Den fantastiske digitale revolusjonen (med en viss bismak)

 

Olympus C-830L: Mitt første digitale kamera ga bildefiler på 1,3 megapixler. Det ble kjøpt i januar 2000, altså for eksakt 19 år siden.

Det var en sjokkartet opplevelse: De digitale bildefilene fra år 2000 var så dårlige at det var til å gråte over: Kornete, uskarpe og med grelle farger.

Kontrasten blir voldsom når jeg går tilbake i tid, og tenker på at jeg har jobbet med 100 år gamle glassplatenegativer med en fenomenal skarphet.

Trøsten får bli at mitt moderne kamera leverer RAW-filer på 50 Mb fra en sensor på 24,3 megapixler – og da er de digitale bildene nesten like skarpe som glassplatenegativene.

Det var i forbindelse med et kor-jubileum at jeg ble bedt om å lete frem mine gamle bilder av koret (bilde over her).  Sett i ettertidens klare lys ville det nok vært smartere den gang å ta analoge bilder.

Tidlig start

Da jeg tok bilder av koret i år 2000 hadde noen kloke hoder jobbet med digital foto i 25 år. Allerede i 1975 hadde ingeniør Steve Sasson hos Kodaks utviklingsavdeling konstruert det første digitale kameraet. Det vil si, kamera og kamera. Det var mer en «enhet» som kunne ta noe slags bilder. Hele pakken veide 3,6 kilo, bildene var 0,01 megapixel, de ble lagret på kassett-tape og det tok 23 sekunder å ta hvert bilde. I sorthvitt.

På denne tiden tjente Kodak fortsatt gode penger på film, fotopapir og delvis også kameraer. De var konge på haugen. Det er lett å forestille seg at man gjerne ikke ønsker å sage over den gylne greina man sitter på ved å innføre ny teknologi. Men særlig smart var det neppe. I 2009 fikk Sasson «National Medal of Technology and Innovation» av selveste president Barack Obama. Tre år senere gikk Kodak konkurs. Det er ikke første gang «mastodonter» som ikke klarer å tilpasse seg en ny virkelighet går over ende.

1,3 MP

Men mens det ennå var aktivitet i Kodaks utviklingsavdeling var Sassons ur-kamera blitt utviklet til noe som lignet på et skikkelig kamera. På 90-tallet benyttet Kodak modifiserte Nikon-kameraer og klarte til slutt å lagre filer på 1280×1024 pixler, noe som ga bildefiler på 1,3 megapixler – like mye som Olympuskameraet jeg brukte til å fotografere koret. I tillegg til kamera måtte man riktignok ha med en stor bærbar enhet for å lagre dataene, og man måtte ha et eget tastatur for å legge inn bildeinformasjon.

Så gikk utviklingen sin gang: Da Bill Clinton i 1992 meddelte Demokratene at han ville stille som presidentkandidat, kunne hele verden se bilder fra talen, bare fire minutter senere, presentert som digitale bildefiler fra nyhetsbyrået AP.

Kjempedyrt

Frem mot år 2005 jobbet man videre langs dette sporet. Man benyttet Nikon N90, og kom til sist opp i seks megapixler. Pris? Ca. 35.600 dollar. Ganger du med 10 får du norske kroner.

Standarder

Parallelt med utviklingen av stadig bedre digitale kameraer med stadig høyere oppløsning, ble den digitale fotograferingen tatt i bruk av enkelte bildebyråer og store (=rike) mediehus. Man hadde også klart å enes om et felles digitalt standardfilformat: Joint Photography Experts Group (JPEG, eller bare jpg) som ble den mest vanlige standarden for komprimerte bilder, og Tagged Image File Format (TIFF), som ble industristandard for tapsfri lagring. Senere kom en rekke fabrikk-spesifikke RAW-formater.

Hva om 20 år fra nå?

Da jeg satt foran skjermen og så på de ca. 20 år gamle kornete, små digitale bildene av koret jeg engang sang i (og felte en liten tåre), var det lett å fabulere om hvordan noen om 20 år fra nå vil vurdere mine fantastisk skarpe og fine bilder fra 2019…

Basert på utviklingen de siste fem-ti årene har jeg ingen tro på at vi vil oppleve samme teknologiske kvantesprang fra 2019 til 2040 som vi opplevde i perioden 2000 til 2019 i verken pixler eller filstørrelser. På den annen side: Det kan jo alltids komme en helt ny teknologi som snur opp-ned på hvordan vi tenker i dag. Den som lever, får se.

