Et kamerahus. Ei linse. Og full oppmerksomhet på motivet.
Det er oppskriften til fotojournalist Daniel Milnor. I en kort liten videosnutt på 5:33 min forteller han i en samtale med Marc Silber om sin måte å få gode bilder på. Det er enkelt og ujålete fortalt, og «oppskriften» på gode bilder er enkel.
Det viktigste både du og jeg kan lære av Daniel er å strippe utstyret ned til et minimum. Uten at det blir nevnt, er det nok en Leica han bruker, men du (og jeg) klarer oss med andre og rimeligere verktøy.
Hovedpoenget er å bruke tiden på å ta gode bilder, og ikke fumle med å skifte fra den ene linsa til den andre. Se på bildene til Daniel, og du vil se hva han tjener på dette. Her er bilder «helt etter boka», med forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn, der disse elementene spiller på hverandre, og gir bildene fortellende innhold.
Før Daniel drar ut på oppdrag legger han stor vekt på research. Han leser seg opp på hva historien skal gå ut på. Her jobber vi nok litt ulikt, men sannelig tror jeg vi også kan lære i form av å lese om det stedet vi skal til, se videofilmer, finne interessante punkter og se hva andre har tatt bilder av, osv. Gjøre hjemmeleksa, med andre ord.
Julegave anno 1955: En 65 år gammel bok, men i salg fortsatt
Gamle bilder kan være rene historiske skattkister. Jeg fikk nok for alvor sansen for hva bilder kan fortelle i det jeg startet å digitalisere bilder fra familiealbumene. Med ett kom små unnselige albumbilder opp, og fylte hele skjermen på 27 tommer slik at jeg kunne studere et vell av detaljer. Jeg anbefaler deg å gjøre det samme.
Bildet nedenfor her er trolig tatt første juledag 1955, siden alt papir fra oppakkingen på julaften er pent ryddet bort (for gjenbruk, selvsagt). Vi ser to barn ikledd finstas og plassert foran juletreet, og med noen av de gjeveste julegavene.
Junior har hvit skjorte med slips og tyroler-bukseseler på ei antatt hjemmesydd bukse. Kanskje var alt dette julegaver. Den gjeveste gaven var åpenbart en forseggjort racerbil laget av metall, og ikke av tre som var det vanlige i norske lekebutikker den gang. Bilen var med stor sannsynlighet kjøpt i på Tempo varemagasin i Kiruna i Sverige. Her hadde man de lekene som etterkrigstidens Norge ennå ikke hadde fått. På beina – i anledningen fotograferingen – var et par skisko. Selvsagt julegave.
Storesøster fikk muligens både skjørt og bluse i julegave, samt boka «Dimsie til topps». Den ble utgitt i 1955 av Gyldendal norsk forlag, i en serie kalt Gyldendals Gode Pikebøker, GGP (selvsagt fantes det en serie som het Gyldendals Gode Guttebøker, GGG). Du kan faktisk få kjøpt boka den dag i dag, bare søk på nett.
De vevde mattene på gulvet, gardinene og duken på trillebordet bak, er alle i klassisk 1950-tallsstil. Jeg ser for meg at en fagperson kunne si mye mer om for eksempel både fargevalg og mønster.
Juletreet av furu var pyntet med hjemmelagede kurver, elektrisk lys og norske flagg. Flagg på juletrærne ble mye brukt under 2. verdenskrig, og i 1955 var krigen tross alt bare 10 år unna. Juletrefoten er spesiell: Den er sveiset sammen av et rør med bunn og festeskruer, holdt oppe av tre hestesko. Disse skoene har med en viss sannsynlighet vært brukt på de siste kommunale hestene i byen.
Far i huset fotograferte med et Agfa Isolette med 120 spolefilm som ga 12 negativer i format 6×6 cm. Alt i svarthvitt, selvsagt. Ofte ble slike filmer bare kontaktkopiert, slik at også bildene ble 6×6 cm, men her var de forstørret til 9×9 cm. En jobb-kollega som hadde vært i Tysklandsbrigaden hadde kjøpt kameraet i Tyskland. Agfa Isolette ble i ulike versjoner produsert fra 1937 til om lag 1960 av Agfa Kamerawerk AG I München. Kameraet var utstyrt med en relativt rimelig men likevel temmelig skarp-tegnende 85 mm Agfa Agnar-linse med største åpning f:4,5, og en Pronto sentrallukker.
En løs blits var her plassert i blitsskoen oppå kamera, med ledning ned til kamera. Blitsen ga et hardt og nokså sentrert lys. Dette var engangspærer som vanligvis brant av på 1/100 sekund og med fargetemperatur på 4000 Kelvin.
Mye av dette kan man lese ut av det 65 år gamle bildet. Andre opplysninger finner man ved å Google. Men, det må innrømmes at noe også er førstehånds informasjon, ettersom det faktisk er undertegnede som sitter og holder bilen. Og som ikke lenge etter startet sin fotokarriere nettopp med faderens Agfa Isolette kamera, kjøpt i etterkrigstidens Tyskland 🙂
Etterord: Det er ufattelig mye interessant som finnes i små papirkopier, men som først kan studeres når bildet er forstørret på en stor skjerm.
Kvalitets-skannere får du fra om lag 2 500 kroner og oppover. Kjøp et kjent merke. Epson er konge på haugen. Hvis du virkelig vil ha kvalitet, så blir du trolig skuffet over det meste andre. Men, bevares, vi må ikke underslå at det finnes andre og rimeligere løsninger som kanskje kan være gode nok til ditt bruk.
Nettsamfunnet Street Level Photography lager hver måned en samling av de beste «gatefotobildene» som fotografer har sendt in. Nå til nyttår har man satt sammen de 60 beste bildene fra hele året 2019. De er verd en titt.
Her er litt av det vi er vant til resten av året: Hard grafikk, skygger, lave vinkler med speiling i vann, osv. Klassisk gatefoto, med andre ord. Noe er bra, men en god del er bilder som det går tretten av på dusinet.
Derfor var denne årskavalkaden mer spennende enn jeg har sett på lenge. Ikke minst når det gjelder innslaget av stilig arrangerte bilder og bilder med mye humor. Her er haugevis med gode idéer. Det gjelder å ha blikket for slikt, og så plassere mennesker akkurat der det passer.
Kanskje (?) er noen bilder «ekte» i betydningen av at de ikke er arrangerte, men for enkelte blinkskudd er det nesten for godt til å være sant.
Jeg har en slags forkjærlighet for å ta bilder av dører. Spesielt i utlandet. Noen steder er de malt i farger hinsides alt du tidligere har sett. Andre ganger er det selve utformingen som gjør dører interessante. Jeg burde selvsagt laget ei fotobok av alle mine dør-motiver. Det kommer kanskje en vakker dag.
Det er vel med dører som med mange andre forhold i livet, der selve tilstedeværelsen, varmen, luktene, atmosfæren – alt spiller inn på vår opplevelse. Jeg mener: Ouzo kan være en spennende og ytterst smakfull drikk i Hellas, mens den hjemme kan fortone seg som rene revegiften.
Slik opplever jeg ofte at de litt nøytrale RAW-bildene på skjermen hjemme ikke er i nærheten av det jeg opplevde da bildet ble tatt. Det blir ikke bedre selv etter såkalt normal behandling. Men dette kan man gudskjelov gjør noe med. Takket være programmer som Lightroom og Photoshop klarer jeg stundom å gjenskape selve følelsen, ikke bare det visuelle uttrykket.
Så spør du kanskje om det er lov å vri og vrenge på farger på denne måten.
Hvis jeg hadde vært ute i oppdrag for et malingskonsern der 100 % korrekt fargegjengivelse var et krav, ville jeg nok for eksempel vært nødt til å jobbe med et fargekart om lag som dette.
Men siden jeg kun tenker å ha mine dørbilder på vegg eller i ei fotobok, så mener jeg bestemt at det meste kan godtas. Hvis du er enig, og kanskje sitter med litt flate og «kjedelige» bilder, så får du her en liten oppskrift i å gjøre bildene noe mer spennende.
Originalfil: Dette er RAW-fila (hos Fuji kalt RAF). Kamera Fuji X-T2, ISO 1600, 24 mm, f:8, 1/320 sek.
Dette er første bearbeiding. Bildet er nå beskåret og litt vertikal-justert. Så har jeg kjørt gjennom en egen standard-prosedyre, som består av en liten s-kurve, litt oppskarping, litt clarity og litt saturation. En kjempeviktig oppgave er å strekke gammakurven slik at hvitt blir hvitt og sort blir sort. Deretter endret jeg hvitbalansen ved å klikke på den grå murflaten, og med verktøyene i HLS/Luminance har jeg forsterket den guloransje veggen. Vi nærmer oss nå det bildet jeg «så» da det ble tatt.
Hvis man derimot vil forsterke farger og flater enda noe mer, kan man for eksempel sende bildet over til Photoshop. Her brukte jeg verktøyene under Image/Adjustments/Posterize. Nå reduserer du antall farger, i dette tilfellet til bare 4. Her kan jeg eksperimentere med kraftigere effekt med få farger, til en mer avdempet effekt hvis jeg for eksempel velger 8 farger eller mer. Det er en hårfin balansegang mellom å lage bilder med «smell» i, kontra å få glorete bilder. Fordelen med det digitale mørkerommet er at du hele tiden har en angreknapp.
Det er oppskriften til fotojournalist Daniel Milnor. I en kort liten videosnutt på 5:33 min forteller han i en samtale med Marc Silber om sin måte å få gode bilder på. Det er enkelt og ujålete fortalt, og «oppskriften» på gode bilder er enkel.
Hovedpoenget er å bruke tiden på å ta gode bilder, og ikke fumle med å skifte fra den ene linsa til den andre. Se på bildene til Daniel, og du vil se hva han tjener på dette. Her er bilder «helt etter boka», med forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn, der disse elementene spiller på hverandre, og gir bildene fortellende innhold.
Før Daniel drar ut på oppdrag legger han stor vekt på research. Han leser seg opp på hva historien skal gå ut på. Her jobber vi nok litt ulikt, men sannelig tror jeg vi også kan lære i form av å lese om det stedet vi skal til, se videofilmer, finne interessante punkter og se hva andre har tatt bilder av, osv. Gjøre hjemmeleksa, med andre ord.
infotobloggen 