Det finnes ikke dårlig vær

For noen dager siden slo det meg at det i fotosammenheng ikke finnes dårlig vær, bare «dårlige» fotografer*. Samtidig, og som en naturlig konsekvens av overnevnte oppdaget jeg at «hvis det ikke finnes farger, vel så lager vi farger».*

Fuji X-E3, 18-55@55 mm, 1/200 sek, f:11, ISO 1250.

Yr.no hadde lovet relativt bra vær med solgløtt denne dagen, men i stedet var det tunge skyer, det var +2 grader, det blåste surt og det var regn i lufta. Ved inngangen til mørketiden betyr dette at det er relativt dunkelt. Bare sjekk ISO-verdiene.

Jeg hadde kjørt en halvtimes tid for å komme til et nytt område, og nå fant jeg ut at jeg ikke ville gi meg så lett. Inni en solid parkas med hette var det varmt og godt. Gode hansker og solide varme sko bidro også til velvære. En av mine «foto-lover» sier at «en kald fotograf er en dårlig fotograf».

Min alltid nærværende lille DAB-radio spilte NRK Klassisk via ørepropper. Når man er skikkelig lei av amerikansk valgkampkaos og korona, så er NRK Klassisk en fryd for både kropp og sjel. Da også, forresten.

Fuji X-E3, 18-55@28 mm, 1/150 sek, f:11, ISO 1250.

Bildene som etterpå dukket opp på PC-skjermen hjemme var det jeg vil kalle «grå». I mine øyne var det ikke mye farger her. Men nå skal du vite at jeg er relativt solid fargeblind.

Noen av bildene var høvelig bra komponert, og det var da jeg valgte å skape de bildene «jeg hadde opplevd» der ute, ikke det landskapet som faktisk var der.

Hva gjør man da? Min standarssetting i Lightroom er en ørliten S-kurve, noen få hakk Clarity og noen få hakk Saturation. Så justeres eksponeringen. Deretter drar jeg Whites og Blacks for å få et tilnærmet fullt histogram – der hvor det faktisk er hvitt og svart. Hvitbalansen er som du forstår ikke helt greit å avgjøre for mine øyne: På denne tiden av året er blått en dominerende farge, og sånn må det bli på bildene også. Men ikke fullt så blått som kamera noen ganger skal ha det til. Hvis du og LR ønsker å la hvitt bli hvitt via pipetten, så blir det aldeles feil. Her må man dra nennsom og bare bestemme seg for fargetonen i bildet. Siste steg er ofte Graduated filter og justerings-kosten. Med disse kan man «male» over deler av landskapet og gjøre en strandsone litt lysere eller himmelen avtonet mørkere.

Fuji X-E3, 18-55@29 mm, 1/160 sek, f:11, ISO 1250..

Det er flere verktøy, men jeg stopper her. Det er nemlig nå at du kan bruke en time eller mer på å fin-justere bildet. Nå kan det tomme huset bli akkurat så blått som du ønsker, og de døde, blasse gress-stråene kan få den gylne fargen du håpet sola kunne bidratt til. Nå kan du også gjøre trestammene ørlite lysere, slik at det ikke bare blir en mørk masse, men trær.

Konklusjon: Det enkleste ville vært å bare bli sittende i en varm og god bil, og så kjørt hjem siden sola aldri kom. Men med gode klær, ønske om bra bilder og frisk luft, og med Mozart & Co på øret, så anbefales at du går ut, fotograferer, og så går hjem og lager de bildene du så for ditt indre da du var der.

Fuji X-E3, 18-55@18 mm, 1/125 sek, f:11, ISO 1250.

*PS: Man blir miljøpåvirket. Fra min tid i Turistforeningen het det selvsagt at «det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær», og fra min tid som avisjournalist var det et (internt) utsagn som sa at «hvis det ikke finnes nyheter, vel så lager vi nyheter».

Få korrekte farger på blomster

Et «normalt bilde» som de fleste kameraer fikser godt selv

Hvis du fotograferer noe som er ensfarget, som for eksempel et makrobilde av en blomst, så er det en viss sjanse for at du får «gale» farger på bildene. Kamera blir lurt. Da må du hjelpe til. Løsningen er vanligvis enkel og heter oftest hvitbalanse.

Jeg vil tro at de færreste amatørfotografer har noe som helst forhold til hvitbalanseinnstilling på kameraene sine. Den står fast på Auto. Det er ikke aldeles urimelig, ettersom dagens kameraer stort sett fikser dette på en grei måte. Himmelen blir blå og gresset grønt. Men det er som antydet noen unntak.

Om hvitbalanse kunne man skrive lange avhandlinger. Poenget denne gang er kun å fortelle at ditt kamera er laget for å gi normale bilder av normale objekter under normale lysforhold.

Så hva skjer hvis du stikker linsa di helt opp i en knall gul blomst eller ønsker å fotografere grønne planter? Da kan kameraet ditt få problemer. Hvis du fotograferer i jpg-format kan bildene være vanskelig å korrigere. Hvis du derimot fotograferer i RAW-format, er det en enkel sak å korrigere hvitbalansen i etterkant i et bildebehandlingsprogram.

Muligens også et motiv som må korrigeres noe.

Omlag slik kan hvitbalanseinnstilling se ut på et kamera

Derfor: Før du begir deg ut i skogen eller stikker linsa ned i blomsterpotta, så sjekker du hvilke lysforhold du fotograferer under, og så stiller du inn hvitbalansen deretter. På noen kameraer må du ned i en meny og velge. Andre har knotter og knapper på utsiden.

For de spesielt interesserte og de som vil ha fargene tilnærmet 100 % korrekt, anbefales et hvitbalansekort.

