Pannekakeobjektiver

«Flat som ei pannekake», heter det. Mitt nyeste objektiv går under begrepet «pannekakeobjektiv», men det er nok en solid overdrivelse. Eller underdrivelse, alt etter hvordan man ser på det. Men det har noen fordeler.

Da jeg på FINN nylig fant et 18 mm 1:2, Ø52, super EBC Fujinon, ble det for vanskelig å si nei. Få dager senere ble linsa satt på en av mine X-E3-kameraer. Og nå kommer muligens den aller største fordelen: Pannekake eller ikke – jeg puttet kamera i jakkelomma og gikk ut på fototur.

Du la merke til det: I jakkelomma!?

Da jeg nylig kjøpte min Didriksons parkas, kommenterte selgeren at «oppi her kan du sikkert få plass til et kamera». Store solide lommer med andre ord. Uten å tvære dette momentet alt for mye ut, så har det altså sine fordeler å slippe å holde kamera i hånda, men ha det diskret og godt skjermet i lomma, og bare ta det opp ved behov.

Riktignok opplevde jeg at jeg tok færre bilder nå enn tidligere da jeg hadde kamera klar til enhver tid, men akkurat det trenger ikke være noen ulempe. Det blir bilder nok.

Joda, jeg har allerede en 10-24 mm, en 18-55 mm og en 23 mm som alternative vidvinkler, men alle ruver betraktelig mer.

Fujis 18 mm f:2 er en gammel traver, og preges litt av det. Frontlinsa fyker frem og tilbake under fokusering, og objektivet er ikke lydløst, for å si det slik. Ikke er det verdens skarpeste heller, men blender du ned et par hakk så er det (i likhet med så mange andre objektiver) skarpt nok.

Alternativet ville vært å skaffe seg Fujis aller nyeste pannekakeobjektiv, en 27 mm f:2,8. Det er betydelig tynnere, men 27 mm (tilsvarende 40 mm i fullformat) ramler muligens mellom to stoler – verken vidvinkel eller normal.

Dybdeskarphet og bokeh? Ikke vesentlig forskjellig fra min 18-55 på full åpning, eller for den del fra min 23 mm. Men så var det dette med å legge kamera i jakkelomma. Og som antydet kan man muligens bli enda mer «usynlig» som gatefotograf med et såpass diskret objektiv og kamera.

Bildene her er selvsagt tatt med «pannekakeobjektivet».

PS: 16. februar er den internasjonale pannekakedagen. Bare nevner det 🙂

Reklame

Det finnes ikke dårlig vær

For noen dager siden slo det meg at det i fotosammenheng ikke finnes dårlig vær, bare «dårlige» fotografer*. Samtidig, og som en naturlig konsekvens av overnevnte oppdaget jeg at «hvis det ikke finnes farger, vel så lager vi farger».*

Fuji X-E3, 18-55@55 mm, 1/200 sek, f:11, ISO 1250.

Yr.no hadde lovet relativt bra vær med solgløtt denne dagen, men i stedet var det tunge skyer, det var +2 grader, det blåste surt og det var regn i lufta. Ved inngangen til mørketiden betyr dette at det er relativt dunkelt. Bare sjekk ISO-verdiene.

Jeg hadde kjørt en halvtimes tid for å komme til et nytt område, og nå fant jeg ut at jeg ikke ville gi meg så lett. Inni en solid parkas med hette var det varmt og godt. Gode hansker og solide varme sko bidro også til velvære. En av mine «foto-lover» sier at «en kald fotograf er en dårlig fotograf».

Min alltid nærværende lille DAB-radio spilte NRK Klassisk via ørepropper. Når man er skikkelig lei av amerikansk valgkampkaos og korona, så er NRK Klassisk en fryd for både kropp og sjel. Da også, forresten.

Fuji X-E3, 18-55@28 mm, 1/150 sek, f:11, ISO 1250.

Bildene som etterpå dukket opp på PC-skjermen hjemme var det jeg vil kalle «grå». I mine øyne var det ikke mye farger her. Men nå skal du vite at jeg er relativt solid fargeblind.

Noen av bildene var høvelig bra komponert, og det var da jeg valgte å skape de bildene «jeg hadde opplevd» der ute, ikke det landskapet som faktisk var der.

