Vil ikke vise barnas ansikt på sosiale medier

Da den polske (og irskbaserte) fotografen Marcin Lewandowski nylig ble pappa, bestemte han og kona at de ikke ønsket å vise barnets ansikt på sosiale medier. De ville vente til barnet ble gammelt nok til å ha en mening om dette selv.
Litt av en avgjørelse. Spesielt for en fotograf.
Selvsagt tar en profesjonell fotograf bilder i haugevis av sine barn, og sender til slekt og venner, men her snakker vi altså om at man av mange og gode grunner ikke ønsker å legge ut gjenkjennbare bilder på sosiale medier.
Jaha, så ble det altså ikke noe av bilder av junior på Facebook? Joda. Det ble bilder så det rekker. Men ganske andre bilder enn de fleste legger ut. Så her ligger tipset til deg (og mange andre) denne gang.
I manges iver etter å dele lykkelige øyeblikk, er det noen som går langt og lenger enn langt. I Facebook-delinger kan det hende man ser bakhodet på junior på vei ut av mora, fotografert og delt mer eller mindre «live», rett fra føden. Og deretter uendelige serier med det lille nurket i badekaret, sprellende på teppet på gulvet, senere på potta og på do, osv. Det kan se ut som om noen langt inn i ammetåka ikke tenker gjennom hva de gjør og deler, og hvertfall ikke mulige konsekvenser av dette. Nå og senere.
Marcin og kona gikk altså motsatt vei: Ingen ansiktsbilder. I denne lille videsnutten fra Adorama TV (knapt 4 minutter) forteller og viser fotografen hva han/de valgte å gjøre og hvordan oppgaven ble løst.
Denne videoen burde etter min mening strengt tatt vært obligatorisk visning på alle «fødselskurs» for foreldre, og senere gjentatt på alle fødeklinikker. Den reiser et prinsipielt spørsmål og den gir et svært så godt svar.
Bildene her er klippet fra videoen, og vel mer enn antyder løsningene som de valgte.

Reklamer

Knud Knudsen: Fruktdyrker og banebrytende fotograf

Mens «alle» har hørt om A. B. Wilse, så er forgjengeren, Knud Knudsen (1832-1915), av flere grunner mindre kjent. Men det var han som gikk opp løypa, som reiste rundt i Norge og fotograferte de første turistbildene. Her får du vite litt mer om vestlendingen, fruktdyrkeren og fotografen Knud Knudsen.

Men først må vi plassere ham, mellom forgjengeren, dansken Marcus Selmer (1819-1900) og etterkommeren, svenske Axel Lindahl (1841-1906). Bildene til Anders Beer Wilse (1865-1949) er i direkte forlengelse av bildene til Lindahl og Knudsen.

Bildene og fotografene fra denne tidlige perioden i fotografiets historie er interessante, ikke minst i en ren nasjonsbyggings-sammenheng. Norge var i gang med løsrivelsen fra Sverige, og vi var i ferd med å få en nasjonal identitet, noe bildene i høy grad førte til. Norge ble også etter hvert et ettertraktet og sikkert eksotisk turistmål for «fiffen» fra resten av Europa. Det at mennesker utenfra kom hit og verdsatte norsk natur, bidro også til en ny erkjennelse av vår egenverd. Bare disse to momentene alene forklarer mye av bildespråket i bildene til Knudsen.

Nå oppsto ikke fotografiet som uttrykksform i et vakuum. De første fotografene hadde mange forbilder hos de som malte på lerret i denne tiden. Fotografene hermet etter malerne. Og noen fotografer tok også bilder, beregnet for å bli malt etter.

Knud Knutsen ble født i Odda i 1832, bare seks år etter at Niépce tok det man anser som verdens første vellykkede fotografi (vellykket i den forstand at det lot seg bevare for ettertiden). Mens han jobbet som butikksvenn i Bergen startet han en lang karriere med frukt og epledyrking. Mye tyder også på at han i Bergen ble inspirert at datidens fotografi, daguerrotypi.

Knudsen fikk utdanningsstipend for å dra til Tyskland for å studere fruktdyrking og landbruksmetoder, men med en gryende fotointeresse ble det også studier i fotografi.

Vel tilbake i Bergen åpnet han i 1864 eget fotoatelier. Våtplateteknologien gjorde sitt inntog, og nå kunne fotografene masseprodusere bilder. Det ble også langt rimeligere å «gå til fotografen».

Hans reisetrang og nysgjerrighet første ham imidlertid raskt ut av atelieret og rundt om i hele Norge, der han fotograferte bilder for turistmarkedet. I løpet av somrene dro han til de kjente turistdestinasjonene, fotograferte og dokumenterte hoteller og severdigheter. Så brukte han vinteren til å lage bilder for salg når turistene kom våren etter. Han solgte både enkeltbilder og komplette album.

Knudsen hadde også sine spesielle interesser, som ble grundig dokumentert. Det gjelder blant annet kommunikasjon, og – selvsagt – fruktdyrking.

Knud Knudsen fotograferte til ca. år 1900. Han døde i 1915. Arven etter ham består av flere tusen bilder, men det finnes nesten ikke noen bilder av ham selv. Kun et par selvportretter.

Hos Universitetet i Bergen finner du mange av hans bilder i en søkbar database, og en kort og grei omtale av ham.

Grøndahl & søn forlag ga i 1988 ut boka «Det norske bildet», med Knud Knudsens fotografier i tidsrommet 1864 til 1900. Ei flott bok som du forhåpentligvis kan finne på biblioteket.

I 1993 kom det ut en «spennende» (for oss nerder) bok om noen av Knudsens nyoppdagede og aller tidligste bilder. Du kan lese boka på skjerm her.

Enjoy 🙂

En linse, samme innstilling, tre posisjoner: Og tre ulike bilder

Den beste «zoomlinsa» du har er beina dine. I dette tilfellet handler det om å bevege seg tre meter fremover, og deretter bøye knærne. Resultatet er tre helt ulike bilder, der det ene nok skiller seg ut som det beste.

Vi tar derfor konklusjonen med en gang: Ikke stå som en stokk og knips alle bildene dine i øyehøyde. Gå litt frem og tilbake (eller til side), løft gjerne kamera over hodet eller legg kamera (og eventuelt deg også) på bakken. Med det kan du få «nye» og spennende bilder du aldri har tatt tidligere.

Bilde 1: Ute skinte sola og løvetannblomstene lyste gule – om enn kanskje ikke så fagre. Nedenfor lå et par småbåter, og i bakgrunnen lå hele fjellrekka med snø på til lang ned i skoggrensen. Hele motivet var flott innrammet av naust-døra. Et fint motiv, tenkte jeg og knipset. Kamera var et Fuji X-E2 (APS-C bildebrikke, dvs. halvformat) med en 18-55 normalzoom. Jeg valgte 18 mm og blender 16 for å få både naust-døra og fjellrekka skarpe. I tillegg øket jeg ISOen opp til 400 for å sikre at jeg kunne ha rask nok lukker (1/200 sek).

Bilde 2: Så gikk jeg strengt tatt bare tre-fire meter lengre frem, stoppet midt i døra, og tok et nytt bilde. Samme innstilling som ovenfor.

Bilde 3: Jeg gikk enda litt nærmere og holdt nå kamera ca. 5-10 cm over bakken. Fortsatt 18 mm, men nå endret jeg blenderen til 18. Dette var (trolig) nødvendig for å få maks skarphet, helt fra blomstene i forgrunnen til bakgrunnen. Eksponeringen her var 1/180 sek.

