Om å hugge i stein

Det hender man leser saker som setter ting i relieff, og som åpner nye dører – vel i det minste setter dem på gløtt. Denne artikkelen er en slik, og den handler om å hugge stein.

Forleden tok jeg frem fra bokhylla en av mine fotobøker, en murstein av ei bok signert Lars Tunbjørk. Boka heter Retrospektiv. Den ble laget etter hans alt for tidlige bortgang i 2015.

Hvis du har sett et bilde tatt av Lars, så glemmer du det sjelden, og du vil være i stand til å plukke ut Tunbjørk-bilder hvor det skulle være. En ekte «tunbjörkare» er noe for seg.

I boka (side 316) siteres Roger Turessons tolkning av en «tunbjörkare»: Det er rent teknisk fotografert i farger, gjerne med blits slik at man ser alle detaljer. Utover dette skal det finnes en objektivitet i bildet, men også et kritisk øye. Nesten viktigst av alt er en glimt av melankoli og en hel del humor. Det finnes alltid med i hans bilder.

I et intervju med Lars Tunbjörk i 2012 forteller han mer om sin tilnærming til et godt fotografi. Det var dette som jeg hadde lyst å fortelle deg.

«I mitt fotografi begynner jeg ofte å fotografere en situasjon på en plass som interesserer meg. Det kan være en gate, et torg, en spesiell arbeidsplass, en kafé eller kjøpesenter. Det er først miljøet som interesserer meg, og siden forsøker jeg å vente her til jeg treffer på en person som interesserer meg og agerer i dette miljøet på ønsket måte. Så det handler mye om å vente.»

For Lars handlet det også om å komme tilbake, år etter år, til samme plass. Han mente at det mulige bildet kunne finnes der. Lars hadde en enestående evne til å previsualisere; å se det mulige bildet bli til gjennom hele prosessen frem til ferdig print. Dette på samme måte som den allsidige kunstneren Michelangelo tålmodig hugget bort steinen rundt den figuren han visste var der inne i steinblokken. «Man hugger bort, og i den harde steinen ser man en levende skikkelse tre frem.»

Reklame

Stephen Shores amerika

«American Surfaces», den etter hvert legendariske boka fra midt på 70-tallet, er nå ute i ny og revidert utgave. Da boka kom ut første gang, må bildene ha vært ganske langt unna «main stream». Det vil kanskje noen fortsatt mene, selv i dag.

Utrustet med et 35 mm Rollei-kamera dro Stephen Shore på tidlig 70-tall rundt i USA for å dokumentere hverdagskulturen. Prosjektet ligner litt på Robert Franks fotoreise fra 1955 som endte i boka «The Americans». Men det ble kontroverser på ulike plan. Les artikkelen om Robert Frank, så forstår du.

Med sitt lille kamera (for å unngå «å se ut som en fotograf») ønsket han å utforske amerikansk kultur. Han valgte ut fire-fem elementer: Egne måltider, dag for dag. Motellrommene han bodde på. Foto av hovedgatene i de stedene han var innom, og vindusutstillinger til butikker. Og til sist arkitektur.

Prosjektet tok flere år. Senere gikk han over til større kameraformater. Shore var en «disiplinert» fotograf. Han jobbet med hvert motiv frem til komposisjon og innstillinger var korrekt – og så tok som regel bare ett bilde.

Stephen Shore (1945 – ) er en fotograf som tok spesielle bilder. Noen av dem er av typen «dette kunne jeg gjort selv» eller til og med av typen som du kan finne i Instamatic-albumet til tante Elfrida.

Jeg har imidlertid stor sans for disse bildene. Hva mener du?

Alle bildene her er selvsagt fra boka. Boka finnes blant annet på Amazon og koster 41 £, eller grovt sett 480 NOK, pluss frakt.

 

Her lenke til fotografens nettsted.

Fra Camera Obscua til Instagram

Fotohistorie er spennende – og spesielt samspillet mellom tekniske innovasjoner, sosiale endringer og kunstneriske retninger.

For et par års tid siden kom det ei bok som nettopp tar dette aspektet: «A Chronology of Photography», en kulturell tidslinje fra Camera Obscura til Instagram. Det er ei innholdsrik bok som tar for seg fotohistorien på en enkel og begripelig måte. I bunn ligger en tidslinje som peker til andre hendelser, slik at man får fotohistorien i et større perspektiv.

Man får ikke sagt all verden på 270 sider, men her er nok til å få et gløtt inn i denne utviklingen. Så kan du jo supplere etter ønske og behov senere. Boka avsluttes med ei ordbok som forklarer noen av begrepene, tips til fordypningslitteratur og selvsagt index og bildekreditering.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Jeg hadde ikke tenkt å si så mye om boka, men legger ut noen bildeoppslag slik at du kan gjøre deg opp en mening om dette kan være noe for deg også. Jeg synes den er svært interessant, og ei bok man ikke må lese fra start til slutt, men kan hoppe inn og ut av etter behov.

