Makrofotografering og lukkertider

Hvor rask lukkertid bør man bruke for å få skarpe makrobilder av stillestående objekter? Det var problemstillingen. Og, som du nok en gang forstår, er dette en artikkel for nerdene. Også. For konklusjonen er usedvanlig grei og ytterst begripelig.

Nylig kjøpte jeg et makro-objektiv til mine Fujikameraer, X-T2 og X-E3. Det ble et Zeiss Touit 50 mm f:2,8. Det er selvsagt laget for Fuji-X-mount, og styres dermed som et vanlig Fuji-objektiv. Men det har ikke OIS bildestabilisering.

Hvor skal man da legge seg tidsmessig for å få skarpe bilder?

Regndråper på furunåler. Makro. Frihånd.

En gang i tiden var det en slags generell tommelfingerregel om linser og lukkertider som sa at «lukkerhastigheten ikke burde være lengre enn en brøk med antall millimeter på linsa som nevner». Mao: 50 mm = 1/50 sek. 200 mm = 1/200 sek, osv. Det var for fullformatskameraer. Med en APS-C-brikke som har en crop-faktor på 1,5 tilsvarer min 50 mm om lag ei linse på 75mm, og med et stillestående objekt (f eks landskap) på uendelig, burde jeg følgelig ikke fotografere med seinere lukkertid enn 1/75 sek.

Det var teorien.

Spørsmålet er/var om det fantes noen slags «tabell» som ga svar på anbefalt lukkertid når man begynte å krype nedover makro-skalaen, f.eks. 1:8, 1:4, osv. Jeg la ut et spørsmål på brukerforumet til det norske nettstedet www.foto.no. Svarene var vel som forventet: De mer pragmatiske anbefalte å gjøre et forsøk og se, de mer matematiske kom med ymse beregninger, og så kom selvsagt nerdene på banen og begynte å diskutere lysets inntrenging i lagene i Kodachrome-filmene. I det hele tatt…

Stemorsblomster med humle. Frihånd.

Men i og med at jeg hadde kjøpt et tysk objektiv så jeg for meg at konstruktøren, Herr dr.ing. NN, hadde laget en 50 siders manual der disse sakene var utregnet med fire desimaler, i tråd med tysk Gründlichkeit. Derfor sendte jeg en tidlig kveld en mail til Zeiss i Tyskland. Svaret kom i løpet av 10 minutter:

Dear Harald,

Thanks for your inquiry and congratulations to your new TOUIT lens!

Yes, you´re right, a hand-held shutter speed time of 1/75s with a 50mm lens on an APS-C size cameras would be the rule of thumb when shooting non-moving objects on longer distances (e.g. landscape).

There are no «standard rules» regarding shutter speed times in macro photography. Close-up photography is always critical in terms of camera shake, also regarding «axial shake» (moving slightly forwards/backwards out of the depth-of-filed). A solid tripod is recommended when shooting close-ups and macro down to an image ratio of 1:1.

When shooting out of free hands, I would always recommend a shutter speed time of 1/250 or shorter on closer distances.

With Best regards
Bertram Hönlinger
Customer Care Center, Consumer Products
Carl Zeiss AG
Carl-Zeiss-Straße 22, 73447 Oberkochen, Germany

Hageplante, frihånd.

Konklusjon:

Punkt 1: Jeg er imponert over at Zeiss har en oppegående svartjeneste, betjent av dyktige levende mennesker. Til sammenligning kan du prøve å finne epost-adressen til de fleste andre store selskaper (vi nevner ikke navn).

Punkt 2: Jeg er også imponert over Bertram H. fra Oberkochen som så elegant oppsummerer på få linjer hvor enkelt dette egentlig er: Bruk stativ, prøv deg frem, og hvis du tar på frihånd gå uansett aldri under 1/250 sek.

1-0 til Zeiss og til Bertram.

Valg av ISO, f-stop og lukkertid i konsertsalen

Når knapt 90 korpsmusikere fra seks steder i tre kommuner arrangerer konsert, må det foreviges for ettertiden. I disse kommunesammenslåingstider er det også litt historisk at fem av korpsene er hjemmehørende i to kommuner som snart skal slås sammen. I det hele tatt…

I slike settinger er det alltid en avveining ved valg av utstyr. Jeg valgte denne gang «tungt utstyr»: Nikon D700 (fullformat), normalzoom og telezoom. Pluss et solid Manfrotto-stativ og en trådløs fjernkontroll.

Bildene skulle tas under selve konserten. Jeg valgte å ta bildet av hele korpset litt ovenfra, fra et galleri. Dette for å få med både musikerne og så mye av instrumentene som mulig. I øyehøyde og rett forfra blir for mye av dette skjult bak notestativ og noter.

