Hvordan illustrere 117 års forskjell?

I tett samarbeid med mitt lokale museum har jeg de siste årene hatt en del interessante foto-oppdrag. Oppgaven er som følger: Museet plukker frem noen eldre bilder fra sin store bildesamling. Min jobb er å ta nye bilder fra om lag samme standplass som originalen. Bildene du ser her, er et bra eksempel.

Det første bildet er tatt i 1904. Fotografen har vandret et stykke oppover i terrenget og stilt opp sitt kamera på en fjellknaus, eller en åpning i skogen eller tilsvarende. Vi ser et bilde av Narvik, som bare to år tidligere fikk bystatus, samtidig som jernbanen mellom Kiruna og Narvik ble tatt i bruk for å kjøre jernmalm fra gruvene i Kiruna og ned til isfri havn i Narvik. Før århundreskiftet var det her to-tre gårder. Punktum. Vi er altså kommet to år inn i utviklingen av et bysamfunn.

Hvordan ser det så ut i dag?

Ingen av de to veiene mellom bydelene finnes lengre, og det kan derfor være litt vanskelig å treffe standplass med dagens bilde. Men det er likevel mange nok holdepunkter til å kunne finne et sted som er «godt nok».

Et stort problem er at de små trærne på det første bildet nå er blitt til en solid og tett skog som dekker hele utsikten. Løsningen er derfor å løfte kamera opp: Og det vil i dag si fotografering med drone. Min heter DJI Air 2S, med en 1 tommes sensor som gir 20 Mpixel stillbilde.  

Det gamle bildet er trolig et glassplatebilde, tatt med noe tilnærmet «normaloptikk», altså ei linse som tilsvarer ca. 50 mm på et 35-mm-kamera (en filmtype som riktignok først ble oppfunnet 30 år senere!). Videre forteller teksten at dette er et panoramabilde. Dette gir ytterligere optiske problemer med å gjengi dagens virkelighet i samme målestokk. Linsa på min drone tilsvarer 22 mm i 35 mm-ekvivalens. Det er altså relativt kraftig vidvinkel-optikk.

Løsningen kan være å markere et utsnitt, enten for å «klippe bort» resten, eller for å kunne vise hva som nå også er utenfor området til 1904-bildet.

En spennende oppgave! Noe for deg også?

Da husker du selvsagt på hvilke muligheter og begrensninger som droneflyvning gir. «Dronelappen» er et must. Høydebegrensninger likeså. Og så må man ta hensyn til personvernet. Men det hjelper å fortelle eventuelle skeptikere at du jobber for et nyttig formål, og ikke bare flyr rundt for moro skyld.

Fotohistorie på en (helt) ny måte

Hvis du har et fnugg av interesse for fotohistorie, så må jeg få anbefale Isdor Åstrøms «forelesning» om emnet på Fotografiets fødselsdag, altså 19. august, på fotopodden til nettstedet foto.no.

Isidor Åstrøm – historieforteller i særklasse og fotograf.

Her får du bakgrunnen for oppfinnelsen som altså ble offentliggjort i det Franske Vitenskapsakademiet den 19. august 1839. På denne sommerdagen skulle endelig eliten av Franske vitenskapsmenn få vite hvordan et bilde kunne fanges og bevares for fremtiden.

Dette er fotohistorie som du aldri har fått det fortalt tidligere! Denne Fotopodden er selvsagt alt for lang og alt for preget av utenomsnakk, men likevel er alt så herlig interessant at du sitter der med smilet om munn og bare suger inn fotohistorie.

Sett av 1:23 time. Ta gjerne med både popcorn og brus.

Enjoy!

Spennende kamerahistorie

En av fordelene med å være erklært fotonerd er at man nå og da får spørsmål om man vil overta eldre kameraer. Det er i hovedsak slik jeg har skaffet meg en liten samling kameraer; alt fra bokskameraer via belgkameraer og til noe mer «moderne» greier. Som de to jeg fikk ganske nylig: Voigtländer Vito automatic I og Voigtländer Vitrona.

Det finnes mange typer samlere. Noen liker virkelig å grave i historien til de kameraene de skaffer seg, mens andre er fornøyd med å krafse litt på overflaten. Jeg tilhører nok siste kategori: Noen oppslag på Wikipedia og kanskje info fra fabrikken hvis det finnes. Det rekker som regel. Hvertfall i første omgang.

Klikk på bildet for stort format.

Men selv denne type «historiegransking» setter ting i perspektiv.

Johann Christoph Voigtländer etablerte sin fabrikk i Wien i 1756. Man laget blant annet optiske instrumenter. Knapt 100 år senere blir den fotografiske prosessen funnet opp, og fotografiapparater blir en del av tilbudet. Så gifter han seg i Tyskland og flytter fabrikken hit, blant annet for å komme nærmere markedene. Tysk kameraindustri er en spennende historie, og et bra bevis på at intet tre vokser inn i himmelen.

Mye lå med brukket rygg i Tyskland etter to tapte kriger. Resten av Vest-Europa hadde kjøpekraft. På ganske få år klarte Japan å konkurrere ut europeisk kameraindustri. De var eksperter i å kopiere, og etter hvert gjøre kameraene både bedre og ikke minst langt rimeligere. Historien om Voigtländers vekst og fall er ganske illustrerende. Voigtländer var et stort navn en gang i tiden, og på det meste hadde fabrikken vel 2000 ansatte. Les mer her.

Kameraet til venstre, Voigtländer Vito automatic 1, kom på markedet tidlig på 1960-tallet, altså for 60 år siden. Det benyttet, som de fleste andre på denne tiden 35 mm film. Lukkeren var på 1/125-1/60, 1/30 og B. Lysåpning var F:2,8-22 og Auto! Dette var nymotens greier, for det ruflete feltet til venstre ved siden av søkeren, er en selen-lysmåler. Den produserte egen strøm og trengte altså ikke batteri. Med denne kunne blenderen stilles automatisk.

Voigtländer Vitrona (til høyre) kom i 1964. Det var trolig det første kameraet i historien med innebygget elektronisk blits. Blits-røret er stort, og hele blitsen er enda mer er det du ikke ser her. Kameraet måtte nemlig ha et stort pistolgrep for batterier og elektronikk til blitsen.

Er så disse verdifulle i dag? I strøkne versjoner er de på eBay priset til henholdsvis 425 og 525 kroner. Men de trives nok best i mitt kamera-skap 😊

Historie er spennende. Også kamerahistorie. Det var altså en tid før japansk og senere kinesisk kameraindustri kjørte det aller meste i grøfta. Kodak klarte å gjøre det på egen hånd da den digitale tiden kom. I Europa er det bare noen ytterst få som overlevde. Leica lå nesten nede for telling for noen år siden. Svenske Hasselblad har alltid vært noe for seg selv. Begge disse er å betrakte som nisjekameraer som enkelte vil betale for, okke som.

17. mai-foto i historisk perspektiv

Når man gjør forsøk på å fotografere «i evighetens perspektiv» må man ofte velge litt andre motiver og vinkler enn om bildene for eksempel skulle brukes i morgendagens avis.

I all hovedsak dokumenterer jeg dagen i dag, men med tanke på fremtiden. Bildene havner i eget arkiv, og overføres med visse mellomrom til vårt museum.

Når jeg tar bilder må jeg spørre meg selv: Hva vil være interessant om x antall år fra nå? Innimellom har jeg på følelsen av å lykkes med det.

Her får du et lite gløtt inn i noen av de bildene jeg tok 17. mai i år, og litt av begrunnelsen for å ta nettopp disse bildene på en nasjonaldag som nok en gang var preget av corona-pandemien. Bakteppet kjenner du: Ingen ansamlinger, ikke tog, ingen arrangementer.

