Husk å få med et interessepunkt!

Et godt bilde bør – som en hovedregel – ha ett-eller-annet som tiltrekker seg seerens oppmerksomhet. Det kan være noe som stikker seg ut, formmessig eller fargemessig, eller det kan være det uventede. Andre ganger er det bare noe som må være på rett plass for å gjøre en komposisjon komplett.
(Du kan se bildene i maks forstørrelse ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på den lille returpila øverst til venstre i browseren)

Nord for Kiberg. Øst-Finnmark juli 2014.

Jeg er ingen tålmodig sjel, men det hender jeg venter et minutt eller fem til alle elementer er på plass og kan trykke på knappen. Det kan være at en fugl finner det for godt å fly i rett retning, at det er to-tre biler som rent komposisjonsmessig er der de skal være, osv. Da kan det være nok å vente litt. Andre ganger må man bevege seg litt frem og tilbake eller opp og ned for å få komposisjonen til å sitte.

Her er noen bilder fra mitt arkiv. Kanskje (?) ser du det samme i disse bildene som jeg gjør.

«Malmskipet Ping May (Monrovia) skyves eletant til kai 5 av slepebåter på Narvik havn, ettermiddag 11. april 2015.»

I dette tilfellet er det den lille raske båten som rammer inn og kompletterer et ellers tradisjonelt bilde. Med andre ord: Den «lille» detaljen.

Rufsevær, Narvik havn, 8. mars 2014.

Samme havn som over, men nå i snøføyk. Jeg kunne ønske meg måsen mer til venstre og høyere. Men sånn er det med måser, de tar ikke regi, og måsene ville ikke fly der jeg ønsket dem denne dagen.

Ornesvika badeplass, 7. desember 2014. Snø og mørketid, men om seks måneder er det fullt av folk her med grilling og bading…

Her er det vel fargen som bryter farge-monotonien og som gjør at lekeapparatet blir et  sentrert interessepunkt.

Oops, her har arkitekten glemt en liten detalj…

Andre ganger opplever vi at det er det uventede som skaper interessen.

16.5.2011: To statuer – og en til. Fjellveien Narvik

Det gjelder vel også her, med tre majestetiske løver og noe som rent form-messig ligner, som slett ikke er fullt så majestetisk.

Hei verden!

Rødt er i seg selv en oppmerksomhetsfarge, men i mitt hode er det den lille lappen med et speilvendt HEI som får oppmerksomheten.

Lørdag 11. februar 2012: Fagernes, utbygging av malmskipningskai for Northland Ressourses. Utbygger: PEAB.

Her var det nok å gå litt frem og tilbake for å finne fine linjer inn i bildet, og så utnytte sveiselyset og de gule jakkene til å få et interessepunkt.

Steve McCurry – se, les og lær!

Jeg er svak for bildene til Magnum-fotograf Steve McCurry. For et par år siden laget jeg et lite blogginnlegg om ham og bildene han legger ut på bloggen sin. Hvis du har sans for historiefortellende og gode, velkomponerte bilder med tung fargemetning, så er McCurry noe for deg også.

Med jevne mellomrom legger han ut bilder og tekst på bloggen sin. Det er oftest ett tema som belyses gjennom bilder og tekster. Tekstene kan være alt fra dikt til små prosastykker og enkeltsetninger. Dette er bilder å lære noe av, å studere og kanskje bli litt klokere også – faktisk.

Bildene for mai 2015 har som tema monsun. Det er et værfenomen som opptrer litt ulikt, avhengig av hvor på kloden man befinner seg. Sterkest er det nok i deler av Asia med til sesongmessige enorme nedbørsmengder – noe man med all tydelighet kan se på noen av bildene her.

Disse bildene er fra et oppdrag for National Geographic noen år tilbake. Kanskje mener du det er «enkelt nok» når man som fotograf har store ressurser, mye tid og godt utstyr. Enig: Du får neppe de samme bildene på en ukelang pakketur gjennom New Dehli, Agra, Varanasi og Mumbai, men kanskje kan du likevel lære noe av McCurry. Og uansett kan du abonnere på bloggen hans, og se/lære/hygge deg en gang i måneden. (Gå til hovedsiden der du oppe i høyre spalte kan legge inn epostadressen din).

Kodak instamatic – såvidt godt nok

Folk som har levd en stund vil kanskje huske Kodak Instamatic. Noen med glede. Andre trolig mer hoderystende. Men faktum er at Instamatic’en over en periode på ca. 25 år ble produsert i mer enn svimlende 60 millioner eksemplarer i ulike varianter.

Bakgrunnen for Instamatic’en var at noen åpenbart må ha funnet det komplisert å lade ordinær 35-mm film i sine kameraer. Dermed kom smarte folk med stor forretningssans på å konstruere et kamerasystem som var så enkelt at «selv mor kunne bruke det» (et slagord som muligens var spiselig i USA, men som Kodak fikk mye pepper for andre steder).

Kameraet og filmen kom i 1963. Filmen hadde typebetegnelse 126, og besto av en plastkassett med film inni. Denne var det bare mulig å plassere på én måte i kamera. Også alt annet skulle være idiotsikkert. Men tro meg: Fra en sommerferie-jobb i en fotobutikk helt på slutten av 60-tallet kan det meddeles at enkelte kunder notorisk klarte å ta to halvbilder på hvert papirbilde. Ikke spør hvordan de fikk det til, men dette beviser at det er idiotisk å påstå at noe er idiotsikkert.

Det første kameraet het Instamatic 50. Det var svært enkelt, hadde fix-fokus og to lukkertider, henholdsvis 1/40 sek og 1/90 sek, og feste for egen blits. Det meste var laget av plast. Også linsene. Skarpheten på bildene var deretter. Den lave lukkertiden gjorde ikke bildene særlig tydeligere. Kameraet ble laget i mange varianter. Med og uten ulike blitssystemer, med og uten blender og avstandsjustering, mm.

Den grove konklusjonen (sett fra mitt ståsted) er at dette nok bare så vidt var et bra nok kamera for folk flest, og med bilder som nok også bare var akkurat så vidt skarpe nok. Riktignok ble det laget noen få påkostede speilrefleksmodeller med god optikk for 126-filmen, men disse ble aldri noen suksess.

Instamatic ble produsert i USA, Canada, Argentina, Brasil, England, Tyskland, Spania, Australia. Produksjonen ble i hovedsak terminert mot slutten av 70-tallet. En fabrikk i Tyskland holdt på til 1984, og i USA/Canada til 1988.

Jeg kan ikke forestille meg at så mange gråt ved grava.