Hele orkestret: 38 mm, ISO 800, 1/10 sek, f:7,1.

Den store utfordringen er eksponeringen, altså valg av ISO, lukkertid og blender. Når hele orkesteret skal med i ett bilde blir naturlig nok hver musiker ganske små i bildet. Da er det ønskelig å velge så lav ISO som mulig for å unngå at bl.a. ansiktene blir alt for «kornet». Men lav ISO betyr lengre lukkertid, og et orkester med dirigent i full aktivitet sitter på ingen måte stille. Videre ønsker man jo dybdeskarphet som dekker hele korpset, fra dirigenten nærmest til han på pauken helt bak. Det betyr igjen noe mindre blenderåpning. Her er altså tre sterkt motstridende ønsker. Kompromisset i denne settingen ble ISO 800 noe som på fullformat gir akseptabelt korn, blender 7,1 som ville gi nok skarphet på hele orkesteret. Men: Da havner vi på 1/10 sekund. Og holder det?

Kamera sto på stativ og jeg hadde satt på trådløs fjernstyring. Det betyr at jeg kunne konsentrere meg om å følge med hele korpset, dirigenten og musikken – bare med en utløser i hånda. Jeg ventet på rolige passasjer, til alle (eller så mange som mulig) spilte på sine instrumenter, og helst til dirigenten holdt begge armene sånn pass i ro. Det ble mange bilder! Men hvis man med litt flaks får to-tre-fire bilder som er gode nok, får man være fornøyd.

Det ideelle er å overvære generalprøven, og her merke seg når det passer best å ta bildene.

Til oversiktsbildet brukte jeg min lyssterke og skarpe Nikon 18-55 f:2,8 på om lag 38 mm brennvidde. I tillegg brukte jeg eksponeringskompensasjon flittig. Med så mye mørke flater er det fort gjort å brenne ut lyse ansikter.

Bildet av musikere: 160 mm, ISO 1000, 1/100 sek, f:4,5. Her valgte jeg litt mindre blenderåpning for å få større dybdeskarphet, men du ser at de som står helt bak er lett uskarpe.

Etter pausen fotograferte jeg detaljbilder med min like skarpe og lyssterke Nikon 50-200 f:2,8 nede i salen (håndholdt, men det er lurt å koble inn vibrasjonsdemping i linsa, og gjerne lene seg mot veggen for ekstra støtte). Jeg valgte å fotografere fra siden, for å kunne se «bak» notestativene. Her nede skrudde jeg ISOen litt opp. Med større «ansiktsflater» tåles litt mer «korn».

Dirigentbildet: 200 mm, ISO 1000, 1/200 sek, f:2,8. Her var det greit å kjøre på full blender ettersom det kun var dirigenten som skulle være skarp.

Alle bildene er tatt med Auto hvitbalanse, og bildene behandlet i Lightroom.

På en korpskonsert er det så mye lyd at man neppe hører et godt gammeldags speilreflekskamera. På konserter med lavere lydnivå bruker jeg oftest min Fuji X-E3 satt over i elektronisk lukker. Den er 100 % lydløs. I tillegg kan du på dette kameraet velge bort bilde på LCD-displayet, og kun aktivere søkerbildet i okularet når øyet mitt nærmer seg. Mer diskret kan man knapt gjøre det.

Har du gode konsert-knep du vil dele med andre?

Fakta: Konsert etter helgeseminar i februar 2019. Korpsmusikere fra Kjeldebotn, Ballangen, Ankenes, Narvik, Bjerkvik og Evenes under ledelse av Idar Torskangerpoll.

Fang bevegelsene – med sakte lukkerhastighet

Til en artikkel i ei bok skulle jeg ta et bilde av ei lita elv som renner gjennom en by. Det ble litt stress.  Deadline for boka var sein vår, og jeg ønsket ideelt sett både grønne trær og ei elv med solid vannføring. Dårlig kombinasjon i min kant av verden.

Jeg tok først en fotorunde mens elva antatt var på sitt største. Det var før trærne hadde fått antydning til blader. Det ble ikke bra.

Ved neste runde var det litt mindre vann, men til gjengjeld mer liv og farger i både gress og trær. Så der sto jeg, kun med mitt lille og hendige Fujifilm X-E3, medbringende to linser i sykkelveska: Standardobjektivet 18-55 mm og en Samyang 12 mm, en fast vidvinkel med andre ord.

Men ikke noe stativ.

Bilde 1: 1/10 sekund

Tips nr. 1: Dra aldri på elvefotografering uten stativ.