Dette var «hovedregelen». Nå kommer unntakene:

  • Lav høstsol har varmere farge enn vanlig sommersol, samtidig som høst-skygge kan være skikkelig blå.
  • Hvem sier at blomsten eller bladene være eksakt lik dem som står i potta eller henger på trærne. Lag bildene slik du vil ha dem!

    Her vil den største utfordringen trolig være at motivet kan bli overeksponert pga de store mørke flatene.

 

Jeg har tidligere skrevet om hvitbalanse. Ta en titt her om du er spesielt interessert i emnet:

Her var jeg overbevist om at bildet ville få fargestikk, men dette taklet kameraet relativt godt.

Hvitbalanse: Snø bør i all hovedsak være hvit

Utendørs gatebelysning er sjelden hvit, selv om øyet oppfatter det slik. Men kamera blir ikke «lurt». Hva gjør du når du kommer hjem med kamera full av bilder der alt, også snøen, er gul-oransje?

Våre øyne har innebyggede fargefiltre. Vi vet at snøen skal være hvit, dermed blir signalene fra øynene «fargejustert» i hodet vårt. Så smart er ikke kameraene våre. Ennå.

For noen dager siden kom jeg tilbake etter en liten tur i sentrum, og slik så (fargemessig) stort sett alle bildene ut (bilde nedenfor).161127_hh_orig-med-ringer

Dette bildet er tatt med et Fujifilm X-E2 med ei 18-55 mm linse på 21 mm, f:4, 1/20 sek, ISO 3200 og i RAW-format. Alle mine bilder importeres via Adobe Lightroom. I Lightroom er det et verktøy der du kan justere fargetemperaturen. Jeg bruker pipetten og klikker på et område i bildet som jeg antar er tilnærmet nøytralt – altså uten farge. Det ideelle er selvsagt å bruke et hvitbalansekort, men det går man ikke rundt med på slike fotorunder. Altså måtte jeg forsøke å klikke her og der i bildet, og så se hvilket resultat som ble best.wb

Det originale bildet viser hvordan kamera trodde det skulle være: 4750 Kelvigrader (K) og +2 i tint.

Rundingene på bildet over markerer områder der jeg forsøkte å finne fargenøytrale områder. Resultatene varierte fra 2650 K og +19 tint (døra på bilen) til 2900 K og +6 tint på bygningen til høyre. Når jeg klikket på hotellet til venstre fikk jeg 2900 K og +21 i tint, og da først opplevde jeg at snøen midt på bildet var noenlunde hvit, mens gatelyset fikk lov til å lage gul snø på bilen til venstre. Himmelen opplevdes også om lag slik den var denne ettermiddagen. Se korrigert bilde nedenfor.161127_hh_007-2

Du kan hvitbalanse-korrigere bilder også om det er tatt i jpg-format, men jeg opplever langt bedre kontroll og kvalitet i RAW. I det hele tatt: Under vanskelige lysforhold anbefaler jeg at du går over til RAW hvis du overhode har mulighet. Det betinger jo selvsagt at du har en RAW-konverter, dvs. et program som kan tolke dine RAW-data og lage jpg av bildene til slutt. I Photoshop heter denne konverteren Adobe Camera Raw (ACR). Du har i prinsippet samme funksjon innebygget i Lightroom.

(Hvis du vil se bildene i stort format, så klikker du på dem. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din)

Når naturen ikke blir som vi tror

Seinhøsten ute i skogen kan være vakker. Men mange blir skuffet når de kommer hjem og ser nøyere på bildene de nettopp har tatt. De er blasse, og den gyldne tonen som vi så – i alle fall for vårt indre – er fraværende. Hva gjør man da?natur-4305-2

natur-4305Løsningen er enkel. I våre moderne «mørkerom» er mulighetene enorme. Noen vil mene dette er juks. Jeg er i utgangspunktet ikke enig.

Jeg synes nok det meste er lov, selv om jeg må få mene at noe er hårreisende stygt. I sosiale medier ser jeg rett som det er noen legger ut bilder som er så overbehandlet og «HDR-et» at det gjør vondt. Men ser du på kommentarene og alle «laikene», så er smaken åpenbart som baken. Dem om det. Kunstnerisk frihet er et tøyelig begrep.

natur-4307-2natur-4307Her ser du noen eksempler på høstbilder – før og etter bildebehandling. Bildene er tatt om lag samtidig, med samme type kamera, i jpg-format, og de har i all hovedsak fått lik bildebehandling i Lightroom.

I Develop-modulen til LR er justeringene i en stolpe til høyre. Her har jeg satt de viktigste justeringene ved siden av hverandre.natur-4321-2

natur-4321Hva har jeg gjort?

  • Korrigert fargetemperaturen over mot mer varme farger
  • Justering av Tint over mot grønt
  • Dratt ned eksponeringen litt
  • Korrigert hvit for å få et histogram med fullt utslag (full dynamikk i bildet)
  • Øket Clarity for å få kontrastøkning i mellomtonene
  • Øket Saturation en del for å få mer fargemetning
  • Lagt på en svak S-kurve for å øke kontrasten
  • Lagt på et vignetteringsfilter for å dempe kantene i bildet – og dermed fremheve det sentrale i bildet.
  • I tillegg har jeg beskåret noen av bildene for å fjerne uønskede elementer, eller stramme inn komposisjonen.lr-samle

Da har bildene blitt det jeg så for meg. Og så kan jo du få lov å være hjertens uenig.

 

Hvitbalansen kan bli lurt – men ikke så mye

Det er faktisk fort gjort å lure hvitbalansen i et kamera. Vår moderne kameraer kan nok være smarte, men 100 % intelligente er de ikke. Det er da vi med vår erfaring og intelligens må overta.

Når du tar bilde av en stor solsikke, som i hovedsak er knall gul og med grønne store blader, så klarer kamera både å stille skarpt og måle lyset sånn noenlunde. Men kameraet vet ikke at dette en en solsikke, og vil da forsøke å lage et tilnærmet «normalt» bilde. Dette blir ofte godt nok, men hvis man vil ha fargene så nær virkeligheten som mulig, må man ofte korrigere kamera.

Bildene her ble tatt en sen august ettermiddag. Sola sto ganske lavt slik at lyset kom tilnærmet horisontalt, og kveldslys betyr varmt lys.

Kamera: Nikon D700, 24-70 f:2,8 @3,5, ISO200.

140829_HH_128_mtxt
Bilde A er tatt med hvitbalansen i Auto-posisjon. Kamera foreslo med andre ord selv en Kelvin-verdi på 4450. I denne sammenhengen bryr jeg meg ikke om Tint, som er verdien bak Kelvin.

140829_HH_129_mtxt
I bilde B satte jeg hvitbalansen til Sol.

140829_HH_130_mtxt
I bilde C satte jeg hvitbalansen til Overskyet.

140829_HH_131_mtxt
I bilde D satte jeg Kelvinverdien selv. Jeg antok at den lave sola ville gi solid overvekt av rødt lys, og jeg satte Kelvin til 3200.

140829_HH_132_mtxt
I bilde E fotograferte jeg i Auto hvitbalanse, og la inn mitt hvitbalansekort. Jeg fikk samme Kelvinverdi som under opptak A, men i Lightroom brukte jeg pipetten på hvitbalansekortet, og fargen ble dermed endret til 4100 K.

Legg også merke til hvordan bakgrunnen i bildene endrer farge, etter min mening langt mer enn i selve blomsten.

Konklusjon: I denne serien er det korrigerte bilde E med andre ord korrekt – hvis vi skal stole 100 prosent på hvitbalansekortet. I ettertid ser jeg at jeg muligens burde satt dette kortet bort fra solsikken, fordi den intense gule lysstrålingen fra blomsten kan ha påvirket forsøket.
Men vi må også ha lov til å konkludere med at et moderne avansert kamera, er nettopp det: Avansert. Og at du trolig ville godkjent alle blomsterbildene!

Nattfotografering – ikke vanskelig

Å fotografere utendørs i mørket, enten det nå er i mørketiden i min landsdel eller det er om natta lengre sør i verden, er forholdsvis enkelt. Men det krever litt utstyr. Det krever ikke minst at du tar styringen fullt ut, hvilket på godt norsk betyr at du må kjøre kameraet manuelt.121223_mork_084-L

Her er en opplisting over de viktigste sakene du bør gjøre for å kunne ta et bilde om lag som det du ser over her.

Sørg for å være til stede på den plassen du har sett deg ut en god stund før det har blitt mørkt. De beste bildene får du vanligvis mens det ennå er tegning i himmelen. Hvis det til å begynne med er for lyst til at du kan fotografere med lang lukkertid (f.eks. for å få lys-spor fra biler), så hjelper det å skru på et eller flere gråfiltre (ND).

Kameraet må monteres på et stødig stativ. Skal du få sylskarpe bilder, er dette nødvendig. Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om hva et godt stativ er.

Hvis du tenker å fotografere med ei linse som har vibrasjonsdemping, så skal du skru av dette nå. I verste fall vil VR innkoblet kunne medføre uskarpe bilder når kamera og objektiv står stille på et stativ.

For å unngå bevegelsesuskarphet når du trykker på utløseren må du skru på en snorutløser eller annen fjernkontroll. Hvis du ikke har dette kan du forsøke deg med å benytte selvutløseren, f eks på 2 sek – men det er jo litt plundrete. En tredjeparts snorutløser (det er i dag en elektrisk ledning med en trykk-knapp i den ene enden og en kamerakontakt i den andre) koster ikke mange kronene.

ISO-verdien bør være lav, gjerne 200 ISO. Hvorfor? «Korn» og fargestøy er ikke spesielt vakkert på en stor mørk himmel.

Hvitbalansen kan være i Auto-posisjon. Dette gjelder spesielt hvis det er blanding av alle typer lys du skal ta bilde av. Du kan alltids korrigere senere i RAW, men min erfaring er at kamera klarer dette utmerket.

I mørke kan kamera ha problemer med å fokusere. Det beste er å kjøre manuelt her også. Hvis du har Live View kan du sette på dette og fin-fokusere med lupen, dvs. at en liten del av bildet er forstørret. Ellers må du fokusere manuelt. Vær obs på at uendelig-symbolet ikke alltid er korrekt. Det betyr at du ikke bør stille linsa på uendelig (liggende 8-tall) på alle linser.

Fotografér i RAW hvis du har mulighet for dette. Da kan du etterpå justere både fargetemperatur og eksponering langt bedre enn om du fotograferer i jpg.

Still blenderen på f eks f:11. Dette gir deg stor dybdeskarphet, og normalt er dette den blenderen som gir deg de skarpeste bildene.

Det er nemlig tiden du skal eksperimentere med. Hvis dagslyset er i ferd med å slukkes, kan du jo starte med for eksempel 3 sekunder. Se på LCD-displayet bak, og så justerer du tiden etter dette. Bare husk at du kan bli lurt fordi bildet på skjermen vises mye lysere nå som det er mørkt ute. Ta gjerne en titt på histogrammet, men her skal du ha litt erfaring for å tolke det du ser. En stor mørk himmel vil slå kraftig ut i venstre ende av skalaen, med et lavt felt i midten og så noen striper rett til vers på grunn av alle høylysene. Et nattbilde består jo som regel av store mørke flater, svært få mellomtoner og en del lyspunkter, der kanskje noen er utbrente.
Utover kvelden kan det hende du må regne med å fotografere både i 10, 20 og 30 sekunder.

