August Sander: Hva bildet ikke viser…

God bildeanalyse kan være spennende og ikke minst svært interessant. Bildet du ser her heter «Tre bønder på vei til dans». Bildet er tatt av den tyske fotografen August Sander like før første verdenskrig.

Young Farmers 1914, August Sander 1876-1964.

I en liten videofilm på knappe ni minutter kan du få et gløtt inn i hva bildet viser: Hvem var de egentlig? I hvilken sammenheng er bildet tatt? Hva sier bildet om den tiden det var tatt i. Og – sist men ikke minst – hva er det bildet ikke viser.

Vi er nå midt i den tematikken som fotografen gjennom sitt arbeide ønsket å belyse. Det er en blanding av samfunnsbeskrivende dokumentasjonsfoto. Samt en solid porsjon kunstnerisk nerve.

August Sander

August Sander (1876-1964) var en tysk portrett- og dokumentarfotograf. Sander er nå ansett som en av de viktigste fotografene i det 20. århundre. Med boken Menschen des 20. Jahrhunderts («Mennesker fra det 20. århundret») skapte han et epokegjørende fotoprosjekt. Han var senere en sentral skikkelse innen kunstretningen Neue Sachlichkeit («ny saklighet»).

August Sanders arbeid omfatter fotografier av landskap, natur, industri, arkitektur og byer, men han er hovedsakelig kjent for sin portrettkunst, eksemplifisert ved storverket Mennesker fra det 20. århundret. I fotoserien i denne boken forsøkte han å vise et tverrsnitt av samfunnet i Weimar-republikken. Boken åpner med en grunnportefølje – bondeportretter fra Westerwald – og videre er verket delt inn i syv grupper: Bønder; Arbeidere; Kvinner; Yrker, Kunstnere, Storbyen og De siste menneskene.

Utallige fotografer har blitt påvirket av August Sanders arbeid, og de mest kjente er blant andre Walker Evans, Dorothea Lange, Irving Penn, Diane Arbus, Bernd og Hilla Becher, Thomas Struth og Rineke Dijkstra.

Bildene som er satt inn her er selvsagt fotografert av Sander. Du finner flere bilder og mer informasjon om ham på nett.

Hvis du har 10 minutter til overs, anbefaler jeg denne filmen. (På slutten blir det i overkant mye sponsorreklame, men da er det jo bare å stenge av).

Pastrycook 1928, August Sander 1876-1964

Kilder: Wikipedia, diverse kunstnettsteder.

 

Reklame

Fototekniske tips: Lukkertidsforvalg

ISO, blender og lukker. Vi snakker om lukker denne gang.

 

Hvis du skal fotografere ting i bevegelse, og du ønsker å fryse bevegelsene, så må du sørge for rask nok lukkertid. Av og til kan lukkertids-forvalg være løsningen. Poenget med lukkertidsforvalg er at du bestemmer tiden, og lar kamera selv avgjøre blender og eventuelt også ISO.

På Nikon heter det S for Shutter. På Canon heter det Tv (kanskje Time Value eller noe slikt). På min Fuji må jeg skru litt her og der.

Begge eksempelbildene her viser situasjoner som egner seg godt for tidsforvalg.

Sprang-konkurranse: Her var lys nok til å kunne velge ISO 800, og med det få et «finkornet» bilde, selv med en APS-C-brikke. Lukkeren ble satt til 1/1250 sekund, noe som er mer enn godt nok for å få et skarpt bilde av hesten. Med tidsforvalg sikrer jeg meg et skarpt bilde, mens kamera kan få velge blender tilpasset lyset akkurat der og da. Det er selvsagt nødvendig at du på forhånd sjekker at kamera får nok spillerom til å kunne velge selv. Hvis lysmåleren hadde foreslått full blenderåpning her, måtte jeg ha øket ISOen noe.

