Jeg lar meg stadig imponere av min lille drone, DJI Air 2s. Takket være denne får jeg de bildene jeg ønsker meg. I alle fall er selve drona den minste hindringen, både med hensyn på høyde, distanse, bildekvalitet og stabilitet.
For tiden (de nærmeste to årene) dokumenterer jeg etableringen av en større bygningsmasse. I området du ser på bildet kommer det etterhvert i alt åtte bygninger, pluss heli-landingsplass, pluss parkanlegg, mm. For to-tre år siden hadde jeg vært nødt til å klatre opp i fjellsidene rundt anlegget for å få oversiktsbildene – hvis det overhode hadde vært mulig på grunn av skogvekst. Nå gjør drona hele jobben, så nært og så langt unna jeg ønsker, i den høyden som ønskes. Det er en ny verden.
Bildet her er tatt 7. januar kl. 14:00, i blåtimen. Du ser at sola er solid bak fjellene og fortsatt under horisonten. Her er ikke mye dagslys. Likevel holder ISO 100, f:2,8 og 1/25 sek. Selv med eksponeringstider på rundt 1 sekund, er bildene sylskarpe. Men ha i mente at jeg normalt ikke flyr over ca. 3-4 sekundmeters vind. Bilder tatt senere på ettermiddagen tilsier at ISOen kryper oppover. Med en sensor på beskjedne 1 tomme er det grense for hvor høy ISOen bør være før bildene starter å bli «kornete». En bildeserie tatt midt i desember på sein ettermiddag ga helt akseptable bilder på ISO 570 og 1/8 sekund.
Og, bare for å ha sagt det: I tillegg fotograferer jeg en god del fra bakken. Viktig det også.
infotobloggen 