Kvinnelige fotografer fra Preus

Preus museum har i likhet med alle andre store begrensninger i disse koronatider. Da er det fint med nye og kreative løsninger: Et slikt tiltak heter «sofavisning»: Du sitter i sofaen, og museet kommer til deg.

En episode i denne serien handler om kvinnelige fotografer og om portretter. På 11 minutter blir det å fyke over tematikken med harelabb, men jeg anbefaler deg likevel å ta dette som en aperitiff, slik at du selv i etterkant kan lese deg mer opp på dette emnet.

Det er flere kvinnelige fotografer enn man tror. Konservator Hege Oulie forteller litt om dette. For eksempel lå fotoyrket åpent for kvinner ettersom dette ikke var bundet i et rigid laugsvesen. Likevel består samlingen hos Preus bare av 10,7 % kvinnelige fotografer. Årsakene er flere.

I den korte lille videosnutten, kommer hun inn på blant andre Ellisif Wesel, som var en pioner på langt flere områder enn foto. Hun nevner også Elisabeth Meyer.

Selv ble jeg for alvor interessert kvinnelige fotografer i boka til Sigrid Lien kalt «Lengselens bilder».

Her er lenke til Preus-videoen. Den er helt OK produsert, men en effektiv gimbal og en bedre mikrofon hadde vært på sin plass.

Dorothea Langes bilder

Et av ikonene fra FSA-prosjektet: «Migrant Mother», tatt av Dorothea Lange.

De som har fulgt med denne bloggen en stund, vil ha registrert min interesse for historisk foto. Jeg har blant annet omtalt fotoprogrammet til Farm Security Administration, under den store depresjonen i USA på 30-tallet.

Bildene til en av fotografene den gang – og kanskje den mest kjente, Dorothea Lange, er nå gratis tilgjengelig i digitalt format fra Oakland Museum, i California. Bildene er delt i fire seksjoner: Depresjonen, Andre verdenskrig i USA, etterkrigsbilder, tidlig arbeid og personlige prosjekter.

Før du leser om henne og bildene hennes, må du få med deg bakgrunnen ved å lese artikkelen om «bildene fra det fattige Amerika».

Enjoy.

Før og nå – et fotoprosjekt med gamle bilder

Denne sommeren gjennomfører jeg et egengenerert prosjekt: Bilder før og nå. På nett finner jeg gamle bilder, og så forsøker å ta nye bilder med om lag samme standpunkt og tilnærmet samme brennvidde. Interessant og spennende. Noe for deg også?

Bakgrunnen for dette er såpass enkel at jeg er med i en lokalhistorisk årbok-komité. Til bøkene trenger vi en del korte historier inklusive et par bilder. Da kan det være greit å ta utgangspunkt i interessante gamle bilder, og så lage tekster rundt de gamle og de nye bildene.

https://digitaltmuseum.no/ kan du søke etter 2,5 millioner bilder som ligger ute, mange i fenomenal oppløsning. Jeg søker også i digitalarkivet til vårt lokale museum. I første omgang klarer jeg meg her med en skjermdump.

Disse kopiene legger jeg inn i et Word-dokument, som skrives ut. Nå kan jeg farte rundt med et lite «album» og forsøke å ta de nye bildene. Er man ekstra nøye, kan det bli spennende å se om man klarer å ta det nye bildet på samme tid på døgnet (med samme type skygger), med kjøretøy og folk på samme sted, osv. På denne måten kan noen ivrige sjeler ta full regi over de nye bildene. Jeg bryr meg ikke så mye om dette, men det er gøy hvis det klaffer.

Et problem er høye trær. Det var en av grunnene til at jeg relativt nylig anskaffet en drone. Mange bilder ville vært umulig å gjenskape i dag hvis man ikke kunne «løfte» kamera noen meter over trekronene.

Denne idéen om før-nå-bilder er langt fra ny. Noen har gjort dette til et avansert og profesjonelt prosjekt. Se for eksempel fotograf og landskapsgeograf Oskar Puschmann som har gått i fotsporene til både Wilse og Lindahl, og ny-fotografert 3000 bilder etter samme prinsipp som nevnt her. Bare så mye mer presist og teknisk elegant.

Tenner du på idéen?

Bildene her er et lite utvalg fra sommerens prosjekt.

Alfred Eisenstaedt: Kysset på Times Square

Du har sikkert tidligere sett bildet av marinegasten og «sykepleieren» på Times Sqare, NY. Bildet ble tatt 14. august 1945, den dagen da Japan kapitulerte etter andre verdenskrig. En av de som var ute i gatene med sitt kamera, var Life-fotograf Alfred Eisenstaedt. I et glimt oppfatter han situasjonen, og rekker å fyre av fire velkomponerte og gode bilder på de omlag 10 sekundene dette «kysset» varer. I kaoset blant tusenvis av mennesker rekke han ikke å få navnene til de to på bildet.

Først 42 år senere gjør marinegasten på bildet, George Mendonsa, krav på honorar fra forlaget, men dropper det senere. Nå finner man også frem til kvinnen i hvit drakt, Greta Zimmer Friedman, som den gang var tannlegeassistent.

I forbindelse med 70-års-minnemarkeringen etter slutten på andre verdenskrig, laget TV-selskapet CBS en sak på dette, og med opptak fra 2012 da man hadde fått med seg både George og Greta til Times Square igjen. Du kan se TV-innslaget her.

Hvem var så fotografen? Alfred Eisenstaedt (1898-1995) var tysk jøde, og hadde allerede rukket en solid fotokarriere for Assosiated Press i Tyskland, før nazistene tok over makta. I 1935 flyttet han til USA, og ble etter hvert en del av fotostaben i Time magasin, sammen med bl.a. Robert Capa.

Alfred Eisenstaedt var vant med å bruke småbildeformat, altså 35 mm film og Leica-kameraer, og han foretrakk å benytte eksisterende lys. Dette i motsetning til mange av sine amerikanske kolleger, der «normen» var storformat-kameraer og blits.

Denne, mer uformelle måten å fotografere på, ble varemerket til den nye tidens fotojournalistikk. De små kameraene bidro også til en mer avslappet atmosfære når kjendiser og berømtheter skulle fotograferes: «They don’t take me too seriously with my little camera,» fortalte Eisenstaedt. «I don’t come as a photographer. I come as a friend.» Dette er noe mange fotografer erfarer selv i dag når de går over fra for eksempel speilrefleks til de mindre speilløse kameraene.

Du finner haugevis av Eisenstaedt-bilder på nett. De er verd en studie.

Historien om Walker Evans og Allie Mae Burroughs

Her er en lenke til historien om en av verdens mest kjente bilder, og kanskje «starten» på moderne fotojournalistme: Bildet av Allie Mae Burroughs, tatt under den amerikanske depresjonen.

Selve artikkelen er kort, men likevel innsiktsfull. Den handler om fotografen og hans motiv. Artikkelen er på engelsk/amerikansk, men høyst begripelig. Like fullt: trolig en sak for de spesielt interesserte.

Under den store depresjonen i USA på 30-tallet ble fotografer sendt ut for å dokumentere (deler av) elendigheten gjennom et program kalt Farm Security Administration. Du må lese denne artikkelen først, for å forstå artikkelen om Walker Evans.

Evans var en av FSA-fotografene, og fotograferte en ung, og nokså værslitt kvinne, preget av sikkert både sult og hardt arbeid: Allie Mae Burroughs. Sammen med Dorothea Langes bilde av «Migrant Mother» ble også dette bildet ikonisert.

For Evans ble bildet springbrettet til en karriere. Allie fikk ikke fem øre for å bli fotografert, ikke engang en kopi av bildet, noe hun i etterkant var forbannet på Evans for.

Artikkelen er i en serie kalt The Culture Trip. Midt i artikkelen finner du en liten videosnutt på knapt fem minutter med kort bakgrunn og et intervju med fotografen. Interessant.

Artikkelen anbefales, også ut fra perspektivet at USA gudskjelov faktisk har vist at det kan by på noe bedre og mer seriøst enn det kaoset vi ser i dag, både på gata og i et stort hvitt hus.

Hemmelig, hemmelig…

Fra mitt bildearkiv: En gang for lenge siden hadde firmaet mitt en god del fotooppdrag for en stor norsk våpenprodusent. Ikke alt jeg fotograferte var like hemmelig, men noe var helt klart i den kategorien. Jeg hadde fra tidligere sikkerhetsklarering til nesten hva det skulle være, og var nok i tillegg her sjekket ut til gangs. Derfor kunne jeg operere nokså fritt. For eksempel med å fotografere, fremkalle film i egen lab og levere bildene til oppdragsgiver, i forvisning om at de for eksempel ikke også ble sendt til fi… (som det heter på det språket).

De tingene du ser her var avanserte greier (og er det kanskje den dag i dag), både maskineringsmessig og mhp elektronisk og elektromekanisk montasje. Alt ble laget og satt sammen på fabrikken jeg hadde oppdrag for.

Jeg kjenner ikke lengre denne bransjen, men det skulle ikke forbause meg om alt dette i dag er pakket inn i en liten mikrochip.

Men den gang var det altså både avansert og hemmelig til gangs. Til ymse formål ble dette jevnlig fotografert. Man spør ikke hvorfor, og man får ikke svar.

Svarthvitt var greit. Her var det full kontroll. Da var det litt verre med dias. Ektachrome var sikrest, men nærmeste fremkallermaskin for denne prosessen var i nabobyen, 2,5 timer unna. Etter fotografering måtte jeg derfor kjøre med rullene til labben og sitte å vente til de kom ut av maskinen. Etter en liten sjekk på at alt var OK, ble det å kjøre tilbake, og her velge de beste bildene, montere disse og kjøre ned til fabrikken.

Så mye enklere i dag med digitale bilder. Så spørs det da om de er sikrere med tanke på mulig spionasje fra fi…

Gjenstandsfoto etter museums-standard

De fleste av oss fotografer tar ustoppelig bilder av «gjenstander», uten at vi reflekterer noe særlig mer enn bare å få et bra bilde. Men av og til er ikke det godt nok. Som for eksempel hvis du skal ta bilder for et museum eller tilsvarende. Da gjelder vanligvis helt andre regler, og i en setting du kanskje ikke hadde forestilt deg.

Her er løsningen på hva du skal og bør gjøre under slike omstendigheter:

Nettstedet til «Samlingsnett» er en ressursbank, et informasjonssted og et sted for læring for alle som arbeider innen feltet samlingsforvaltning. Her får du vite alt som er verd å vite (og vel så det), pluss lenker til mange verdifulle ressurser.

Nettstedet utvikles og driftes av Museene i Sør-Trøndelag AS og finansieres i hovedsak over Norsk Kulturråds program for samlingsforvaltning. I redaksjonen for nettstedet er også Haugalandsmuseene, Museene i Akershus og Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Norges Museumsforbund er en viktig samarbeidspartner.

Prosjektet ønsker å bidra til fornuftig bruk av ressursene i museumssektoren og å løfte kvalitet, kunnskap og kompetanse på samlingsforvaltningsfeltet i Norge.

Her er utrolig mye god informasjon som vil sikre at du har tenkt gjennom arbeidsprosessen før du starter, og gjennom det kan gjøre ting perfekt med én gang, samt legge inn mye relevant informasjon allerede når du fotograferer, for nettopp å slippe ressurskrevende dobbeltarbeid.

Illustrasjonene her er bilder tatt til ei historisk bok. De holder nok ikke standarden som anbefales for museumsbruk.

Fra Camera Obscua til Instagram

Fotohistorie er spennende – og spesielt samspillet mellom tekniske innovasjoner, sosiale endringer og kunstneriske retninger.

For et par års tid siden kom det ei bok som nettopp tar dette aspektet: «A Chronology of Photography», en kulturell tidslinje fra Camera Obscura til Instagram. Det er ei innholdsrik bok som tar for seg fotohistorien på en enkel og begripelig måte. I bunn ligger en tidslinje som peker til andre hendelser, slik at man får fotohistorien i et større perspektiv.

Man får ikke sagt all verden på 270 sider, men her er nok til å få et gløtt inn i denne utviklingen. Så kan du jo supplere etter ønske og behov senere. Boka avsluttes med ei ordbok som forklarer noen av begrepene, tips til fordypningslitteratur og selvsagt index og bildekreditering.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Jeg hadde ikke tenkt å si så mye om boka, men legger ut noen bildeoppslag slik at du kan gjøre deg opp en mening om dette kan være noe for deg også. Jeg synes den er svært interessant, og ei bok man ikke må lese fra start til slutt, men kan hoppe inn og ut av etter behov.

I likhet med fotobøker flest, starter denne tidlig på 1800-tallet, og med selve «fødselen» til fotografiet i 1839. Enhver fødsel starter imidlertid med en svangerskap, og i boka tar man en rask sving innom den lange veien frem til man klarte, ikke bare å se, men til man klarte å ta vare på et bilde, etter en ni timer lang eksponering på ei preparert metallplate.

Så ruller fotohistorien videre, med et sideblikk på verdenshistorien for øvrig. Boka er delt opp med bilder i ulike årstallsperioder og delvis med tematisk innhold.

Jeg finner ikke boka i norske bokhandlere men kun hos Amazon.

Julen 1955: Hva bilder kan fortelle

Julegave anno 1955: En 65 år gammel bok, men i salg fortsatt

Gamle bilder kan være rene historiske skattkister. Jeg fikk nok for alvor sansen for hva bilder kan fortelle i det jeg startet å digitalisere bilder fra familiealbumene. Med ett kom små unnselige albumbilder opp, og fylte hele skjermen på 27 tommer slik at jeg kunne studere et vell av detaljer. Jeg anbefaler deg å gjøre det samme.

Bildet nedenfor her er trolig tatt første juledag 1955, siden alt papir fra oppakkingen på julaften er pent ryddet bort (for gjenbruk, selvsagt). Vi ser to barn ikledd finstas og plassert foran juletreet, og med noen av de gjeveste julegavene.

Junior har hvit skjorte med slips og tyroler-bukseseler på ei antatt hjemmesydd bukse. Kanskje var alt dette julegaver. Den gjeveste gaven var åpenbart en forseggjort racerbil laget av metall, og ikke av tre som var det vanlige i norske lekebutikker den gang. Bilen var med stor sannsynlighet kjøpt i på Tempo varemagasin i Kiruna i Sverige. Her hadde man de lekene som etterkrigstidens Norge ennå ikke hadde fått. På beina – i anledningen fotograferingen – var et par skisko. Selvsagt julegave.

Storesøster fikk muligens både skjørt og bluse i julegave, samt boka «Dimsie til topps». Den ble utgitt i 1955 av Gyldendal norsk forlag, i en serie kalt Gyldendals Gode Pikebøker, GGP (selvsagt fantes det en serie som het Gyldendals Gode Guttebøker, GGG). Du kan faktisk få kjøpt boka den dag i dag, bare søk på nett.

De vevde mattene på gulvet, gardinene og duken på trillebordet bak, er alle i klassisk 1950-tallsstil. Jeg ser for meg at en fagperson kunne si mye mer om for eksempel både fargevalg og mønster.

Juletreet av furu var pyntet med hjemmelagede kurver, elektrisk lys og norske flagg. Flagg på juletrærne ble mye brukt under 2. verdenskrig, og i 1955 var krigen tross alt bare 10 år unna. Juletrefoten er spesiell: Den er sveiset sammen av et rør med bunn og festeskruer, holdt oppe av tre hestesko. Disse skoene har med en viss sannsynlighet vært brukt på de siste kommunale hestene i byen.

Far i huset fotograferte med et Agfa Isolette med 120 spolefilm som ga 12 negativer i format 6×6 cm. Alt i svarthvitt, selvsagt. Ofte ble slike filmer bare kontaktkopiert, slik at også bildene ble 6×6 cm, men her var de forstørret til 9×9 cm. En jobb-kollega som hadde vært i Tysklandsbrigaden hadde kjøpt kameraet i Tyskland. Agfa Isolette ble i ulike versjoner produsert fra 1937 til om lag 1960 av Agfa Kamerawerk AG I München. Kameraet var utstyrt med en relativt rimelig men likevel temmelig skarp-tegnende 85 mm Agfa Agnar-linse med største åpning f:4,5, og en Pronto sentrallukker.

En løs blits var her plassert i blitsskoen oppå kamera, med ledning ned til kamera. Blitsen ga et hardt og nokså sentrert lys. Dette var engangspærer som vanligvis brant av på 1/100 sekund og med fargetemperatur på 4000 Kelvin.

Mye av dette kan man lese ut av det 65 år gamle bildet. Andre opplysninger finner man ved å Google. Men, det må innrømmes at noe også er førstehånds informasjon, ettersom det faktisk er undertegnede som sitter og holder bilen. Og som ikke lenge etter startet sin fotokarriere nettopp med faderens Agfa Isolette kamera, kjøpt i etterkrigstidens Tyskland 🙂

Etterord:
Det er ufattelig mye interessant som finnes i små papirkopier, men som først kan studeres når bildet er forstørret på en stor skjerm.
Kvalitets-skannere får du fra om lag 2 500 kroner og oppover. Kjøp et kjent merke. Epson er konge på haugen. Hvis du virkelig vil ha kvalitet, så blir du trolig skuffet over det meste andre. Men, bevares, vi må ikke underslå at det finnes andre og rimeligere løsninger som kanskje kan være gode nok til ditt bruk.

Jeg og Einar Gerhardsen

Bilder fra mitt arkiv: Landsfaderen hadde for lengst pensjonert seg, men når det var valgkamp sendte Arbeiderpartiet den flotte gamle gubben rundt om i landet for å samle stemmer til Partiet. Slik var det at han en vakker dag kom til min by der jeg jobbet som journalist i det som den gang var en Arbeiderpartiavis.

Jeg foretrakk som regel å ta bildene selv. På bordet mot veggen kan det se ut som om mitt Nikon F med Photomic-søker ligger. Men trolig var avisens faste fotograf med denne gangen, slik at jeg for en gangs skyld fikk et bilde av meg selv på jobb, og ikke i hvilken som helst jobbsituasjon!

Journalisten og Einar G. Foto: Bjarne Amundsen, Fremover

Det er et flott bilde, og et av dem jeg virkelig setter pris på å ha: Journalisten med blokk og penn er passe probert kledt med jakke og ikke alt for krøllete skjorte. Bak store 1980 talls-briller sees et blikk som kan tolkes som relativt lyttende og interessert. Og så gubben sjøl, som åpenbart har sagt noe vesentlig og som liksom vil understreke dette med å rette en pekefinger i været: «Vær klar over det, unge mann, at…». På bordet er det ekte porselens-kopper og fat, i kontrast til enkelt plast-bestikk. Skal vi anta at serveringen hadde bestått av brødskiver med kjøttkaker, stekt løk og ertestuing på. I forkant sees noen vaffelkaker, antakelig som «dessert». På bordet sees også de tradisjonelle røde Arbeiderparti-rosene, og snippen av et askebeger, for på 80-tallet røkte man hvor det skulle være. På veggen i bakgrunnen ser vi trolig ulike roder dit fotfolket skulle sendes for å ringe på og levere en rose sammen med brosjyrer og annet valgkamp-materiell. Det ligger til høyre på bordet i tøybæreposer med Ap-logo. Klar til innsats!