Hva gjør man da? Min standarssetting i Lightroom er en ørliten S-kurve, noen få hakk Clarity og noen få hakk Saturation. Så justeres eksponeringen. Deretter drar jeg Whites og Blacks for å få et tilnærmet fullt histogram – der hvor det faktisk er hvitt og svart. Hvitbalansen er som du forstår ikke helt greit å avgjøre for mine øyne: På denne tiden av året er blått en dominerende farge, og sånn må det bli på bildene også. Men ikke fullt så blått som kamera noen ganger skal ha det til. Hvis du og LR ønsker å la hvitt bli hvitt via pipetten, så blir det aldeles feil. Her må man dra nennsom og bare bestemme seg for fargetonen i bildet. Siste steg er ofte Graduated filter og justerings-kosten. Med disse kan man «male» over deler av landskapet og gjøre en strandsone litt lysere eller himmelen avtonet mørkere.

Fuji X-E3, 18-55@29 mm, 1/160 sek, f:11, ISO 1250..

Det er flere verktøy, men jeg stopper her. Det er nemlig nå at du kan bruke en time eller mer på å fin-justere bildet. Nå kan det tomme huset bli akkurat så blått som du ønsker, og de døde, blasse gress-stråene kan få den gylne fargen du håpet sola kunne bidratt til. Nå kan du også gjøre trestammene ørlite lysere, slik at det ikke bare blir en mørk masse, men trær.

Konklusjon: Det enkleste ville vært å bare bli sittende i en varm og god bil, og så kjørt hjem siden sola aldri kom. Men med gode klær, ønske om bra bilder og frisk luft, og med Mozart & Co på øret, så anbefales at du går ut, fotograferer, og så går hjem og lager de bildene du så for ditt indre da du var der.

Fuji X-E3, 18-55@18 mm, 1/125 sek, f:11, ISO 1250.

*PS: Man blir miljøpåvirket. Fra min tid i Turistforeningen het det selvsagt at «det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær», og fra min tid som avisjournalist var det et (internt) utsagn som sa at «hvis det ikke finnes nyheter, vel så lager vi nyheter».

Mine favorittkameraer

Det er ofte gode grunner når fotografer får en viss forkjærlighet for noen av sine kameraer.

Nikon FE – et fantastisk kamera som tok bilder akkurat slik jeg ville. Men skyvezoomen må være den dårligste linsa Nikon noen gang har laget.

Jeg minnes selv mitt analoge Nikon FE som klart ble foretrukket foran hele serien av dyrere Nikon-kameraer. Og så minnes jeg Nikon D300, som er/var en liten arbeidsgamp med APS-C-brikke. Fullformat-kameraet D700 var bedre, ga skarpere bilder – men var tyngre.

I en lang periode gikk jeg og ventet på at Nikon skulle komme med et godt speilløst kamera i APS-C eller fullformat, men til sist ga jeg opp.

X-10 var et flott lite kamera – men med litt for liten bildebrikke.

Det var slik Fujikameraene kom inn i livet mitt. Det ble en hel serie med bra kameraer. Da X-E2 kom var jeg nesten fornøyd, men det var noe med følgefokus som ikke funket godt nok. Så kom X-E3, og jeg fikk samme følelse som da Nikon D300 kom. Dette var bra, og det var godt nok for meg og mitt bruk.

For ett års tid siden gled jeg og «gikk på trynet» som man sier. Kamera smalt i bakken. Det gikk bra med meg, men litt verre med kamera. Det ble noen merker her og der, men viktigere var at låsetappen på linse-ringen nå ble litt humørsyk. Når jeg skulle skifte linse hendte det rett som det var at låsetappen ikke ville låse. Først etter litt skruing frem og tilbake, gikk det – som regel – bra.

Den legendariske Henri Carteri-Bresson fotograferte med Leica hele livet.

Jeg så for meg en lang og dyr reparasjonsprosess med sending av kamerahus til England, der man har Europeisk verksted for Fuji. Fuji selger ikke deler til andre enn sine egne verksteder, så det var ingen ide å forsøke å få en flink nasjonal kameradoktor til å se på pasienten.

