Fra mitt album: Sangeren Nordsjø og Nikon F

Som tidligere fotojournalist har jeg intervjuet og fotografert mange mennesker. De fleste er nok glemt for lenge siden – på godt og vondt. Men noen sitter igjen. Dette er en av dem. Strengt tatt handler denne bloggen om to bautaer.

Det kan ha vært i 1979 jeg ruslet opp de ekkofylte gangene i et leilighetskompleks på Frogner i Oslo, og ringte på døra til Egil Nordsjø og hans kone. Jeg skulle lage en reportasje om ham til avisen Fremover i Narvik. Den da vel 70 år gamle bass-sangeren og sangpedagogen hadde sin oppvekst i byen, og han var senere en av grunnene til at Narvik i en lang periode hadde årlige operaoppsetninger. Hans far, Peter Nordsjø, var også en drivkraft i byens musikkliv og spesielt innenfor korsang. Han er udødeliggjort med en statue i kirkeparken, reist av korvenner.

Varmt møte
Det ble et svært hyggelig møte med to stillferdige, fine og varme mennesker. Etter at artikkelen sto på trykk fikk jeg et brev fra Egil Nordsjø der han takket for en fin artikkel, og la til at jeg alltid var velkommen tilbake. Noen tid senere fikk jeg et brev fra hans kone der hun fortalte at han var død, men hvis jeg var på de kanter var jeg velkommen innom på besøk.

Jeg husker selvsagt de to. Jeg husker også i noen grad leiligheten, selvsagt preget av to eldre mennesker. Men den var ikke som hos de fleste andre. Veggene i entré og stue var dekket fra tak til gulv av bilder, malerier og trykk. De aller fleste var fra kunstnervenner. Kunstneriske opptredener på vernissasjer og lignende ble tydeligvis ofte honorert in naturalia, og det må ha vært en del slike. Svært mange bilder hadde en påtegnelse, som for eksempel: «Til Egil fra NN med takk for vakker sang».

Intervjuet ble gjort ett års tid før han vandret. Han hadde flott hvitt hår, og jeg plasserte ham ved flygelet som fylte store deler av inngangspartiet i leiligheten. Det var motlys inn fra vinduet som jeg brukte for å skape liv i håret. Jeg brukte en blits som ble kjørt i taket bak til venstre. Ansiktet og den grå jakken fikk nok lys, mens gulvpartiet ble noe undereksponert, med desto mer jobbing i mørkerommet som resultat. Han satt rak i ryggen, som en bauta, og var åpenbart vant til å bli fotografert. Han valgte selv å se litt opp og ut av bildet, og ikke rett inn i linsa. Med lav kameravinkel ble det akkurat det bildet jeg ville ha.

Nikon F
Tidlig i 1970 kjøpte jeg mitt aller første Nikon med den klassiske lysmåleren på toppen. Like etter kjøpte jeg en brukt 28 mm, også den fra Rude Foto i Oslo. Blitsen var trolig en Metz stavblits. Bildet av Nordsjø ser ut til å være tatt med denne kombinasjonen. Dette huset fulgte meg i mange, mange år, helt til jeg kjøpte neste kamerahus, et Nikon FE i ca. 1982. Den gamle F-en har hedersplassen i et glass-skap på kontoret mitt. Og hvis jeg vil kan jeg bruke den over 40 år gamle 28 mm-linsa på mine digitale kameraer.

Bildetekst: Nikon F med lysmåler og 28 mm linse.

• Fakta: Nikon F ble introdusert i 1959 og ble produsert fortløpende til 1973 da det ble erstattet av F2. Fotomic FTn lysmåleren kom i 1968. Du kan lese mer om F-modellen her.
• Og vil du vite mer om Egil Nordsjø kan du lese litt her.

Reklame

Wilse: Han fotograferte Norge på kryss og tvers

Hvis du har et snev av interessert for norsk fotohistorie, kan du knapt ha unngått å støte på navnet Wilse. Få personer har lagt etter seg et så omfattende fotohistorisk materiale som han.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Bildetekst: Tre bilder i serie. To er tatt av Wilse, og hentet fra Nasjonalbibliotekets samlinger. De viser ei bro på Ofotbanen – ei bru med en helt spesiell historie. Men i denne sammenhengen er det viktigst å bemerke hvor han klatret med sitt utstyr for å få de rette motivene.  