Avisens faste fotograf brukte som regel Pentax Spotmatic, påskrudd en 50 mm linse. Ingen blits på dette bildet. Sorthvitt-filmene ble hengt i om lag 1,5 meter høye metallkar med fremkaller. Det var samme type kar for skylling og fiksering – og ny skylling. Så bar det inn i tørkeskapet før man kunne lage kopier av den tørre filmen. For å spare tid anskaffet avisen på et tidspunkt en maskin for kopiering: Vi belyste bildene på vanlig måte, men i stedet for å dyppe bildene i fremkaller, skyll og fix – så puttet vi i stedet det spesielle papiret inn i en liten maskin, og ut på den andre siden kom den ferdige kopien, stort sett tørr. Det fungerte fint, men denne prosessen tålte ikke «dagens lys» for å si det slik. Etter noen år begynte bildene å falme. Også bilder som lå mørkt lagret begynte å «pixelere», spesielt i mørke partier. Kanskje kan du se det på fronten av Gerhardsen og på jakka mi.

Kodak og Preus i Måløy

Noen steder er man litt senere med å fjerne spor fra fortiden. På godt og vondt. I slutten av august 2019 ruslet jeg rundt i Måløy, på innersiden av Vågsøy, helt ytterst i havgapet, med Stadhavet som nærmeste uregjerlige nabo. Det ble et slags déjà vu fra en tid, langt tilbake.

På en husvegg i Gate 1 hang to reklameskilt, et for Kodak og et Preus Foto. I det som ganske sikkert en gang hadde vært et av stedets fotobutikker, der man hadde solgt kameraer og tatt mot film til fremkalling og kopiering, der holder tilsynelatende nå et reisebyrå til. Skiltene oppe på veggen har ingen misjon lenger, annet enn å minne om at det er en tid for alt, og at store selskaper ikke er så lett å snu.

Preus Foto AS startet som fotobutikk i 1956. Med støtte fra Horten kommune startet Leif Preus et fotolaboratorium for fremkalling av fargefotografi. I løpet av 80-årene var det en av landets største fotolaboratorier med 200 ansatte og mer enn 40 fotobutikker over hele landet. Preus Foto ble i 2007 kjøpt opp av Telebutikken. Det er i seg selv et bra bilde på hvordan den digitale verden med mobiltelefonen i spissen, har overtatt markedet etter det analoge fotografiet.

Kodak har lengre røtter. Selskapet dominerte film og kameramarkedet tidlig på 1900-tallet, og var film-messig sett «Konge på haugen» i mange, mange tiår, helt opp mot vår tid. Men også dette selskapet gikk over ende på grunn av den digitale revolusjonen. Da de omsider bestemte seg for å satse digitalt, var det for sent. I januar 2012 gikk Eastman Kodak Company konkurs.

Men i Måløy reklameres det fortsatt over en tid som var.

Mye historie i et lite bilde

For noen vil bildet du ser under her «bare være et bilde av et fly», fotografert «for mange år siden». Men for den som vil grave litt i historien, så kan et slikt bilde være starten på en spennende reise. Denne bloggartikkelen har egentlig ikke annet formål enn å forsøke å få deg til å se verdien i noen av de bildene du kanskje allerede har liggende, men som du strengt tatt aldri «har sett skikkelig på».

Bilder har flere dimensjoner. Det første og muligens enkleste er å gå litt i dybden på det du faktisk ser. I dette tilfellet hus, naust, sjøboder, et sjøfly med kjennetegn LN-PAB, en robåt, noen mennesker på kaia og på/i flyet. Mye kunne sies om dette: Det er sommer, personene er lettkledt, skal de reise eller venter de på noen. Også den spredte bebyggelsen med hus og sjøboder på den andre siden av fjorden kunne man si mye om.

Men i denne sammenhengen vil jeg kun fokusere på flyet. Det har kjennemerke LN-PAB og foran ser du logoen til Polarfly. Det er en Noorduyn Norseman, vanligvis bare omtalt som Norseman. Bildet er tatt på sjøflyhavna ved Skarveneset i Narvik, med stor sannsynlighet en gang mellom 17. juli 1947 og 17. desember 1948. I praksis enten sommeren 47 eller 48. Opphavet til bildet er ukjent.

Eget selskap

I denne korte perioden hadde man i Narvik et eget flyselskap, Polarfly, etablert av driftige mennesker som trodde på en fremtid også for lokalt eide lufttransportselskap. På eiersiden finner vi blant annet flypioner Gidsken Jakobsen.

