Arven etter Tsjernobyl

Jeg har lenge tenkt på å vise deg Magnum-fotograf Paul Fuscos bilder fra barnehjem i Hviterussland for barn med ulike og alvorlige skader etter Tsjernobyl-ulykken. Opprinnelig hadde jeg tenkt å vente til en noenlunde fredelig periode der ikke så å si hver eneste Dagsrevy er stappfull av elendighet. Men da får jeg visst vente. Dessverre. Her kommer Fuscos bilder. Nå er du advart.

26. april 1986 gikk det aldeles galt i reaktor 4 i den atomdrevne kraftstasjonen i Tsjernobyl. Resultatet ble et teknologisk mareritt. Selv i Norge, mange mil unna, fikk vi merke konsekvensene. Hva med de som bodde og fortsatt bor adskillig nærmere?

Magnum-fotograf Paul Fusco ønsket å fotodokumentere «arven fra Tsjernobyl», og oppsøkte barnehjem i Hviterussland. Her er barn med ulike former for skader som en direkte og indirekte konsekvens av radioaktiv stråling etter nedsmeltingen av reaktor 4.

Det ble et rystende møte. Det som skulle være en kort reportasje, ble et prosjekt over lang tid. Det hele fortelles på en stillferdig men svært gripende måte. Fuscos bilder spenner fra det triste til det groteskt marerittaktige.  Jeg kan ikke huske noe som på en så sterk måte har formidlet hva atomkraft på avveie kan medføre.

Klikk på lenken her hvis du vil se denne Magnum-reportasjen. Bare husk å klikke «Play» når de første 5-6 introduksjonsbildene er over.

Reklamer

Fantastiske Lightroom

Vet du hvordan man på én time sorterer 1222 bilder ned til 89 ferdig korrigerte bilder, klare for utlegging på nett? Svaret heter Lightroom, et Adobeprodukt som nå er ute i versjon 4. Lightroom er det man kan kalle et bildeflyt-program: Her importeres bildene, de utvelges, behandles, RAW-konverteres – og printes eller webbes om man vil. Etter at jeg kjøpte Lightroom er jeg kun innom Photoshop med maks 5 % av bildene.

Nå må jeg ile til å si at det finnes andre programmer som sikkert gjør en utmerket jobb. Mange Mac-brukere har for eksempel sine foretrukne programmer, og for noen vil sikkert Lightroom være overkill. Men for de som tar mange bilder og benytter PC, så er det etter min mening ingen over og heller ingen ved siden av.

Friidrettstevne
Den 16. og 17. juni gikk Narviklekene av stabelen: En friidrettskonkurranse for alle aldersgrupper, arrangert av Narvik Idrettslag. 207 aktive deltakere og minst like mange foreldre og arrangører var i sving på den første skikkelige sommerdagen. Sammen med en fotokollega besto min dugnadsinnsats av å dekke alt fotomessig. Alt! En kjempespennende og flott jobb sammen med masse positive og hyggelige mennesker.

Jeg brukte to kamerahus og linser fra 10 til 400 mm. Alt Nikon (unntatt 10-20 Sigma). Teknikkene vil i stor grad fremgå av bildene, og er du i tvil så spør.  

Direkte i jpg
Under slike anledninger fotograferte jeg direkte i jpg. Med 16 G minnekort har jeg plass til 1500 bilder. Ingen grunn til å spare. Med en D300 og fineste oppløsning jpg kan man ta virkelig mange bilder i rask rekkefølge før kamera begynner å bufre. Bruker du derimot Aktiv D-Lightning kreves det mer prosessorkraft, og da har du ikke like mye å gå på.

Første dag tok jeg 1222 bilder. Dag to tok jeg 833. Det er en ganske normal situasjon for denne type arrangementer.

Her er min måte å gjøre det på når jeg kommer hjem:

  • Minnekortet ut av kamera, og inn i en rask minnekortleser.
  • Siden jpg allerede er prosessert går bildene rett inn i Lightroom uten mer behandling. Under importen legger Lightroom inn i bildefila alle relevante data for deg som fotograf, som navn, adresse, osv. Nyttig!
  • I Library-modulen får du fort et grovt overblikk. Allerede her kan du merke noen bilder med X og slette dem.
  • Deretter blar jeg meg gjennom bildene i stort format, og «flagger» de bildene jeg synes ser OK ut. I Lightroom trykker man en P, og så kommer et hvitt flagg opp på tommelfinger-bildet i bunn. Denne sorteringen går fort. Av 1222 bilder sitter man etter en halv time kanskje igjen med 200 bilder som er flagget.
  • Deretter tar jeg frem kun de som er flagget. Nå vil det være kanskje fire-fem nokså like av enkelte motiver. Her går jeg fort frem og tilbake og fjerner flaggingen for de som ikke skal være med.
  • Når er antallet komme ned i 100.
  • Deretter starter selve bildebehandlingen som skjer i Develop-modulen. Har man funnet en fin innstilling for nokså like bilder, endres de kommende bare med ett trykk. Underveis fjerner man noen få til.
  • Så skal bildene eksporteres. Man merker alle bildene, i hvilken kvalitet de skal lagres og hvor. Enter.
  • Det er det hele.

Under her ser du noen få av bildene. Du finner flere bilderhttp://www.infoto.no.

Gjør deg kjent med kameraet ditt

Jeg vet ikke om du kjenner mange jegere, men om de er ulike på mange måter har de en ting felles: De sørger for å skyte inn geværet sitt og trene så mye, at når rypa letter, da skal alt gå på autopilot: I en kontinuerlig bevegelse: Avsikring, opp med børsa, godt klemt mot skuldra og mot kinnet, sikte, legge litt foran rypa, og så PANG. Uten å tenke, ofte uten å høre. De har en klar målsetting om ikke å ødelegge en god jakttur (eller noen gode rypemiddager) med en serie bomskudd.
Også en god del fotografer bør «skyte inn» kameraet sitt. Hvordan er det med deg?

Bildetekster: I ettermiddag ruslet jeg rundt nede på kaia i Brønnøysund da Hurtigruta la til kai kl. 16 (avgang kl. 17). Som vanlig ramlet det ut et antall godt voksne mennesker med kameraer. Nesten alle tar bilder av hverandre etter tur. Noen smartinger tar også bilder av skilt og symboler (kjekt å ha når man kommer hjem og skal finne ut hvilken havn dette bildet er tatt i). Jeg tok bilder av de som tok bilder. Her gjaldt det å få kamera raskt på plass, og benytte liten blender for å få motivene frem fra bakgrunnen. Pluss ofte også å korrigere for lyse og mørke flater. Måken som landet på stolpen (med hurtigruten diffust i bakgrunnen) er også en krabat man ikke får bruke lang tid å sikte på. Kjenn ditt kamera.

Visste du at mange jegere svir av ufattelig mye tid og mange penger på å øve på en leirduebane. Å øve med kamera koster ingenting.

I 1970 kjøpte jeg mitt første proffkamera, et Nikon F1, og det har blitt noen kameraer etter det. For hvert nytt proffkamera jeg kjøper, har jeg en helt klar målsetting om å lære alle viktige funksjoner. Jeg skal kjenne mitt kamera så godt at jeg skal kunne operere det i mørke. Sett at du er i en konsertsal: du må endre ISO, hvitbalanse og tid og du må kanskje fryse fokus. Og skifte linse. Fort. Klarer du det, eller må du plundre så lenge at motivet forsvinner før du får stilt inn alt? I tillegg til det rent kameratekniske handler det kanskje også om å øve og øve, som skytteren, på å hive kamera opp, finne komposisjonen i full fart – og trykke på utløseren.

Et proffkamera har de fleste menyene lett tilgjengelig på «utsiden,» dvs. som hjul eller knapper. Det er dette som er fordelen med et proffkamera: Lett å komme til, lett å stille inn. På et amatørkamera vil derimot mange av innstillingene ligge langt ned i en eller annen meny. Derfor står da også mange slike kameraer innstilt på Auto eller «intelligent Auto» (fantastisk begrep!).
Hvis du er bekvem med A eller iA, og ikke har ambisjoner om å komme videre, så er det selvsagt greit nok. Men hvis du har skaffet deg et litt mer avansert kamera og har lyst å komme videre, så anbefales å tenke som alle jegere gjør to-tre måneder før jakta. Og din «jakt» foregår jo hele året, så sett i gang.

Jeg har tidligere skrevet om verdien av å lese bruksanvisningen, eller i det minste lære deg kameraets funksjoner hos noen som kan. Det er basis. Det å lære seg å håndtere kamera «i blinde» er å ta det noen skritt videre. Lykke til!

Trenger du filter til kameraet ditt?

En gang i tiden var kamera-kofferten min halvfull av filtre. Det var i den analoge verdenen. I dagens digitale verden er det enkle svaret på spørsmålet om du trenger filtre til kameraet ditt: Nei.

Fra tiden med filmbaserte kameraer minnes man – med sterkt begrenset nostalgi – stabelen av filtre: Minst tre grader av gulfilter for å få skyene frem på sort-hvitt-filmer. Pluss et rødfilter når man skulle lage dramatikk i himmelen. Og så et antall polafiltre for samme formål til fargefilm. Pluss tre-fire filtre i et (fortvilt) forsøk på å kompensere industrilys, neonlys, o.l. Og ofte var det nødvendig å ha et sett filtre til hvert objektiv, hvis det var forskjellig diameter. Og det var det som regel.

Bildetekst: En gang i den analoge verdenen var det nødvendig å ha en drøss med filtre. I dag klarer du deg med ett eller to. Eller tre.

UV-filter
I den digitale verdenen bruker jeg et UV-filter foran alle linser som en rimelig «linseforsikring». Det er alt. Med de verktøyene vi har i Photoshop og Lightroom, er stort sett alt annet unødvendig.

Jeg vet at jeg nå terger på meg en del fotografer som har helt andre meninger. Noen synes for eksempel det er helligbrøde å kjøpe ei kostbar linse, og så putte ei glass-skive (=UV-filter) foran den. Jeg er i prinsippet enig, men har du som jeg opplevd å få smadret et UV-filter til godt under tusenlappen på ei svært kostbar linse, så ser du fort fornuften. Kniper det om, kan jeg også fjerne støv og skitt på UV-filteret med skjorta, noe jeg aldri ville drømt om å gjøre direkte på linsa. Og i verste fall etterpå skrote filteret med riper.

Pola-filter
Men polarisasjons-filter, sier du kanskje? Et slikt filter fjerner dis, og vil du ha liv i en litt blass himmel kan de gjøre underverker. Tja, jeg har et antall polafiltre i ulike diametre, men etter at jeg startet å bruke Lightroom for import og behandling av bilder opplever jeg at det ofte er enklere å bruke forløpnings-verktøyet i Lightroom. I ny og ne må jeg riktignok innom Photoshop hvis overgangen mellom for eksempel landskap og himmel ikke akkurat er snorrett. Men, OK: Et polafilter er en mulig kandidat. (Her en nyttig artikkel om polafiltre – med lenke til en sak om ikke å overdrive bruken av polafilter)

Avtonet filter
Jeg leser en del engelske fotoblader, og her er man svært ivrig til å bruke avtonete gråfiltre ved landskapsfotografering. Dette for å få balansert eksponering av himmel og forgrunn. Det er sikkert greit nok når man bor i et land med mye flat horisont, eller man er ekstremt opptatt av å lage bildet så fiks ferdig som mulig i eksponeringsøyeblikket. Men som sagt: Du gjør akkurat det samme i Lightroom! Og det programmet koster ikke mer enn knapt to filtre.

Gråfilter
Men et kraftig gråfilter for å forlenge eksponeringen? Det er greit å ha hvis du en solrik dag vil ha visket ut for eksempel bølgebevegelser med lang eksponering. Men det er gått en viss inflasjon i denne type bilder, og da prøver i alle fall jeg å unngå å ta slike bilder. Men noen av dem er stilige, det må motvillig innrømmes.

Fargestikk
Hva med filter mot fargestikk da? For eksempel grelt neonlys. Glem det. I dag er det bare folk med grått hår som husker hva f eks et FL-W-filter var for noe. Fargestikk ordner du så mye bedre og mer elegant i de to programmene jeg nevnte.  Spesielt Lightroom.

Ny konklusjon
Hva så med en litt mer nyansert konklusjon? Her kommer den:

  • UV-filter foran alle linser (praktisk og sikkert)
  • Et kraftig gråfilter (hvis du MÅ ta lange eksponeringer)
  • Lightroom («the filter-killer»).
  • Og har du litt penger til overs, kan et polarisasjonsfilter være kjekt å ha (mer fargemetning  i himmelen).

Det var det. Og så er jeg glad jeg ikke jobber i filter-bransjen.

Poirot – med kamera

David Suchet, skuespilleren som har gjort Agatha Christie-detektiven Hercule Poirot udødelig, er også en hengiven amatørfotograf. Han er arvelig belastet. Suchets bestefar, James «Jimmy» Jarché, var nemlig en svært dyktig Fleet Street-fotograf.
Han vokste opp i en fotograf-familie. Da faren døde måtte unge Jimmy brødfø familien som fotograf. Han havnet etterhvert i avisgata Fleet Street, og dekket svært mange og viktige begivenheter i sin lange og innholdsrike fotograf-karriere. Det var bestefar Jimmy som ga unge David sitt første fotoapparat og lærte ham litt om fotograferingens små og store hemmeligheter.

Mange, mange år senere har den nå godt voksne David tatt frem sin bestefars gamle Leica, og gått i Jimmys fotspor. Det har blitt en TV-serie på fire korte episoder, som selvsagt er så velprodusert som bare en britisk TV-serie kan, som er hyggelig sjarmerende ved Poirots – unnskyld Davis Suchets beskjedne fremtoning – men som først og fremst er kjempeinteressant for oss fotografer, fordi vi får et lite gløtt inn i en utrolig flink fotografs arbeid. Hatten av for gamle Jimmy. Og for David Suchet som åpenbart har lært litt av bestefar.

Her kan du lese litt om historien:

Og her finner du de fire episodene på YouTube.

Enjoy!