Den fantastiske digitale revolusjonen (med en viss bismak)

 

Olympus C-830L: Mitt første digitale kamera ga bildefiler på 1,3 megapixler. Det ble kjøpt i januar 2000, altså for eksakt 19 år siden.

Det var en sjokkartet opplevelse: De digitale bildefilene fra år 2000 var så dårlige at det var til å gråte over: Kornete, uskarpe og med grelle farger.

Kontrasten blir voldsom når jeg går tilbake i tid, og tenker på at jeg har jobbet med 100 år gamle glassplatenegativer med en fenomenal skarphet.

Trøsten får bli at mitt moderne kamera leverer RAW-filer på 50 Mb fra en sensor på 24,3 megapixler – og da er de digitale bildene nesten like skarpe som glassplatenegativene.

Det var i forbindelse med et kor-jubileum at jeg ble bedt om å lete frem mine gamle bilder av koret (bilde over her).  Sett i ettertidens klare lys ville det nok vært smartere den gang å ta analoge bilder.

Tidlig start

Da jeg tok bilder av koret i år 2000 hadde noen kloke hoder jobbet med digital foto i 25 år. Allerede i 1975 hadde ingeniør Steve Sasson hos Kodaks utviklingsavdeling konstruert det første digitale kameraet. Det vil si, kamera og kamera. Det var mer en «enhet» som kunne ta noe slags bilder. Hele pakken veide 3,6 kilo, bildene var 0,01 megapixel, de ble lagret på kassett-tape og det tok 23 sekunder å ta hvert bilde. I sorthvitt.

På denne tiden tjente Kodak fortsatt gode penger på film, fotopapir og delvis også kameraer. De var konge på haugen. Det er lett å forestille seg at man gjerne ikke ønsker å sage over den gylne greina man sitter på ved å innføre ny teknologi. Men særlig smart var det neppe. I 2009 fikk Sasson «National Medal of Technology and Innovation» av selveste president Barack Obama. Tre år senere gikk Kodak konkurs. Det er ikke første gang «mastodonter» som ikke klarer å tilpasse seg en ny virkelighet går over ende.

1,3 MP

Men mens det ennå var aktivitet i Kodaks utviklingsavdeling var Sassons ur-kamera blitt utviklet til noe som lignet på et skikkelig kamera. På 90-tallet benyttet Kodak modifiserte Nikon-kameraer og klarte til slutt å lagre filer på 1280×1024 pixler, noe som ga bildefiler på 1,3 megapixler – like mye som Olympuskameraet jeg brukte til å fotografere koret. I tillegg til kamera måtte man riktignok ha med en stor bærbar enhet for å lagre dataene, og man måtte ha et eget tastatur for å legge inn bildeinformasjon.

Så gikk utviklingen sin gang: Da Bill Clinton i 1992 meddelte Demokratene at han ville stille som presidentkandidat, kunne hele verden se bilder fra talen, bare fire minutter senere, presentert som digitale bildefiler fra nyhetsbyrået AP.

Kjempedyrt

Frem mot år 2005 jobbet man videre langs dette sporet. Man benyttet Nikon N90, og kom til sist opp i seks megapixler. Pris? Ca. 35.600 dollar. Ganger du med 10 får du norske kroner.

Standarder

Parallelt med utviklingen av stadig bedre digitale kameraer med stadig høyere oppløsning, ble den digitale fotograferingen tatt i bruk av enkelte bildebyråer og store (=rike) mediehus. Man hadde også klart å enes om et felles digitalt standardfilformat: Joint Photography Experts Group (JPEG, eller bare jpg) som ble den mest vanlige standarden for komprimerte bilder, og Tagged Image File Format (TIFF), som ble industristandard for tapsfri lagring. Senere kom en rekke fabrikk-spesifikke RAW-formater.

Hva om 20 år fra nå?

Da jeg satt foran skjermen og så på de ca. 20 år gamle kornete, små digitale bildene av koret jeg engang sang i (og felte en liten tåre), var det lett å fabulere om hvordan noen om 20 år fra nå vil vurdere mine fantastisk skarpe og fine bilder fra 2019…

Basert på utviklingen de siste fem-ti årene har jeg ingen tro på at vi vil oppleve samme teknologiske kvantesprang fra 2019 til 2040 som vi opplevde i perioden 2000 til 2019 i verken pixler eller filstørrelser. På den annen side: Det kan jo alltids komme en helt ny teknologi som snur opp-ned på hvordan vi tenker i dag. Den som lever, får se.

(OBS: Legg merke til at jeg ikke med et eneste ord har nevnt fotografier tatt med de første generasjoners mobiltelefonkameraer. Arme, stakkars mennesker!)

Kilde og bilder av de første Kodak-kameraene: «A Chronology of Photoghraphy», Thames & Hudson.

Nikon eller Canon – og vinneren er….

«Kampen» mellom Canon og Nikon om å være «beste kamera» bølger videre. Men strengt tatt blir det mye på samme måte som de to som alltid kommer omtrent samtidig i mål på femmila – 10 minutter før alle andre.

Etter årets World Press Photo konkurranse, var det noen smartinger som laget statistikk av hvilke kameraer proffene i konkurransen brukte. For første gang på flere år havnet Nikon på førsteplass. Og det bruker selvsagt Nikon for hva det måtte være verd.

Tallmaterialet er imidlertid relativt tynt, og her er noen metodologiske svakheter. La gå med det. Det er likevel interessant å se hva proffene fotograferer med. Jeg noterer at pressefotografene, sikkert av mange grunner, har en relativt nøktern utskiftingstakt på utstyret sitt. Den dyre «nykommeren», Nikon D5, ligger riktignok på topp, men legg merke til at «arbeidsgampen» Nikon D700, som kom på markedet sommeren 2008, havner på en delt tredjeplass.

Mest interessant, men likevel ikke uventet, er at speilløse kameraer er på vei inn også i proff-segmentet. Ennå så lenge sverger proffene til speilrefleks. Man trenger imidlertid ikke være orakel for å anta at andelen speilløse kameraer vil øke i årene som kommer. Ikke minst når «de to store» kommer med sine fullformat speilløse kameraer. For det gjør de. Før eller siden. Trolig før.

Når det gjelder merker, så tipper jeg at Canon og Nikon vil få tøffere konkurranse i årene fremover, selv om det nok går tregere her enn i amatør-markedet og i entusiast-markedet. Det er flere grunner til at de som har foto som jobb og er avhengig av solid verktøy som fungerer, velger utstyr de kan stole på, og som de raskt kan få tatt service på.

Nok om kamera-statistikk. Her kan du se bildene som ble tatt med disse kameraene, mao. vinnerne i  World Press Photo 2018.