Stort sett hjelper det ikke om komposisjonen er flott, for ei elv blir aldri slik hodet og øynene dine ser den hvis du fotograferer med for rask lukker.

Bilde 2. 1/220 sekund.

For å komme ned i ønsket lukkertid måtte jeg skru ISOen ned i 100 og gå ned til blender f:22.  Da først kom lukkerhastigheten ned i ca. 1/10 sekund. Som sagt: Uten stativ.

Det er da man tar frem gammel lærdom fra tiden som aktiv skytter: Pusteteknikk.

Tips nr. 2: Pust dypt inn (og ut) et par ganger. Så stopper du midt i andre utpusting. Du har kamera klart til skudd. Nå fin-komponerer du bildet, og trykker inn utløseren etter maks tre-fire sekunder (for da vil kroppen ønske mer oksygen). Sånn gjorde vi på skytebanen, og sånn kan du – stort sett – klare å eksponere på lange lukkertider selv uten stativ.

Bare husk at mens du kanskje klarer 1/10 sek på en 12 mm, så må du trolig opp i minst 1/100 sek på en 200 mm.

Bilde 1 viser elva tatt med ISO 100, f:22, 1/9 sek, 12 mm. Elva ble bra, og resten ble akkurat skarpt nok. Det beste bildet!

Bilde 2 viser samme, bare ISO 200, f:8, 1/220 sek. Alt skarp. Men pent? Nei.

Bilde 3: 1/120 sekund

Bilde 3 viser samme elv noe lengre ned i landskapet. Når elva som her bare blir en del av hele bildet, kan man trolig si at rask lukkertid fungerer greit nok. ISO 100, f:8, 1/120 sek, 21 mm.

(Som vanlig kan du klikke på bildene for å få de opp i maks størrelse. Du kommer tilbake til bloggen med å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din)

Enkelt å få ønsket dybdeskarphet

For å få kontroll med dybdeskarpheten må du ta kontroll over blenderen. Sånn grovt sett. Det er ikke verre enn det. Riktignok må du i tillegg også holde styr på ISOen og tiden.

Få ting er så illustrativt på dybdeskarphet som å ta bilder langs et gjerde. Når man for anledningen er på Røros, så er dette både enkelt og stilig.

Alle bildene er tatt med et halvformatkamera, Fuji X-E2 og ei 55-200 mm linse. Linsa er stilt inn på 128 mm på alle bildene. Jeg fotograferer i A(apeture)-modus, det vil si at jeg bestemmer blenderen, mens jeg lar kamera styre tiden.

Bilde 1 er tatt med full åpning, dvs f:4,4 og tiden ble da 1/340 sek. ISO 200. Med full åpning blir bare noen få planker skarpe i dybderetningen. (Som vanlig kan du se bildet i fullt format med å klikke på det. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i browseren din)

I bilde 2 har jeg blendet ned til f:10. Det sier seg selv at med mindre blender, må tiden bli lengre: 1/60 sek. Fortsatt ISO 200. Nå er flere planker skarpe.

Men når jeg nå ønsket å få med så mye skarpt som overhode mulig, og vil blende ned til minste åpning som er f:20, måtte jeg øke ISOen for ikke å få bevegelsesuskarphet. Her bruker jeg ISO 1000. Ved å øke ISOen kunne jeg fortsatt fotografere på 1/60 sekund.

Hvorfor er dette så viktig å kunne? Hvis du nå for eksempel skal ta et virkelig godt bilde av dine barn, hunden din, hesten din eller hva det nå måtte  være, så må/bør du lære deg å sørge for fokus på objektet mens du legger bakgrunnen så uskarp som mulig. Da er løsningen slik:

• Sett kamera i Aperture-modus.
• Bruk «det største hullet» i linsa.
• Bruk «den lengste linsa» du har (så mye tele som mulig).
• Sørg for at det er god avstand mellom objektet og bakgrunnen.
• Sjekk at du har en tid som ikke gir deg uskarpe bilder (og hvis du ser dette, så skru opp ISOen).
• Og så tar du bildet.

Bilde 4 er et eksempel på dette. Jeg valgte ei telezoom-linse som ble stilt inn på 115 mm. Så blendet jeg ørlite ned for å sikre meg at både snuten og øynene ble skarpe. Jeg ville ta bildet med rask lukker for å fryse alle bevegelser, og skrudde da ISOen opp til 1000. Bildet ble nå tatt på 1/1800 sek, noe som sier meg at jeg godt kunne gått ned i f eks ISO 500 og dermed fått 1/900 sek eksponering. Men greit nok.