Vivian Maier foretrakk Rollei 6×6

Det var da jeg kjøpte meg et brukt Fuji X-T2 – en slags reserve til mitt E3. T2 er et flott kamera, men på samme måte som D700 ble det tungt (det vil si litt tyngre) i forhold til den lette lille E3. På mine mange vandreturer ble det derfor til at jeg fortsatte å ta med E3 – ofte bare med én linse -, mens T2 ble liggende hjemme. På kritiske jobber tok jeg imidlertid med T2 og hele pakken med linser.

Pentax 6×7 var/er et makeløst kamera. Jeg brukte det mest til fotografering fra fly.

Jeg begynte nå å lure på om jeg i stedet for reparasjon, ganske enkelt skulle kjøpe meg nytt E3-kamera. Men: E3 var nå gått ut av produksjon. Kun kit ble solgt, og jeg hadde alle kit-linsene fra før. Hva med brukt? Forbausende få E3-kamerahus var til salgs. Kanskje er det ikke solgt så mange, eller kanskje har alle som eier et slikt kamera også forelsket seg i kameraet.

Lykken står den tålmodige bi: En dag dukket et E3 kamerahus opp på FINN. Jeg klikket videre, og oppdaget snart at selger bodde i samme by som meg – og at vi faktisk kjente hverandre. Salg ble avtalt tvert. Han hadde faktisk kjøpt dette på grunn av en blogg-artikkel som skrøt uhemmet av kameraet. Min blogg. Den du leser i nå.

Mine to foretrukne Fuji X-E3-kameraer.

Så nå sitter jeg her med to E3 kamerahus, og lurer selvsagt på om jeg på denne måten har gått baklengs inn i fremtiden. Kanskje. Kanskje ikke. For kanskje er det jeg som er den smarteste her, som ikke henger meg på, og bare MÅ ha aller, aller siste kamera, men stopper opp når jeg har fått noe som er godt nok og som passer meg. Jeg velger å tro på dette, samtidig som jeg vet at kjærlighet gjør blind.

Mer om Henri Cartier-Bresson

Mer om Vivian Maier.

Med kun én fast linse på ferietur

Kan man klare seg med ett kamerahus og ei fast linse på en ferietur – som også betyr en del fotografering  utover de vanlige familiebildene? Svaret er i all hovedsak ja. Det byr på noen få kompromisser, men det å reise med kun ei linse er en «øvelse» som kan anbefales.

Etter en liten høstferie på Kreta, er det nå på tide med oppsummering og varetelling.

Kamerahus

Som kamerahus tok jeg med min Fujifilm X-E3. Det er et lite og kompakt kamera med (nesten) alle funksjonalitetene til sine langt tyngre og større storebrødre. Spør du meg, så kommer Fujifilm X-E3 svært godt ut når det gjelder komboen bildekvalitet, størrelse og vekt. I den rekkefølgen.

Linse

Som eneste medbragte linse var en 23 mm, Fujinon Super EBC XF 1:2 R WR. Mye morsomme bokstaver her. Sistnevnte bokstavkode, WR, betyr at linsa er Water Resistant, heldigvis uten at det ble bruk for dette. En 23 mm på en APS-C-sensor («halvformat») tilsvarer 35 mm på et fullformatkamera, altså en «passe» vidvinkel.

Det finnes fotografer som stort sett bare bruker 35 mm ettersom det er en fin mellomting mellom vidvinkel og normal. Du får med «passe mye» uten all verden av forvrenging. Dessuten er linsa lita og lett, og optisk minst like bra som for eksempel 23 mm f:1,4 – til en helt annen pris.

Zoome med beina

Stort sett fikk jeg tatt de bildene jeg ønsket. Med fast optikk må man lære seg å «zoome med bein», noe som selvsagt bare betyr at man må gå fremover for å velge mindre utsnitt, og rygge for å få mer med. Men i trange gatesmug holdt det hardt å få med både pipa og dørstokken. Et par ganger savnet jeg min 10-24 mm.

Ikke stress

Jeg synes det var ganske avstressende med kun ei fast linse på kamerahuset. Mange kan oppleve at det til enhver tid er «feil» linse på kamerahuset i forhold til behovet i øyeblikket: Med en kraftig vidvinkel på, oppdager du et motiv som krever ei tele. Og så er det å skifte frem og tilbake hele tiden. Nå vet du hva du har å forholde deg til: 23 mm og punktum.

