Fotografering om høsten

Høsten er en flott tid for fotografering, men årtiden er likevel ikke helt uten (foto)utfordringer. I min kant av landet står sola nå lavt og det betyr ganske varmt lys. Men i tillegg kan den lave sola gi store skyggepartier, med tilsvarende svært stort dynamikkomfang mellom varmt sollys og iskald skygge.

Det kan ha sine fordeler at motivene skifter fra minutt til minutt. Områder som ligger badet i sol, kan kort tid senere bare ha ei smal stripe med sol. Noe kan man forsøke å beregne, men i mange tilfeller gjelder det bare å ha flaks, og være på rett sted til rett tidspunkt. Og så jobbe raskt.

Fotograferer du i jpg får du stort sett bare det kamera klarer å gi deg. Det kan bety at du brenner ut høylys mens skygger forblir i evig mørke. Joda, du kan skru litt på knottene etterpå. Men hvis du virkelig vil ha muligheter til å justere det meste i etterkant, så anbefales å fotografere i RAW-format. Det nærliggende eksemplet er jo å kunne justere både høylys og skygger.

Her er noen høst-eksempler. Regel nummer 1 er vel uansett at du slipper alt du har i hendene, drar ut og får med deg de flotte fargene – før høststormene kommer og river bladene av trærne. Regel nummer 2 er: Fotografer i RAW.

(Klikk på bildene for å se dem i maks format. Bruk returpila oppe til venstre i nettleseren din for å komme tilbake til bloggen)

Gondolbilde: Fuji X-E3, 1/500 sek, 78 mm, 200 iso. Her syntes jeg spenningen lå i kontrasten mellom snø på toppen (1000 moh) og de fine løvtrærne i høstfarger nedenfor. Gondolene frakter folk og ski og sykler opp til 650 moh. Mast og gondoler ble plassert etter alle gyldne komposisjonsregler (zooming by walking) 😊

Lysstripe i dalside: Nikon D700, 1/500 sek, f:4,5, 200 mm, 250 iso. Bildet er tatt ved et lite vann i bunnen av en trang såkalt botn-dal. Her endret lyset seg fra minutt til minutt ettersom sola kastet lys ned en trang dal.

Nærbilde av blad: Nikon D700, 1/160, f:8, 50 mm. Ikke glem detaljene!

Høyblokker: Fuji X-E2, 1/60 sek, f:5, 135 mm, 800 iso. Et lite skogparti (antatt osp), som får høstfarger tidligere enn alle andre trær, ga en slags illusjon om at det vokste trær på toppen av den ene høyblokka.

Hytte i skog: Nikon D700, 1/800 sek, f:3,5, 155 mm, 250 iso. Da jeg kjørte forbi denne hytta første gang var hele skogen bak badet i solskinn. Kort tid etter kjørte jeg tilbake, og oppdaget da at sola kun skinte på den lille odden der hytta lå. Nå var det plutselig blitt et fint bilde. Altså: Det gjelder å være på rett sted til rett tid. Og i tillegg ha 95 % flaks.

Reklame

Gøy å «oppdage» nye steder

Det er fotografisk sett alltid spennende å komme til et nytt sted – enten det nå er under helt andre himmelstrøk – eller noe så nært og kjært som en norsk by. I dette tilfelle Ålesund.

Nå må det være sagt med en gang: Ålesund er ikke som byer flest. I 1904 brant stort sett hele byens trebebyggelse ned. I løpet av tre år reiste en helt ny by seg, nå i mur og betong og i datidens dominerende stilart: Jugend. Sånn i all hovedsak i alle fall, siden vi på denne tiden ble egen nasjon og nasjonale stilarter nok blandet seg litt med jugendstilen.

Vel 100 år senere har man klart det kunststykke å bevare det aller meste rent bygningsmessig, inklusive makeløs ornamentikk og flotte farger.

En solid regnbyge, gjennom vinduet til en av de mange kafeene.