Ble det mer begripelig?

En linse, samme innstilling, tre posisjoner: Og tre ulike bilder

Den beste «zoomlinsa» du har er beina dine. I dette tilfellet handler det om å bevege seg tre meter fremover, og deretter bøye knærne. Resultatet er tre helt ulike bilder, der det ene nok skiller seg ut som det beste.

Vi tar derfor konklusjonen med en gang: Ikke stå som en stokk og knips alle bildene dine i øyehøyde. Gå litt frem og tilbake (eller til side), løft gjerne kamera over hodet eller legg kamera (og eventuelt deg også) på bakken. Med det kan du få «nye» og spennende bilder du aldri har tatt tidligere.

Bilde 1: Ute skinte sola og løvetannblomstene lyste gule – om enn kanskje ikke så fagre. Nedenfor lå et par småbåter, og i bakgrunnen lå hele fjellrekka med snø på til lang ned i skoggrensen. Hele motivet var flott innrammet av naust-døra. Et fint motiv, tenkte jeg og knipset. Kamera var et Fuji X-E2 (APS-C bildebrikke, dvs. halvformat) med en 18-55 normalzoom. Jeg valgte 18 mm og blender 16 for å få både naust-døra og fjellrekka skarpe. I tillegg øket jeg ISOen opp til 400 for å sikre at jeg kunne ha rask nok lukker (1/200 sek).

Bilde 2: Så gikk jeg strengt tatt bare tre-fire meter lengre frem, stoppet midt i døra, og tok et nytt bilde. Samme innstilling som ovenfor.

Bilde 3: Jeg gikk enda litt nærmere og holdt nå kamera ca. 5-10 cm over bakken. Fortsatt 18 mm, men nå endret jeg blenderen til 18. Dette var (trolig) nødvendig for å få maks skarphet, helt fra blomstene i forgrunnen til bakgrunnen. Eksponeringen her var 1/180 sek.

Altså samme linse, i hovedsak samme blender, men med ulik avstand og høyde. I bilde 1 ser jeg i ettertid at det mørke naustet dominerer for mye. Bilde 2 er «klassikeren»: En grei avfotografering av virkeligheten, men uten både ånd og sjel. Her er alt like viktig. Og dermed blir ingenting viktig. I bilde 3 er det (for meg) åpenbart at den fargerike forgrunnen er hovedmotivet, og at alt det andre er med og bygger opp komposisjonen. Det er nok dette jeg liker best. Men det visste jeg slett ikke på forhånd.

Er du enig? Kanskje ikke. Men hvis du bruker både beina, knærne, hodet og hjertet, og beveger deg både frem, tilbake, til side og opp/ned så har du i alle fall flere bilder å velge mellom, slik at du etterpå i ro og fred kan velge det motivet du liker best.

En bedre historie med uskarpe bilder

Hvem i all verden sier at fotografier må være skarpe? Av og til er det nettopp de uskarpe bildene som forteller den beste historien.

Bildet ovenfor her er ett slikt bilde der jeg har brukt lukkertiden til å skape et bedre bilde, det vil si mer dramatisk bilde. Bildet ble tatt en lørdags formiddag i begynnelsen av februar 2015 da jeg var ute og luftet kameraet mitt. Dette var bare timer før ekstremværet «Ole» braket løs i min kant av landet. Det snødde og blåste en del, men langt fra så dramatisk som bildet fremstiller.

Jeg ønsket å skape et inntrykk av mye vær og vind. Her er det lukkertiden, pluss at både motiv og kamera var i bevegelse, som skaper bildet.
Data: Fujifilm X-E2, f:16, 1/15 sek, ISO 1600, 29 mm (i 35 mm ekvivalent). 

Over her er sønnen til en kollega. Hun beklaget seg over uskarpe bilder fra sitt nye digitale speilreflekskamera. Jeg importerte og så på bildene via Lightroom. Årsaken til uskarpheten? For lang lukkertid! Bildet er nemlig tatt på 1/15 sekund, og vis meg den våkne ungen som blir sylskarp på 1/15 sekund.  Data: Nikon D3200, f:4, 1/15 sek, ISO 800, 27 mm (i35 mm ekvivalent).

–Strålende, sa jeg, da jeg så bildet. Og så begynte jeg frisere litt på bildet, ikke minst å korrigere fargetemperaturen (fortsatt febersyk og nokså rød). Da jeg var ferdig, var også hun enig at det var et strålende bilde.

Og så fikk hun klar beskjed om å gå hjem og ta flere slike bilder av en flott liten kar. Mange bilder. Men hun måtte regne med å kaste 95 prosent av dem. Til gjengjeld kunne hun beholde 5 prosent bilder som det oser liv og energi av.

