Preus museum har i likhet med alle andre store begrensninger i disse koronatider. Da er det fint med nye og kreative løsninger: Et slikt tiltak heter «sofavisning»: Du sitter i sofaen, og museet kommer til deg.
En episode i denne serien handler om kvinnelige fotografer og om portretter. På 11 minutter blir det å fyke over tematikken med harelabb, men jeg anbefaler deg likevel å ta dette som en aperitiff, slik at du selv i etterkant kan lese deg mer opp på dette emnet.
Det er flere kvinnelige fotografer enn man tror. Konservator Hege Oulie forteller litt om dette. For eksempel lå fotoyrket åpent for kvinner ettersom dette ikke var bundet i et rigid laugsvesen. Likevel består samlingen hos Preus bare av 10,7 % kvinnelige fotografer. Årsakene er flere.
I den korte lille videosnutten, kommer hun inn på blant andre Ellisif Wesel, som var en pioner på langt flere områder enn foto. Hun nevner også Elisabeth Meyer.
Selv ble jeg for alvor interessert kvinnelige fotografer i boka til Sigrid Lien kalt «Lengselens bilder».
Her er lenke til Preus-videoen. Den er helt OK produsert, men en effektiv gimbal og en bedre mikrofon hadde vært på sin plass.
Litt tidligere i høst fikk begrepet «å lage gull av gråstein» ny mening for meg. Det går faktisk ganske greit, men du må få hjelp av lyset, dvs. sola. Og så må du være på rett sted til rett tidspunkt. Det er strengt tatt ikke verre enn det.
Jeg har hytte på et sted som er så fint at det hender folk som kommer på besøk får åndelige anfektelser, spesielt når landskapet blir lyssatt etter alle kunstens regler.
Fuji X-E3, 18-55 @25, 1/80 sek, f:9, ISO 200.
Slik var det en lørdag formiddag nå i høst, like før sola tippet ned bak fjellene for godt dette året. Det hadde seg slik at jeg og mitt Fuji X-E3 og et par linser ruslet rundt i dette området. Jeg har gått her mange ganger før. Denne gangen var lyset helt spesielt. Sola snek seg så vidt over fjellryggene. Vannrett sol gir rødt lys. I tillegg kom lyset akkurat ned der jeg ville ha det, mens landskapet bak som oftest lå i skygge.
Fuji X-E3, 50-200 @156, 1/60 sek, f:5, ISO 250.
Det beste eksemplet ser du over her: Det er et monument i serien «Skulpturlandskap Nordland». Både portal og kuler er av en eller annen lys grå steinsort, men i dette lyset ble altså «gråstein til gull». Har aldri opplevd det tidligere på samme måte.
Fuji X-E3, 18-55 @34, 1/75 sek, f:9, ISO 200.
Mye av det samme gjentok seg i de andre motivene som ble fotografert i samme område og langs samme vandretur. Det meste ble gullforgylt. Riktignok hjalp jeg litt på ved å dra i noen spaker i Lightroom, men stort sett var fargene der eller de var høyst latente.
For noen dager siden slo det meg at det i fotosammenheng ikke finnes dårlig vær, bare «dårlige» fotografer*. Samtidig, og som en naturlig konsekvens av overnevnte oppdaget jeg at «hvis det ikke finnes farger, vel så lager vi farger».*
Fuji X-E3, 18-55@55 mm, 1/200 sek, f:11, ISO 1250.
Yr.no hadde lovet relativt bra vær med solgløtt denne dagen, men i stedet var det tunge skyer, det var +2 grader, det blåste surt og det var regn i lufta. Ved inngangen til mørketiden betyr dette at det er relativt dunkelt. Bare sjekk ISO-verdiene.
Jeg hadde kjørt en halvtimes tid for å komme til et nytt område, og nå fant jeg ut at jeg ikke ville gi meg så lett. Inni en solid parkas med hette var det varmt og godt. Gode hansker og solide varme sko bidro også til velvære. En av mine «foto-lover» sier at «en kald fotograf er en dårlig fotograf».
Min alltid nærværende lille DAB-radio spilte NRK Klassisk via ørepropper. Når man er skikkelig lei av amerikansk valgkampkaos og korona, så er NRK Klassisk en fryd for både kropp og sjel. Da også, forresten.
Fuji X-E3, 18-55@28 mm, 1/150 sek, f:11, ISO 1250.
Bildene som etterpå dukket opp på PC-skjermen hjemme var det jeg vil kalle «grå». I mine øyne var det ikke mye farger her. Men nå skal du vite at jeg er relativt solid fargeblind.
Noen av bildene var høvelig bra komponert, og det var da jeg valgte å skape de bildene «jeg hadde opplevd» der ute, ikke det landskapet som faktisk var der.
Hva gjør man da? Min standarssetting i Lightroom er en ørliten S-kurve, noen få hakk Clarity og noen få hakk Saturation. Så justeres eksponeringen. Deretter drar jeg Whites og Blacks for å få et tilnærmet fullt histogram – der hvor det faktisk er hvitt og svart. Hvitbalansen er som du forstår ikke helt greit å avgjøre for mine øyne: På denne tiden av året er blått en dominerende farge, og sånn må det bli på bildene også. Men ikke fullt så blått som kamera noen ganger skal ha det til. Hvis du og LR ønsker å la hvitt bli hvitt via pipetten, så blir det aldeles feil. Her må man dra nennsom og bare bestemme seg for fargetonen i bildet. Siste steg er ofte Graduated filter og justerings-kosten. Med disse kan man «male» over deler av landskapet og gjøre en strandsone litt lysere eller himmelen avtonet mørkere.
Fuji X-E3, 18-55@29 mm, 1/160 sek, f:11, ISO 1250..
Det er flere verktøy, men jeg stopper her. Det er nemlig nå at du kan bruke en time eller mer på å fin-justere bildet. Nå kan det tomme huset bli akkurat så blått som du ønsker, og de døde, blasse gress-stråene kan få den gylne fargen du håpet sola kunne bidratt til. Nå kan du også gjøre trestammene ørlite lysere, slik at det ikke bare blir en mørk masse, men trær.
Konklusjon: Det enkleste ville vært å bare bli sittende i en varm og god bil, og så kjørt hjem siden sola aldri kom. Men med gode klær, ønske om bra bilder og frisk luft, og med Mozart & Co på øret, så anbefales at du går ut, fotograferer, og så går hjem og lager de bildene du så for ditt indre da du var der.
Fuji X-E3, 18-55@18 mm, 1/125 sek, f:11, ISO 1250.
*PS: Man blir miljøpåvirket. Fra min tid i Turistforeningen het det selvsagt at «det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær», og fra min tid som avisjournalist var det et (internt) utsagn som sa at «hvis det ikke finnes nyheter, vel så lager vi nyheter».
Hvis du har sansen for gatefoto, og ønsker et lite gløtt inn i hvordan en proff jobber, så vil jeg anbefale en liten YouTube-video. Dette er noe å lære av.
Settet er litt spesielt. Det er en trivelig danske, Frederik Trovatten (bilde over), som på godt engelsk forteller hvordan en av gatefotografenes ikoner, nå vel 80 år gamle Joel Mayerowits, tenker – og fotograferer. Frederik bor og jobber i Mexico. Han skryter av Joel, legger inn små filmer og lydfiler, og fotograferer selv på gata. Og så skryter han av Joels videokurs.
Du kan ikke unngå å bli inspirert av en så positiv og hyggelig fremtoning som Frederik, og du kan ikke unngå å plukke opp noen tips i kunsten å ta gatefoto.
I samme YouTube-serie kan du også lære litt om måten Robert Frank jobber på. Veiene til de to fotografene krysses på en finurlig måte.
infotobloggen 