Kodak og Preus i Måløy

Noen steder er man litt senere med å fjerne spor fra fortiden. På godt og vondt. I slutten av august 2019 ruslet jeg rundt i Måløy, på innersiden av Vågsøy, helt ytterst i havgapet, med Stadhavet som nærmeste uregjerlige nabo. Det ble et slags déjà vu fra en tid, langt tilbake.

På en husvegg i Gate 1 hang to reklameskilt, et for Kodak og et Preus Foto. I det som ganske sikkert en gang hadde vært et av stedets fotobutikker, der man hadde solgt kameraer og tatt mot film til fremkalling og kopiering, der holder tilsynelatende nå et reisebyrå til. Skiltene oppe på veggen har ingen misjon lenger, annet enn å minne om at det er en tid for alt, og at store selskaper ikke er så lett å snu.

Preus Foto AS startet som fotobutikk i 1956. Med støtte fra Horten kommune startet Leif Preus et fotolaboratorium for fremkalling av fargefotografi. I løpet av 80-årene var det en av landets største fotolaboratorier med 200 ansatte og mer enn 40 fotobutikker over hele landet. Preus Foto ble i 2007 kjøpt opp av Telebutikken. Det er i seg selv et bra bilde på hvordan den digitale verden med mobiltelefonen i spissen, har overtatt markedet etter det analoge fotografiet.

Kodak har lengre røtter. Selskapet dominerte film og kameramarkedet tidlig på 1900-tallet, og var film-messig sett «Konge på haugen» i mange, mange tiår, helt opp mot vår tid. Men også dette selskapet gikk over ende på grunn av den digitale revolusjonen. Da de omsider bestemte seg for å satse digitalt, var det for sent. I januar 2012 gikk Eastman Kodak Company konkurs.

Men i Måløy reklameres det fortsatt over en tid som var.

Reklamer

Mye historie i et lite bilde

For noen vil bildet du ser under her «bare være et bilde av et fly», fotografert «for mange år siden». Men for den som vil grave litt i historien, så kan et slikt bilde være starten på en spennende reise. Denne bloggartikkelen har egentlig ikke annet formål enn å forsøke å få deg til å se verdien i noen av de bildene du kanskje allerede har liggende, men som du strengt tatt aldri «har sett skikkelig på».

Bilder har flere dimensjoner. Det første og muligens enkleste er å gå litt i dybden på det du faktisk ser. I dette tilfellet hus, naust, sjøboder, et sjøfly med kjennetegn LN-PAB, en robåt, noen mennesker på kaia og på/i flyet. Mye kunne sies om dette: Det er sommer, personene er lettkledt, skal de reise eller venter de på noen. Også den spredte bebyggelsen med hus og sjøboder på den andre siden av fjorden kunne man si mye om.

Men i denne sammenhengen vil jeg kun fokusere på flyet. Det har kjennemerke LN-PAB og foran ser du logoen til Polarfly. Det er en Noorduyn Norseman, vanligvis bare omtalt som Norseman. Bildet er tatt på sjøflyhavna ved Skarveneset i Narvik, med stor sannsynlighet en gang mellom 17. juli 1947 og 17. desember 1948. I praksis enten sommeren 47 eller 48. Opphavet til bildet er ukjent.

Eget selskap

I denne korte perioden hadde man i Narvik et eget flyselskap, Polarfly, etablert av driftige mennesker som trodde på en fremtid også for lokalt eide lufttransportselskap. På eiersiden finner vi blant annet flypioner Gidsken Jakobsen.

I desember 1948 ble Polarfly kjøpt opp av Widerøe’s Flyveselskap, og fløy etter en tid kun med logoen til Widerøe.

Laget for bush-flyging

Noorduyn Norseman Mk ble konstruert av Robert Noorduyn og bygget hos Noorduyn Aviation, Ltd., Montréal, Canada. Det fløy første gang i november 1935. Det var konstruert med tanke på bushflygning under ekstreme forhold i den kanadiske ødemarken. Flyet kunne utstyres med både ski og flottører.