Kilde: Petapixel og Dpreview.

Teleconverter – penger å spare?

Kan jeg spare penger (og vekt) på å kjøpe en teleconverter i stedet for flere lange og dyre linser? Svaret er både ja og nei, for det kommer helt an på hvilke linser du allerede har.

En teleconverter er en liten «dings» du setter inn mellom kamerahuset og objektivet, vanligvis et teleobjektiv, som «forlenger» objektivet med en viss faktor.

De vanligste konverterne er på 1,4x og 2x. Det betyr at hvis du for eksempel har en 150 mm og setter inn en 2x konverter, så er linsa di plutselig 150×2=300 mm. Og det høres jo aldeles smart ut. Men så enkelt er det selvsagt ikke, for det du vinner i antall millimeter, det taper du på lysstyrken.

En 70-200 mm f:2,5 til venstre her, som med påmontert en 1,4x teleconverter blir til en 100-ca. 300 mm, fortsatt med god nok lysstyrke til å klare de fleste jobber. (De andre linsene er en Sigma vidvinkel 12-24, og en 30 år gammel 105 mm f:2,5 potrett-tele – som fortsatt fungerer på mine digitale kameraer)

Hvis din utmerkede 150 mm har lysstyrke 4,5, så mister du faktisk to hele blendere. Med en 2x converter får du altså ei linse som er 300 mm f: 8. Og da ser de fleste at ei slik linse er bortimot ubrukelig til det meste: Hvis du i tillegg bør blende ned et hakk eller to for å få skarp(ere) bilder, vil mange lysmålere få problemer med å fokusere. For å unngå bevegelsesuskarphet må du i tillegg enten bruke solid stativ eller øke ISO-verdien kraftig. Som du forstår: Her er så mange om-og-men-kompromisser, at en slik løsning i praksis knapt er anvendelig.

Hvis du derimot har en bedre linse med større blenderåpning, så kan du få en akseptabel løsning ut av det. Med en 150 mm f: 2,8 og en 2x converter havner du på 300 mm f:5,6. Det er til å leve med.

Selv bruker jeg nå og da en 1,4x Nikon teleconverter på min 70-200 f:2,5. Med denne linsa stilt inn på 200 mm, får jeg ca. 300 mm og f:3,5. Med dette får jeg skarpe bilder til en relativt akseptabel pris. I tillegg sparer jeg vekta av nok et tungt objektiv i en allerede temmelig tung fotoryggsekk.

Jeg forsøker meg på en slags konklusjon:

En teleconverter av meget god kvalitet montert på teleobjektiv med høy lysstyrke (=dyrt glass), kan «forlenge» telelinsa di for en rimelig(ere) pris – og gi deg skarpe og gode bilder.

Alternativet for mange vil nok være å kjøpe rimeligere linser, med «god nok» blenderåpning, og med akseptabel skarphet. Eksempelvis får du ei god linse med zoomområde 70-300 i prisklasse fra 4 000 til 14 000 kroner, avhengig av blenderåpning og kvalitet.

Alle eksempler er Nikon-optikk fra nettstedet foto.no

Nikon – helt i 100

«Alle» Nikonianere vet at Nikon fylte 100 år i år. 25. juli for å være korrekt. For en som har fotografert med Nikon-kameraer siden 1972, altså i 45 år, har det vært interessant å lese seg litt opp på hva dette selskapet har gjort opp gjennom tidene. Og fundere litt på fremtiden.

På denne skryte-plakaten kan du blant annet se hvilke innovasjoner som Nikon står bak, mange av dem «world’s first..». (Klikk på bildet for å se større. Du kommer tilbake til bloggen med å klikke på returpila øverst i venstre hjørne i nettleseren din).

Dette er selvsagt et lite, men likevel svært imponerende utvalg. Noe som imponerer meg like mye som alle innovasjonene, er at selve fatningen, F-mount – har vært uforandret siden starten. Jeg kan fortsatt fotografere med de fleste linsene fra den analoge tiden i 1972 på mitt D700.

I serien nyskapninger har Nikon imidlertid (og kanskje klokelig nok) ikke tatt med World’s first swivel kamera. Da det havnet på mitt bord het det Cooplix 990. Jeg kjøpte det inn til infoavdelingen på jobben min. En ytterst skrøplig konstruksjon. Etter en forsiktig tur i bakken, var det totalhavari. Kameraet var bokstavelig i to deler. Gudskjelov sørget importøren den gang, Interfoto, for at jeg fikk nytt kamera, og til og med en nyere modell. Gratis. Det står på hylla i kamera-skapet mitt ved siden av F.

Men tiden går, og intet tre vokser inn i himmelen. Både Nikon og Canon sliter med lav omsetning av speilreflekskameraer, mens nykommere som f eks Fuji og delvis Sony selger speilløse kameraer over en lav sko. De to gigantene kommer litt nølende etter. De har ennå ikke kommet på banen med kameraer som godt nok tar opp kampen med de nye, små, lette og hendige speilløse halvformat-kameraene som tar «neeeesten» like bra bilder som de store fullformat-kameraene.

Men bare «neeesten» – etter min mening. Til hverdags kan jeg nok klare meg med Fujifilm X-E2 (og snart E3), men når jeg skal ut og fotografere «på ordentlig», da slenger jeg på ryggen den tunge kameraryggsekken med en Nikon D700, tele, telekonverter, normalzoom, vidvinkel, makro, blits og fjernkontroll. Pluss stativ.

Jeg krysser fingre bak ryggen, og ønsker Nikon lykke til de neste 100 årene.

• Lenke til en grundig artikkel om Nikon opp gjennom tidene
• Lenke til en tidligere bloggartikkel om jubileet

Nikon 100 år i år

 

Til sommeren, nærmere bestemt 25. juli 2017, kan Nikon feire sitt 100 års-jubileum. Det er en utrolig historie om et selskap som startet med lys og linser og kikkerter, som overlevde en krig og en lang og vanskelig etterkrigstid – og som for oss fotografer pr. dato er ensbetydende med produsenten av verdens beste kameraer (eller i alle fall noen av dem, for å være litt beskjeden). Men for andre er Nikon-logoen ensbetydende med avansert lab-utstyr eller teleskoper som bringer stjernetåker så mye nærmere.

I en 5:41 minutter lang videofilm kan du få et lite gløtt inn i noen få av høydepunktene i selskapets historie. Det er selvsagt også laget et eget nettsted for jubileet.

Både nettstedet og ikke minst filmen er etter min mening litt svulstig, noe det vel ofte kan bli ved slike anledninger. Kanskje er verken filmen eller nettstedet i første rekke beregnet på eldre herrer – selv om de har fotografert med Nikonutstyr siden 1970.