Altså samme linse, i hovedsak samme blender, men med ulik avstand og høyde. I bilde 1 ser jeg i ettertid at det mørke naustet dominerer for mye. Bilde 2 er «klassikeren»: En grei avfotografering av virkeligheten, men uten både ånd og sjel. Her er alt like viktig. Og dermed blir ingenting viktig. I bilde 3 er det (for meg) åpenbart at den fargerike forgrunnen er hovedmotivet, og at alt det andre er med og bygger opp komposisjonen. Det er nok dette jeg liker best. Men det visste jeg slett ikke på forhånd.

Er du enig? Kanskje ikke. Men hvis du bruker både beina, knærne, hodet og hjertet, og beveger deg både frem, tilbake, til side og opp/ned så har du i alle fall flere bilder å velge mellom, slik at du etterpå i ro og fred kan velge det motivet du liker best.

Borg Mesch – fjellfotografen

Han deltok i og fotodokumenterte oppbyggingen av et helt samfunn fra grunnen av i Nord-Sverige for over 100 år siden. Hans bilder er en unik samfunnsdokumentarisk skatt.

Borg Emil Ragnar Mesch (1869-1956) startet ut som atelier-fotograf i Landskrona og i Gävle.  I 1899 flyttet han til Kiruna, akkurat i dette samfunnet vokste opp rundt LKABs uttak av jernmalm, og i siste fase av byggingen av en jernbane fra Kiruna til isfri havn i Narvik i Norge, slik at man kunne frakte malmen ut til kunder i hele Europa.

Hit til Kiruna i Nord-Sverige kom 5 000 mann og om lag 1 000 kvinner og barn. Hit kom også prester, leger og lykkejegre – som vel egentlig han var det selv: bygdefotografen fra Sundsvall. Takket være en god porsjon stahet, stor grad av sosial intelligens, evnen til i bokstavelig forstand å spille på flere strenger, gode fotokunnskaper og svært gode kontakter i alle samfunnslag – ble Borg Mesch selve Fotografen med stor F i dette samfunnet.

Borg Mesch livnærte seg hovedsakelig som portrettfotograf, men han er nok mest kjent for sine bilder fra byggingen av malmbanen mellom Kiruna og Narvik, for sine naturbilder fra den svenske fjellverdenen, for bildene av samene, og generelt for dokumentasjon av bygging, liv og aktiviteter i Kiruna-samfunnet.

Ved innvielsen av jernbanen mellom Kiruna og Narvik den 14. juli 1903, H M Oscar II, H K H kronprins Gustaf, H K H prinsesse Ingeborg

Han så nok til å begynne med at det her var muligheter for å tjene penger på sine portretter. Etter hvert så også han turismens muligheter. Han fotograferte for den svenske turistforeningen og han var turleder for fjellturister. Her kunne han også fotografere sine medvandrere i samedrakter, og selvsagt både tjene penger på bildene og bidra til ytterligere markedsføring av det eksotiske livet langt nord i Sveariket.

Fjellfotografen med sitt fotoutstyr på ryggen

På samme måte som i bildene til for eksempel Anders B. Wilse, må vi derfor både trekke fra og legge til når vi i ettertid skal vurdere hva bildene egentlig forteller oss, altså ekthetsgehalten i fotografiene.

I sin samtid ble han ansett å være både en eventyrer og en driftig person. Allerede i sin levetid gikk det mange myter om hans person. I tillegg til tallrike reiser i Sverige var han også en tid i USA. Borg Mesch regnes også som en av Sveriges første alpinister.

Han var tilstede ved alle anledninger, han bar sitt tunge utstyr milevis inn i fjellheimen, han fotograferte konfirmasjoner i kirken og Kiruna Atletklubbs sterke menn. Tenk hva hans bilder har betydd for forståelsen av oppbyggingen av dette samfunnet og byggingen av malmbanen. Bildene her, som alle er hentet fra Kiruna kommunes bildearkiv, gir et lite gløtt inn i den skattkisten av fotografier som Borg Mesch etterlot seg.

Kilder:
Kiruna Kommunes nettsider, samt bokomtaler og Wikipedia.