Meningen her var å få et bilde av både rytter/hest og noe av omgivelsene. Bildet ble tatt med en 50-200 mm på 80 mm, og med blender 7,1. Dermed blir det meste i bildet skarpt. Hvis hensikten hadde vært å kun fotografere rytter og hest, ville det vært bedre med kraftigere tele, trolig fotografert i høydeformat og med lav kameraplassering.

Tine-stafett: Målet her var å ta noen action-bilder fra denne stafett-konkurransen for ungdom. ISOen ble også her satt til 800, og tidsforvalg satt til 1/1000 sekund. Jeg sto kloss på med en vidvinkelzoom satt til 10 mm. I utgangspunktet blir det meste skarpt med en så kraftig vidvinkel. I tillegg fotograferte jeg med 8 bilder/sekund, og «panorerte» med stafettpinnen som interessepunkt.

Målet var å få et bilde akkurat like før pinnen overleveres. Jeg har bilder både før og etter, men tro meg: Det er noe eget ved slike «akkurat-like-før»-bilder, og det er ikke noe jeg har funnet på. Det «trikset» kunne en kar som het Michelangelo, allerede for om lag 500 år siden.

Skarpt/uskarpt: Langt fra alle bevegelser bør fryses. Noen ganger er det viktig å få med bevegelse i bildet. I stafett-bildet over her kunne jeg forsøkt å fotografere på f.eks. 1/10 – 1/25 sek, og så panorert med stafett-pinnen som senter. Tenk deg et bilde der det meste er uklart, mens stafettpinnen er så klar som mulig. Stilig.

På bildene av helikoptrene er det mye bedre å gi illusjonen at helikopteret faktisk flyr, og ikke er «limt» inn i himmelen.  Den store forskjellen på de to bildene er at det ene er tatt med 1/100 sek, da du ser at rotorene beveger seg, og det andre med 1/500 sek, da rotorene stort sett er i ro.

Makrokurs kontra makrolinse

Tidligere i vår lurte jeg på om jeg A: Skulle dra på fotokurs i makrofotografering, eller B: Kjøpe ei makrolinse.

Det ble et bra kompromiss: Jeg børstet støv av en 50 mm Sigma makrolinse med Nikon F-fatning. Så kjøpte jeg en konverteringsring mellom Fuji- og Nikon-fatningen – en «investering» på noen få hundrelapper, fraktfritt rett fra Kina. Sammen ble dette i all hovedsak en fullverdig makrolinse for min Fuji X-E3. Deretter dro jeg på makrokurs på et høyfjellshotell rett sør for Rondane.

Prismessig kom jeg klart i favør av kurset (ikke minst fordi den aktuelle linsa er kjempedyr). Men også fotomessig ble det 1-0 til kurset.

Det er lett å bli «utstyrsjunkie». I ny og ne er det imidlertid langt smartere med inspirasjon og faglig påfyll enn utstyr. Fint å få tips fra en proff. Men ikke minst er det mye å lære av andre fotografer når man er samlet på et slikt sted.

Det er greit å minnes det gamle slagordet: Den som tror han er ferdig utlært, er ikke utlært – men ferdig! Altså gjelder det å sørge for å få noen nye tanker inn i hodet sitt, diskutere med proffer, og se hvordan andre fotointeresserte – uansett bakgrunn – løser oppgavene.

Her var litt fototeori, men først og fremst praktiske oppgaver. På tuftene av en gammel seter og i 7 sekundmeter vind var utfordringen å ta gode makrobilder ut fra en del gitte kriterier. Etter retur var det redigering og visning av bilder, med bildevurdering og kommentarer – til langt på kveld.

Det var herlig variasjon i måten å løse oppgavene på, og som alltid er det mulig å plukke små og litt større gullkorn, hvis man bare er åpen for det.

På nett finner du haugevis med kurstilbud for fotografer. Så får man jo velge selv, ut fra ønske og/eller lommebok, om man vil dra halve jorda rundt og betale deretter, eller om man tenker at man kan lære nok både nærmere og rimeligere.