Legg så til et Vestlands-vær som skifter hver 15 sekund, mellom solgløtt, striregn og mørke skyer, slik at du får nye uttrykk hele tiden. De fine bildene du tok for litt siden i gråvær, blekner når du i neste øyeblikk ser solgløtt over deler av byen, med et blygrått bakteppe. Da gjelder det å fyre løs, å sikre seg de gode bildene, og så småløpe til nærmeste kafe – for om tre minutter kommer regnet.

Tilfeldighetene ville at jeg havnet i Ålesund en knapp uke midt i september. Jeg hadde lest meg opp på yr.no før jeg dro: Det ville være mer eller mindre kontinuerlig regn, sto det. Dermed lot jeg kameraveska med vidvinkel, normal og tele (alt zoom) bli værende hjemme. Ett fast 23 mm WR-objektiv (weather resistant) fikk gjøre jobben (23 mm på APS-C tilsvarer 35 mm på fullformat). Det er et sylskarpt objektiv, som med god nedblending kan tegne alt skarpt, samtidig som du kan få herlig bokeh ved full åpning. Som vanlig kjører jeg med blenderprioritering (: jeg stiller ønsket blender, og overlater til kamera å stille tiden). Normalt har jeg også under slike omstendigheter ISOen på auto 3200. Det betyr at jeg normalt har ISO 200, men når lyset blir svakere, justerer kamera ISOen opp til 3200.

Solgløtt på fasaden, mens uværet er nokså nærværende ute i havet.

Vanligvis fotograferer jeg i RAW, men her overlot jeg jobben til kameraet, og fotograferte i jpg-format. Grunnen er at dette er bilder som kun havner i fotoalbumet.

Jeg kunne ikke unngå å ta bilder av en barnehage på tur i uværet. Det må vel bli tøffinger som vokser opp under slike forhold.

Det sies fra ytterst kompetent hold (!) at Fuji-prosessoren gjør en så god jobb, at du skal jobbe mye for å gjenskape RAW-bilder like bra. Det er en sannhet med modifikasjoner, men Fuji-jpg er virkelig bra!

Og resultatet? Jeg har vel akkurat samme følelse som etter aller første gang man er på et nytt sted: Først merker du deg de store linjene, og kanskje det åpenbare. Neste gang hender det at jeg plukker mer på detaljer. Så – om det blir en gang til – bruker jeg oftest å lage meg prosjekter: Runde objekter, dører, hav, farger, osv.

Dette er en (jugend)-kino

Denne gang ble det de store vyene. Helt greit. To-tre bilder havner nok i fotoalbumet. Men Ålesund anbefales. Uansett vær.

Mange flotte turstier rundt byen. Spesiell natur.

Bilder av dyr: Husk øyehøyde

Liten forskremt tass. Nikon D300, 1/80 sek. f:4:5, 10 mm, ISO 400.

Bildene av dyrene i denne bloggartikkelen har en ting til felles: De er tatt i øyehøyde. Til dyrene altså. Det er også det som er poenget i denne bloggen.

Det er selvsagt ingen ting i veien som å fotografere slike dyr ovenfra-og-ned, men det gjør noe med vårt syn på dyret, der dyret vil fremstå som underordnede. En hund vil fort virke kuet. Motsatt vil et bilde nedenfra gi oss det klassiske ikoniske inntrykket.

Rene «portrettbilder» kan du ta med dyret satt på et bord eller en stol eller tilsvarende, gjerne med en sømløs bakgrunn og lyssetting etter alle kunstens regler.

Denne hunden sto oppe på en liten knaus, med fin avstand til bakgrunnen, slik at jeg kunne fotografere med relativt liten blenderåpning, og med det få hunden skarp mens bakgrunnen ble uskarp. Nikon D300, 1/250 sek, F:11, ISO 500, 155 mm (tilsvarer 230 mm i fullformat).

Miljøportrettbilder er noe annet. Det kan bli enda mer spennende ettersom du nå på en måte ser verden fra dyrenes synsvinkel.

Fuji X-E2, 1/500 sek, f:5,6, 18 mm, ISO 200. Her holdt jeg kamera ned mot bakken og fyrte løs. Bruker du elektronisk lukker, er det knapt noen som vet at du fotograferer.

Senk kamera ned i øyehøyde. Etter litt trening kan du lære deg å ta bilder med kamera nær bakken, uten at du ser i søkeren. Still gjerne inn slik at du fyrer av flere bilder i sekundet. Øvelse gjør mester. Har du LCD-panel som du kan vinkle, har du selvsagt en fordel.

Eneste ulempe med denne løsningen er at dyret gjerne ser på ansiktet ditt, altså oppover, og ikke rett frem i linsa (bilde til høyre). Prøv å knipse eller lage lyder ved kamera, slik at dyret ser mot linsa.

Ei katt som bare satt oppe i en skråning i ideell øyehøyde, og stirret på meg. Lenge og intenst. Fuji X-E2, 1/30 sek, f:7,1, ISO 200, 205 mm (tilsvarende 310 mm i fullformat)

En av mine store forbilder, spesielt når det gjelder fotografering av hunder, er Elliot Erwitt. Ta en titt. Ikke bare er han en dyktig fotograf, men også en stor humorist.

Geitene holdt hus i en dyrepark, og var godt vant til mennesker. Nikon D300, 1/1000 sek, F:4, 160 mm (tilsvarende 240 mm i fullformat), ISO 320.

Bilder av dyr: Marsvin

Dette er nok mer en kuriøs historie, enn lærerik fototeknikk for fotografer flest. Men den har en nyttig moral. Den kommer mot slutten.

Min datters venninne fikk seg et marsvin til kjæledyr. Hva var da mer naturlig enn at de to småfrøknene ønsket å la marsvinet hilse på vår, den gang lille kaninunge. Det var slik det ble en fotoseanse på spisebordet.

Jeg rigget opp stativ og blits med en 60×60 softbox som ble plassert nært over og litt i front. En klassisk lyssetting, ikke bare for småkryp. En stol ble lagt på bordet og over her ble det trukket et farget tøystykke som sømløs bakgrunn. Kamera ble koblet til blitsen med en IR-sender.

Det meste var klart da kveldens hovedaktør – hamsteren – entret podiet. Målsettingen var å ta flere gode serier, gjerne i litt ulike vinkler. For å sikre oss at vi hadde ekstra tid, ble det lagt ut litt at frø og annet godt.

Hamsteren ble satt på teppet. Frem med kamera. Klar ferdig …  Den lille tassen på bordet lot seg ikke be to ganger. Han (eller var det en hun) kastet seg over frøene, stappet alt inn i kinnposene, og i løpet av noen få sekunder var frøene borte. I samme øyeblikk mente han/hun åpenbart at det ikke var noen grunn til å bli værende. Den ville bort!!!

Jeg tror at jeg rakk seks-syv bilder før fotoshooten var over. Det var det hele.

Utakknemlig beist? Neida, poenget er at hamsteren oppførte seg akkurat slik alle hamstre skal gjøre. De er kjapt på banen, stapper det de finner inn i kinnposene sine (=de hamstrer), så gjemmer de seg fra rovdyr for å kunne nyte maten i fred og ro.

Og moralen i denne historien? Hvis du skal fotografere hamstre, eller hester, eller katter – så gjør hjemmeleksa di: Sjekk grundig adferdsmønsteret til dyrene, og sørg for å utnytte deres særtrekk til din fordel.

Gjelder dette flere skapninger enn bare dyr? Smarte fotografer som skal ta bilder av kjente mennesker, enten det nå er snakk om ballettdansere, hjerneforskere eller popidoler, sørger for å lese seg opp på deres interesser og adferd. Én fotograf fikk etter mye om og men innvilget 10 minutter til en fotoshoot, men så viste det seg at fyren hadde seiling som sin store lidenskap. Fotografen var også ivrig seiler. Etter flere timer hyggelig seilerprat fikk de endelig tid til en timelang fotoseanse. Altså.

Point taken?