I likhet med fotobøker flest, starter denne tidlig på 1800-tallet, og med selve «fødselen» til fotografiet i 1839. Enhver fødsel starter imidlertid med en svangerskap, og i boka tar man en rask sving innom den lange veien frem til man klarte, ikke bare å se, men til man klarte å ta vare på et bilde, etter en ni timer lang eksponering på ei preparert metallplate.

Så ruller fotohistorien videre, med et sideblikk på verdenshistorien for øvrig. Boka er delt opp med bilder i ulike årstallsperioder og delvis med tematisk innhold.

Jeg finner ikke boka i norske bokhandlere men kun hos Amazon.

Foto på resept

Lege og fotograf (kanskje i omvendt rekkefølge?) Torkil Færø har skrevet ei bok som – svært forenklet – handler om hvordan vi kan benytte foto som en del av vår menneskelige og fotografiske utvikling. Dette høres spennende ut.

I en omtale av boka på nettstedet til forlaget står det blant annet:

– Hva kan vi lære av å fotografere?

– Kan mestringsteknikker brukes til å ta gode bilder og overføres til livet generelt, og som resultat føre til bedre livskvalitet? Denne boken er full av øvelser som hele tiden vever mellom utviklingen av faglig nivå som fotograf og utviklingen av deg selv som menneske.

Denne veven er betydningsfull. Den handler om reisen inn i deg selv. Gjennom fotografering kan vi trene på å håndtere livet, øyeblikk for øyeblikk. Vi kan lære å gripe de gode og takle de dårlige. Ved å bruke kamera som instrument oppnår vi også bedre bilder på veien.

Forfatteren erobrer våre sinn, utfordrer våre fordommer og tvinger oss til konfrontasjon med vår vanetenkning. Han gjør det også på en vennlig, men bestemt måte.

Torkil Færø er utdannet lege ved Universitetet i Oslo. Han har jobbet i snart 20 år som allmennlege/legevaktslege. Siden 2009 har han arrangert over 40 fotoworkshoper i ni land.

NRK P2 Ekko hadde for litt siden et 22 minutter langt intervju med Færø i forbindelse med bokutgivelsen. Dette intervjuet er nå lagt ut som podcast.

Intervjuet anbefales, enten du nå kjøper boka eller ikke. Her er det mye å bli klok av, både som fotograf og som menneske. Ikke minst beskrivelsen av hvorfor du kan få bedre helse og bli en lykkeligere menneske av å fotografere. Viktig melding: Lytt på radio 😉

Gratis fotobok – men skynd deg

Nettbutikken Amazon feirer seg selv og at de har rundet en million abonnenter på YouTube. De slår på lilletromma og deler ut aldeles gratis e-versjonen av Tony Northrups bok: «How to create stunning digital photography».

Logg deg på linken her, og last ned. Den enkleste løsningen er vel å bare laste ned boka som en pdf på egen maskin (ca. 14 Mb).

Jeg har så langt bare skummet gjennom boka, men den ser faktisk ganske solid ut, ikke bare masse bilder og kort-kort overfladisk tekst. Her er det nesten omvendt. Ei bok å lære noe av, med andre ord.

OBS: Dette tilbudet skal etter sigende bare vare en kort stund, så hiv deg på hvis interessen er tilstede. (Illustrasjoner fra boka).

Robert Frank: The Americans»

Det sies at hvis du kun skal kjøpe deg ei fotobok her i livet – så må det bli «The Americans» av Robert Frank. Det er en betydelig grad av sannhet i dette, selv om jeg vil påstå at du går glipp av ganske mye spennende foto hvis du nøyer deg med bare ei bok!

Robert Frank

«The Americans» er etter hvert blitt ikonisert, og har blitt et symbol på en epoke i et stort lands utvikling og historie. Bare søk på nett etter fotograf og/eller bok-tittel. Da vil du finne mange interessant analyser av boka og bildene – og en del spesielle historier, som for eksempel da Joel Meyerowitz etter å ha sett Frank i aktivitet som fotograf gikk rett tilbake til arbeidet sitt som designer, og sa opp på timen. Han ville bli fotograf!

Den ultra-korte historien er at Robert Frank (1924 – 2019) kom til verden i Sveits og tok utdanning innen foto og grafisk design. Han emigrerte til USA i 1947 og startet som motefotograf. Kort tid senere sa han opp. I stedet fikk han utløp for sine kreative evner i miljøet rundt Museum of Modern Art (MoMA), og blant andre fotografer som Saul Leiter og Diane Arbus. Men ikke minst som assistent hos Walker Evans, som bidro til at Frank fikk et stipend fra Guggenheim-stiftelsen. Året er nå 1955.

Med sikker finansiering dro Robert Frank ut på en reise til de fleste av USAs stater. Han kom tilbake to år senere med nærmere 30 000 negativer. Ut fra disse valgte han ut 83 bilder til ei bok. Det skulle være en slags «film på papir», en reise gjennom Amerika, der han ønske å fange tidsånden.

