El-bil med støvproblemer

I serien: Bilder fra mitt arkiv

For noen år siden fikk jeg i oppdrag av et kraftselskap å ta bilder til selskapets årsmelding. Et av disse bildene skulle være selskapets førte elektriske bil, og det skulle være en ungdom bak rattet. Teksten handlet om fremtiden. Altså.

_HAR4750_bearb_web

Dette var på den tiden da el-bilene besto av et antall store batterier, en liten el-motor, litt hjul og sånt. Resten var av plast for å holde vekta så lav som mulig. Dette var en liten toseter og i bagasjerommet fikk man knapt plass til en halvfull handlepose fra Rema. Som du forstår: En nokså prematur fase i el-bilens spennende historie.

Jeg fikk låne bilen et par dager og brukte den til en del av de andre oppdragene også: Jeg fotograferte montører høyt oppe i kraftmaster, prosjektteam med tegninger på bordet og ingeniørdamer med hjelm på hodet. En fin jobb.

Bilen passe uskarp
Yngste datter til en kjenning var villig modell i el-bilen.  Vi dro ut til et industriområde med forholdsvis god plass og liten annen trafikk. Hun kjørte i sirkel. Jeg sto i midten og fyrte løs med 6 bilder pr sekund mens jeg panorerte, dvs. forsøkte å holde bilen på samme plass i søkeren. Målet var å få et ekte bevegelsesuskarpt bilde, altså ikke et som var manipulert i Photoshop.  Bildet skulle vise at bilen var i fart. Jeg ville ha bilen og sjåføren skarp nok mens bakgrunnen skulle være så uskarp som mulig.

Løsningen ble å fotografere på passe sakte hastighet. For å slippe å tenke på fokus, valgte jeg en forholdsvis liten blender (dvs. stor dybdeskarphet). Så eksperimenterte jeg med lukkertiden. Det bildet du ser her er tatt med 1/20 sekund. Lavere lukkerhastighet ga mer slørete bilder, og gikk jeg opp ble bakgrunnen for skarp. Dette ble et passe kompromiss mellom alle faktorer. Både jeg og oppdragsgiver var fornøyd.

Andre tekniske data: Nikon D300 og brennvidde (35 mm-ekvivalent): 55 mm.

Statisk lading = støv
Da jeg skulle klargjøre bildene etterpå dukket det opp små men alvorlige problemer: Det var mengder av støv og skitt på bildebrikken, og selvsagt tilsvarende flekker på bildene. Dette hadde aldri vært noe problem tidligere med dette kameraet. Hvor og ikke minst når kom alt dette støvet inn i kamera?

Alle bildene før jeg gikk inn i el-bilen den dagen var rene og pene. Første bilde av montørene oppe i masta hadde støv. Hva hadde skjedd? Jo, jeg skiftet linse inne i bilen før jeg skulle fotografere montørene i masta. Helt åpenbart hadde el-bilen én type statisk spenning og kameraet mitt et annet spenningsnivå. Alt som måtte være av støv i lufta var blitt sugd inn i kamera, og det meste (virket det som) hadde lagt seg på bildebrikken.

Takket være gode redskaper i Photoshop og Lightroom ble støvet fjernet fra bildene, slik at jeg slapp å fotografere på nytt. Men tross iherdig jobbing med tilpasset redskap klarte jeg ikke å få fjernet alt støvet fra bildebrikken. Kameraet måtte sendes til «dyprens» hos FotoCare. Hva de gjorde, vet jeg ikke, men kamerahuset kom rent og pent tilbake etter få dager.

Jeg vil tro at dagens el-biler ikke er like kamera-uvennlige. Men du kan jo være oppmerksom på et eventuelt problem, hvis du kjører i en slik doning.

Reklamer

Portrettfoto med blits – verken vanskelig eller dyrt

Du trenger ikke rigge et dyrt studio for å ta gode innendørs portrettbilder med blits. Det du trenger er strengt tatt ikke mer enn en passe sterk blits, en paraply til noen få hundrelapper, et stativ for å holde blits og paraply og en ledning mellom kamera og blits (eller aller helst noen form for fjernstyring).   Ingen av delene koster all verden, men det blir litt som i eventyret om Spikersuppa: Jo mer man putter oppi, jo bedre blir det – og jo mer koster det.140113_foto_003

Blits og overføring140113_foto_015
Helt åpenbart må du ha en blits, helst slik at du kan fjernstyre den. Jeg kan f.eks. fjernstyre min Nikon blits (SB 900) fra mine Nikonkameraer ganske enkelt ved å la den innebyggede blitsen (pop-up-blitsen) trigge hovedblitsen. Innstillingen for dette finnes nedi en kamerameny og er nok ikke uten videre enkel verken å finne eller forstå, men hvis du leter så finner du den. Sjekk brukermanualen. Men vanligvis benytter jeg en IR-sender (SU800). Med denne kan jeg fjernstyre inntil tre grupper av blitser. Utrolig flott. Denne UV-fjernstyringen er best til innendørs bruk og på moderate avstander.