I desember 1948 ble Polarfly kjøpt opp av Widerøe’s Flyveselskap, og fløy etter en tid kun med logoen til Widerøe.

Laget for bush-flyging

Noorduyn Norseman Mk ble konstruert av Robert Noorduyn og bygget hos Noorduyn Aviation, Ltd., Montréal, Canada. Det fløy første gang i november 1935. Det var konstruert med tanke på bushflygning under ekstreme forhold i den kanadiske ødemarken. Flyet kunne utstyres med både ski og flottører.

I løpet av andre verdenskrig ble det bygget 762 Norseman for det amerikanske flyvåpenet. Det var for øvrig en Norseman som 15. desember 1944 forsvant på tur mellom England og Frankrike, med den amerikanske storbandlederen Glenn Miller om bord. Flyet ble aldri funnet.

I 1945 fikk det norske luftforsvaret tildelt 25 Norseman. De ble plassert i en egen ving i 333 skvadron.

Akkurat dette flyet, LN-PAB, var det første sivilregistrerte Norseman-flyet i Norge. Det ble visstnok kjøpt fra Frankrike. Det gikk først i lokal og regional trafikk. Ved oppkjøpet ble LN-PAB et av de første Norseman-flyene i trafikk for Widerøe, og gikk nå inn i Widerøes rutenett.

LN-PAB ble skadet under en landing ved Fornebu i 1950. Det ble reparert, og gikk siden vesentlig på oppdrag i Nord-Norge.

Spiontokt

I 1952 – midt under den kalde krigen – var LN-PAB i oppdrag for den norske etterretningstjenesten med agenter og diverse utstyr om bord. Meningen var å lande på Gavnevann svært nær grensen mot Finland. Her skulle personell og materiell settes i land. Så skulle flyet ta seg like usett tilbake. Men flyet traff en landtunge under landingen og tippet over.

Alt sensitivt materiell ble selvsagt straks fjernet, og litt senere sørget mekanikere fra Widerøe for å berge motor, flottører, instrumenter og andre detaljer. Så ble resten forlatt.

Bilde fra nettstedet til Norsk Luftfartsmuseum i Bodø.

Bygget opp

I årene som gikk ble deler av flyet stadig plukket ut, tatt bort og brukt til de merkeligste ting. Vrakdelene, som etter hvert stort sett bare var en haug med skrot, ble liggende ved Gavnevann i femti år. I 2002 fikk Norsk Luftfartsmuseum og Bodø Luftfartshistoriske Forening lov til å hente det til museet. Gjenoppbyggingen av flyet startet i 2005 og pågår fortsatt. Det er per 2018 lagt ned mange tusen timer. På bildet her ser du hvordan det nå ser ut. Makeløst. Besøk anbefales.

Fotolærebøker

I 1995 kom det ut ei bok på Spartacus forlag: «På talefot med fotografiene våre», skrevet av Anne Helene Tobiassen. Det er etter min mening en flott innføring i bildeanalyse. Den inneholder mye fin metodikk når du nå skal gå i gang med å studere bestemors album – med helt nye øyne. Har du flaks kan du finne boka på FINN eller for eksempel på www.antikvariat.net

Jeg vil også anbefale ei bok til: «Kunsten å lese bilder», skrevet av Peter Larsen og Sigrid Lien. Samme forlag. Utgitt i 2008, og boka er fortsatt hyllevare.

Kilder: Wikipedia og Luftfartsmuseet.

Fra mitt album: Maraton i rullestol

En gang på 80-tallet ble det arrangert gateløp over en lav sko rundt om i landet. Også i min by. Her var løp for unger og ungdom, halvmaraton, helmaraton og mil-løp. Mange sprekinger i mange aldersgrupper deltok. Et år løp jeg ei mil. Det er lenge siden.

Senere fotograferte jeg stort sett. Et år kom den en kar i rullestol oppover gata, med nummer på brystet. Jeg visste hvem han var. Han var en av dem som foran en eller annen dreiebenk eller bak et sveiseapparat hadde vært med å bygge velferden i dette landet, en sliter, som også hadde vært engasjert i Partiet. Det for arbeidsfolk.

