Nå kan du aldeles gratis få en første innføring i hvordan du tar bedre bilder av nurket, av ettåringen, toåringen og treåringen.
Bak tilbudet står den svenske familiefotografen Eva Sjöberg. Hun har lagt ut 40 små «opplærings-snutter» med tekst og bilder på et eget nettsted. Det hele foregår på svensk, men det kan vel ikke være noe problem.
Bildetekst: Unger og dyr er en vinner. Kryp helt ned på gulvet, stor blender, og så gjelder det at begge ansiktene blir skarpe, at smilet er der. Her kun lys fra vindu. Sløs «med filmen».
Disse korte og enkle tipsene vil for mange være kjempenyttige, og kanskje godt nok. Det hele er promotion for ei bok som hun har gitt ut om emnet. Men bare det som ligger gratis ute på nett er så bra at jeg vil anbefale deg å lese de korte tekstene og studere bildeeksemplene. Du kan komme ganske langt med det. Og så kan du jo etterpå vurdere selv om du vil ta steget videre og kjøpe boka, for å bli en enda bedre fotograf 🙂
Gode tips
For mange mammaer og pappaer er det her haugevis med gode og smarte tips til hvordan du skal kunne ta enda bedre bilder av «gullet»: Hvordan få uskarp bakgrunn, hva med sikkerhet, ikke bland utelys og innelys, fotografere detaljer, unngå sollys, blitsbilder – og bilder uten blits. Og så videre. Bare husk å tilpasse rådene etter hvor du bor. Om kort tid er sola under horisonten i deler av Norge, og da er det et dårlig råd å plassere nurket ved siden av vinduet for å få dagslys. Men det sier seg selv.
Tilgjengelig modell hele døgnet
Tiden med unger en tid som aldri kommer tilbake. Det er nå du har «modellen» foran deg 24/7. Grip sjansen.
Bildetekst: Ned på huk, stor blender (=uskarp bakgrunn). Resten er flaks.
Godt nok kamera og god lagring
Så et par ord om selve kameraet og lagring av bilder: Et mobilkamera kan nok være vel og bra til noe, men ikke til alt. Mitt råd er at du skaffer deg et godt kamera for å fotografere dine barn. Ta deretter godt vare på bildefilene. Lag kopier av de beste bildene og sett dem inn i et album (da varer de i 100 år). Hvis bildene blir liggende i en sliten harddisk på loftet, har de null verdi om noen år. Jeg har skrevet litt om dette tidligere.
Som tidligere fotojournalist har jeg stort sett alltid hatt muligheten til å fortelle historier gjennom flere bilder og gjerne også med tekst. Jeg beundrer sterkt de som klarer å fortelle tilnærmet komplette historier i ett eneste bilde.
Jeg har tidligere skrevet litt om bildet «The Migrant Mother» (bilde ovenfor), fotografert av Dorothea Lange under den amerikanske depresjonen på 30-tallet. Det er et bilde som etter min mening klarer å uttrykke depresjonens komplette fortvilelse, sult og håpløshet. Alt i ett bilde.
Tilbake i velstands-Norge og i en ganske annen setting finner vi mange av bildene til Rune Johansen. På en god og ærlig måte klarer Rune Johansen å si temmelig mye om den/de personene som bor og lever i et hus, bare ved å vise interiørbilder: Sofaen, salongbordet og noen bilder på en tapetsert vegg. Mange bilder er uten folk. Noen med. Begge like sterke. Etter hvert har vi også fått bilder av eksteriør. Like spennende. Bøkene til Rune har velfortjent blitt publikumssuksesser og har fått gjeve priser. Hvis du vil lese mer om ham, finnes en etter hvert ganske gammel men desto bedre artikkel om ham fra nettstedet foto.no. Og bøkene hans bør finnes i enhver god bokhandel og på biblioteket.
For et par år siden var jeg på en ukelang fotosafari i flotte Lofoten. Denne dagen var det Sankthansaften. Det var mildt, nesten ikke et vindpust og selvsagt lyst døgnet rundt til tross for at havskodda lå som et lokk over det meste av yttersi’a.
Store deler av året er dette ikke normalsituasjonen i Lofoten. I Lofoten hengsler de ytterdørene slik at sørvesten ikke river døra av husene i første og beste orkan. Folk flest er vant til å sette sjøbein når de beveger seg utendørs, og mange er familiær med å tjore fast både traktoren og annet løsøre når værmelderne på TV senker stemmeleiet og ser bekymringsfulle ut.
