Mine favorittkameraer

Det er ofte gode grunner når fotografer får en viss forkjærlighet for noen av sine kameraer.

Nikon FE – et fantastisk kamera som tok bilder akkurat slik jeg ville. Men skyvezoomen må være den dårligste linsa Nikon noen gang har laget.

Jeg minnes selv mitt analoge Nikon FE som klart ble foretrukket foran hele serien av dyrere Nikon-kameraer. Og så minnes jeg Nikon D300, som er/var en liten arbeidsgamp med APS-C-brikke. Fullformat-kameraet D700 var bedre, ga skarpere bilder – men var tyngre.

I en lang periode gikk jeg og ventet på at Nikon skulle komme med et godt speilløst kamera i APS-C eller fullformat, men til sist ga jeg opp.

X-10 var et flott lite kamera – men med litt for liten bildebrikke.

Det var slik Fujikameraene kom inn i livet mitt. Det ble en hel serie med bra kameraer. Da X-E2 kom var jeg nesten fornøyd, men det var noe med følgefokus som ikke funket godt nok. Så kom X-E3, og jeg fikk samme følelse som da Nikon D300 kom. Dette var bra, og det var godt nok for meg og mitt bruk.

For ett års tid siden gled jeg og «gikk på trynet» som man sier. Kamera smalt i bakken. Det gikk bra med meg, men litt verre med kamera. Det ble noen merker her og der, men viktigere var at låsetappen på linse-ringen nå ble litt humørsyk. Når jeg skulle skifte linse hendte det rett som det var at låsetappen ikke ville låse. Først etter litt skruing frem og tilbake, gikk det – som regel – bra.

Den legendariske Henri Carteri-Bresson fotograferte med Leica hele livet.

Jeg så for meg en lang og dyr reparasjonsprosess med sending av kamerahus til England, der man har Europeisk verksted for Fuji. Fuji selger ikke deler til andre enn sine egne verksteder, så det var ingen ide å forsøke å få en flink nasjonal kameradoktor til å se på pasienten.

Vivian Maier foretrakk Rollei 6×6

Det var da jeg kjøpte meg et brukt Fuji X-T2 – en slags reserve til mitt E3. T2 er et flott kamera, men på samme måte som D700 ble det tungt (det vil si litt tyngre) i forhold til den lette lille E3. På mine mange vandreturer ble det derfor til at jeg fortsatte å ta med E3 – ofte bare med én linse -, mens T2 ble liggende hjemme. På kritiske jobber tok jeg imidlertid med T2 og hele pakken med linser.

Pentax 6×7 var/er et makeløst kamera. Jeg brukte det mest til fotografering fra fly.

Jeg begynte nå å lure på om jeg i stedet for reparasjon, ganske enkelt skulle kjøpe meg nytt E3-kamera. Men: E3 var nå gått ut av produksjon. Kun kit ble solgt, og jeg hadde alle kit-linsene fra før. Hva med brukt? Forbausende få E3-kamerahus var til salgs. Kanskje er det ikke solgt så mange, eller kanskje har alle som eier et slikt kamera også forelsket seg i kameraet.

Lykken står den tålmodige bi: En dag dukket et E3 kamerahus opp på FINN. Jeg klikket videre, og oppdaget snart at selger bodde i samme by som meg – og at vi faktisk kjente hverandre. Salg ble avtalt tvert. Han hadde faktisk kjøpt dette på grunn av en blogg-artikkel som skrøt uhemmet av kameraet. Min blogg. Den du leser i nå.

Mine to foretrukne Fuji X-E3-kameraer.

Så nå sitter jeg her med to E3 kamerahus, og lurer selvsagt på om jeg på denne måten har gått baklengs inn i fremtiden. Kanskje. Kanskje ikke. For kanskje er det jeg som er den smarteste her, som ikke henger meg på, og bare MÅ ha aller, aller siste kamera, men stopper opp når jeg har fått noe som er godt nok og som passer meg. Jeg velger å tro på dette, samtidig som jeg vet at kjærlighet gjør blind.

Mer om Henri Cartier-Bresson

Mer om Vivian Maier.

Pentax 6×7: Big (cameras) are beautiful

Noen av mine kameraer: I flere år drev jeg et reklamebyrå, der foto var en svært viktig del av mine oppgaver. Dette var i den analoge tiden. I ny og ne var det behov for virkelig skarpe bilder til store forstørrelser. I studio hadde jeg en velbrukt Mamiya RB67. Men den var for tung og klumpete til utendørsbruk. Løsningen ble en Pentax 6×7.140929_x10_018

Pentax 6×7 var/er en kraftig forstørret utgave av et standard speilreflekskamera. Filmformatet som jeg brukte var 120, og med bilder på 6×7 cm ble det 10 bilder pr. rull. Det gikk mye i Ektachrome, altså diasfilm.Ektachrome-film120

Før anskaffelse av kamera sjekket jeg nøye kvalitet og driftssikkerhet, og dette kameraet fikk ubetinget gode skussmål fra folk i bransjen: «En skikkelig arbeidsgamp».

Jeg kjøpte hus med det klassiske trehåndtaket (høyst nødvendig siden bare huset alene veier 2,3 kilo), en makronormal på 135 mm, en 55 mm vidvinkel og en 300 mm tele. Pluss noen mellomringer og annet småtterier, og det hele fikk plass i en flott aluminiumskoffert. Det må ha kostet en formue.