(I en liten parentes nevnte jeg at det kanskje kan det også kunne være smart å anskaffe seg et redigeringsprogram (a la Lightroom) slik at noen av disse bildene i bokstavelig forstand kunne bli løftet opp – og hengt på veggen.)

Et sylskarpt bilde av junior med sylskarp bakgrunn blir en grei «avbildning», men dette blir et bilde som forteller om en liten kar som er i bevegelse og som det er liv i.

 

Hva kan du gjøre hvis du vil eksperimentere med denne type bilder?

Det enkleste er å sette ISO-verdien på Auto, og så velge for eksempel fast eksponeringstid på 1/15 sekund (still inn på S (for shutter) og velg tid her). Prøv gjerne med litt saktere og litt raskere lukkertid også. Og så fyrer du løs. Etterpå kan du kose deg med å bla gjennom resultatet. Ta på deg «kunstnerbrillene» og se etter det spontane og uventede.
Lykke til.

Jeg har skrevet flere artikler om dette tidligere. Her er en av dem.

Uskarpe eller skarpe bilder – opp til deg!

Hvilket av de to bildene her liker du best: Det skarpe eller det uskarpe? Bildene er tatt tett etter hverandre. Det ene på 1/160 sek. Det andre på 1/10 sek. Ellers har de fått stort sett samme behandling.

Bildetekst, skarpt bilde: ISO 100, 28 mm, f:2,8, 1/160 sek.

På det første bildet har lukkerhastigheten rukket å fryse bladene som blafret i vinden. Rask lukkertid betyr også større blenderåpning, slik at bakgrunnen er noe mer diffus her. Og selvsagt omvendt på det uskarpe bildet, der lang lukkertid også betyr mindre blenderåpning og større dybdeskarphet.

Bildetekst uskarpt bilde: ISO 100, 28 mm, f:9, 1/10 sek.

Konklusjon:
Når du er ute og fotograferer, så forsøk deg frem med ulike lukkertider. Har du kamera i P-posisjon (Program) så er det enkelt, ettersom blenderen automatisk endrer seg når du endrer lukkerhastighet.

Hvis du fotograferer med lang lukkertid og vil ha noe av bildet helt skapt, så sier det seg selv at du også må ta med deg et godt stativ.

Begge bildene er behandlet om lag som det fremgår av denne skjermdumpen fra Lightroom. Histogrammet er strukket for å få full dynamikk, jeg har øket mellomtoner ved å plusse på litt Clarity og lagt på litt mer fargemetning i Saturation. Og så har jeg laget en ørliten S-kurve for å øke høylys og få mer metning i skyggepartier. Det som ikke kommer med her er en viss vignettering av bildet (mørkere hjørner) for å få hovedfokus på midtpartiet.

 

 

Hvordan få bevegelsesuskarphet

Å få deler av et bilde til å være sløret, dvs. bevegelsesuskarpt, er svært enkelt. Det du trenger er et kamera, et godt stativ, en fjernutløser (snor, IR eller tilsvarende) – og som regel også et gråfilter. Og litt fantasi.

Tenk at du skal ta bilde av et landskap med ei elv i forgrunnen. Du vil at landskapet skal være skarpt, men la elva være sånn passe uskarp.

Bildetekster: Eksemplene her er fra ei strand i Lofoten. Graden av uskarphet i havet skyldes eksponeringstiden som ligger fra ca. 1 sekund til 1/13 sekund. Blender 11-22. ISO 100 og et ND8-filter. Og selvsagt stativ.

Her er oppskriften: Sett kamera på stativ og komponer bildet. Gå over til S (for Shutter) og skru lukkeren ned til f.eks. 1/10 sekund. Du må ha så pass lav lukkertid for å få elva til å bli uskarp. Bruk laveste ISO. Med kamera i S-modus vil blenderen nå stille seg selv inn. Hvis det er (for) mye lys vil du ofte ikke klare å få et korrekte eksponert bilde, tross minste blender. Da vil det være nødvendig å stenge noe av lyset ute. Det gjør du enklest med et gråfilter, f.eks. ND8. Det er kort og godt ei glass-skive som er nøytralt grå. Det finnes nå også gråfilter som kan justeres trinnløst fra f.eks. ND 2-8. Har du et pola-filter kan dette også i noen grad gjøre nytten med å stenge ute lys. Men min erfaring er at du egentlig bare trenger et 8-filter. Med dette foran vil du kunne fotografere med lukkertider på litt under ett sekund.

Hvis det er stille og rolig, og trær og blomster står i ro, vil du få et bilde der elva blir «flytende» i dobbelt forstand, mens resten blir skarp. Gjort på en nennsom måte kan dette bli stilig.

Graden av uskarphet avgjør du med lukkertiden. Med eksponeringstid på f.eks. 1-3 sekunder blir alt som rører på seg utflytende. Elva kan bli melkeaktig og diffus. Går du opp til f.eks. 1/25 sekund vil du kunne se deler av elva ganske tydelig, mens den først blir utydelig der den går over til foss og stryk.

Det samme gjelder også om du ønsker havet og bølgene uklare. Prøv de samme lukkerverdiene som foreslått ovenfor.

Noen synes dette er råstilig. Andre ikke. Gjør det du liker.

Her et tips: Når du har kamera på stativ, så hvorfor ikke to helt identiske bilder: ett bilde på 1/10 sek eller saktere og ett på 1/500 sek. Hvis du nå importerer begge bildene i Photoshop og legger det skarpe bildet nederst og det uskarpe øverst (Layers), så kan du eksperimentere litt med gjenomskinneligheten til det øverste bildet, slik at du får et bilde som i hovedsak er uskarpt, men der du ser skarpe elementer inn i det uskarpe.

Som sagt: Litt fantasi er ikke av veien.

Fullformat: Skarpere bilder med mindre blender og raskere lukkertid

Stadig flere skaffer seg fullformatkameraer med høy oppløsning. En av mange årsaker til dette er trolig ønsket om å få enda skarpe bilder. Men skal du klare dette, må du legge av deg noen av uvanene fra tiden med mindre bildebrikker.

På en av faktasidene til Nikoneurope finnes en artikkel om emnet. Jeg vil tro at den ikke står der uten grunn. Trolig er den skrevet på bakgrunn av klager fra ferske og misfornøyde fullformat-fotografer: Bildene blir ikke skarpe nok!

Fakta om størrelse på bildebrikker
Hvis du er i tvil om begreper som fullformat, DX, APS-C, bildebrikke, mm, kan det være lurt å lese denne bloggartikkelen, skrevet for ett års tid siden. Den heter riktignok «Jo større bildebrikke – jo bedre bilder». Dette er en teknisk beskrivelse, og slår ikke i hjel hovedbudskapet i denne artikkelen.

Uskarphet
Hva sier så Nikon om skarphet? I en lang artikkel står det egentlig ikke noe annet enn at flere lysfølsomme punkter på sensoren gjør kameraet mer utsatt for kontrastreduksjon og bevegelsesuskarphet. Dette ser du ikke på LCD-skjermen på kamera og knapt i vanlig visning på PC/Mac-skjermen. Men hvis du forstørrer bildet kraftig opp, vil det kunne være synlig. Vi snakker her muligens bare om forskjellen mellom 98 % og 100 %, men for feinschmekkerne blant oss er dette et hav av forskjell. Og kjøper man et hus til 20.000 kroner og linser med nesten samme prislapp for å få skarpe bilder, så vil man jo gjerne hente ut hele potensialet.

Løsningen
Hva er så løsningen? Det høres ut som en spøk, men når det gjelder kontrast så ber Nikon deg faktisk om å blende ned et par hakk, men ikke for mye for da oppstår andre typer problemer igjen.

Sett i forhold til råd nummer 1, kan også dette synes merkelig: Bruk hurtigere lukkertid enn du tidligere var vant med, og godt innenfor komfortsonen til den linsa du bruker (tommelfingerregel: 1/linsestørrelse – noe som etter min mening er alt for lite, selv med vibrasjonsdemping (VR) ).

Og hvis du må bruke noe lavere lukkertid, så benytt stativ. Bruk da de mulighetene du har for å redusere rystelser i selve kameraet når du eksponerer. Bruk snorutløser eller fjernkontroll, samt LiveView for å forhindre speilrystelser. Eventuelt også modus for forsinket eksponering eller hevet speil.

Benytter du linser med vibrasjonsdemping (hos Nikon kalt VR) må du lese brukermanualen for VR-linsa grundig. Normalt skal du skru av VR når du fotograferer med stativ.

Konklusjon
Kjøper du fullformatkamera får du teknisk sett mye skarpere bilder enn du kan oppnå med en bildebrikke som f eks APS-C (DX-brikke), for ikke å snakke om enda mindre bildebrikker. Men det betinger altså at du bruker rask nok lukkertid, blender litt ned, og eventuelt i tillegg benytter vibrasjonsreduserende tiltak, som stativ, fjernutløser, o.l. Verre er det ikke. Så kan du starte og hente maksimal skarphet ut av ditt fullformatkamera.

Og bare så det er sagt: Selv bryter jeg disse reglene til gangs når det er nødvendig.

Hvordan virker lukkeren i et speilreflekskamera?

Det er blenderen og lukkeren som bestemmer hvor mye lys bildesensoren i ditt kamera skal få. Vi lar blenderen ligge i denne sammenheng, og konsentrerer oss om lukkeren.

Har du et speilreflekskamera, består lukkeren som oftest av en liten enhet med to gardiner som åpnes og lukkes nedenfra og opp. Her er mange bevegelige deler som fyker opp og ned. Lukkeren i et kamera har derfor ikke evig liv.

Bildetekst: På denne illustrasjonen ser du gardinene og motoren som driver lukkemekanismen. Proff-kameraer er bygget for å tåle svært mange eksponeringer. Levetiden er ikke like lang for et kamera beregnet for amatører. Det er en av svært mange grunner til at et proffkamera kan koste 50.000 kroner, mens et som tilsynelatende ser nokså likt ut koster under 1/10. Ill: Digital Camera World

Rullegardin
Lukkeren i et kamera bestemmer hvor lenge bildesensoren blir eksponert for lys, dvs. det bilde du ønsker å ta. Tenk deg et vanlig vindu med to parallelle rullegardiner. Den ene er festet oppe, og dratt for. Den andre er festet nede og kan dras oppover. Vinduet er nå blendet, dvs. i vår analogi: Bildesensoren får ikke noe lys. Slipp så opp den øvre gardinen. Nå eksponeres bildet. Deretter ruller du opp lynraskt den nedre gardinen. Vinduet er nå stengt igjen. Bildet er tatt.

Blits-synk
Omtrent slik fungerer lukkeren i speilreflekskameraet ditt. Bare at det går litt kjappere. Opp til 1/200 sekund vil faktisk hele bildesensoren være åpen. Når du derimot kommer over 1/200 sekund (på svært mange modeller), begynner den nedre gardinen å dras oppover før den første har kommet helt opp. På f eks 1/1000 sekund er det derfor egentlig bare en spalte som fyker oppover.  Dette er årsaken til at den maksimale blits-eksponeringstiden er 1/200 sekund (pluss/minus, litt avhengig av merke og modell). Prøv å fotografere med blits på 1/1000 sekund med et speilreflekskamera, så får du et sort bilde, bare med en tynn horisontal stripe på der du kan se deler av bildet.

Telleverk
Som nevnt har ikke lukkeren evig liv. Skal du kjøpe brukt kamera kan det være greit å vite hvor mange eksponeringer kameraet har tatt? Du finner vanligvis svaret i Photoshop. Gå til File->File Info->Advanced. Se illustrasjon nedenfor. Under ImageNumber fremgår at mitt kamera har eksponert 55.671 bilder.

Men dette tallet er uinteressant med mindre man har en formening om hvor mange eksponeringer en lukker er bygget for. Det sier kamera-produsentene vanligvis ikke noe om. Men det er en slags tommelfingerregel at lukkeren på rimelige konsumkameraer antas å holde rundt 100-150.000 eksponeringer. De profesjonelle kameraene har lukkere som er bygget for å vare opptil 400.000 eksponeringer. Et statistisk estimat basert på et stort antall reparasjoner (riktignok fra et ikke kvalitetssikret nettsted) forteller meg at mitt Nikon D300 har 85 prosent sjanse for å overleve ca. 120.000 eksponeringer og 56 prosent sjanse for å overleve ca. 6 millioner eksponeringer. Så får man ta dette for hva det er verd og krysse fingrene.

Bildetekst: I Photoshop kan du finne hvor mange eksponeringer er speilreflekskamera har tatt. Hvis du ikke finner dette tallet på et jpg-bilde, forsøk på et RAW-bilde.

 

 

Kontroll over dybdeskarpheten

Noen ganger vil man ha skarphet fra skotuppen til bakerste fjelltopp, altså stor dybdeskarphet. Andre ganger ønsker man skarpheten begrenset til øynene og nesa på modellen. Og atter andre ganger gjelder det å få fokus på kun på noen få vanndråper på et gress-strå, med andre ord svært liten dybdeskarphet.

 

Dybdeskarpheten bestemmes av flere forhold, men i hovedsak av hvor stor bildebrikke kameraet ditt har, antall millimeter på linsa (vidvinkel, «normal» eller tele) og blenderåpningen. Blenderen er det hullet som slipper inn lys. Øynene våre har automatisk «blender»-justering: Mye lys=liten åpning. Lite lys=stor åpning. Slik fungerer også et kamera. Det er ganske logisk. Det som ikke er like logisk er tallene på kameraet som angir blenderen: Lite tall=stor åpning. Stort tall=liten åpning.  Men sånn er det altså.