Med ei «fast» linse på kamera gjennom hele ferien unngår du også støv og sand på bildebrikken: Hjemme tar du en siste støvpuss av hus og linser før du skrur igjen – og reiser, så sparer du mye retusjarbeid når du kommer hjem.

Konklusjon

Denne gang var det om lag 95 % familieferie og 5 % fotoshoot. Ut fra dette var jeg godt fornøyd med valget av kamerahus og linse på turen. Så fornøyd at jeg gladelig anbefaler deg å gjøre det samme, under tilsvarende forhold.

I andre sammenhenger da det kan være viktig å komme hjem med et større utvalg av ulike bilder, ville jeg nok valgt å ta med et noen linser ekstra.

35 mm: Gatefotografenes (og mange andre) sin beste linse

Aldeles uvant for meg, valgte jeg på en ukelang tur nylig å ta med kun ett objektiv: 23 mm, som tilsvarer 35 mm på fullformat. Ble jeg fornøyd? Jo, men ikke umiddelbart.

Da jeg for litt siden oppgraderte kamerahus fra Fuji X-E2 til E3 valgte jeg som «kit-objektiv» en 23 mm i stedet for 18-55 som jeg har fra før av. I flere måneder har dette objektivet stort sett ligget på vent. Det har liksom aldri vært bruk for det, ettersom det jo dekkes av 18-55.

Men denne gangen ville jeg reise lett. Kun ett hus og ei linse. Jeg falt på 23 mm. Ingen fotobag, kun hus og linse øverst i ryggsekken.

Fra min tid som fotojournalist er jeg glad i ekstreme vidvinkler. 20 mm og 28 mm var fast på mine filmbaserte Nikonkameraer. På Nikon D70 og D300 ble det 10-20 mm. Da jeg gikk over til fullformat på D700 kom raskt en 12-24 i sekken.

En 35 mm var aldri på tale. Før nå. Én hyggelig uke og 500 bilder senere er det kanskje på tide på oppsummere.

Minus:

Til å begynne med virket bildevinkelen for liten (gammel vane, vond å vende). Når jeg etter hvert lærte meg å vurdere bildevinkelen, var det stort sett bare å gå lengre bak eller akseptere kutt. Ellers kommer ikke på noe negativt å si om denne linsa.

Plus:

Skarp optikk, lyssterk nok, fin bokeh selv passe nedblendet, liten og hendig, diskret, fint å kunne stille inn blender uten å se gjennom søkeren.

 

Her er hva andre skriver om 35 mm brennvidde

• God til: gatefotografering, eventfotografering og portretter i miljø.
• 35 mm er en klassisk brennvidde for mange fotojournalister. Dels fordi kan man komme tett på der det skjer, og dels bevarer man miljøet og omgivelsene som gir bildet kontekst. Av samme årsak glimrende for bryllups- eller eventfotografering.
• Det er også det perfekte objektivet for å fotografere på tvers av middagsbordet, hvor 24 mm kan forvrenge ansikter. (Kilde: digital-foto.no)
• En brännvidd på 23 mm, på en kamera sensor i APS-C-storlek, motsvarar 35 mm brännvidd i fullformat 24x36mm. Detta innebär i klartext att detta är en moderat vidvinkel, lämplig för en mängd olika användningsområden. Det kan handla om allt ifrån landskapsbilder, arkitektur och interiör till porträtt och gatufotografi. Många fotografer genom åren har haft 35 mm-optik som sin «arbetshäst» och allra mest använda.
• Info: Fujifilm Fujinon XF 23/2,0 R WR ble bästa APS-C optik med fast brännvidd, enligt TIPA 2017. (Kilde: cyberphoto.se)

 

Bildetekster (alle bilder tatt med linse 23 mm/f:2,0 og med Fujifilm X-E3):

Gul bil: 200 iso, f:2,0, 1/80 sek. Foto tatt på kvelden. Overraskende stor dybdeskarphet. Burde vært høyere iso og mindre blender, men godt akseptabelt.