Makrokurs, Venabu fjellhotell, 28–30. juni 2019 m fotograf Olav Erik Storm (i midten)..

Jeg fant mitt kurs på foto.no, og valgte det ut fra kombinasjonen interesse, sted, tidsbruk og pris. I den rekkefølgen. Pluss at jeg kunne kombinere det med private besøk. Kursleder var fotograf Olav Storm, og han har flere typer kurs gjennom hele året. Kurset ble holdt på Venabu fjellhotell, på fjellet innafor Ringebu i Gudbrandsdalen.

Du ser her bilder fra kurset.

 

Fototekniske tips: Blenderforvalg

Ønsker du å ha alt i bildet skarpt – fra forgrunn til og med bakgrunn? Eller ønsker du å ha fokus på ett objekt og la alt annet – ikke minst bakgrunnen – være uskarp? Det er blenderen som sørger for dette. Først når du tar regien over blenderen, kan du skape de bildene du ønsker deg. Den enkleste måten er å stille kamera inn på blenderforvalg.

ISO, blender og lukker.

Det er tre forhold som virker inn på hverandre, og som er avgjørende for å få et korrekt eksponert bilde: Blender, lukkertid og ISO. I forrige bloggartikkel så vi på ISO.

Her ser vi på blenderen (aperture), dvs, de små lamellene som sørger for å lage et større eller mindre tilnærmet rundt hull inne i linsa di. Sammen med lukkeren er det blenderen som avgjør hvormye lys som får lov til å slippe inn til sensoren. Men blenderen er den viktigste enkeltfaktoren når det gjelder hvor mye i bildet som skal være skarpt i dybderetningen. (NB: Dette er sterkt forenklet, men vi nøyer oss med denne forklaringen inntil videre).

Den grove regelen er enkel:

• Stort hull = liten dybdeskarphet.
• Lite hull = stor dybdeskarphet.

Nikon D700 (fullformat), blender 2,8, Nikkor 70-200 @200 mm,1/1000 sek, ISO 800. Fullformat, lang tele, full åpning: Det er resepten på liten dybdeskarphet.

Å stille inn blenderen er enkelt. Du vrir blender-ringen på linsa til ønsket tallverdi. Det ser du enten på linsa eller som små tall inne i søkeren eller på skjermen bak på kamera.

Lave tallverdier, som 1,8 eller 2,8, betyr stor blenderåpning og liten dybdeskarphet. Eksempel: Nærbilder av personer der du ønsker å få hun/han helt skarp, mens bakgrunnen skal være uskarp.

Store tall som 16 eller 22 betyr liten blenderåpning og stor dybdeskarphet. Eksempel: Et landskapsbilde der du ønsker å ha både stråene i forgrunn, båten på vannet og fjellene bak helt skarp.

Blenderforvalg hos Nikon: Still inn på A for Aperture.

Hvis du ønsker å ta kontroll over dybdeskarpheten i bildene dine, kan blenderforvalg være den rette innstillingen: Du bestemmer blenderen. Kamera tar seg av tid og ISO. På Nikon-kameraer heter innstillingen for blenderforvalg A (NB: Ikke A for automatikk, men for Aperture=Blender). På Canon-kameraer heter det Av. På mitt Fuji-kamera må jeg gjøre det på en litt annen måte.

Blenderforvalg hos Canon: Av

Det var den enkle forklaringen. Nå begynner det å bli litt mer komplisert: For når du minker blenderåpningen i linsa og det kommer mindre lys inn på sensoren, må tiden forlenges slik at sensoren får korrekt mengde lys. For hvert blendertrinn du minker (mindre hull), vil kamera øke eksponeringstiden med ett trinn når du fotograferer med blenderforvalg. Så lenge det er greie lysforhold, kan dette gå fint. Problemet oppstår når lyset avtaler ut over det kombinasjonen blender og tid kan klare «på egen hånd». Du må nemlig passe på at eksponeringstiden ikke blir så lang at motivet blir uskarpt, enten fordi motivet beveger seg og/eller at du beveger kamera. Løsningen er da er å «øke følsomheten» til sensoren ved å skru opp ISO-verdien.