Boka ble ikke det glansbildet av eget land og kultur som de fleste amerikanerne nok trodde på. Bildene var uskarpe, kornete og skjeve. Om Frank hadde hatt et glansbilde i hodet sitt da han kom til USA, så var dette bleknet. På sin reise fikk han se Amerika på en ny måte. Han så raseskillet, han ble selv jaget ut av byer for sitt jødiske opphav, han så fattigdom og arbeidsledighet. Bildene i boka ble derfor en subjektiv beskrivelse av et folk og en nasjon fra en som hadde kommet utenfra, og som kanskje så tiden med klarere øyne enn de som hadde bodd i landet hele sitt liv.

Det ble vanskelig å finne en forlegger. Boka ble derfor omsider først utgitt i Frankrike, i 1958. I USA fikk boka alt fra sterkt negativ til lunken kritikk. Robert Frank var på ingen måte den første til å fotografere med korn, og ha uskarpe og skjeve bilder – men dette var i en helt annen setting, bildene var plassert i en sammenheng og i ei bok. Og fremfor alt var motivvalget utenom det vanlige.

Først noen år senere, og da med et forord av forfatteren Jack Kerouac, ble boka gitt ut i USA. Kerouack skrev romaner slik Frank fotograferte. Begge var påvirket av og begge ble i høy grad påvirkere til det man kaller “the beat generation”.

Siden er boka trykket i mange opplag. Frank har fått sin rettmessige plass blant eliten innen amerikanske foto, og boka har som nevnt blitt en klassiker. Bildene her er selvsagt fra boka. Hvis du mangler boka i samlingen din, så bør du vurdere å skaffe deg den. Du kommer ikke til å bli den samme fotografen etter at du er ferdig med boka.

Boka finner du bl.a. hos Tronsmo i Oslo.

Det finnes som nevnt hauger med interessant stoff om boka og fotografen tilgjengelig på nett. Her er et lite utvalg.

• En dokumentar om og med Robert Frank, som i del 1 tegner et presist bilde av fotografen og de bildene han tok. Anbefales. Del 2 handler noe mer om hans film-karriere og private liv, og da skal man kanskje være spesielt interessert. Totalt sett 48 minutter.
• En solid artikkel fra New York Times om Mannen som “så” Amerika
• Historien om da Joel Mayerowits møtte fotograf Robert Frank
• Relativt kort artikkel fra MoMa
• En kort youtube video med en kurator som innsiktsfullt forteller om bildene I boka.
• En liten video om boka
• Et program om noen av bildene som ikke ble med i boka
• En kort liten video fra MoMa der den eldre RF reflekterer litt over bildene i boka

Etterord: Robert Frank døde 9. september 2019, 94 år gammel. I The New York Times kan du lese en lang artikkel om ham.

Kjøpe kamera for analog fotografering?

Har du lyst å kjøpe deg et retro-kamera for å ta analoge bilder med? Her er boka for deg.

Det vil si, først bør du jo sjekke på loftet eller inni skapet hos deg selv eller hos venner og familie. Sjansen er stor for at du her kan finne analoge kamera(er) som fortsatt er fullt brukbare, og der du fortsatt kan skaffe film. Selv har jeg kameraer fra tidlig 1900-tall og knallgode 60- og 70-talls-kameraer.

Boka jeg anbefaler handler om retro-kameraer som du primært skal skaffe deg for å fotografere med. Oppbyggingen av boka, brukerveiledningene og alle kjøpsrådene er deretter. Det gjelder ikke minst alle kommentarer som vil være nyttige for de som knapt har hatt et analogt kamera i nevene. For de av oss som vokste opp med rullefilm, blender, tid, fremkaller og fiks – blir det litt snodig å lese. Men selvsagt nyttig for den digitale generasjonen som av en eller annen grunn kunne tenke seg å eksperimentere med analoge kameraer og «ekte» film.

Vivian Maier brukte mye Rolleiflex

Kjøpsrådene er vel først og fremst tenkt for deg som ønsker å kjøpe et gammelt kamera på f eks eBay eller tilsvarende. Da kan det være kjekt å vite at et «ekte» Leica-kamera med litt merkelige bokstaver er et Fed-kamera eller en Zorkis, dvs. russiske Leica-kloner, og at det «garantert ekte» men utrolig rimelige gullebelagte Leica-kameraet like garantert er en «fake». Her får du listet opp mange fallgruver du bør unngå å ramle ned i.

I tilegg er det greit å vite at dette ikke den optimale boka for deg som «bare» har tenkt å samle på kameraer.

Jeg har analoge kameraer så det rekker. Men inntil videre har jeg ingen intensjon om å gå tilbake til disse.

Boka er ellers delt inn i logiske avsnitt: 35 mm slr (speilrefleks), 35 mm med optisk søker, rullefilm slr, toøyd speilrefleks, instamatic-kameraer, panaoramakameraer, miniatyrkameraer, polaroidkameraer, samt diverse analogt utstyr som blits. Filter, lys og avstandsmåler, mm.