Blås i det. Dette er først og fremst filmen for Nikon-nerdene. Men det kan jo likevel hende at en eller annen Canon og Fuji-fotograf kan finne noe interessant i historien til Nikon.

Uansett: Enjoy.

Fotohjelp – når du trenger det

På Internett kan du aldeles gratis lære ufattelig mye om fotografering: Du kan lære mer om hvordan kameraet ditt fungerer, og ikke minst hva du skal gjøre for å få det til å fungere best. Og selvsagt fototeknikk i sin alminnelighet. I denne sammenhengen tenker jeg å se mest på merkespesifikk informasjon.

For de som vil ta hobbyen sin noen hakk videre, eller som vil videreutvikle fotojobben sin, så ligger det en hel verden av gratis kunnskap bare et par tastetrykk unna.

Når du lurer på noe…
Som Nikonbruker gjennom godt over 40 år er det fint å kunne få med seg noe av det Nikon nå tilbyr på nett. Blant annet finnes en utrolig fin og «intelligent» svartjeneste, der mine spørsmål blir semantisk analysert. I 80 prosent av tilfellene har (selvsagt) tilsvarende problemstilling vært reist tidligere, og jeg blir presentert et «gammelt» svar som ofte løser problemet. I de øvrige 20 prosentene får jeg svar i løpet av noen dager fra «a real human beeing».

Firmware
I tillegg er det smart å besøke kamerafabrikkens nettsted for jevnlig å sjekke om det har kommet nye firmware-versjoner til utstyret du bruker. På Nikons nedlastingssenter ligger også alle brukermanualene til alt mitt utstyr. For litt siden måtte jeg langt ned i en meny til min SB900-blits. Jeg fant svaret på noen sekunder via index-siden i pdf-versjonen av brukermanualen.

Raskere service
I et eget brukerregister hos Nikon har jeg lagt inn en oversikt over mitt utstyr, noe som gir meg flere fordeler. Skulle jeg for eksempel bli frastjålet utstyr, har jeg alle data om kamerahus og linser på ett sted.

Med en del forholdsvis dyrt kamerautstyr, rykker man opp i «proff-avdelingen». Noe får man altså igjen for å investere i ting som er laget for å holde. Som proffbruker får jeg blant annet raskere service/reparasjoner. I tillegg får jeg noen ganger i året tilsendt et interessant magasin fra Nikon, skrevet for proffbrukere. (Og så er jeg selvfølgelig ikke mer smigret enn at jeg forstår at det handler om anvendt psykologi og opprettholdelse av lønnsom kundelojalitet).

Konklusjon så langt: Sørg for at du får med deg «alt som er på billetten» når du kjøper et skikkelig kamera, enten det nå heter Nikon, Canon eller hva det skulle være, for jeg vil tro at alle kjente fotomerker har tilsvarende løsninger og tilbud.

Blant annet så jeg nettopp at man på nettstedet til Fujifilm kan «teste» alle X-mount-objektivene til Fujifilm: En enkel og stilig måte både å få informasjon, og ikke minst bli informert av hva andre proffe fotografer legge vekt på og fremhever som fordeler ved enkelte objektiver. Alt på norsk.

Learning on demand
Nylig kjøpte jeg noe blitsutstyr og TTL-fjernstyring. I de små og enkle medfølgende bruksanvisningene får du det grøvste. Men det var en selvfølge å lete etter mer info på nett, både hos fabrikantene, og ved søk på Google og på YouTube. På alle disse stedene fikk jeg svar på akkurat de problemstillingene jeg hadde. Hva er vel bedre enn å se en proff som benytter og forklarer akkurat det du har skaffet deg og som du vil lære å bruke på en best mulig måte.

Kollegahjelp
I tillegg til disse kanalene ligger det mye og god informasjon tilgjengelig som du kan benytte deg av. Mye av dette er skapt av entusiaster som hjelper hverandre. Ikke uventet finnes det en god del nettsteder for Nikonianere. Sikkert også for andre kjente merker. Noen virkelig gode. Noen ganske hensovnet. Du finner fort ut hvilke som er gode og som fungerer. Den som Googler, får se.

Nikon F: Et banebrytende kamera

Nikon F ble introdusert i april 1959 av Nippon Kogagua (fra 1988 Nikon Corporation). Det var et revolusjonerende kamera som i mange tiår kom til å sette standard for speilreflekskameraer av høy kvalitet. Sammen med skarpe linser ble dette kameraet foretrukket av fotojournalister verden over. Det fungerte i sumpene i Vietnam, i kulde i Alaska og kameraet var solid nok til å berge livet til en av tidenes mest kjente krigsfotografer, Don McCullin.

Nikon F ble designet av Masahiko Fuketa og var selskapets første speilreflekskamera. Dette 35-mm kameraet var en syntese av et par tyske kameraer (Kine Exakta og Contax S) og et par Pentax-modeller. Tidligere Nikon-modeller var rammesøker-kameraer.

Nikon F ble nykonstruert fra bunnen av, og var helt ulikt det Nikon hadde gjort tidligere og med mange nye løsninger i forhold til de fleste andre kameraene på denne tiden. Med Nikon F kom pentaprisme, en spesiell speil-løsning og ikke minst bajonettfatningen (F-mount) som Nikon har vært tro mot i alle år siden. (Mine første Nikonlinser fra 1971 brukes fortsatt, 44 år senere, på mine digitale speilreflekskameraer!)

Da Nikon F ble lansert var det ikke bare et kamerahus som kom på markedet. Nikon leverte en komplett løsning, med verdens beste hus og linser med svært høy kvalitet, i omfang fra 21 til 500 mm. Pluss tilbehør som eksempelvis motor som sørget for inntil fire bilder pr. sekund. Nikon F ble en sterk bidragsyter til å bryte ned det tyske hegemoniet som ledende leverandør av kvalitetskameraer.

I 1962 ble Photomic-søkeren lansert, med både pentaprisme og lysmåler, og i samme slengen måtte linsene utstyres med den verdensberømte «gaffelen» for å koble blender med lysmåler. Seks år senere kom Photomic FTn-utgaven, med en ny måte å måle lyset på, blant annet med å benytte 60 prosent sentermåling, noe som ble en standard for Nikons kameraer helt opp til den digitale tidsalderen.

Nikon ble alle reportasjefotografers kamera. Nikon F og Nikkor linser var eksempelvis standardutstyr hos fotografene i National Geographic og Life fra 1960. Nikon ble benyttet av Nasa på Mercury, Gemini og Apollo-programmene (bilde til høyre). Nikon var også med Apollo 15 til månen.

Kameraet ble ytterligere ikonisert og populært gjennom filmer som Blow Up, Apocalypse Now og senere eksempelvis The Bridges of Madison County.