Alternativet er å kjøpe en lang synk-kabel med kontakt-sko som gjør at blitsen fungerer på samme måte som om den sto på toppen av kameraet. Kjøper du en uoriginal ledning, koster den ikke mange kronene. Men ledninger er nå engang ledninger, og man skal sno seg med stor varsomhet for å unngå at et eller annet kostbart deiser i gulvet, så strengt tatt anbefaler jeg ikke dette til studiobruk. Ei slik ledning er imidlertid fin hvis du ønsker å kunne bevege blitsen fritt i håndholdt posisjon.

En tredje løsning er å kjøpe et sett med radiosender/mottaker som kan trigge blitsen. En slik koster heller ikke all verden, spesielt ikke hvis den er uoriginal og Made in China. De er som regel gode nok. Ulempen for mitt vedkommende er at jeg med radiostyring ikke kan benytte Nikons Creative Lighting System (CLS). Fordelen med disse trådløse greiene er at de fungerer selv i solskinn når IR-sendere ikke makter oppgaven, og de virker over lange avstander (hva man nå strengt tatt skal med det).

Mhp på selve blitsen, så er det smart (og selvsagt også dyrere) å kjøpe en med mye futt i. Og her anbefaler jeg en original blits, eller en som er tilpasset ditt kamera.

Paraply
Det finnes mange typer paraplyer: Gjennomskinnelige hvite, sorte med sølv innside, sorte med gull innside, mm. Og i flere størrelser. Til portretter foretrekker jeg de hvite gjennomskinnelige. Hvorfor?140113_foto_007 Paraply-1Jeg kan nemlig plassere paraplyen svært nær objektet og med det få et bredt diffust lys (paraplyen er omlag 1 meter i diameter). Dette gir det bløte lyset som jeg oftest er ute etter.

Når det gjelder selve lyssettingen, så kan du få mange gode tips fra snedige videoer på YouTube. På Amazon finner du også mange gode bøker. Og ellers bør du prøve deg frem hvis du har en velvillig modell. En klassisk lyssetting kalles Rembrandt-lys, der hovedlyset kommer skrått og litt ovenfra i forhold til modellen Du finner en del info om denne typen lyssetting på nett.Rembrandt Lighting Bildetekst: Rembrandt-lyssetting med den obligatoriske lystriangelen under øyet på skyggesiden. Hvis du Googler kan du finne mange figurer og eksempler.

Hvis det blir for mørkt på skyggesiden kan det være lurt å plassere en reflektor her. Det finnes mange fine sammenleggbare reflektorer, men ei hvit pappskive i A2-format, et hvitt stoff eller en avisside kan også gjøre nytten.

Den diffuse paraplyen har en ulempe, som på den annen side stort sett kan være en fordel: Når lyset fra blitsen treffer den hvite paraplyen reflekteres samtidig en del av lyset ukontrollert bakover i rommet. Hvis du har lyse vegger vil dette reflekterte lyse fungere som utfyllingslys i bildet ditt. Det kan som sagt være greit. Men det kan også være at alt dette lyset som reflekteres i hytt og pine kan ødelegge for den lys- og skygge-settingen du ønsket.

Hva om du vil ha mer kontroll over lyset enn det en paraply kan gi? Alternativet til paraply er normalt en softboks i samme størrelse. Ulempen er prisen: En softboks kan fort koste det tidobbelte eller mer i forhold til en paraply.Paraply-2 Hvis du likevel vil ha mer kontroll over lyset (og ikke vil kjøpe deg en softboks), så er det et triks å montere inn for eksempel en ekstra paraply med sølvreflektor på innsiden. Nå sender du lyset fra blitsen bakover mot sølvreflektoren, og det er i hovedsak dette lyset som nå treffer den hvite paraplyen nærmest objektet ditt. Med dette slipper du en god del «strølys».

Stativ til blitsen
Hvis du opererer med små blitser (altså ikke studioutstyr), så trenger du ikke all verden av stativ for å holde dette oppe. Bare sørg for at stativet er høyt nok til ditt bruk.

Reflektor140113_foto_011
Til portrettfotografering kan det som nevnt være smart med en reflektor. Du kan klare deg med ei pappskive, men jeg kan ikke la være å nevne min reflektor og stativet jeg bruker for å holde denne oppe. Dette har spart meg for mye plunder opp gjennom årene. Reflektoren er hvit på den ene siden og sølv på den andre. Jeg bruker oftest hvit side. Den er lett å slå opp til full størrelse og «vries» sammen etter bruk, og blir da enkel å ha med seg. Reflektoren festes i et stativ som vist på bildet, og for å holde dette på plass der jeg ønsker det, har jeg en Manfrotto Magic Arm (øverst på dette bildet) med en Manfrotto Superclamp i den ene enden. Superclampen festes f.eks. i en stol eller et stativ, og deretter kan jeg låse fast i alle ledd i én operasjon. Den koster noen kroner, men er fantastisk effektiv.

Fotobakgrunn
Du kan bruke farget stoff, en vegg, en gardin… Her snakker vi om smak og behag (og om pengeboka di). Hvis du ha full kontroll over bakgrunnen, f.eks. at denne må være 100 % hvit for å frilegge personen, så ligger det an til at du må skaffe deg blits nummer to. Dette kan du lese om i dette blogginnlegget.

Kjøpe utstyr
Som sagt: Jo mer, jo bedre og jo dyrere. Men hvis pengeboka ikke akkurat renner over, kan du jo starte med de enkle sakene som du ha. Hvis du søker på nett kan du finne utstyr i ulike prisklasser. Her er et par få eksempler i hver sin en del av pris-skalaen. Blits kommer selvsagt i tillegg, men det har du kanskje allerede?

50/50-regelen

Har du hørt om 50/50-regelen. Det hadde ikke jeg heller før jeg leste den på bloggen til Matt Kloskowski. Det er hans fotografiske nyttårsforsett. Kanskje det kan bli din også. Og min?

Den handler om å bruke halvparten av tiden til å ta «de vanlige bildene på den vanlige måten», men så, i den andre halvdelen av tiden du har til rådighet, tar «de annerledes bildene, de du ikke har tatt før, de som kanskje ingen andre har tatt før- bildene som bringer deg godt utenfor din egen komfortsone.DSC_0291

Bildetekst: I det øyeblikket jeg trykket på knappen (for en del år siden) var jeg overbevist om at dette ble «nok et mislykkett bilde» av – i utgangspunktet – nydelige barn i en bursdag. Ungene laget grimaser og gjorde alt annet enn å se velpppdragent inn i kamera og smile. I ettertid er dette bildet noe av det herligste jeg har tatt.  

Like deler
Altså: Start godt innenfor komfortsonen din. Ta de greie bildene. De som «alle» andre har tatt før deg og de som du med god samvittighet kan ta med hjem og vise: Se så vakkert det var der!

Men i den andre halvparten av tiden skifter du strategi. Da starter du med nye vinkler, annen plassering, andre linser, annen lyssetting, osv. Du tar med andre ord alle de andre bildene som du knapt tenkte på tidligere.

Og så, når du kommer hjem og skal vurdere bildene for alvor, kan det hende du i en periode må kaste alle de siste 50 %-bildene. Etterhvert kan det hende du må kaste stadig færre av disse siste bildene. Til sist kan det hende du finner de virkelige gullkornene her. Kan det være et fotografisk mål for 2014?

Les hele bloggen til Matt her og bli inspirert.

Street photography – the movie

Denne gang handler det om en film om Street photography. Det dreier seg om mer eller mindre «rå dokumentarisme»: Bilder tatt rett på, nært, med eller uten blits, oftest av mennesker som ikke spør høflig på forhånd – og bilder som er tatt solid innenfor intimsfæren til de fleste normale mennesker. Street photography is recording life – in my way, sier en av fotografene.Childwithhandgrenadedianearbus

For kort tid siden fikk jeg tips om en halvannen time lang dokumentarfilm om Street photography: «Everybody Street».

Bildetekst: Child with handgrenade Foto: Diane Arbus

Ikoner
Her får du møte en hel serie av fotografer som i stor grad jobber med denne, ofte litt sære form for fotografi. Noen av dem er ikoner. Andre vil du neppe ha hørt om tidligere. Noen er og oppfører seg som sluggere. Andre er så hyggelig at du ville invitert dem på en kopp kaffe etter at de har fotografert deg. Du får treffe og se en del fotografer i action: Bruce Guilden, Boogie, Helen Levitt, Garry Winogrand, James Hamilton, Mary Ellen Mark, Robert Frank, Martha Cooper, Bruce Davidson, Diane Arbus, William Klein og Elliot Erwitt, for å nevne noen. De er nokså ulike både av karakter og med hensyn på bildene de tar, selv om alt altså går inn under kategorien Street photography.bruce_gilden1

Bildetekst: I filmen får du se blant andre Bruce Guilden i full aktivitet.

Interessant
«Everybody street» er en interessant film, og den gir et godt tidsbilde de siste 30-40 årene av en spesiell sjanger. På den negative siden synes jeg at dette i litt for stor grad ikke bare er en «USA-film», men en «Manhattan film». Det var kanskje meningen. Og det er kanskje her at denne sjangeren har blitt drevet til kunst.

Historikk
I tillegg kunne regissøren dratt noen linjer bakover i historien, for amerikansk foto har lange tradisjoner med å dokumentere virkeligheten – på godt og vondt. Ett eksempel her er fotoprogrammet til Farm Security Administration under de harde og tøffe 30-årene i USA. Det nærmeste vi kom i så måte var at navnet til Gordon Parks ble nevnt.item0.rendition.slideshowHorizontal.elliott-erwitt-ss01[1]

Bildetekst: Og selvsagt dukker foto-humoristen Elliot Erwitt opp i filmen. Til høyre ett av hans berømte hundebilder.

Noe å lære av
Hvis du har interesse av denne sjangeren, så vil 1,5 timer foran PC-en din være vel anvendt tid. Ikke minst for å få en viss forståelse for hvorfor så mange fotografer jobber med dette, hvordan de fotograferer – og (som en kuriositet) hvordan de takler at ikke alle mennesker er like fornøyde med å få ei linse opp i nesa. Det er en del av gamet, det også.

Enjoy.

Oppdatering juni 2018: Prøv denne lenken til fullversjonen av filmen. 

Les ellers fem tidligere bloggartikler:

Bedre bilder med indirekte blits

Hvis du tenker å ta blitsfotografering et lite stykke videre, så er første tips å fotografere med indirekte blits. Det er enkelt. På de aller fleste moderne blitser kan du vri blitshodet oppover, til siden eller bakover. På de aller enkleste blitsene kan det hende at det kun går an å vri hodet oppover. Men det ideelle er å ha en blits der du kan vri hodet i alle ønskelige vinkler. Det kan utgjøre en hel verden av forskjell i forhold til å kjøre blitsen rett frem.Blits på kamera

Vi snakker nå om (og til) de fotografene som er lykkelig utstyrt med en blits til sitt speilrefleks-kamera.

Reflektert fra taket
Poenget med å sende lyset rett opp i et lyst (aller helst helt hvitt) tak, er at det nå spres nedover på en helt annen måte enn om det kommer fra ett punkt forfra. Lyset blir mye softere og du unngår harde slagskygger.

Pappskive
Tar du nærbilder av mennesker kan de under visse omstendigheter få skygger i øyehulene og under nese og hake, nettopp fordi lyset kommer rett ovenfra. Det er det enkelt å gjøre noe med. Klipp ut ei lite hvit pappskive på størrelse med et visittkort, og lim det fast på blitshodet, slik at om lag 15-20 % av lyset reflekteres her og sendes rett frem. På denne måten kommer hovedlyset ovenfra, mens du får et lite opprettingslys rett forfra. I tillegg får du det bitte lille fine hvite punktet som gir liv i øynene til de du tar bilde av. Mange moderne blitser har denne lille hvite skiva innebygget.

Refleks fra vegger
Blits på kameraI stedet for å sende lyset rett opp, kan du bruke lyse vegger som refleksskjerm. Sender du lyset til en av sidene kan du lage spennende portretter med en lys side og en skyggeside. Men husk at det reflekterte blitslyset nå har fått «veggfarge», og siden vegger sjelden er helt hvite eller helt nøytralt grå, så kan du få et lite fargeproblem.

Andre ganger kan det være smart å sende lyset bakover mot en lys vegg eller ei reflektor-plate (som noen holder rett bak deg) og på den måten skape et diffust lys.

Rett frem?
Den eneste gangen du virkelig sende lyset fremover er hvis du ikke har noe annet valg. Skal du ta for eksempel bilde inne i en stor mørk hall av alle håndball-lagene etter en turnering, så kan det være at du bare må sende det du har av lys rett fremover for å få et korrekt eksponert bilde. Og skal du fotografere mennesker ute i direkte sollys og gjerne i motlys, så kan litt direkte utfyllingslys fra en blits gjøre forskjell på suksess eller fiasko.

Diffusor på toppenBlits på kamera
Noen bruker en diffusor på toppen av blitsen, slik som på bildet til høyre. Jeg liker den ikke og bruker den i praksis aldri. Grunnen er at den etter min mening gir et for skarpt lys.

Den kan muligens være anvendbar hvis du benytter den til utfyllingslys, dvs. for å lette opp skygger i et ellers greit nok opplyst lokale.

Hvis du lærte noe av denne bloggartikkelen, kan du muligens også ha interesse av å lese denne som handler om hvordan man får hvit bakgrunn på portretter.