Anders Beer Wilse (1865-1949) emigrerte til USA i 1884 der han som jernbaneingeniør og karttegner lærte seg å ta i bruk foto som hjelpemiddel. I 1897 etablerte han seg som fotograf i Seattle. Forretningen gikk godt, men han og familien flyttet likevel tilbake til Norge i 1901. Her startet han fotografisk forretning i Christiania. 25 år senere ble han tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull!

Hva hadde denne driftige mannen foretatt seg i disse årene som fortjente en slik utnevnelse?

Hele Norge
Den ekstremt korte versjonen er at han hadde fartet hele Norge på kryss og tvers utallige ganger med sitt fotoutstyr. Han hadde på sine reiser fotografert byer og bygder, og med det dokumentert en viktig periode i norsk historie.

Wilse hadde en enorm produksjon. Når man ser på antall bilder han tok, hvor bildene er tatt, under hvilke omstendigheter, og når vi vet at det utstyret han benyttet veide en del kilo, så er det mildt sagt imponerende.

Oppstilte motiver
Wilse var både en dyktig fotograf med sans for gode komposisjoner. Men han var også en flink forretningsmann. Han visste hvilke motiver som solgte godt, både for innramming og som postkort. Hans bilder blir ikke mindre interessante av den grunn. Men både fotohistorikere og folk flest må selvsagt ha i mente at et motiv som eksempelvis «Budeier utenfor Seteren», der vi ser staselige bunadskledte unge damer foran en seter og med et antall kyr dandert vakkert omkring, nok ikke akkurat representerte hverdagen til fjells i gamle dager.

I en periode holdt Wilse også en rekke lysbildeforedrag over store deler av landet. Bildene var håndfargede positive glassplater. Mange av disse foredragene var i regi av Den Norske Turistforening.

Se på nett
Etter at Wilses fotoforretning ble lagt ned, ble fotoarkiv på i alt ca. 200.000 negativer solgt. Det er i dag delt mellom mange museer og samlinger. Norsk Folkemuseum har den største samlingen med knapt 90.000 negativer.

På det største fotonettstedet her til lands, foto.no, finner du en utvidet artikkel om Wilse.

Dette er stor kulturhistorie. Mange av bildene til Wilse er tilgjengelige på nett. De er verd en studie. Ta en titt i Nasjonalbibliotekets samlinger for å se om Anders Beer Wilse har vært på din kant av landet. Sjansen er svært stor for det.

I Nasjonalbibliotekets samlinger finner vi blant annet mange bilder fra Narvik over en periode på mer enn 50 år – fra 1898 (hvis dette årstallet stemmer da?) til etter andre verdenskrig. Muligens er ikke dette aldeles uforståelig sett i lys av byens noe spesielle historie: Fra å være et par gårdsbruk innerst i ei bukt like før forrige århundreskifte, ble det på få år etablert et helt bysamfunn rundt anlegget for utskiping av jernmalm fra svenske gruver ved Kiruna. Og videre: Under andre verdenskrig foregikk det mange og dramatiske krigshandlinger i Narvik – nettopp med bakgrunn i ha kontroll med jernmalmskipningen.

Bildetekst: De to bildene nedenfor er fra Narvik havn

For en som er lokalkjent er det interessant å se hvilke bilder han tok. Det kan se ut som om mange bilder nok er tatt mer for å dokumentere, enn for å være salgbare postkort.

Hvis du er interessert i bildeanalyse for å finne ut hva bestemors album egentlig handler om, så kan jeg anbefale en populærvitenskapelig bok, skrevet av Anna Hele Tobiassen: På talefot med fotografiene våre. Spartacus forlag.

Spennende bilder med telelinser

 

La meg slå et slag for telelinser. Nå som det begynner å lysne i Norge, ikke minst i min del av verden, vil de fleste kunne fotografere med telelinser selv om de ikke er av de aller lyssterkeste. Her er derfor dagens anbefaling: Ta deg en fototur – kun med ei kraftig tele på kameraet ditt. Og med «kraftig tele» tenker jeg på alt fra 200 mm og oppover.

Det er en slags herlig befrielse å fotografere kun med ett objektiv, spesielt hvis du er av typen som vanligvis går rundt med hele arsenalet av linser i fotoryggsekken og dermed svir av en masse energi ved hele tiden og vurdere å skifte objektiv alt etter hvilket motiv du ser. Jeg kjenner godt til akkurat den typen. Jeg er der selv. Men av og til hender det at jeg kun tar med meg ett hus og ei telelinse. Punktum.

Jeg vet at noen foretrekker å la denne ene linsa være ei såkalt «normal-linse», kanskje et sted mellom 35 og 55 mm, og gjerne så lyssterk at du får litt bokeh (eller softet bakgrunn). Fordelen med å ha pålagt deg denne form for selvsensur ved kun å ha ett objektiv på kamera, er at du kan konsentrere deg om denne ene oppgaven, og slippe å tenke på andre motiver og andre linser.

Men denne gang handler det altså om telelinser: Hele hemmeligheten er at du må ta på deg «imaginære kikkertbriller» og lete etter mønstre, former og farger som kan bli bra når de blir isolert fra alt det andre, «klemt sammen» slik et teleobjektiv gjør.

Hvis du søker på nett vil du kunne finne noen artikler om telelinser, ofte teknisk orientert. Det tenker jeg ikke si så mye om her. Moderne telelinser med ulike former for vibrasjonsdemping gjør at du i noen grad kan legge stativet hjemme. Men med eldre linser uten vibrasjonsdemping, og kanskje lyssvake (=rimeligere) linser (som du på toppen av alt bør blende ned et par hakk ekstra for å få skarpe bilder), kan det være smart å ha med seg et godt stativ. Hvis du må blende ned for å få god dybdeskarphet i for eksempel i ei lang husrekke, vil også et stativ være på sin plass. Alternativet er selvsagt å bevisst spille på liten dybdeskarpheten ved å benytte stor blenderåpning.

Teleobjektiver krymper avstander og lager perspektiv som vi ikke ser til daglig. For mange år siden tok jeg et coverbilde til ei lokalhistoriebok med ei kirke, og i bakgrunnen en pyramideformet fjelltopp. To spir med andre ord. «Problemet» var at fjelltoppen lå mange, mange mil innover en fjord. Utgiveren fikk litt pepper fra enkelte som trodde bildet var manipulert: Vi har bodd her i alle år, og aldri sett det fjellet der! Det bildet jeg snakker om her var i den analoge tiden, men det digitale bildet over her er samme kirke og samme fjell. Heller ikke dette er manipulert.

Men ellers liker jeg nok best å isolere elementer, og forsøke å finne mønstre eller farger når jeg går på jakt med telelinsa. God jakt til deg også.

Bildetekster: To av disse bildene viser fjerne elementer på en litt spesiell måte: Plutselig er et hytteområde på den andre siden av fjorden kommet med på et bilde av toppetasjene på et hotell. Kirka og fjellet er omtalt. Mest spennende synes jeg nok det er å finne mønster som på husrekka på kaia i Svolvær eller de like husene nedover ei gate i hjembyen.

 

Forsøk å foto-dokumentere hverdagshendelser

I løpet av de siste få ti-årene har handelsvirksomheten i de fleste norske byer endret seg dramatisk. De små forretningene er i hovedsak borte. I stedet har vi fått kjøpesentra. Her kommer 10.000-kroners-spørsmålet: Hvor mange bilder tror du finnes fra disse småbutikkene? Jeg tror du tipper svaret.

Javel, gjort er gjort, og spist er spist. Så er det ikke noe å gjøre med det. Smilende damer bak disker og med hyller fulle av knapper og glidelåser – de er borte og ingenting ble dokumentert. Eller: Kan vi lære litt av det som skjedde og gjøre det beste ut av situasjonen i dag? Mitt råd: Start nå!

Kamera med overalt
Som enhver fotograf føler jeg meg naken uten et kamera. Om det ikke dingler over skuldra, så har jeg i det minste ett i lomma eller i veska. Og jeg har et kamera med meg nesten over alt. De bildene du ser her er ett eksempel på dette: Vi skulle reise til India og hele familien trengte påfyll av diverse vaksiner. Jeg tok med min Nikon D300 med en 10-20 vidvinkel til helsestasjonen. Selvsagt spør man pent. Og min erfaring er at man nesten uten unntak får positive svar. Selvsagt også hos helsesøster Gun.

Både-og
Jeg vil tro at du også vil klare å kombinere bra bilder med å være en støttende pappa både før, under og etter nålestikket. Det ble en spennende serie bilder, som både fant sin plass i familiealbumet og som siden ble brent på en samle-DVD for arkivering i vårt museum. Kjekt å kunne ta frem om 50 år: «Tenke seg til – slik tok man vaksine i 2012». Og – det er nesten det morsomste med det hele: Svært ofte opplever jeg at personer i ulike yrkesgrupper ikke har ett eneste brukbart bilde av seg selv på jobb. Gun er pensjonist nå, og de bildene du ser her er om lag de eneste hun har av seg selv i en jobbsituasjon etter et langt yrkesliv (selvsagt sender man et utvalg bildefiler på epost til den som blir fotografert).

Mange muligheter
Jeg har tatt bilder hos tannlegen min, på bilverkstedet jeg bruker, i røntgen, på legebesøk, i vårt nær-supermarked, osv. På bilverkstedet fotograferte jeg alt fra salgsavdelingen til oppstilte nybiler og bruktbiler, og til biler som ble skrudd på. I Lightroom er det svært eenkelt å legge inn en passe lang låt i MP3-format, og så lage et lite lysbildeshow med overtoning og musikk i et format som lar seg spille av på alle PCer. Jeg ga en slik bilde/musikk-DVD til sjefen, og ba ham ta det frem på julebordet om fem eller ti år. Og jeg garanterte suksess!

Du får sjelden nei
Nå vil jeg tro at en del vegrer seg for å spørre om lov til å fotografere, og kanskje noen til og med synes det er flaut. Etter mange år som fotojournalist har nok jeg mistet en del hemninger i forhold til å spørre om både det ene og det andre. Men mot deg opp, ta med kamera, spør (selvsagt får du et ja), knips – så bidrar du til å ta vare på et stykke kulturhistorie du også.

Bildetekst: Bildeserien viser hele prosedyren fra ankomst og personalia-sjekk, til litt diskret opptrekk av sprøyte, så selve stikket (kamera i høyre hånd og venstre hånd til trøst), så drikkevaksine etterpå, litt hyggeprat og til sist de obligatoriske 20 minuttene på venteværelset før man får gå.

Ikke bruk linsedeksel

I en av mine etter hvert mange fotobøker anbefaler forfatter Scott Kelby å ikke bruke linsedeksel, dvs. deksel foran fremre linseelement. Han kaller det «aldri-klar-dekselet» fordi man med dette på, før eller siden er garantert å miste det magiske «once-in-a-lifetime»-øyeblikket. Også mange andre gode motiver har forsvunnet som dugg for sola mens den stakkars fotografen har fomlet med å fjerne linsedekselet.

Hvis du er redd å få riper på frontfilteret eller på linsa, så sørg i stedet for å ha en solid beskyttende solblender fast montert på linsa.

Bildetekst: Bytt ut «aldri-klar-dekselet» med en solid solblender. Mye smartere. Men legg merke til at denne solblenderen virkelig er laget for å tåle en støyt. Se på godstykkelsen! Denne følger selvsagt med linsa. Den koster i løs vekt 495 kroner. 

Alltid beredt
Som gammel reportasjefotograf kan jeg ikke si meg mer enig. I min kameraryggsekk ligger det alltid minst ett kamerahus med ei påsatt standard-linse (24-70 eller 18-55, hhv. FX og DX-brikke). Disse linsene har ikke noe deksel foran, men de har en solid solblender av metall. Kameraet er forresten stilt inn på P-modus og er som regel innstilt på ISO 200. På denne måten vil jeg med stor sannsynlighet få et brukbart bilde på direkten, uten noe som helst fomling og innstilling. På de andre linsene i ryggsekken er det linsedeksel foran, og selvsagt er det linsedeksel bak på alle mine linser.

Flere bruker solblender
Heldigvis ser jeg flere og flere som bruker solblender på nå for tiden. En solid solblender beskytter som nevnt linsa mot riper og skader, og – ikke minst – den forhindrer strølys, og ikke bare fra sol og kraftig motlys. Dette bidrar til klarere og skarpere bilder.

Konklusjon, så langt: Ha kamera skuddklart. Uten linsedeksel.

Skuddklart kamera
En bekjent av meg, fotograf Arnulf Husmo, som i sin tid drev Husmo-foto, var en slags moderne Anders B. Wilse med hele Norge som arbeidsområde. Han fortalte meg en gang ei historie om det å ha skuddklart kamera. Det vil si: Historien handler om det å ikke ha skuddklart kamera, og hva det kan medføre.

Han satt med sitt Pentax 6×7 og ei lang tele ved en Vestlands-foss. Noen sportsfiskere rodde frem og tilbake nedenfor fossen. Målet var å få et bilde av fiskerne i båten og laks som hoppet, eller laks som gikk på kroken og laget leven under fangsten. Action med andre ord. En Pentax 6×7 går på 120-film, og du får 10 eksponeringer der diaset ikke uventet blir 6×7 cm. Det er/var nydelig kamera og en solid arbeidsgamp (har maken på loftet!). Han ventet. Og ventet. I ny og ne så det ut til å skje noe der ute på vannet, men nei. Det ble derfor en del bomskudd… 8 bilder, 9 bilder, 10 bilder… Dermed var hele rullen eksponert og det var klart for å skifte.

Så kom laksen!
Og mens han sitter der med kamera på fanget og er i ferd med å legge inn ny filmrull i kameraet, så kommer det en laks opp av vannet. I slow motion. Den er enorm, den hopper høyt og den heeeenger i lufta i flere sekund. Så faller den ned med et plask og er søkk vekk.

Bildet (altså det med stor B) var definitivt borte: Det som kunne prydet brosjyrer fra Innovasjon Norge og Norsk Turistråd, det som kunne bragt solid lønnsomhet i de mange timene med venting. Det var da Arnulf lærte seg en ny teknikk: Når han skulle skifte film, snudde han seg med ryggen til motivet. Han ville ikke seg selv så vondt som å se hva han ellers kunne gå glipp av.

Enklere, men…
For oss digitalfotografer er det enklere. Sørg for å ha nok strøm på batteriet og en stor nok minnebrikke. Og plukk av linsedekselet.

Bør du forsikre fotoutstyret ditt?

Har du sikret deg økonomisk dersom fotoutstyret ditt blir stjålet, faller i havet eller ramler utfor en skrent og ender opp som vrak? Mange vil være godt nok dekket av en vanlig innboforsikring. Men for noen kan det være lurt å sørge for ekstra forsikring av fotoutstyret sitt. Og for atter andre igjen må det blir en kost/nytte-vurdering ut fra risiko om man skal velge å ta et tap selv eller betale en forholdsvis dyr forsikring.

Bildetekst: Et trist syn. Så galt kan det gå når et kamera faller syv meter rett ned i bakken.  Foto: Morten Lyngroth, Lyngroth Foto, Oslo.

Om du bør ha forsikring eller ikke, kommer mye an på hvilken type fotograf du er: amatør, halvproff eller proff. Det kommer også litt an hvor dyrt utstyret er og hvor stor risikoen er. For mange vil den ultimate risikoen være å miste sitt lommekamera med en verdi på et par tusenlapper over båtripa på hytta. For andre kan det stadig vekk være en risiko å miste sitt Nikon D4 med ei linse til 20.000 kroner ut av ei åpen helikopterdør. Og selvsagt er forsikringspremien proporsjonal med risikoen.

Også denne gang finner du hele artikkelen på norges største nettsted for fotografer, foto-dot-no.

Viktig å ta historiske bilder. Også.

Hvis du har fulgt med denne bloggen noen tid, vil du kanskje ha lagt merke til at jeg er i overkant interessert i historiske bilder, eller mer presist: Bilder som har og/eller kan få historisk verdi. Jeg leverer blant annet bilder jevnlig til mitt lokale museum. Du kan også gi et bidra til historien, og sikre deg at noen av dine bilder får «evig liv»!

De to bildene du ser her er tatt på samme sted og samme årstid. Det ene tatt om lag i 1983, det andre i 2013. Nå tror du sikkert at det er det eldste bildet som har størst historisk interesse. Feil. Det er trolig det nye bildet. Hvorfor: Om 10 eller 30 år er også dette blitt «historisk» i vanlig forstand. I tillegg er det et spesielt forhold som gjør at dette bildet faktisk er historie også i dag.

Bildetekst: Et industri og kai-område i Narvik fotografert ca. 1983. (Foto: Harald Harnang)

Samme motiv 30 år senere, nå med den første malmbåten på over 100 år som lastes for et annet gruveselskap enn LKAB. I tillegg (knapt synlig fra denne vinkelen) er at dette området på disse 30 årene vel er blitt dobbelt så stort takket være utfylling av masse, og at vi her også har fått et stort logistikk- og lagerområde. (Foto: Harald Harnang)

Alt var interessant
Dagen i dag er historie i morgen. Det er mer enn en floskel. Etter å ha drevet et reklamebyrå i mange år, satt jeg for noen år siden med noen tusen uaktuelle, halvgamle bilder i form av monterte dias i to store dias-skap. Motivene var fra bedrifter, produkter, personer, interiør, flyfoto, o.l., altså bilder som var tatt for å brukes i ulike brosjyrer, dias-serier, og lignende. Dette var bilder som den gang bare var ca. 10-15 år gamle. Vårt lokale museum hadde da en person ansatt for å jobbe med en stor kommunal fotosamling. Han kom for å se på bildene. Han ble borte i timevis. Da han kom opp fra kjelleren, spurte jeg om han fant noe av interesse. Ja, svarte han. Hvor mange, spurte jeg. Alt, svarte han. Der og da ble jeg oppmerksom på verdien av historiske bilder.

Museum med interesse
Nå er jeg heldig som har et lokalt museum med ei stor bildesamling, og med folk som har interesse for historiske bilder. Jeg deponerte dias-samlingen min der, med en skriftlig avtale om bruk, copyright og eiendomsrett til bildene. Det er viktig. Jeg eier bildene og har copyright. Museet kan bruke bildene i museal sammenheng, med min godkjenning og min fotobyline.

Fotostafett
Få år senere fortsatte jeg en stafett i regi av museet. Det gikk/går ut på å fotografere samme motiv med mange års mellomrom. På museet hang en permanent utstilling av bilder tatt lenge før krigen og samme motiv tatt på 70-tallet. Nå ble samlingen komplettert med samme motiv fra samme standplass og med samme bildevinkel ca. 30 år etter. En interssant og trivelig jobb i løpet av noen dager en sommer.

I tillegg forsøker jeg nå å fotodokumentere områder i lokalsamfunnet der det skjer, eller er planlagt å skje, ei utvikling. Dette med tanke på å se forandringen om X antall år.

DVD
Fra tid til annen brenner jeg en DVD med bildeserier som jeg gir til museet. I tillegg til bildefiler ligger det også her et tekstdokument som forklarer hva dette er, samt relevante fakta. Og hvis det er viktig, er bildene geo-tagget, dvs. at kartkoordinat fra GPS er lagt inn i bildefilene. Også dette kan være viktig for ettertiden.
Og, bare for å ha det sagt: Jeg fotograferer ikke bare slike bilder som jeg nevner her. Her går det i alt fra landskap og makro, til mer kommersielle «brosjyrebilder», pluss oppdragsfoto i alle mulige varianter. Dette er en hyggelig sideaktivitet.

Ta kontakt
Jeg vet ikke om du er like heldig å ha et slikt museum der du bor, men hvis du ser verdien i den type fotografering jeg (også) holder på med, så kan det være smart å ta kontakt med ditt lokale eller regionale museum for å diskutere hva du har lyst å dokumentere, om dette er interessant og eventuelt hva museet gjerne vil ha dokumentert. Her kan du få mange spennende oppgaver og få innpass i miljøer du neppe hadde drømt om.

Og bare for å ha sagt det også: Du må ikke regne med å få gods og gull for den jobben du gjør. I høyden en bunke Dvd-er i ny og ne som du kan brenne bildene på. Belønningen ligger på et helt annet nivå. Og for meg er det aldeles greit.