Enten eller – eller både og

Hva gjør du når du velge eksponering: Enten korrekt forgrunn eller korrekt bakgrunn/himmel. Av og til kan du nemlig ikke få både i pose og i sekk.

Fuji X-E3, 10-24@10mm, f:7,1, 1/80 sek, ISO 250

Du står der på stranden og ser en flott sørhimmel: Hvis du måler eksponeringen på det gyldne partiet rett over fjellene, så blir himmelen så flott som den må være, mens fjellene og forgrunnen blir undereksponert. Måler du derimot eksponeringen etter forgrunnen blir himmelen selvsagt utbrent og hvit. Hva gjør du da? Det er jo himmelen og speilingen i vannet som er det viktigste elementet i bildet.

Et kamera er nemlig (ennå) ikke like intelligent som øynene dine, som klarer å justere iris så kjapt at du både kan se den perfekte himmelen og likevel med god tegning i fjellene med forgrunn. Tilnærmet samtidig.

En mulig løsning er HDR, dvs. at du (med kamera på stativ) tar et antall like bilder men med ulik eksponering, og så får du Photoshop eller tilsvarende program til å hente det beste fra hver eksponering og sette det hele sammen til ett bilde.

Men der og da, uten stativ, var valget enkelt. Bildet over her er så å si rett fra boksen. Muligens bare med en svak avtoning på himmelen.

En variant finner du under her, der et tre med sine nakne greiner blir forgrunn i bildet.

Fuji X-E3, 10-24@10mm, f:7,1, 1/160 sek, ISO 200

Siste variant, og mulig løsning på problemet, kommer nederst, med gresstuer i forgrunn. Målet var å unngå utbrente eller overeksponerte områder i henholdsvis himmelen og i forgrunnen, slik at det var mulig etterpå å justere bildet i Lightroom. Det er bra forskjell på originalen fra kamera, og det du ser her. Himmelen er tonet mye ned, og forgrunnen er tilsvarende lettet opp.

Treffer du på eksponeringen så kan dette gå bra, men spesielt om du fotograferer i jpg, så er marginene svært små: Litt for mye nedtoning av himmelen i etterbehandlingen, og du vil se små firkantede områder som et resultat av av jpg-komprimeringen. Skal du få bra bilder og ha mer kontroll over etterarbeidet, bør du absolutt fotografere i RAW.

Fuji X-E3, 10-24@10mm, f:7,1, 1/75 sek, ISO 250

Om blender og tid – og motorsag

Av og til er det ikke godt nok bare å kunne stille inn blender, tid og ISO. Av og til må man gå hardere til verks. Som for eksempel å bruke motorsag. Det er det dette blogginnlegget skal handle om. Men også å gi seg f… på å gjøre det som er nødvendig for å få best mulig bilder.

Første eksempel: Jeg fulgte byggingen av Norge nest lengste hengebru, Hålogalandsbrua, med en byggeperiode på over tre år. Her kan du se bilder fra byggingen.

Ferdig bru, et dronebilder fra nordsiden. «Mitt foto-sted» befinner seg oppe i lia, litt over søndre tårn på dette bildet.

Tidlig i broprosjektet ønsket jeg å finne et sted der jeg kunne ha full oversikt over begge tårnbyggestedene, og senere bruspennet som skulle komme. Jeg fant «stedet» en halvtimes tur langs en tursti oppe i lia på sørsiden, og så nedover et stykke til en liten knaus. Hit bar jeg med meg mitt tunge og solide stativ, og ofte hele Nikon-ryggsekken med vidvinkel, normal og tele. Men noen ganger holdt med mitt lette Fujifilm X-E3 eller senere det nyere og litt tyngre Fuji X-T2.

Fuji X-E3, 18-55@35mm, f:7,1,1/680 sek, 200 ISO.

Etter ett års tid her oppe begynte ei grein på et av trærne nede i lia å «vokse seg» inn i bildefeltet mitt. En dag tok jeg derfor med meg ei lita greinsag og «klatret» nedover. Det vist seg da at den «lille greina» var ikke så lita som antatt. Den sto derimot fast på en solid stamme, 4-5 meter oppe i lufta, og opp dit kom man ikke ute videre. Det ble ingen enkel sak å fjerne hele treet, men etter vel en times slit med saga falt det endelig. Resten av byggeperioden var uten slike forstyrrelser.

Eksempel nummer to: Jeg fulgte også byggingen av en cruise-kai.

Queen Elisabeth ble første cruisebåt som fikk åpne Narvik havnevesens nye cruisekai. Nikon D700, 24-70@38 mm, f:14, 10 sek, ISO 250.

Kaia skulle innvies sammen med storfint besøk av selveste Queen Elisabeth, 294 meter lang og 32 meter bred. Jeg ønsket selvsagt å få tatt bilder av hele båten og hele kaia. Men det var ingen enkel sak. Det naturlige stedet for fotografering litt ovenfra var overgrodd av trær. På en adkomstvei til et hus som ligger litt for seg selv i lia ovenfor havna var det imidlertid en viss mulighet. Men også her kom greiner og til dels hele stammer i veien.

Ved en anledning antydet jeg problemet med trær til han som bor i huset borti lia. Bare et par dager senere lå det en melding på Messenger om at lia nå var «rensket» i en høvelig sektor, og utsikten var klar. Makan. Det er fortsatt den dag i dag et åpent spørsmål hvordan i all verden han klarte å felle trær i en stupbratt skråning – uten sikring og klatresele. Men sikten var nå klar, og mitt gode gamle Nikon D700 fullformat gjorde jobben.

Moral: Ikke nøy deg med det neste beste bildet. Gå for det beste, selv om du må bruke både sag og motorsag. Og så hjelper det å ha en hyggelig bekjent – som også er dyktig fotograf og forstår problemene.

Det snodige fisheye-objektivet

Bilder fra mitt arkiv: For herrens mange år siden må jeg ha kjøpt et Soligor fisheye forsatsobjektiv. Det er en snodig sak der man stiller inn hvilket objektiv man bruker i bunn. Ellers fungerer den som vanlig med blenderinnstilling. Den har fulgt meg i om lag 50 år, men den har nok i all hovedsak stått på hylla.

Man kaster ikke sånt. I verste fall selger man det for noen hundringser, men så vet man jo aldri når slikt kan komme til nytte. Kanskje… Og så blir den liggende der da.

Jeg vil tro at det var dette utstyret som ble brukt for å ta hovedbildet, tidlig på 80-tallet. Du ser mitt gode gamle Nikon F med en 50 mm normal, og så med fisheyen montert utenpå. Kameraet er legendarisk.

Jeg antar at bildet nedenfor ble tatt til en avisreportasje. Gudene må vite når og hvor, for av en eller annen grunn er de aller fleste detaljer rundt dette bildet blåst. Men jeg mener å huske en stillferdig kar. Han jobbet som håndverker (?) og bodde nok i byen hele uka på sin knøttlille «hybel», som vel var ei lita arbeidsbrakke. Så tok han bussen eller båten hjem i helgene – slik mange gjorde en gang i tiden.

Etter middag og en liten strekk, tok han frem sitt hobbyprosjekt: En modell av en nordlandsbåt. Skroget ser her ganske ferdig ut. Ut fra utstyret på benken kan det se ut som om båten er klinket. Makeløst. Her er noen tenger, noen limtvinger og en liten hobbyboremaskin. Til venstre en transformator, kanskje til boremaskinen og annet lavvoltsutstyr. På veggen er tegninger av den ferdig riggede båten.

Det var så ufattelig trangt der inne at selv ikke min 28 mm ble vidvinklet nok. Jeg må enten ha stått klistret opp i et hjørne for å ta bildet, men mest sannsynlig sto jeg i døråpningen. Jeg vil tro at bildevinkelen er tilnærmet 180 grader, og da må man opptre med stor varsomhet for å unngå å få med skotuppene og skyggelua.

Fungerer så denne linsa i dag? Rent teknisk er svaret ja. Jeg satte den på min Fujinon 35 mm 1,4 med Ø52mm og – joda – det ble bilder av det – men med en kantskarphet som er til å gråte av. Med litt eksperimentering og med å krype godt ned i blenderåpning kan det kanskje hende at kantene blir sånn passe skarpe. Men hvis jeg (eller du) en dag skulle få reelt et fisheye-behov, så ville jeg nok foreslå å spandee knapt 4 000 kroner på for eksempel en Samyang 8 mm f:2,8. Verden har gått fremover på 50 år, hvertfall på objektiv-siden.

I mellomtiden får jeg leke meg litt med min gjenoppdagede fisheye, inntil den trolig blir satt inn i skapet igjen.

Foto-historie: Tøffe damer i en tøff tid

Denne gangen trekker jeg frem en amerikansk dokumentarfotograf og krigsfotograf ved navn Margaret Bourke-White (14. juni 1904 – 27. august 1971).  

Hun var angivelig den første kjente kvinnelige krigskorrespondenten og den første kvinnen som fikk lov til å jobbe i stridssoner under andre verdenskrig – noe som vel neppe er helt korrekt.

Margaret Bourke-White hadde en tidlig karriere som dokumentarfotograf i USA.

I 1941 reiste hun til Sovjetunionen akkurat da Tyskland brøt ikke-aggresjons-pakten. Dermed var hun den eneste utenlandske fotografen i Moskva under den tyske invasjonen.

Etter hvert som krigen utviklet seg, ble hun knyttet til US Army Air Force i Nord-Afrika, deretter til US Army i Italia og senere i Tyskland. Hun var flere ganger under krigshandlinger i Italia i områder med hard kamp.

Kvinnen som hadde blitt torpedert i Middelhavet, angrepet av Luftwaffe, strandet på en arktisk øy, bombardert i Moskva og trukket ut av et helikoptervrak, ble av staben hos Life-magasinet kalt «Maggie den udødelige».

Våren 1945 reiste hun gjennom et kollapsende Tyskland sammen med general George S. Patton, og fotograferte i den beryktede konsentrasjonsleiren Buchenwald. Hun sa senere at «å bruke et kamera her var nesten en lettelse. Det ble en liten barriere mellom meg selv og skrekkscenene foran meg.»

Margaret Bourke-White skrev etter krigen boka «Kjære fedreland – hvil i fred», et prosjekt som hjalp henne med å bearbeide brutaliteten hun hadde vært vitne til under og etter krigen.

Hun har blitt beskrevet som tøff, kalkulerende og ufølsom. Med den merittlista, så høres ikke det så aldeles usannsynlig ut. Men hun elsket katter.

Hvis du Googler litt, finner du mye mer stoff om «Maggie den udødelige». Stoff til denne artikkelen er i stor grad hentet fra Wikipedia.

***

La meg også få vise deg en annen tøff fotodame fra om lag samme tidsepoke: Lee Miller. Her er en velskrevet og god artikkel om henne fra NRK.no:  

Måne 1 og måne 2

Samme motiv, samme fjell, samme måne, litt ulik tid på døgnet, litt ulik kamerasetting – og to fullstendig forskjellige bilder.

Det er under slike omstendigheter at jeg ikke savner den analoge tiden. Den gang du måtte vente en ukes tid før dias-filmen kom tilbake fra labben, og du så realitetene midt i hvitøyet: Hadde du truffet med all din erfaring og litt snedige innstillinger – eller hadde du bommet.

Fortsatt er månefotografering mye erfaring, men med digitale kameraer har du tilnærmet 100 % kontroll over hvilke bilder du får. Legg merke til at jeg sa «tilnærmet». For fortsatt er det opp til deg å bestemme hvilket utrykk du ønsker deg, og det er i stor grad erfaringsbasert kunnskap.

1. januar 2021, månen går ned ved siden av Novatind.

Begge bildene er tatt med mitt favorittkamera, et Fuji X-E3 og med en 55-200 mm. Bildene er lett behandlet i Lightroom 6.

Det øverste bildet er tatt 1. januar 2021 kl 12:00. 200 mm, 1/250, ISO 400.

Det nederste bildet er tatt 12. desember 2019 kl 10:30. 128 mm, 1/15 sek, ISO 3200.

Om du skulle lure: Den litt spesielle fjellformasjonen til høyre på bildet over her heter Novafjell (1205, ifølge Norgeskart, andre steder er den oppgitt til 1281). Den spisse monolitten heter Novatind (1211). Fjellmassivet ligger i Tjeldsund kommune i Sør-Troms.
Ei nov er et utvendig hjørne på et hus, derav uttrykket «springe attom nova», eller «søke skjul». Den nesten ubestigelige Novatinden er resultat av et stort steinras i 1936. Store steinblokker raste helt ned på Novasletta, noe som førte til at bosettinga der opphørte. Orohačohkka er det samiske navnet på Novatinden, mens Orus er det samiske navnet på hele Nova

%d bloggere liker dette: