. Dette kunne sikkert en psykolog si mye om, men slik er det altså. Denne gang har jeg lyst å vise deg noen få av mine husbilder fra Finnmark.

Skallelv. Øst-Finnmark juli 2014. Klassisk gammel byggestil med fjøset bygget sammen med bolighuset.

I juli 2014 hadde jeg gleden av å kjøre rundt i deler av Finnmark, i hovedsak på strekningen fra Vadsø, til Vardø og så «rundt svingen», nordover til Hamningberg. Da er du så langt nordøst som det går an i dette kongeriket. Målt i breddegrader er vi her på nivå med Istanbul. Naboen i øst heter Russland, og nordover er det et stykke åpent hav før du havner på Svalbard.

Sandbukta, skipsvrak snudd og brukt som naust. Øst-Finnmark juli 2014.

I Finnmark fylke bor det omlag 76 000 sjeler. De har godt med plass. Måten man lever og bor på har opp gjennom tidene selvsagt blitt preget av klima, landskap, kultur, geografi, tilgang til (eller fravær av) byggematerialer, kanskje også naboskap. Jeg innbiller meg derfor at byggeskikk – i noen tilfeller en slags mangel på byggeskikk – blir en avspeiling av folkesjela. Ha nå også i mente at det meste av Finnmark ble svidd av i 1945 da tyskerne dro seg tilbake. Og til sist: Vær obs på at det moderne Finnmark er noe annet enn det du ser her.

Hamningberg. Øst-Finnmark juli 2014.

Hvis du vil se og oppleve litt av det samme som du ser på bildene her, så anbefales en tur. Strekningen fra Varangerbotn til Hamningberg er nasjonal turistvei. Sjekk kartet. Det er i all hovedsak én vei, frem og tilbake – med et par avstikkere.

«Kiberg. Øst-Finnmark juli 2014.»

Og, til sist, og bare sånn for ordens skyld: Joda, jeg tok en del andre bilder også. Ikke bare hus. De kan jeg kanskje vise en annen gang.

Tekniske data for bildene her:

  • Nikon D700
  • Sigma 12-24 4,5-5,6
  • Nikon 24-70 2,8
  • Nikon 70-200 2,8,
  • Teleconverter x1,4 TC
  • Sigma 50 2,8 makro
  • Bildene ble i sin tid prosessert i Lightroom 4,4.

    Golnes. Øst-Finnmark juli 2014. Fotokunstneren Rune Johansen var også her og fotograferte dette huset. Før eller etter?

    Ekkerøy. Øst-Finnmark juli 2014.

    Hamningberg. Øst-Finnmark juli 2014.

    Hamningberg. Øst-Finnmark juli 2014.

    Vardø. Øst-Finnmark juli 2014.

    Kiberg. Øst-Finnmark juli 2014.

 

Valg av ISO, f-stop og lukkertid i konsertsalen

Når knapt 90 korpsmusikere fra seks steder i tre kommuner arrangerer konsert, må det foreviges for ettertiden. I disse kommunesammenslåingstider er det også litt historisk at fem av korpsene er hjemmehørende i to kommuner som snart skal slås sammen. I det hele tatt…

I slike settinger er det alltid en avveining ved valg av utstyr. Jeg valgte denne gang «tungt utstyr»: Nikon D700 (fullformat), normalzoom og telezoom. Pluss et solid Manfrotto-stativ og en trådløs fjernkontroll.

Bildene skulle tas under selve konserten. Jeg valgte å ta bildet av hele korpset litt ovenfra, fra et galleri. Dette for å få med både musikerne og så mye av instrumentene som mulig. I øyehøyde og rett forfra blir for mye av dette skjult bak notestativ og noter.

Hele orkestret: 38 mm, ISO 800, 1/10 sek, f:7,1.

Den store utfordringen er eksponeringen, altså valg av ISO, lukkertid og blender. Når hele orkesteret skal med i ett bilde blir naturlig nok hver musiker ganske små i bildet. Da er det ønskelig å velge så lav ISO som mulig for å unngå at bl.a. ansiktene blir alt for «kornet». Men lav ISO betyr lengre lukkertid, og et orkester med dirigent i full aktivitet sitter på ingen måte stille. Videre ønsker man jo dybdeskarphet som dekker hele korpset, fra dirigenten nærmest til han på pauken helt bak. Det betyr igjen noe mindre blenderåpning. Her er altså tre sterkt motstridende ønsker. Kompromisset i denne settingen ble ISO 800 noe som på fullformat gir akseptabelt korn, blender 7,1 som ville gi nok skarphet på hele orkesteret. Men: Da havner vi på 1/10 sekund. Og holder det?

Kamera sto på stativ og jeg hadde satt på trådløs fjernstyring. Det betyr at jeg kunne konsentrere meg om å følge med hele korpset, dirigenten og musikken – bare med en utløser i hånda. Jeg ventet på rolige passasjer, til alle (eller så mange som mulig) spilte på sine instrumenter, og helst til dirigenten holdt begge armene sånn pass i ro. Det ble mange bilder! Men hvis man med litt flaks får to-tre-fire bilder som er gode nok, får man være fornøyd.

Det ideelle er å overvære generalprøven, og her merke seg når det passer best å ta bildene.

Til oversiktsbildet brukte jeg min lyssterke og skarpe Nikon 18-55 f:2,8 på om lag 38 mm brennvidde. I tillegg brukte jeg eksponeringskompensasjon flittig. Med så mye mørke flater er det fort gjort å brenne ut lyse ansikter.

Bildet av musikere: 160 mm, ISO 1000, 1/100 sek, f:4,5. Her valgte jeg litt mindre blenderåpning for å få større dybdeskarphet, men du ser at de som står helt bak er lett uskarpe.

Etter pausen fotograferte jeg detaljbilder med min like skarpe og lyssterke Nikon 50-200 f:2,8 nede i salen (håndholdt, men det er lurt å koble inn vibrasjonsdemping i linsa, og gjerne lene seg mot veggen for ekstra støtte). Jeg valgte å fotografere fra siden, for å kunne se «bak» notestativene. Her nede skrudde jeg ISOen litt opp. Med større «ansiktsflater» tåles litt mer «korn».

Dirigentbildet: 200 mm, ISO 1000, 1/200 sek, f:2,8. Her var det greit å kjøre på full blender ettersom det kun var dirigenten som skulle være skarp.

Alle bildene er tatt med Auto hvitbalanse, og bildene behandlet i Lightroom.

På en korpskonsert er det så mye lyd at man neppe hører et godt gammeldags speilreflekskamera. På konserter med lavere lydnivå bruker jeg oftest min Fuji X-E3 satt over i elektronisk lukker. Den er 100 % lydløs. I tillegg kan du på dette kameraet velge bort bilde på LCD-displayet, og kun aktivere søkerbildet i okularet når øyet mitt nærmer seg. Mer diskret kan man knapt gjøre det.

Har du gode konsert-knep du vil dele med andre?

Fakta: Konsert etter helgeseminar i februar 2019. Korpsmusikere fra Kjeldebotn, Ballangen, Ankenes, Narvik, Bjerkvik og Evenes under ledelse av Idar Torskangerpoll.

Ny teknologi – bedre bilder

Tar mitt splitter nye Fujifilm X-E3 med halvformat DX-brikke bedre bilder også under vanskelige lysforhold enn min 10 år gamle Nikon D700 med fullformatbrikke? Svaret er ikke entydig, men litt motstrebende er jeg fristet til å svare ja.

Nikon D700. Konsert i Narvik kirke. Narvik kirkes kammerkor, Trondenes motettkor og Musikk i Nordland.

Nylig ble jeg spurt om å ta bilder av et kor i en kirke. Det var intet mindre enn Bachs messe i H-moll som skulle fremføres. Det var et eventyr i seg selv, men denne gang handler det kun om foto.

Jeg har fotografert en del tidligere i denne kirken, men det ble viktig å klarlegge plassering, lyssetting, mm. Dessuten gjaldt det å finne optimal kameraposisjon for å kunne få det ene gode bildet av hele koret og gjerne med alle solister, og i full aktivitet. Dette var førsteprioritet. Orkesteret ville uansett mer eller mindre forsvinne bak publikum.

Fujifilm X – E3

Konserten var en lørdag kveld. Jeg ønsket å sjekke både hvilke linser som ville fungere best, og om det var godt nok med mitt splitter nye Fujifilm X-E3, så jeg dro dit til øving torsdag. Med E3.

De beste bildene ble tatt med vidvinkel og nært. Telebildene var ikke gode nok. Det ble et mindre vellykket kompromiss mellom ISO og lukkerhastighet, og bildene så faktisk ikke 100 % skarpe ut på LCD-panelet. Syntes jeg. Da.

Nikon D700

Jeg dro derfor tilbake fredag, nå med min D700, med de dyre og lyssterke linsene.  Jeg kunne nå gå litt ned på ISOen, og med andre ord få litt mindre «korn», og likevel sørge for dybdeskarphet nok til å få hele koret skarpt.

Den beste plasseringen var et stykke bak i kirka og i midtgang. Med en 70 mm (fullformat) kom hele koret med, og det var jo dette som var oppdraget.

Her kom mitt lille dilemma med hensyn på valg av kamera:

Kamera Linse Innstilt på Foto med blender ISO Format Vekt på kamerahus og linse
Fujifilm X-E3 18-55 47 mm (tilsvarer 70 mm fullformat) f:5 ISO 5000-6400 jpg 0,7 kg
Nikon D700 24-70 70 mm F: 3,2 ISO 2500 RAW 2,25 kilo

 

Konklusjon: Jeg fotograferte mest med D700, men tok noen runder med Fuji’en også. Det var mange grunner til valget, også mhp RAW kontra jpg, noe som ville krever en lang forklaring.

Skal vi likevel våge oss på en konklusjon?

Det blir korn i en D700, selv på beskjedne ISO 2500. Det kan man delvis reparere i Lightroom med Noice Reduction-verktøyet.

Det sies at de utrolig gode Fuji-prosessorene lager bedre jpg-bilder enn du selv klarer å vri ut av et raw-formatbilde. Det kan ikke være langt unna sannheten. Ved nærmere ettersyn ser jeg at det jeg til å begynne med oppfattet som uskarphet, trolig «bare» er samme oppskarping og støyreduksjon som jeg forsøkte på selv med Nikon-bildene. Og det gjorde Fuji’en «on the fly», og med høyere ISO enn på fullformatkameraet.

Fuji X-E3

Nikon D700 kom på markedet i juli 2008, har en EXPEED bildeprosessor og «usle» 12,1 Megapixler.  RAW-filene fra dette kameraet er mindre enn jpg-filene til Fuji’en (som har RAW-filer på knapt 50 Mbytes).

Med utviklingen på kamera-fronten er det selvsagt urettferdig å sammenligne et nysluppet  kamera med et som er nesten 10 år gammelt. Ligger det an til et nytt Nikon D850 – eller sier pengeboka at dette er godt nok? Tja, hvem vet?

Som vanlig kan du klikke på bildene og se dem i stort format. Og som vanlig kommer du tilbake til bloggen med å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din. Mens du studerer bildene kan du lytte til og nyte Bachs H-moll-messe via for eksempel Spotify eller Tidal.

Del 5: Exit fotoshoot Andenes – Senja

Sommerens fotoshoot er over. I løpet av fem hele dager har to godt voksne karer fartet rundt på Andøya (nord i Nordland) og på Senja (sør i Troms) med landskapsmotiver i blikket og med skuddklare kameraer. 1500 eksponeringer og 850 kilometer senere er det på tide med en oppsummering fra min side.150630_Foto_Nik_158

Yttersiden av Andøya og den nordvestlige delen av Senja har geografisk sett noe av det samme uttrykket: Lange sandstrender og fjell som stuper ned i havet. Her og der har folk opp gjennom tidene bosatt seg, oftest på steder med tilgang til fisk i havet, potet i åkeren og nok grønt gress i de bratte liene til å fø ei geit eller to. Bosetting et tema for seg. Byggeskikk, byggekunst og fargebruk er et annet og til tider morsomt kapittel. I vår moderne tid er noen av disse husene blitt til fritidsboliger, side om side med moderne hus. (Som vanlig kan du se bildene i maks format ved å klikke på dem, og du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på pila øverst til venstre i nettlesseren din).

Nasjonal turistvei
Landskapet må karakteriseres som spektakulært. Det er ikke uten grunn at den strekningen vi har kjørt nå er klassifisert som Nasjonal Turistvei. Det er en utvikling på godt og vondt. Det betyr litt mer tilrettelegging her og der, litt bedre veier og tunneler, men også flere turister. Hvis du er rask kan du imidlertid ennå oppleve dette området mens det har igjen noe av sin ekthet. Senja er etter min mening – med ett unntak – der Lofoten var for 20 år siden. Her kan du få kaffe og et wienerbrød for 18 kroner på et passe slitt respateksbord i en krok av den lokale matbutikken, og aldeles på kjøpet et gløtt inn i det lokale folkelivet. Men her er også strøkne turistanlegg, der man har klart å beholde smilet og den ekte nordnorske vennligheten og åpenheten.150630_Foto_Nik_224

Juli-august er grei nok. Men har du mulighetene til det, så ser jeg ikke bort fra at det er enda mer spektakulært å besøke dette området på senvinteren, når det ligger snø i fjellsprekkene og skreien står i stim utenfor kysten. Da er du trolig eneste «turist» her. Alle de andre turistene og fotografene er nemlig i Lofoten fordi de tror det er der det foregår. Men det er her det foregår.150630_Foto_Nik_273

To kameraer
Naturen var i dobbelt forstand i fokus på denne turen: Land, strender, øyer og skjær i ulike former. Og hav og himmel som møtes et sted langt der ute. Da velger man utstyr deretter. Vi hadde med bil på turen, og dermed var det enkelt å lempe inn utstyr, uten tanke på volum og vekt. Jeg hadde tatt med «det aller meste», sånn for sikkerhets skyld, inklusive reservespeilreflekskamera. Det som ble mest brukt var imidlertid kun komboen Nikon D700 (fullformat) med en 70-200 mm f:2,8 (med og uten stativ) og Fujiufilm X-E2 (APS-C-format) med 18-55 mm.

Farge kontra sorthvitt
Alle bilder ble tatt i RAW, og dermed i farge. Men sorthvitt var tema på turen, og etter hvert vil du få se noen av disse bildene slik jeg opprinnelig hadde tenkt meg dem. Mer om det i en senere bloggartikkel.

Lee stopper
Jeg forsøkte meg også nå og da med en Lee stopper. Jaja. Med bølger på en halv meter blir det ikke all verden av effekt. Lee stopper er et helt (nesten i alle fall) nøytralt filter som du knapt klarer å se sola gjennom. Med dette forlenges eksponeringstiden med en faktor på 10x. Følg bruksanvisningen. Når du kan eksponere på f eks 5 sekunder i stedet for 1/250 sekund, sier det seg selv at bølgene blir slørete (se bildeeksempler nedenfor).

Utpå høsten eller i områder med mørke(re) kvelder kan du få virkelig lange eksponeringstider, slik at også skyene kan bli sløret. Og så kan jo dette være en stilig effekt i bylandskap for å få front- og baklys på biler til å bli lange lysende strek langs veien.150630_Foto_Nik_197

 

150630_Foto_Nik_203Vær
Været var akkurat greit nok. Gudskjelov ikke ensfarget blå himmel og høy sol. Men enkelte dager var det litt for flatt lys. Også havet var stort sett flatt. Når man reiser i juni/juli sier det seg selv at sjansene for storm og uvær (= dramatiske bilder) ikke er spesielt stor.150701_Foto_Nik_485

Lagring
Jeg har alltid med meg på slike turer en rask 13 tommers PC. I tillegg en Lacie rugged mini: en ekstern harddisk. Hver kveld importerer jeg via Lightroom alle dagens bilder til PCen, og sender automatisk en kopi til egen mappe på den eksterne harddisken. På denne måten har jeg trippel lagring ettersom jeg ikke sletter bildene på minnekortet, men heller har med ekstra minnekort om dette skulle bli fullt. Lagring til skyen er normalt ikke noe å satse på. Du aner ikke båndbredde og hastighet dit du kommer på hotell og rorbuer. Hvis du overhode har noe nett.150702_Foto_Nik_601

Når jeg kommer hjem importeres alle bilder fra minnekortene til min hjemme-PC, med kopi rett til en stor ekstern harddisk. Så sletter jeg bildene fra kort, fra bærbar PC og fra den lille eksterne harddisken.

Dermed starter jeg med blanke ark i Lightroom. På godt og vondt. Jeg håper Lightroom en vakker dag kommer med en smart og fremfor alt enkel løsning som gjør at jeg kan importere bilder fra min lille bærbare og rett inn i den store stasjonære maskinen, inklusive all info og alle styringsfiler til de bildene som allerede måtte være behandlet.

150703_Foto_Nik_705

Her er i hovedsak utstyrslista:

  • Nikon D700 (fullformat) med 12-24 mm, 24-70 mm, 70-200 mm, makro 55 mm, makro 180 mm, 35 mm tilt/shift, 1,4x converter, et utvalg ND-filter, et polafilter, pluss et gradert Lee-filter (0,6) og en Lee stopper.
  • Fujifilm X-E2 (APS-C-format) med 18-55 mm og 50-230 mm.
  • Reservekamera: Nikon D300 (APS-C-format) med 18-200 mm og 10-20 mm.
  • PC med rask prosessor (min PC bruker mye lengre tid å prosessere RAF-filer enn NEF-filer, altså RAW-formatet til hhv Fuji og Nikon). Lacie ekstern harddisk, 0,5 T, som er bygget for å tåle en støyt.
  • Ekstra: Ladere, trippel-støpsel, ledninger, liten softbox, fjernutløsere radiostyrt, snorutløser, ekstra batterier til alle kameraer, Nikon SB 900 blits, infrarød blitssender, stativer og hvit paraply, GPS-enhet, regnbeskyttelse, pussesker, linserensevæske, osv, osv.

Nordstjernen hotell, 5 stjerner

Nordstjernen hotell

I serien «gode argumenter for å ta vare på historien» kommer her kapitlet om Nordstjernen: Ikke bare et rimelig hotell i en norsk småby, men et «kulturopplevelse» som nå trolig er over!

I mai 2013 fikk jeg anledning til å fotografere interiøret i hotellet som jeg knapt hadde vært inne i tidligere. Jeg har hotellerfaring så det rekker, såpass my at jeg i en periode kunne våkne og lure på hvor jeg var. Men man er sjelden innom hotell i egen by.

Da sjokket hadde lagt seg, fant jeg frem min Nikon D700, mitt solide stativ, en snorutløser, min kraftige Nikon-blits (fjernstyrt fra en IR-trigger) – og jobbet meg gjennom store deler av hotellet med en Sigma 12-24 og en Nikon 24-70. Mye Sigma. Noen bilder ble tatt med blits, andre uten. Stort sett ISO 400, 1/15 sek og f:8. Pluss-minus.

Ett år senere ble hotellet solgt, og hva de nye eierne finner på der inne er ikke klart. Men jeg ser for meg at asiatpanel og slitte tepper kommer til å fyke ut vinduene.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Fra Trip Advisor kopieres denne uttalelsen, lagt inn to måneder etter at disse bildene ble tatt:

Ekte hotell-nostalgi

«Hotell Nordstjernen er et sjeldent herlig hotell. Dette er hotellet for dem som vil besøke retro-himmelen. Jeg tilbrakte to herlige netter på dette hotellet og storkoste meg med teak fra 70-tallet, det blå-flisede badet, og ikke minst i salongen med kaffe og kaker. Hotellet fremstår som uendret fra 70-tallet og ble bokstavelig talt en port inn i mitt barndoms rike på 70-tallet da jeg bodde noen år i Narvik. Jeg reiste altså tilbake i tiden og mesket meg i nostalgi.

Jeg fikk et stort og godt rom, greie teak-senger. Frokosten var god og jeg bare storkoste meg fra jeg kom til jeg dro. Dette hotellet anbefales varmt.»

5 av 5 stjerner.

Ikke alle har gitt like mange stjerner. Her er alt fra Dårlig til Forferdelig. Det komme vel bare an på hvilke briller man har på seg. Men snittet er «Svært bra», med kommentarer som «loslitt» og «god service».

Hotellet ble satt i drift i 1970. Det har hatt samme eier hele tiden og på mange måter har nok tiden stått stille der inne. 1. april 2014 var imidlertid tiden kommet for eierne til å pensjonere seg, og hotellet ble solgt. På info-lappen på døra står at hotellet vil være stengt i en periode. Så åpner det vel igjen, og ser da kanskje ut som hotell overalt i verden, der man våkner og ikke husker om man var i Bergen eller Amsterdam.

Kanskje. Kanskje ikke. Skal vi håpe eller frykte.

Konklusjon: Med stor sannsynlighet vil Nordstjernen Hotell neppe bli Nordstjernen igjen. Men jeg har bildene som viser hvordan det var engang!

NB: Og hvis du på liv og død vil se enda flere bilder fra hotellet, så kan du klikke her.

Hvordan få liten dybdeskarphet

Ønsker du i et bilde å fremheve hovedmotivet ved å ha dette skarpt mens både bakgrunn og forgrunn er uskarp, så må du sørge for liten dybdeskarphet.  Liten dybdeskarphet er normalt slett ikke vanskelig. Men det er som regel dyrt! Synd, men slik er det bare.Andreas, Kaja, Thea og Tiril på besøk. Narvik rideskole, Skjomen.  Alle rir.

Bildet du ser over her er tatt med et fullformatkamera, Nikon D700, og med ei 70-200 mm linse med maks lysstyrke 2,8. Den koster ca. 16.000 kroner.  Bildet er tatt med full blender, dvs. f2,8 på full tele, dvs. 200 mm, på 1/1000 sek, ISO 800 – og jeg vil tippe kontinuerlig fokus. (Klikk på bildet for å se det litt større).

Stor blender
Du kan bare glemme å få slike bilder med et kompaktkamera. Du er ikke i nærheten av å få slike bilder med ei rimelig kit-linse, som normalt er på 18-55 mm og med minste blender ofte ikke mer enn 3,5-4,5. Derimot er du muligens i nærheten hvis du skaffer deg en superzoom som f.eks. 18-270 med minste blender 3,5 eller bedre.  En slik kan du få til en pris av ca. 3000 kroner. Men da kan det nok hende du må krype et par hakk oppover, dvs. til f.eks. 6,3 for å få noenlunde skarpe bilder, så plutselig mister du litt av effekten med uskarp bakgrunn.

Det er først når du skaffer deg en «superglugge» som Nikons 70-200 at du kan jobbe med full blender og få bilder som er skarpe nok.  Det samme gjelder eksempelvis «portrett»-objektiver som 85 mm med blender 1,4 eller for den del en 55 mm med blender 1,2. Men alle disse ligger om lag i samme prisleie.

Prøv selv
Jeg skal ikke plage deg med masse teori om hvorfor bilder får mindre dybdeskarphet med større blender, men bare slå fast at slik er det. Prøv selv: Sett kamera på stativ og fokuser manuelt på en skigard eller gjerde eller tilsvarende (om lag slik som på bildet her). Så setter du kamera i A-forvalg (Aperture=blender), og deretter tar du en serie bilder med alt fra maks blender til minimum blender. På skjermen din etterpå kan du studere hvor mange meter skarphet du har på de ulike blenderne. Det er en fin demonstrasjon, og kjekt å vite når du skal bestemme blender for ulike motiver.

Noen ganger vil man ha det meste skarpt. Andre ganger er det om å gjøre å få skarpheten plassert akkurat på interessepunktet og la alt annet være uskarp.

Tommelfingerregelen er grei: Jo større bildebrikke (sensor), jo større linse (målt i antall mm) og jo mindre blender-verdi (dvs. jo større hull): jo mindre område i lengderetningen blir skarpt.

Velg korrekt ISO-innstilling

Hvis du vil ha full kontroll av «korn» på bildene dine, bør du ta kontroll over ISO-innstillingen. Tommelfinger-regelen er grei: Jo lavere ISO-verdi = jo mindre «korn».

I gamle dager snakket vi om finkornete filmer (lav følsomhet, beregnet på situasjoner med mye lys) og grovkornete filmer (høy følsomhet, beregnet på situasjoner med lite lys). Det er herfra begrepene «korn» stammer.iso-1722-2_mramme

Bildetekst: Bildene nedenfor viser en forstørret del av dette bybildet, tatt med to ulike kameraer: et Canon G9 (kompaktkamera) på hhv 80 ISO (laveste innstilling), 200 og 1600 ISO, og samme utsnitt tatt med en Nikon D700 (speilrefleks, fullformat) med ISO 200 (laveste innstilling) og 1600 ISO. Det er litt forskjell.

Bildebrikken er den samme
I dag skifter man ikke film avhengig av om det er lite eller mye lys, men sender lyset rett inn på en og samme bildebrikke. Når du endrer ISO-verdien, så endrer du ikke noen slags «følsomhet» til bildebrikken, men det du endrer er graden av signalforsterking fra bildebrikken.  Og jo høyere ISO-verdi (=jo mer du ber kameraet å forsterke signalene) jo mer støy får du på bildene. Det er dette støyet som øyet kan oppfatte som «korn» og til dels også fargestøy (jeg sier her ikke mer om fargestøy).

Less is more
Jo mindre bildebrikke du har i kameraet ditt, jo lettere får du støy i bildene (vrengt ordspill i mellomtittelen her). En del av mine kompaktkameraer som er noen få år gamle tåler knapt mer enn 400 ISO før jeg synes at bildene er ubrukelige – nettopp på grunn av «korn». På mitt fullformatkamera Nikon D700 kan jeg derimot fotografere på 3200 ISO uten sjenerende støy.

Auto
Hvis du fotograferer på Auto er det vanligvis kameraet som tar kontroll med det aller meste. Blir det lite lys, skrur kamera selv opp ISO-verdien slik at du skal få et riktig eksponert bilde. Er det nok lys, er det greit nok. Men er det lite lys kan kamera kjøre ISO-verdien helt opp på maks. I slike tilfeller tåler bildene knapt å bli forstørret til mer enn 10×15 cm. Og ofte ikke det engang.

Auto med begrensninger
På noen av mine nyere kompaktkameraer kan jeg velge å la kamera selv ordne med ISO, men jeg kan be kamera kun å tillate ISO opp til f.eks. maksimalt 800 ISO. Da har jeg i det minste en viss kontroll. Full kontroll får du imidlertid kun når du selve setter inn manuell ISO-verdi. Det gjør jeg alltid på mine systemkameraer. På kompaktene (og til feriebruk) hender det jeg overlater en del av tenkingen til kamera.

Hvis du har et ønske om å få skarpe, fine bilder med minimalt med «korn» (=støy), så bør du sette deg litt inn i hva ISO handler om og hva dette betyr for deg. Og bildene dine.