Merk bildefilene dine med metadata

Hvis du deler bilder med andre, enten det nå er på Facebook eller Flickr, eller du sender dem som epostvedlegg til venner, magasiner, aviser eller tilsvarende, kan det være svært nyttig å ha merket bildene dine med navn og kontaktinformasjon.
Du kan komme opp i situasjoner der det kan være viktig å ha noen grad av bevis for at et bilde er ditt. Det er også greit hvis noen skal publisere et bilde, at de finner copyright-informasjon i bildet. I denne sammenhengen snakker jeg ikke om å legge navnet ditt nede i et hjørne av bildet, men å merke bildefilene med det vi kaller metadata.

Alle digitale bildefiler tatt med fotoapparat har ufattelig mye informasjon innebygget. Du ser litt av dette i bildet over (skjermdump fra Adobe Bridge).

En grundig sjekk av metata forteller blant annet se hvilket kamera som er brukt, blenderåpning og lukkerhastighet, hvilken linse som er brukt, dato og tid for når bildet ble tatt, om blitsen var på eller ikke, osv. All denne informasjonen kalles med en fellesbetegnelse metadata, dvs. data om data. I dette tilfelle data om selve bildet og hvordan det er tatt.

Legg metadata inn i kamera
En god del moderne og mer avanserte speilreflekskameraer gir mulighet for å legge inn personifisert informasjon allerede når bildet tas, slik at bildefila helt fra starten merkes med f eks ditt navn. Dette gjelder ikke uventet de dyrere modellene til Nikon og Canon. Nedenfor ser du en liten «bilde-bruksanvisning» for hvordan jeg har lagt inn info i mitt Nikon D300. Hvis du blar gjennom menyene på ditt kamera vil du oppdage om du også har denne muligheten.

Endre filnavn
Vær også obs på at du i tillegg på en del kameraer kan endre navn på filene. Det er ingen mening i å kalle alle filene for DSC0003 når man kan endre de tre bokstavene. Jeg kaller mine filer for HAR (eller egentlig _HAR der det lille merket foran bokstavene forteller at jeg fotograferer i et spesielt fargerom, Adobe RGB 1998). Heter du Per eller Ola er det enda enklere!
I tillegg til dette kan en del bildebehandlingsprogrammer legge inn fotografrelevant informasjon, som navn, adresse, telefonnummer, copyright-betingelser, osv. under import. Men det kan jeg skrive om en annen gang.

Reklame

20.000 blogvisninger

Da har telleverket passert 20.000 visninger på Infotobloggen. Hyggelig!
Første bloggartikkel ble skrevet 25. november 2011, altså for nesten nøyaktig ett år siden. På ett år har det blitt over 80 artikler fordelt på et bredt spekter av fotorelaterte saker.

Hvilke artikler har så vært mest lest?  Svaret er trolig artikkelen om å fotografere månen. Hver gang det nærmer seg fullmåne er det mange som søker informasjon om hvordan man fotograferer fullmåne. Også artikler om å ta vare på fotohistorie synes det å være stor interesse for, og i denne gata også artikler om digitalisering/skanning.

Ellers er det stor interesse for ulike fototekniske problemstillinger som eksempelvis hvordan man kan få hvit bakgrunn på sine portrettbilder, om å ta kontroll over dybdeskarpheten, hvilket kamera man kan/bør kjøpe, og om man tar bedre bilder eller ikke med sitt nye speilreflekskamera, om man trenger filter til sine linser. Pluss spesielle fotohistorier som jeg lenker til. Eksempler på det siste er to svært ulike historier: Den ene om barn født med store misdannelser etter Tsjernobyl-ulykken og den andre handler om «Street photography-barnepiken» Vivian Maier.

Bildetekst (bilde til høyre): Månefotografering er populært. (Klikk på bildet for å se det i full størrelse)

Hvem leser?  Her er en god del faste lesere og abonnenter. Takk for tilliten! I tillegg er det mange som kommer via Google. På – egentlig overraskende – mange søkeord og søkefraser ligger Infotobloggen høyt oppe (og da snakker vi om topp tre).  WordPress har da også en løsning som er godt søkemotoroptimalisert.