Engelsk frokost: 200 iso, f:2,0, 1/450 sek. På så nært hold blir det fin bokeh.

Festning: 200 iso, f:4,0, 1/350 sek. Man blir tvunget til å gjøre utsnitt. Med en ultravidvinkel ville personen i portrommet forsvunnet.

Operaen: 320 iso, f:9, 1/950 sek. Skarpt over det hele. Selvsagt.

Fargerik dame på Karl Johan (som noen påstår er artisten Aurora Aksnes): 200 iso, f:6,4, 1/110 sek. Blender 6,4 for å sikre skarphet på motiv. Tross dette er bakgrunnen passe uskarp. Gatefotoobjektiv! Her er kanskje 35 mm på sitt beste.

(Og som alltid: Klikk på bilder for å se i maks størrelse. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst i venstre hjørne på nettleseren din)

Nattfotografering av bevegelig mål

Våre nye digitale kameraer finner lys der det nesten ikke er lys. Men det har sin pris.

Det ville seg slik at jeg var i Drøbak i midten av august 2018, da Queen Mary 2 var en snartur innom Norge, og på tur sørover fra Oslo. Med 16 knops fart skled den 345 meter lange og 48 meter brede båten forbi fastlandet og det legendariske fortet på Oscarsborg.

(Se bilde i fullt format ved å klikke på det. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din). 

Jeg kunne ikke dy meg. På stranden hadde jeg en Fujifilm X-E3 med APS-C brikke og for anledningen kun en fast 23 mm f:2. Det var overskyet og mørkt. Svært mørkt. Jeg måtte opp i 12 800 ISO og valgte selvsagt full blenderåpning. Med 1,5 steg eksponeringskompensasjon kom jeg ned i 1/45 sekund. Jeg valgte å holde kamera i ro (altså ikke panorere): Dersom noe ville bli uskarpt måtte det bli båten, og ikke festningen. Jeg valgte å stå under et tre med greiner, selv om bladene ville bli uskarpe, men de ga en bra innramming av motivet, samtidig som de dekket en flate der man svært tydelig ser kornene.

På displayet kunne jeg se tegninger i himmelen, muligens speilinger fra Oscarsborg, men mest trolig fra Drammen. Dette sjekket jeg ut mens skipet var på vei til posisjon.

Og resultatet: Det kunne blitt fint dersom det hadde vært tatt tidligere på kvelden. Nå ble det ganske enkelt for mye korn (dvs. det er ikke «korn» men elektronisk støy fra sensoren). Men tross alt må vi vel la oss imponere over at det går an å ta bilder av bevegelige motiv i mørke.

Bildet ble tatt i RAW-format og etterbehandlet i Lightroom. Kun ørlite oppskarping og deretter litt mer fargestøyreduksjon. Deretter + 1,5 i eksponering og reduksjon av skygge.

Noen ganske alminnelige fototips i gråvær

Årets fotoshoot er over. I en drøy uke har man fartet rundt i på jakt etter bra motiver. Det var ikke helt enkelt når det stort sett var gråvær og regn, regn og gråvær – og et par små solgløtt innimellom.

Her kommer noen få bilder fra de første dagene, ispedd noen små kommentarer som du kanskje kan få litt lærdom og inspirasjon av.

Det lille ekstra

Her et eksempel på det jeg har skrevet om tidligere: Det ene lille elementet som løfter et ellers flatt og kjedelig bilde noen hakk oppover. Bildet er tatt fra båt. Her er det minst 75 % flaks, for måker er ikke alltid like samarbeidsvillige. A: De må være der. B: Vingene må være korrekt utstrukket for å ta seg ut på bilder.

Lyset var 100 % flatt, så det lille ekstra lyset i trærne er produsert i Lightroom.

CAMERA   Fuji X-E3. LENS  XF18-55mmF2.8-4 R LM OIS. ISO 250. FOCAL LENGTH 18.0 mm (27.0 mm in 35mm). APERTURE  f/5.6. EXPOSURE TIME  0.00133s (1/750)

Makro

Et sett med mellomringer eller forsatslinser koster ikke all verden. Du trenger altså ikke ei dyr makrolinse for å fotografere for eksempel planter. Her har jeg satt en mellomring mellom kamerahus og standard-zoomen, og fått solide muligheter til å gå på fotojakt i skogbunnen. Og, hvis du ikke visste det: gråvær er helt OK for makrofoto. Sol er pyton.

CAMERA  Fuji X-E3, LENS XF18-55mmF2.8-4 R LM OIS, ISO 500, FOCAL LENGTH 34.3 mm (51.0 mm in 35mm), APERTURE  f/3.6, EXPOSURE TIME  0.005s (1/200)

Himmel og hav

Nok et bilde fra båt. Selv om havet er rolig her, er det smart å øke lukkerhastigheten for å unngå bevegelsesuskarphet. Når det gjelder komposisjonen blir det her et samspill mellom en «tung» bunn og en høy himmel. Normalt sett anbefales ikke å dele bildet i to, med horisonten midt på. Bildet var tatt i gråvær der holmen på «negativet» var nesten svart, så her er det mye arbeid i Lightroom som ligge bak at det overhode ble et bilde av dette: Avtonet himmel og hav. Oppletting av holme. Ekstra oppletting av lyst fjell mot hav.

CAMERA  Fuji X-E3, LENS  XF18-55mmF2.8-4 R LM OIS, ISO  250, FOCAL LENGTH 55.0 mm (83.0 mm in 35mm), APERTURE  f/7.1, EXPOSURE TIME  0.00063s (1/1600)

Isolere forgrunn

Her et klassisk eksempel på hvordan man kan isolere forgrunn fra bakgrunn. Løsningen heter lang teleobjektiv, stor blender og så lang avstand mellom objekt og bakgrunn som mulig. Jeg måtte spasere litt rundt i området før jeg endelig fant rette vinkel. Pluss litt jobb i Lightroom. Pass på at bakgrunnen er så rolig som mulig.

CAMERA  Fuji X-E3, LENS XF55-200mmF3.5-4.8 R LM OIS, ISO 500, FOCAL LENGTH 156.1 mm (234.0 mm in 35mm), APERTURE  f/4.5, EXPOSURE TIME 0.00125s (1/800)

Solgløtt

Så, endelig, et gløtt av sol, og da gjelder det å jobbe raskt. Vi ble velsignet med en liten solstråle ned på det lille neset med furutrær, mens bakgrunnen i all hovedsak ble liggende i skygge. I Lightroom ble både sol og skygge forsterket litt, og med malepenselen ble toppen av furuene og mosen gjort litt lysere for å fremheve disse elementene.

CAMERA  Fuji X-E3, LENS XF55-200mmF3.5-4.8 R LM OIS, ISO 250, FOCAL LENGTH 134.5 mm (202.0 mm in 35mm), APERTURE  f/7.1, EXPOSURE TIME 0.00167s (1/600)

More to come…

Nødvedig med bildebehandling – av og til

I riktig gamle dager, da man fotograferte med negativ sorthvitt-film og tilbragte timer i mørkerommet for å skape gode bilder, da kan jeg ikke minnes at man brukte begrepet «bildebehandling», selv om det var nettopp det som foregikk under svakt rødt lys.

Jeg innbiller meg at dette begrepet hører den tidlige digitale verden til. Eller hørte.

A: Ubehandlet RAW-fil. Her ligger histogrammet som en krympet gausskurve midt på, uten sorte felt og uten hvite felt. Et klassisk flatt bilde under slike omstendigheter.

Kanskje er begrepet på vei ut i dag. De fleste kameraer og mobiler leverer utrolig gode jpg-bilder under gode forhold. Det sies for eksempel at Fujifilms jpg-algoritmer gir langt bedre bilder enn de fleste selv klarer å få til ut av RAW-filene sine. Jaja!?

B: Her er bildet kjørt gjennom min enkle «standardprosess» som består av svak oppskarping, ørlite konstrastheving og fargemetning, og en flik av en s-kurve. Punktum. Et bilde med full dynamikk ville nå klart seg uten mer behandling.

Uansett om «bildebehandling» stort sett er/var noe som tilhørte 1990-2010-tallet, så er det gudskjelov ennå mange nok av oss som liker å drive på med bildebehandling – dra litt i spakene, endre hvitbalanse, komplettere histogrammet, croppe litt her og der og kanskje konvertere bildet til sorthvitt.