(OBS: Legg merke til at jeg ikke med et eneste ord har nevnt fotografier tatt med de første generasjoners mobiltelefonkameraer. Arme, stakkars mennesker!)

Kilde og bilder av de første Kodak-kameraene: «A Chronology of Photoghraphy», Thames & Hudson.

Reklamer

Nikon eller Canon – og vinneren er….

«Kampen» mellom Canon og Nikon om å være «beste kamera» bølger videre. Men strengt tatt blir det mye på samme måte som de to som alltid kommer omtrent samtidig i mål på femmila – 10 minutter før alle andre.

Etter årets World Press Photo konkurranse, var det noen smartinger som laget statistikk av hvilke kameraer proffene i konkurransen brukte. For første gang på flere år havnet Nikon på førsteplass. Og det bruker selvsagt Nikon for hva det måtte være verd.

Tallmaterialet er imidlertid relativt tynt, og her er noen metodologiske svakheter. La gå med det. Det er likevel interessant å se hva proffene fotograferer med. Jeg noterer at pressefotografene, sikkert av mange grunner, har en relativt nøktern utskiftingstakt på utstyret sitt. Den dyre «nykommeren», Nikon D5, ligger riktignok på topp, men legg merke til at «arbeidsgampen» Nikon D700, som kom på markedet sommeren 2008, havner på en delt tredjeplass.

Mest interessant, men likevel ikke uventet, er at speilløse kameraer er på vei inn også i proff-segmentet. Ennå så lenge sverger proffene til speilrefleks. Man trenger imidlertid ikke være orakel for å anta at andelen speilløse kameraer vil øke i årene som kommer. Ikke minst når «de to store» kommer med sine fullformat speilløse kameraer. For det gjør de. Før eller siden. Trolig før.

Når det gjelder merker, så tipper jeg at Canon og Nikon vil få tøffere konkurranse i årene fremover, selv om det nok går tregere her enn i amatør-markedet og i entusiast-markedet. Det er flere grunner til at de som har foto som jobb og er avhengig av solid verktøy som fungerer, velger utstyr de kan stole på, og som de raskt kan få tatt service på.

Nok om kamera-statistikk. Her kan du se bildene som ble tatt med disse kameraene, mao. vinnerne i  World Press Photo 2018.

Kilde: Petapixel og Dpreview.

Teleconverter – penger å spare?

Kan jeg spare penger (og vekt) på å kjøpe en teleconverter i stedet for flere lange og dyre linser? Svaret er både ja og nei, for det kommer helt an på hvilke linser du allerede har.

En teleconverter er en liten «dings» du setter inn mellom kamerahuset og objektivet, vanligvis et teleobjektiv, som «forlenger» objektivet med en viss faktor.

De vanligste konverterne er på 1,4x og 2x. Det betyr at hvis du for eksempel har en 150 mm og setter inn en 2x konverter, så er linsa di plutselig 150×2=300 mm. Og det høres jo aldeles smart ut. Men så enkelt er det selvsagt ikke, for det du vinner i antall millimeter, det taper du på lysstyrken.

En 70-200 mm f:2,5 til venstre her, som med påmontert en 1,4x teleconverter blir til en 100-ca. 300 mm, fortsatt med god nok lysstyrke til å klare de fleste jobber. (De andre linsene er en Sigma vidvinkel 12-24, og en 30 år gammel 105 mm f:2,5 potrett-tele – som fortsatt fungerer på mine digitale kameraer)

Hvis din utmerkede 150 mm har lysstyrke 4,5, så mister du faktisk to hele blendere. Med en 2x converter får du altså ei linse som er 300 mm f: 8. Og da ser de fleste at ei slik linse er bortimot ubrukelig til det meste: Hvis du i tillegg bør blende ned et hakk eller to for å få skarp(ere) bilder, vil mange lysmålere få problemer med å fokusere. For å unngå bevegelsesuskarphet må du i tillegg enten bruke solid stativ eller øke ISO-verdien kraftig. Som du forstår: Her er så mange om-og-men-kompromisser, at en slik løsning i praksis knapt er anvendelig.

Hvis du derimot har en bedre linse med større blenderåpning, så kan du få en akseptabel løsning ut av det. Med en 150 mm f: 2,8 og en 2x converter havner du på 300 mm f:5,6. Det er til å leve med.

Selv bruker jeg nå og da en 1,4x Nikon teleconverter på min 70-200 f:2,5. Med denne linsa stilt inn på 200 mm, får jeg ca. 300 mm og f:3,5. Med dette får jeg skarpe bilder til en relativt akseptabel pris. I tillegg sparer jeg vekta av nok et tungt objektiv i en allerede temmelig tung fotoryggsekk.

Jeg forsøker meg på en slags konklusjon:

En teleconverter av meget god kvalitet montert på teleobjektiv med høy lysstyrke (=dyrt glass), kan «forlenge» telelinsa di for en rimelig(ere) pris – og gi deg skarpe og gode bilder.

Alternativet for mange vil nok være å kjøpe rimeligere linser, med «god nok» blenderåpning, og med akseptabel skarphet. Eksempelvis får du ei god linse med zoomområde 70-300 i prisklasse fra 4 000 til 14 000 kroner, avhengig av blenderåpning og kvalitet.

Alle eksempler er Nikon-optikk fra nettstedet foto.no

 Nikon – helt i 100

«Alle» Nikonianere vet at Nikon fylte 100 år i år. 25. juli for å være korrekt. For en som har fotografert med Nikon-kameraer siden 1972, altså i 45 år, har det vært interessant å lese seg litt opp på hva dette selskapet har gjort opp gjennom tidene. Og fundere litt på fremtiden.

På denne skryte-plakaten kan du blant annet se hvilke innovasjoner som Nikon står bak, mange av dem «world’s first..». (Klikk på bildet for å se større. Du kommer tilbake til bloggen med å klikke på returpila øverst i venstre hjørne i nettleseren din).

Dette er selvsagt et lite, men likevel svært imponerende utvalg. Noe som imponerer meg like mye som alle innovasjonene, er at selve fatningen, F-mount – har vært uforandret siden starten. Jeg kan fortsatt fotografere med de fleste linsene fra den analoge tiden i 1972 på mitt D700.

I serien nyskapninger har Nikon imidlertid (og kanskje klokelig nok) ikke tatt med World’s first swivel kamera. Da det havnet på mitt bord het det Cooplix 990. Jeg kjøpte det inn til infoavdelingen på jobben min. En ytterst skrøplig konstruksjon. Etter en forsiktig tur i bakken, var det totalhavari. Kameraet var bokstavelig i to deler. Gudskjelov sørget importøren den gang, Interfoto, for at jeg fikk nytt kamera, og til og med en nyere modell. Gratis. Det står på hylla i kamera-skapet mitt ved siden av F.

Men tiden går, og intet tre vokser inn i himmelen. Både Nikon og Canon sliter med lav omsetning av speilreflekskameraer, mens nykommere som f eks Fuji og delvis Sony selger speilløse kameraer over en lav sko. De to gigantene kommer litt nølende etter. De har ennå ikke kommet på banen med kameraer som godt nok tar opp kampen med de nye, små, lette og hendige speilløse halvformat-kameraene som tar «neeeesten» like bra bilder som de store fullformat-kameraene.

Men bare «neeesten» – etter min mening. Til hverdags kan jeg nok klare meg med Fujifilm X-E2 (og snart E3), men når jeg skal ut og fotografere «på ordentlig», da slenger jeg på ryggen den tunge kameraryggsekken med en Nikon D700, tele, telekonverter, normalzoom, vidvinkel, makro, blits og fjernkontroll. Pluss stativ.

Jeg krysser fingre bak ryggen, og ønsker Nikon lykke til de neste 100 årene.

Nikon 100 år i år

 

skjermbilde-2017-02-08-21-37Til sommeren, nærmere bestemt 25. juli 2017, kan Nikon feire sitt 100 års-jubileum. Det er en utrolig historie om et selskap som startet med lys og linser og kikkerter, som overlevde en krig og en lang og vanskelig etterkrigstid – og som for oss fotografer pr. dato er ensbetydende med produsenten av verdens beste kameraer (eller i alle fall noen av dem, for å være litt beskjeden). Men for andre er Nikon-logoen ensbetydende med avansert lab-utstyr eller teleskoper som bringer stjernetåker så mye nærmere.

I en 5:41 minutter lang videofilm kan du få et lite gløtt inn i noen få av høydepunktene i selskapets historie. Det er selvsagt også laget et eget nettsted for jubileet.

Både nettstedet og ikke minst filmen er etter min mening litt svulstig, noe det vel ofte kan bli ved slike anledninger. Kanskje er verken filmen eller nettstedet i første rekke beregnet på eldre herrer – selv om de har fotografert med Nikonutstyr siden 1970.

Blås i det. Dette er først og fremst filmen for Nikon-nerdene. Men det kan jo likevel hende at en eller annen Canon og Fuji-fotograf kan finne noe interessant i historien til Nikon.

Uansett: Enjoy.

Fotohjelp – når du trenger det

På Internett kan du aldeles gratis lære ufattelig mye om fotografering: Du kan lære mer om hvordan kameraet ditt fungerer, og ikke minst hva du skal gjøre for å få det til å fungere best. Og selvsagt fototeknikk i sin alminnelighet. I denne sammenhengen tenker jeg å se mest på merkespesifikk informasjon.141208_E2_025

For de som vil ta hobbyen sin noen hakk videre, eller som vil videreutvikle fotojobben sin, så ligger det en hel verden av gratis kunnskap bare et par tastetrykk unna.

Når du lurer på noe…
Som Nikonbruker gjennom godt over 40 år er det fint å kunne få med seg noe av det Nikon nå tilbyr på nett. Blant annet finnes en utrolig fin og «intelligent» svartjeneste, der mine spørsmål blir semantisk analysert. I 80 prosent av tilfellene har (selvsagt) tilsvarende problemstilling vært reist tidligere, og jeg blir presentert et «gammelt» svar som ofte løser problemet. I de øvrige 20 prosentene får jeg svar i løpet av noen dager fra «a real human beeing».Tranøy fyr, Tranøy i Hamarøy kommune, Nordland.

Firmware
I tillegg er det smart å besøke kamerafabrikkens nettsted for jevnlig å sjekke om det har kommet nye firmware-versjoner til utstyret du bruker. På Nikons nedlastingssenter ligger også alle brukermanualene til alt mitt utstyr. For litt siden måtte jeg langt ned i en meny til min SB900-blits. Jeg fant svaret på noen sekunder via index-siden i pdf-versjonen av brukermanualen.

Raskere service
I et eget brukerregister hos Nikon har jeg lagt inn en oversikt over mitt utstyr, noe som gir meg flere fordeler. Skulle jeg for eksempel bli frastjålet utstyr, har jeg alle data om kamerahus og linser på ett sted.151101_HH_026

Med en del forholdsvis dyrt kamerautstyr, rykker man opp i «proff-avdelingen». Noe får man altså igjen for å investere i ting som er laget for å holde. Som proffbruker får jeg blant annet raskere service/reparasjoner. I tillegg får jeg noen ganger i året tilsendt et interessant magasin fra Nikon, skrevet for proffbrukere. (Og så er jeg selvfølgelig ikke mer smigret enn at jeg forstår at det handler om anvendt psykologi og opprettholdelse av lønnsom kundelojalitet).

Konklusjon så langt: Sørg for at du får med deg «alt som er på billetten» når du kjøper et skikkelig kamera, enten det nå heter Nikon, Canon eller hva det skulle være, for jeg vil tro at alle kjente fotomerker har tilsvarende løsninger og tilbud. Fujifilm-Optik-036-liten

Blant annet så jeg nettopp at man på nettstedet til Fujifilm kan «teste» alle X-mount-objektivene til Fujifilm: En enkel og stilig måte både å få informasjon, og ikke minst bli informert av hva andre proffe fotografer legge vekt på og fremhever som fordeler ved enkelte objektiver. Alt på norsk.

Learning on demand
Nylig kjøpte jeg noe blitsutstyr og TTL-fjernstyring. I de små og enkle medfølgende bruksanvisningene får du det grøvste. Men det var en selvfølge å lete etter mer info på nett, både hos fabrikantene, og ved søk på Google og på YouTube. På alle disse stedene fikk jeg svar på akkurat de problemstillingene jeg hadde. Hva er vel bedre enn å se en proff som benytter og forklarer akkurat det du har skaffet deg og som du vil lære å bruke på en best mulig måte.150801_untitled_291-Edit

Kollegahjelp
I tillegg til disse kanalene ligger det mye og god informasjon tilgjengelig som du kan benytte deg av. Mye av dette er skapt av entusiaster som hjelper hverandre. Ikke uventet finnes det en god del nettsteder for Nikonianere. Sikkert også for andre kjente merker. Noen virkelig gode. Noen ganske hensovnet. Du finner fort ut hvilke som er gode og som fungerer. Den som Googler, får se.

Nikon F: Et banebrytende kamera

Nikon F ble introdusert i april 1959 av Nippon Kogagua (fra 1988 Nikon Corporation). Det var et revolusjonerende kamera som i mange tiår kom til å sette standard for speilreflekskameraer av høy kvalitet. Sammen med skarpe linser ble dette kameraet foretrukket av fotojournalister verden over. Det fungerte i sumpene i Vietnam, i kulde i Alaska og kameraet var solid nok til å berge livet til en av tidenes mest kjente krigsfotografer, Don McCullin.m198909051

Nikon F ble designet av Masahiko Fuketa og var selskapets første speilreflekskamera. Dette 35-mm kameraet var en syntese av et par tyske kameraer (Kine Exakta og Contax S) og et par Pentax-modeller. Tidligere Nikon-modeller var rammesøker-kameraer.

Nikon F ble nykonstruert fra bunnen av, og var helt ulikt det Nikon hadde gjort tidligere og med mange nye løsninger i forhold til de fleste andre kameraene på denne tiden. Med Nikon F kom pentaprisme, en spesiell speil-løsning og ikke minst bajonettfatningen (F-mount) som Nikon har vært tro mot i alle år siden. (Mine første Nikonlinser fra 1971 brukes fortsatt, 44 år senere, på mine digitale speilreflekskameraer!)

Da Nikon F ble lansert var det ikke bare et kamerahus som kom på markedet. Nikon leverte en komplett løsning, med verdens beste hus og linser med svært høy kvalitet, i omfang fra 21 til 500 mm. Pluss tilbehør som eksempelvis motor som sørget for inntil fire bilder pr. sekund. Nikon F ble en sterk bidragsyter til å bryte ned det tyske hegemoniet som ledende leverandør av kvalitetskameraer.130326_NikonF_004

I 1962 ble Photomic-søkeren lansert, med både pentaprisme og lysmåler, og i samme slengen måtte linsene utstyres med den verdensberømte «gaffelen» for å koble blender med lysmåler. Seks år senere kom Photomic FTn-utgaven, med en ny måte å måle lyset på, blant annet med å benytte 60 prosent sentermåling, noe som ble en standard for Nikons kameraer helt opp til den digitale tidsalderen.

1981_Nikon_F3_Big_Camera_NASA_Modified_2012_CP+Nikon ble alle reportasjefotografers kamera. Nikon F og Nikkor linser var eksempelvis standardutstyr hos fotografene i National Geographic og Life fra 1960. Nikon ble benyttet av Nasa på Mercury, Gemini og Apollo-programmene (bilde til høyre). Nikon var også med Apollo 15 til månen.

Kameraet ble ytterligere ikonisert og populært gjennom filmer som Blow Up, Apocalypse Now og senere eksempelvis The Bridges of Madison County.bullet-hit-Nikon-F1

Og, som nevnt, ble det i bokstavelig forstand udødeliggjort da en snikskytter i Cambodia i 1970 sendte av gårde en kule fra sin AK-47 mot krigsfotograf Don McCullin. Han traff kamerahuset, som ble skadet. Det var alt. (Bilde til høyre). Kamerahuset er skrudd sammen av 918 deler, hvorav den største og tyngste delen som omslutter alt annet er freset ut av ett stykke stål. Jeg bruker å si at man kan bruke en Nikon F som hammer hvis det skulle knipe om. I USA blir kameraet kalt en «ishockey-puck».

Etterfølgeren, Nikon F2, kom i 1971. Da man stengte ned produksjonslinjen for den originale F-modellen i mai 1974 var 862.600 eksemplarer produsert, bare med marginale endringer opp gjennom årene. Et av disse kameraene står inne i mitt glass-skap, på hedersplassen, fortsatt fullt funksjonelt (stort fargebilde på siden). I enkelte miljø går Nikon F under navnet «Kongen». Bare så det er nevnt.