Jeg mener å huske at kameraet for det meste ble bruk til fotografering fra fly. Jeg stakk linsa ut av ei glugge mens min faste pilot fløy «på tvers» slik at jeg i stor grad unngikk vingen på min side. Det ble skarpe fine bilder av slikt. I historiens lys skulle jeg bare tatt enda flere slike flybilder.

Pentax 6×7 ble introdusert i 1969. I 1976 kom en litt modifisert modell som kunne låse speilet. MU var typebetegnelsen (mirror up). Så kom Pentax 67 i 1989 og Pentax 67 II i 1998.

Jeg kjøpte min Pentax 6×7 om lag i 1982. Jeg har ikke hatt hjerte til å skille meg av med dette utstyret. Hvis jeg skulle finne på tanken, så ser jeg at et kamera i bra skikk og med et par linser i dag går for om lag 800 dollar (ca. 5.200 kroner) på eBay – riktignok uten at budene synes å være spesielt mange. Men penger er ikke alt i denne verden. Gammel kjærlighet veier også tungt på vektskåla.

Merkelige fotografer

Vi fotografer kan være nokså merkelige. Jeg snakker for meg selv. Mye kan nok være nokså omtrentlig, men når det gjelder det fotograf-tekniske, må liksom alt stemme.

Jeg abonnerer på et engelsk fotoblad. I hver utgave kommenteres en film der en fotograf er en av rollefigurene. Hvis en skuespiller svimer rundt på lerretet 1,5 time og liksom skal forestille å være proff fotograf, uten tilsynelatende å vite opp-ned på et kamera, eller behandler kameraet på en amatørmessig måte, så blir hele filmen slaktet. Lite troverdige greier! Dårlig film!!

Jeg er helt på linje. Den eneste filmen i denne kategorien som får ståkarakter (og vel så det) er trolig Antonionis kultfilm «Blow Up».

Blow-Up-4
David Hemmings hadde rollen som fotografen i Antonionis film «Blow Up».

Kriminalroman
Det samme gjelder innen litteratur: For noen år siden fikk jeg sterkt anbefalt en kriminalroman: Den handler om en slags privatetterforsker som blant annet har som levebrød å avsløre menn som har damer på si’, der hustruen er oppdragsgiver. I et tidlig kapittel ligger han med sitt proffe kamerautstyr på toppen av en høy klippe og skal fotografere et par på dekket til en båt som ligger ankret opp inne i en fjern vik. Og for å si det slik: De to om bord i båten spiller ikke Ludo.

Her drar etterforskeren høyt oppe på klippen frem sin lange 200 mm telelinse. Stopp litt her, og les denne setningen en gang til! 200 mm!! Det var her det skar seg for mitt vedkommende. 200 mm linse fra en fjelltopp, du liksom. Hva i allverden slags tull var nå dette: Mest trolig ville minst en 400 mm linse være en absolutt nødvendighet for å få et noenlunde fellende fotografisk bevis. Jeg la boka fra meg og tok den aldri opp igjen. Hvis man bommer på så «vitale» detaljer, hva kan man vente seg videre?

Bommet på 1 cm
Og så til sist en selvopplevd historie der det ble en eneste centimeter som utgjorde forskjellen på suksess og fiasko.

Pentax_6×7_MU
Pentax 6×7 kamera med håndgrep (laget av tre!).

For mange år siden hadde jeg en fotojobb for et litt spesielt internasjonalt firma under oppstart. De produserte pregemaskiner for verdensmarkedet. Målene var store og hårete. Jeg tok alle produktbildene med Pentax 6×7 og på dias, dvs. 120-film. Man ønsket brosjyrebilder i maks kvalitet og da gjaldt bare storformat dias. Bildene ble helt greie og slik produktbilder skulle være den gang: Studiofoto med mange blitser påsatt softbokser, og med blender 22 for å få maks dybdeskarphet.

Dette firmaet ansatte etter hvert en salgssjef. En dag dukket det opp en verdensvant Stockholmare med olje i håret og høy sigarføring. Han skulle selge produktet world-wide, og hadde etablert seg med leiligheter i Asia, Mellom-Europa og USA. Han var dødsproff. Ble det sagt. Og hadde store krav til perfekte bilder.

På vårt første møte skulle vi gjennomgå alle produktbildene. Jeg la frem monterte 6×7-dias. Han skulle se på bildene på et stort lysbord.

-Jävlar, sa han, tydelig imponert over bildene og kvaliteten, – har du en «bladare»?

530px-Hasselblad_1600F
En av de klassiske Hasselblad-kameraene.

I løpet av 1/1000 dels sekund forsto jeg at han var en stor bløff. Hvilket det nok etter hvert viste seg at han var.

På svensk betyr «bladare» det samme som Hasselblad: Det legendariske kameraet til Wiktor Hasselblad, brukt av fotografer som eksempelvis Morten Krogvold og Rune Johansen. Kameraet var også lenge en del romprogrammet til NASA. Det var for eksempel med en spesialbygget Hasselblad at de første bildene ble tatt på månen.

Alle som har litt peiling på profesjonell foto vet at et Hasselblad tar bilder på 120-film og i format 6×6 cm. De bildene jeg viste frem var 6×7 cm. Det var den ene centimeteren som avslørte «eksperten».

Så lurer du kanskje på hvordan det gikk med firmaet og alle maskinene? Jeg fikk heldigvis penger for bildene mine. Litt senere gikk firmaet konkurs, og holdt på å ta med seg flere underleverandører i dragsuget. Og svensken forsvant som dugg for sola.