Men noen aktiviteter fikk 17. mai-komiteer rundt om i landet til. Også i min lille krok av verden.

Det flagges. Jeg har bilde av hele bygningen, men syntes at symmetrien og «lovmessigheten» i plasseringen av flagg var spennende. Var dette et pålegg fra styret i blokka, eller var montasjen av flaggholdere en del av entreprisen?

Jeg tok ikke bilder av alle tidlige kransnedleggelsene rundt om i byen, men nøyde meg med dette ene monumentet tatt litt senere på dagen, der vi en gang i året minnes de sivile i kommunen som mistet livet under andre verdenskrig..

Mens vi feirer nasjonaldagen er det business as usual for resten av verden. Også for et antall filipinske sjøfolk om bord på en malmbåt på Narvik havn. Skipet ble tauet inn til en cruise-kai for å gjøre kontakt og sykehusinnleggelse enklere. Det er vel både første og siste gang at et malmskip festes her. Alle om bord er smittet av corona. Én døde for noen dager siden.

Her får et av byens alders/sykehjem musikalsk besøk med tilbørlig avstand både til beboerne og mellom musikerne. Snøen på fjellet bak (1000 moh) kan om noen år fortelle om hvor langt våren var kommet i 2021.

Samme korps. I bakgrunnen ser du et svensk flagg. Det tilhører et svensk representasjonsbygg for selskapet som skiper ut jernmalm fra de svenske gruvene i Kiruna.

Korpset, Folkehjelpa og en gammel dame i rullestol. Jeg tipper hun hadde bedt spesielt om å komme nær musikken: Kanskje en hel liten historie, men en som tenner meg.

Tre generasjoner (?), to flagg og blankpussede sko. På torvet mens musikken spiller. Fint med noen detaljbilder.

Musikkorps på trappa til rådhuset. Her kan man se at folk stort sett holdt korona-avstand. Også fint med total-bilder.

I år var det kortesje med veteranbiler og amerikanske bilder – i de fleste farger og fasonger. Jeg falt for «Agnes».
Og helt til sist kom russen.

Undres hvordan vi feirer 17. mai om 25 år. Finnes det korps i gatene, og korps som spiller foran gamlehjem – hvis det da finnes gamlehjem. Vil russen fortsatt feire – og finnes det lengre russ slik vi har det i dag? Vil det overhode være lov å kjøre med bensindrevne biler fra gamle dager? Og, vil pandemier være noe vi må leve med – lenge? Til sist lurer jeg på det med svensk flagging på nasjonaldagen.

Eller kanskje vil det aller meste være som det alltid har vært….

Olympus-kameraer – del 3

Når jeg ser nærmere etter i mitt skap med eldre kameraer, så oppdager jeg – faktisk litt overraskende – en del år som Olumpus-eier. Det var en periode som i den analoge tiden strakk seg fra 1969 til 1971 og i den digitale tiden fra 1994 til om lag 2001, da jeg gikk tilbake til Nikon.

Jeg har tidligere skrevet om analoge Olympus Pen Ft og digitale Olympus C830-L. Her kommer noen linjer om den digitale etterfølgeren: Camedia C3030 Zoom.

I vår «moderne» megapixel-verden, virker de første digitale kameraene nokså premature. Med sine 1,3 Mpx var C830 nettopp det. Bildene holdt så vidt til 10×15 på trykk. På denne tiden startet jeg i en bi-jobb som redaktør i et magasin, og var avhengig av å kunne trykke skarpe bilder uten pixler, hvilket vil si å kunne ta bilder som klarte minimum A4-format og en oppløsning på 300 dpi.