Jeg vet ikke hvorfor han hadde fått problemer med beina. Kanskje litt for mange rullings gjennom litt for mange år. Men han hadde viljen og armene i behold, og ga seg vel fa.. på at han skulle være med han også.

Han kom noen hundre meter oppover gata, og så vel hælene på de siste sprekingene da han ga seg. Men jeg utroper han til vinner i klassen for sterk vilje.

Dette var i den analoge tiden, og på denne tiden jobbet jeg mest med en Nikon FE og en Nikon F3. Trolig hadde jeg her på en sylskarp manuell 300 mm Nikkor 1:4,5 på min FE. Jeg har begge kamerahusene fortsatt, godt slitt både utvendig og innvendig. Men 300 mm er fortsatt like sylskarp og fungerer like fint på min D700. Bildet er et 35 mm dias digitalisert på en Epson 4870 skanner, med ICE. Synd at skanneren kapper litt for mye både i bredde og høyde.

 

Kodaks vei til undergangen

De av oss som har levd en stund, vet hva Kodak er. Eller var. Hvis du er i nærheten av å ha samme forhold til dette selskapet som undertegnede, så kan denne lille videsnutten kanskje være interessant. Den handler om hvordan Kodak helt bevisst ignorerte fremtidens fotografi.

Kodaks HQ – en gang i tiden

Så lenge jeg kan huske, var Kodak Tri-X obligatorisk sorthvitt-film i mine kameraer. Først standard fremkalling i D-76. Siden ble filmen også «presset» i Rodinal, da man kunne tyne 6400 ISO ut av filmen – med grove korn som tøft resultat.

På studietur til USA, her foran George Eastman Museum. Bildet er tatt for forferdelig mange år siden. Forfatteren sees til høyre.

En gang for lenge siden var jeg også en tid i selveste Rochester, «upstate New York», der Kodak hadde sitt hovedkvarter, og her besøkte jeg blant annet George Eastman museum – en staselig bygning med spennende innhold.

Så historikken er på plass.

For noen få uker siden skrev jeg en blogg Kodaks kranglete vei inn i den digitale verdenen. Det er nettopp det denne videoen handler om – bare mer utfyllende. Så hvis du får klump i halsen hver gang du ser den gule Kodak-film-esken og minnes lukten av fremkaller og fiksat, så kan du jo få med deg denne filmen som viser hvordan et imperium kan gå i dass.

Og så kan du – hvis interessen fortsatt er der – følge med i diskusjonen etter denne videoen, der det selvsagt finnes mange meninger om veien til undergangen.

Verdens største kamera – år 1900

Verden er full av snodige tildragelser. Like før forrige århundreskifte laget Pullman, Illinois, et tog, kalt The Alton Limited. Det skulle være det «flotteste toget i verden», perfekt utformet og med symmetrisk design. Selskapet ønsket å fotografere hele herligheten.

De hyret inn Chicago-fotografen Georg R. Lawrence. Som alle praktisk anrettede mennesker foreslo han å fotografere togsettet i flere deler, og montere bildene sammen. Men selskapet ønsket ett bilde!

Dermed måtte George hyre inn snekkere og linsemakere. De bygget kort og godt det som den gang var verdens største kamera. Det var 6 meter langt, og veide 635 kilo (inkludert betongsokkel i bunnen for å holde herligheten på plass). Konstruksjonen besto ellers for det meste av listverk av kirsebærtre, og – ikke minst – en 3048 mm stor linse, laget av Carl Zeiss.

Så ble det hele fraktet med jernbane til fotostedet, og takket være en hel skokk med medhjelpere kunne til sist vår gode George, trykke på utløseren. Eksponeringstid: 2,5 minutter.

Var det så verd innsatsen? Tja, kunden har jo alltid rett. Og så kunne de vel som skryte enda mer i brosjyrene sine, og ikke minst på verdensutstillingen i Paris i 1900: Det var ikke bare verdens vakreste og mest symmetriske tog. Det var også avfotografert med verdens største kamera og med verdens største «film».

Her kan du lese hele historien.