Og, som nevnt, ble det i bokstavelig forstand udødeliggjort da en snikskytter i Cambodia i 1970 sendte av gårde en kule fra sin AK-47 mot krigsfotograf Don McCullin. Han traff kamerahuset, som ble skadet. Det var alt. (Bilde til høyre). Kamerahuset er skrudd sammen av 918 deler, hvorav den største og tyngste delen som omslutter alt annet er freset ut av ett stykke stål. Jeg bruker å si at man kan bruke en Nikon F som hammer hvis det skulle knipe om. I USA blir kameraet kalt en «ishockey-puck».

Etterfølgeren, Nikon F2, kom i 1971. Da man stengte ned produksjonslinjen for den originale F-modellen i mai 1974 var 862.600 eksemplarer produsert, bare med marginale endringer opp gjennom årene. Et av disse kameraene står inne i mitt glass-skap, på hedersplassen, fortsatt fullt funksjonelt (stort fargebilde på siden). I enkelte miljø går Nikon F under navnet «Kongen». Bare så det er nevnt.

• Kilde: A history of Photography in 50 cameras, by Michael Pritchard FRPS, Bloomsbury, 2014.
• Mer info: Camerapedia. Wikipedia.
• En tidligere bloggartikkel om Don McCullin.

Blits «Through the lens»

Kanskje litt sånn paradoksalt i forhold til lyse sommernetter: Her kommer en bloggartikkel om TTL og blits: Lysmåling «Through the lens» og blitsfotografering. Falt du av lasset allerede her?

Joe McNally, screendump fra videofilmen.

Blits-ekspert Joe McNally forklarer i denne videoen* hvordan man kan forenkle blitsfotografering ved å benytte TTL. Joe bruker her proff-utstyr fra Profoto, og strengt tatt er vel det nye her at Profoto sitt utstyr nå lar seg styre TTL.

Men det er ingen ting i veien for at du benytter Nikons egne blitser. I tillegg har du da mulighet for å bruke Nikons eget system, kalt CLS: Creative Lighting System, som igjen – strengt tatt – er akkurat det samme.

Nikon SB 900.

Vi snakker om et intelligent kamera og et intelligent blits-system som snakker sammen. Resultatet er at du ikke trenger være like «intelligent»: Du sparer mye tid til innstillinger og justeringer siden du kan la kamera/blits gjøre det meste selv. Men jeg innrømmer villig at man skal ha både iver, interesse og litt «intelligens» for å gi seg i kast med dette.

Jeg vet at blitsfotografering generelt, og litt mer avansert styring av blitser, for mange oppleves som et minefelt. Og jeg kan være litt enig: Blitsfoto er ikke umiddelbart enkelt, spesielt ikke siden Nikon systematisk har laget verdens beste blitser – og bortimot verdens dårligste bruksanvisninger.

Jeg har skrevet litt om dette tidligere. I tillegg kan du søke på CLS i denne bloggen, og her få tips om gode lærebøker og lenker til små videofilmer som forklarer dette og som er langt bedre enn Nikons egne bruksanvisninger.

Jeg håper du kan ta steget, skaffe deg én (eller helst to) kraftige Nikonblitser, spe på med litt utstyr i form av paraplyer og/eller softbokser – for så å oppleve en ny verden der det er du som styrer lyset og skaper bildene.

Litt fakta:

Nikons blitser er ikke billige. Toppmodellen koster 4.400 kroner. Men de er robuste, lett transportable og gode, og du kan jobbe helt uavhengig av 220V. De største har nesten like mye power som de rimeligste studioanleggene. I tillegg må du selvsagt ha stativer, paraplyer/softboxer, mm.

Hvis du i stedet har lyst å rigge et studio, så får du i dag vanvittig mye for pengene med eksempelvis et anlegg som dette fra Elinchrom, pris ca. 5.800. Her må du riktignok frem og justere lysstyrken på lampene, mens du fotograferer trådløst, dvs. med radiosender. Alternativet er å grave en god del dypere ned i pengeboka, og kjøpe lamper fra Profoto. Med TTL.

Og hvis du har lyst å se hva man kan skape med blitser, så anbefales noen av bøkene til Joe McNally.  Jeg har tidligere omtalt noen av dem her på bloggen, så bare søk på navnet hans.

*Joe bruker mye slang. Vær obs på at en «okta» er en åttekantet softbox.

PS: Jeg er ikke sponset fra Scandinavian Photo.

Don McCullin – i krig og fred

I meget godt voksen alder sitter den engelske fotografen, Don McCullin, og ser tilbake på et liv som for en stor del ble tilbragt i ulike krigssoner rundt om i verden. Og han stiller spørsmålet om hans bilder hadde noen som helst betydning. Han svarer selv på det spørsmålet. Han mener også at en skadet soldat eller sivilist i sjokk nok heller ville hatt besøk av en førstehjelper enn en fotograf som kommer for å se – og ta bilder.

Og i likhet med hovedpersonen i Erik Poppes film «Tusen ganger god natt», opplever McCullin det nærmest groteske i å komme hjem til fredelige England med ferske minner om barn som dør av sult, til egne unger som ikke liker pålegget på brødskiva.

Don McCullin reddet livet sitt en gang takket være et Nikon-kamera. En snikskytter traff en analog Nikon F (den gang dette kamerahuset var freset ut av «ett stykke stål»), og berget livet. Mange andre krigsfotografer hadde ikke samme flaks. Men McCullin må bære med seg vonde minner fra en annen tid. På sine eldre dager tar han mye landskapsbilder. Sånn i all hovedsak i alle fall.

Her kan du for en gangs skyld bli bedre kjent med en europeisk foto-legende:

• Kort Wikipedia-artikkel på norsk om Don McCullin
• Bilder av Don McCullin
• Kort intervju med ham.
• Lengre intervju om hans liv, laget av Canon (innlagt litt Canon-reklame)

Død over superzoomene (som en hovedregel)

Denne gang skal jeg ta livet av superzoomene, dvs. linser med et omfang som strekker seg fra kraftig vidvinkel til lang tele. Jeg tenkte å knuse dem. Fortelle at de er totalt ubrukelige og strengt tatt bør kastes. Helt på slutten skal jeg imidlertid si at fullt så galt er det ikke. Til sitt bruk kan de komme til nytte.

Jeg snakker ut fra egen erfaring. Og hundrevis av linse-tester som jeg har lest. Grundig. Og som gammel journalist er jeg vant til å lese mellom linjene, dvs. å kunne se hva som ikke står der.

Vivitar
Min aller første superzoom var en Vivitar 70-210 makro. Det var «årets objektiv» med EISA-gull og gode greier. Dette var tilbake i den analoge tiden da alle de andre linsene mine var faste objektiver. Jeg hadde (og har fortsatt) blant annet en original 105 mm Nikon som var så sylskarp at det nesten var et problem å bruke bilder fra denne linsa sammen med andre, for eksempel i en dias-serie.

Men med den nye superzoomen fikk jeg aldri skarpe bilder. Det fikk heller ikke min reproanstalt som slet med å montere sammen film for firefargeproduksjon, ettersom f.eks. kantene på bygninger ikke var samsvarende på gul, magenta og cyan-filmene. Med andre ord: En linsefeil, og fagbetegnelsen er kromatisk aberrasjon.

Nikon
Den neste superzoomen var en original Nikon-linse: En høyst prematur og snodig tildragelse. Det var en skyvezoom på 35-105 mm. Det er muligens første, og trolig også siste gang Nikon laget denne type zoomlinser. Jeg tok aldri et eneste skarpt bilde med den linsa, men har den fortsatt av rent nostalgiske årsaker. Du ser den her, sammen med et av mine favorittkameraer, en Nikon FE.

Tamron
Så gikk det mange år, og godt inne i den digitale verdenen kjøpte jeg en Tamron 70-270. Nok en gang var det ei linse som hadde fått alle utmerkelser som var mulig å få. Reklamen og anbefalingene var massive, og jeg lot meg overbevise. Det var bare ett problem: Bildene ble uskarpe, spesielt bilder tatt med stor blenderåpning og på maks zoom. Verst var det i ytterkantene. Nok en klassisk linsefeil for denne type linser.

Nikon
For snart to år siden skulle jeg på en tur til India. Noe ferie men også en slags jobb-tur for å ta bilder i en spesiell anledning. Av rent praktiske grunne valgte jeg å ta med kun ett kamerahus og to linser. Det ble et D300-hus, ei 10-20 mm og – tro det eller ei – en nykjøpt original Nikon-linse 18-200. Med dette dekket jeg hele området fra (omregnet til fullformat) 15-30 og 24-350. Jeg var selvsagt skeptisk til superzoomen, men de få testene jeg tok før jeg dro var tilfredsstillende. Vel tilbake med tusenvis av bilder var også resultatet tilfredsstillende. Akkurat skarpt nok til sitt bruk, hvilket vil si forholdsvis mindre bilder på print og bilder til bruk på nett.  Her ser du min D300 og «reise-linsa».

Ikke skarpt nok
For noen tid siden tok jeg en liten lokal fototur (mosjon og bilder) og valgte for enkelhets skyld å ta med min trofaste D300 og nettopp 18-200 mm-linsa. Fangsten ble skuffende mager. Det vil si, motivene var mange og gode nok, men når bildene skulle granskes kritisk på min 27 tommers kalibrerte skjerm, så kom nedturen. Dessverre. Jeg vet at bildene ville vært sylskarpe hvis jeg hadde orket å dra med meg min fantastiske 70-200 f:2,8 og enda litt bedre om jeg i tillegg hadde benyttet mitt fullformatkamera, D700. Resultatet fra denne fototuren var at jeg ikke kunne bruke ett eneste bilde i arkivet mitt.

En slags konklusjon
Skal vi våge oss på en konklusjon? Jeg tar det punktvis.

• Jeg har ekstreme krav til skarphet. Det har kanskje ikke du.
• Mine bilder skal tåle å bli brukt i en trykksak og være skarpe i A3-format. Dine skal kanskje bare brukes som 10×15-kopier i et album eller på nett.
• Min fotoryggsekk veier mange kilo. Når du drar på fotojakt har du muligens et ønske om å ha med deg alt rundt halsen eller i ei lita veske.
• Ikke stol blindt på reklamen. Gull og glitter og anbefalinger av EISA er null verd hvis du ikke er fornøyd med linsa. Så sjekk med andre fotografer eller sjekk med proffe nettsteder før du kjøper.
• Men (og her kommer modifikasjonen): Ofte må det praktiske komme før det ideelle. Skal du til et sted med mye støv, ønsker du å reise lett og/eller må ha en alt-i-ett-løsning, så kan en superzoom være et greit alternativ, selv om den altså ikke er skarp over hele zoomområdet og med alle blenderåpninger. Det ideelle må ikke bli det godes fiende, selv om disse linsene ofte betegnes som «jack of all trades, master of none», hvilket oversatt betyr noe slikt som at «den er god nok til det meste, uten å være best til noe som helst».
• Og til sist, når du leser reklamen og ser på utmerkelsene: husk på den gamle regelen som sier at «hvis noe er for godt til å være sant, så er det som regel det».

Kitlinser – prøv å unngå dem

Rimelige amatør-speilrefleks-kameraer selges ofte sammen med et objektiv, som en «pakkeløsning». Disse linsene som følger med kalles oftest for «kitlinser». Typisk for et DX-kamera er en zoom på 18-55 mm. Lysstyrken er ikke mye å skryte av. Det er heller ikke de andre egenskapene som f eks fortegning* og kromatisk avvik**. Det er strengt tatt ikke annet å vente siden dette er ekstremt rimelige linser.

Bildetekst: Typisk tilbud – her fra nettsidene til Elkjøp. Jeg vil tro at disse er tilpasset amatørsegmentet.

Hvis vi regner med en DX-cropfaktor på ca. 1,5, betyr dette at ei 18-55 mm linse i 35-mm-ekvivalent er på ca. 24-80 cm. Det er ei typisk allroundlinse som nok dekker en del behov, men strengt tatt er det en ganske dårlig vidvinkel og helt i ytterkant av å være ei brukbar portrett-telelinse.

Amatørsegmentet
Så hvorfor i all verden leveres kameraene med disse linsene? Jeg kjenner ikke markeds-logikken, men trolig handler det vel om penger – på kort og lang sikt: Det gjelder å ha et bra produkt til lavest mulig pris slik at man får solgt kameraer til «low-end-markedet». På godt norsk: Førstegangskjøperne/amatørene. Og kanskje er logikken slik at når man så starter å kjøpe mer utstyr og flere linser, så vil man mest sannsynlig bygge videre på det kameramerket man har. Det er også en annen fornuftig forklaring: Med et slikt «kit» kan konfirmanten – eller hvem det nå måtte være – pakke opp 3500-kronersgaven og starte og ta bilder med en gang. All-in-one.

Det blir fort kjedelig
Men, og her er mitt viktigste argument for å unngå kitlinsene: De spennende telebildene fra billøpet eller sprangridningen, de tette portrettene med softet bakgrunn, de spenstige bildene av venner og kjærester – de blir det kanskje ikke så mange av med «kitobjektivet». Noen vil også reagere på at horisonten aldri blir ei rett linje eller at firkantede gjenstander alltid blir tønneformet. Enda verre er det at bildene liksom aldri blir skikkelig skarpe, også på grunn av kromatisk avvik. Siden lysstyrken ikke er all verden og et rimelig kamerahus neppe klarer mer enn 1600 ISO, så blir en del innendørsbilder umulig uten blits – og den innebyggede blitsen er stort sett en katastrofe. Så kanskje dabber fotointeressen av etter noen tid. Synd, og bortkastede penger.

Rimelig hus – dyrere linse
Det hender jeg får spørsmål om kjøp av kamera til en passe fotointeressert ungdom eller typisk førstegangskjøper som har ambisjoner ut over å kjøpe et kompaktkamera. Her er svaret jeg gir de fleste gangene:

• Kjøp et rimelig Canon eller Nikon-kamerahus (altså uten medfølgende linse).
• Kjøp ei linse med mye større zoom-omfang, f. eks. 18-270. (På et DX-kamera blir dette ca. 24-400 mm i 35-mm-ekvivalent).

Da har han/hun ei linse som er anvendbar på en helt annen måte enn ei «kitlinse». Dette er ei linse man kan vokse med (og nå tenker jeg ikke minst i fotografisk forstand), og som kan gi spennende og gode bilder. Heller ikke disse såkalte super-zoomene er superskarpe eller har all verden av lysstyrke, men trolig er de mer enn god nok – og de er utrolig anvendelige. Det er ikke uten grunn slike linser kalles «turist-teler», ettersom man strengt tatt kan reise på en seks-måneders rundtur i Asia kun med dette ene objektivet på.

Bildetekst: Her er alternativene til de rimelige kitlinsene. Skjermdump fra nettstedet til FotoVideo.

Litt dyrere – mer anvendelig
Men så var det dette med prisen da. Mens du knapt får kjøpt de rimelige «kitlinsene» i løs vekt (og i så fall for noen få hundrelapper), så vil min anbefalte linse trolig koste minst like mye som kamerahuset. Men med tanke på anvendelse og etterbruk, vil dette etter min mening være en fornuftig investering.

Deretter vidvinkel
Så kan den fotointeresserte ungdommen heller sommerjobbe litt og tjene nok til å kjøpe seg en kraftig vidvinkel (f.eks. 10-20 mm) for å få tatt «imponatorbildene» i den andre enden av zoom-skalaen.

Konklusjon: Forsøk å unngå «kitlinsene».

PS: Jeg har ikke noe mot 18-55 (for DX) eller 24-70 (for FX), for jeg har slike linser selv. Men jeg har profesjonelle, lyssterke, tunge glugger med finstemt optikk og som koster mange penger. Til allround/reportasjebruk er de utmerket – i tillegg til vidvinkler og teleobjektiver.

*Fortegning: Opptrer oftest i vidvinkelmodus. Horisonten blir buet og et nærbilde av en firkant (dør, vindu) blir tønneformet.

**Kromatisk avvik: En linsefeil som medfører at du får et fargespekter, oftest i overgangen mellom helt lyse og helt mørke gjenstander. Sees best ved kraftig forstørring.

Fra mitt album: Sangeren Nordsjø og Nikon F

Som tidligere fotojournalist har jeg intervjuet og fotografert mange mennesker. De fleste er nok glemt for lenge siden – på godt og vondt. Men noen sitter igjen. Dette er en av dem. Strengt tatt handler denne bloggen om to bautaer.

Det kan ha vært i 1979 jeg ruslet opp de ekkofylte gangene i et leilighetskompleks på Frogner i Oslo, og ringte på døra til Egil Nordsjø og hans kone. Jeg skulle lage en reportasje om ham til avisen Fremover i Narvik. Den da vel 70 år gamle bass-sangeren og sangpedagogen hadde sin oppvekst i byen, og han var senere en av grunnene til at Narvik i en lang periode hadde årlige operaoppsetninger. Hans far, Peter Nordsjø, var også en drivkraft i byens musikkliv og spesielt innenfor korsang. Han er udødeliggjort med en statue i kirkeparken, reist av korvenner.

Varmt møte
Det ble et svært hyggelig møte med to stillferdige, fine og varme mennesker. Etter at artikkelen sto på trykk fikk jeg et brev fra Egil Nordsjø der han takket for en fin artikkel, og la til at jeg alltid var velkommen tilbake. Noen tid senere fikk jeg et brev fra hans kone der hun fortalte at han var død, men hvis jeg var på de kanter var jeg velkommen innom på besøk.

Jeg husker selvsagt de to. Jeg husker også i noen grad leiligheten, selvsagt preget av to eldre mennesker. Men den var ikke som hos de fleste andre. Veggene i entré og stue var dekket fra tak til gulv av bilder, malerier og trykk. De aller fleste var fra kunstnervenner. Kunstneriske opptredener på vernissasjer og lignende ble tydeligvis ofte honorert in naturalia, og det må ha vært en del slike. Svært mange bilder hadde en påtegnelse, som for eksempel: «Til Egil fra NN med takk for vakker sang».

Intervjuet ble gjort ett års tid før han vandret. Han hadde flott hvitt hår, og jeg plasserte ham ved flygelet som fylte store deler av inngangspartiet i leiligheten. Det var motlys inn fra vinduet som jeg brukte for å skape liv i håret. Jeg brukte en blits som ble kjørt i taket bak til venstre. Ansiktet og den grå jakken fikk nok lys, mens gulvpartiet ble noe undereksponert, med desto mer jobbing i mørkerommet som resultat. Han satt rak i ryggen, som en bauta, og var åpenbart vant til å bli fotografert. Han valgte selv å se litt opp og ut av bildet, og ikke rett inn i linsa. Med lav kameravinkel ble det akkurat det bildet jeg ville ha.

Nikon F
Tidlig i 1970 kjøpte jeg mitt aller første Nikon med den klassiske lysmåleren på toppen. Like etter kjøpte jeg en brukt 28 mm, også den fra Rude Foto i Oslo. Blitsen var trolig en Metz stavblits. Bildet av Nordsjø ser ut til å være tatt med denne kombinasjonen. Dette huset fulgte meg i mange, mange år, helt til jeg kjøpte neste kamerahus, et Nikon FE i ca. 1982. Den gamle F-en har hedersplassen i et glass-skap på kontoret mitt. Og hvis jeg vil kan jeg bruke den over 40 år gamle 28 mm-linsa på mine digitale kameraer.

Bildetekst: Nikon F med lysmåler og 28 mm linse.

• Fakta: Nikon F ble introdusert i 1959 og ble produsert fortløpende til 1973 da det ble erstattet av F2. Fotomic FTn lysmåleren kom i 1968. Du kan lese mer om F-modellen her.
• Og vil du vite mer om Egil Nordsjø kan du lese litt her.

Kjøper du originalt eller uoriginalt fotoutstyr?

Om du velger å kjøpe originalt eller uoriginalt fotoutstyr til ditt kamera, handler ofte om hvilke krav du har til kvalitet – og til størrelsen på lommeboka di. Og da snakker vi kanskje om du tjener penger på bildene dine, eller det er en ren hobby. For det kan være stor prisforskjell på originalt og uoriginalt utstyr. Svært stor forskjell.

Bildetekst: Vertikalgrep med plass til standard-batteri (til høyre) og egen kassett for 8 stk AA-batterier(bak).

Her kommer en liten gjettekonkurranse: Over her ser du to bilder av såkalte vertikalgrep, begge laget til Nikon D300(S) og D700. I tillegg til å gjøre det enklere å ta bilder på høykant ved at utløseren og en del kontroller er tilpasset høydeformat-fotografering, har et vertikalgrep også ekstra batteri inni som gjør at du kan ta mange flere bilder mellom hver lading. For mange fotografer, og i mange sammenhenger, er dette veldig kjekt å ha.

Plast vs. magnesium
På det ene bilder ser du et originalt Nikon-vertikalgrep. På det andre en enhet laget hos en tredjeparts-produsent. Den gir seg ikke ut for å være noe annet enn det den er, men den er selvsagt en ren klone av originalen.

Det ene er laget av plast. På den andre er ytterskallet av magnesium. Det er naturlig å tro at kvaliteten på de elektromekaniske komponentene er av tilsvarende kvalitet som skallet, og det er vel nettopp her vi finner de kritiske faktorene.

Plastic Fantastic
Utvendig ser du knapt forskjell på de to grepene. Men kjenner du på dem, så merker du fort at den ene har en typisk «plastic feeling».  Så spørs det om det etter noen tids bruk også er andre forskjeller enn bare «feelingen».

Her er svaret på gåten. Den øverste er laget av kinesiske Aputure. Den nederste er et Nikon-produkt.

Og prisen…
Så var det prisen da: Det øverste koster om lag 52 US $ (dvs. ca. 280 norske kroner) kjøpt fra f. eks. kinesiske Deal Extreme. Prisen er inklusive porto. Om det tilkommer toll vet jeg ikke. Det nederste kan du kjøpe i Norge og koster om lag 2.500 kroner. Pluss frakt!

Behov?
Hvis du tar mye bilder i portrettformat, har behov for lang batterilevetid og/eller trenger ekstra batterikapasitet for å kunne komme opp i 8 bilder pr sekund, så er et vertikalgrep midt i blinken. Så spørs det da om du er proff som bruker kamera daglig og MÅ ha utstyr som fungerer 110 % hver gang. Eller om du er en glad amatør som bare innimellom har behov for slikt utstyr, og at det ikke er verdens undergang om noe går galt. (Og skulle det gå galt, så tar du et tap på 280 kroner med et skuldertrekk).

Mest originalt
Jeg har opp gjennom årene forsøkt å holde meg til originalt utstyr, og spesielt når det gjelder linser. Jeg har hatt Nikon kamera og linser siden 1979, da jeg kjøpte min første Nikon F. I min profesjonelle karriere som fotojournalist og senere fotograf i reklamebyrå, måtte jeg ha utstyr som jeg kunne stole på og som ga skarpe bilder. De få gangene jeg forsøkte meg med ikke-originale linser, fikk de som regel kort levetid. De var bare ikke gode nok. Jeg husker ei gammel Vivitar-linse som aldri tegnet skarpt og som hadde masse kromatisk avvik. Da repro-anstalten jeg brukte slo alarm, forsvant den linsa ut døra. Det er mange år siden. Men da jeg bare for ca. ett års tid siden oppdaget at en høyt rangert og godt dekorert Tamron superzoom ikke ga skarpe bilder ut i kantene, forsvant også den. Inn kom en nesten like «super» Nikon-linse. Det var klasseforskjell.
Da er det litt forskjell med periferiutstyr som ikke er kritisk for å få tatt skarpe bilder. Jeg har for eksempel valgt å kjøpe en uoriginal GPS-mottaker, og når jeg bruker snorløseren så er det en Hama og ikke en Nikon.

Les andres erfaringer
Trenger du vertikalgrep? Her kan du lese hvilke erfaringer andre har med både originale og ikke-originale vertikalgrep til Nikon D300/700. Her er interessant lesning og gode vurderinger. Men les (også) disse erfaringene med «skepsis-filteret» påslått: Det er ikke gitt at andre har samme behov eller samme kvalitetskrav som deg.

Men det var ikke alt…
Og, forresten, mens vi nå er inne på originalutstyr: visste du at man også kan kjøpe full vertikalgrep-pakke: Et vertikalgrep som vist, men i tillegg spekket med Nikons batteripakke EN-EL4a (11,1 V og 2500 mAh), i motsetning til de vanlige EN-EL3e med skarve 7,4V og 1500 mAh. Da må man selvsagt ha med en hurtiglader til dette batteriet. Ikke helt billig det heller. Ville bare nevne det. Og at hele denne pakken det koster ca. 5.000 kroner!

Den intelligente blitsen

Tror du at blitsen bare er ei «lampe» som sender lys mot objektet du skal ta bilde av. Tro om igjen. Dagens blitssystemer er blitt utrolig intelligent. I riktig gamle dager fyrte man på en dose magnesiumpulver som blusset opp – med en viss fare for både fotograf og omgivelser. Mange år senere kom blitspærene. De måtte skiftes etter bruk. En for en. Så kom de første elektroniske blitsene, drevet med batterier og med et utladningsrør som kunne brukes tusenvis av ganger. Du slapp riktignok å skifte pære for hvert bilde, men all utregning av blenderinnstillinger måtte fortsatt gjøres manuelt.

Teknologisk sprang
Vi gjør et teknologisk kjempebyks fremover i historien: Mine Nikon speilreflekskameraer og Nikon-blitser inngår i det som kalles Nikon Creative Lighting System, CLS. Andre kameramerker har sine løsninger, men CLS har lenge vært unik.

Bildetekst: En av Nikons kraftigere blitser, SB 900. Til høyre på eska ser du et lite fargefiltersett, som er svært fint å bruke når du skal ta blitsbilder i f eks lampelys, og vil filtrere blitslyset til å komme ned på lampelysfargetemperatur.

Kamera og blits snakker sammen
Hva skjer? Kameraet og blitsen har begge innebygget logikk og «snakker» dessuten sammen med formål å gi deg et best mulig bilde. I det du trykker på utløserknappen sjekker kameraet hvilket motiv du vil ta bilde av: Kamera vurderer motivet opp mot en innebygget bildebank og sjekker avstander. Kameraet «ser» at det er tante Olga som sitter i en stol i stua, og vet at det er X antall meter til henne og Y meter til bakgrunnen. Samtidig med dette fyrer blitsen din noen få såkalte pre-flash (disse blits-blinkene er så små og kjappe at verken du eller tante Olga merker dem).

Så tar hjernen (=prosessoren) i kameraet over og gjør en kjapp vurdering av alle relevante forhold. Prosessoren forslår å kjøre blitsen med 1/64-del av full effekt. Samtidig skrues ISO-verdien opp noen få hakk, mens lukkerhastigheten senkes så lavt som mulig uten at bildet blir bevegelsesuskarpt. Så åpnes lukkeren. Blitsen fyres av. Og du kan se på LCD-displayet bak på kamera at du nå har fått et fint bilde av tante Olga med naturlig hudtone. Samtidig har kamera klart å balansere belysningen av bakgrunnen godt opp mot hovedmotivet.

Også noe mer påkostede kompaktkameraer har mye av den samme logikken innebygget.

To blitser
Men hva om du skulle ønske å ta et virkelig fint bilde av din arvetante? Du har to blitser. På den ene monterer du en softboks, og legger belysningen oppe til høyre for tante, og den andre har du på et stativ for å belyse håret og skuldrene. Men da blir det skikkelig komplisert, tror du. Neida, ikke med CLS. Svært mange Nikon-kameraer har nemlig innebygget styring av flere blitser, uavhengig av hverandre. Du kan bruke den lille innebyggede blitsen til å trigge de store.

Er du lur kjøper du en liten plast-dings som settes foran blitsen for å hindre at dette lyset kommer med på bildet, men bare brukes som trigger. Og er du enda lurere (og har litt mer penger), så kjøper du en infrarød styringsenhet (du ser den på toppen av kameraet her) der du virkelig kan fin-justere styrken til de to blitsene, slik at den som belyser håret blir ørlite kraftigere enn hovedblitsen. Da har du full kontroll, og lengre rekkevidde. Og helt til sist: Det finnes også radiotriggere med flere hundre meters rekkevidde – hva man nå i all verden man skal med det.

Konklusjon

1. Dagens blitssystemer er blitt mye mer intelligent
2. Med et godt kamera og tilpasset blits øker du sjansen til å få gode blitsbilder
3. Det er mye triveligere å ta gode bilder – enn det motsatte.

Mer?
Hvis du eier et Nikon speilreflekskamera og en/flere Nikon blitser kan du lese mer om CLS i denne boka. En av anmelderne sier det ganske godt: «CLS er trolig det beste blitssystemet som finnes, mens brukerhåndbøkene må være noen av de dårligste som finnes». Ut fra egen erfaring kan jeg si meg enig i dette. Jeg har selv ikke denne boka, men ser ikke bort fra at den kommer til å bli kjøpt. Den får i all hovedsak svært god omtale. Se selv.

Oppdatering 2015:
Selvsagt kjøpte jeg boka. En ryddig og begripelig gjennomgang av alle Nikons blitser. Hvis du er i overkant interessert i blitsfotografering, har Nikon-kameraer og Nikon-blitser som fungerer med CLS, så anbefales boka sterkt.

• Her er en litt enkel amerikansk video som viser hvordan Nikon CLS fungerer og hvordan du stiller inn.
• Og her en liten video som viser hvordan dette kan fungere i praksis.

Som sagt, enkle greier, men illustrerende nok.

Hva med noen nye tanker og idéer?

Det finnes utrolig mange fotoblogger. Noen følger jeg fast. Andre leser jeg sporadisk. Jeg får inspirasjon, og plukker stadig vekk opp både tips, idéer og lærer nye arbeidsmetoder på ulike områder.

Faste følgere av denne bloggen vil muligens ha lag merke til mine anbefalinger av bloggen til Joe McNally, blits-eksperten som blant annet farter verden rundt med sine workshops. Den 23.-25. november kommer han forresten til Fotomässan i Stockholm. Da har du fått tipset.

Her finner du lenke til to av hans gode bøker om blitsfotografering, og her er lenke til bloggen hans. Og bare for å ha sagt det: Det er noen faguttrykk, en del slang og et ikke ubetydelig antall ufullstendige setninger både i bøkene og på bloggen. Bare så du er språklig og faglig «advart».

Nikon-blogg
En blogg for de frelste «Nikonianerne» kan være grei å svinge innom nå og da. Her er ikke aldeles uventet en solid porsjon god reklame, men også mye matnyttig og interessant.

Mange fotoblogger
Å Google på «photo» og «blog er som å skyte med hagle. Prøv! Jeg fikk over 4 millioner treff! Her er rene opplæringssteder a la Adobe, her er mer eller mindre personlige dagbøker krydret med mer eller mindre gode bilder, og her er blogger bygget rundt all verdens forskjellige emner. Ikke alt er like interessant, for å si det ytterst forsiktig. Veldig mye handler kun om å vise frem sine bilder. Men den som har tid og lyst finner vanligvis gullkorn, dvs. blogger som kan ha interesse nettopp for deg. Og når jeg finner interessante bloggere som både har gode bilder og som gir meg kunnskap/inspirasjon/erfaring, så leter jeg ofte videre til andre med samme interessefelt ved å se hvilke blogger og nettsider denne bloggeren viser til. Det er sikrere enn «hagle-metoden».

Stikk motsatt
Så ramler man av og til over blogger som på mange måter forteller det stikk motsatte av hva man selv prediker. Jeg har i noen tid fulgt med i bloggen til Ernst Vikenes. Også han er selvlært fotograf, men der stopper enhver sammenligning. I forhold til meg er han er vel på mange måter en slags fotofundamentalist – i positiv betydning av ordet. Han fotograferer ofte med hel-manuell innstilling på sitt kamera, bruker utelukkende spotlysmåling og er ekstremt opptatt av å få korrekt fargetemperatur på sine bilder (og bruker ulike teknikker for å få til dette). Og han jobber med Canon.
Det som gjør det spennende å følge med i hans blogg, er nettopp at det får meg til å se på mange forhold ved fotografering på en helt ny måte. Jeg mener det er ekstremt sunt med nye tanker i hodet, om ikke annet nå og da. Kanskje kan bloggen til Ernst Vikenes også gi deg noen nye tanker og idéer for å bli en enda bedre fotograf?

Verdien av en idé ligger i å bruke den.
Thomas Edison, oppfinner

(Og hvis du lurer på hva bildene i denne bloggen har med temaet å gjøre, så er svaret null. Dette er bare noen bilder jeg tok sist helg. Hvis du vil se flere fra samme foto-tur, så finner du noen her.)