Som jeg nevnte i forrige blogg, fotograferer jeg vanligvis med blendeforvalg. Mitt Fuji-kamera har i tillegg fått beskjed om å justere tiden ned til 1/60 sekund som minste lukkertid, og deretter starte å øke ISO-verdien opp til 3200. For min måte å fotografere på, i hovedsak reportasjefotografering, passer dette fint. Du kan selvsagt ha andre behov, og dermed ønske å bruke kamera på en annen måte.

Fototekniske tips: ISO

Det er tre forhold som avgjør om du får riktig eksponerte bilder: Blender, tid og ISO. Denne gang skal jeg fortelle om ISO.

ISO, blender og lukker.

I analoge kameraer i gamle dager måtte du velge filmtype ut fra forholdene. Under gode lysforhold kunne du velge en finkornet «sakte» film. Var det derimot lite lys måtte du velge en film med høy følsomhet, en «rask» film som dessverre også ga mer korn.

I våre digitale kameraer står det bare én sensor. Den tar mot bildet og omdanner det til datasignaler og sender dem til prosessoren, dvs. selve datamaskinen i kamera. Denne sensoren gir best resultat ved gitt lysmengde. Det er vanligvis 200 ISO, litt avhengig av kameratype. Det betyr at hvis du fotograferer med slik ISO-innstilling får du teknisk sett de beste bildene kameraet kan gi.

Bach H-moll-messe, 18. nov 2017, konsert i Narvik kirke. Narvik kirkes kammerkor, Trondenes motettkor og Musikk i Nordland. Kamera: Nikon D700 m/Nikkor 24-70/2,8 @3,2,  1/100 sek. ISO 2500. Fullformatbrikke fra et «godt voksent kamera» og 2500 er ikke noe problem i dag.

Hvis det derimot er lite lys, mottar sensoren mindre lys. Signalene må nå forsterkes. Denne signalforsterkningen gir stadig økende elektronisk støy, som forenklet sagt kan se ut som de gammeldagse «kornene» fra lysfølsomme filmer «i gamle dager».

Jernbanens musikkorps Narvik og Jens Wendelboe 24. sept 2016. Crazy Energy med Jens Wendelboe på Narvik kulturhus. Kamera: Fuji X-E2 m/18-5,5 f:2,8 @4, 1/40 sek. ISO 5000. Selv 5000 ISO fra en eldre APS-C-brikke gir gode resultater. Bildene her kan sees i maks format ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din.

Det har vært en enorm utvikling fra film-tiden og til i dag. I noe mer påkostede kameraer med stor sensor (3/4, APS-C eller fullformat), kan du fotografere under svært dårlige lysforhold, med høy ISO-verdi – og likevel får gode bilder med marginal signalstøy. Forenklet sagt: Jo dyrere kamera, jo større sensor, jo bedre bilder under høye ISO-verdier.

Hvilken ISO bør du stille inn på kamera ditt? Her er en enkel generell regel: Sett ISO på auto, men gjerne med en gitt maks-verdi og helst med en laveste lukkerhastighet. På mitt kamera betyr dette at jeg fotograferer med 200 ISO så lenge det er nok lys. Når eksponeringstiden derimot kommer under 1/60 sekund begynner kamera å justere opp ISOen, helt til den når maks-verdi som er 3200 ISO. Etter dette ber kamera om at jeg nå må gå inn å velge hva jeg ønsker å gjøre.

Her må jeg legge til at jeg som regel fotograferer med blenderforvalg, og lar kamera velge tiden. Akkurat dette kan jeg si litt mer om i neste blogg-artikkel.