Motlys og harde kontraster

I min kant av verden holder sola i disse dager å forsvinne for i år. Årsaken er høye fjell i sør. Sola sniker seg opp på formiddagen og triller elegant over en fjellformasjon som angivelig har fått sitt navn etter den engelske dronningen anno 1902, før sola forsvinner bortimot middagstid. Det betyr nesten vannrett, varmt lys. Skyggene er tilsvarende knallharde og mørke.

Det er da man sender varme tanker til de som produserer moderne kameraer med bildebrikker som takler enorme forskjeller i lyset. Og der hvor ikke kameraene strekker 100 prosent til, overtar gode bildebehandlingsprogrammer. Selv bruker jeg Fuji X-E3 og X-T2 og Lightroom.

Bilder kan være smak og behag. Jeg liker gjerne litt harde kontraster i bildene mine, men likevel med tegning i mørke områder.

Hotell til venstre og til høyre Trinigon, eller Det nasjonale frihetsmonument. Det er utført av billedhuggeren Espen Gangvik i 1995 og er lagd av høyglanspolert stål. Skulpturen har en høyde på 18 meter, og ble gitt som gave fra regjeringen for å markere 50-årsdagen for frigjøringen i 1945

Som standard preset legger jeg ofte inn en svak S-kurve, litt clarity (=mellomtonekontrast) og en svak oppskarping. Dette bruker jeg faktisk også på jpg-bilder der Fuji allerede har gjort en fremragende prosess-jobb. Til sist forsterkes himmelfargen litt.

Den litt erfarne ser at jeg her drar på med kontrast i et bilde full av kontrast. Paradoks? Joda, men jeg velger nå å dra ned Shadows ganske brutalt, og får nå fin tegning i mørke områder. Bildene her er bra eksempler på dette. Enig?

Mine favorittkameraer

Det er ofte gode grunner når fotografer får en viss forkjærlighet for noen av sine kameraer.

Nikon FE – et fantastisk kamera som tok bilder akkurat slik jeg ville. Men skyvezoomen må være den dårligste linsa Nikon noen gang har laget.

Jeg minnes selv mitt analoge Nikon FE som klart ble foretrukket foran hele serien av dyrere Nikon-kameraer. Og så minnes jeg Nikon D300, som er/var en liten arbeidsgamp med APS-C-brikke. Fullformat-kameraet D700 var bedre, ga skarpere bilder – men var tyngre.

I en lang periode gikk jeg og ventet på at Nikon skulle komme med et godt speilløst kamera i APS-C eller fullformat, men til sist ga jeg opp.

X-10 var et flott lite kamera – men med litt for liten bildebrikke.

Det var slik Fujikameraene kom inn i livet mitt. Det ble en hel serie med bra kameraer. Da X-E2 kom var jeg nesten fornøyd, men det var noe med følgefokus som ikke funket godt nok. Så kom X-E3, og jeg fikk samme følelse som da Nikon D300 kom. Dette var bra, og det var godt nok for meg og mitt bruk.

For ett års tid siden gled jeg og «gikk på trynet» som man sier. Kamera smalt i bakken. Det gikk bra med meg, men litt verre med kamera. Det ble noen merker her og der, men viktigere var at låsetappen på linse-ringen nå ble litt humørsyk. Når jeg skulle skifte linse hendte det rett som det var at låsetappen ikke ville låse. Først etter litt skruing frem og tilbake, gikk det – som regel – bra.

Den legendariske Henri Carteri-Bresson fotograferte med Leica hele livet.

Jeg så for meg en lang og dyr reparasjonsprosess med sending av kamerahus til England, der man har Europeisk verksted for Fuji. Fuji selger ikke deler til andre enn sine egne verksteder, så det var ingen ide å forsøke å få en flink nasjonal kameradoktor til å se på pasienten.

Vivian Maier foretrakk Rollei 6×6

Det var da jeg kjøpte meg et brukt Fuji X-T2 – en slags reserve til mitt E3. T2 er et flott kamera, men på samme måte som D700 ble det tungt (det vil si litt tyngre) i forhold til den lette lille E3. På mine mange vandreturer ble det derfor til at jeg fortsatte å ta med E3 – ofte bare med én linse -, mens T2 ble liggende hjemme. På kritiske jobber tok jeg imidlertid med T2 og hele pakken med linser.