Kort og grei tekst. Mange flotte bilder av kameraer og noen få eksempelbilder.

Boka kan blant annet kjøpes her.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

 

De 100 mest innflytelsesrike bildene i historien

50- og 60-tallet var glansperioden for illustrerte magasiner. Da TV kom inn i godtfolks stuer gikk opplaget raskt nedover. Det kanskje mest kjente og renommerte magasinet var amerikanske Life. Her ble bildene gitt størst plass. Bladet hadde en stab egne fotografer og magasinet kjøpte i tillegg bilder fra kjente fotografer og bildebyråer verden over.

D-dag. Foto: Robert Capa

Life kommer i disse dager ut med en bok og en multimedieforestilling på nett der du kan se og lese om de 100 mest innflytelsesrike bildene i historien (sett med amerikanske øyne). Her kan du studere bildene i stort format, du kan lese om bildene, hvordan de ble tatt, og selvsagt også om fotografene som tok dem. I nettutgaven er flere av bildene ledsaget av små videofilmer. For eksempel forteller John G. Morris en kortversjon om Robert Capa’s bilder fra D-dagen. Et annet eksempel er historien om de utrolige bildene fra byggingen av Rockefeller Tower på Manhattan, NY.

Her er hva Wikipedia blant annet skriver om Life: Blant Lifes berømte reportasjer var Robert Capa’s bildereportasje fra den allierte landgangen i Normandie 6. juni 1944.

Andre verdenskrig er over. Foto: Alfred Eisenstaedt

Et av de mest kjente bildene som ble publisert i magasinet var av en sjømann som feiret amerikanernes seier over Japan med å kysse en sykepleier på Times Square 14. august 1945. Bildet ble tatt av Alfred Eisenstaedt og publisert i Life en uke senere.

Life var et suksessfullt magasin i to generasjoner og hadde på et tidspunkt mer enn 13,5 millioner eksemplarer i ukentlig opplag. I 1960-årene begynte interessen for magasinet å dale, og i 1972 var Lifes æra som ukemagasin forbi. Life ble ført videreført som månedsmagasin og senere som bilag til aviser. 20. april 2007 ble Life avviklet som papirpublikasjon.

I en av videofilmene får du historien om dette bildet. Det var flere fotografer som tok bilder denne dagen i Rockefeller-tårnet.

Her finner du multimedieshowet: Det er profesjonelt så det rekker fra den kanten. Det enste som irriterer er reklamen før videoene, men det må vi kunne leve med for å få noe så bra presentert så elegant og aldeles gratis.

Du kan også skaffe deg boka med disse bildene. Pris vel 300 NOK levert i postkassa di. Pr dd ser det ut som om bok er utsolgt fra Life. Også Amazon har leveringsproblemer.

Enjoy.

• Mer om John G. Morris.
• Mer om Robert Capa.

Berlin: En østtysk soldat tar spranget inn til friheten. Også et av bildene i samlingen.

Ikoniske bilder – og fotografene bak dem

Du husker sikkert bildet av mannen som «stoppet» tanksene på den himmelske freds plass i Beijing i 1989? Og ganske sikkert ser du for deg bildet av den afghanske jenta med de intense øyene (som jeg har skrevet om før i denne bloggen).

Folk som har levd en stund husker trolig den nakne jenta som kom løpende mot fotografen etter et napalm-angrep i 1972 under Vietnamkrigen.

Det er mange slike ikoniske bilder. Men kjenner du fotografene? Neppe.

 

I en artikkel i The Huffington Post, UK, får du se noen av Tim Mantoanis polaroidbilder fra boka «Behind Photographs», og du kan lese noen av historiene om hvordan bildene ble til.

Mantoani benyttet et Polaroidkamera som ga bilder på 20×24 tommer. Kameraet veide 106 kilo. Begripelig nok (!), når man skal fotografere tungvekterne i moderne fotografi – og deres bilder. Bare synd at prisen på boka er samme vektklasse.

Men du kan jo i stedet hygge deg litt Huffington Post. Aldeles gratis.

Elisabeth Meyer – nesten glemt

I dag har jeg lyst å fortelle deg om fotojournalisten og eventyreren Elisabeth Meyer (1899-1968). Trolig har du ikke hørt om henne. Elisabeth Meyer var imidlertid godt kjent i sin samtid, i hovedsak for et utall fotoreportasjer fra inn- og utland i ulike ukemagasin og ikke minst i A-magasinet. Hun ga også ut flere bøker.

I 1968 døde hun, uten arvinger. Snart var både hun og bildene hennes glemt.

Gjenoppdaget
Først i år 2000 ble hele negativarkivet «gjenoppdaget». 14 medtatte kartonger med 50 000 negativer, en del positiver og mange brev og papirer hadde i årevis vært lagret i en garasje hos en privatperson. Nå ønsket han å gi hele samlingen til Preus Museum i Horten.

Basert på denne samlingen, på brev og notater, kom i 2013 boka om denne spesielle damen, hennes liv og hennes bilder: «Elisabeth Meyer. Rapporter fra verden 1920-1950». Den har trolig gått under radaren til flere, for etter en del omtale i forbindelse med bokutgivelsen har det vært urovekkende stille.

Nylig kom jeg helt tilfeldig over navnet med noen få linjer tekst. Jeg fattet interesse. Det var ikke verre enn å Google: Raskt dukket det opp flere artikler fra tiden rundt bokutgivelsen. Det var artikler om unik skikkelse i norsk kulturhistorie.

Allsidig
Her er noen stikkord: Reiselyst og søken etter opplevelser må ha kommet med morsmelken. Hun tok etter hvert fotoutdanning fra Tyskland (trolig mer for å ha noe fotograffaglig å slå i bordet med, siden tysk fotografi på den tiden må ha fortonet seg ufattelig kjedelig for et menneske som EM). Vi leser også om et kort ekteskap. Men fremfor alt om mange reiser i land som i praksis var lukket for utlendinger og i alle fall folk med et fotoapparat rundt halsen. Hun overlever alt, trolig takket være smidighet, god kulturforståelse, et smil – og det faktum at hun var kvinne. Som resultat av alt dette blir det et utall ukebladreportasjer, og som nevnt et par bøker. Hennes medlemskap og aktiv deltakelse i fotokonkurranser i Oslo Kameraklubb er også viktig å nevne.

Ikoner
Norsk fotografi har fostret en del ikoner. Knud Knutsen og Anders Beer Wilse er to av dem. Elisabeth Meyer kan neppe umiddelbart sammenlignes med disse to. Men hun er spennende nok. Du kan jo lese selv noen av de artiklene jeg lenker til her og/eller Google etter mer informasjon, for å se om du er enig, og eventuelt skaffe deg boka.

Her finner du mer info om Elisabeth Meyer:

• En artikkel fra NRK.no
• Kort info om Elisabeth Meyer og en liten videosnutt der du få det meste i kortform.
• Om boka som kom i 2013

Kanskje kan du ha interesse av å lese om en annen kvinnelig fotograf som i bokstavelig forstand ble oppdaget for få år siden: Vivian Mayer.

Mye «Fotoglede» – og om mulig enda mer fotonytte

Her et boktips: På Ark bokhandel selges nå boka «Fotoglede» til 99 kroner. Førpris 299. Løp og kjøp.

Vi har sikkert alle vår spesielle tilnærming til å lære nye saker. Jeg har tidligere anbefalt bok 1 i trilogien til Scott Kelby, men nå endrer jeg mening. «Fotoglede» er mye bedre, mye mer seriøs og mye grundigere.

Forfatterne, Eivind Røhne og Stian Schioldborg, begge profesjonelle fotografer, har gjennom flere år kjørt kurs for så vel nybegynnere som mer erfarne, og mye av den metodikken som fremgår av boka må de ha tilegnet seg i løpet av disse kursene.

Her blir du kastet ut i en virtuell fotoshoot, og først etterpå tar de en sving tilbake og kommer innom det alle fotografer bare må lære seg: Blender og tid og avstand og alt det andre.. Pluss at de har en god del fine bildeeksempler med forklaringer. Og masse, masse gode råd og tips, som også går på hvilke ambisjoner du bør ha og hva du kan gjøre for å komme nærmere målet.

Boka anbefales på det varmeste. Ikke bare fordi den sprer fotoglede, men på 300 sider også kilovis med fotonytte.

—

Hvis du har lyst å være med på et fotokurs arrangert av forfatterne, så planlegges disse i Oslo, Stavanger, Trondheim og Moss. Mer her: http://www.beyondtheice.no/fotokurs

Og for ordens skyld: Jeg har kjøpt boka for egne penger, og har ellers ingen kobling til forfatterne.

Kåre Kivijärvi

Finnmarks-fotografen Kåre Kivijärvi (1938-1991) fortjener å bli dratt frem i lyset. Hvis du ikke har hørt om ham er det i stor grad din egen skyld. I 2011 ble han minnet med ei stor fotoutstilling på Nasjonalbiblioteket i Oslo, og med utgivelsen av ei praktbok. Ti år tidligere kom det også ut ei bok med et godt tekstlig innhold, men dessverre med dårlig bildekvalitet.

Høstutstillingen
På nettstedet til Nasjonalbiblioteket kan du se bilder og lese mer om Kivijärvi. Her er hans liv i ekstrem kortform:

«Kåre Kivijärvi fikk sitt første fotoapparat allerede som tolvåring. Han meldte seg inn i Hammerfest fotoklubb og deltok på fotokonkurranser i inn- og utland. Fra 1956 var han ansatt som fotograf/journalistlærling i Vest-Finnmark Arbeiderblad – senere Finnmark Dagblad.

I 1959 studerte han fotografi under professor Otto Steinert i Tyskland. Etter utdannelsen arbeidet Kivijärvi vekselsvis som kunstner og fotojournalist. Han hadde flere store utstillinger i Finland og Norge på 1960-tallet, og i 1971 ble han, som første fotograf, antatt på Høstutstillingen. Fotografiene han tok etter den tid holdt ikke mål som kunstverk i hans øyne.

I 1982 vendte han, etter et lengre utenlandsopphold, tilbake til Norge. Tre år senere fikk han sitt endelige gjennombrudd som fotokunstner med en retrospektiv utstilling i Henie Onstad Kunstsenter. De neste fem årene frem til hans død i 1991 var han en feiret kunstner.»

Kunstnerliv
I likhet med mange kunstnere bygget Kåre Kivijärvi solid opp rundt myten om sitt eget nokså turbulente kunstnerliv. I et TV-intervju ett år før sin død fremstår en av norsk fotografis enere og pionerer som en livstrett, alkoholisert og sykdomsplaget mann, men fortsatt full av sin galgenhumor og ironi.

Ta en titt på noen av hans bilder på nettstedet som ble laget i forbindelse med Nasjonalbibliotekets utstilling. Hvis du liker noe av dette og ønsker å lese mer om denne spesielle fotografen, så anbefales 2011-boka på det varmeste, ikke minst på grunn av de mange korrekt gjengitte bildene. Boka kom i nytt opplag i 2018. Du finner den blant annet hos Tronsmo bokhandel i Oslo. Løp og kjøp!

Info, september 2015: I radioprogrammet Ekko, NRK P2 var det 5. september et interessant dokumentarprogram om Kåre Kivijärvi, med en del ny informasjon, og ikke minst med en spennende historie om hans muligens aller, aller siste filmruller som nylig ble oppdaget. Programmet er laget av  Ida Karine Gullvik.
I en begrenset periode kan du lese om dokumentaren her. Og her kan du høre innslaget.

OBS: Frem til 4. februar 2018 kan du på Henie Onstad på Høvikodden se bilder av Kivijärvi. Les denne innsiktsfulle og gode omtalen fra Dagsavisen, skrevet av Lars Elton

Sier et bilde virkelig mer enn 1000 ord?

Jeg har etter hvert fått mindre og mindre tro på at «et bilde sier mer enn 1000 ord». Derimot har jeg kommet frem til at et bilde og et antall linjer med tekst, kan gi et meningsinnhold som tilsvarer mange tusen ord. Om du forstår hva jeg mener. Noen ganger blir 1+1=5.

Denne blogg-artikkelen handler om et spennende fotoprosjekt, som har blitt så utrolig flott fordi bilder og tekst fungerer så fantastisk godt sammen.

Bildetekst: Bildene du ser her er fotografert fra boka «Barns øyne», og er gjengitt med godkjenning fra fotografen.

For mange år siden så jeg ei fotoutstilling på Fotografiens hus i Oslo. Det var en morsom, interessant, trist og sterk utstilling. Under hvert bilde var det korte tekster. Her var bilder og tekster som har etset seg inn i hukommelsen min. Noen fordi de var uttrykk for en herlig sprø galskap. Noen fordi de var triste.

Nei, det var ingen kjent og berømt fotograf som sto bak. Bildene var tatt av i alt 1000 norske ungdommer fra det meste av landet, alle i alderen 8-16 år. Bildene ble tatt med enkle engangs-kameraer og alle presentert i sorthvitt.

Bak dette utrolig flott tiltaket var en Dagblad-fotograf og delvis frilanser med navn Annelise Jackbo. Hun fikk en genial idé, og klarte – etter hvert – å få finansiert prosjektet i regi av et statlig 2000-årsskifteprosjekt. I tillegg ble prosjektet støttet av blant annet Kodak, Dagbladet og Norsk Kulturråd.

Resultatet ble 50.000 bilder som ga et visuelt og tekstlig situasjonsbilde av og med norsk ungdom akkurat i det man tippet over i et nytt tusenår. Motivvalget var helt fritt. Ingen voksne fikk bestemme.

Det må ha vært en tilnærmet uoverkommelig oppgave å velge bilder: Her er bilder av do, av trapper, av venner og familie, selvportretter, skiturer med våte sokker, en ensom fugl som flyr over himmelen, kjæledyr og barbiedukker, dagens middag og pappa som leser avisen, en opplyst kvinne og en møkkete nabogutt som har lyst på is. Og her er bilder av «mamma og pappa før de skilles», her er bilder av «graven til mamma». Her er et bilde av en PC med teksten «min beste venn». Humoristiske, vemodige, underfundige og sprø bilder og tekster.

Av alt dette ble det en vandreutstilling. Pluss ei bok.

Denne boka er tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets nettsider. Klikk deg inn en dag du har en time til overs. Bildene er fantastisk flotte, og sammen med de tekstlige kommentarene løftes de opp til uante høyder.

Etterpå er du kanskje enig med meg at et bilde og noen tekstlinjer kan gi et meningsinnhold som en hel roman.

(Klikk på et av bildene og bla deg siden frem med piltastene på høyre side. Avslutt med X øverst til venstre når du er i visningsmodus.)

Fotografiet i norsk utvandringshistorie

Nordmenn som utvandret til Amerika for rundt 100 år siden holdt kontakten med sine kjære i hjemlandet gjennom brev og ikke minst bilder! Det er disse amerikabildene Sigrid Lien forteller om i boka ”Lengselens bilder – fotografiet i norsk utvandringshistorie”.

Boka kom i 2009 og den gang skrev jeg en bokomtale som ble publisert på nettstedet foto.no. Men noen saker slipper aldri taket. Helt siden jeg leste boka første gang, har den vært spesielle for meg, og derfor hadde jeg lyst å ta den frem igjen og vise den til deg.

Både på mor- og far-siden har jeg slektninger som emigrerte til Amerika. Noen av dem slo seg opp og ble selve manifestasjonen av «The American Dream». Andre fant store verdier, men ikke så mye i gods og gull. Min farfars bror, Nils, dro til Amerika, endte opp i Canada, jobbet som snekker og skapte der på sett og vis sin egen familie. Det er en lang og spesiell historie. Han sendte brev og noen bilder hjem til sin bror, men kom aldri noen gang tilbake til gamlelandet. Da jeg leste boka hadde jeg denne historien med meg, om han som sa farvel og dro og som levde et langt og godt liv, med noen bilder og noen brev til sin bror som eneste kontaktpunkt til det landet og den verdenen han forlot.

Med 750.000 utvandrende nordmenn, er det en viss mulighet for at du også i din familie har slektninger som emigrerte til Amerika. Da vil jeg spesielt anbefale boka til deg. Her er en god del fotohistorie og enda mer kulturhistorie. Trolig finner du boka på biblioteket. God lesing. Her følger store deler av bokomtalen fra 2009.

 

¾ million nordmenn
I tiden mellom 1836 og 1915 utvandret 750.000 nordmenn til Nord-Amerika. Etter den amerikanske borgerkrigen skjøt norsk utvandring for alvor fart. Dette skjedde samtidig med utbredelsen av et nytt bildemedium: Fotografiet.
Mange lot seg fotografere før de dro, som minner fra gamlelandet. En tid etter at de var kommet over, var det for mange også viktig å la seg avfotografere foran det nybygde hjemmet sitt, på hesteryggen, på åkeren bak et firspann, eller kanskje bare i form av et studioportrett. Bildene ble sendt hjem til familie og slekt.
Mens brevet tidligere har vært viet stor oppmerksomhet i emigrasjonsforskningen, har det vært skrevet lite om bildene. Hovedfokus i denne boka er på bildene i bred forstand, pluss noen av de mange norske fotografene.

Tredelt bok
”Amerikabildene” strekker seg over en periode på knapt 100 år. Sigrid Lien lar boka få en naturlig tredeling: Første del handler om forholdet mellom brevet og bildene. Andre del forteller om noen utvalgte norske fotografer som arbeidet i de norske områdene i USA. Siste del tar for seg amerikafotografiet i private album og fotoarkiver: Hva finnes i Norge og i USA, og hvordan blir disse benyttet i ulike sammenhenger?

Bilder over Atlanteren
I boka følger vi noen emigranter fra de bryter opp fra hjembygda si til de er vel etablerte i USA. Vi følger også en del norske fotografer som jobbet, først og fremst i de norske miljøene. Lien har fulgt flere av dem over lange perioder av deres liv. Yrkestittelen fotograf var, overraskende nok, hyppig forekommende i emigrasjonspapirene. Noen fortsatte som fotografer for kortere eller lengre tid. Andre reiste over og la her bort sitt gamle fotografyrke. Atter andre startet som fotografer etter at de hadde kommet til USA.
Noen fotografer reiste flere ganger mellom Norge og Amerika, og kunne dermed forsyne nordmenn i Norge med bilder av slekt og familie fra ”over there”, og samtidig fotografere hjemmeværende familie for salg av bilder til de ”nye” amerikanerne.
Vi får også et innblikk i hobbyfotografenes samlinger. Her tegnes ofte et motivmessig enklere bilde av det amerikanske hverdagslivet – men kanskje er det likevel ærligere enn de bildene mange av de profesjonelle fotografene tok.

Mange kvinner
Blant de mange unge kvinnene som emigrerte fra Norge, var det interessant nok et relativt stort antall fotografer. Vi følger spesielt en av dem, Mina Westbye fra Trysil, som emigrerte i 1902. Det er i disse personfokuserte kapitlene at forfatteren av boka klarer det kunststykke å kombinere sakprosa med levendegjort historie.
Vi møter også fotografen, redaktøren, satirikeren og tegneren Peter Julius Rosendahl, som var en svært kjent skikkelse i det amerikansk-norske innvandrermiljøet for en god del år siden.
Og til sist i boka: Bildene som ble funnet i skuffer og skap i norske og amerikanske bygdemiljøer. Hva var det avsenderne ønsket å fortelle? I denne delen av boka går vi helt opp til vår tid, med alt fra blasse 60-talls-fargealbumbilder til norskamerikaneren Peter Syrdal, bosatt i Brooklyn, som presenterer sine digitale amerikabilder på internett.

