100 norske fotografers bilder

I perioden 10. januar til 19. april 2018 ble 100 norske nålevende fotografer/kunstnere presentert med bilder og info på et eget nettsted – en etter en – i 100 dager. I tillegg ble fotografer og bilder også vist på Facebook, Instagram og Twitter.

Portugal, 1998. Også mer kjente fotografer er med – som Morten Krogvold, her med «The Dream». Foto: Morten Krogvold

Bak prosjektet sto den norske kunstneren Ina Otzko. Hensikten var å presentere fotografene for et nasjonalt og internasjonalt publikum. Hovedfokus var å vise «state of the art» og hva som skjer innen norsk fotografi i vår tid. Sjangrene spenner fra kunst- til pressefoto, fra dokumentar- til mote-, natur-, portrett- og landskapsfoto.

I tillegg til et eget nettsted, ble det også en bok av prosjektet.

På nettstedet finner du en samling bilder til å bli imponert over, til å fundere over, til å ergres over, osv.

Se, lær og bli imponert. Nettstedet er selvsagt ei skattkiste for gode fotoidéer. Velbekomme!

Foto: Bård Ek

1150 lysbilder rett i søpla

Yess, nå er det gjort. Om lag 60-70 % av min private lysbildesamling er kastet. Vel 1000 monterte dias. Borte vekk, aldri mer tilbake. Og jeg gjorde det med (relativt) lett hjerte. Denne historien handler om hvordan du (også) kan spare deg massevis av arbeid.

Fra om lag 1970 og i en drøy tiårsperiode fotograferte jeg i all hovedsak lysbilder også til privat bruk. Hele denne samlingen har opp gjennom årene blitt med på ymse flyttelass og har blitt stablet her og der. Nå var tiden kommet for en kritisk gjennomgang av hele samlingen for å vurdere hva man burde ta vare på – og ikke.

Det var en skremmende opplevelse. Her var ufattelig mange undereksponerte bilder, mange fjellturbilder (pen natur, men hva så), et antall solnedganger, bilder av familien rundt middagsbord med armer i veien og gapende munner, bilder av barn (spesielt førstefødte i alle mulige og umulige situasjoner), osv, osv. Det ble kort prosess: Alle dårlige bilder, alle «dubletter» og alt som ikke hadde åpenbar historisk relevans, ble kastet.

Det ble til sammen 9,2 kilo lysbilder! Siden ett montert dias veier om lag 8 gram, ble det altså totalt 1150 lysbilder som gikk i restavfallet (ifølge råd fra sortere.no).

Kan man lære noe av dette? Jeg får fra tid til annen spørsmål om hvordan man «lettest» kan digitalisere sin enorme dias-samling som står og samler støv. De ser for seg en digitaliseringsjobb herfra og langt inn i evigheten. Nå kan jeg svare med betydelig overbevisning: Gjennomgå samlingen. Kast alt unødvendig. Plutselig er samlingen redusert til noe langt mer overkommelig.

I denne første runden (for det kommer sikkert minst en runde til) har jeg «grov-skannet» et utvalg etter hvert som jeg jobbet meg gjennom sorteringen. Jeg brukte en Reflecta x33. Lysbildene blir her avfotografert, og kvaliteten/skarpheten er akkurat god nok, for å si det sånn. Men så går det unna. Hvert «skan» tar bare ca. et sekund eller så. Bildene lagres på et SD-kort i jpg-format, størrelse ca. 3 Mb pr. bilde. I en flatbedskanner med støvfjerning koblet inn tar det ca. 7,5 minutter pr bilde.

Nå har jeg komprimert samlingen kraftig. Det som er igjen er de viktigste bildene.

Jeg har som nevnt digitalisert noen av disse, og kan legge dem ut på delt sky-lagring eller på f.eks. min online bildekatalog slik at barn og familie nå kan bla gjennom og mimre om egen barndom og «gamle dager». Bildene har endelig blitt tilgjengelige!!!

Hvis noen nå finner et bilde de ønsker å ha på veggen, så er det bare for meg å lete frem bildet og skanne det i min Epson flatbed-skanner for maks kvalitet.

Jeg ser imidlertid for meg en fase 2, der jeg ytterligere komprimerer samlingen litt, ettersom jeg vet det er dubletter spredt omkring i samlingen. Etter dette kan jeg muligens ta meg tid til å kvalitets-skanne alle bildene. En jobb for kommende vinter?

Pannekakeobjektiver

«Flat som ei pannekake», heter det. Mitt nyeste objektiv går under begrepet «pannekakeobjektiv», men det er nok en solid overdrivelse. Eller underdrivelse, alt etter hvordan man ser på det. Men det har noen fordeler.

Da jeg på FINN nylig fant et 18 mm 1:2, Ø52, super EBC Fujinon, ble det for vanskelig å si nei. Få dager senere ble linsa satt på en av mine X-E3-kameraer. Og nå kommer muligens den aller største fordelen: Pannekake eller ikke – jeg puttet kamera i jakkelomma og gikk ut på fototur.

Du la merke til det: I jakkelomma!?

Da jeg nylig kjøpte min Didriksons parkas, kommenterte selgeren at «oppi her kan du sikkert få plass til et kamera». Store solide lommer med andre ord. Uten å tvære dette momentet alt for mye ut, så har det altså sine fordeler å slippe å holde kamera i hånda, men ha det diskret og godt skjermet i lomma, og bare ta det opp ved behov.

Riktignok opplevde jeg at jeg tok færre bilder nå enn tidligere da jeg hadde kamera klar til enhver tid, men akkurat det trenger ikke være noen ulempe. Det blir bilder nok.

Joda, jeg har allerede en 10-24 mm, en 18-55 mm og en 23 mm som alternative vidvinkler, men alle ruver betraktelig mer.

Fujis 18 mm f:2 er en gammel traver, og preges litt av det. Frontlinsa fyker frem og tilbake under fokusering, og objektivet er ikke lydløst, for å si det slik. Ikke er det verdens skarpeste heller, men blender du ned et par hakk så er det (i likhet med så mange andre objektiver) skarpt nok.

Alternativet ville vært å skaffe seg Fujis aller nyeste pannekakeobjektiv, en 27 mm f:2,8. Det er betydelig tynnere, men 27 mm (tilsvarende 40 mm i fullformat) ramler muligens mellom to stoler – verken vidvinkel eller normal.

Dybdeskarphet og bokeh? Ikke vesentlig forskjellig fra min 18-55 på full åpning, eller for den del fra min 23 mm. Men så var det dette med å legge kamera i jakkelomma. Og som antydet kan man muligens bli enda mer «usynlig» som gatefotograf med et såpass diskret objektiv og kamera.

Bildene her er selvsagt tatt med «pannekakeobjektivet».

PS: 16. februar er den internasjonale pannekakedagen. Bare nevner det 🙂

Minimalistisk foto

Her for litt siden ramlet jeg tilfeldig over et fotowebinar, holdt av en pensjonert lærer fra vestkysten av Canada. Det handlet om minimalisme. På 37 minutter forklarte og viste damen fra British Columbia hva og hvordan hun jobbet med disse bildene. Ikke teknisk, men det var selve tilnærmingen hun forklarte og viste. Gå nærmere, gå nærmere.

Hun forklarte minimalisme innen fotografi ved å skape bilder som ikke handler om «looks like» men derimot «feels like».

Hun sier det ikke selv, men jeg tenker meg at et knallgodt og sylskarpt makrobilde handler om «looks like», mens fire ørsmå og delvis uskarpe støvbærere i et vakkert mønster og i flotte komplementærfarger: Det er «feels like». Ser du poenget?

Jeg tror ikke jeg sier noe mer, men overlater ordet til Judy Hancock Holland. Lyden er ikke den aller, aller beste, men hun snakker rolig og begripelig engelsk. Webinaret er – i min utålmodige verden – i lengste laget og med litt for mange like eksempler, men damen er pedagog og da bøyer jeg meg i støvet også for denne fagkunnskapen.

Bildene her er selvsagt tatt av JHH, og er ulike eksempler på minimalisme.

Her er lenke til webinaret.

God fornøyelse.

%d bloggere liker dette: