Fotohistorien har flere rastløse sjeler. Josef Koudelka er en av dem. Han startet sin «karriere» mer eller mindre tilfeldig med å fotografere den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia i august 1968, etter det man kalte «Prag-våren». Bildene ble smuglet over til England, og herfra publisert verden over med signaturen PP: Prague Photographer, selvsagt av frykt for å represalier for seg selv og familien.
August 1968, invasjon.
Fortsatt som anonym fotograf fikk han i 1969 «Robert Capa Gullmedalje» for disse fotografiene. Først etter 16 år og da under et nytt politisk regime, kunne Koudelka avsløre hvem som hadde tatt bildene.
FRANCE. Paris. Photographer Josef KOUDELKA. 1974.
I 1970 forlot han Tsjekkoslovakia og fikk politisk asyl, samtidig som bildene hans ga ham billett til å bli medlem i det berømte fotobyrået Magnum, men han ble aldri noen byråfotograf i ordets rette betydning. Hele livet «tok han bilder kun for sin egen del».
Først i 1987 slo han seg ned i Frankrike og fikk her – for første gang – franske pass.
Josef Koudelka er nok mest berømt for sine invasjons-bilder fra 1968. I senere år har han dokumentert på egen hånd det vi kaller sigøynerne og Rom. Det har blitt en livslang oppgave.
Koudelka er muligens ikke alt for kjent, men jeg foreslår at du tar en titt på noen av hans bilder, og ellers leser deg litt opp på en fotograf som gikk sine egne veier. Her er en lenke til mer info.
Siden 1902 har det vært skipet ut jernmalm fra de svenske gruvene i Kiruna over Narvik, velsignet med helårs isfri havn. I noen perioder var det i det minste to fotografer som delvis livnærte seg som «skipsfotografer». Målet var å fotografere skip og havnemiljø, og aller helst med ei flott fjellrekke bak.
Bildene skulle være fine nok til å kunne selges til folkene om bord, klare for innramming. Den lille byen langt mot nord var mer spektakulær enn de fleste havnene på kontinentet: Paddeflate industriområder og omkranset med lossekraner.
Dette var på den tiden da det kunne ligge et 20-30 båter på havna, og med like stort mannskap om bord i hvert skip, de fleste skandinaver. Det er andre forhold i dag.
Bildetekst: Det var dette bildet av «Golden Coral» som minnet meg på denne historien. Det er i størrelse en nokså vanlig båt i denne havna: 300 meter lang og 50 meter bred, altså like stor som tre fotballbaner etter hverandre.
En av disse fotografene var litt spesiell, og det var med et visst vemod at jeg på et tidspunkt konstaterte at det kun var ett eneste bilde igjen av denne ene fotografen. Men så ville historien det slik at det dukket opp noen til. Kanskje mange nok til at de kan komplettere den historiske delen av havna og malmtrafikken
For flere år siden skrev jeg en artikkel om en av disse fotografene. Historien finner du her:
Hva så med skipsfotografering i vår digitale tid? Det er nok mange grunner til at slike bilder ikke er interessant som handelsvare. Og om man skulle ønske seg et bilde til en Facebook-melding hjem til familien i Manila, så finnes det bilder i søkk og kav på nettstedet Marinetraffic der ivrige «skips-fotografer» har lagt inn bilder. Aldeles gratis.
Ved kai ligger to skip som laster malm. Snøkledte fjell i bakgrunnen vil nok fortsatt være spektakulært
På Kvinnedagen, 8. mars kl. 18:00, presenterer Vestfoldmuseene et foredrag på Gamle Eidsfoss kro med tittel: «Kjekke jenter kan alt! Kvinnelige fotografer omkring 1900.»
Utover på 1800-tallet fikk kvinner flere og flere rettigheter til å forsørge seg selv. Kvinnene fant nye levemåter og nye yrker, blant annet som fotograf. Årsakene til dette er flere. Blant annet var fotografiyrket så nytt at det ikke ble «fanget» inn av et rigid laugsvesen. Med noe utstyr og kjemikalier kunne hvem som helst begynne som fotograf – og med det bli økonomisk uavhengig.
I min lille kant av verden var det flere kvinner som ble fotografer, over kortere eller lengre tid. I boka til Sigrid Lien, «Lengselens bilder», om fotografiet i norsk utvandringshistorie, forteller hun at det var en påtakelig andel kvinner som enten oppga at de var fotografer da de dro over til Amerika, eller oppga dette noe tid etter at de var kommet over.
Foredraget på Gamle Eidsfoss kro har et lokalt tilsnitt, og omhandler blant annet fire lokale fotografer: Marie Høeg, Bolette Berg, Louise Wold og Otilde Solum. De ble fotografer i Horten og Holmestrand. De viser både gjennom sine bilder og sine liv at Norge var i forandring. Situasjonen var nokså lik mange andre steder i landet.
I tett samarbeid med mitt lokale museum har jeg de siste årene hatt en del interessante foto-oppdrag. Oppgaven er som følger: Museet plukker frem noen eldre bilder fra sin store bildesamling. Min jobb er å ta nye bilder fra om lag samme standplass som originalen. Bildene du ser her, er et bra eksempel.
Det første bildet er tatt i 1904. Fotografen har vandret et stykke oppover i terrenget og stilt opp sitt kamera på en fjellknaus, eller en åpning i skogen eller tilsvarende. Vi ser et bilde av Narvik, som bare to år tidligere fikk bystatus, samtidig som jernbanen mellom Kiruna og Narvik ble tatt i bruk for å kjøre jernmalm fra gruvene i Kiruna og ned til isfri havn i Narvik. Før århundreskiftet var det her to-tre gårder. Punktum. Vi er altså kommet to år inn i utviklingen av et bysamfunn.
Hvordan ser det så ut i dag?
Ingen av de to veiene mellom bydelene finnes lengre, og det kan derfor være litt vanskelig å treffe standplass med dagens bilde. Men det er likevel mange nok holdepunkter til å kunne finne et sted som er «godt nok».
Et stort problem er at de små trærne på det første bildet nå er blitt til en solid og tett skog som dekker hele utsikten. Løsningen er derfor å løfte kamera opp: Og det vil i dag si fotografering med drone. Min heter DJI Air 2S, med en 1 tommes sensor som gir 20 Mpixel stillbilde.
Det gamle bildet er trolig et glassplatebilde, tatt med noe tilnærmet «normaloptikk», altså ei linse som tilsvarer ca. 50 mm på et 35-mm-kamera (en filmtype som riktignok først ble oppfunnet 30 år senere!). Videre forteller teksten at dette er et panoramabilde. Dette gir ytterligere optiske problemer med å gjengi dagens virkelighet i samme målestokk. Linsa på min drone tilsvarer 22 mm i 35 mm-ekvivalens. Det er altså relativt kraftig vidvinkel-optikk.
Løsningen kan være å markere et utsnitt, enten for å «klippe bort» resten, eller for å kunne vise hva som nå også er utenfor området til 1904-bildet.
En spennende oppgave! Noe for deg også?
Da husker du selvsagt på hvilke muligheter og begrensninger som droneflyvning gir. «Dronelappen» er et must. Høydebegrensninger likeså. Og så må man ta hensyn til personvernet. Men det hjelper å fortelle eventuelle skeptikere at du jobber for et nyttig formål, og ikke bare flyr rundt for moro skyld.
Hvis du har et fnugg av interesse for fotohistorie, så må jeg få anbefale Isdor Åstrøms «forelesning» om emnet på Fotografiets fødselsdag, altså 19. august, på fotopodden til nettstedet foto.no.
Isidor Åstrøm – historieforteller i særklasse og fotograf.
Her får du bakgrunnen for oppfinnelsen som altså ble offentliggjort i det Franske Vitenskapsakademiet den 19. august 1839. På denne sommerdagen skulle endelig eliten av Franske vitenskapsmenn få vite hvordan et bilde kunne fanges og bevares for fremtiden.
En av fordelene med å være erklært fotonerd er at man nå og da får spørsmål om man vil overta eldre kameraer. Det er i hovedsak slik jeg har skaffet meg en liten samling kameraer; alt fra bokskameraer via belgkameraer og til noe mer «moderne» greier. Som de to jeg fikk ganske nylig: Voigtländer Vito automatic I og Voigtländer Vitrona.
Det finnes mange typer samlere. Noen liker virkelig å grave i historien til de kameraene de skaffer seg, mens andre er fornøyd med å krafse litt på overflaten. Jeg tilhører nok siste kategori: Noen oppslag på Wikipedia og kanskje info fra fabrikken hvis det finnes. Det rekker som regel. Hvertfall i første omgang.
Klikk på bildet for stort format.
Men selv denne type «historiegransking» setter ting i perspektiv.
Johann Christoph Voigtländer etablerte sin fabrikk i Wien i 1756. Man laget blant annet optiske instrumenter. Knapt 100 år senere blir den fotografiske prosessen funnet opp, og fotografiapparater blir en del av tilbudet. Så gifter han seg i Tyskland og flytter fabrikken hit, blant annet for å komme nærmere markedene. Tysk kameraindustri er en spennende historie, og et bra bevis på at intet tre vokser inn i himmelen.
Mye lå med brukket rygg i Tyskland etter to tapte kriger. Resten av Vest-Europa hadde kjøpekraft. På ganske få år klarte Japan å konkurrere ut europeisk kameraindustri. De var eksperter i å kopiere, og etter hvert gjøre kameraene både bedre og ikke minst langt rimeligere. Historien om Voigtländers vekst og fall er ganske illustrerende. Voigtländer var et stort navn en gang i tiden, og på det meste hadde fabrikken vel 2000 ansatte. Les mer her.
Kameraet til venstre, Voigtländer Vito automatic 1, kom på markedet tidlig på 1960-tallet, altså for 60 år siden. Det benyttet, som de fleste andre på denne tiden 35 mm film. Lukkeren var på 1/125-1/60, 1/30 og B. Lysåpning var F:2,8-22 og Auto! Dette var nymotens greier, for det ruflete feltet til venstre ved siden av søkeren, er en selen-lysmåler. Den produserte egen strøm og trengte altså ikke batteri. Med denne kunne blenderen stilles automatisk.
Voigtländer Vitrona (til høyre) kom i 1964. Det var trolig det første kameraet i historien med innebygget elektronisk blits. Blits-røret er stort, og hele blitsen er enda mer er det du ikke ser her. Kameraet måtte nemlig ha et stort pistolgrep for batterier og elektronikk til blitsen.
Er så disse verdifulle i dag? I strøkne versjoner er de på eBay priset til henholdsvis 425 og 525 kroner. Men de trives nok best i mitt kamera-skap 😊
Historie er spennende. Også kamerahistorie. Det var altså en tid før japansk og senere kinesisk kameraindustri kjørte det aller meste i grøfta. Kodak klarte å gjøre det på egen hånd da den digitale tiden kom. I Europa er det bare noen ytterst få som overlevde. Leica lå nesten nede for telling for noen år siden. Svenske Hasselblad har alltid vært noe for seg selv. Begge disse er å betrakte som nisjekameraer som enkelte vil betale for, okke som.
Når man gjør forsøk på å fotografere «i evighetens perspektiv» må man ofte velge litt andre motiver og vinkler enn om bildene for eksempel skulle brukes i morgendagens avis.
I all hovedsak dokumenterer jeg dagen i dag, men med tanke på fremtiden. Bildene havner i eget arkiv, og overføres med visse mellomrom til vårt museum.
Når jeg tar bilder må jeg spørre meg selv: Hva vil være interessant om x antall år fra nå? Innimellom har jeg på følelsen av å lykkes med det.
Her får du et lite gløtt inn i noen av de bildene jeg tok 17. mai i år, og litt av begrunnelsen for å ta nettopp disse bildene på en nasjonaldag som nok en gang var preget av corona-pandemien. Bakteppet kjenner du: Ingen ansamlinger, ikke tog, ingen arrangementer.
Men noen aktiviteter fikk 17. mai-komiteer rundt om i landet til. Også i min lille krok av verden.
Det flagges. Jeg har bilde av hele bygningen, men syntes at symmetrien og «lovmessigheten» i plasseringen av flagg var spennende. Var dette et pålegg fra styret i blokka, eller var montasjen av flaggholdere en del av entreprisen?Jeg tok ikke bilder av alle tidlige kransnedleggelsene rundt om i byen, men nøyde meg med dette ene monumentet tatt litt senere på dagen, der vi en gang i året minnes de sivile i kommunen som mistet livet under andre verdenskrig..Mens vi feirer nasjonaldagen er det business as usual for resten av verden. Også for et antall filipinske sjøfolk om bord på en malmbåt på Narvik havn. Skipet ble tauet inn til en cruise-kai for å gjøre kontakt og sykehusinnleggelse enklere. Det er vel både første og siste gang at et malmskip festes her. Alle om bord er smittet av corona. Én døde for noen dager siden. Her får et av byens alders/sykehjem musikalsk besøk med tilbørlig avstand både til beboerne og mellom musikerne. Snøen på fjellet bak (1000 moh) kan om noen år fortelle om hvor langt våren var kommet i 2021.Samme korps. I bakgrunnen ser du et svensk flagg. Det tilhører et svensk representasjonsbygg for selskapet som skiper ut jernmalm fra de svenske gruvene i Kiruna.Korpset, Folkehjelpa og en gammel dame i rullestol. Jeg tipper hun hadde bedt spesielt om å komme nær musikken: Kanskje en hel liten historie, men en som tenner meg.Tre generasjoner (?), to flagg og blankpussede sko. På torvet mens musikken spiller. Fint med noen detaljbilder.Musikkorps på trappa til rådhuset. Her kan man se at folk stort sett holdt korona-avstand. Også fint med total-bilder.I år var det kortesje med veteranbiler og amerikanske bilder – i de fleste farger og fasonger. Jeg falt for «Agnes».Og helt til sist kom russen.
Undres hvordan vi feirer 17. mai om 25 år. Finnes det korps i gatene, og korps som spiller foran gamlehjem – hvis det da finnes gamlehjem. Vil russen fortsatt feire – og finnes det lengre russ slik vi har det i dag? Vil det overhode være lov å kjøre med bensindrevne biler fra gamle dager? Og, vil pandemier være noe vi må leve med – lenge? Til sist lurer jeg på det med svensk flagging på nasjonaldagen.
Eller kanskje vil det aller meste være som det alltid har vært….
Når jeg ser nærmere etter i mitt skap med eldre kameraer, så oppdager jeg – faktisk litt overraskende – en del år som Olumpus-eier. Det var en periode som i den analoge tiden strakk seg fra 1969 til 1971 og i den digitale tiden fra 1994 til om lag 2001, da jeg gikk tilbake til Nikon.
Jeg har tidligere skrevet om analoge Olympus Pen Ft og digitale Olympus C830-L. Her kommer noen linjer om den digitale etterfølgeren: Camedia C3030 Zoom.
I vår «moderne» megapixel-verden, virker de første digitale kameraene nokså premature. Med sine 1,3 Mpx var C830 nettopp det. Bildene holdt så vidt til 10×15 på trykk. På denne tiden startet jeg i en bi-jobb som redaktør i et magasin, og var avhengig av å kunne trykke skarpe bilder uten pixler, hvilket vil si å kunne ta bilder som klarte minimum A4-format og en oppløsning på 300 dpi.
En dag ruslet jeg inn i en fotobutikk i Oslo og skulle kjøpe et Nikon-kamera, maken til den jeg brukte på jobb: Nikon Coolpix – en litt merkelig flat fremtoning der man måtte vri skjerm og linse 90 grader i forhold til hverandre – en teknisk løsning med en innebygget svakhet i koblingen mellom de to enhetene. Men bildene holdt mål. En flink selger fikk meg til å revurdere, og ut kom jeg altså med en Olympus C3030 – som du forstår med en bildebrikke på 3,3 Mpx. Det holdt, akkurat.
Jeg har gudskjelov fortrengt alt som har med priser å gjøre. Unntaket er blitsen, som var grisedyr. Det var ikke mulig å sette på en tredjeparts-blits, så jeg måtte kjøpe originalvare i form av ei monterings-skinne, en kabel og selve blitsen. Jeg mener å huske at bare ledningen alene kostet 1 200 kroner, noe som vel må ansees å være nummeret før væpnet ran.
Ikke lenge etter havnet kamera, blits – og ledning – i skapet, og jeg kjøpte min første digitale Nikon D70. Senere ble det D300 og D700, men så kom den speilløse tiden og Nikon ble sittende på gjerdet litt for lenge. Så lenge at Fuji kom og fylte dette gapet. Men det er en annen historie.
Først når man graver i historien (og i skapet med gamle kameraer), blir det åpenbart hvilken fantastisk utvikling digitale kameraer har vært gjennom de siste få årene.
Olympus lanserte sitt kamera type C-830L i januar 1999, altså for «bare» 22 år siden. Ifølge reklamen var bildekvaliteten imponerende med hele 1,3 millioner pixler. Linsa var på 5,5 mm, tilsvarende om lag 35 mm i fullformat. Bildene ble lagret på et Smartmediakort, og kamera ble drevet av 4 stk AA-batterier, noe som var vanlig den gang. Hele stasen var 128x65x47 mm og veide 235 gram. Made in Korea.
Med SHQ (super high quality), det vil si i ukomprimert tiff-format, fikk man bilder som var på hele 4 MB. Et 8 Mb kort fulgte med, noe som ga 2 – to – bilder i maks kvalitet. Jeg kjøpte imidlertid med en gang et kort på svimlende 128 Mb, og kunne dermed få 32 bilder i maks kvalitet, eller 10-gangen dersom jeg valgte High Quality, dvs. jpg-komprimerte bilder.
For et digitalt «inngangskamera» (=for amatørene), var dette slett ikke verst, sa fagpressen. Kameraet kostet den gang ca. $ 450, dvs. ca. 4 500 kroner, noe som i dagens kroneverdi tilsvarer om lag 6 900 kroner. I dag får du kjøpt dette kameraet på eBay for alt fra 3,5 til 10 £.
Mitt kamera ble kjøpt på den eneste seriøse fotobutikken på Gran Canaria, og jeg sparte nok noen kroner ved det.
Bildekvaliteten var muligens imponerende, men da sett i forhold til andre digitale kameraer i tilsvarende prisklasse. I praksis holdt bildene så vidt til 10×15 cm. før du kunne telle pixler. Mitt kamera ser ubrukt ut, hvilket det vel tilnærmet også var. Jeg hadde bruk for et kamera som ga bilder som tålte A4-format og i print-kvalitet (dvs. 300 dpi), så jeg måtte ganske snart anskaffe bedre utstyr.
I 2007 laget BBC en seks-episoders serie om «Geniene innen fotografi» (fritt oversatt fra The Genius of Photography»). Det er en makeløs flott serie, i beste BBC-kvalitet. Her får du alt fra den spede begynnelse og til i dag.
Hver episode er på knapt 1 time, så dette er ikke noe du sluker på en kveld. Se en episode i gangen, når det passer. Dette er en serie til å bli klokere av og til å få nye innfallsvinkler i dette spennende faget.
The series explores every aspect of photography from daguerreotype to digital, portraits to photo- journalism and art to advertising, and includes interviews and encounters with some of the world’s greatest living photographers including William Eggleston, Nan Goldin, William Klein, Martin Parr, Sally Mann, Robert Adams, Juergen Teller, Andreas Gursky, Jeff Wall and many others.
Episodes are: Fixing the Shadows, Documents for Artists, Right Place, Right Time?, Paper Movies, We Are Family and Snap Judgements.
Bilder fra mitt arkiv: For herrens mange år siden må jeg ha kjøpt et Soligor fisheye forsatsobjektiv. Det er en snodig sak der man stiller inn hvilket objektiv man bruker i bunn. Ellers fungerer den som vanlig med blenderinnstilling. Den har fulgt meg i om lag 50 år, men den har nok i all hovedsak stått på hylla.
Man kaster ikke sånt. I verste fall selger man det for noen hundringser, men så vet man jo aldri når slikt kan komme til nytte. Kanskje… Og så blir den liggende der da.
Jeg vil tro at det var dette utstyret som ble brukt for å ta hovedbildet, tidlig på 80-tallet. Du ser mitt gode gamle Nikon F med en 50 mm normal, og så med fisheyen montert utenpå. Kameraet er legendarisk.
Jeg antar at bildet nedenfor ble tatt til en avisreportasje. Gudene må vite når og hvor, for av en eller annen grunn er de aller fleste detaljer rundt dette bildet blåst. Men jeg mener å huske en stillferdig kar. Han jobbet som håndverker (?) og bodde nok i byen hele uka på sin knøttlille «hybel», som vel var ei lita arbeidsbrakke. Så tok han bussen eller båten hjem i helgene – slik mange gjorde en gang i tiden.
Etter middag og en liten strekk, tok han frem sitt hobbyprosjekt: En modell av en nordlandsbåt. Skroget ser her ganske ferdig ut. Ut fra utstyret på benken kan det se ut som om båten er klinket. Makeløst. Her er noen tenger, noen limtvinger og en liten hobbyboremaskin. Til venstre en transformator, kanskje til boremaskinen og annet lavvoltsutstyr. På veggen er tegninger av den ferdig riggede båten.
Det var så ufattelig trangt der inne at selv ikke min 28 mm ble vidvinklet nok. Jeg må enten ha stått klistret opp i et hjørne for å ta bildet, men mest sannsynlig sto jeg i døråpningen. Jeg vil tro at bildevinkelen er tilnærmet 180 grader, og da må man opptre med stor varsomhet for å unngå å få med skotuppene og skyggelua.
Fungerer så denne linsa i dag? Rent teknisk er svaret ja. Jeg satte den på min Fujinon 35 mm 1,4 med Ø52mm og – joda – det ble bilder av det – men med en kantskarphet som er til å gråte av. Med litt eksperimentering og med å krype godt ned i blenderåpning kan det kanskje hende at kantene blir sånn passe skarpe. Men hvis jeg (eller du) en dag skulle få reelt et fisheye-behov, så ville jeg nok foreslå å spandee knapt 4 000 kroner på for eksempel en Samyang 8 mm f:2,8. Verden har gått fremover på 50 år, hvertfall på objektiv-siden.
I mellomtiden får jeg leke meg litt med min gjenoppdagede fisheye, inntil den trolig blir satt inn i skapet igjen.
Denne gangen trekker jeg frem en amerikansk dokumentarfotograf og krigsfotograf ved navn Margaret Bourke-White (14. juni 1904 – 27. august 1971).
Hun var angivelig den første kjente kvinnelige krigskorrespondenten og den første kvinnen som fikk lov til å jobbe i stridssoner under andre verdenskrig – noe som vel neppe er helt korrekt.
Margaret Bourke-White hadde en tidlig karriere som dokumentarfotograf i USA.
I 1941 reiste hun til Sovjetunionen akkurat da Tyskland brøt ikke-aggresjons-pakten. Dermed var hun den eneste utenlandske fotografen i Moskva under den tyske invasjonen.
Etter hvert som krigen utviklet seg, ble hun knyttet til US Army Air Force i Nord-Afrika, deretter til US Army i Italia og senere i Tyskland. Hun var flere ganger under krigshandlinger i Italia i områder med hard kamp.
Kvinnen som hadde blitt torpedert i Middelhavet, angrepet av Luftwaffe, strandet på en arktisk øy, bombardert i Moskva og trukket ut av et helikoptervrak, ble av staben hos Life-magasinet kalt «Maggie den udødelige».
Våren 1945 reiste hun gjennom et kollapsende Tyskland sammen med general George S. Patton, og fotograferte i den beryktede konsentrasjonsleiren Buchenwald. Hun sa senere at «å bruke et kamera her var nesten en lettelse. Det ble en liten barriere mellom meg selv og skrekkscenene foran meg.»
Margaret Bourke-White skrev etter krigen boka «Kjære fedreland – hvil i fred», et prosjekt som hjalp henne med å bearbeide brutaliteten hun hadde vært vitne til under og etter krigen.
Hun har blitt beskrevet som tøff, kalkulerende og ufølsom. Med den merittlista, så høres ikke det så aldeles usannsynlig ut. Men hun elsket katter.
Hvis du Googler litt, finner du mye mer stoff om «Maggie den udødelige». Stoff til denne artikkelen er i stor grad hentet fra Wikipedia.
Preus museum har i likhet med alle andre store begrensninger i disse koronatider. Da er det fint med nye og kreative løsninger: Et slikt tiltak heter «sofavisning»: Du sitter i sofaen, og museet kommer til deg.
En episode i denne serien handler om kvinnelige fotografer og om portretter. På 11 minutter blir det å fyke over tematikken med harelabb, men jeg anbefaler deg likevel å ta dette som en aperitiff, slik at du selv i etterkant kan lese deg mer opp på dette emnet.
Det er flere kvinnelige fotografer enn man tror. Konservator Hege Oulie forteller litt om dette. For eksempel lå fotoyrket åpent for kvinner ettersom dette ikke var bundet i et rigid laugsvesen. Likevel består samlingen hos Preus bare av 10,7 % kvinnelige fotografer. Årsakene er flere.
I den korte lille videosnutten, kommer hun inn på blant andre Ellisif Wesel, som var en pioner på langt flere områder enn foto. Hun nevner også Elisabeth Meyer.
Selv ble jeg for alvor interessert kvinnelige fotografer i boka til Sigrid Lien kalt «Lengselens bilder».
Her er lenke til Preus-videoen. Den er helt OK produsert, men en effektiv gimbal og en bedre mikrofon hadde vært på sin plass.
Et av ikonene fra FSA-prosjektet: «Migrant Mother», tatt av Dorothea Lange.
De som har fulgt med denne bloggen en stund, vil ha registrert min interesse for historisk foto. Jeg har blant annet omtalt fotoprogrammet til Farm Security Administration, under den store depresjonen i USA på 30-tallet.
Denne sommeren gjennomfører jeg et egengenerert prosjekt: Bilder før og nå. På nett finner jeg gamle bilder, og så forsøker å ta nye bilder med om lag samme standpunkt og tilnærmet samme brennvidde. Interessant og spennende. Noe for deg også?
Bakgrunnen for dette er såpass enkel at jeg er med i en lokalhistorisk årbok-komité. Til bøkene trenger vi en del korte historier inklusive et par bilder. Da kan det være greit å ta utgangspunkt i interessante gamle bilder, og så lage tekster rundt de gamle og de nye bildene.
På https://digitaltmuseum.no/ kan du søke etter 2,5 millioner bilder som ligger ute, mange i fenomenal oppløsning. Jeg søker også i digitalarkivet til vårt lokale museum. I første omgang klarer jeg meg her med en skjermdump.
Disse kopiene legger jeg inn i et Word-dokument, som skrives ut. Nå kan jeg farte rundt med et lite «album» og forsøke å ta de nye bildene. Er man ekstra nøye, kan det bli spennende å se om man klarer å ta det nye bildet på samme tid på døgnet (med samme type skygger), med kjøretøy og folk på samme sted, osv. På denne måten kan noen ivrige sjeler ta full regi over de nye bildene. Jeg bryr meg ikke så mye om dette, men det er gøy hvis det klaffer.
Et problem er høye trær. Det var en av grunnene til at jeg relativt nylig anskaffet en drone. Mange bilder ville vært umulig å gjenskape i dag hvis man ikke kunne «løfte» kamera noen meter over trekronene.
infotobloggen 