10 tips for vidvinkel i landskapsfoto

Det er ikke lenge siden jeg «slo et slag» for vidvinkelen. Men jeg ble trigget til å fortsette min misjonering fra en artikkel i foto-nyhetstjenesten PetaPixel: 10 tips om bruk av ekstreme vidvinkel-linser for landskapsfotografering.

Det er en kort og grei artikkel. Selvsagt har noen «sutrepaver» kommentert artikkelen, i hovedsak med pirk, men også med noe som også er supplerende informasjon.

Her er det viktigste innholdet fra artikkelen, og med noen av mine kommentarer.

1: Når du vurderer landskapet, se gjennom kamera.

2: Se etter detaljene. Prøv å finne et interessepunkt i de store vyene.

3: Bruk liten blender. Med en ekstrem vidvinkel (f. eks. 12-16 mm på fullformat), blir det meste skarpt ved blender 8-14. Bruker du mindre blender, kan bildet miste noe av sin skarphet pga. såkalt diffraksjon. Sett deg også inn i hva hyperfocalavstand er for noe.

4: Prøv fokus-stacking. Bildene kan bli enda (!) skarpere hvis du tar bilder med forskjellig fokuspunkt, og sammensetter disse (merge) i f. eks. Photoshop.

5: Ta flere bilder med ulik innstilling på zoom (hvis du har vidvinkelzoom) eller ta flere bilder mens du går. Det er ikke gitt at det aller mest ekstreme er det beste.

6: Gå ned på kne eller legg deg på bakken (men sørg for liten blender for å få også forgrunnen skarp).

7: Prøv også å holde kamera over hodet eller kom deg opp i høyden.

8: Prøv forskjellige perspektiver. Gå rundt, tilt kamera opp og ned.

9: Bruk «forvrengning» kreativt. Ekstreme vidvinkler gir forvrengning spesielt i ytterkantene. Himler med skyer blir ofte ekstra «dramatiske». Omgå «tredelsregelen» og del gjerne bildet i to med horisonten midt på.

10: Vær obs på hjørnene. Se om du kan finne elementer spesielt i de to nedre hjørnene som leder blikket inn i bildet.

Her er hele artikkelen i PetaPixel.

Reklamer

Den makeløse vidvinkelen

En god vidvinkel er gull verd. Det er objektiv #2 i rekka, og obligatorisk når du føler at kit-linsa di på 18-55 blir for trang. Som #3 kan du vurdere ei god tele. Det er nå i alle fall min mening.

Lav ettermiddagssol på forgrunnen og uvær i nord.

Med bakgrunn som fotojournalist har vidvinkelen vært obligatorisk i alle år. Jeg kjenner fotografer som sjelden fotograferer med noe annet enn sin 50 mm, men det gjelder altså ikke meg. Jeg liker det uttrykket som en solid vidvinkel gir, og de mulighetene du har for å fortelle en historie.

Rolig sommerdag. Har gjort himmelen noe blåere i Lightroom.

I min digitale tilværelse var en Sigma 10-20 et must da jeg kjøpte mitt første Nikon D70 og senere Nikon D300 (begge med APS-C-brikke). Da jeg kjøpte et fullformat D700, kom en 12-24 Sigma også nokså snart i fotobaggen.

På en halvtime bygget skyene seg opp, regnet kom og fordrev den gode og varme sommerdagen.

Så også da jeg skaffet meg et mindre og hendigere kamera, et Fujifilm X-E2. Kitlinsa er også her 18-55. Etter mye vurdering, kjøpte jeg etter  noe tid en helmanuell Samyang 12 mm, f:2,0. Linsa fikk god omtale, og jeg sjanset på at det skulle gå bra med fravær av automatisk avstandsinnstilling. Det har det gjort, til en viss grad. Men dette er tross alt mitt B-kamera, og originallinsa er svindyr.

Hvorfor min avhengighet av vidvinkel? Det kunne jeg skrive ei bok om. Men i denne omgangen tenkte jeg å vise hvordan du med en god vidvinkel kan lage himler med dramatikk.

1: Du må ha en himmel som i utgangspunktet er noenlunde dramatisk,  eller har skyer som passer. Man kan tross alt ikke lage gull av gråstein.

2: Du passer på å måle lyset slik at du får nok tegning både i himmelen og i forgrunnen. Her er histogrammet i søkeren nyttig. Du må i alle fall ikke overeksponere (brenne ut) himmelen hvis litt av hensikten er å skape en dramatisk himmel.

3: Fotografer helst i RAW, det gir deg mye større muligheter til å korrigere senere.

4: I ettertid kan du postprosessere både forgrunn og himmel for å få god balanse og for å gi akkurat det uttrykket du så (om ikke annet enn i ditt indre) da du tok bildet. Lightroom har for eksempel mange fine verktøy.

5: Vidvinkelen klarer på en helt annen måte enn andre linser å dra ut tegninger i himmelen på en slik måte at du får et voldsomt sug inn mot midten av bildet. Har du et eller annet interessepunkt her, har du skutt «gullfuglen»

God fotojakt med vidvinkelen din.

 

Som vanlig kan du se bildene i fullt format ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din.

Fakta: Alle bildene her er tatt med Fujifilm X-E2 og fast optikk, Samyang, 12 mm. Tid og blender er usikkert, ettersom dette ikke blir en del av metadata for dette objektivet.

Død over superzoomene (som en hovedregel)

Denne gang skal jeg ta livet av superzoomene, dvs. linser med et omfang som strekker seg fra kraftig vidvinkel til lang tele. Jeg tenkte å knuse dem. Fortelle at de er totalt ubrukelige og strengt tatt bør kastes. Helt på slutten skal jeg imidlertid si at fullt så galt er det ikke. Til sitt bruk kan de komme til nytte.

Jeg snakker ut fra egen erfaring. Og hundrevis av linse-tester som jeg har lest. Grundig. Og som gammel journalist er jeg vant til å lese mellom linjene, dvs. å kunne se hva som ikke står der.

Vivitar
Min aller første superzoom var en Vivitar 70-210 makro. Det var «årets objektiv» med EISA-gull og gode greier. Dette var tilbake i den analoge tiden da alle de andre linsene mine var faste objektiver. Jeg hadde (og har fortsatt) blant annet en original 105 mm Nikon som var så sylskarp at det nesten var et problem å bruke bilder fra denne linsa sammen med andre, for eksempel i en dias-serie.

Men med den nye superzoomen fikk jeg aldri skarpe bilder. Det fikk heller ikke min reproanstalt som slet med å montere sammen film for firefargeproduksjon, ettersom f.eks. kantene på bygninger ikke var samsvarende på gul, magenta og cyan-filmene. Med andre ord: En linsefeil, og fagbetegnelsen er kromatisk aberrasjon.

Nikon
Den neste superzoomen var en original Nikon-linse: En høyst prematur og snodig tildragelse. Det var en skyvezoom på 35-105 mm. Det er muligens første, og trolig også siste gang Nikon laget denne type zoomlinser. Jeg tok aldri et eneste skarpt bilde med den linsa, men har den fortsatt av rent nostalgiske årsaker. Du ser den her, sammen med et av mine favorittkameraer, en Nikon FE.zoomlinse, nikon

Tamron
Så gikk det mange år, og godt inne i den digitale verdenen kjøpte jeg en Tamron 70-270. Nok en gang var det ei linse som hadde fått alle utmerkelser som var mulig å få. Reklamen og anbefalingene var massive, og jeg lot meg overbevise. Det var bare ett problem: Bildene ble uskarpe, spesielt bilder tatt med stor blenderåpning og på maks zoom. Verst var det i ytterkantene. Nok en klassisk linsefeil for denne type linser.

Nikon
For snart to år siden skulle jeg på en tur til India. Noe ferie men også en slags jobb-tur for å ta bilder i en spesiell anledning. Av rent praktiske grunne valgte jeg å ta med kun ett kamerahus og to linser. Det ble et D300-hus, ei 10-20 mm og – tro det eller ei – en nykjøpt original Nikon-linse 18-200. Med dette dekket jeg hele området fra (omregnet til fullformat) 15-30 og 24-350. Jeg var selvsagt skeptisk til superzoomen, men de få testene jeg tok før jeg dro var tilfredsstillende. Vel tilbake med tusenvis av bilder var også resultatet tilfredsstillende. Akkurat skarpt nok til sitt bruk, hvilket vil si forholdsvis mindre bilder på print og bilder til bruk på nett.  Her ser du min D300 og «reise-linsa».zoomlinse, nikon

Ikke skarpt nok
For noen tid siden tok jeg en liten lokal fototur (mosjon og bilder) og valgte for enkelhets skyld å ta med min trofaste D300 og nettopp 18-200 mm-linsa. Fangsten ble skuffende mager. Det vil si, motivene var mange og gode nok, men når bildene skulle granskes kritisk på min 27 tommers kalibrerte skjerm, så kom nedturen. Dessverre. Jeg vet at bildene ville vært sylskarpe hvis jeg hadde orket å dra med meg min fantastiske 70-200 f:2,8 og enda litt bedre om jeg i tillegg hadde benyttet mitt fullformatkamera, D700. Resultatet fra denne fototuren var at jeg ikke kunne bruke ett eneste bilde i arkivet mitt.

En slags konklusjon
Skal vi våge oss på en konklusjon? Jeg tar det punktvis.

  • Jeg har ekstreme krav til skarphet. Det har kanskje ikke du.
  • Mine bilder skal tåle å bli brukt i en trykksak og være skarpe i A3-format. Dine skal kanskje bare brukes som 10×15-kopier i et album eller på nett.
  • Min fotoryggsekk veier mange kilo. Når du drar på fotojakt har du muligens et ønske om å ha med deg alt rundt halsen eller i ei lita veske.
  • Ikke stol blindt på reklamen. Gull og glitter og anbefalinger av EISA er null verd hvis du ikke er fornøyd med linsa. Så sjekk med andre fotografer eller sjekk med proffe nettsteder før du kjøper.
  • Men (og her kommer modifikasjonen): Ofte må det praktiske komme før det ideelle. Skal du til et sted med mye støv, ønsker du å reise lett og/eller må ha en alt-i-ett-løsning, så kan en superzoom være et greit alternativ, selv om den altså ikke er skarp over hele zoomområdet og med alle blenderåpninger. Det ideelle må ikke bli det godes fiende, selv om disse linsene ofte betegnes som «jack of all trades, master of none», hvilket oversatt betyr noe slikt som at «den er god nok til det meste, uten å være best til noe som helst».
  • Og til sist, når du leser reklamen og ser på utmerkelsene: husk på den gamle regelen som sier at «hvis noe er for godt til å være sant, så er det som regel det».

Prøv ulike fotostandpunkter

Jeg innbiller meg at de aller fleste fotografier må være tatt med en kameraplassering ca. 1,6-1,7 meter over bakken. Det er jo relativt forståelig, ettersom øynene våre befinner seg om lag her og da er det «enklere» å løfte kamera opp hit. Men det gir ikke nødvendigvis de beste bildene. Du kan få langt mer spennende bilder med andre kameraposisjoner – alt fra 5 cm til 3-4 meter over bakken. Mer om det senere.
Tromsøtur påske 2011, beøk hos Andreas.

For først repeterer vi den gamle gode hovedregelen om å fotografere i samme høyde som øynene til fotoobjektet. Skal du ta bilde av en ettåring som sitter på gulvet, så legger du seg selvsagt på gulvet og sørger for å være på nivå med barnet. Fido eller Pus kan du plassere på en krakk, og så setter du deg på gulvet slik at du får et bilde i korrekt øyehøyde. Og når du skal ta bilde av gamlefar i gyngestolen, så går du ned i knestående. Du ser poenget!

Bruk kameravinkel kreativt
Men mitt tips denne gang handler om litt mer enn dette. Det handler om å benytte ulike standpunkter kreativt.
130323_Tromso1_015

Lavt kamera
Når du tar bilder av barn kan du for eksempel til og med legge kamera helt ned på gulvet og fyre løs med en passe vidvinkel, og få ekstra spennende bilder. Dette fungerer greit med kompaktkameraer der du ser bilde bak. På speilrefleks er det litt mer kvalifisert gjetting, men er du usikker, prøv med LiveView.120616_0147_NIL-L

Lav fotoposisjon bruker jeg av og til også på sportsstevner. På kamera skrur jeg en solid vidvinkel, og så legger jeg kamera på bakken og skyter med 5-8 bilder pr. sekund. Det enkleste er å følge starten fra skuddet går til løperne er godt forbi (det er oftest kun her at løperfeltet er samlet). Ett av bildene bruker som regel å være tilnærmet perfekt i forhold til armer og bein og ønsket bakgrunn.  Andre ganger er lav kameraplassering nærmest en nødvendighet for å få det man ønsker i bildet. Kula til enn kulestøter vil normalt forsvinne mot en bakgrunn av folk og bygninger med høy kameraposisjon, mens den kan være godt synlig mot himmelen med lav kameraposisjon.120616_0105_NIL-L

Andre ganger kan lav kameraposisjon være ønsket fordi man får med en forgrunn som sier litt om miljøet. Tenk deg kamera plassert på bordplata, med kaffekopper og kaker i forgrunnen, og så tante Else litt mer i bakgrunnen. Fint miljøportrett. Ingen tvil om hvor bildet er tatt. Bare pass på at kamera ikke fokuserer på kaffekoppen men på tante. Her er kameraer med ansiktsgjenkjenning/ansiktsprioritet en fordel.

Høyt kamera
Men hva med å gå den andre veien, dvs. høy kameraplassering. Selv tar jeg ofte bilder bare med å løfte kamera høyt over hodet og fyre løs. Nok en gang: Vidvinkel og mange skudd pr sekund slik at du sikrer deg i alle fall ett korrekt komponert bilde.

Alle proffe bryllupsfotografer har med en liten gardintrapp for å ta gruppebilde av alle bryllupsgjestene. Nå er gardintrapp ikke det man vanligvis har med seg på fototur. Derimot kan en monopod være anvendelig – også til slikt bruk. En monopod er altså et ett-beint kamerastativ. Mange sverger til disse stativene fordi de er lette og anvendelige mens de samtidig gir god nok støtte for å få skarpe bilder. Skru fast kamera på stativet, dra ut i full lengde, fest en lang snorutløser til kamera (eller benytt IR eller radiostyrt fjernkontroll) og løft stativet opp i været. Også her er en solid vidvinkel en fordel, ettersom du jo ikke kan se eksakt hva du får med. Det kan bli spennende bilder av slikt, og anvendelsesområdene er mange. Mange fotografer som tar bilder for meglere bruker slike laaange stenger for å få eksteriørbilder av husene fra 3-5 meters høyde.hoyt-kamera

Bildetekst: Til en artikkel i en historisk årbok trengte jeg et bilde av et spesielt veiskilt og litt av veien. Skiltet sto fire meter oppe på en husvegg. Da brukte jeg teknikken som omtalt ovenfor her: Vidvinkel, kamera på stativ (som ble løftet helt opp til skiltet) og fjernutløsning av kamera.

Tips: Skal du kjøpe en monopod, så sjekk at det er et kuleledd på toppen slik at du enkelt kan ta bilder i høydeformat og/eller tilte kamera nedover. Mange stativer selges uten kulehode, og et slikt hode kan fort koste like mye som selve stativet. Og så forsikrer du deg selvsagt om at stativet og kula på toppen tåler vekta av kamera og linse. Ille om kamera deiser i bakken.

Og et siste tips: Har du speilrefleks er det lurt å stenge okularet, eller fotografer i Manuell, ettersom lyset som kommer inn «bakfra» kan påvirke eksponeringen.

Gi deg selv rammer for fotograferingen

Når du føler at du ikke lengre ser motiver i et kjent miljø: gi deg selv nye, strenge rammer for hva du skal ta bilder av. I det minste i en periode. Det kan eksempelvis være å bruke kun ett objektiv, kun ta panoramabilder eller kun fotografere makro. Du kommer nokså sikkert til å oppleve omgivelsene på en ny og spennende måte. Kanskje får du også noen stilige bilder å pynte veggene dine med.GC4-103 (Artkkelen fortsetter under bildet).

Bildetekst: Hva med å fotografere detaljer i stedet for de store vyene?

For hva gjør man når man oppdager at bildene man tar begynner å ligne urovekkende mye de man tok i fjor. Og året før. Dette kan skje noen og enhver, både i nære omgivelser, og under noe fjernere himmelstrøk. Da er det på tide å tenke nytt.

Kjedelig – etterhvert
Gjennom flere år har jeg vært velsignet med kortere og lengre opphold på sørkysten av Gran Canaria i perioden oktober til februar. Få steder har man bedre garanti for sol, svømming og lange fjellturer på denne tiden av året (selv om klimaendringene også her kan gi våte og vindfulle dager). Kamera har alltid vært med. Trivelige familiebilder er selvsagt obligatorisk. Men etter mange år har jeg nok en følelse av å ha tatt «alle de andre bildene»: Fra blomster og detaljer til de store vyene, solnedgangene og de spesielle fjellene. Jeg har fotografert med alt fra analoge kameraer tidlig på 90-tallet til etter hvert mer avanserte DSLR-kameraer. Mye har havnet i fotoalbumene og litt på veggene. Men etter hvert har mer og mer av de stadig færre bildene blitt liggende på backup-harddisker. Og ingen har strengt tatt savnet dem der de lå.

Kanskje kan det av og til føles slik for noen og enhver, også i andre omgivelser og under andre omstendigheter. Hva gjør man da?
Det er mange muligheter. Et forslag er å gi deg selv nye og klare rammer for fotograferingen.

Bare ei linse
Et klassisk råd er å ta med seg kun én linse når man skal fotografere, det være seg på en fototur i hjemlige omgivelser eller om man nå skal tilbringe noen dager under mer tempererte forhold. På denne måten blir man tvunget til kun å se etter motiver som egner seg for denne linsa. Hvis du er vant til å gå med en superzoom eller ryggsekken full av linser, vil det nok være litt av en overgang. Men prøv. Det er en utrolig god øvelse.

Klassikeren her er å utstyre kamera med det man i gamle dager kalte for et «normalobjektiv», altså tilsvarende ca. 50 mm på et fullformatkamera. Og da helst et noenlunde lyssterkt objektiv, f eks 1,4 eller 1,8. Dette for å kunne fotografere under forhold med lite lys eller eksperimentere med dybdeskarpheten, dvs. å legge hovedmotivet i skarp fokus.

Har du verken fullformatkamera eller en fast 50 mm? Ingen grunn til å fortvile: Sett en bit gaffa-tape over zoomen slik at du får tilnærmet et normalobjektiv (f. eks. på APS-C eller DX-format: ca. 35 mm). Så skrur du kameraet over i A (for Aperture=blenderforvalg) og går ut for å oppleve en ny virkelighet!

Bare ei telelinse
Et annet tips er å bruke kun en passe lang tele. Nå må du lete etter detaljer på en helt annen måte. Her kan du også finne fine mønster i f eks et hagegjerde der du legger fokus på ett punkt, mens det foran og bak blir uskarpt. Eller du trekker sammen elementer som øyet oppfatter å stå langt fra hverandre. Nok en gang: En fin øvelse!

Eller hva med å ta alle bildene helt nede ved gulvet eller på bakkenivå? Eller ovenfra? Eller kun i sorthvitt. Vær kreativ, men prøv å være tro mot idéen din.

Detaljer
Et annet tips er å fotografere kun detaljer, og gjerne gi bildene litt spesialbehandling i Photoshop eller Lightroom. Det var dette jeg satte meg som mål da jeg i slutten av november 2012 igjen var på Gran Canaria. Selvsagt ble det noen andre bilder også. Man bør ikke være fundamentalist: Noen bilder av familie og venner til albumet er alltid hyggelig å ha. Men når jeg tok på meg «fotoblikket» søkte jeg i all hovedsak etter detaljer.

Og tro meg: Det var ikke enkelt. Men jeg oppdaget at bare jeg klarte å sette ned tempoet og senke skuldrene, så kom ofte motivene til meg. Stopp opp. Se deg omkring. Sakte. Observer. Og først etter at du og motivet har funnet hverandre slår du på kameraet.

For første gang på lenge kom jeg hjem med noen bilder som kanskje forteller mer enn de store oversiktsbildene klarer.

Bildetekst: Bildeserien over her er tatt på Gran Canaria i november 2012. Alle bildene er tatt med et Fujifilm Fine Pix X10.

Vil du ha uskarp bakgrunn på bildene dine?

Mange ganger er det ønskelig å legge skarpheten kun på hovedmotivet, og la både forgrunn og bakgrunn være uskarpe. På kameraer med stor bildebrikke er dette nokså enkelt. På mindre kompakt-kameraer er det litt verre, og effekten blir heller ikke så stor.

Bildetekst: Bildet her er tatt med et 300 mm objektiv (tilsvarende ca. 400 mm på et 35 mm kamera) og med blender 5,3. Både hest, rytter og instruktør blir skarp, mens gjerdet og ikke minst skogen bak blir uskarpt. ISO 400 og 1/1250 sek. Kamera: Nikon D300 (speilrefleks).

Prinsippene er enkle: Bruker du vidvinkel vil du oppleve at det meste blir skarpt, og blender du ned til f eks f:8 så blir tilnærmet alt skarpt. Med tele blir skarphetsområdet (altså det området fra forgrunn til bakgrunn som blir skarpt i bildet) mye mindre. Hvis du i tillegg bruker stor blenderåpning, så snevrer du ytterligere inn skarphetsområdet.

Det er stor forskjell på hvordan et speilreflekskamera (eller kamera med stor bildebrikke) fungerer, og hvordan et lite kompaktkamera (med en liten bildebrikke) fungerer i forhold til å håndtere dybdeskarphet. 

Kompaktkamera
På grunn av den lille bildebrikken blir – på godt og vondt – svært mye skarpt.  Det er greit nok til hverdags, men ikke fullt så greit når du går inn for å legge bakgrunnen uskarp. Det første du må gjøre er å sette kamera over i A-modus (altså ikke Automatikk, men «aperture», dvs. blender-forvalg) og så legge inn så stor blenderåpning som mulig, f eks 2:0 eller 2:8. Hvis du så i tillegg kan bruke passe mye tele, og videre sørge for at objektet er nært nok og at det er langt til bakgrunnen, så vil du normalt kunne oppnå en noenlunde uskarp bakgrunn. Eksempel: Et portrett tatt med full blenderåpning, der modellen bare er to-tre meter unna mens fjellene langt bak utgjør bakgrunnen.

Speilrefleks (og kamera med stor bildebrikke)
For å legge bakgrunnen uskarp er det vanligvis nok å ta bilder med stor blenderåpning og med et objektiv fra for eksempel 50 mm og oppover.  Objektiver med stor blenderåpning (f eks på f:1,8) kan ha en skarphetsgrense på noen få millimeter. I portrettsammenheng må man derfor passe på at begge øynene blir skarpe, enten ved å ta bilde rett forfra eller blende litt ned. Og jo mer tele man putter på, jo mindre blir skarphetsområdet.

Bildetekst: Andre ganger er hensikten å få hele bildet skarpt. Dette bildet fra Fjellheisen er tatt med en 17 mm linse (tilsvarende 25 mm på 35 mm format). Selv med en så pass kraftig vidvinkel som 17 mm valgte jeg blender 8 for å være sikker på at hele bildet ble skarpt. Til gjengjeld måtte jeg da opp i ISO 500 og tok bildet på et 1/250 sekund ettersom jeg ikke ville risikere bevegelsesuskarphet. Kamera: Nikon D300 (speilrefleks).