Takk for interessen. Jeg blir trolig å holde på så lenge jeg synes det er gøy.

Stay tuned 🙂

Fotomagasiner: Les og bli en bedre fotograf

Har du lyst å bli en bedre fotograf? Det er mange veier til målet. En av veiene heter fotomagasiner. Her kan du enkelt lese deg til mer kunnskap og mange gode tips. Utvalget av magasiner er stort, og her er noe for de aller fleste.

Tilbudet av fotomagasiner på det norske markedet gir et godt inntrykk av den store interessen for fotografering. I Norge har Narvesen over 30 forskjellige magasiner innenfor denne interessegruppen. I følge oversikten på nett tilbys to norske, syv svenske, ett tysk og ett fransk og hele 21 engelske fotomagasiner. Det er nok enda flere.

Bildetekst: Her ser du utvalget av fotomagasin i min lokale Narvesenbutikk. Legg også merke til hva som befinner seg i hylla ovenfor Foto. Jeg velger å tro at årsaken er at E kommer før F i alfabetet.

Nå finner du neppe alle magasinene i bladhylla i din foretrukne Narvesen-kiosk. Men trolig vil du finne et par norske, et godt utvalg svenske (og svensk-oversatte engelske magasin) og en god del engelske.  Pluss kanskje i ny og ne noen spesielle annuals og rene Photoshop-kurs i magasin-form.

Innhold
Og innholdsmessig? Grovt sett er svært mange er en solid miks av tester og omtale av kameraer, linser og utstyr, omtale av ulike fotografer og deres bilder, samt innsendte leser-bilder. Men hovedvekten er trolig på how-to-do-artikler – og her kommer det an på om vi for eksempel snakker om et Photoshop-magasin eller et Natur-magasin.

Jeg fikk nylig et spørsmål om hvilke magasiner jeg kunne anbefale. Det er ikke noe enkelt spørsmål å svare generelt på. Er man helt amatør? Er man proff? Er man primært opptatt av natur og dyr? Eller elsker man å «fotofikle» (litt fiksere begrep for fotomanipulering)? Men tilfeldigvis visste jeg sånn noenlunde hvor min spørrer lå i løypa, og hvilket utstyr han hadde, så da var det litt enklere å gi noen konkrete anbefalinger.

Treffe rett interesse
Jeg har opp gjennom årene abonnert på en rekke fotomagasiner. Finner du et magasin som treffer dine interesser og ditt kunnskapsnivå, så er det ingen tvil om at du kan hente mange tips og idéer her. I første runde kan det være greit å kjøpe noen enkeltmagasiner. Hvis man liker disse, er det mye rimeligere å abonnere. Men sørg for å få med deg alt som er på billetten: Mange magasiner har hyggelige velkomstgaver (som gjerne endrer seg fra gang til gang). Min Lowepro AW fotoryggsekk som jeg har brukt de siste årene er en slik velkomstgave. Bare sjekk de små bokstavene for betingelser hvis du abonnerer på et utenlandsk magasin. Ikke alltid gjelder denne tilgiften for abonnenter abroad.

Flest på engelsk
De engelske magasinene dominerer markedet. De fleste er meget gode, men de er jo selvsagt Britiske på godt og vondt. Alle bildeeksempler er fra lange vide kyststriper eller fra heiene inni landet. Ikke mye fjell og fjord her. Og det betyr f eks at man i artiklene i stor grad tar med seg sitt stativ lang utover i havet og putter på avtonete gråfiltre for å få fine himler over en 180 graders kystlinje. Der jeg bor drukner du hvis du beveger deg mer enn 35 cm ut i havet, og et avtonet gråfilter har man sjelden bruk for. Så her er noen landskapsmessige forskjeller, men ikke verre enn at man tar poenget med god margin. Og jeg vil tro at språket for mange er høyst overkommelig. Det kan virke som om magasinene språklig sett er tilpasset et internasjonalt marked. Easy English.

Bredden på de engelske magasinene er enorm: Her er magasiner for folk som elsker sorthvitt, farger, natur, Photoshop, eller «fotodingser». Og her er magasiner for folk som er amatører, proffe, eller som har Nikon. Og alt derimellom.

Norske magasiner
Det finnes to norske magasiner: Fotografi og Natur & Foto. Fotografi har mye av den miksen jeg nevnte innledningsvis, men de viser i tillegg mye fra nasjonale og internasjonale fotoutstillinger, slik at man får et bra inntrykk av hva som rører seg i den internasjonale kunstfoto-verdenen. Natur & Foto sier seg selv. Trolig finner du også begge disse på et velassortert bibliotek.

Flere svenske
Så finnes det noen få «ekte» svenske magasiner, og en del som er svenskspråklige versjoner av engelske magasiner. Og det er jo greit for de som behersker svensk bedre enn engelsk. Bare en liten ulempe: Svenskene refererer konsekvent til svenskspråklige programversjoner når de omtaler programmer som Photoshop, Lightroom og andre. Dermed må man til å tolke, siden nordmenn flest bruker engelskspråklige versjoner av de samme programmene. På svensk betyr «spara» det samme som «save» på engelsk eller på norsk «lagre». Og det er langt fra det verste eksemplet. Men ta en titt i svensk FOTO, Fotosidan eller Kamera & Bild og se om du liker innholdet.

Om att og om att.
Det er med fotomagasin som med Kvinner & Klær: Full av feite kakeoppskrifter i desember og masse slanketips i januar. Hvert år. Overført til fotoverdenen handler det om hvordan du kan lære å ta de beste vinterbildene, de beste sommerbildene, hva man kan gjøre innendørs når regn og høstmørke blir for ille, osv. Det er det samme hvert år. Det blir litt drøvtygging. Så mellom linjene her ligger en anbefaling om ikke å ta for lange abonnement, men skifte litt for å se hva de andre magasinene skriver om.

Du kan sjekke tilbudet på det norske markedet på Narvesen. Du kan også laste ned en Narvesen-app til din mobiltelefon eller nettbrett. Min iPhone-app er nesten er bedre når det gjelder å få oversikt av hva magasinene skriver om enn den informasjonen som ligger på internett.

På nett
En del av de engelske og svenske magasinene har egne nettsider. Dette er fine supplement til magasinene. Her legges det blant annet ut artikler og videoer som forklarer mer i dybden. Eksempler her er Digital Photo, Practical Photography og Fotosidan. Og forresten: Fotosidan er i utgangspunktet et nettsted, der magasinet er «supplementet».

Bildetekst (bilde til høyre): Her et makrobilde der jeg lånte både idé og gjennomføring fra et engelsk magasin med tema Makro.

Anbefaling?
Kan jeg så anbefale et eller flere magasin nettopp for deg? Umulig, for da må jeg vite om du er fersk eller proff, om du liker Photoshop eller bare naturbilder, osv. Ta heller en titt på nett til Narvesen og se i butikken hva som kan passe. Selv har jeg i perioder blant annet abonnert på Practical Photography, N-Photo (uavhengig Nikon-magasin) og Kamera & Bild. Og så kjøper jeg sporadisk Digital Camera, FotoSidan og Digital Photographer. De norske magasinene leser eller låner jeg på biblioteket. I tillegg kjøper jeg en del fotobøker fra Amazon, men det kan vi eventuelt komme tilbake til.

Sjekk eventuelt disse magasinene internett:

• Digital photo
• N-Photo (egen magasin for Nikonianere)
• Practical Photography
• Fotosidan
• DigitalFoto og Fotoguiden (svensk-engelsk)

Hvitbalansekort (og litt om hester)

I motsetning til hva noen kanskje tror, skal denne bloggen ikke først og fremst handle om hester, men om hvordan man kan forsøke å få korrekte farger under alle til dels umulige forhold. Denne gang skal det handle om et såkalt hvitbalansekort som referanse for hva som skal være nøytralt hvitt – men som etterpå kan vise seg ikke å være det.

Bildetekst: Her var poenget å forsøke å lage dynamikk og fart over bildet.

Her er historien: Utstyrt med et kalibrert hvitbalansekort, nyinnkjøpt fra USA (relativt høy kilopris), skulle jeg nylig ta noen bilder under et sprangridestevne en ridehall. Her var det ganske mørkt. Etter at arrangøren slo på alle lysene i taket kom vi opp i ca. 1/100 sek, f:2,8 og 3200 ISO. Det er på kanten, spesielt når vi snakker om store dyr i bevegelse. Men eksponering for å få noenlunde skarphet er én ting.
Korrekte farger er noe helt annet: Det er nemlig stor sannsynlighet for at lysene i taket er/var en salig blanding av dagslys- og varmhvite neonrør. Noen nye og noen gamle. Da er vi i sum i den absolutte teknologiske ytterkant i forhold til å forsøke få noenlunde skarpe bilder med forsøksvis korrekte farger – uten å ta i bruk kunstig lys vel og merke. Det var her mitt nye hvitbalansekort skulle gjøre susen.

Bildetekst: Hvitbalansekortet som «lurte» meg – eller var det jeg som lurte kortet?!

Ute på banen
Hyggelige arrangører inviterte meg til å stå ute på banen, og det sier man ikke nei takk til. Nå er hester ofte lettskremte skapninger. De hører skumle lyder og ser spøkelser på høylys dag. Jeg er alltid redd for å skremme hester, spesielt med unge ryttere oppå. Når motoren i kameraet starter høres dette godt, og røslig gubbe i rød varmedress er heller ikke usynlig. Men her sto hestevante folk og fotograferte med blits, så det var bare å roe ned: alt skulle være i orden, fikk jeg fortalt.

Det var altså her jeg tok frem mitt hvitbalansekort, holdt det på strak arm og på skrå opp mot taket. Knips, knips. Nå var referansen på nøytralt hvitt i boks, og alle problemer ville være løst.
Bildetekst: Korrigert mot 4200 Kelvin

Man lærer..
Så startet konkurransen, og underveis her fikk jeg lært meg en hel del nye saker om både hester, sprangkonkurranser, hvor det er smart å stå – og hvor det kan være mindre smart å stå. Jeg prøvde også på et par blitsbilder med fjernutløser. Litt skummelt synes jeg. Både hester og ryttere kan fort miste konsentrasjonen når de får en SB900 rett i fleisen, så jeg lot det være med et par ikke helt vellykkede forsøk.

Feil
Vel hjemme lastet jeg noen hundre RAW-bilder inn i Lightroom. Så fant jeg igjen bildet med hvitbalansekortet, klikket med pipetten på kortet, og kopierte hvitbalansen over på nabo-bilde av en hest på full fart over et hinder. Så elegant gjør man det – også i Lightroom. Ett problem: Fargene så ikke ut i det hele tatt! Etter at eksponeringen var korrigert, var det en gulbrun ekkel tone over hestebildet. Hvitbalansekortet sa 4850 Kelvin. Kamera hadde i Auto-WB foreslått 4100 Kelvin på hestebildene. Kamerainnstillingen ga et litt kjølig bilde. Men når jeg forsøkte å endre bildet til hvitbalansekort-innstilling ble det verre enn verst.

Hyggelige kolleger
Hva gjør man da, bortsett fra å deppe over tingenes iboende faenskap? Jo, man kontakter en som kan dette og som har et nesten fundamentalistisk forhold til hvitbalanse: Bloggeren og Skiens-fotografen Ernst Vikne. Jeg sendte noen bilder til ham. Han studerte bildene, og trakk gudskjelov samme konklusjon som jeg hadde gjort: Verdiene fra hvitbalansekortet var feil! Han foreslo dessuten omlag samme K-verdi som jeg selv rent visuelt hadde vurdert som det beste: 4200 K og ca. +12 i tint.

Henge opp kortet
Men Ernst hadde et godt råd: Sørg for å henge hvitbalansekortet opp så nært fotostedet som mulig. I mitt tilfelle ville det være å ta et par bilder med kortet hengende på et av hindrene. Han hadde en gang opplevd noe av det samme.
Det var da det gikk opp et lys for meg: Selvsagt, jeg hadde jo hatt på meg en RØD varmedress!

Med god hjelp og med en smule logisk tenking (som riktignok kom sigende etter hvert) kan det altså se ut som om hvitbalansekortet har avspeilet tilstrekkelige mengder av rødfargen fra dressen til at den ga feile farger. Og dette uten at det var mulig å oppdage visuelt at kortet var annet enn nøytralt grått. Eureka!

Konklusjon
Så lærte man i det minste tre ting:

1. Heng hvitbalansekortet opp der objektet er.
2. Det er smart å bruke egen vurderingsevne, og ikke stole blindt på teknologien.
3. Hester kan være lettskremte.

Bildetekst: 4200 Kelvin (og kanskje kunne dette bildet vært enda noe korrigert).
Klikk på bildene for å se dem i full størrelse.

Bildetekst: 4850 Kelvin (feile farger)

Når proporsjonene og fargene er viktige

Enkelte fotooppdrag kan være litt mer utfordrende enn andre. En kunsthistoriker kontaktet meg forleden: Han skulle fotografere store gjenstander i kirker, både hele gjenstander og detaljer på dem. Det var relativt viktig at både linjene og fargene ble gjengitt korrekt. Og for å si det slik: Han var nok en betydelig mer erfaren kunsthistoriker enn fotograf. Utfordringer i lufta!

Bildetekst: I blandingslys i kirkerom kan det være komplisert å finne rett fargetemperatur-innstiling. Bildet er forøvrig fra Narvik kirke.

Han hadde en Nikon D3100 og ei 18-105 mm Nikon-linse. Pluss trolig godt nok lysutstyr. Greit nok til hverdagsbruk, men litt ugreit når man under noe krevende forhold skal gjengi gjenstander presist, både hva angår form og farge. Etter litt frem og tilbake, endte vi opp med følgende forslag til løsning:

Kamerahus: Helt OK.

Linse: Tvilsomt. Hadde han vært en dreven fotograf ville jeg bedt ham ha noen testbilder og sjekket om den solide puteformen (som jeg regner med er tilstede spesielt i vidvinkel-stilling på en 18-105 mm) lar seg korrigere enten automatisk eller manuelt i et bildebehandlingsprogram som f.eks. Lightroom. Hvertfall i Lightroom som jeg kjenner best kan man legge inn en linse-profil, slik at programmet selv korrigerer for både vignettering og bøyde linjer. Dette er også kurant å gjøre manuelt med stor presisjon. Men ender man opp med mange slike korrigeringer er trolig den beste løsningen å kjøpe ei grei makro-linse, f eks en Micro-Nikkor 40 mm f:2,8, 1:1 (koster ca. 1.800 kroner). Den vil trolig være betydelig mer rett-tegnende. Med fast optikk blir det blir nok mer flytting frem og tilbake, men det er det verd.

Stativ og snorutløser: Et must.

Lys: Kan være ei kjempeutfordring. Med et kraftig nok blitsanlegg kan man slå ut det eksisterende lyset, slik at man bare får en type lys å forholde seg til. Men hvis det er snakk om lampelys, vil det kunne bli et problem å forholde seg til både lyspærene i kirka (antatt 2300 Kelvingrader) og kunstlys, som kanskje ligger på opp mot 5000 Kelvingrader. Her var vi nok for lengst forbi kompetansenivået til vår kunsthistoriker, så i stedet forslo jeg følgende:

Hvis han ser at det blir blanding av ulike lyskilder, kan det være lurt å slukke lyset i kirka, og bare forholde seg til kunstlyset. Videre foreslår jeg følgende løsning (som du garantert aldri finner omtalt i noe fotolitteratur!): Gå innom en fargehandel og be om to-tre helt like papirlapper med fargeprøver som er kun lysegrå (overhode ikke andre farger). 18 % grå er helt ideelt. Denne fargeprøven festes på de gjenstandene som skal fotograferes. Og deretter tas bilder med samme lyssetting uten denne lappen. Slik kan man i prinsippet gjøre på hver nye bildeserie. På denne måten vil den som skal viderebehandle disse bildefilene for eksempelvis trykk, få denne fargeprøven som referanse. Det vil være en bra garanti for at fargene på de fotograferte gjenstandene er optimale. Hadde vår kunsthistoriker vært fotograf, ville jeg nok forslått at han i stedet skaffet seg et skikkelig hvitbalansekort.

Bildetekst: WhiBal er ett eksempel på et greit og kvalitetssikret hvitbalansekort som kan brukes som referanse når du behandler bildene i f eks Adobe Camera Raw eller i Lightroom, og det er viktig at hvitbalansen i bildet er korrekt.

Hvordan virker lukkeren i et speilreflekskamera?

Det er blenderen og lukkeren som bestemmer hvor mye lys bildesensoren i ditt kamera skal få. Vi lar blenderen ligge i denne sammenheng, og konsentrerer oss om lukkeren.

Har du et speilreflekskamera, består lukkeren som oftest av en liten enhet med to gardiner som åpnes og lukkes nedenfra og opp. Her er mange bevegelige deler som fyker opp og ned. Lukkeren i et kamera har derfor ikke evig liv.

Bildetekst: På denne illustrasjonen ser du gardinene og motoren som driver lukkemekanismen. Proff-kameraer er bygget for å tåle svært mange eksponeringer. Levetiden er ikke like lang for et kamera beregnet for amatører. Det er en av svært mange grunner til at et proffkamera kan koste 50.000 kroner, mens et som tilsynelatende ser nokså likt ut koster under 1/10. Ill: Digital Camera World

Rullegardin
Lukkeren i et kamera bestemmer hvor lenge bildesensoren blir eksponert for lys, dvs. det bilde du ønsker å ta. Tenk deg et vanlig vindu med to parallelle rullegardiner. Den ene er festet oppe, og dratt for. Den andre er festet nede og kan dras oppover. Vinduet er nå blendet, dvs. i vår analogi: Bildesensoren får ikke noe lys. Slipp så opp den øvre gardinen. Nå eksponeres bildet. Deretter ruller du opp lynraskt den nedre gardinen. Vinduet er nå stengt igjen. Bildet er tatt.

Blits-synk
Omtrent slik fungerer lukkeren i speilreflekskameraet ditt. Bare at det går litt kjappere. Opp til 1/200 sekund vil faktisk hele bildesensoren være åpen. Når du derimot kommer over 1/200 sekund (på svært mange modeller), begynner den nedre gardinen å dras oppover før den første har kommet helt opp. På f eks 1/1000 sekund er det derfor egentlig bare en spalte som fyker oppover.  Dette er årsaken til at den maksimale blits-eksponeringstiden er 1/200 sekund (pluss/minus, litt avhengig av merke og modell). Prøv å fotografere med blits på 1/1000 sekund med et speilreflekskamera, så får du et sort bilde, bare med en tynn horisontal stripe på der du kan se deler av bildet.

Telleverk
Som nevnt har ikke lukkeren evig liv. Skal du kjøpe brukt kamera kan det være greit å vite hvor mange eksponeringer kameraet har tatt? Du finner vanligvis svaret i Photoshop. Gå til File->File Info->Advanced. Se illustrasjon nedenfor. Under ImageNumber fremgår at mitt kamera har eksponert 55.671 bilder.

Men dette tallet er uinteressant med mindre man har en formening om hvor mange eksponeringer en lukker er bygget for. Det sier kamera-produsentene vanligvis ikke noe om. Men det er en slags tommelfingerregel at lukkeren på rimelige konsumkameraer antas å holde rundt 100-150.000 eksponeringer. De profesjonelle kameraene har lukkere som er bygget for å vare opptil 400.000 eksponeringer. Et statistisk estimat basert på et stort antall reparasjoner (riktignok fra et ikke kvalitetssikret nettsted) forteller meg at mitt Nikon D300 har 85 prosent sjanse for å overleve ca. 120.000 eksponeringer og 56 prosent sjanse for å overleve ca. 6 millioner eksponeringer. Så får man ta dette for hva det er verd og krysse fingrene.

Bildetekst: I Photoshop kan du finne hvor mange eksponeringer er speilreflekskamera har tatt. Hvis du ikke finner dette tallet på et jpg-bilde, forsøk på et RAW-bilde.