Stephen Shores amerika

«American Surfaces», den etter hvert legendariske boka fra midt på 70-tallet, er nå ute i ny og revidert utgave. Da boka kom ut første gang, må bildene ha vært ganske langt unna «main stream». Det vil kanskje noen fortsatt mene, selv i dag.

Utrustet med et 35 mm Rollei-kamera dro Stephen Shore på tidlig 70-tall rundt i USA for å dokumentere hverdagskulturen. Prosjektet ligner litt på Robert Franks fotoreise fra 1955 som endte i boka «The Americans». Men det ble kontroverser på ulike plan. Les artikkelen om Robert Frank, så forstår du.

Med sitt lille kamera (for å unngå «å se ut som en fotograf») ønsket han å utforske amerikansk kultur. Han valgte ut fire-fem elementer: Egne måltider, dag for dag. Motellrommene han bodde på. Foto av hovedgatene i de stedene han var innom, og vindusutstillinger til butikker. Og til sist arkitektur.

Prosjektet tok flere år. Senere gikk han over til større kameraformater. Shore var en «disiplinert» fotograf. Han jobbet med hvert motiv frem til komposisjon og innstillinger var korrekt – og så tok som regel bare ett bilde.

Stephen Shore (1945 – ) er en fotograf som tok spesielle bilder. Noen av dem er av typen «dette kunne jeg gjort selv» eller til og med av typen som du kan finne i Instamatic-albumet til tante Elfrida.

Jeg har imidlertid stor sans for disse bildene. Hva mener du?

Alle bildene her er selvsagt fra boka. Boka finnes blant annet på Amazon og koster 41 £, eller grovt sett 480 NOK, pluss frakt.

 

Her lenke til fotografens nettsted.

Bevegelig kamera

Normalt gjør vi vårt ytterste for å få så skarpe bilder som mulig. Men det er ikke gitt at dette gir de stiligste bildene. Noen ganger kan man gå helt i den andre retningen og ta virkelig uskarpe bilder. Sånt kan det bli kunst av. I alle fall kan man ha det litt moro.

Bloggfølgere vil muligens erindre at jeg i sommer har en virtuell fotoshoot gående med en kjenning som holder til sørafor i verden. Vi definerer ulike oppgaver, fotograferer etter beste evne, og «møtes» via Skype en gang i uka for å se og diskutere resultatet. Det har blitt et spennende prosjekt, ikke minst fordi man stundom må tenke utenfor boksen.

Foto: Jan A. Emilsen

Oppgaven denne gang var «in camera movement». Det vil si, jeg er ikke aldeles sikker på at dette er korrekt begrep for stillsfoto, men blås i det. Kanskje burde det hete «kamera-bevegelsesuskarphet». Man beveger ganske enkelt kamera og/eller linsa under eksponeringen. Kun dette er lov. Ingen snedig photoshopping i etterkant.

Dette er altså noe annet enn for eksempel de klassiske elvebildene tatt på lang lukkerhastighet, der elva har blitt til en flytende masse, mens naturen rundt er skarp.

Den enkle bruksanvisningen for kamera-bevegelsesuskarphet er å fotografere med låst ISO og gjerne med tidsforvalg, for eksempel 1/10 sek eller der omkring. Et gråfilter kan være greit å ha, slik at man kan forlenge lukkertiden noe mer.

Foto: Jan A. Emilsen

Så bør man utnytte motivet på optimal måte. Eksempel: Horisontale striper fotograferes gjerne med horisontale kamerabevegelser. Det kan kreve litt trening i å trykke av på rett sted. Øvelse gjør mester.

Har du zoom-linse(r) kan du zoome samtidig som du fotograferer.

I vår digital virkelighet ser du resultatet umiddelbart på LCD-skjermen, slik at du kan ta nye bilder til du er fornøyd.

Bildene du ser her er tatt på en liten foto-tur, denne gang med mitt Fuji X-E3 og påsatt fast optikk: 35 mm (tilsvarer 53 mm i fullformat, altså såkalt «normaloptikk»), og stort sett med tidsforvalg, alt fra ¼ til 1/30 se. Blenderen sto på Auto, og på en passe overskyet dag ble det i all hovedsak minste blender, f:16. ISO 200.  Noen bilder er helt bevisst overeksponert fordi jeg syntes dette ble stiligst (men også fordi jeg ikke hadde med gråfilter eller pola-filter).

 

Før og nå – et fotoprosjekt med gamle bilder

Denne sommeren gjennomfører jeg et egengenerert prosjekt: Bilder før og nå. På nett finner jeg gamle bilder, og så forsøker å ta nye bilder med om lag samme standpunkt og tilnærmet samme brennvidde. Interessant og spennende. Noe for deg også?

Bakgrunnen for dette er såpass enkel at jeg er med i en lokalhistorisk årbok-komité. Til bøkene trenger vi en del korte historier inklusive et par bilder. Da kan det være greit å ta utgangspunkt i interessante gamle bilder, og så lage tekster rundt de gamle og de nye bildene.

https://digitaltmuseum.no/ kan du søke etter 2,5 millioner bilder som ligger ute, mange i fenomenal oppløsning. Jeg søker også i digitalarkivet til vårt lokale museum. I første omgang klarer jeg meg her med en skjermdump.

Disse kopiene legger jeg inn i et Word-dokument, som skrives ut. Nå kan jeg farte rundt med et lite «album» og forsøke å ta de nye bildene. Er man ekstra nøye, kan det bli spennende å se om man klarer å ta det nye bildet på samme tid på døgnet (med samme type skygger), med kjøretøy og folk på samme sted, osv. På denne måten kan noen ivrige sjeler ta full regi over de nye bildene. Jeg bryr meg ikke så mye om dette, men det er gøy hvis det klaffer.

Et problem er høye trær. Det var en av grunnene til at jeg relativt nylig anskaffet en drone. Mange bilder ville vært umulig å gjenskape i dag hvis man ikke kunne «løfte» kamera noen meter over trekronene.

Denne idéen om før-nå-bilder er langt fra ny. Noen har gjort dette til et avansert og profesjonelt prosjekt. Se for eksempel fotograf og landskapsgeograf Oskar Puschmann som har gått i fotsporene til både Wilse og Lindahl, og ny-fotografert 3000 bilder etter samme prinsipp som nevnt her. Bare så mye mer presist og teknisk elegant.

Tenner du på idéen?

Bildene her er et lite utvalg fra sommerens prosjekt.

Personvern og sånt

Som gammel fotojournalist har man lært seg regelen om å skyte først, og (eventuelt) spørre etterpå. Det er ikke helt sånn i våre dager. På godt og vondt.

Det var greit nok så lenge navnet til avisen sto utenpå fotobaggen, og «alle» i vårt lille samfunn visste hva det innebar å la seg fotografere. Noen ytterst få sa NEI. De fleste syntes det var stas å komme i avisen. Da er det straks verre å ville fotografere noen når du ikke har noen «aktverdig» grunn til å ta bilder.

Jeg kan ikke lovverket i alle sine snirklinger. I hovedsak mener jeg selvsagt det er bra at ikke hvem som helst kan ta bilder av både voksne og barn. Du eier ditt ansikt. Men det gikk liksom fra null til hundre. Fra ingenting, til at man i dag vel strengt tatt fra gang til gang må ha skriftlig godkjenning fra foresatte for å få ta bilder, eksempelvis i en barnehage. Det er ikke vanskelig å se fornuften i slike regler – når man tar frem ytterpunktene: Lille Petra i Solgløtt barnehage som sammen med mor er bosatt på hemmelig adresse for å unngå en voldelig far, bør ikke pryde verken forsider eller være coverbilde på fotonettstedet ditt.

Men i den andre enden av virkeligheten, i en velfungerende skoleklasse eller barnehage kunne vel foresatte gi godkjenning, med fornying hvert år (hvis du er uenig, sier du fra). Litt smidigere, liksom.

Jeg savner de uformelle fotoalbumene fra skolen. Nå er det bare Skolefoto som får slippe inn med sine oppstilte portretter.

Denne problemstillingen ble aktuell her forleden. Vår lokale rideskole ønsket å sende noen flotte bilder av smilende og blide unger i hestemiljø til et kommunalt sommerferie-tiltak. Jeg måtte støvsuge bildearkivet. De ytterst få aktuelle bildene er så gamle at hele gjenget nå er i 20-årene (bilde over).  I tillegg hadde jeg noen nyere, men da mer oppstilte bilder av tenåringer – ikke helt etter bestilling.

Hva om noen år fra nå, når det ikke finnes bilde av glade barn i lek i bildearkivene? Lekte ikke unger på 2020 tallet eller var det ingen som fikk lov til å ta bilder av dem?

Jeg har krydret artikkelen her med noen bilder, som muligens illustrerer problemet.

 

%d bloggere liker dette: