Sorthvit fotostafett på Facebook

For litt siden ble jeg utfordret av ikke mindre enn to foto-kjenning om å legge ut fem sorthvitt bilder på Facebook, ett pr. dag, og samtidig utfordre en ny fotograf hver dag til å gjøre det samme. Det er noe av det mest fornuftige jeg har vært med på i Facebook-sammenheng.

Dag 1

Utfordringen kom midt oppe i en hektisk måned med reiser hit og dit og med svært mange aktiviteter. Det medførte blant annet at jeg ikke fikk tid til å lage De Ultimate Sort-Hvitt-Bildene (om du forstår). Jeg måtte nøyde meg med det som mer eller mindre lå fremfor nesa og enkelt kunne bearbeides. Det fikk duge.

Dag 2

Anbefales
Men selve konseptet var inspirerende og morsomt. Man kan si hva man vil om Facebook, og det er det mange som gjør, men dette var en så grei og uforpliktende arena, at den trygt kan anbefales. Det var også morsomt og interessant å få hyggelige tilbakemeldinger og «likes» fra både fotografer og ikke-fotografer og se hva de la vekt på. 

Dag 3

Fem bilder totalt
Av de fem valgte jeg tre bilder som ble tatt i Finnmark sommeren 2014 (bildene overfor her). Jeg var sammen med en annen fotograf på fotoshoot lengst nord i landet ei uke i juli. Vi hadde gjort en slags avtale om i hovedsak å fotografere sorthvitt denne gang. Derfor.

Ett bilde er tatt innendørs med fine solstriper og ei lampe i et speil (helt nederst).  Det pinligste av alt er at det ikke var jeg som oppdaget motivet. Men det var jeg som hadde skuddklart kamera. Skjerpings! En av Facebook-kommentarene var at bildet lignet på det amerikanske flagget, dvs. «stars and stripes». Morsomt.

Dag 4

Og ett bilde (over her) er om lag 40 år gammelt, tatt på Rodeløkka i Oslo. Den gang var Rodeløkka en bydel som var preget av forfall – på mange mulige måter, og med en del problemer. Dette er et «ekte» sorthvitt-bilde, tatt med min trofaste gamle Nikon F, 28 mm, på Tri-X sorthvitt-film. Det er vel nok et lite bevis på at «hvis et bilde ikke er godt nok, har du ikke vært nær nok».

***

Finnmarksbildene er tatt med Nikon D700, litt ymse objektiver, alle pre-justert i Lightroom og gjort helt ferdig i Silver Efex Pro. I bildet av «månelandskapet» la jeg på litt ekstra lys på høyresiden ved å benytte fjernstyrt blits. Innendørsbildet er knipset (!) med mitt alltid nærværende Fujifilm X10, og det har også vært innom Lightroom og Efex Pro.

Dag 5

Reklame

Vis størrelser med en målestokk

Hvor stort er stor og hvor lite er lite? Det hender jeg ser bilder som nok burde gjort meg imponert, men der «imponator-effekten» uteblir, ganske enkelt fordi jeg ikke får noen form for målestokk i bildet: Jeg aner ikke hvor stort det store er eller hvor lite det lille er.

Bildetekst: Her var det linjeføringen i motivet som var viktigst, ikke å gi et realistisk bilde av det som i virkeligheten er et spektakulært fjell. Foto med D700 (fullformat) og 12 mm linse (svært kraftig vidvinkel) på 1/500 sek og f:9,0.  

Fjell
Jeg mener: Prøv å stå ved foten av et massivt, voldsomt, spektakulært fjell. Så tar du frem din supervidvinkel og knipser et bilde. Flott hva? Du var der og du kjenner muligens fortsatt gufset fra fjellet, men de som ser på den flate lille knatten på bildet lar seg neppe imponere.

Skip
Jeg bor i en havneby Mange av skipene som kommer for å laste jernmalm fra gruvene i Kiruna i Sverige er svære: omlag 300 meter lang og 50 meter bred. Det tilsvarer tre vanlige fotballbaner etter hverandre. For ikke å snakke om hvor høye de er når de har tømt alt ballastvann og er tauet til kai, klar for lasting. Dette er det nesten enda verre å anskueliggjøre. Etter noen timers lasting siger ut fjorden med mesteparten av skipet under vann.

Bildetekst: Malmskip ved LKABs utskipningsanlegg

På dette bildet (over) har jeg vært heldig fordi det tilfeldigvis dukket opp en liten båt som målestokk. På toppen av alt ble det en fin kurve som liksom rammet inn den store båten. Takk til den ukjente båtføreren!

Bildetekst: Malmskip ved utskipningsanlegget til Northland Ressourses, også det i Narvik.

På dette bildet (over) fremgår størrelsen av minibussen som står på kaia, og her får vi også et inntrykk av høyden (eller strengt tatt sier man vel dybden) på skipet.

(Som vanlig kan du klikke på bildene for å se dem i stort format. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på retur-pila oppe i venstre hjørne) 

Konklusjon
Konklusjonen er vel åpenbar: Hvis du i et bilde ønsker å vise en størrelse er det smart å ha med «noe» som viser målestokken.

Og skal du ta bilder av et fjell der det er om å gjøre å vise hvor høyt og stort det er, så er det lite smart å stå nedenfor med vidvinkel. I say no more!

Nick Brandts dyreportretter

Jeg tipper du har sett noen av bildene før: Nærbildet av elefanten som drikker vann og løva som ser trassig mot vinden før stormen braker løs. Dette er bilder som på en spesiell måte viser «personligheten» til hvert enkelt individ. Fotografen heter Nick Brandt.

Jeg har sett en del av hans bilder før, men ved en tilfeldighet kom jeg over en av hans (store) bøker. Det var en sammensatt versjon av de to første bøkene i hans bilde-trilogi om dyr fra Afrika.

Nå var det min tur til å bli slått ut. Fint om du også får noen vibrasjoner av disse bildene.

Nick Brandt ble født i 1966 og vokste opp i London der han studerte malerkunst og film. I 1992 flyttet han til USA. Her regisserte han blant annet flere premierte musikkvideoer for Michael Jackson. Under innspillingen av «Earth Song» for Jackson i Tanzania i 1995 ble møtet med afrikanske dyr av avgjørende betydning for ham. (Musikkvideoen har for øvrig sterke virkemidler og et krystallklart budskap – enten man nå liker Michael Jackson eller ikke).

Brandt bestemte seg for å dokumentere afrikanske dyrearter som på ulike måter var og er truet av den såkalte sivilisasjonen. Dvs. ordet «dokumentasjon» er feil. Han ønsket å portrettere dyrene, og det på en måte som ingen andre tidligere hadde gjort.

Mens dyrefotografer flest er ute etter det spektakulære, som jakt i full fart fotografert med lange telelinser, ville Brandt gå så nær som mulig: «Man tar ikke gode portretter av mennesker med lange telelinser, og da kan man ikke gjøre dette med dyr».

Nick Brandt brukte mellomformatkamera, i hovedsak Pentax 67II, og benyttet kun to faste linser. Og han gikk nært. Bildene ble tatt med film, og negativene ble skannet for videre behandling i Photoshop. Resultatet er enestående, både fotografisk og teknisk. Se selv.

Her kan du lese et interessant intervju med fotografen, der han både kommenterer metode og drivkraft for å ta disse bildene.

Du kan se noen flere av Nick Brandts bilder her.

Enjoy!

Når du ikke vil ha skarpe bilder

Sånn er det her i verden: Når vi endelig har kjøpt oss fotoutstyr for tusenvis av kroner som kan ta så skarpe bilder at du kan skjære deg på dem – da kjøper vi Lensbaby eller tilter og zoomer for å få uskarpe og forhåpentligvis litt mer «kunstneriske» bilder.