I løpet av andre verdenskrig ble det bygget 762 Norseman for det amerikanske flyvåpenet. Det var for øvrig en Norseman som 15. desember 1944 forsvant på tur mellom England og Frankrike, med den amerikanske storbandlederen Glenn Miller om bord. Flyet ble aldri funnet.

I 1945 fikk det norske luftforsvaret tildelt 25 Norseman. De ble plassert i en egen ving i 333 skvadron.

Akkurat dette flyet, LN-PAB, var det første sivilregistrerte Norseman-flyet i Norge. Det ble visstnok kjøpt fra Frankrike. Det gikk først i lokal og regional trafikk. Ved oppkjøpet ble LN-PAB et av de første Norseman-flyene i trafikk for Widerøe, og gikk nå inn i Widerøes rutenett.

LN-PAB ble skadet under en landing ved Fornebu i 1950. Det ble reparert, og gikk siden vesentlig på oppdrag i Nord-Norge.

Spiontokt

I 1952 – midt under den kalde krigen – var LN-PAB i oppdrag for den norske etterretningstjenesten med agenter og diverse utstyr om bord. Meningen var å lande på Gavnevann svært nær grensen mot Finland. Her skulle personell og materiell settes i land. Så skulle flyet ta seg like usett tilbake. Men flyet traff en landtunge under landingen og tippet over.

Alt sensitivt materiell ble selvsagt straks fjernet, og litt senere sørget mekanikere fra Widerøe for å berge motor, flottører, instrumenter og andre detaljer. Så ble resten forlatt.

Bilde fra nettstedet til Norsk Luftfartsmuseum i Bodø.

Bygget opp

I årene som gikk ble deler av flyet stadig plukket ut, tatt bort og brukt til de merkeligste ting. Vrakdelene, som etter hvert stort sett bare var en haug med skrot, ble liggende ved Gavnevann i femti år. I 2002 fikk Norsk Luftfartsmuseum og Bodø Luftfartshistoriske Forening lov til å hente det til museet. Gjenoppbyggingen av flyet startet i 2005 og pågår fortsatt. Det er per 2018 lagt ned mange tusen timer. På bildet her ser du hvordan det nå ser ut. Makeløst. Besøk anbefales.

Fotolærebøker

I 1995 kom det ut ei bok på Spartacus forlag: «På talefot med fotografiene våre», skrevet av Anne Helene Tobiassen. Det er etter min mening en flott innføring i bildeanalyse. Den inneholder mye fin metodikk når du nå skal gå i gang med å studere bestemors album – med helt nye øyne. Har du flaks kan du finne boka på FINN eller for eksempel på www.antikvariat.net

Jeg vil også anbefale ei bok til: «Kunsten å lese bilder», skrevet av Peter Larsen og Sigrid Lien. Samme forlag. Utgitt i 2008, og boka er fortsatt hyllevare.

Kilder: Wikipedia og Luftfartsmuseet.

Fra mitt album: Maraton i rullestol

En gang på 80-tallet ble det arrangert gateløp over en lav sko rundt om i landet. Også i min by. Her var løp for unger og ungdom, halvmaraton, helmaraton og mil-løp. Mange sprekinger i mange aldersgrupper deltok. Et år løp jeg ei mil. Det er lenge siden.

Senere fotograferte jeg stort sett. Et år kom den en kar i rullestol oppover gata, med nummer på brystet. Jeg visste hvem han var. Han var en av dem som foran en eller annen dreiebenk eller bak et sveiseapparat hadde vært med å bygge velferden i dette landet, en sliter, som også hadde vært engasjert i Partiet. Det for arbeidsfolk.

Jeg vet ikke hvorfor han hadde fått problemer med beina. Kanskje litt for mange rullings gjennom litt for mange år. Men han hadde viljen og armene i behold, og ga seg vel fa.. på at han skulle være med han også.

Han kom noen hundre meter oppover gata, og så vel hælene på de siste sprekingene da han ga seg. Men jeg utroper han til vinner i klassen for sterk vilje.

Dette var i den analoge tiden, og på denne tiden jobbet jeg mest med en Nikon FE og en Nikon F3. Trolig hadde jeg her på en sylskarp manuell 300 mm Nikkor 1:4,5 på min FE. Jeg har begge kamerahusene fortsatt, godt slitt både utvendig og innvendig. Men 300 mm er fortsatt like sylskarp og fungerer like fint på min D700. Bildet er et 35 mm dias digitalisert på en Epson 4870 skanner, med ICE. Synd at skanneren kapper litt for mye både i bredde og høyde.

 

Kodaks vei til undergangen

De av oss som har levd en stund, vet hva Kodak er. Eller var. Hvis du er i nærheten av å ha samme forhold til dette selskapet som undertegnede, så kan denne lille videsnutten kanskje være interessant. Den handler om hvordan Kodak helt bevisst ignorerte fremtidens fotografi.

Kodaks HQ – en gang i tiden

Så lenge jeg kan huske, var Kodak Tri-X obligatorisk sorthvitt-film i mine kameraer. Først standard fremkalling i D-76. Siden ble filmen også «presset» i Rhodinol, da man kunne tyne 6400 ISO ut av filmen – med grove korn som tøft resultat.

På studietur til USA, her foran George Eastman Museum. Bildet er tatt for forferdelig mange år siden. Forfatteren sees til høyre.

En gang for lenge siden var jeg også en tid i selveste Rochester, «upstate New York», der Kodak hadde sitt hovedkvarter, og her besøkte jeg blant annet George Eastman museum – en staselig bygning med spennende innhold.

Så historikken er på plass.

For noen få uker siden skrev jeg en blogg Kodaks kranglete vei inn i den digitale verdenen. Det er nettopp det denne videoen handler om – bare mer utfyllende. Så hvis du får klump i halsen hver gang du ser den gule Kodak-film-esken og minnes lukten av fremkaller og fiksat, så kan du jo få med deg denne filmen som viser hvordan et imperium kan gå i dass.

Og så kan du – hvis interessen fortsatt er der – følge med i diskusjonen etter denne videoen, der det selvsagt finnes mange meninger om veien til undergangen.

Verdens største kamera – år 1900

Verden er full av snodige tildragelser. Like før forrige århundreskifte laget Pullman, Illinois, et tog, kalt The Alton Limited. Det skulle være det «flotteste toget i verden», perfekt utformet og med symmetrisk design. Selskapet ønsket å fotografere hele herligheten.

De hyret inn Chicago-fotografen Georg R. Lawrence. Som alle praktisk anrettede mennesker foreslo han å fotografere togsettet i flere deler, og montere bildene sammen. Men selskapet ønsket ett bilde!

Dermed måtte George hyre inn snekkere og linsemakere. De bygget kort og godt det som den gang var verdens største kamera. Det var 6 meter langt, og veide 635 kilo (inkludert betongsokkel i bunnen for å holde herligheten på plass). Konstruksjonen besto ellers for det meste av listverk av kirsebærtre, og – ikke minst – en 3048 mm stor linse, laget av Carl Zeiss.

Så ble det hele fraktet med jernbane til fotostedet, og takket være en hel skokk med medhjelpere kunne til sist vår gode George, trykke på utløseren. Eksponeringstid: 2,5 minutter.

Var det så verd innsatsen? Tja, kunden har jo alltid rett. Og så kunne de vel som skryte enda mer i brosjyrene sine, og ikke minst på verdensutstillingen i Paris i 1900: Det var ikke bare verdens vakreste og mest symmetriske tog. Det var også avfotografert med verdens største kamera og med verdens største «film».

Her kan du lese hele historien.

 

Keisersnitt og fotografering   

Gjennom et langt foto-liv vil det alltid være noen bilder man er mer fornøyd med enn andre. Dette er et slikt bilde.

Bildet er tatt akkurat i det min mellomste datter kommer til verden med keisersnitt. Det er et ganske spesielt inngrep der timing og presisjon er viktige ingredienser. Det samme gjelder for så vidt også for fotografen. Det gjelder å trykke av i rett øyeblikk.

Begge deler fungerte prikkfritt – både for gynekologen og han med kamera.

Gynekologen var en slags bekjent, og svaret var ja da jeg spurte om å fotografere fødselen. Keisersnittet var planlagt flere dager i forveien. Jordmora hadde imidlertid ikke fått beskjed, og hun ble ikke blid da hun så meg og min kamerakoffert. Det ble åpenbart en liten «diskusjon» ute på gangen. Da alt endelig var klarert, fikk jeg en utvetydig melding om at hun nå hadde en viktig jobb å gjøre, og at hun ikke kom til å løfte en finger for å ta vare på meg når jeg svimte av inne på operasjonsstuen.

Hun var imidlertid ikke snauere enn at hun i full fart hyret inn to sykepleiestudenter som sto på hver side av meg oppe på en slags trapp. Det ble aldri sagt, men de hadde nok fått klar beskjed om å ta seg av meg når jeg begynte å bli hvit i toppen.

Det skjedde aldri. For det første hadde jeg erfaring fra andre vanlige fødsler og i tillegg bra fartstid fra sykehusarbeid. Men viktigere enn dette tror jeg nok det er at kamera fungerer som et «filter» mellom meg og virkeligheten. Man er så opptatt av å treffe på tid/blender/avstand, at det meste andre undertrykkes. Dette er et klassisk fenomen for fotografer.

Bildet er tatt for 34 år siden. Jeg vil tro at jeg den gang brukte et Nikon FE, kanskje et Nikon F1. Linse muligens en lyssterk 50 mm. Og filmen var garantert Kodak Tri-X.

Bildet er fullt av dramatikk og snedige små detaljer. Bare se på ansiktsuttrykkene. En smiler. En ser bekymret ut. Og en sender et blikk rett mot fotografen – kanskje for å se om han fortsatt står på beina? Og hvis du forstørrer bildet, vil du se at det lille nurket kommer til verden med et lite skrik, og at hun samtidig sender en solid tisse-stråle rett i brystkassa til gynekologen.

 

Når bilder forteller

(Klikk på bildet for å se det i stort format. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på retur-pila øverst i venstre hjørne i nettleseren)

Staten Vegvesen bygger Norges nest lengste bru noen kilometer unna der jeg bor. Jeg har fulgt prosjektet fra de i 2013 startet å rive hytter i bru- og vei-traseen, frem til dekket nå er lagt på det 1145 meter lange hovedspennet. Jeg håper å få følge det videre til første bil kjører over brua sommeren 2018.

Det har blitt noen tusen bilder. Et utvalg er lagt ut på mitt fotonettsted. Har du lyst og interesse, så ta en titt. Bildene er ordnet etter dato, så vil du få hele utviklingen med deg bør du starte bakfra.

Det er mange «vanlige» bilder. Det er noen spesielle bilder, både rent objektivt og personlig. Og oftest spesielle fordi de forteller en historie. Det er flere av dem. Ett av bildene som jeg liker godt er bildet øverst. Her ligger Norges største kranbåt og løfter nest siste bruelement opp på plass. Dagen etter var de tre siste på plass og man kunne for første gang gå over brua, 1533 meter, tvers over fjorden. De to sidene var koblet sammen.

Det vindslitte og delvis ødelagte lille skuret til venstre i bildet er en koblingssentral for telefonkabler. Kabelen tvers over fjorden kom opp her, og herfra fordelte telefontrådene seg til til de som bodde her. Trolig gikk hovedkabler videre nordover. Det lille skuret, som sikkert en gang i tiden lyste opp nymalt og fint, og med Televerkets emblem i brennlakkert emalje på døra, var sentral i å koble de to sidene sammen.

To teknologier, fra hvert sitt århundre.

Og hele denne tiden, fra telefonen var den nye teknologien og frem til dyktige ingeniører nå beregner stålkonstruksjoner på millimeterpresisjon, har sola vandret opp bak Tøttatoppen og gått sin gang på himmelen.