Og så sier det seg selv (?) at linsene dine må være rene og fri for skitt. Støvkorn under slike omstendigheter kan gi stygge flekker på bildet.

Hvis det er kaldt ute og du i tillegg fotograferer i Live View eller bruker LCD-skjermen mye, bør du også vurdere å ha med deg ekstra batteri. Det er temmelig surt å kun få med seg de første test-bildene, og så oppleve at batteriet tar kvelden før du har kommet i gang.

I tillegg til dette er det en del andre små og store saker som kan være smart å gjøre ved nattfotografering: Både i kamera under opptak og i post-prosessing, men dette lar jeg ligge her.

121219_Narvik_022-L

Forskjell på hvitbalansekort og gråkort?

Er det forskjell på et hvitbalansekort og et såkalt gråkort? Svaret er JA! Det er i prinsippet to helt forskjellige ting. Som du forstår: Dette er en bloggartikkel for nerdene. Men fortsett gjerne å lese likevel. Det kan hende du blir litt klokere av det.

  • Et hvitbalansekort er laget for å kunne justere hvitbalansen i et bilde, dvs. kunne justere antall Kelvin-grader (blåstikk, rødstikk, grønne hudtoner..).
  • Et gråkort (enten det nå er 18 % eller 12 %) er laget for å justere eksponeringen (lysere eller mørkere bilde).

WhiBal. Hvitbalansekort. Kelvingrader.

Bildetekst: Slik kan et hvitbalansekort se ut. Her forsiden. Nedenfor ser du baksiden.

Ny standard
Komplisert? Å ja, litt. Spesielt siden et gråkort i praksis ikke er helt på jordet når man er tvunget til å justere hvitbalansen. I tillegg er det kommet en ny ANSI-standard (fra det amerikanske standard-instituttet) som sier at gråkort heretter ikke skal være 18 % grå men 12 % grå (noe mange kamerafabrikkanter åpenbart bare tar som en veiledende anbefaling).  Men siden de fleste moderne kameraer ordner eksponereringen aldeles av seg selv i de aller fleste tilfellene, trenger du ikke bry dine små grå (!) celler særlig mye om dette. Litt mer om dette senere.

HvitbalanseWhiBal. Hvitbalansekort. Kelvingrader.
Vi rykker tilbake til start. Jeg har skrevet litt om hvitbalansekort tidligere. Det er vanligvis ei helt nøytralgrå plastskive. Hvis du tar bilder under litt ugunstige lysforhold (lysstoffrør, inne i idretthaller, i rom med sterkt fargede vegger, osv.) så klarer ofte ikke kameraet å stille inn fargetemperaturen godt nok. De røde rosene blir lilla og hudtonen blir grønn. Begge deler er like ille.

I slike tilfeller er det utrolig smart å avfotografere et hvitbalansekort f.eks. ved siden av rosene eller personen som skal fotograferes. Deretter tar du selvsagt bort kortet, og tar de gode bildene. Når du kommer hjem kan du i et program som Adobe Lightroom bare ta en pipette fra verktøymenyen, dra den over den grå flata til hvitbalansekortet og klikke. Og, vips, så er rosene røde, og personen er ikke lengre sykelig grønn i ansiktet. Har du mange bilder i samme serie tatt under samme lysforhold kan du nå enkelt synkronisere alle disse bildene i én rask operasjon.

Konklusjon så langt: Under vanskelige lysforhold og der du vil ha korrekte farger, så klarer du deg knapt uten et hvitbalansekort.

Gråkort
Hva er så et gråkort? Nå handler det om korrekt eksponering og ikke om Kelvingrader. Alle lysmålere er kalibrert for å gi korrekt eksponering etter en reflektert lysverdi som tilsvarer om lag 18 %. I gamle dager sa vi at dette tilsvarte refleksjonen fra kinnet til en nordeuropeisk/amerikansk person kl 12 på dagen i lett overskyet vær. Her er altså logikken. Nå har man da riktignok, sikkert etter mye arbeid, kommet frem til at denne refleksjonen bare er på 12 %, men blås i det.

Hvis vi altså har en person og en situasjon som omtalt, og vi velger spotlysmåling og plasserer lysmålepunktet på kinnet, så vil vi få en korrekt eksponert person. Men hvis vi i stedet har en mørkhudet person fra Afrika og han har på seg en mørk blå dress, så vil i prinsippet lysmåleren bli lurt. For husk at lysmåleren er konstruert for å lage en hvit europeer og ikke en mørk afrikaner. Nå vil lysmåleren i kamera ditt tro at det er for lite lys, og den vil be kamera overeksponere personen. Resultat: Han vil bli grå – og dressen lyseblå. Feil! Men: Hvis du plasserte ei gråplate på magen til afrikaneren, målte dette feltet med en spotlysmåler og deretter tok bildet, så ville det bli korrekt eksponert. Afrikaneren ville få sin naturlige hudfarge tilbake.

I gamle dager
Sånn gjorde man i gamle dager. I vår digitale fotohverdag er dette historie. For det første er mange kameraer utrolig gode til å utligne. Noen har innebygget en form for HDR. Mange fotografer jobber i RAW og kan da i ettertid dra eksponeringen 2-3 blendere opp og ned. Så i praksis kan du glemme gråkortet. Men uansett kan og bør du som fotograf (og spesielt hvis du tar bilder i jpg-format) lære deg eksponeringskompensasjon og hvordan du skal øke eller minke eksponeringen, alt avhengig av om du tar bilder av en mørk afrikaner i en kullbinge eller en vårbleik nordlending i en snøfonn.

Regelen er grei: Mørkt: kompenser mot minus. Lyst: Kompenser mot pluss.

Du kan lese litt mer om hvordan lysmåleren forsøker å lure deg her.

Info pr desember 2019: Det kan se ut som om WhiBal har pakket sammen. Synd. Du kan få kjøpt slike små enkle, og forholdsvis rimelige kort hos Amazon (rimelig kort, steindyr frakt), eller via dette nettstedet med rimelig kort og fri frakt. Jeg har ikke hørt om dette nettstedet tidligere og kan ikke garantere noe som helst om kvaliteten på kortene.

Kjappe hester og svakt lys

Rideskolen der min datter stadig blir flinkere og flinkere, arrangerer hvert år et hesteshow: I år kalt Julemylder i stallen. Det har blitt noen blogg-artikler om de fotografiske utfordringene her. Derfor skal jeg denne gang ikke si så alt mye om verken lysstoffrør, hvitbalanse, ISO eller blendere.121201_0230_Rideshow

Bildetekst: Anne Soleng hopper tau (!) på Dina.

Nedenfor her ser du noen av bildene. Alle tatt med Nikon D300. Fotograf-kjenning Ketil sto ved siden av og fotograferte med fullformat (FX), og det frister…

ISO 3200 gir unektelig noe korn på en DX-brikke, men man kan avhjelpe litt i Lightroom. Linser med lysstyrke 2,8 eller lavere er et krav. Det betyr imidlertid liten dybdeskarphet og følgelig at en del bilder nok blir ute av fokus.  Akkurat her (og i en del andre settinger) kunne det muligens vært smart med en 85 mm 1,4. Koster imidlertid skjorta.

Denne gang hadde jeg sort dunjakke og tok sjansen på å måle hvitbalansen med et WhiBal-kort holdt i hånda. Så laget jeg en Preset i Lightroom der jeg blant annet endret hvitbalanse. Å få til en god nok hvitbalanse er et kjempeproblem under slike forhold, og jeg er ikke sikker på om jeg er i nærheten av å komme i mål.

Så var det bare å fyre løs, og samtidig hygge seg med flinke jenter og flinke hester. Det var sikkert -12 ute, og det føltes enda verre inne i hallen. Men batteriet krøp bare ett strek nedover, tross nesten 400 bilder. Nikons EN-EL3e imponerer. (Klikk på et av bildene for å se dem i større format. deretter kan du bla deg frem og tilbake i serien)

 

Hvitbalansekort (og litt om hester)

I motsetning til hva noen kanskje tror, skal denne bloggen ikke først og fremst handle om hester, men om hvordan man kan forsøke å få korrekte farger under alle til dels umulige forhold. Denne gang skal det handle om et såkalt hvitbalansekort som referanse for hva som skal være nøytralt hvitt – men som etterpå kan vise seg ikke å være det.

Bildetekst: Her var poenget å forsøke å lage dynamikk og fart over bildet.

Her er historien: Utstyrt med et kalibrert hvitbalansekort, nyinnkjøpt fra USA (relativt høy kilopris), skulle jeg nylig ta noen bilder under et sprangridestevne en ridehall. Her var det ganske mørkt. Etter at arrangøren slo på alle lysene i taket kom vi opp i ca. 1/100 sek, f:2,8 og 3200 ISO. Det er på kanten, spesielt når vi snakker om store dyr i bevegelse. Men eksponering for å få noenlunde skarphet er én ting.
Korrekte farger er noe helt annet: Det er nemlig stor sannsynlighet for at lysene i taket er/var en salig blanding av dagslys- og varmhvite neonrør. Noen nye og noen gamle. Da er vi i sum i den absolutte teknologiske ytterkant i forhold til å forsøke få noenlunde skarpe bilder med forsøksvis korrekte farger – uten å ta i bruk kunstig lys vel og merke. Det var her mitt nye hvitbalansekort skulle gjøre susen.

Bildetekst: Hvitbalansekortet som «lurte» meg – eller var det jeg som lurte kortet?!

Ute på banen
Hyggelige arrangører inviterte meg til å stå ute på banen, og det sier man ikke nei takk til. Nå er hester ofte lettskremte skapninger. De hører skumle lyder og ser spøkelser på høylys dag. Jeg er alltid redd for å skremme hester, spesielt med unge ryttere oppå. Når motoren i kameraet starter høres dette godt, og røslig gubbe i rød varmedress er heller ikke usynlig. Men her sto hestevante folk og fotograferte med blits, så det var bare å roe ned: alt skulle være i orden, fikk jeg fortalt.

Det var altså her jeg tok frem mitt hvitbalansekort, holdt det på strak arm og på skrå opp mot taket. Knips, knips. Nå var referansen på nøytralt hvitt i boks, og alle problemer ville være løst.
Bildetekst: Korrigert mot 4200 Kelvin

Man lærer..
Så startet konkurransen, og underveis her fikk jeg lært meg en hel del nye saker om både hester, sprangkonkurranser, hvor det er smart å stå – og hvor det kan være mindre smart å stå. Jeg prøvde også på et par blitsbilder med fjernutløser. Litt skummelt synes jeg. Både hester og ryttere kan fort miste konsentrasjonen når de får en SB900 rett i fleisen, så jeg lot det være med et par ikke helt vellykkede forsøk.

Feil
Vel hjemme lastet jeg noen hundre RAW-bilder inn i Lightroom. Så fant jeg igjen bildet med hvitbalansekortet, klikket med pipetten på kortet, og kopierte hvitbalansen over på nabo-bilde av en hest på full fart over et hinder. Så elegant gjør man det – også i Lightroom. Ett problem: Fargene så ikke ut i det hele tatt! Etter at eksponeringen var korrigert, var det en gulbrun ekkel tone over hestebildet. Hvitbalansekortet sa 4850 Kelvin. Kamera hadde i Auto-WB foreslått 4100 Kelvin på hestebildene. Kamerainnstillingen ga et litt kjølig bilde. Men når jeg forsøkte å endre bildet til hvitbalansekort-innstilling ble det verre enn verst.

Hyggelige kolleger
Hva gjør man da, bortsett fra å deppe over tingenes iboende faenskap? Jo, man kontakter en som kan dette og som har et nesten fundamentalistisk forhold til hvitbalanse: Bloggeren og Skiens-fotografen Ernst Vikne. Jeg sendte noen bilder til ham. Han studerte bildene, og trakk gudskjelov samme konklusjon som jeg hadde gjort: Verdiene fra hvitbalansekortet var feil! Han foreslo dessuten omlag samme K-verdi som jeg selv rent visuelt hadde vurdert som det beste: 4200 K og ca. +12 i tint.

Henge opp kortet
Men Ernst hadde et godt råd: Sørg for å henge hvitbalansekortet opp så nært fotostedet som mulig. I mitt tilfelle ville det være å ta et par bilder med kortet hengende på et av hindrene. Han hadde en gang opplevd noe av det samme.
Det var da det gikk opp et lys for meg: Selvsagt, jeg hadde jo hatt på meg en RØD varmedress!

Med god hjelp og med en smule logisk tenking (som riktignok kom sigende etter hvert) kan det altså se ut som om hvitbalansekortet har avspeilet tilstrekkelige mengder av rødfargen fra dressen til at den ga feile farger. Og dette uten at det var mulig å oppdage visuelt at kortet var annet enn nøytralt grått. Eureka!

Konklusjon
Så lærte man i det minste tre ting:

  1. Heng hvitbalansekortet opp der objektet er.
  2. Det er smart å bruke egen vurderingsevne, og ikke stole blindt på teknologien.
  3. Hester kan være lettskremte.

Bildetekst: 4200 Kelvin (og kanskje kunne dette bildet vært enda noe korrigert).
Klikk på bildene for å se dem i full størrelse.

Bildetekst: 4850 Kelvin (feile farger)

Når proporsjonene og fargene er viktige

Enkelte fotooppdrag kan være litt mer utfordrende enn andre. En kunsthistoriker kontaktet meg forleden: Han skulle fotografere store gjenstander i kirker, både hele gjenstander og detaljer på dem. Det var relativt viktig at både linjene og fargene ble gjengitt korrekt. Og for å si det slik: Han var nok en betydelig mer erfaren kunsthistoriker enn fotograf. Utfordringer i lufta!

Bildetekst: I blandingslys i kirkerom kan det være komplisert å finne rett fargetemperatur-innstiling. Bildet er forøvrig fra Narvik kirke.

Han hadde en Nikon D3100 og ei 18-105 mm Nikon-linse. Pluss trolig godt nok lysutstyr. Greit nok til hverdagsbruk, men litt ugreit når man under noe krevende forhold skal gjengi gjenstander presist, både hva angår form og farge. Etter litt frem og tilbake, endte vi opp med følgende forslag til løsning:

Kamerahus: Helt OK.

Linse: Tvilsomt. Hadde han vært en dreven fotograf ville jeg bedt ham ha noen testbilder og sjekket om den solide puteformen (som jeg regner med er tilstede spesielt i vidvinkel-stilling på en 18-105 mm) lar seg korrigere enten automatisk eller manuelt i et bildebehandlingsprogram som f.eks. Lightroom. Hvertfall i Lightroom som jeg kjenner best kan man legge inn en linse-profil, slik at programmet selv korrigerer for både vignettering og bøyde linjer. Dette er også kurant å gjøre manuelt med stor presisjon. Men ender man opp med mange slike korrigeringer er trolig den beste løsningen å kjøpe ei grei makro-linse, f eks en Micro-Nikkor 40 mm f:2,8, 1:1 (koster ca. 1.800 kroner). Den vil trolig være betydelig mer rett-tegnende. Med fast optikk blir det blir nok mer flytting frem og tilbake, men det er det verd.

Stativ og snorutløser: Et must.

Lys: Kan være ei kjempeutfordring. Med et kraftig nok blitsanlegg kan man slå ut det eksisterende lyset, slik at man bare får en type lys å forholde seg til. Men hvis det er snakk om lampelys, vil det kunne bli et problem å forholde seg til både lyspærene i kirka (antatt 2300 Kelvingrader) og kunstlys, som kanskje ligger på opp mot 5000 Kelvingrader. Her var vi nok for lengst forbi kompetansenivået til vår kunsthistoriker, så i stedet forslo jeg følgende:

Hvis han ser at det blir blanding av ulike lyskilder, kan det være lurt å slukke lyset i kirka, og bare forholde seg til kunstlyset. Videre foreslår jeg følgende løsning (som du garantert aldri finner omtalt i noe fotolitteratur!): Gå innom en fargehandel og be om to-tre helt like papirlapper med fargeprøver som er kun lysegrå (overhode ikke andre farger). 18 % grå er helt ideelt. Denne fargeprøven festes på de gjenstandene som skal fotograferes. Og deretter tas bilder med samme lyssetting uten denne lappen. Slik kan man i prinsippet gjøre på hver nye bildeserie. På denne måten vil den som skal viderebehandle disse bildefilene for eksempelvis trykk, få denne fargeprøven som referanse. Det vil være en bra garanti for at fargene på de fotograferte gjenstandene er optimale. Hadde vår kunsthistoriker vært fotograf, ville jeg nok forslått at han i stedet skaffet seg et skikkelig hvitbalansekort.

Bildetekst: WhiBal er ett eksempel på et greit og kvalitetssikret hvitbalansekort som kan brukes som referanse når du behandler bildene i f eks Adobe Camera Raw eller i Lightroom, og det er viktig at hvitbalansen i bildet er korrekt.

RAW eller jpg, eller begge deler?

