Litt om kaffe og blenderåpninger

Denne gangen skal det handle om blendere og dybdeskarphet. Og litt om kaffe.

For litt siden var jeg en ukes tid på en slags ferietur på ei lita øy midt ute i Atlanterhavet. Når jeg farter rundt alene med kamera, slik jeg denne gangen kunne gjøre store deler av dagene, hender det jeg faller for fristelsen å kjøpe meg en kopp espresso. Og kanskje en ørliten kake. Man kan slå seg løs på så mange slags vis.

Jeg har latt meg fortelle at dette med blendere og dybdeskarphet ikke er aldeles enkelt å begripe. Mens jeg satt der med min espresso, slo det meg at en kaffekopp muligens kunne bli et greit eksempel på dybdeskarphet.

Hvis du fotograferer på auto, altså lar kamera bestemme alt, kan et bilde komme til å se ut omlag som det nedenfor: Pent og greit – og der alt er skarpt. Det er fordi kamera vet at det er mye lys, og velger en liten blenderåpning (= lite hull) for å gi deg et skarpt og fint bilde.

Blender 18

Men hva gjør du hvis du i stedet ønsker å legge et slikt bilde ut på Facebook, og skryte av hvor hyggelig du og espressoen har det på ferieturen? Du ønsker altså å fokusere (i dobbelt forstand) på kaffen gjennom å gjøre denne skarp, og så legge det andre i bildet uskarpt.

Det er da du tar over kontrollen, velger blenderforvalg, og skrur blenderen til maks åpning (= størst mulig hull). Nå må du være nøye med å fokusere på koppen, slik at den nærmeste delen av koppen og logoen blir skarp. Det meste andre i dybderetningen vil nemlig bli uskarpt. Legg merke til at uskarpheten på bildet under begynner med bakerste del av sukkerpakken. Slik uskarphet på bakgrunnen kalles ofte for bokeh.

Blender 3,2

Mye kunne sies om dette, blant annet om hvordan dybdeskarpheten avhenger av små og store bildesensorer, vidvinkler og telelinser, med mere. Men den aldeles korte versjonen er at:

  • store blenderåpninger (= stort hull) gir liten dybdeskarphet.
  • liten blenderåpning (= lite hull) gir stor dybdeskarphet.

Så nå vet du hvordan du kan lage de stilige bildene da bare en liten del av bildet er skarpt, og det gjelder enten du strikker, baker, lager øl, snekrer, syr, mm.

(c) Illustrasjon: Cbuckley, CC BY, Wikimedia. Du kan ofte finne linser med blendere videre på f:11, f:18, f:22 og helt ned i f:32

 

 

 

 

Fototekniske tips: Blenderforvalg

Ønsker du å ha alt i bildet skarpt – fra forgrunn til og med bakgrunn? Eller ønsker du å ha fokus på ett objekt og la alt annet – ikke minst bakgrunnen – være uskarp? Det er blenderen som sørger for dette. Først når du tar regien over blenderen, kan du skape de bildene du ønsker deg. Den enkleste måten er å stille kamera inn på blenderforvalg.

ISO, blender og lukker.

Det er tre forhold som virker inn på hverandre, og som er avgjørende for å få et korrekt eksponert bilde: Blender, lukkertid og ISO. I forrige bloggartikkel så vi på ISO.

Her ser vi på blenderen (aperture), dvs, de små lamellene som sørger for å lage et større eller mindre tilnærmet rundt hull inne i linsa di. Sammen med lukkeren er det blenderen som avgjør hvormye lys som får lov til å slippe inn til sensoren. Men blenderen er den viktigste enkeltfaktoren når det gjelder hvor mye i bildet som skal være skarpt i dybderetningen. (NB: Dette er sterkt forenklet, men vi nøyer oss med denne forklaringen inntil videre).

Den grove regelen er enkel:

  • Stort hull = liten dybdeskarphet.
  • Lite hull = stor dybdeskarphet.
Nikon D700 (fullformat), blender 2,8, Nikkor 70-200 @200 mm,1/1000 sek, ISO 800. Fullformat, lang tele, full åpning: Det er resepten på liten dybdeskarphet.

Å stille inn blenderen er enkelt. Du vrir blender-ringen på linsa til ønsket tallverdi. Det ser du enten på linsa eller som små tall inne i søkeren eller på skjermen bak på kamera.

Lave tallverdier, som 1,8 eller 2,8, betyr stor blenderåpning og liten dybdeskarphet. Eksempel: Nærbilder av personer der du ønsker å få hun/han helt skarp, mens bakgrunnen skal være uskarp.

Store tall som 16 eller 22 betyr liten blenderåpning og stor dybdeskarphet. Eksempel: Et landskapsbilde der du ønsker å ha både stråene i forgrunn, båten på vannet og fjellene bak helt skarp.

Blenderforvalg hos Nikon: Still inn på A for Aperture.

Hvis du ønsker å ta kontroll over dybdeskarpheten i bildene dine, kan blenderforvalg være den rette innstillingen: Du bestemmer blenderen. Kamera tar seg av tid og ISO. På Nikon-kameraer heter innstillingen for blenderforvalg A (NB: Ikke A for automatikk, men for Aperture=Blender). På Canon-kameraer heter det Av. På mitt Fuji-kamera må jeg gjøre det på en litt annen måte.

Blenderforvalg hos Canon: Av

Det var den enkle forklaringen. Nå begynner det å bli litt mer komplisert: For når du minker blenderåpningen i linsa og det kommer mindre lys inn på sensoren, må tiden forlenges slik at sensoren får korrekt mengde lys. For hvert blendertrinn du minker (mindre hull), vil kamera øke eksponeringstiden med ett trinn når du fotograferer med blenderforvalg. Så lenge det er greie lysforhold, kan dette gå fint. Problemet oppstår når lyset avtaler ut over det kombinasjonen blender og tid kan klare «på egen hånd». Du må nemlig passe på at eksponeringstiden ikke blir så lang at motivet blir uskarpt, enten fordi motivet beveger seg og/eller at du beveger kamera. Løsningen er da er å «øke følsomheten» til sensoren ved å skru opp ISO-verdien.

Som jeg nevnte i forrige blogg, fotograferer jeg vanligvis med blendeforvalg. Mitt Fuji-kamera har i tillegg fått beskjed om å justere tiden ned til 1/60 sekund som minste lukkertid, og deretter starte å øke ISO-verdien opp til 3200. For min måte å fotografere på, i hovedsak reportasjefotografering, passer dette fint. Du kan selvsagt ha andre behov, og dermed ønske å bruke kamera på en annen måte.

Valg av ISO, f-stop og lukkertid i konsertsalen

Når knapt 90 korpsmusikere fra seks steder i tre kommuner arrangerer konsert, må det foreviges for ettertiden. I disse kommunesammenslåingstider er det også litt historisk at fem av korpsene er hjemmehørende i to kommuner som snart skal slås sammen. I det hele tatt…

I slike settinger er det alltid en avveining ved valg av utstyr. Jeg valgte denne gang «tungt utstyr»: Nikon D700 (fullformat), normalzoom og telezoom. Pluss et solid Manfrotto-stativ og en trådløs fjernkontroll.

Bildene skulle tas under selve konserten. Jeg valgte å ta bildet av hele korpset litt ovenfra, fra et galleri. Dette for å få med både musikerne og så mye av instrumentene som mulig. I øyehøyde og rett forfra blir for mye av dette skjult bak notestativ og noter.

Hele orkestret: 38 mm, ISO 800, 1/10 sek, f:7,1.

Den store utfordringen er eksponeringen, altså valg av ISO, lukkertid og blender. Når hele orkesteret skal med i ett bilde blir naturlig nok hver musiker ganske små i bildet. Da er det ønskelig å velge så lav ISO som mulig for å unngå at bl.a. ansiktene blir alt for «kornet». Men lav ISO betyr lengre lukkertid, og et orkester med dirigent i full aktivitet sitter på ingen måte stille. Videre ønsker man jo dybdeskarphet som dekker hele korpset, fra dirigenten nærmest til han på pauken helt bak. Det betyr igjen noe mindre blenderåpning. Her er altså tre sterkt motstridende ønsker. Kompromisset i denne settingen ble ISO 800 noe som på fullformat gir akseptabelt korn, blender 7,1 som ville gi nok skarphet på hele orkesteret. Men: Da havner vi på 1/10 sekund. Og holder det?

Kamera sto på stativ og jeg hadde satt på trådløs fjernstyring. Det betyr at jeg kunne konsentrere meg om å følge med hele korpset, dirigenten og musikken – bare med en utløser i hånda. Jeg ventet på rolige passasjer, til alle (eller så mange som mulig) spilte på sine instrumenter, og helst til dirigenten holdt begge armene sånn pass i ro. Det ble mange bilder! Men hvis man med litt flaks får to-tre-fire bilder som er gode nok, får man være fornøyd.

Det ideelle er å overvære generalprøven, og her merke seg når det passer best å ta bildene.

Til oversiktsbildet brukte jeg min lyssterke og skarpe Nikon 18-55 f:2,8 på om lag 38 mm brennvidde. I tillegg brukte jeg eksponeringskompensasjon flittig. Med så mye mørke flater er det fort gjort å brenne ut lyse ansikter.

Bildet av musikere: 160 mm, ISO 1000, 1/100 sek, f:4,5. Her valgte jeg litt mindre blenderåpning for å få større dybdeskarphet, men du ser at de som står helt bak er lett uskarpe.

Etter pausen fotograferte jeg detaljbilder med min like skarpe og lyssterke Nikon 50-200 f:2,8 nede i salen (håndholdt, men det er lurt å koble inn vibrasjonsdemping i linsa, og gjerne lene seg mot veggen for ekstra støtte). Jeg valgte å fotografere fra siden, for å kunne se «bak» notestativene. Her nede skrudde jeg ISOen litt opp. Med større «ansiktsflater» tåles litt mer «korn».

Dirigentbildet: 200 mm, ISO 1000, 1/200 sek, f:2,8. Her var det greit å kjøre på full blender ettersom det kun var dirigenten som skulle være skarp.

Alle bildene er tatt med Auto hvitbalanse, og bildene behandlet i Lightroom.

På en korpskonsert er det så mye lyd at man neppe hører et godt gammeldags speilreflekskamera. På konserter med lavere lydnivå bruker jeg oftest min Fuji X-E3 satt over i elektronisk lukker. Den er 100 % lydløs. I tillegg kan du på dette kameraet velge bort bilde på LCD-displayet, og kun aktivere søkerbildet i okularet når øyet mitt nærmer seg. Mer diskret kan man knapt gjøre det.

Har du gode konsert-knep du vil dele med andre?

Fakta: Konsert etter helgeseminar i februar 2019. Korpsmusikere fra Kjeldebotn, Ballangen, Ankenes, Narvik, Bjerkvik og Evenes under ledelse av Idar Torskangerpoll.

Enkelt å få ønsket dybdeskarphet

For å få kontroll med dybdeskarpheten må du ta kontroll over blenderen. Sånn grovt sett. Det er ikke verre enn det. Riktignok må du i tillegg også holde styr på ISOen og tiden.

Få ting er så illustrativt på dybdeskarphet som å ta bilder langs et gjerde. Når man for anledningen er på Røros, så er dette både enkelt og stilig.

Alle bildene er tatt med et halvformatkamera, Fuji X-E2 og ei 55-200 mm linse. Linsa er stilt inn på 128 mm på alle bildene. Jeg fotograferer i A(apeture)-modus, det vil si at jeg bestemmer blenderen, mens jeg lar kamera styre tiden.

Bilde 1 er tatt med full åpning, dvs f:4,4 og tiden ble da 1/340 sek. ISO 200. Med full åpning blir bare noen få planker skarpe i dybderetningen. (Som vanlig kan du se bildet i fullt format med å klikke på det. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i browseren din)

I bilde 2 har jeg blendet ned til f:10. Det sier seg selv at med mindre blender, må tiden bli lengre: 1/60 sek. Fortsatt ISO 200. Nå er flere planker skarpe.

Men når jeg nå ønsket å få med så mye skarpt som overhode mulig, og vil blende ned til minste åpning som er f:20, måtte jeg øke ISOen for ikke å få bevegelsesuskarphet. Her bruker jeg ISO 1000. Ved å øke ISOen kunne jeg fortsatt fotografere på 1/60 sekund.

Hvorfor er dette så viktig å kunne? Hvis du nå for eksempel skal ta et virkelig godt bilde av dine barn, hunden din, hesten din eller hva det nå måtte  være, så må/bør du lære deg å sørge for fokus på objektet mens du legger bakgrunnen så uskarp som mulig. Da er løsningen slik:

  • Sett kamera i Aperture-modus.
  • Bruk «det største hullet» i linsa.
  • Bruk «den lengste linsa» du har (så mye tele som mulig).
  • Sørg for at det er god avstand mellom objektet og bakgrunnen.
  • Sjekk at du har en tid som ikke gir deg uskarpe bilder (og hvis du ser dette, så skru opp ISOen).
  • Og så tar du bildet.

Bilde 4 er et eksempel på dette. Jeg valgte ei telezoom-linse som ble stilt inn på 115 mm. Så blendet jeg ørlite ned for å sikre meg at både snuten og øynene ble skarpe. Jeg ville ta bildet med rask lukker for å fryse alle bevegelser, og skrudde da ISOen opp til 1000. Bildet ble nå tatt på 1/1800 sek, noe som sier meg at jeg godt kunne gått ned i f eks ISO 500 og dermed fått 1/900 sek eksponering. Men greit nok.

Ble det mer begripelig?

En linse, samme innstilling, tre posisjoner: Og tre ulike bilder

Den beste «zoomlinsa» du har er beina dine. I dette tilfellet handler det om å bevege seg tre meter fremover, og deretter bøye knærne. Resultatet er tre helt ulike bilder, der det ene nok skiller seg ut som det beste.

Vi tar derfor konklusjonen med en gang: Ikke stå som en stokk og knips alle bildene dine i øyehøyde. Gå litt frem og tilbake (eller til side), løft gjerne kamera over hodet eller legg kamera (og eventuelt deg også) på bakken. Med det kan du få «nye» og spennende bilder du aldri har tatt tidligere.

Bilde 1: Ute skinte sola og løvetannblomstene lyste gule – om enn kanskje ikke så fagre. Nedenfor lå et par småbåter, og i bakgrunnen lå hele fjellrekka med snø på til lang ned i skoggrensen. Hele motivet var flott innrammet av naust-døra. Et fint motiv, tenkte jeg og knipset. Kamera var et Fuji X-E2 (APS-C bildebrikke, dvs. halvformat) med en 18-55 normalzoom. Jeg valgte 18 mm og blender 16 for å få både naust-døra og fjellrekka skarpe. I tillegg øket jeg ISOen opp til 400 for å sikre at jeg kunne ha rask nok lukker (1/200 sek).

Bilde 2: Så gikk jeg strengt tatt bare tre-fire meter lengre frem, stoppet midt i døra, og tok et nytt bilde. Samme innstilling som ovenfor.

Bilde 3: Jeg gikk enda litt nærmere og holdt nå kamera ca. 5-10 cm over bakken. Fortsatt 18 mm, men nå endret jeg blenderen til 18. Dette var (trolig) nødvendig for å få maks skarphet, helt fra blomstene i forgrunnen til bakgrunnen. Eksponeringen her var 1/180 sek.

Altså samme linse, i hovedsak samme blender, men med ulik avstand og høyde. I bilde 1 ser jeg i ettertid at det mørke naustet dominerer for mye. Bilde 2 er «klassikeren»: En grei avfotografering av virkeligheten, men uten både ånd og sjel. Her er alt like viktig. Og dermed blir ingenting viktig. I bilde 3 er det (for meg) åpenbart at den fargerike forgrunnen er hovedmotivet, og at alt det andre er med og bygger opp komposisjonen. Det er nok dette jeg liker best. Men det visste jeg slett ikke på forhånd.

Er du enig? Kanskje ikke. Men hvis du bruker både beina, knærne, hodet og hjertet, og beveger deg både frem, tilbake, til side og opp/ned så har du i alle fall flere bilder å velge mellom, slik at du etterpå i ro og fred kan velge det motivet du liker best.

Nattfotografering – ikke vanskelig

Å fotografere utendørs i mørket, enten det nå er i mørketiden i min landsdel eller det er om natta lengre sør i verden, er forholdsvis enkelt. Men det krever litt utstyr. Det krever ikke minst at du tar styringen fullt ut, hvilket på godt norsk betyr at du må kjøre kameraet manuelt.121223_mork_084-L

Her er en opplisting over de viktigste sakene du bør gjøre for å kunne ta et bilde om lag som det du ser over her.

Sørg for å være til stede på den plassen du har sett deg ut en god stund før det har blitt mørkt. De beste bildene får du vanligvis mens det ennå er tegning i himmelen. Hvis det til å begynne med er for lyst til at du kan fotografere med lang lukkertid (f.eks. for å få lys-spor fra biler), så hjelper det å skru på et eller flere gråfiltre (ND).

Kameraet må monteres på et stødig stativ. Skal du få sylskarpe bilder, er dette nødvendig. Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om hva et godt stativ er.

Hvis du tenker å fotografere med ei linse som har vibrasjonsdemping, så skal du skru av dette nå. I verste fall vil VR innkoblet kunne medføre uskarpe bilder når kamera og objektiv står stille på et stativ.

For å unngå bevegelsesuskarphet når du trykker på utløseren må du skru på en snorutløser eller annen fjernkontroll. Hvis du ikke har dette kan du forsøke deg med å benytte selvutløseren, f eks på 2 sek – men det er jo litt plundrete. En tredjeparts snorutløser (det er i dag en elektrisk ledning med en trykk-knapp i den ene enden og en kamerakontakt i den andre) koster ikke mange kronene.

ISO-verdien bør være lav, gjerne 200 ISO. Hvorfor? «Korn» og fargestøy er ikke spesielt vakkert på en stor mørk himmel.

Hvitbalansen kan være i Auto-posisjon. Dette gjelder spesielt hvis det er blanding av alle typer lys du skal ta bilde av. Du kan alltids korrigere senere i RAW, men min erfaring er at kamera klarer dette utmerket.

I mørke kan kamera ha problemer med å fokusere. Det beste er å kjøre manuelt her også. Hvis du har Live View kan du sette på dette og fin-fokusere med lupen, dvs. at en liten del av bildet er forstørret. Ellers må du fokusere manuelt. Vær obs på at uendelig-symbolet ikke alltid er korrekt. Det betyr at du ikke bør stille linsa på uendelig (liggende 8-tall) på alle linser.

Fotografér i RAW hvis du har mulighet for dette. Da kan du etterpå justere både fargetemperatur og eksponering langt bedre enn om du fotograferer i jpg.

Still blenderen på f eks f:11. Dette gir deg stor dybdeskarphet, og normalt er dette den blenderen som gir deg de skarpeste bildene.

Det er nemlig tiden du skal eksperimentere med. Hvis dagslyset er i ferd med å slukkes, kan du jo starte med for eksempel 3 sekunder. Se på LCD-displayet bak, og så justerer du tiden etter dette. Bare husk at du kan bli lurt fordi bildet på skjermen vises mye lysere nå som det er mørkt ute. Ta gjerne en titt på histogrammet, men her skal du ha litt erfaring for å tolke det du ser. En stor mørk himmel vil slå kraftig ut i venstre ende av skalaen, med et lavt felt i midten og så noen striper rett til vers på grunn av alle høylysene. Et nattbilde består jo som regel av store mørke flater, svært få mellomtoner og en del lyspunkter, der kanskje noen er utbrente.
Utover kvelden kan det hende du må regne med å fotografere både i 10, 20 og 30 sekunder.

Og så sier det seg selv (?) at linsene dine må være rene og fri for skitt. Støvkorn under slike omstendigheter kan gi stygge flekker på bildet.

Hvis det er kaldt ute og du i tillegg fotograferer i Live View eller bruker LCD-skjermen mye, bør du også vurdere å ha med deg ekstra batteri. Det er temmelig surt å kun få med seg de første test-bildene, og så oppleve at batteriet tar kvelden før du har kommet i gang.

I tillegg til dette er det en del andre små og store saker som kan være smart å gjøre ved nattfotografering: Både i kamera under opptak og i post-prosessing, men dette lar jeg ligge her.

121219_Narvik_022-L

Uskarpe eller skarpe bilder – opp til deg!

Hvilket av de to bildene her liker du best: Det skarpe eller det uskarpe? Bildene er tatt tett etter hverandre. Det ene på 1/160 sek. Det andre på 1/10 sek. Ellers har de fått stort sett samme behandling.

131012_HH_008

Bildetekst, skarpt bilde: ISO 100, 28 mm, f:2,8, 1/160 sek.

På det første bildet har lukkerhastigheten rukket å fryse bladene som blafret i vinden. Rask lukkertid betyr også større blenderåpning, slik at bakgrunnen er noe mer diffus her. Og selvsagt omvendt på det uskarpe bildet, der lang lukkertid også betyr mindre blenderåpning og større dybdeskarphet.

131012_HH_015

Bildetekst uskarpt bilde: ISO 100, 28 mm, f:9, 1/10 sek.

Konklusjon:
Når du er ute og fotograferer, så forsøk deg frem med ulike lukkertider. Har du kamera i P-posisjon (Program) så er det enkelt, ettersom blenderen automatisk endrer seg når du endrer lukkerhastighet.

Hvis du fotograferer med lang lukkertid og vil ha noe av bildet helt skapt, så sier det seg selv at du også må ta med deg et godt stativ.

LR-1

Begge bildene er behandlet om lag som det fremgår av denne skjermdumpen fra Lightroom. Histogrammet er strukket for å få full dynamikk, jeg har øket mellomtoner ved å plusse på litt Clarity og lagt på litt mer fargemetning i Saturation. Og så har jeg laget en ørliten S-kurve for å øke høylys og få mer metning i skyggepartier. Det som ikke kommer med her er en viss vignettering av bildet (mørkere hjørner) for å få hovedfokus på midtpartiet.

 

 

Hvordan få liten dybdeskarphet

Ønsker du i et bilde å fremheve hovedmotivet ved å ha dette skarpt mens både bakgrunn og forgrunn er uskarp, så må du sørge for liten dybdeskarphet.  Liten dybdeskarphet er normalt slett ikke vanskelig. Men det er som regel dyrt! Synd, men slik er det bare.Andreas, Kaja, Thea og Tiril på besøk. Narvik rideskole, Skjomen.  Alle rir.

Bildet du ser over her er tatt med et fullformatkamera, Nikon D700, og med ei 70-200 mm linse med maks lysstyrke 2,8. Den koster ca. 16.000 kroner.  Bildet er tatt med full blender, dvs. f2,8 på full tele, dvs. 200 mm, på 1/1000 sek, ISO 800 – og jeg vil tippe kontinuerlig fokus. (Klikk på bildet for å se det litt større).

Stor blender
Du kan bare glemme å få slike bilder med et kompaktkamera. Du er ikke i nærheten av å få slike bilder med ei rimelig kit-linse, som normalt er på 18-55 mm og med minste blender ofte ikke mer enn 3,5-4,5. Derimot er du muligens i nærheten hvis du skaffer deg en superzoom som f.eks. 18-270 med minste blender 3,5 eller bedre.  En slik kan du få til en pris av ca. 3000 kroner. Men da kan det nok hende du må krype et par hakk oppover, dvs. til f.eks. 6,3 for å få noenlunde skarpe bilder, så plutselig mister du litt av effekten med uskarp bakgrunn.

Det er først når du skaffer deg en «superglugge» som Nikons 70-200 at du kan jobbe med full blender og få bilder som er skarpe nok.  Det samme gjelder eksempelvis «portrett»-objektiver som 85 mm med blender 1,4 eller for den del en 55 mm med blender 1,2. Men alle disse ligger om lag i samme prisleie.

Prøv selv
Jeg skal ikke plage deg med masse teori om hvorfor bilder får mindre dybdeskarphet med større blender, men bare slå fast at slik er det. Prøv selv: Sett kamera på stativ og fokuser manuelt på en skigard eller gjerde eller tilsvarende (om lag slik som på bildet her). Så setter du kamera i A-forvalg (Aperture=blender), og deretter tar du en serie bilder med alt fra maks blender til minimum blender. På skjermen din etterpå kan du studere hvor mange meter skarphet du har på de ulike blenderne. Det er en fin demonstrasjon, og kjekt å vite når du skal bestemme blender for ulike motiver.

Noen ganger vil man ha det meste skarpt. Andre ganger er det om å gjøre å få skarpheten plassert akkurat på interessepunktet og la alt annet være uskarp.

Tommelfingerregelen er grei: Jo større bildebrikke (sensor), jo større linse (målt i antall mm) og jo mindre blender-verdi (dvs. jo større hull): jo mindre område i lengderetningen blir skarpt.

Manuell innstilling av tid og blender

Hvis du selv vil ha full kontroll med eksponering og blender, kan du stille kameraet ditt på M for manuelt. Jeg skal ikke si så mye om dette. Med stor sannsynlighet er det kun proffene som bruker denne innstillingen, og de kan nok det meste fra før. Men av og til kan det hende at også litt mindre profesjonelle fotografer havner i situasjoner der det kan være greit å bruke M-en.

Bildetekst: To bilder tatt med Manuell innstilling er her koblet sammen i Photoshop.

Som du helt sikkert vet er det kombinasjonen av tid og blender som sørger for at et bilde blir korrekt eksponert, dvs. at bildebrikken får akkurat passe mye lys. Dette kan du sammenligne med å fylle ei bøtte med vann. Vi kan si at ei helt full bøtte representerer en bildebrikke som har fått akkurat nok lys: Hvis du skrur kranen bare ørlite opp (=liten blenderåpning) tar det lang tid før bøtta er full. Men skrur du kranen fullt opp (=stor blenderåpning) går det selvsagt mye raskere. Alt derimellom gjør at bøtta enten ikke blir full nok eller at det renner over, dvs. for å holde oss til analogien: At bildet blir henholdsvis undereksponert eller overeksponert.

Noen virkelige fotografiske fundamentalister jobber konsekvent med M. De ønsker full kontroll. Personlig ser jeg ikke vitsen med det når vi har fått så mye fin elektronikk som kan hjelpe oss, enten 50 % eller 100 % på vei. Men av og til er det lurt å bruke M, og av og til vi simpelthen bruke det for å få gode nok bilder.

Eksempel 1: Måne
Skal du ta bilder av månen på en mørk himmel bør du nok stille både blender og tid inn manuelt (se bilde øverst). Alt annet er å be om problemer. Legg merke til at jeg sier mørk himmel. Hvis du tar bilde av månen mens det ennå er dagslys, kan kamera klare dette selv.
Jeg har skrevet en egen artikkel om dette som forteller hvordan du kan ta ekte månebilder og hvordan du kan jukse en sylskarp og stor måne inn på et natt-bilde.

Eksempel 2: Makro
Ved makrofoto og bruk av blits er det vanligvis best å stille inn på M. Bildet av de vårlige bjørkekvistene ovenfor er tatt innendørs og med to eksterne små makroblitser. I dette tilfellet er det lyset som lager bildet, og eksponeringstiden er strengt tatt ikke viktig. Du må bare vite maks-grensen for blits-synkronisering på ditt kamera, og stille inn på denne eller litt lavere. Også her har jeg tidligere skrevet en artikkel om makrofotografering som kanskje kan ha interesse for deg.

Eksperimentering?
Utover disse to klare eksemplene ser jeg liten grunn til at folk flest trenger å bruke Manuell innstilling på et moderne, avansert digitalkamera med mindre man for eksempel er ute etter å eksperimentere. Skal du ta bilder med bevegelsesuskarphet, så er det etter min mening greiest å benytte tids-forvalg, og skal du ta landskapsbilder med uendelig skarphet er det enklest å bruke blenderforvalg.

Programvalg – fint for reportasje

De siste blogg-artiklene har handlet om blenderforvalg (A for Nikon eller Av på Canon) og lukkerhastighet (S for Nikon eller Tv for Canon): Det vil si hvordan du selv kan bestemme kamerainnstillinger for den type bilder du skal ta, og ikke overlate alt til kameraet ved å sette det i Automatikk.
Denne gang skal det handle det om P for program. Det er denne innstillingen jeg bruker mest, fordi den passer best til den type fotografering jeg driver mest med. Du skal selvsagt velge hva som passer best for deg.

 

Bildetekst: Overskyet vær og litt vind. Det var viktig å få et skarpt bilde og samtidig maks dybdeskarphet. ISO 500, 1/500 s, f:11, 31 mm linse (35-mm-ekvivalent). Bilde er fra avdukingen av minnesmerke over Jugoslaviske fanger som ble drept under andre verdenskrig ved Øvre Jernvann i Narvik kommune.

De fleste av mine bilder kan nok puttes i kategorien reportasje. Jeg har tidligere skrevet om at jeg alltid sørger for at kamera er skuddklart. Dvs. at jeg på et par sekunder skal kunne åpne fotoryggsekken, ta ut kamera, slå det på, sikte og trykke og – med få unntak – være sikker på å få et OK bilde.

I P-innstilling foreslår kameraet innstillinger både for blender og tid, men, og i motsetning til Automatikk-innstilling, er det du selv som enkelt kan justere/korrigere dette «kamera-forslaget».

Ofte er kameraet forslag helt greit. Og med ofte (og med en passende innstilling av ISO) mener jeg kanskje 75 prosent. Men kamera vet selvsagt ikke alltid hvilket bilde jeg ønsker meg. Hvis du er på et sportsarrangement med mange og ulike øvelser, kan det være at du det ene øyeblikket vil ha fokus kun på løperen som suser over siste hekk. Og i neste øyeblikk vil du forsøke å få med et tet-felte som strekker seg over 10 meter, der alle skal være så skarpe som mulig.

I slike tilfeller bruker jeg tommelen på det bakre hjulet (se den nederste pila på det lille bildet). I eksemplet med hekkeløperen kan jeg for eksempel vri blenderinnstillingen til 2,8 (stor blenderåpning=liten dybdeskarphet). I eksemplet med hele løps-feltet vrir jeg andre veien og setter blenderen til f eks 11 (og passer samtidig på at bildet nå ikke blir uskarpt på grunn av for lav lukkerhastighet – da må jeg kanskje sette opp ISO-verdien en del).
Fordelen med P-innstilling på kamera at det hele tiden er klar til et «gjennomsnittsbilde», mens jeg svært raskt kan endre blender opp og ned slik jeg ønsker. 

Program er som nevnt min foretrukne innstilling fordi det passer meg best. Hvis du derimot rusler rundt i en rullesteinsfjære med kamera på stativ på jakt etter en flott forgrunn og hav og fjell i bakgrunnen, og vil ha alt dette skarpt, ja så vil det passe bedre å bruke blenderforvalg. På samme måte vil tidsforvalg være ideelt for den som er på et fly-show og vil ha sylskarpe flybilder. Men hvis ditt behov er å få gode bilder når ungene leker og bader, på ferieturen, på en fotballturnering, o.l. så kan P-innstilling med mulighet for rask blender-endring også være noe for deg.

OBS: Det jeg her skriver om passer nok best for speilreflekskamera med noenlunde stor bildebrikke. Små kompaktkameraer har i all hovedsak så stor dybdeskarphet at det meste blir skarpt – på godt og vondt. Jeg liker ikke å si det, men dette betyr i praksis at du like gjerne kan ha kamera innstilt på Auto og i spesielle tilfeller bruke noen av de forhåndsinnstilte forvalgene du har på kameraet ditt: Fjell, portrett, fyrverkeri, osv.

Kameraet er alltid skuddklart

Mitt kamera ligger alltid «skuddklart» i fotoryggsekken: Lett tilgjengelig, påmontert en 18-55 mm 2,8, med UV-filter, og med solid solblender som både hindrer strølys og beskytter linsa. Linsa er uten linsedeksel. Kamera er innstilt på P, auto WB, ISO 200, RAW. Batterier er alltid godt ladet, og det er plass nok på minnekortet. I tillegg har jeg alltid et fullt ladet batteri i ryggsekken og selvsagt flere tomme minnekort.

Om jeg har vært ute på jobber som krever spesielle innstillinger, så tilbakestiller jeg alltid kamera slik at det ligger klart. Dette har blitt en godt innarbeidet vane.

Jeg tenkte egentlig aldri over dette, før fotograf Trym Ivar Bergsmo gjorde meg oppmerksom på det. Vi var på en svært lærerik workshop som han ledet på Tranøy fyr høsten 2011 (anbefales på det varmeste!). Han pekte på min åpne kameraryggsekk – og på sin egen, og kommenterte til de andre på workshopen at jeg kunne tatt ganske mange bilder, før han hadde fått sitt utstyr montert og på plass.

Bildetekst: Slik ser stort sett min fotoryggsekk ut, dvs. det utstyret jeg til daglig drar med meg: Midt i sekken ligger kamera påmontert en Nikon 18-55 mm, f2,8. Ellers rundt fra venstre: Sigma 50 mm makro, Sigma 10-20 mm vidvinkel. Bilts SB 900. Nikon 70-200, f2,8. Og helt nederst til høyre en teleconverter, Nikon 1,4x til den lange linsa, som med denne påmontert blir en 100-280 f3,5. I lokket ligger det batterier, minnekort, reflektorer, ladere, snorutløsere, GPS, mm. Samlet veier dette vel 7 kilo.

Det handler vel om en slags yrkes-vane etter mange år som fotojournalist. Skjer det noe, er det for seint å begynne å lete etter kamera. Når jeg foretrekker P-innstilling (program)som standard er det fordi kamera alltid foreslår en bra innstilling. Jeg kan starte å ta bilder umiddelbart, og være garantert å få et korrekt eksponert bilde.
Men samtidig tar det meg bare 1/10-dels sekund å endre innstillingene med tommelen. La oss si at kamera foreslår f:6,3 og 1/250 sek. Hvis jeg nå vil ta et portrett med maks uskarp bakgrunn, så skrur jeg litt på hjulet som endrer blenderen, og vips står kamera i f:2,8 og 1/1000 sek.  Som du forstår: I Program-modus sørger kamera alltid for korrekt eksponering, siden det selv automatisk endrer tiden hvis du skrur på blenderen, eller omvendt.
Men jeg bruker ikke P-innstilling når jeg for eksempel fotograferer makro, eller tar bilder av månen eller i andre spesielle situasjoner.

Denne metodikken har sine fordeler – og noen ulemper. Det kommer vel an på i hvilken modus man er i. Er du på jobb og må ha bilder når det skjer noe, eller du vil ha kamera skuddklart når småen lærer seg på sykle, eller når det skjer andre saker som du bare MÅ ha bilde av før situasjonen er over. Da er det greit å ha et kamera lett tilgjengelig, og at det er klart til å eksponere korrekt.

Men så er du kanskje i «kunstnerisk modus» og svever rundt i din egen verden på jakt etter objekter til neste konkurranse i fotoklubben, eller til et bokprosjekt eller en utstilling. Da kan du trygt la linsedekselet beskytte linsa di, for du skal ha tid nok til å sette opp ditt 4 kilo tunge stativ, tenke deg om og la komposisjonen falle på plass.

Og så det kommer det kanskje også an på hvilken type menneske og fotograf du er. Jeg kommer for eksempel aldri til å ta så flotte bilder som Trym. Kanskje blir han aldri like rask på avtrekkeren som jeg (skjønt jeg tror han underdrev litt). Men i hovedsak tror jeg han har rett. Tålmodigheten til å se, og vente på det gode motiv var nettopp noe av det vi lærte på workshopen. Trenger jeg på si at det var utrolig verdifull lærdom for en som gjennom et langt liv har tillært seg (u)vanen å skyte først og spørre etterpå. OBS: Vi snakker selvsagt om bilder.