Forstå mennesker
”Den viktigste innsikten fra boka er hvordan fotografiene kan hjelpe oss til å forstå andre mennesker – fortidens mennesker – og deres strev etter å skape et bedre liv. Fotografiene får oss til å forstå dette strevet bedre – og til å tenke gjennom objektene, ikke bare over dem.”, skriver Lien.

Fakta: Spartacus forlag, ISBN: 978-82-304-0040-1

Her har (til venstre) fotograf Andrew Larsen Dahl tatt et selvportrett inkludert vogna som han reiste rundt med. Det kan se ut som om han har tatt en pause i en ordinær fotografering av et eldre par foran huset sitt, og inkludert seg selv på dette bildet. (Til høyre): Stereofotografier var populært en viss periode.

I boka får vi et gløtt inn i livet til en av ”amerika-fotografene”, Mina Westbye fra Trysil. Hun kjempet seg opp og frem i den nye verden. Blant annet kjøpte hun land, og med det medførte det boplikt. I denne hytta (til venstre) bodde hun i hovedsak alene på prærien i flere år, før hun kunne selge og realisere fortjenesten. Etter at hun giftet seg, tok hun ikke et eneste bilde.

Vivian Maier – en fotograf fra det ukjente

Noen historier er sterkere enn andre. De brenner seg fast. Historien om barnepiken og amatørfotografen Vivian Maier er en slik historie.
Den handler om en nokså anonym barnepike i Chicago som brukte all sin fritid (og noe av sin jobbe-tid) til å fotografere sin samtid (og seg selv) på 50- og 60-tallet. Hun fotograferte kun for skrivebordsskuffen.
I 2008, like etter hennes død, dukket bilder og negativer opp ved en tilfeldighet. Den unike fotoskatten fikk stor og velfortjent oppmerksomhet. Og den anonyme barnepiken har fått den plassen hun fortjener i fotohistorien som en av de virkelig store Street Photographers.

Det var en amerikansk eiendomsmegler, John Maloof, som i 2008 kjøpte en eske med negativer på en auksjon. Etter et års tid tok han frem esken og oppdaget til sin store forbauselse at den inneholdt flere ti-talls tusen negativer. Mange ruller var ikke engang fremkalt. Hvem hadde tatt bildene? På en konvolutt fant han navnet Vivian Maier med nesten uleselig håndskrift.

Vivian Maier var en fransk immigrant. Det meste av livet var hun «nanny» for barna til noe mer velstående familier i Chicago-området. Da hun ble gammel sørget noen av «hennes» barn for at hun kom på eldrehjem. Etter en fall-ulykke på isen døde hun. Det skjedde bare få dager før Maloof begynte å undersøke hvem som hadde tatt bildene i de kassene han hadde kjøpt. Hun fikk dermed aldri oppleve sin egen suksess.

Maloof ble inspirert til å fotografere selv, kjøpte seg en Rolleiflex slik Maier hadde benyttet, og oppdaget etter hvert den høye fotografiske og tekniske kvaliteten på hennes bilder. Han la ut noen av bildene på en blogg. Responsen var enorm. Nå går Maiers bilder sin seiersgang verden over.

Nylig ble det laget en liten videofilm, som en slags dramatisering av deler av fotografens liv. Man har skrevet en historie basert på informasjon fra de få som kjente henne. Gjennom en moden kvinne-stemme har man latt filmen få et selvbiografisk uttrykk. Kanskje får vi her et lite gløtt inn i livet til en av fotohistoriens mest anonyme fotografer.

I videofilmen er det mange stills og noen få innslag fra hennes 8-mm-filmer av ungene hun passet. Det hele blir en slags saktmodig men likevel spennende historie (muligens mer fremhevende enn man kan ane at den virkelige Vivian Maier var), og som lydbakteppe har man benyttet den like underfundige musikken til Erik Satie (Gnossiennes nr 1 – Lent).

Det er en utrolig historie. Og hun har tatt noen fantastisk flotte bilder. Se spesielt bildene på «hennes» nettsted.
Både filmen og livet som fremstilles er full av en slags stillferdig dramaturgi: At the end, there was another beginning.

Enjoy!

Filmen om hennes liv.
Film-trailer fra dokumentarfilmen om henne.

Og her fra et TV-program  som omtaler
hele historien. Interessant!

• Offisielt nettsted.
• Blogg.
• Fakta om Vivian Maier.
• Og her er en blog-artikkel om nettopp Street photography.
• (Oppdatering, november 2018): Nylig utkommet bok med noen av hennes fagebilder.