Plukk gullkorn på fotomesser

Sist uke var jeg en snartur i Hovedstaden. Fotomesse og mange foredrag på foto.no. God investering. Husk det ved neste korsvei!

Noen foredrag var litt «smalere» enn andre – og med litt færre tilhørere.  Andre hadde stinn brakke.

Et par ganger i året har fotobutikken og nettstedet foto.no messe. Man inviterer inn en hel haug med leverandører som demonstrerer utstyr, og som kan bidra med mange råd og tips – og som selvsagt har en del gode tilbud. I tillegg tilbyr arrangøren en hel serie med timelange foredrag av kjente og litt mindre kjente fotografer og fotokunstnere. Slike foredrag kan i verste fall være ren reklame. Eller det kan være matnyttig og interessant. Her var det så absolutt det siste som var i fokus.

På tre dager fikk jeg med meg foredrag om lyssetting for portretter, om noen spennende fotoprosjekter, om han som (nesten) aldri var fornøyd med bildene sine, om en som var langt mer kommers i sin tenking, om gatefoto og om makro. Mye var nok kjent stoff for en gammel ringrev, men det er rart med det: Nesten uansett plukker man opp gullkorn hvis man bare passer på å holde ørene og øynene åpne.

For mitt vedkommende var det to foredrag som var i særklasse: Gatefotografen Trond Lindholm (bildet over) og han nederlandske vestlendingen som «nesten aldri gir seg» når det gjelder å få tatt det ultimate bildet.

Mange vil muligens kjenne igjen sistnevnte fra et program som gikk på NRK TV for litt siden. Som fotograf synes jeg faktisk foredraget var bedre enn TV-programmet.

Lindholm var en passe cool og «laid back» fyr som hadde en del pragmatiske tilnærminger til både livet i sin alminnelighet og fotografering i særdeleshet. Et av de vanligste spørsmålene han fikk på sine seminarer var lovligheten av å ta bilder av folk uten at de vet om det. Det Lindholmske svaret var elegant: «Hvis du er mer opptatt av å studere jussen og lovligheten av gatefoto – så bør du kanskje vurdere å la være å fotografere på denne måten». Punktum. Og så viste han haugevis med gode bilder, og fortalte historier om disse bildene.

For deg som ikke var tilstede på foto.no sist i mars måned 2018, så finner du disse to foredragene som jeg nevner her på YouTube. Begge anbefales.

• Trond Lindholm: «Gatefoto». 1:19 time.
  Ta også en titt på hans Instagram-prosjekt: «Streets of Oslo»
• Thomas A. Morel om det å aldri gi seg (men også litt om at dette kan ha sin pris). 1:01 time.

 

Reklame

Hvis du vil være usynlig – velg kamera deretter

Stort kamera – eller lite kamera? Jeg velger å se på dette på samme måte som å velge verktøy ut fra hvilken jobb du skal gjøre. Pinsett for å fjerne ei flis i fingeren. Spett for å ta opp ei rot.

Nylig var det en slags Vinterfestival i min by. Byen ble bygget opp rundt etableringen av et utskipningsanlegg for jernmalm fra de svenske gruvene i Kiruna. En gang i året feirer vi de som bygget jernbanen langs stupbratte fjellsider ned til helårs isfri havn. Få med deg Vinterfestuka i Narvik før du dør!

Nytt av året var et marked i det som engang var Norges første innendørs fiskehall. Her var det nå rigget til salgsboder for hjemmelaget øl, lefser, litteratur, tatovering, nybrent kaffe, malerier, husflid, mm. Her var mye liv og røre på få kvadratmeter.

Noe av dette ønsket jeg å fotografere for historiens skyld, men uten liksom å flagge med rødt flagg at HER KOMMER EN FOTOGRAF SOM SKAL TA BILDER!!!

Tar du da med deg et spett eller en pinsett? Det ble verken Nikon D700 eller mobiltelefon. I stedet valgte jeg mitt fenomenale Fujifilm X-E3. Den ene dagen brukte jeg en 12 mm manuell Samyang. f:2, og neste dag Fujifilms 23 mm f:2. Begge linsene er små og diskrete.

Har du lest artikkelen under denne, om Daido Moriyama? Da har du kanskje fått med deg hans arbeidsmetoder under slike og tilsvarende omstendigheter. Han sier at folk nok i stor grad hadde snudd seg bort eller kort og godt «flyktet» hvis han hadde kommet med et speilreflekskamera.

Det er det lett å være enig i, og jeg har opplevd dette også i andre sammenhenger. Med et lite og diskret kamera med gjennomsnittsøker (digital eller optisk) opplever jeg at folk enten A: ikke ser meg og mitt kamera, eller B: Ikke bryr seg.

På denne måten får jeg stort sett de bildene jeg vil ha, så diskret og enkelt som jeg ønsker det.

Litt tekniske fakta: Jeg velger variabel ISO, med 200 som utgangspunkt, der kamera selv får øke ISOen opp til 3200. Jeg velger selv blender ut fra motiv (om jeg vil ha bokeh eller stor dybdeskarphet), og lar kamera velge tiden for meg, med en gitt minste tid – litt avhengig av hvilken linse jeg bruker. I forhold til begge disse linsene vil jeg nok klare å holde kamera i ro helt ned i 1/10 sek.

Dette er en teknikk du kan bruke i mange sammenhenger.

 

 

 

Japansk foto: Bilder fra kameraenes hjemland

Tittelen er misvisende ettersom Japan i dag nok mer var enn er det store produksjonslandet for kameraer. I alle fall i volum.  Men ingen får ta fra Japan at de i mange år var flinke til å skru sund tyske kameraer, kopiere disse,  og så pøse gode og rimeligere fotoapparater over det meste av verden.  

 

Mange av mine dyrere kameraer har imidlertid fortsatt «Made in Japan» skrevet under. Nok om teknikk: Hva vet vi om japanske fotografer? Jeg vil tippe: Nesten ingen verdens ting.

Her kommer derfor en ørliten fotografisk introduksjon til en ny og merkelig verden. Japan har en spesiell kultur som jeg vil tro man mer eller mindre må være født inn i for å kunne forstå. Noe av det samme gjelder også deler av japansk fotokunst.

Jeg plukker ut én fotograf, kanskje den mest kjente av dem alle: Daido Moriyama. Jeg så ham på en fotoutstilling i Oslo i 2007 med noen av hans tidlige bilder, og forsto den gang ikke en kvekk av bildene. Senere har nok mitt bildesyn endret seg en del. Gudskjelov. I dag vil jeg kalle bildene til Moriyama for spennende. Noen nær å være grensesprengende!

Daido Moriyama ble født i Osaka i 1938. Han startet ut som frilans fotograf. I litt mer moden alder utviklet han sin egen stil og teknikk. Han har aldri kjøpt et kamera. Han låner og får kameraer. De er uvesentlige. Det er idéen til fotografen som er det viktige.

Han er fortsatt aktiv som fotograf. Han går og går, tilsynelatende ustoppelig, selv i en alder av nå 79 år, og fotograferer gatelivet i storbyen med et eller annet småbildekamera.  Han blir – etter sigende – aldri lei av å gå og fotografere. Bildene blir til utstillinger og bøker.

I en liten filmsnutt (lenke under) kan man i et glimt se at han har en medhjelper. Når han kommer tilbake til sitt lille krypinn stappes minnekortet inn, og de to ser gjennom bildene: «Kast, kast. Se på dette. Konverter til sorthvitt». Det er et enkelt og ujålet språk, milevis unna mange andre «kunstnere» som nok ville pakket inn bildene sine i oversanselige kurator-fraser. Også teknikken er enkel. Jeg ser at konverteringen til sorthvitt skjer med gratisprogrammet «Silver Efex Pro».

Du får noen eksempler her på hans bildekunst. I tillegg får du en god del lenker til fordypningsstoff: Ikke minst en spennende artikkel om «fem leksjoner som Moriyama har lært meg om street photograpy».

Håper du tenner på dette her. Velbekomme.

• Kort og overordnet fakta om fotografen
• Biografi 
• Hans fotogalleri 
• Bøker 
• Om gatefoto (“Street photography”) 
• En 11 minutters meget god videofilm om fotografen 
• 10 store japanske fotografer du bør vite noe om 

 

Produktfotografering

Til et bokprosjekt måtte jeg nylig ta et antall bilder av små og litt større gjenstander på Krigsmuseet i Narvik: Noen blanke gjenstander, noen matte, noen store og noen små.

Målet var å få mest mulig ensfarget lys bakgrunn for å gjøre jobben lettest mulig i forhold til å frilegge bildene (dvs. «fjerne» bakgrunnen) for å kunne legge teksten i boka rundt gjenstandene.

Dette kan gjøres på mange måter. Jeg valgte å bruke lystelt – også kalt fototelt, og så plassere tre blitser rett over. Da fikk jeg nok lys til å kunne bruke blender 9-11 for å få dybdeskarphet nok på gjenstandene. Jeg brukte 1/200 sekund (bortimot maks synk-tid) for «slå ut» lyset i rommet. Jeg valgte også hvitbalanse for blits, og fikk derfor korrekt fargegjengivelse. ISO 200. Foto i RAW.

Blits-rigg

Bildet over her viser oppsettet (og rotet). Man «tager hvad man haver», så jeg valgte selvsagt det utstyret som lå i hylla mi. Hvis jeg skulle kjøpt nytt utstyr i dag til akkurat dette bruket, ville jeg muligens ha satset på et par solide LED-lamper (med blitsene er jo langt mer anvendelige…)

• Kamera/linser: Nikon D700, Nikkor 24-70/2,8, Sigma 50 mm f:2,8 makro.
• Blits: 2 x Nikon SB 900 og 1 x SB 600, fjernstyrt av en IR-sender, Nikon SU 800.
• Feste for tre blitser: Triflash bracket Lastolite, type Joe McNally
• Blits-stativ: Min fenomenalt anvendelige Manfrotto Magic Arm, som ble montert på et slags stativ som sto på museet.
• Selve lysteltet har jeg skrevet om to ganger tidligere i denne bloggen. Bruk søkefeltet.

Og her noen av bildene:

Blanke gjenstander krever garantert en eller annen form for lystelt.

Disse medaljene er rammet inn med glass. Her måtte jeg fotografere gjennom en spalte i frontpanelet i lysteltet, og det fungerte godt nok.

Selv med blender 11 ble ikke hele pistolen 100 % skarp.

Kikkertsikte

Fotoapparat brukt under krigshandlinger. Delvis blankt og delvis matt sort. Krever lystelt.