En dag ruslet jeg inn i en fotobutikk i Oslo og skulle kjøpe et Nikon-kamera, maken til den jeg brukte på jobb: Nikon Coolpix – en litt merkelig flat fremtoning der man måtte vri skjerm og linse 90 grader i forhold til hverandre – en teknisk løsning med en innebygget svakhet i koblingen mellom de to enhetene. Men bildene holdt mål. En flink selger fikk meg til å revurdere, og ut kom jeg altså med en Olympus C3030 – som du forstår med en bildebrikke på 3,3 Mpx. Det holdt, akkurat.

Jeg har gudskjelov fortrengt alt som har med priser å gjøre. Unntaket er blitsen, som var grisedyr. Det var ikke mulig å sette på en tredjeparts-blits, så jeg måtte kjøpe originalvare i form av ei monterings-skinne, en kabel og selve blitsen. Jeg mener å huske at bare ledningen alene kostet 1 200 kroner, noe som vel må ansees å være nummeret før væpnet ran.

Ikke lenge etter havnet kamera, blits – og ledning – i skapet, og jeg kjøpte min første digitale Nikon D70. Senere ble det D300 og D700, men så kom den speilløse tiden og Nikon ble sittende på gjerdet litt for lenge. Så lenge at Fuji kom og fylte dette gapet. Men det er en annen historie.

Kamerahistorie: Olympus C-830L

Først når man graver i historien (og i skapet med gamle kameraer), blir det åpenbart hvilken fantastisk utvikling digitale kameraer har vært gjennom de siste få årene.

Olympus lanserte sitt kamera type C-830L i januar 1999, altså for «bare» 22 år siden. Ifølge reklamen var bildekvaliteten imponerende med hele 1,3 millioner pixler. Linsa var på 5,5 mm, tilsvarende om lag 35 mm i fullformat. Bildene ble lagret på et Smartmediakort, og kamera ble drevet av 4 stk AA-batterier, noe som var vanlig den gang. Hele stasen var 128x65x47 mm og veide 235 gram. Made in Korea.

Med SHQ (super high quality), det vil si i ukomprimert tiff-format, fikk man bilder som var på hele 4 MB. Et 8 Mb kort fulgte med, noe som ga 2 – to – bilder i maks kvalitet. Jeg kjøpte imidlertid med en gang et kort på svimlende 128 Mb, og kunne dermed få 32 bilder i maks kvalitet, eller 10-gangen dersom jeg valgte High Quality, dvs. jpg-komprimerte bilder.

For et digitalt «inngangskamera» (=for amatørene), var dette slett ikke verst, sa fagpressen. Kameraet kostet den gang ca. $ 450, dvs. ca. 4 500 kroner, noe som i dagens kroneverdi tilsvarer om lag 6 900 kroner. I dag får du kjøpt dette kameraet på eBay for alt fra 3,5 til 10 £.

Mitt kamera ble kjøpt på den eneste seriøse fotobutikken på Gran Canaria, og jeg sparte nok noen kroner ved det.

Bildekvaliteten var muligens imponerende, men da sett i forhold til andre digitale kameraer i tilsvarende prisklasse. I praksis holdt bildene så vidt til 10×15 cm. før du kunne telle pixler. Mitt kamera ser ubrukt ut, hvilket det vel tilnærmet også var. Jeg hadde bruk for et kamera som ga bilder som tålte A4-format og i print-kvalitet (dvs. 300 dpi), så jeg måtte ganske snart anskaffe bedre utstyr.

Tenk over hva du får i dag for 7000 kroner!

The Genius of Photography

I 2007 laget BBC en seks-episoders serie om «Geniene innen fotografi» (fritt oversatt fra The Genius of Photography»). Det er en makeløs flott serie, i beste BBC-kvalitet. Her får du alt fra den spede begynnelse og til i dag.

Hver episode er på knapt 1 time, så dette er ikke noe du sluker på en kveld. Se en episode i gangen, når det passer. Dette er en serie til å bli klokere av og til å få nye innfallsvinkler i dette spennende faget.

Du finner serien her

The series explores every aspect of photography from daguerreotype to digital, portraits to photo- journalism and art to advertising, and includes interviews and encounters with some of the world’s greatest living photographers including William Eggleston, Nan Goldin, William Klein, Martin Parr, Sally Mann, Robert Adams, Juergen Teller, Andreas Gursky, Jeff Wall and many others.

Episodes are: Fixing the Shadows, Documents for Artists, Right Place, Right Time?, Paper Movies, We Are Family and Snap Judgements.

Det snodige fisheye-objektivet

Bilder fra mitt arkiv: For herrens mange år siden må jeg ha kjøpt et Soligor fisheye forsatsobjektiv. Det er en snodig sak der man stiller inn hvilket objektiv man bruker i bunn. Ellers fungerer den som vanlig med blenderinnstilling. Den har fulgt meg i om lag 50 år, men den har nok i all hovedsak stått på hylla.

Man kaster ikke sånt. I verste fall selger man det for noen hundringser, men så vet man jo aldri når slikt kan komme til nytte. Kanskje… Og så blir den liggende der da.

Jeg vil tro at det var dette utstyret som ble brukt for å ta hovedbildet, tidlig på 80-tallet. Du ser mitt gode gamle Nikon F med en 50 mm normal, og så med fisheyen montert utenpå. Kameraet er legendarisk.

Jeg antar at bildet nedenfor ble tatt til en avisreportasje. Gudene må vite når og hvor, for av en eller annen grunn er de aller fleste detaljer rundt dette bildet blåst. Men jeg mener å huske en stillferdig kar. Han jobbet som håndverker (?) og bodde nok i byen hele uka på sin knøttlille «hybel», som vel var ei lita arbeidsbrakke. Så tok han bussen eller båten hjem i helgene – slik mange gjorde en gang i tiden.

Etter middag og en liten strekk, tok han frem sitt hobbyprosjekt: En modell av en nordlandsbåt. Skroget ser her ganske ferdig ut. Ut fra utstyret på benken kan det se ut som om båten er klinket. Makeløst. Her er noen tenger, noen limtvinger og en liten hobbyboremaskin. Til venstre en transformator, kanskje til boremaskinen og annet lavvoltsutstyr. På veggen er tegninger av den ferdig riggede båten.

Det var så ufattelig trangt der inne at selv ikke min 28 mm ble vidvinklet nok. Jeg må enten ha stått klistret opp i et hjørne for å ta bildet, men mest sannsynlig sto jeg i døråpningen. Jeg vil tro at bildevinkelen er tilnærmet 180 grader, og da må man opptre med stor varsomhet for å unngå å få med skotuppene og skyggelua.

Fungerer så denne linsa i dag? Rent teknisk er svaret ja. Jeg satte den på min Fujinon 35 mm 1,4 med Ø52mm og – joda – det ble bilder av det – men med en kantskarphet som er til å gråte av. Med litt eksperimentering og med å krype godt ned i blenderåpning kan det kanskje hende at kantene blir sånn passe skarpe. Men hvis jeg (eller du) en dag skulle få reelt et fisheye-behov, så ville jeg nok foreslå å spandee knapt 4 000 kroner på for eksempel en Samyang 8 mm f:2,8. Verden har gått fremover på 50 år, hvertfall på objektiv-siden.

I mellomtiden får jeg leke meg litt med min gjenoppdagede fisheye, inntil den trolig blir satt inn i skapet igjen.

Foto-historie: Tøffe damer i en tøff tid

Denne gangen trekker jeg frem en amerikansk dokumentarfotograf og krigsfotograf ved navn Margaret Bourke-White (14. juni 1904 – 27. august 1971).  

Hun var angivelig den første kjente kvinnelige krigskorrespondenten og den første kvinnen som fikk lov til å jobbe i stridssoner under andre verdenskrig – noe som vel neppe er helt korrekt.

Margaret Bourke-White hadde en tidlig karriere som dokumentarfotograf i USA.

I 1941 reiste hun til Sovjetunionen akkurat da Tyskland brøt ikke-aggresjons-pakten. Dermed var hun den eneste utenlandske fotografen i Moskva under den tyske invasjonen.

Etter hvert som krigen utviklet seg, ble hun knyttet til US Army Air Force i Nord-Afrika, deretter til US Army i Italia og senere i Tyskland. Hun var flere ganger under krigshandlinger i Italia i områder med hard kamp.

Kvinnen som hadde blitt torpedert i Middelhavet, angrepet av Luftwaffe, strandet på en arktisk øy, bombardert i Moskva og trukket ut av et helikoptervrak, ble av staben hos Life-magasinet kalt «Maggie den udødelige».

Våren 1945 reiste hun gjennom et kollapsende Tyskland sammen med general George S. Patton, og fotograferte i den beryktede konsentrasjonsleiren Buchenwald. Hun sa senere at «å bruke et kamera her var nesten en lettelse. Det ble en liten barriere mellom meg selv og skrekkscenene foran meg.»

Margaret Bourke-White skrev etter krigen boka «Kjære fedreland – hvil i fred», et prosjekt som hjalp henne med å bearbeide brutaliteten hun hadde vært vitne til under og etter krigen.

Hun har blitt beskrevet som tøff, kalkulerende og ufølsom. Med den merittlista, så høres ikke det så aldeles usannsynlig ut. Men hun elsket katter.

Hvis du Googler litt, finner du mye mer stoff om «Maggie den udødelige». Stoff til denne artikkelen er i stor grad hentet fra Wikipedia.

***

La meg også få vise deg en annen tøff fotodame fra om lag samme tidsepoke: Lee Miller. Her er en velskrevet og god artikkel om henne fra NRK.no:  

Kvinnelige fotografer fra Preus

Preus museum har i likhet med alle andre store begrensninger i disse koronatider. Da er det fint med nye og kreative løsninger: Et slikt tiltak heter «sofavisning»: Du sitter i sofaen, og museet kommer til deg.

En episode i denne serien handler om kvinnelige fotografer og om portretter. På 11 minutter blir det å fyke over tematikken med harelabb, men jeg anbefaler deg likevel å ta dette som en aperitiff, slik at du selv i etterkant kan lese deg mer opp på dette emnet.

Det er flere kvinnelige fotografer enn man tror. Konservator Hege Oulie forteller litt om dette. For eksempel lå fotoyrket åpent for kvinner ettersom dette ikke var bundet i et rigid laugsvesen. Likevel består samlingen hos Preus bare av 10,7 % kvinnelige fotografer. Årsakene er flere.

I den korte lille videosnutten, kommer hun inn på blant andre Ellisif Wesel, som var en pioner på langt flere områder enn foto. Hun nevner også Elisabeth Meyer.

Selv ble jeg for alvor interessert kvinnelige fotografer i boka til Sigrid Lien kalt «Lengselens bilder».

Her er lenke til Preus-videoen. Den er helt OK produsert, men en effektiv gimbal og en bedre mikrofon hadde vært på sin plass.

Dorothea Langes bilder

Et av ikonene fra FSA-prosjektet: «Migrant Mother», tatt av Dorothea Lange.

De som har fulgt med denne bloggen en stund, vil ha registrert min interesse for historisk foto. Jeg har blant annet omtalt fotoprogrammet til Farm Security Administration, under den store depresjonen i USA på 30-tallet.

Bildene til en av fotografene den gang – og kanskje den mest kjente, Dorothea Lange, er nå gratis tilgjengelig i digitalt format fra Oakland Museum, i California. Bildene er delt i fire seksjoner: Depresjonen, Andre verdenskrig i USA, etterkrigsbilder, tidlig arbeid og personlige prosjekter.

Før du leser om henne og bildene hennes, må du få med deg bakgrunnen ved å lese artikkelen om «bildene fra det fattige Amerika».

Enjoy.

Før og nå – et fotoprosjekt med gamle bilder

Denne sommeren gjennomfører jeg et egengenerert prosjekt: Bilder før og nå. På nett finner jeg gamle bilder, og så forsøker å ta nye bilder med om lag samme standpunkt og tilnærmet samme brennvidde. Interessant og spennende. Noe for deg også?

Bakgrunnen for dette er såpass enkel at jeg er med i en lokalhistorisk årbok-komité. Til bøkene trenger vi en del korte historier inklusive et par bilder. Da kan det være greit å ta utgangspunkt i interessante gamle bilder, og så lage tekster rundt de gamle og de nye bildene.

https://digitaltmuseum.no/ kan du søke etter 2,5 millioner bilder som ligger ute, mange i fenomenal oppløsning. Jeg søker også i digitalarkivet til vårt lokale museum. I første omgang klarer jeg meg her med en skjermdump.

Disse kopiene legger jeg inn i et Word-dokument, som skrives ut. Nå kan jeg farte rundt med et lite «album» og forsøke å ta de nye bildene. Er man ekstra nøye, kan det bli spennende å se om man klarer å ta det nye bildet på samme tid på døgnet (med samme type skygger), med kjøretøy og folk på samme sted, osv. På denne måten kan noen ivrige sjeler ta full regi over de nye bildene. Jeg bryr meg ikke så mye om dette, men det er gøy hvis det klaffer.

Et problem er høye trær. Det var en av grunnene til at jeg relativt nylig anskaffet en drone. Mange bilder ville vært umulig å gjenskape i dag hvis man ikke kunne «løfte» kamera noen meter over trekronene.

Denne idéen om før-nå-bilder er langt fra ny. Noen har gjort dette til et avansert og profesjonelt prosjekt. Se for eksempel fotograf og landskapsgeograf Oskar Puschmann som har gått i fotsporene til både Wilse og Lindahl, og ny-fotografert 3000 bilder etter samme prinsipp som nevnt her. Bare så mye mer presist og teknisk elegant.

Tenner du på idéen?

Bildene her er et lite utvalg fra sommerens prosjekt.

Alfred Eisenstaedt: Kysset på Times Square

Du har sikkert tidligere sett bildet av marinegasten og «sykepleieren» på Times Sqare, NY. Bildet ble tatt 14. august 1945, den dagen da Japan kapitulerte etter andre verdenskrig. En av de som var ute i gatene med sitt kamera, var Life-fotograf Alfred Eisenstaedt. I et glimt oppfatter han situasjonen, og rekker å fyre av fire velkomponerte og gode bilder på de omlag 10 sekundene dette «kysset» varer. I kaoset blant tusenvis av mennesker rekke han ikke å få navnene til de to på bildet.

Først 42 år senere gjør marinegasten på bildet, George Mendonsa, krav på honorar fra forlaget, men dropper det senere. Nå finner man også frem til kvinnen i hvit drakt, Greta Zimmer Friedman, som den gang var tannlegeassistent.

I forbindelse med 70-års-minnemarkeringen etter slutten på andre verdenskrig, laget TV-selskapet CBS en sak på dette, og med opptak fra 2012 da man hadde fått med seg både George og Greta til Times Square igjen. Du kan se TV-innslaget her.

Hvem var så fotografen? Alfred Eisenstaedt (1898-1995) var tysk jøde, og hadde allerede rukket en solid fotokarriere for Assosiated Press i Tyskland, før nazistene tok over makta. I 1935 flyttet han til USA, og ble etter hvert en del av fotostaben i Time magasin, sammen med bl.a. Robert Capa.

Alfred Eisenstaedt var vant med å bruke småbildeformat, altså 35 mm film og Leica-kameraer, og han foretrakk å benytte eksisterende lys. Dette i motsetning til mange av sine amerikanske kolleger, der «normen» var storformat-kameraer og blits.

Denne, mer uformelle måten å fotografere på, ble varemerket til den nye tidens fotojournalistikk. De små kameraene bidro også til en mer avslappet atmosfære når kjendiser og berømtheter skulle fotograferes: «They don’t take me too seriously with my little camera,» fortalte Eisenstaedt. «I don’t come as a photographer. I come as a friend.» Dette er noe mange fotografer erfarer selv i dag når de går over fra for eksempel speilrefleks til de mindre speilløse kameraene.

Du finner haugevis av Eisenstaedt-bilder på nett. De er verd en studie.

Historien om Walker Evans og Allie Mae Burroughs

Her er en lenke til historien om en av verdens mest kjente bilder, og kanskje «starten» på moderne fotojournalistme: Bildet av Allie Mae Burroughs, tatt under den amerikanske depresjonen.

Selve artikkelen er kort, men likevel innsiktsfull. Den handler om fotografen og hans motiv. Artikkelen er på engelsk/amerikansk, men høyst begripelig. Like fullt: trolig en sak for de spesielt interesserte.

Under den store depresjonen i USA på 30-tallet ble fotografer sendt ut for å dokumentere (deler av) elendigheten gjennom et program kalt Farm Security Administration. Du må lese denne artikkelen først, for å forstå artikkelen om Walker Evans.

Evans var en av FSA-fotografene, og fotograferte en ung, og nokså værslitt kvinne, preget av sikkert både sult og hardt arbeid: Allie Mae Burroughs. Sammen med Dorothea Langes bilde av «Migrant Mother» ble også dette bildet ikonisert.

For Evans ble bildet springbrettet til en karriere. Allie fikk ikke fem øre for å bli fotografert, ikke engang en kopi av bildet, noe hun i etterkant var forbannet på Evans for.

Artikkelen er i en serie kalt The Culture Trip. Midt i artikkelen finner du en liten videosnutt på knapt fem minutter med kort bakgrunn og et intervju med fotografen. Interessant.

Artikkelen anbefales, også ut fra perspektivet at USA gudskjelov faktisk har vist at det kan by på noe bedre og mer seriøst enn det kaoset vi ser i dag, både på gata og i et stort hvitt hus.

Hemmelig, hemmelig…

Fra mitt bildearkiv: En gang for lenge siden hadde firmaet mitt en god del fotooppdrag for en stor norsk våpenprodusent. Ikke alt jeg fotograferte var like hemmelig, men noe var helt klart i den kategorien. Jeg hadde fra tidligere sikkerhetsklarering til nesten hva det skulle være, og var nok i tillegg her sjekket ut til gangs. Derfor kunne jeg operere nokså fritt. For eksempel med å fotografere, fremkalle film i egen lab og levere bildene til oppdragsgiver, i forvisning om at de for eksempel ikke også ble sendt til fi… (som det heter på det språket).

De tingene du ser her var avanserte greier (og er det kanskje den dag i dag), både maskineringsmessig og mhp elektronisk og elektromekanisk montasje. Alt ble laget og satt sammen på fabrikken jeg hadde oppdrag for.

Jeg kjenner ikke lengre denne bransjen, men det skulle ikke forbause meg om alt dette i dag er pakket inn i en liten mikrochip.

Men den gang var det altså både avansert og hemmelig til gangs. Til ymse formål ble dette jevnlig fotografert. Man spør ikke hvorfor, og man får ikke svar.

Svarthvitt var greit. Her var det full kontroll. Da var det litt verre med dias. Ektachrome var sikrest, men nærmeste fremkallermaskin for denne prosessen var i nabobyen, 2,5 timer unna. Etter fotografering måtte jeg derfor kjøre med rullene til labben og sitte å vente til de kom ut av maskinen. Etter en liten sjekk på at alt var OK, ble det å kjøre tilbake, og her velge de beste bildene, montere disse og kjøre ned til fabrikken.

Så mye enklere i dag med digitale bilder. Så spørs det da om de er sikrere med tanke på mulig spionasje fra fi…