For å få kontroll med blenderen i kameraet ditt kan det være smart å bruke innstilling for blenderforvalg. Hos Nikon heter det A (for Aperture, dvs. blender) og hos Canon heter det Av. Ved å bruke blenderforvalg lar du kameraet selv bestemmer lukkerhastigheten slik at du får et korrekt eksponert bilde. 

Bildetekst: Til venstre ser du innstilling for blenderforvalg på et Canon-kamera. I dette valget kan jeg stille inn hvor stor/liten blender jeg ønsker, mens kamera selv velger korrekt innstilling av eksponeringshastighet.

Når det gjelder dybdeskarphet gjelder den enkle regelen: Jo mindre hull, jo større dybdeskarphet. Og tilsvarende: Jo større hull, jo mindre dybdeskarphet. Men hvordan dette fungerer i praksis er svært avhengig av om du fotograferer med en vidvinkel eller et teleobjektiv.

Skal du ta et portrett, kan du med et speilreflekskamera med stor bildebrikke og ei lyssterk linse (f eks 85 mm og største blender 1,8), kunne legge skarpheten kun på øynene til modellen. Både nesa og ørene er svakt uskarpe, for ikke å snakke om bakgrunnen.

Enda mer dramatisk er det for makrofoto. Bildet øverst har en dybdeskarphet på under en millimeter. Det er små vanndråper på et lite gress-strå fotografert med ei 60 mm makrolinse på full blenderåpning. Og det er nettopp denne lille dybdeskarpheten som gjør det til et bra bilde – synes nå jeg da.

I bildet fra Svolvær under her, var det viktig å få alt skarpt. Bildet er tatt med en 18 mm vidvinkel på blender 11. Med vidvinkel og liten blender (stort tall) blir det meste skarpt. Men for å være helt sikker på å få med alt skarpt på denne type bilder, er det lurt å legge fokuspunktet ca. 1/3 inn i motivet, låse dette fast med å trykke utløseren halvveis ned, og så re-komponere bildet og trykke utløseren helt ned. Dybdeskarpheten er vanligvis større bak fokuspunktet enn foran, i en faktor på 1/3. Derfor dette tipset.

Skarpe bilder før – nå et problem
Vidvinkel-linser har mye større dybdeskarphet enn teleobjektiver. Videre har kompaktkameraer med liten bildebrikke større dybdeskarphet enn speilreflekskameraer med stor bildebrikke. Dette er årsaken til at enkelte kompaktkamera-eiere som tar spranget opp til speilrefleks med større brikke, klager si nød over at mens man tidligere fikk skarpe fine bilder, får man ikke dette til: Enten blir forgrunn skarp og bakgrunn uskarp, eller omvendt. Poenget er at man med et kompaktkamera får skarpe bilder fra forgrunn til bakgrunn «nærmest av seg selv». Nå må den (u)lykkelige speilreflekseieren forstå hvordan blenderen fungerer, og/eller velge linser etter hva man ønsker å oppnå. (Les for øvrig min blogg-artikkel om «problemet» med å oppgradere til speilrefleks).

Lukkertiden
Er nå alt i skjønneste orden? Ikke helt. Det er nemlig minst ett lite problem som oppstår når du skrur blenderen til f eks f:16 eller f:22 for å få så mye skarpt som mulig. Kamera må nå velge lengre lukkertid. Du vinner altså dybdeskarphet men taper tid. Muligens er dette greit hvis det er lys nok, men hvis ikke, kan bildet bli uskarpt. Her må du følge grundig med at ikke eksponeringen kommer under det nivået at det blir rystelesuskarphet. Du klarer muligens 1/30 på en vidvinkel, men selv med full VR innkoblet på en 200 mm tele bør du opp i minst 1/200 for å få et skarpt bilde. Helst mer. Det er to løsninger på problemet: A: Stativ. B: Øke ISO-verdien. Eller begge deler.

Mye nytt (og bra)
Og helt til sist: Mitt gode gamle Nikon D300 begynner å dra på årene, og utviklingen går sin gang. Spesielt for de noe rimeligere speilreflekskameraene (beregnet på amatører som vil ha litt bedre utstyr) er det kommet mange kamera-innebyggede hjelpemidler som gjør denne jobben for deg, bare du stiller inn korrekt. Så på enkelte områder kan det se ut som om utviklingen i all hovedsak går fremover.