Fotograferer du i jpg eller i RAW? Det er fordeler og ulemper med begge. RAW er perfekt hvis det er viktig for deg å ha full kontroll over bildene og du ønsker å manipulere bilder. I en god RAW-konverter har du for eksempel mulighet for å endre eksponering og hvitbalanse og en hel rekke andre parametre, med stor grad av kontroll.

Bildetekst: Et RAW-bilde importert i Lightroom. Under importen har jeg lagt inn en svak S-kurve og litt grunn-oppskarping. Nå starter jobben med å lage et godt bilde ut av dette «negativet».

RAW er på mange måter som et gammeldags negativ. Ut fra ett og samme negativ kan kopisten lage et utall totalt forskjellige bilder: mørke, lyse, grafikk, med ekstra lys i himmelen, med avtonet forgrunn, mer lys på Per og mindre lys på Kari.

Forskjellen i vår digitale hverdag er at det er du som med en god RAW-konverter og for eksempel Photoshop kan utføre alt dette og mer til fra ett og samme RAW-bilde på din PC/Mac. Og akkurat som ved negativet, beholder du RAW-fila intakt: Du kan endre og manipulere bildet så mye du bare orker. Alle endringer du gjør legger seg som ei såkalt «sidecar-fil» i en egen katalog. Først når du eksporterer fila til f eks jpg bakes endringene inn i bildet. Men du kan når som helst gå tilbake til ditt «originale» RAW-bilde.

Og ulempene? RAW-filene er store. Kameraet ditt kan gå tregere ved at det tar lengre tid å prosessere RAW og du får færre bilder på minnekortet ditt. Tilsvarende tar bildene mer plass på datamaskinen din. Og så må du vanligvis konvertere bildene til jpg (eller et annet kjent format) før du kan sende dem til kopiering, til trykkeriet eller dele med andre.

JPG
Man får heller ikke i pose og sekk når man fotograferer i jpg. Her er det kameraet som ikke bare har overført digitale signaler fra bildebrikken til minnekortet, men kameraet har også behandlet bildet fiks ferdig for deg: Himmelen er kanskje laget litt mørkere, den mørke forgrunnen er gjort litt lysere og hele bildet har fått litt mer kontrast, har fått en svak S-kurve og har blitt oppskarpet passe mye. Du har med andre ord fått «mer smell» i bildene, som det heter.
Men jpg er først og fremst en komprimering. Det betyr at like eller nokså like fargenyanser er «slått sammen», slik at man sparer plass. Mens ei RAW-fil kan være 8-10 Mb vil det tilsvarende bildet i jpg-format kanskje være på 2,5 Mb i maks kvalitet. Det betyr at du får flere bilder inn på minnekortet ditt og du kan lagre enda flere bilder på harddisken din.

Og ulempene? Du kan korrigere for eksempelvis både eksponering og hvitbalanse, men ikke så nøyaktig som hvis du fotograferer med RAW. Videre er bildet komprimert hvilket vil si at du har mistet bildeinformasjon for alltid. Og for hver eneste justering og følgende lagring, forverres/ødelegges bildet mer og mer (med mindre du for eksempel konverterer det til tiff (som er et ikke-destruktivt filformat), eller lagrer en original og aldri jobber rett på originalen men bare på kopier av bildefila). Men i all rettferdighetens navn: Hvis du nøyer deg med å gjøre himmelen litt mørkere, og lar det bli med det, skal det holde hardt om du overhode vil se noen forskjell mellom et RAW-bilde og et jpg-bilde.

Ja takk, begge deler
Mange kameraer som kan ta RAW-format (oftest speilrefleks og litt mer påkostede kompaktkameraer) har også mulighet til å ta bilder i både RAW og jpg samtidig, og da også med jpg i ulike komprimerings-grader (RAW+jpg fine, RAW+jpg medium, RAW+jpg basic). Sett at du er ute og farter i verden, har store krav til gode bildefiler for senere bearbeiding men samtidig ønsker å legge små jpg-filer ut på fotobloggen din, så kan du for eksempel ta bilder i RAW og jpg-basic, og dermed slå to fluer i en smekk. Du må da ha et solid minnekort, og en stor harddisk. Ingen av delene er noen stor investering i dag. Med dette kan du kjøre dobbelt, og dermed få det beste av to verdener (men trolig også nesten dobbelt så mye etterarbeid).

Bildetekst: Mange kameraer har solide innstillinger for hvordan man vil ha levert varene. RAW+jpg kan være lurt under visse forhold.

95 % RAW
Selv fotograferer jeg 95 % i RAW, og importerer og behandler alle bilder i Lightroom. Det gir meg den kontrollen jeg er ute etter. Selv familiebursdager tas i RAW, nettopp fordi det er så enkelt i Lightroom å korrigere eksempelvis hvitbalanse, eksponering og gammakurve, og så overføre disse verdiene til alle tilsvarende bilder.

Men hvis jeg f eks skal ta bilder på et sportsarrangement der jeg ofte fotograferer serier med mange bilder i sekundet, så velger jeg oftest jpg. Og det av flere grunner. Med jpg kan jeg fotografere en hel løpsinnspurt, eller et høydehopp med seks bilder pr sekund, uten at kamera bufrer, dvs. stopper opp fordi det blir for store datamengder å prosessere. Etter slike arrangementer er det også viktig å kunne sortere og levere fra seg kanskje bare 50 bilder fra opprinnelig 750 bilder i løpet av noen få timer for utlegging på nett, og da går det raskere med jpg-bilder.

Hvitbalanse og Kelvingrader

Synes du bildene dine av og til blir for blå eller for gule? Det kan være hvitbalansen som spiller deg et puss. Det er det vanligvis enkelt å gjøre noe med, men det krever et program som lar deg justere hvitbalansen.

Hovedregelen er grei: Hvis du stiller inn hvitbalansen på kameraet ditt på A (auto) vil de fleste moderne digitale kameraer fikse resten selv (jo dyrere kamera, jo bedre). Sånn grovt sett. Har du et godt kamera kan du derfor strengt tatt stoppe å lese her.

Men det kan være verd å lese litt videre hvis du for eksempel hvis ikke synes det er sjarmerende med grønne hudtoner på enkelte bilder eller at du liker dårlig at innebilder tatt uten blits kan ha gulstikk. Eller at du kort og godt vil ha best mulig kontroll over fargetemperaturen i bildene dine.

Bildetekst: Bilde med blåstikk. Enkelt å korrigere

Øynene lurer deg

Hvis du leser en avis inne i lampelys og så tar avisen med ut i sola, så vil du nok oppfatte at papiret stort sett er hvitt. Men øynene og hjernen lurer deg! Så smart er ikke alle kameraene. Ennå.

Tar du derfor et bilde av avisen inne i lampelys, vil avisen sannsynligvis være gulaktig mens den ute kan gå over i et blåstikk. Og enda verre er det om du tar bilde av avisen i neonlys. Da kan avisen fremstå på bildene som grønnaktig.

Hva skyldes dette? I hovedsak at lampelys har overvekt av rødt i sitt fargespekter mens dagslys fra klar blå himmel domineres av blått. Og når det gjelder neonlys så er det gassen inni røret som lager lyset, og det kan være forskjellig avhengig om det er et dagslysrør, et varmhvitt rør, gule industrilamper, osv. Neonlys sender heller ikke ut et kontinuerlig fargespekter. Det er overvekt av noen farger, mens andre kan være helt fraværende. Dette påvirker selvsagt bildene vi tar i slikt lys: Noen ganger får man stikk mot grønt, andre ganger mot rosa, – og det selv om fargetemperaturen kan ligge sånn om lag rundt 2500 – 3000 Kelvingrader.

Fargetemperatur i Kelvin-grader

Vi måler fargetemperaturen i Kelvin-grader.  Gamle 220V-pærer har vanligvis en fargetemperatur på 2500-3000 Kelvin. Normalt dagslys ligger på 5500-6000 Kelvin, mens lys fra en klar blå himmel kan komme opp i 10.000-15.000 Kelvin (og enda mer på påskefjellet). Alle disse lyskildene har imidlertid et kontinuerlig fargespekter og er normalt enkle å korrigere i de fleste bildebehandlingsprogrammer. Det som derimot fortsatt i vår digitale verden kan være komplisert å korrigere 100 % perfekt, er fluoriserende lys, dvs. neonlys, lamper i industrihaller, lamper i idrettshaller og lignende.

Dette er ikke tall du trenger gå rundt å huske på. Bare husk at lampelys er varmt (rødt) mens himmel-lys kan være kaldt (blått), og at neonlys kan være vanskelig å korrigere godt nok.

Korrigering

Hvis du synes at noen av bildene dine har uheldig fargestikk, så er det vanligvis enkelt å korrigere i et bildebehandlingsprogram som Photoshop, Lightroom eller gratisprogrammer som for eksempel Picasa. Bildeeksemplene her er fra Lightroom 3.3.

Hovedregelen er å dra skyveren mot rødt hvis bildet er for blått, og motsatt hvis det er for rødt. Hvis du fotograferer i RAW er det enda enklere, ettersom man her opererer i K-grader. Sett at du har tatt et dagslysbilde i et skyggeområde, og det er for blått: Da kan du som utgangspunkt dra skyveren til f. eks. 5750 Kelvin, som er «midt på treet», og jobbe ut fra denne verdien.
En anbefalt måte å korrigere på er å dra skyveren godt ut til ytterpunktene (altså alt for blått og alt for rødt) og så skyve frem og tilbake med stadig mindre utslag, til du finner en plassering som gir gode bilder. Er det mennesker med i bildet, vil vanligvis hudtonene være det utslagsgivende.

Lightroom

I et program som Lightroom kan du forsøke å plassere pipetten over et nøytralt grått område og klikke. Da stiller fargetemperaturen seg inn selv, og du kan eventuelt justere manuelt ut fra denne verdien.

Bildetekster: De to bildene over her viser hvordan små justeringer i Kelvin-verdien virker inn på bildet. Det øverste bildet er rett fra kamera. På det nederste bildet klikket jeg med pipetten på et antatt nøytralgrått felt, og dermed justerte bildet seg til 4450 K. I tillegg foreslo programmet å endre Tint til +7. I tillegg reduserte jeg eksponeringen ned med -0,41. Dette er bare eksempler. Verken kamera-forslaget eller den korrigerte versjonen er gode nok.
Dette høres muligens litt vanskelig ut, men det er ikke rakettforskning det dreier seg om. Derimot bare at du selv tar kontrollen over bildene dine slik at du får dem slik du vil. Dette er det enkelt å lære seg.

Hvitbalansekort

Hvis jeg er på et sted med vanskelige lysforhold, avfotograferer jeg ofte et hvitbalansekort som alltid ligger i fotoryggsekken. Da kan jeg etterpå plassere Lightroom-pipetten på den grå flata i bildet og klikke. Kelvin-skyveren justerer seg selv seg inn, og i tillegg vil programmet korrigere såkalt Tint (fargestikk). Dette er en temmelig sikker og enkel metode som forbedrer og forenkler importen av bilder. Alternativt forsøker jeg å finne nøytral-grå flater, og bruke pipetten på denne.

Her kan du lese mer om forskjell på hvitbalansekort og gråkort.

En forutsetning for å få korrekte bilder er at skjermen din er kalibrert, og at den har god innsynsvinkel, dvs. at den ikke endrer fargetone og styrke nevneverdig om du ser på skjermen litt ovenfra eller litt nedenfra. Tips: Les denne artikkelen om gode skjermer.

(Denne artikkelen er korrigert 23. januar 2014)