Hvilke bildefiler kreves til trykksaker?

Sett at bilderedaktøren i ei bok har sett blinkskuddet ditt på et foto-nettsted og kontakter deg: Hvilke krav til filstørrelse og kvalitet vil han eller hun ha?
Nå spørs det om du har fotografert og behandlet bildene slik at du kan svare ja på forespørselen og innkassere noen kroner?
Den enkle regelen er: Trolig har du et godt nok bilde hvis det er 300 dpi og minimum i A4-format.

De fleste hobbyfotografer er trolig fornøyd med skarpe, fine albumbilder i format 10×15 cm, eller å nyte bildene på sin PC-monitor. De litt mer avanserte er trolig enda mer fornøyd når de ser bildene sine i format 50×70 cm på ei utstilling eller på stueveggen hjemme. Men hva om bildene skal brukes i en kvalitets-trykksak som i ei bok eller et magasin? (Artikkelen fortsetter under bildet)

Bildetekst: Ser bildefila di slik ut, har du et problem. Den kan nemlig ikke bli større enn ca 8 cm i ei bok.

Tommelfingerregel
Her er en slags tommelfingerregel: Hvis bildet ditt er tatt med et moderne digitalkamera i fineste kvalitet jpg-format og relativt nennsomt behandlet i Photoshop eller tilsvarende og har en filstørrelse på fra 4-8 Mb, så er det i utgangspunktet trolig greit nok.
Med ”fineste kvalitet” menes den kamera-innstillingen i jpg som gir deg færrest bilder på minnekortet. Kamera-benevnelsen kan være f eks ”superfin”. Og med ”nennsom behandling” menes at bildet ikke må være lagret og re-lagret mange ganger. Ei jpg-fil som lagres taper nemlig kvalitet ved hver lagring: Den komprimeres mer og mer. Det som engang var en noenlunde jevn blå himmel, blir etter hvert bestående av større og mindre felt av blått hvis du forstørrer og ser grundig etter.

Bildetekst: Slik ser ei kraftig jpg-komprimert bildefil ut noe forstørret. Her er ikke jevne forløpninger, men hakkete punker og flater som består av firkantede felt.

Oppfyller du disse kravene vil du trolig kunne si JA til bilderedaktøren, og så starte den hyggelige jobben med å diskutere pris med ham/henne. Dette var den grove oversikten. Nå blir det litt mer komplisert.

Destruktige og ikke-destruktive filformeter
Først litt om ulike format. RAW og TIFF er såkalt ikke-destruktive formater. Her ødelegges ikke noe bildeinformasjon. Det er som å høre på en konsert live: Du hører musikken som den er, 100 prosent.

JPG er derimot et destruktivt filformat. Det tilsvarer å høre den samme konserten som en MP3-fil. Her har de kuttet masse informasjon for å få ei passe stor lydfil. I bilde-sammenheng handler det om å slå sammen nesten like farger. På samme måte som med MP3 kan man velge grad av komprimering. Jo mindre lydfil, jo dårligere musikk. Og tilsvarende: Jo mindre bildefil, jo mer er ulike fargenyanser slått sammen.

Punkter pr tomme
Det neste handler om dpi: Punkter pr tomme. Det betyr grovt sett hvor tett informasjonen er stablet i bildefila di. Noen (enkle) kameraer tar bilder med 72 dpi, andre (gjerne litt dyrere) med 180 og de enda dyrere tar bilder med 300 dpi. Dette er ikke helt enkelt å forstå, spesielt fordi antall dpi og størrelse i centimeter på bildefila di er omvendt proporsjonale.

Her er et forsøk på en analogi: Sett at du lager tre lappetepper med sorte og hvite ruter som i et sjakkbrett: Et som er 4×4 meter, et som er 2×2 meter og ett som er 1×1 meter. Alle rutene er forholdsmessig like store: Det største teppet har40 cm store ruter, de mellomste har20 cm store ruter og det minste har ruter som er10 cm store.
Det store teppet vasker du nå på 90 grader, det mellomste på 40 grader og det minste lar du være å vaske: Resultatet etter krympingen er at du etterpå sitter med tre like store tepper. Og som du muligens forstår: De sorte og hvite rutene er nå eksakt like store.

Hva har dette med dpi å gjøre? Husker du at jeg fortalte helt i starten at et godt bilde på 300 dpi og i A4-format (21×30 cm) ville gjøre bilderedaktøren fornøyd. Hvis kameraet ditt derimot tar bilder i 180 dpi må bildet være minst dobbelt så stort (dvs lengste side ca. 60 cm). Og bilder tatt med et kamera som leverer filer på 72 dpi må ha lengste side på ca. 120 cm. Og alt dette dersom målet er å trykke et bilde som er 21×30 cm.

Under her er tabellen du må huske for å se om bildet ditt tåler å trykkes i A4-format i ei bok:

• 300 dpi           lengste side30 cm
• 180 dpi           lengste side60 cm
• 72 dpi             lengste side120 cm

Bilder med disse spesifikasjonene er i prinsippet eksakt like.

Derimot: Hvis du ser i Photoshop at bildefila di er på 72 dpi og bare 21×30 cm, så betyr dette at bildet i boka kun kan ha lengste side på 7,5 cm (siden altså bildet i boka må være minimum 300 dpi).

Skjermoppløsning
At et bilde ser skarpt og fint ut på skjermen din er ingen god indikator. En PC-skjerm har vanligvis en oppløsning på 72 dpi (96 på en Mac), slik at de fleste bilder ser fine ut nesten uansett. Når man lager bilder som skal vises på webben, optimaliseres oftest bildene slik de ser gode nok ut på skjermen og med lavest mulig filstørrelse.

Andre problemstillinger
De fleste moderne og noenlunde gode kameraer vil levere bildefiler som rent størrelsesmessig er gode nok for trykksaker. Det er likevel ikke uten videre tut og kjør, for da står vi igjen med problemstillingen om det er mye bildestøy på grunn av høy ISO eller at bildet på andre måter ikke er gode nok på grunn av en knøttliten bildebrikke i kombinasjon med en ikke helt perfekt dataprossesering. Men det er en helt annen sak.

Bildetekst, over til høyre: Fila her er rent størrelsesmessig flott: Den er på 300 dpi og nesten stor nok til å dekke ei dobbeltside A4.

Det beste
Strever du etter å gjøre det best mulig, eller vet du at du skal ta bilder som skal brukes i kvalitetstrykksaker? Da bør du konsekvent fotografere med et kamera med stor bildebrikke og i RAW-format, gjøre all bildebehandling i en god RAW-konverter som for eksempel Adobe Lightroom, og deretter eksportere bildefila til for eksempel jpg, maks kvalitet (ofte 100 %) og i format Adobe RGB 1998.

Vær obs på at jeg i denne artikkelen er nokså omtrentlig på flere måter. Virkeligheten er enda mer komplisert. Men dette er trolig godt nok for å få forklart deg hva du må gjøre for å lage kvalitetsmessig gode bilder for trykk.

Synes du dette ble for komplisert? Legg igjen spørsmål på bloggen her, så skal jeg forsøke å svare deg.

Filmens virkemidler i utrolig spennende fotokunst

Hvis det passer seg slik bør du i sommer legge turen innom Stenersenmuseet i Vika i Oslo. Her finner du Gregory Crawdsons utrolig spennende bilder fra serien «Beneath the Roses», fotografert i perioden 2003-2007. Du finner forresten to serier til av samme fotograf. De var spennende nok, men etter min mening kom de ikke opp mot førstnevnte.

Jeg var innom der for noen dager siden. Jeg hadde hørt om bildene i mange sammenhenger, men å se og studere disse store bildene på nært hold var svært spesielt.

Bildetekst: «Brief encounter» er navnet på bildet, og på filmen som går på kinoen på bildet (selvsagt gjennomtenkt: Det betyr «kort møte», alternativt «nærkontakt»). Gata er folketom, en bil med en ensom sjåfør er på vei et eller annet sted, en mann passerer et portrom og i kafeen på hjørnet sitter en ensom dame og drikker sin te. Bussen i bakgrunnen er ikke i rute. Her er kun en sjåfør. Hvor skal disse menneskene? Hvor kommer de fra?

Tablåer
Crawdson (1962-), født og bosatt i New York er en av vår tids mest kjente fotokunstnere. I serien «Beneath the Roses» har han iscenesatt tablåer, utendørs og innendørs, av dimensjoner de færreste av oss ville drømme om. Han har benyttet de samme hjelpemidler som når man lager film. Det kan gå med flere måneder på hvert enkelt bilde: Her er skuespillere engasjert, man bruker store film-lysrigger, oppbygging av kulisser med et utall rekvisitter. Crawdson bruker store team – og har til og med en egen fotograf som trykket på utløseren i det bildet endelig er perfekt, og likt det bildet regissøren har skissert og sett for seg.

Filmen har stoppet
Bildene kan ligne på filmer av David Lynch, men i stedet for levende bilder og en lang filmatisk historie, har han stoppet tiden i fragmentet av et sekund. Som tilskuere må vi stanse foran bildene og undres på hva i all verden som skjedde før bildet ble tatt, og hva som nå kommer til å skje. Bedre enn film, spør du meg, for denne «filmen» er noe som settes i gang inni hodene våre, med så uendelig mange muligheter.

Fantasien i sving
Her finner vi den voksne kvinnen som er på tur ut av dusjen i et hotellrom. Mor og sønn som spiser middag alene, mens det er dekket på til fire. Et antall ungdommer som vandrer tilsynelatende målløst rundt langs et jernbanespor. Og den unge jenta som står i underkjole utenfor en drosje. Hva gjør kvinnen på hotellrommet, og hvem venter de to på. Hva skjedde i drosja, og hvor skal hun nå gå. Hvert av bildene har et bærende motiv og et utall små detaljer som også bidrar til å sette fantasien i sving.

Anbefales
Det var oppsett og regi jeg lot meg imponere av i første omgang – før jeg så bildene på nært hold. Nå ble dette plutselig bare et dyrt og arbeidsomt – men nødvendig – stykke aktivitet på vei mot utrolig velregisserte, gjennomtenkte og spennende bilder. Dette er en utstilling du helt klart bør få med deg.

Utstillingen med Crawdson på Stenersenmuseet står frem til 12. august.

Her finner du to små film-snutter som forteller litt om fotografen, om fotograferingen og om bildene.

• Film på NRK, 53 minutter, kan sees frem til juleaften 2013 ca. kl. 12. Filmen sendes samme dag i reprise på NRK2 kl 1130.
• Video 1 (trailer fra filmen)
• Video 2

Under her finner du noen av bildene fra utstillingen

Er du tålmodig når du fotograferer?

Hvor tålmodig er du når du er ute og fotograferer? Det kan lønne seg. En del dyktige fotografer forteller at mange av de virkelig gode bildene kom etter at de for lengst hadde tenkt å pakke sammen, men at de likevel ble drevet videre…

Vi er heldigvis forskjellige. Jeg er normalt sett ikke spesielt tålmodig. Jeg er vant til å jobbe fort. Det er nok en vane fra fotojournalist-tiden med nyhetsjag, og tiden som fotograf i reklamebyrå der tid var penger. Fortsatt går det stort sett fort i svingene selv når kravet til daglig inntjening ikke er overhengende. Derfor går jeg trolig glipp av en del gode bilder.

 Bildetekst: Fortøyningsfeste: 10 mm, f:11, 400 ISO, 1/200 sek.

280 kilometer for en istapp
Min gode venn, fotograf Per Martin Jæger, fortalte meg nettopp om et bilde han hadde tatt. Han hadde sett motivet, men lyset var feil, så det ble ikke noe bilde der og da.  Neste dag var han tilbake mye tidligere. Sola var da akkurat der den skulle. Og han fikk sitt bilde som han hadde kjørt 4 x 70 kilometer for å få. Hva det var? Det var et bilde av lysrefleksjoner i en istapp. Tenk deg: 280 kilometer, flere timers kjøring, venting og fotografering. Selv var han kjempefornøyd etterpå.
Jeg så nettopp bildet fint rammet inn. Det var verd slitet. Han er tålmodig. Jeg ville aldri kjørt 280 kilometer for å ta et bilde av en istapp. Og for den del: Jeg ville knapt oppdaget istappen om jeg sto ved siden av den.

Jeg er så heldig at jeg har to venner av samme kaliber. Jeg har tidligere lenket til et lysbildeprogram, tatt av en annen god fotovenn: Jan Arne Emilsen, som har mange av de samme gudbenådete evnene til å se detaljer som Per Martin.
Sånn er det bare. Vi er forskjellige. Derfor kommer jeg neppe noen gang til å bli så flink til å ta landskapsmotiver og se detaljer som de to.

Du kan lære – også tålmodighet
Føler du at du kjenner deg igjen i min beskrivelse? Fatt mot, for det er faktisk et visst håp både for deg og meg! Med hjelp og øvelse kan man kanskje lære seg teknikken med å puste litt saktere, og bare vente til Motivet (det med stor M) kommer av seg selv.

Hør bare: I september i 2011 var jeg på en fotoworkshop med Trym Ivar Bergsmo på Tranøy fyr. Det var en ny opplevelse å være sammen med folk som ikke så på klokka hele tiden, som kom fra fotoklubbmiljø og dermed drev på med kunstfoto. Ikke minst var det fantastisk å ha en dyktig lærer som også gjennom flere bøker og prosjekter har vist at han har hatt tid å vente på et motiv.
Sånt smitter. Andre dag på workshopen våknet jeg grytidlig: Sola hadde akkurat stått opp, og det varme lyset var oversanselig på de grå svabergene. Jeg bare måtte ut. På med fotoryggsekk og stativ i neven. Ikke langt unna fyret så jeg plutselig motivet: En gammel liten fortøynings-sak av jern, boret ned i fjellet, ca. 15 cm høy og så opprustet at lag på lag holdt på å ramle av den. I bakgrunnen var det tre flotte fjelltopper. Og over dette var det en perfekt himmel med lette skyer. Jeg brettet stativet helt ut og la det ned i bakkehøyde, monterte kamera med vidvinkel på, stilte inn. Alt var klart. Men så! Akkurat da kom det plutselig en sky foran sola. Lyset ble kaldt og blått. Aldeles feil.

Men inspirert som man var blitt av det å søke og bli oppsøkt av motiv, klarte jeg å ligge i ro. Etter en halv time sprakk skylaget i øst, og sola kom igjen med sine varme, lange stråler ned på landskapet og motivet mitt. Jeg tok mange bilder med ulike linser. Det beste bildet ser du øverst i denne artikkelen. Jeg synes det var verd ventingen! Og jeg var kjempefornøyd med meg selv og bildet etterpå.

Har denne historien noen moral? Hvis du er en passe fotointeressert nerd, der du føler at utstyret ditt nok er bedre enn bildene du tar, og at du har problemer med å finne gode motiver, så meld deg på en god fotoworkshop. Det er en fin måte å komme seg fotomessig videre på. 

• Her kan du se flere bilder tatt av Per Martin Jæger 
• Jan Arne Emilsens flotte skog og tre-bilder finner du her.
• Her kan du se bilder av Trym Ivar Bergsmo.
• Her finner du en oversikt over et utall workshops:

Og under her ser du noen flere bilder fra workshopen på Tranøy i 2011. Klikk på bildene for å se dem i stort format.

ADay – resultat

Fotoprosjektet ADay (: en dag) hadde fotodag 15. mai. Nå foregår innsending av bilder tatt denne datoen. Frem til 22. mai er det mulig å sende inn bilder. Den 30. mai lanseres nettstedet i ny versjon, da kun for visning av de tusenvis av bilder som er tatt over hele verden akkurat denne dagen. (Artikkelen fortsetter under bildet)

Selv vandret jeg litt rundt i Narvik. Det ble ganske tradisjonelle bilder, uten større kunstnerisk snitt, slik at sjansene til  kommer med videre i noe bokprosjekt eller densalgs ansees høyst marginale. Men jeg oppfattet at dette skulle være et tidsbilde, og tok bilder deretter. Jeg hadde noen flere planer, men det ble ikke tid til mer på grunn av andre gjøremål. Sånn ble det: 10 utvalgte bilder fra en samling på i alt 224 bilder.

Her er graving i gatene for nedlegging av ny hovedvannledning gjennom Narvik, utsikt fra toppetasjen i et hotel, noen oversiktsbilder, innehaver av en malerforretning og to ansatte som serverer og lager mat i 16. etasje ved et nytt hotell i Narvik. En norsk lunsj kan også være kulinarisk (!) i internasjonal sammenheng, der det frivillige skanner-gjenget ved Museum Nord spiser sine matpakker. Og så fikk  jeg med meg det som kunne blitt en stor ulykke da tre glass-montører holdt på å falle 25 meter i bakken da en lift fikk tekniske problemer. En snarrådig og dyktig kranfører valgte å mose liften inn i topp-bar-etasjen, og berget med det livet til de tre (det store bildet over her).

Og da er alle bildene overført til ADay. Den 30. kan du se hva alle andre fotografer har fått til. Det skal bli spennende. (Du kan klikke på bildene nedenfor her og se dem i stort format. Bla deg frem med pilene).

Jonas Bendiksen: Norsk Magnum-ener

Det er ikke akkurat flusst opp med norske stjerner på den internasjonale fotohimmelen. Det er kanskje ikke aldeles urimelig, tatt i betraktning at vi bor i et grisgrendt land med bare vel 5 millioner mennesker. Men noen finnes, og en av de mest-skinnende i våre dager er Jonas Bendiksen, født i 1977.

Mens mange unge og lovende fotografer starter en med en assistens-jobb i Oslo eller i beste fall i utlandet et sted, startet Jonas Bendiksen sin karriere som 19-åring som praktikant ved London-kontoret til Magnum, verdens mest prestisjefylte og sagnomsuste bildebyrå. Det sier litt.
Siden har pila pekt oppover for den driftige fotografen, målt i fotografisk aktivitet og premieringer. (Artikkelen fortsetter under bildet).

Bildetekst: Jonas Bendiksen med et bilde fra «Steder der vi bor» i bakgrunnen.

Jeg har enorm sans for bildene til Jonas Bendiksen. Det var derfor svært interessant å rusle rundt i Perspektivet Museum i Tromsø for ikke lenge siden og se hans bilder fra utstillingen «Steder der vi bor»: Bilder fra fire slumområder i verden. Bildene og historiene tok meg virkelig. Jeg måtte kjøpe boka, og den var minst like fin. Anbefales på det varmeste.

Jeg forteller ikke mer her. Hvis du vil kan du kan lese min omtale av boka på fotonettstedet foto.no.  Her finner du også lenker til en liten videosnutt der han selv forteller om sitt prosjekt. Og hvis du, som jeg, liker bildene hans, så kan du se flere på Magnum. På Magnum in Motion finner du noen videoprogrammer.

Fakta om fotografen finner du her.

ADay – et spennende fotoprosjekt

Kryss av 15. mai i kalenderen din. Finn frem kamera og gjør deg klar. Da inviteres fotografer av alle kalibre over hele verden til å ta bilder av hverdagslige situasjoner. Bildene havner på nett, og det blir også ei bok av det.

Bak det ambisiøse fotoprosjektet Aday (=en dag) er en svensk non-profit organisasjon, «Expression of Humankind», og de har fått med seg ganske mange kjentfolk i sitt arbeid. (Teksten fortsetter under bildet).

Bildetekst: Inntil 10 hverdagslige bilder tatt 15. mai kan du laste opp til «Aday.net». Kanskje ungene i gata er bedre motiv enn bygging av ny malmhavn. Eller begge deler.

Opplegget er enkelt: Du melder deg på prosjektet. Du fotograferer i ditt nærmiljø den 15. mai. Inntil 10 av bildene laster du opp til Aday.org.
På denne måten vil vi og våre etterkommere kunne se hverdagslige situasjon fra hele verden fotografert akkurat denne dagen. Dagen er valgt bevisst for å unngå helligdager eller spesielle dager. Det skal altså være helt alminnelige bilder fra en helt alminnelig dag.

Bildene vil etterpå kunne bli brukt av museer og historiske institusjoner over hele verden, til glede for etterslekten.

Du kan lese mer om dette prosjektet her.

Bli med da vel!

GPS: Hvor er bildet tatt?

Av og til kan det være greit å kunne slå fast med stor sikkerhet hvor et bilde er tatt. Da er en GPS-enhet koblet til kameraet ditt ganske smart. Det betyr at GPS-koordinatene blir en integrert del av bildefil-informasjonen. Sender du bildet fra deg, kan mottakeren raskt finne ut eksakt geografisk posisjon i fotoøyeblikket.

Mange kompaktkameraer har i dag innebygget GPS-enhet. For eksempel har mitt Panasonic Lumix TZ20 en slik. Den fungerer selvsagt perfekt, og oppgir posisjon med skremmende nøyaktighet. Jeg var ute og reiste i verden for et par måneder siden, og da var den kjekk å ha. Den «tygger» imidlertid batterier, så det kan være smart å kjøpe et ekstra batteri og aldri dra på tur uten laderen.

Speilrefleks
Men i tillegg har jeg en ekstern GPS-enhet som kan kobles til mitt systemkamera. Det er en liten sak som jeg kjøpte fra Kina for litt over tusenlappen. To små saker forresten: Selve GPS-enheten pluss en liten bluetooth-mottaker som kobles til multikontakten på mitt Nikon D300.

OBS: Info pr april 2014: Det ser ut som om fabrikken har erstattet denne løsningen med to enheter med én litt større sak som puttes rett inn i multikontakten. Du ser dette hvis du klikker på adressen til leverandøren, se nedenfor her.

 

Bildetekst: Holux GPS-enheten er 60x40x15 mm. Denne (til høyre i bildet) kan du legge i brystlomma, i lokket på ryggsekken, eller lignende – og er altså ikke i veien for noe som helst. Den sender signalene via bluetooth til mottakeren (den lille dingsen til venstre) som plasseres i multikontakten på kamera. Den lille mottakeren har inngang for elektrisk snorløser. Det er smart. Holux-enheten har innebyggede batterier som lades via standard USB-kabel. Mottakeren får strøm fra kamera.

Grundig sjekk
Jeg gjorde en del undersøkelser før jeg kjøpte GPS-system til mitt speilreflekskamera. Ikke først og fremst på grunn av økonomien, for de koster ikke all verden. Men mer på grunn av funksjonalitetene og den praktiske bruken.

Nikon har en original GPS-enhet som sikkert er aldeles utmerket. Det var fristende for en Nikonianer å kjøpe denne, men den har etter min mening tre svakheter: Den står i blitskontakten på toppen av kamera (og gjør dermed blitsfotografering noe mer plundrete), den tar opp multikontakten i fronten slik at man ikke kan bruke snorutløser, og sist men slett ikke minst (skal vi tro brukererfaringer) så er ledningen fra GPS-saken på toppen og kontakten alltid i veien.

Mange løsninger
Dermed la jeg ut et spørsmål på nettstedet foto.no. Og det haglet inn gode svar, forslag og praktiske brukererfaringer. Alt sammen gull verd før man bestemmer seg. Det finnes mange og gode løsninger. Noen sverger til å bruke et rimelig PC-program: Man bruker en ordinær GPS-mottaker og sørger for at klokka i kamera er likt GPS-enheten. Dermed kan dataprogrammet koble hvert bilde med tidspunkt for hvor man var akkurat da. Enkelt – og litt for plundrete etter min smak. Jeg ønsket et fiks ferdig koordinat rett inn i bildefila med en gang. Det finnes som sagt mange ulike løsninger, alt fra denne enkle og til den originale Nikon-GPS-enheten.

Kart
Etter å ha lest alle svarene fra foto.no grundig, og sjekket forslagene på nett, falt altså valget på Holux. Den fungerer helt greit. Siden jeg benytter Lightroom for import og bearbeiding av bilder, er det bare å klikke på koordinatet i Library-modus, og vips så forteller Google meg eksakt hvor bildet er tatt, enten på flyfoto eller på kart (eller begge deler). Noen steder kan man gå over til Street view.

Fra versjon 4.0 av Lightroom har det kommet en egen «kart-seksjon» i programmet. Jeg var nylig ute på et oppdrag med fotografering fra helikopter, og det var etterpå svært nyttig å kunne levere til oppdragsgiver et kart over området, der det var plottet inn hvor bildene var tatt. Og dette var selvsagt noe programmet gjorde automatisk.

Nyttig?
Så får det bli opp til enhver å bedømme om dette er en nyttig sak, eller om det bare er nok en dings som er «nice to have». Mine erfaringer? Tja, begge deler kanskje. Den ligger mye i fotoryggsekken når det er uvesentlig å geo-tagge bildene, men av og til er den altså svært så nyttig.

Her er nettsidene til «min» GPS-enhet.

Bildetekst: Dette er et bilde av en steinalderbosetting i Efjord i Ballangen kommune i Nordland. I slike tilfeller er det greit å kunne dokumentere hvor bildet er tatt, ved å ha et kart-koordinat innebygget i bildefila.

Her er spørsmål og svar om tredjeparts GPS-enheter fra nettstedet foto.no. Her er en del nyttige diskusjoner mhp batterikapasitet og –tapping, hvor lang tid det tar å finne posisjon, mm. Muligens vil du foretrekke andre løsninger enn de jeg gjorde.

Og skulle du av en eller annen grunn lure på hva GPS er for noe, kan du klikke her.