Pentax 6×7 var/er et makeløst kamera. Jeg brukte det mest til fotografering fra fly.

Jeg begynte nå å lure på om jeg i stedet for reparasjon, ganske enkelt skulle kjøpe meg nytt E3-kamera. Men: E3 var nå gått ut av produksjon. Kun kit ble solgt, og jeg hadde alle kit-linsene fra før. Hva med brukt? Forbausende få E3-kamerahus var til salgs. Kanskje er det ikke solgt så mange, eller kanskje har alle som eier et slikt kamera også forelsket seg i kameraet.

Lykken står den tålmodige bi: En dag dukket et E3 kamerahus opp på FINN. Jeg klikket videre, og oppdaget snart at selger bodde i samme by som meg – og at vi faktisk kjente hverandre. Salg ble avtalt tvert. Han hadde faktisk kjøpt dette på grunn av en blogg-artikkel som skrøt uhemmet av kameraet. Min blogg. Den du leser i nå.

Mine to foretrukne Fuji X-E3-kameraer.

Så nå sitter jeg her med to E3 kamerahus, og lurer selvsagt på om jeg på denne måten har gått baklengs inn i fremtiden. Kanskje. Kanskje ikke. For kanskje er det jeg som er den smarteste her, som ikke henger meg på, og bare MÅ ha aller, aller siste kamera, men stopper opp når jeg har fått noe som er godt nok og som passer meg. Jeg velger å tro på dette, samtidig som jeg vet at kjærlighet gjør blind.

Mer om Henri Cartier-Bresson

Mer om Vivian Maier.

Flott struktur i regnvær

 

Noen går tur med hunden sin. Jeg går tur med kamera. I tillegg til at det er sunt å daglig bevege seg noen tusen skritt utendørs, blir det også en del bilder av det. Jeg dokumenterer lokalsamfunnet. Mitt lokale museum får tilgang til bildene, slik at noen av dem en vakker dag kanskje får verdi.

Jeg har lyst å si litt om regnværsbilder. Få kameraer er egnet når det bøtter ned. Men i dag var det små tynne dråper, som riktignok ramlet ned i ett sett. Det var en passe sur og kald høstdag. Lyset var flatt, men likevel kan du få god fargemetning. I tillegg får enkelte overflater en struktur av en annen verden. Se bare forskjell på mørke, våte steiner og tørre steiner.

I dag tok jeg med mitt nyervervede Fuji X-E3 med et SanDisc Extreme 150 MB/s for å sjekke at kamera og minnekort fungerte. Ved en misforståelse kjøpte jeg nylig et minnekort av Powers eget merke, og opplevde da at om lag 20 prosent av bildene ikke lot seg lese etterpå. Det kan ha vært tilfeldig, men jeg leverte det tilbake! SanDisc-kort har aldri sviktet.

X-E3 er ikke vanntett, men det var såpass lett yr at det det måtte holde. I perioder ble kamera puttet under jakken. Derimot er objektivet, XF 23 mm, 1:2 R såkalt værmotstandsdyktig*, altså WR. 23 mm på APS-C tilsvarer om lag 35 mm, og det er et aldeles herlig objektiv. Anbefales.

Bildene er tatt midt på dagen. Det er ikke all verden av lys. Jeg har satt kamera i ISO Auto 3, dvs. at 200 er standard, men at kamera selv får lov til å øke til 3200 ISO. Her var stort sett lys nok til ca. ISO 640. Blender og tid etter behov, de fleste om lag 1/60 sek og f:8.

Denne dagen kjørte jeg et stykke ut av byen, parkerte og gikk i hovedsak på gang/sykkel-veier med støyskjerm rett mot E6. Dette er et eldre boligområde der mange hus er påbygd etter alle kunstens (?) regler. Eller stundom mangel på regler. Det er en hel liten kulturopplevelse å studere de ulike bygningsstilene. Her er hus til salgs, hus som er påbygget i alle retninger, uthus og garasjeporter i alle former og farger. Det må bli spennende å ta frem disse bildene om et antall år.

*Teksten er justert. Som høyst betimelig påpekt i en artikkel-kommentar nedenfor her, er det en verden av forskjell på «vannmotstandsdyktig» og «værmotstandsdyktig».

%d bloggere liker dette: