Tre linser for naturfotografering

Det hender jeg ramler over gode videosnutter på nett. Her er en av dem: Nigel Danson forteller om hans tre foretrukne linser for naturfotografering: Den kraftige vidvinkelzoomen, normalen (fastoptikk med høy lysstyrke) og telezoomen.

Nigel snakker om Nikon og Fuji. Han bruker begge deler. Jeg har samme combo. Han kunne muligens presisert forskjellen på linser for halvformat-kameraer som for eksempel Fuji X-T2 og linser for fullformatkameraer som Nikon D810.

Vidvinkel

En 10-24 mm linse på et Fuji-kamera gir det samme bildet som en 16-35 mm linse på et Nikon fullformatkamera. Formelen er enkel: Du ganger med 1,5 for å «omregne» fra halvformatlinser til fullformatlinser.

Normal

Det betyr at mens Nigel elsker sin «Nifty Fifty», 50 mm, 1,4, så må han sette på en 35 mm på sitt halvformat Fujikamera for å få det samme bildet. Legg merke til at han gjør et poeng av å «zoome med beina». Fast optikk kan kreve mer av deg som fotograf. Og det er bra!

Tele

Så er det kanskje litt mer merkelig at han elsker sin 70-200 (eller 50-140 for halvformat) i naturen. Kanskje kommer det av at han trasker rundt i en flatt engelsk landskap, mens jeg har fjell så det rekker i «bakgården», og dermed liker vidvinkel bedre.  

På 10 minutter rekker du å få litt inspirasjon og noen gode tips. Han svinger også innom begrepet hyperfokaldistanse, som det kan være verd å lære seg – spesielt hvis du bruker med vidvinkel og ønsker maks dybdeskarphet. (Du kan lese litt mer om dette her).

Jeg ser en del videoprogrammer om foto, og det er mange jeg slår av – av ulike grunner. Jeg liker imidlertid dette: God filming (kanskje litt for mange kutt), lyden er perfekt, Nigel snakker begripelig og passe fort og her er ingen endeløse gjentakelser eller munndiaré. Jeg senker skuldrene og koser meg med Nigel, vofsen hans – og alle linsene. Håper du gjør det samme.

Bildetekster: Bildene her er fra videproduksjonen, foto: Nigel Danson.  

Reklamer

35 mm: Gatefotografenes (og mange andre) sin beste linse

Aldeles uvant for meg, valgte jeg på en ukelang tur nylig å ta med kun ett objektiv: 23 mm, som tilsvarer 35 mm på fullformat. Ble jeg fornøyd? Jo, men ikke umiddelbart.

Da jeg for litt siden oppgraderte kamerahus fra Fuji X-E2 til E3 valgte jeg som «kit-objektiv» en 23 mm i stedet for 18-55 som jeg har fra før av. I flere måneder har dette objektivet stort sett ligget på vent. Det har liksom aldri vært bruk for det, ettersom det jo dekkes av 18-55.

Men denne gangen ville jeg reise lett. Kun ett hus og ei linse. Jeg falt på 23 mm. Ingen fotobag, kun hus og linse øverst i ryggsekken.

Fra min tid som fotojournalist er jeg glad i ekstreme vidvinkler. 20 mm og 28 mm var fast på mine filmbaserte Nikonkameraer. På Nikon D70 og D300 ble det 10-20 mm. Da jeg gikk over til fullformat på D700 kom raskt en 12-24 i sekken.

En 35 mm var aldri på tale. Før nå. Én hyggelig uke og 500 bilder senere er det kanskje på tide på oppsummere.

Minus:

Til å begynne med virket bildevinkelen for liten (gammel vane, vond å vende). Når jeg etter hvert lærte meg å vurdere bildevinkelen, var det stort sett bare å gå lengre bak eller akseptere kutt. Ellers kommer ikke på noe negativt å si om denne linsa.

Plus:

Skarp optikk, lyssterk nok, fin bokeh selv passe nedblendet, liten og hendig, diskret, fint å kunne stille inn blender uten å se gjennom søkeren.

 

Her er hva andre skriver om 35 mm brennvidde

  • God til: gatefotografering, eventfotografering og portretter i miljø.
  • 35 mm er en klassisk brennvidde for mange fotojournalister. Dels fordi kan man komme tett på der det skjer, og dels bevarer man miljøet og omgivelsene som gir bildet kontekst. Av samme årsak glimrende for bryllups- eller eventfotografering.
  • Det er også det perfekte objektivet for å fotografere på tvers av middagsbordet, hvor 24 mm kan forvrenge ansikter. (Kilde: digital-foto.no)
  • En brännvidd på 23 mm, på en kamera sensor i APS-C-storlek, motsvarar 35 mm brännvidd i fullformat 24x36mm. Detta innebär i klartext att detta är en moderat vidvinkel, lämplig för en mängd olika användningsområden. Det kan handla om allt ifrån landskapsbilder, arkitektur och interiör till porträtt och gatufotografi. Många fotografer genom åren har haft 35 mm-optik som sin «arbetshäst» och allra mest använda.
  • Info: Fujifilm Fujinon XF 23/2,0 R WR ble bästa APS-C optik med fast brännvidd, enligt TIPA 2017. (Kilde: cyberphoto.se)

 

Bildetekster (alle bilder tatt med linse 23 mm/f:2,0 og med Fujifilm X-E3):

Gul bil: 200 iso, f:2,0, 1/80 sek. Foto tatt på kvelden. Overraskende stor dybdeskarphet. Burde vært høyere iso og mindre blender, men godt akseptabelt.

Engelsk frokost: 200 iso, f:2,0, 1/450 sek. På så nært hold blir det fin bokeh.

Festning: 200 iso, f:4,0, 1/350 sek. Man blir tvunget til å gjøre utsnitt. Med en ultravidvinkel ville personen i portrommet forsvunnet.

Operaen: 320 iso, f:9, 1/950 sek. Skarpt over det hele. Selvsagt.

Fargerik dame på Karl Johan (som noen påstår er artisten Aurora Aksnes): 200 iso, f:6,4, 1/110 sek. Blender 6,4 for å sikre skarphet på motiv. Tross dette er bakgrunnen passe uskarp. Gatefotoobjektiv! Her er kanskje 35 mm på sitt beste.

(Og som alltid: Klikk på bilder for å se i maks størrelse. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst i venstre hjørne på nettleseren din)

Vidvinkel-effekter

Vidvinkelen er flott på flere måter. Ikke minst fordi du nokså enkelt (!) kan få hjelp til å samle oppmerksomheten på ett punkt, takket være linjer som peker inn mot midten. I dette tilfellet øya midt på bildet under her.

I fjæra så jeg noen stein- og berg-formasjoner som peket inn mot samme punkt. Med en solid vidvinkel vil du ofte oppleve at også skyene peker mot midten. Bildet her er nokså sentrert, der også horisonten er omlag midt på bildet – noe man normalt bare bør gjøre med stort omhu.

Alle bildene her er tatt med et Fuji X-E3 (halvformat-brikke/APS-C). Med ett unntak er bildene tatt med en manuell 12 mm Samyang, vanligvis blendet ned til f. eks. 11. Hvis du da legger fokus på et sted mellom 1 meter og uendelig, så blir absolutt alt skarpt i bildet. Tiden må være akseptabel (=mer enn 1/60 sek) for å unngå bevegelsesuskarphet, og hvis ikke dette er mulig, justeres ISOen opp litt.

Et bra bilde bør ha et interessepunkt, dvs. noe «du kan hvile øynene på». Her tenker jeg interessepunktet er den runde lille «øya» i den runde vannpytten. Samme kamera som over, men nå med en 18-55 mm på 18 mm, f:13, 1/180 sek, Iso 250. I Lightroom er himmelen mørket litt ned, og ellers litt «dodge and burn» på landskapet.

Hvis du forstørrer bildet kan du muligens se en båt litt til venstre for midten av bildet. Kan den fungere som interessepunkt? Kanskje. Men kanskje enda mer skyene som speiler seg i vannpytten. Hvis jeg hadde orket å bli skitten på magen kunne jeg lagt meg helt ned og fått enda mer tegning av skyene i vannet – og et enda bedre bilde. Samme kamera og linse som øverste bilde.

Hvis du ikke finner et godt nok interessepunkt i bakgrunnen, så kan det være enklere å finne et i forgrunnen. En liten «bukett» rosenrot lyser opp i et ellers grønt og blått bilde. (Jeg har jukset litt ved å gjøre gulfargen enda litt gulere). 12 mm-linsa på f:11 og med fokus lagt til omlag 3-4 meter vil gi skarpt bilde.
Hvis du ikke finner et interessepunkt der du er, så kan du jo skape et selv: Se deg rundt etter noe som passer inn og som du legger der du ønsker det.

Bildene her er fra årets fotoshoot som foregikk i Efjord og på Hamarøy i Nordland.

Fortsatt god fotosommer.

10 tips for vidvinkel i landskapsfoto

Det er ikke lenge siden jeg «slo et slag» for vidvinkelen. Men jeg ble trigget til å fortsette min misjonering fra en artikkel i foto-nyhetstjenesten PetaPixel: 10 tips om bruk av ekstreme vidvinkel-linser for landskapsfotografering.

Det er en kort og grei artikkel. Selvsagt har noen «sutrepaver» kommentert artikkelen, i hovedsak med pirk, men også med noe som også er supplerende informasjon.

Her er det viktigste innholdet fra artikkelen, og med noen av mine kommentarer.

1: Når du vurderer landskapet, se gjennom kamera.

2: Se etter detaljene. Prøv å finne et interessepunkt i de store vyene.

3: Bruk liten blender. Med en ekstrem vidvinkel (f. eks. 12-16 mm på fullformat), blir det meste skarpt ved blender 8-14. Bruker du mindre blender, kan bildet miste noe av sin skarphet pga. såkalt diffraksjon. Sett deg også inn i hva hyperfocalavstand er for noe.

4: Prøv fokus-stacking. Bildene kan bli enda (!) skarpere hvis du tar bilder med forskjellig fokuspunkt, og sammensetter disse (merge) i f. eks. Photoshop.

5: Ta flere bilder med ulik innstilling på zoom (hvis du har vidvinkelzoom) eller ta flere bilder mens du går. Det er ikke gitt at det aller mest ekstreme er det beste.

6: Gå ned på kne eller legg deg på bakken (men sørg for liten blender for å få også forgrunnen skarp).

7: Prøv også å holde kamera over hodet eller kom deg opp i høyden.

8: Prøv forskjellige perspektiver. Gå rundt, tilt kamera opp og ned.

9: Bruk «forvrengning» kreativt. Ekstreme vidvinkler gir forvrengning spesielt i ytterkantene. Himler med skyer blir ofte ekstra «dramatiske». Omgå «tredelsregelen» og del gjerne bildet i to med horisonten midt på.

10: Vær obs på hjørnene. Se om du kan finne elementer spesielt i de to nedre hjørnene som leder blikket inn i bildet.

Her er hele artikkelen i PetaPixel.

Den makeløse vidvinkelen

En god vidvinkel er gull verd. Det er objektiv #2 i rekka, og obligatorisk når du føler at kit-linsa di på 18-55 blir for trang. Som #3 kan du vurdere ei god tele. Det er nå i alle fall min mening.

Lav ettermiddagssol på forgrunnen og uvær i nord.

Med bakgrunn som fotojournalist har vidvinkelen vært obligatorisk i alle år. Jeg kjenner fotografer som sjelden fotograferer med noe annet enn sin 50 mm, men det gjelder altså ikke meg. Jeg liker det uttrykket som en solid vidvinkel gir, og de mulighetene du har for å fortelle en historie.

Rolig sommerdag. Har gjort himmelen noe blåere i Lightroom.

I min digitale tilværelse var en Sigma 10-20 et must da jeg kjøpte mitt første Nikon D70 og senere Nikon D300 (begge med APS-C-brikke). Da jeg kjøpte et fullformat D700, kom en 12-24 Sigma også nokså snart i fotobaggen.

På en halvtime bygget skyene seg opp, regnet kom og fordrev den gode og varme sommerdagen.

Så også da jeg skaffet meg et mindre og hendigere kamera, et Fujifilm X-E2. Kitlinsa er også her 18-55. Etter mye vurdering, kjøpte jeg etter  noe tid en helmanuell Samyang 12 mm, f:2,0. Linsa fikk god omtale, og jeg sjanset på at det skulle gå bra med fravær av automatisk avstandsinnstilling. Det har det gjort, til en viss grad. Men dette er tross alt mitt B-kamera, og originallinsa er svindyr.

Hvorfor min avhengighet av vidvinkel? Det kunne jeg skrive ei bok om. Men i denne omgangen tenkte jeg å vise hvordan du med en god vidvinkel kan lage himler med dramatikk.

1: Du må ha en himmel som i utgangspunktet er noenlunde dramatisk,  eller har skyer som passer. Man kan tross alt ikke lage gull av gråstein.

2: Du passer på å måle lyset slik at du får nok tegning både i himmelen og i forgrunnen. Her er histogrammet i søkeren nyttig. Du må i alle fall ikke overeksponere (brenne ut) himmelen hvis litt av hensikten er å skape en dramatisk himmel.

3: Fotografer helst i RAW, det gir deg mye større muligheter til å korrigere senere.

4: I ettertid kan du postprosessere både forgrunn og himmel for å få god balanse og for å gi akkurat det uttrykket du så (om ikke annet enn i ditt indre) da du tok bildet. Lightroom har for eksempel mange fine verktøy.

5: Vidvinkelen klarer på en helt annen måte enn andre linser å dra ut tegninger i himmelen på en slik måte at du får et voldsomt sug inn mot midten av bildet. Har du et eller annet interessepunkt her, har du skutt «gullfuglen»

God fotojakt med vidvinkelen din.

 

Som vanlig kan du se bildene i fullt format ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din.

Fakta: Alle bildene her er tatt med Fujifilm X-E2 og fast optikk, Samyang, 12 mm. Tid og blender er usikkert, ettersom dette ikke blir en del av metadata for dette objektivet.

Død over superzoomene (som en hovedregel)

Denne gang skal jeg ta livet av superzoomene, dvs. linser med et omfang som strekker seg fra kraftig vidvinkel til lang tele. Jeg tenkte å knuse dem. Fortelle at de er totalt ubrukelige og strengt tatt bør kastes. Helt på slutten skal jeg imidlertid si at fullt så galt er det ikke. Til sitt bruk kan de komme til nytte.

Jeg snakker ut fra egen erfaring. Og hundrevis av linse-tester som jeg har lest. Grundig. Og som gammel journalist er jeg vant til å lese mellom linjene, dvs. å kunne se hva som ikke står der.

Vivitar
Min aller første superzoom var en Vivitar 70-210 makro. Det var «årets objektiv» med EISA-gull og gode greier. Dette var tilbake i den analoge tiden da alle de andre linsene mine var faste objektiver. Jeg hadde (og har fortsatt) blant annet en original 105 mm Nikon som var så sylskarp at det nesten var et problem å bruke bilder fra denne linsa sammen med andre, for eksempel i en dias-serie.

Men med den nye superzoomen fikk jeg aldri skarpe bilder. Det fikk heller ikke min reproanstalt som slet med å montere sammen film for firefargeproduksjon, ettersom f.eks. kantene på bygninger ikke var samsvarende på gul, magenta og cyan-filmene. Med andre ord: En linsefeil, og fagbetegnelsen er kromatisk aberrasjon.

Nikon
Den neste superzoomen var en original Nikon-linse: En høyst prematur og snodig tildragelse. Det var en skyvezoom på 35-105 mm. Det er muligens første, og trolig også siste gang Nikon laget denne type zoomlinser. Jeg tok aldri et eneste skarpt bilde med den linsa, men har den fortsatt av rent nostalgiske årsaker. Du ser den her, sammen med et av mine favorittkameraer, en Nikon FE.zoomlinse, nikon

Tamron
Så gikk det mange år, og godt inne i den digitale verdenen kjøpte jeg en Tamron 70-270. Nok en gang var det ei linse som hadde fått alle utmerkelser som var mulig å få. Reklamen og anbefalingene var massive, og jeg lot meg overbevise. Det var bare ett problem: Bildene ble uskarpe, spesielt bilder tatt med stor blenderåpning og på maks zoom. Verst var det i ytterkantene. Nok en klassisk linsefeil for denne type linser.

Nikon
For snart to år siden skulle jeg på en tur til India. Noe ferie men også en slags jobb-tur for å ta bilder i en spesiell anledning. Av rent praktiske grunne valgte jeg å ta med kun ett kamerahus og to linser. Det ble et D300-hus, ei 10-20 mm og – tro det eller ei – en nykjøpt original Nikon-linse 18-200. Med dette dekket jeg hele området fra (omregnet til fullformat) 15-30 og 24-350. Jeg var selvsagt skeptisk til superzoomen, men de få testene jeg tok før jeg dro var tilfredsstillende. Vel tilbake med tusenvis av bilder var også resultatet tilfredsstillende. Akkurat skarpt nok til sitt bruk, hvilket vil si forholdsvis mindre bilder på print og bilder til bruk på nett.  Her ser du min D300 og «reise-linsa».zoomlinse, nikon

Ikke skarpt nok
For noen tid siden tok jeg en liten lokal fototur (mosjon og bilder) og valgte for enkelhets skyld å ta med min trofaste D300 og nettopp 18-200 mm-linsa. Fangsten ble skuffende mager. Det vil si, motivene var mange og gode nok, men når bildene skulle granskes kritisk på min 27 tommers kalibrerte skjerm, så kom nedturen. Dessverre. Jeg vet at bildene ville vært sylskarpe hvis jeg hadde orket å dra med meg min fantastiske 70-200 f:2,8 og enda litt bedre om jeg i tillegg hadde benyttet mitt fullformatkamera, D700. Resultatet fra denne fototuren var at jeg ikke kunne bruke ett eneste bilde i arkivet mitt.

En slags konklusjon
Skal vi våge oss på en konklusjon? Jeg tar det punktvis.

  • Jeg har ekstreme krav til skarphet. Det har kanskje ikke du.
  • Mine bilder skal tåle å bli brukt i en trykksak og være skarpe i A3-format. Dine skal kanskje bare brukes som 10×15-kopier i et album eller på nett.
  • Min fotoryggsekk veier mange kilo. Når du drar på fotojakt har du muligens et ønske om å ha med deg alt rundt halsen eller i ei lita veske.
  • Ikke stol blindt på reklamen. Gull og glitter og anbefalinger av EISA er null verd hvis du ikke er fornøyd med linsa. Så sjekk med andre fotografer eller sjekk med proffe nettsteder før du kjøper.
  • Men (og her kommer modifikasjonen): Ofte må det praktiske komme før det ideelle. Skal du til et sted med mye støv, ønsker du å reise lett og/eller må ha en alt-i-ett-løsning, så kan en superzoom være et greit alternativ, selv om den altså ikke er skarp over hele zoomområdet og med alle blenderåpninger. Det ideelle må ikke bli det godes fiende, selv om disse linsene ofte betegnes som «jack of all trades, master of none», hvilket oversatt betyr noe slikt som at «den er god nok til det meste, uten å være best til noe som helst».
  • Og til sist, når du leser reklamen og ser på utmerkelsene: husk på den gamle regelen som sier at «hvis noe er for godt til å være sant, så er det som regel det».

Prøv ulike fotostandpunkter

Jeg innbiller meg at de aller fleste fotografier må være tatt med en kameraplassering ca. 1,6-1,7 meter over bakken. Det er jo relativt forståelig, ettersom øynene våre befinner seg om lag her og da er det «enklere» å løfte kamera opp hit. Men det gir ikke nødvendigvis de beste bildene. Du kan få langt mer spennende bilder med andre kameraposisjoner – alt fra 5 cm til 3-4 meter over bakken. Mer om det senere.
Tromsøtur påske 2011, beøk hos Andreas.

For først repeterer vi den gamle gode hovedregelen om å fotografere i samme høyde som øynene til fotoobjektet. Skal du ta bilde av en ettåring som sitter på gulvet, så legger du seg selvsagt på gulvet og sørger for å være på nivå med barnet. Fido eller Pus kan du plassere på en krakk, og så setter du deg på gulvet slik at du får et bilde i korrekt øyehøyde. Og når du skal ta bilde av gamlefar i gyngestolen, så går du ned i knestående. Du ser poenget!

Bruk kameravinkel kreativt
Men mitt tips denne gang handler om litt mer enn dette. Det handler om å benytte ulike standpunkter kreativt.
130323_Tromso1_015

Lavt kamera
Når du tar bilder av barn kan du for eksempel til og med legge kamera helt ned på gulvet og fyre løs med en passe vidvinkel, og få ekstra spennende bilder. Dette fungerer greit med kompaktkameraer der du ser bilde bak. På speilrefleks er det litt mer kvalifisert gjetting, men er du usikker, prøv med LiveView.120616_0147_NIL-L

Lav fotoposisjon bruker jeg av og til også på sportsstevner. På kamera skrur jeg en solid vidvinkel, og så legger jeg kamera på bakken og skyter med 5-8 bilder pr. sekund. Det enkleste er å følge starten fra skuddet går til løperne er godt forbi (det er oftest kun her at løperfeltet er samlet). Ett av bildene bruker som regel å være tilnærmet perfekt i forhold til armer og bein og ønsket bakgrunn.  Andre ganger er lav kameraplassering nærmest en nødvendighet for å få det man ønsker i bildet. Kula til enn kulestøter vil normalt forsvinne mot en bakgrunn av folk og bygninger med høy kameraposisjon, mens den kan være godt synlig mot himmelen med lav kameraposisjon.120616_0105_NIL-L

Andre ganger kan lav kameraposisjon være ønsket fordi man får med en forgrunn som sier litt om miljøet. Tenk deg kamera plassert på bordplata, med kaffekopper og kaker i forgrunnen, og så tante Else litt mer i bakgrunnen. Fint miljøportrett. Ingen tvil om hvor bildet er tatt. Bare pass på at kamera ikke fokuserer på kaffekoppen men på tante. Her er kameraer med ansiktsgjenkjenning/ansiktsprioritet en fordel.

Høyt kamera
Men hva med å gå den andre veien, dvs. høy kameraplassering. Selv tar jeg ofte bilder bare med å løfte kamera høyt over hodet og fyre løs. Nok en gang: Vidvinkel og mange skudd pr sekund slik at du sikrer deg i alle fall ett korrekt komponert bilde.

Alle proffe bryllupsfotografer har med en liten gardintrapp for å ta gruppebilde av alle bryllupsgjestene. Nå er gardintrapp ikke det man vanligvis har med seg på fototur. Derimot kan en monopod være anvendelig – også til slikt bruk. En monopod er altså et ett-beint kamerastativ. Mange sverger til disse stativene fordi de er lette og anvendelige mens de samtidig gir god nok støtte for å få skarpe bilder. Skru fast kamera på stativet, dra ut i full lengde, fest en lang snorutløser til kamera (eller benytt IR eller radiostyrt fjernkontroll) og løft stativet opp i været. Også her er en solid vidvinkel en fordel, ettersom du jo ikke kan se eksakt hva du får med. Det kan bli spennende bilder av slikt, og anvendelsesområdene er mange. Mange fotografer som tar bilder for meglere bruker slike laaange stenger for å få eksteriørbilder av husene fra 3-5 meters høyde.hoyt-kamera

Bildetekst: Til en artikkel i en historisk årbok trengte jeg et bilde av et spesielt veiskilt og litt av veien. Skiltet sto fire meter oppe på en husvegg. Da brukte jeg teknikken som omtalt ovenfor her: Vidvinkel, kamera på stativ (som ble løftet helt opp til skiltet) og fjernutløsning av kamera.

Tips: Skal du kjøpe en monopod, så sjekk at det er et kuleledd på toppen slik at du enkelt kan ta bilder i høydeformat og/eller tilte kamera nedover. Mange stativer selges uten kulehode, og et slikt hode kan fort koste like mye som selve stativet. Og så forsikrer du deg selvsagt om at stativet og kula på toppen tåler vekta av kamera og linse. Ille om kamera deiser i bakken.

Og et siste tips: Har du speilrefleks er det lurt å stenge okularet, eller fotografer i Manuell, ettersom lyset som kommer inn «bakfra» kan påvirke eksponeringen.