Denne bloggartikkelen skal handle om å lage uskarpe bilder. Eller mer korrekt: Gi deg et par tips på ulike teknikker.

Nå har jeg gudskjelov ikke falt så langt ned at jeg har anskaffet Lensbaby, men zooming og tilting har jeg holdt på med siden jeg startet å ta bilder for ufattelig mange år siden. Og i ny og ne hender det jeg kommer hjem etter en fototur med et antall slike bilder og selvsagt uten å vite eksakt hva jeg har på minnebrikken. For slik er det når man vrir og vrenger på kamera og linser. Det får man først se på PC/Mac-skjermen etterpå.

Zoom
Zooming er enkelt: Du tar bildet på f.eks. 1/15 sekund, og så zoomer du mens du eksponerer bildet. Det enkleste er å stille kamera i tidsforvalg; dermed ordner blenderen seg selv. Her er det bare å prøve seg frem. Lengre eksponeringstid gir mer «uskarpe» bilder. Har du en 18-300 blir det mer voldsomt enn om du har en 24-70, men du trenger selvsagt ikke bruke hele zoom-området. Fordelen med digital foto er at du får et inntrykk av resultatet med en gang, og at dette ikke koster noen verdens ting. Så kan du kose deg foran skjermen hjemme, der du velger utsnitt, vrenger og vrir på farger, konverterer til sorthvitt, osv.

Tilting
Dette er enda enklere. Samme eksponeringstid som over, men i stedet for å zoome senker og/eller hever du kameraet under eksponeringen. Det klassiske er å fotografere trær eller annet som er vertikalt. Men det er selvsagt ingenting i veien for å panorere mens du tar bilde av et eller annet som er horisontalt.

Hvis du derimot panorerer (horisontalt) i en skog (med vertikale trær) blir det som oftest bare en eneste smørje av det. Men prøv gjerne. Og send meg et bilde om du får noe som blir virkelig bra!

Og alt det andre
Og så sier det seg selv at du «har lov» til å gjøre alt som er mulig å gjøre: Hoppe, danse, panorere og samtidig zoome, og så bortetter.. Alt er tillatt. Så lenge resultatet blir fint.

Vær kreativ.

Under her ser du noen flere eksempler, der jeg også har forsøkt å gjøre noen av bildene om til sorthvitt. Sorthvittbildene er gjort i Silver Efex Pro.

Og helt til sist er du vel klar over at du kan gjøre tilnærmet alle disse effektene i Photoshop.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Foto-dokumentasjon av brubygging

I 2017 skal Norges nest lengste hengebru tas i bruk like nord for Narvik. Denne brua har jeg planlagt å fotografere med visse mellomrom. Ren dokumentasjon, med andre ord. Men i tillegg skader det jo ikke akkurat å se etter det estetiske. Uansett: Om noen år vil disse bildene av brua ha historisk interesse.

Hålogalandsbrua vil bli 1533 meter lang. Bare Hardangerbrua er noen meter lengre.  I tillegg skal Vegvesenet bygge diverse tunneler samt tilførselsveier. Et stort prosjekt, som man forstår.

Jeg startet å ta bilder før arbeidene var kommet skikkelig i gang. Så ble det en runde da hyttene som lå i bru og vei-traseen måtte fjernes. Og så noen bilder med ujevne mellomrom da arbeidet kom i gang for alvor sommeren/høsten 2014.

Siste bilde ble tatt for noen dager siden, i begynnelsen av oktober 2014. Jeg kom nok frem litt for seint til å få en perfekt himmel, men heldigvis var det fortsatt litt blått i himmelen. Det er viktig å ta slike bilder i skumringen, slik at ikke bakgrunnen blir helt svart. De fargerike stålforskalingene som stikker ut i lufta er i seg selv spektakulære. Jeg antar at det blir enda mer spektakulært etter hvert.