C: Her er histogrammet trukket ut både i sort og hvit-side av skalaen (hvit +56 og sort -29) i Lightroom (se lite bilde). Så litt mer clarity. Og kapping i bunn og litt på topp for å få en viss «panorama-effekt».  Det skulle vært morsomt å fotografert samme motiv i jpg, og så sammenlignet. Det får bli neste gang.

Jeg har hytte et sted som er velsignet med en fantastisk fjellrekke mot sør. Når sola kommer opp eller går ned, og kaster vannrette varme lysstråler, får vi et scenario av en annen verden. Men dette er trolig en (av ganske mange) lyssettinger som kameraer ikke takler godt nok på egenhånd. Derfor litt bildebehandling «i det moderne mørkerommet»: Lightroom.

D: Bilde C ble konvertert til sorthvitt i Silver Efex Pro, med en av de ferdige malene i programmet, og så lagt på ei ferdig-ramme. Punktum.

Bildeserien her viser ett slikt bilde under prosessen fra RAW-fil til sorthvitt bilde. Kamera: Fujifilm X-E3, 55-200 mm @ 110 mm, f:4,5, 1/340 sek, ISO 200. Frihånd.

 

PS 1: Se bildene i maks størrelse ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen med å klikke på returpila øverst i venstre hjørne på nettleseren din.

PS 2: Hvis du skulle lure på hva fjellene heter, så er det de såkalte Eide-tindene i Efjord.

Hvis du vil være usynlig – velg kamera deretter

Stort kamera – eller lite kamera? Jeg velger å se på dette på samme måte som å velge verktøy ut fra hvilken jobb du skal gjøre. Pinsett for å fjerne ei flis i fingeren. Spett for å ta opp ei rot.

Nylig var det en slags Vinterfestival i min by. Byen ble bygget opp rundt etableringen av et utskipningsanlegg for jernmalm fra de svenske gruvene i Kiruna. En gang i året feirer vi de som bygget jernbanen langs stupbratte fjellsider ned til helårs isfri havn. Få med deg Vinterfestuka i Narvik før du dør!

Nytt av året var et marked i det som engang var Norges første innendørs fiskehall. Her var det nå rigget til salgsboder for hjemmelaget øl, lefser, litteratur, tatovering, nybrent kaffe, malerier, husflid, mm. Her var mye liv og røre på få kvadratmeter.

Noe av dette ønsket jeg å fotografere for historiens skyld, men uten liksom å flagge med rødt flagg at HER KOMMER EN FOTOGRAF SOM SKAL TA BILDER!!!

Tar du da med deg et spett eller en pinsett? Det ble verken Nikon D700 eller mobiltelefon. I stedet valgte jeg mitt fenomenale Fujifilm X-E3. Den ene dagen brukte jeg en 12 mm manuell Samyang. f:2, og neste dag Fujifilms 23 mm f:2. Begge linsene er små og diskrete.

Har du lest artikkelen under denne, om Daido Moriyama? Da har du kanskje fått med deg hans arbeidsmetoder under slike og tilsvarende omstendigheter. Han sier at folk nok i stor grad hadde snudd seg bort eller kort og godt «flyktet» hvis han hadde kommet med et speilreflekskamera.

Det er det lett å være enig i, og jeg har opplevd dette også i andre sammenhenger. Med et lite og diskret kamera med gjennomsnittsøker (digital eller optisk) opplever jeg at folk enten A: ikke ser meg og mitt kamera, eller B: Ikke bryr seg.

På denne måten får jeg stort sett de bildene jeg vil ha, så diskret og enkelt som jeg ønsker det.

Litt tekniske fakta: Jeg velger variabel ISO, med 200 som utgangspunkt, der kamera selv får øke ISOen opp til 3200. Jeg velger selv blender ut fra motiv (om jeg vil ha bokeh eller stor dybdeskarphet), og lar kamera velge tiden for meg, med en gitt minste tid – litt avhengig av hvilken linse jeg bruker. I forhold til begge disse linsene vil jeg nok klare å holde kamera i ro helt ned i 1/10 sek.

Dette er en teknikk du kan bruke i mange sammenhenger.

 

 

 

Ny teknologi – bedre bilder

Tar mitt splitter nye Fujifilm X-E3 med halvformat DX-brikke bedre bilder også under vanskelige lysforhold enn min 10 år gamle Nikon D700 med fullformatbrikke? Svaret er ikke entydig, men litt motstrebende er jeg fristet til å svare ja.

Nikon D700. Konsert i Narvik kirke. Narvik kirkes kammerkor, Trondenes motettkor og Musikk i Nordland.

Nylig ble jeg spurt om å ta bilder av et kor i en kirke. Det var intet mindre enn Bachs messe i H-moll som skulle fremføres. Det var et eventyr i seg selv, men denne gang handler det kun om foto.

Jeg har fotografert en del tidligere i denne kirken, men det ble viktig å klarlegge plassering, lyssetting, mm. Dessuten gjaldt det å finne optimal kameraposisjon for å kunne få det ene gode bildet av hele koret og gjerne med alle solister, og i full aktivitet. Dette var førsteprioritet. Orkesteret ville uansett mer eller mindre forsvinne bak publikum.

Fujifilm X – E3

Konserten var en lørdag kveld. Jeg ønsket å sjekke både hvilke linser som ville fungere best, og om det var godt nok med mitt splitter nye Fujifilm X-E3, så jeg dro dit til øving torsdag. Med E3.

De beste bildene ble tatt med vidvinkel og nært. Telebildene var ikke gode nok. Det ble et mindre vellykket kompromiss mellom ISO og lukkerhastighet, og bildene så faktisk ikke 100 % skarpe ut på LCD-panelet. Syntes jeg. Da.

Nikon D700

Jeg dro derfor tilbake fredag, nå med min D700, med de dyre og lyssterke linsene.  Jeg kunne nå gå litt ned på ISOen, og med andre ord få litt mindre «korn», og likevel sørge for dybdeskarphet nok til å få hele koret skarpt.

Den beste plasseringen var et stykke bak i kirka og i midtgang. Med en 70 mm (fullformat) kom hele koret med, og det var jo dette som var oppdraget.

Her kom mitt lille dilemma med hensyn på valg av kamera:

Kamera	Linse	Innstilt på	Foto med blender	ISO	Format	Vekt på kamerahus og linse
Fujifilm X-E3	18-55	47 mm (tilsvarer 70 mm fullformat)	f:5	ISO 5000-6400	jpg	0,7 kg
Nikon D700	24-70	70 mm	F: 3,2	ISO 2500	RAW	2,25 kilo

 

Konklusjon: Jeg fotograferte mest med D700, men tok noen runder med Fuji’en også. Det var mange grunner til valget, også mhp RAW kontra jpg, noe som ville krever en lang forklaring.

Skal vi likevel våge oss på en konklusjon?

Det blir korn i en D700, selv på beskjedne ISO 2500. Det kan man delvis reparere i Lightroom med Noice Reduction-verktøyet.

Det sies at de utrolig gode Fuji-prosessorene lager bedre jpg-bilder enn du selv klarer å vri ut av et raw-formatbilde. Det kan ikke være langt unna sannheten. Ved nærmere ettersyn ser jeg at det jeg til å begynne med oppfattet som uskarphet, trolig «bare» er samme oppskarping og støyreduksjon som jeg forsøkte på selv med Nikon-bildene. Og det gjorde Fuji’en «on the fly», og med høyere ISO enn på fullformatkameraet.

Fuji X-E3

Nikon D700 kom på markedet i juli 2008, har en EXPEED bildeprosessor og «usle» 12,1 Megapixler.  RAW-filene fra dette kameraet er mindre enn jpg-filene til Fuji’en (som har RAW-filer på knapt 50 Mbytes).

Med utviklingen på kamera-fronten er det selvsagt urettferdig å sammenligne et nysluppet  kamera med et som er nesten 10 år gammelt. Ligger det an til et nytt Nikon D850 – eller sier pengeboka at dette er godt nok? Tja, hvem vet?

—

Som vanlig kan du klikke på bildene og se dem i stort format. Og som vanlig kommer du tilbake til bloggen med å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din. Mens du studerer bildene kan du lytte til og nyte Bachs H-moll-messe via for eksempel Spotify eller Tidal.