Bildet er tatt med et Nikon D700 og med en 12-24 sigma på f:11 og med ca. 15 sek. eksponeringstid. Ved hjemkomst så jeg at det var belegg på linsa, muligens litt sjøsprøyt. Det var relativt tydelig å se på bildene. Her var mange små og store flekker, så det ble litt kloning for å få det så bra som mulig. Denne linsa har et kuleformet frontelement så her er det ikke plass til filtre. Dermed ble det å spraye litt brillerens og la det stå til. Jeg tror knapt jeg har pusset rett på et frontelement på noen ti-år fordi jeg alltid har UV-filtre foran mine linser. Nervepirrende greier, men forhåpentligvis gikk det bra.

Jeg spent på om linsa nå skarpere bilder og fremfor alt med mindre «flekker og støy» nå som den er renset.

Hva jeg skal bruke bildene til? Hvis noen etterspør dem, er de til salgs. Ut over dette skal bildene brennes på DVDer etter hvert, og overlates til bildesamlingen i mitt lokale museum, der de forhåpentligvis får evig liv. Dette er altså et prosjekt jeg ikke regner med å bli rik på – i det minste på denne siden av det hinsidige.

Har du noen slike prosjekter du kan dokumentere? Husk at det som er hverdag i dag er historie i morgen.

• Her er ei samling med noen av bildene tatt i dette foto-prosjektet
• For den litt bru-interesserte: Her er fakta om brua, og her en liten animert filmsnutt som lar deg kjøre over brua.

Pentax 6×7: Big (cameras) are beautiful

Noen av mine kameraer: I flere år drev jeg et reklamebyrå, der foto var en svært viktig del av mine oppgaver. Dette var i den analoge tiden. I ny og ne var det behov for virkelig skarpe bilder til store forstørrelser. I studio hadde jeg en velbrukt Mamiya RB67. Men den var for tung og klumpete til utendørsbruk. Løsningen ble en Pentax 6×7.

Pentax 6×7 var/er en kraftig forstørret utgave av et standard speilreflekskamera. Filmformatet som jeg brukte var 120, og med bilder på 6×7 cm ble det 10 bilder pr. rull. Det gikk mye i Ektachrome, altså diasfilm.

Før anskaffelse av kamera sjekket jeg nøye kvalitet og driftssikkerhet, og dette kameraet fikk ubetinget gode skussmål fra folk i bransjen: «En skikkelig arbeidsgamp».

Jeg kjøpte hus med det klassiske trehåndtaket (høyst nødvendig siden bare huset alene veier 2,3 kilo), en makronormal på 135 mm, en 55 mm vidvinkel og en 300 mm tele. Pluss noen mellomringer og annet småtterier, og det hele fikk plass i en flott aluminiumskoffert. Det må ha kostet en formue.

Jeg mener å huske at kameraet for det meste ble bruk til fotografering fra fly. Jeg stakk linsa ut av ei glugge mens min faste pilot fløy «på tvers» slik at jeg i stor grad unngikk vingen på min side. Det ble skarpe fine bilder av slikt. I historiens lys skulle jeg bare tatt enda flere slike flybilder.

Pentax 6×7 ble introdusert i 1969. I 1976 kom en litt modifisert modell som kunne låse speilet. MU var typebetegnelsen (mirror up). Så kom Pentax 67 i 1989 og Pentax 67 II i 1998.

Jeg kjøpte min Pentax 6×7 om lag i 1982. Jeg har ikke hatt hjerte til å skille meg av med dette utstyret. Hvis jeg skulle finne på tanken, så ser jeg at et kamera i bra skikk og med et par linser i dag går for om lag 800 dollar (ca. 5.200 kroner) på eBay – riktignok uten at budene synes å være spesielt mange. Men penger er ikke alt i denne verden. Gammel kjærlighet veier også tungt på vektskåla.