For mange mennesker langs vår ville kyst vil bildet ovenfor neppe være spesielt unormalt på noen måte. Men for en som er flasket opp innerst i en fjord, og for mange andre i kongeriket, vil jeg tro at dette bildet kan fortelle noe om både vær, vind, folk og fe. Altså ett slikt bilde som forteller en historie om et folk og en kultur og ikke minst om klimatiske forhold.
Jeg har i fantasien mange «tolkninger» av bildet uten å kjenne historien bak: Her er verken ringmur eller sokkel som man kan forankre plankene i. Redskapsboden er derimot forsøkt holdt på plass med stein på alle sider, og hele huset er solid (?) stroppet over tak, med fester som er boret ned i store, men like fullt runde steiner. Hele prosjektet virker meningsløst. Det er til og med ikke mulig å komme seg inn i boden. Kanskje er dette likevel godt planlagt? Kanskje er det improvisert i full fart for å unngå å måtte hente ned redskapsboden i sine enkelte faktorer fra fjellsiden bak. Hvem vet?
Jeg ser for meg mange historier bak dette bildet. Du får kanskje dine assosiasjoner. Nå er ikke virkeligheten så viktig her. Det viktigste for meg var å forsøke å fortelle en historie i ett eneste bilde.
(Som vanlig kan du klikke på bildet og se det i større format. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst i venstre hjørne på nettleseren din)
For halvannet år siden vandret billedkunstner og fotograf Tom Sandberg ut av tiden. Tom Sandberg var kjent blant kjennere, og en internasjonal størrelse. De som har greie på den slags sier at Tom Sandberg er den største fotografen vi har hatt her i landet. Hvis du ikke har hørt om ham, er det på tide.
Tom Sandberg var født i Narvik i 1953, men vokste opp i Oslo. Fotoutdanningen er fra Trent Polytechnic i Nottingham, England, der han studerte under den kjente fotografen Thomas J. Cooper.
I en artikkel i Aftenposten fra februar 2014 sier Aftenpostens kunstanmelder Kjetil Røed: – Det er få som har hatt en slik sensitivitet for komposisjon, for balanse mellom det abstrakte og det konkrete, som han. Særlig verdt å merke seg er hvordan hans usedvanlige formsans aldri kom i veien for en uformidlet intimitet. Akkurat dét krever en like fininnstilt bevissthet som kamera. Hans portretter er nesten konfronterende i sin nærhet til den portretterte, men blir ikke ubehagelige, kun direkte og – det må ikke glemmes – alltid formidlet med en diskret varme. Det har mer med oppriktighet og respektfull nærhet å gjøre, snarere enn et ønske om å avsløre den portretterte, sier Røed.
– Jeg tror ikke jeg tar for store ord i min munn om jeg sier han er den største fotografen vi har hatt her i landet. Hans evne til å overskride sjanger og grenser i mediet var unik.
– For ham var det ikke viktig om noe var pressefoto eller kunstfoto, det hele inngikk i hans helhetlige visjon, avslutter Røed.
Fra nettstedet Kunstverket: «Sent på 1970-tallet ble Henie-Onstad Kunstsenter det første museet til å stille ut Tom Sandbergs fotografier. Dette ledet videre til en lang karriere som kunstner i sjangeren fotografi for Tom Sandberg.
Han har hatt utstillinger ved noen av verdens største samtidskunstinstitusjoner, deriblant PS1 i New York, Museum of Modern Art i New York, Moderna Museet i Stockholm og Astrup Fearnley Museet i Oslo.
Han står som en av de viktigste fotografene i Norges kunsthistorie der han har vist seg vesentlig i prosessen med å utviske grensene mellom fotografi og kunst. Da han etablerte Fotogalleriet i Oslo, i samarbeid med organisasjonen Forbundet Frie Fotografer, skapte han et utstillingsrom for fotografi på lik linje med et kunstgalleri.
I 2005 ble Tom Sandbergs portrettserie fra 1985, med portretter av blant andre John Cage, listet som ett av 12 verk i Morgenbladets kanon over de viktigste verkene i norsk kunst etter 1945.»
I intervjuer med Tom Sandberg forteller han ofte om et liv langt unna glamour og penger, og en kamp for å få endene til å møtes i form av mat, film og papir, noe han takker sine gode venner og velgjørere for.
I forbindelse med en utstilling ble det laget en film om Tom Sandberg og hans bilder. Den gir et godt bilde av en person som virker å være forutsett til å bli fotokunstner. Filmen varer 23 minutter. Den anbefales.
DNG er det universelle RAW-filformatet – som du kanskje ikke engang har hørt om. Hvis du fotograferer mye i RAW bør du sette deg inn i hva DNG er god for. Kanskje bør du vurdere å konvertere dine kamera-spesifikke RAW-filer til universalformatet DNG, og med det sikre deg at bildefilene dine kan sees også en gang i fremtiden.
I 2004 lanserte programvarehuset Adobe filformatet DNG (Digital Negative Group) som et open source-RAW-format. Håpet var at dette skulle bli like godt mottatt og anvendt i foto-verdenen som pdf (portabelt dataformat) i dokument-verdenen. Man så nok for seg at alle kameraprodusentene skulle ta dette i bruk, slik at RAW-format-filer fra Nikon, Canon, Olympus, Fujifilm, mm alle kom ut i DNG-filer, og ikke som nå at alle kameraprodusenter lager sine egne (proprietære) RAW-formater. I det minste å etablere et universelt filformat som kunne sikre at vi også i fremtiden kan lese bildefilene våre, selv om de er laget i gamle råformater som ikke lengre støttes.
Det beste man kan si om utbredelsen av DNG så langt er at Ting Tar Tid. Kameraprodusentene (med noen få unntak) jublet ikke akkurat. Når det gjelder forbrukerne (=fotografene) så har de ikke akkurat mast om å få filer i DNG. Mange har kanskje ikke engang hørt om dette filformatet. Det er synd, for DNG er en smart løsning for oss fotografer. Jeg tror at forbrukermakt kunne tvunget kameraprodusentene til standardisering.
RAW-filformatet til Fujifilm heter RAF.
DNG et RAW-format Først litt generelt om RAW. Bilder fotografert i RAW-format er såkalte «digitale negativer». Det er ikke-destruktive filer der all informasjon er tatt vare på, og ikke noe kastet, slik som for eksempel ved jpg-filer. Ut fra ett og samme negativ kan du lage mange ulike bilder i ulike bildebehandlingsprogrammer, mens du hele tiden beholder den originale RAW-fila. Det er en kjempefordel. DNG er ett av mange RAW-format.
Åpen kildekode Hvis du fotograferer med Nikon heter dine RAW-filer NEF. Canon kaller sine CR2. Litt av problemet er at verken Nikon eller Canon legger ut full dokumentasjon på hvordan programmene deres «er skrudd sammen». Adobes DNG er derimot et open source-program, slik at alle kan lage programvare for å lese eller skrive DNG. En del forskjellige programmer leser i dag DNG, ikke bare Adobes programmer, men for eksempel Apples Aperture. Adobe har også laget et gratisprogram for DNG-konvertering. Noen få kameraprodusenter har tatt i bruk DNG, eksempelvis Leica og Hasselblad. Det vil si at du kan hente DNG-bilder rett ut av kamera. Kanskje kommer flere etter hvert?
Mange fordeler Hva er så fordelene med DNG?
Som nevnt vil det trolig gå greit å lese dagens DNG-bildefiler om et antall år, mens noen proprietære RAW-filer vil kunne by på problemer. Kanskje vil de store produsentene som Nikon og Canon (hvis de fortsatt er store om noen år) til en hver tid sørge for bakoverkompatibilitet slik at du alltid får lest gamle NEF-filer. Dette er selvsagt utrolig viktig for ettertiden.
Nesten like viktig er at metadata og informasjon om alle endringer i bildet integreres i DNG-filer, og ikke legger seg som en såkalt sidecar-fil (XMP-fil) i ei egen mappe. Skilles de to vil all tekstlig informasjon om bildet være borte vekk. I et program som for eksempel Lightroom skal man holde tunga rett i munnen for ikke å krølle til koblingen mellom selve bildet og justeringsfila (XMP) ettersom denne ligger i en helt annen katalog ofte et helt annet sted på maskinen. Spesielt når du skaffer deg ny datamaskin er det nervepirrende greier å få koblet bilder og XMP-katalogen i Lightroom på den nye maskinen
En tredje fordel er at DNG inkluderer en såkalt «checksum» som kan oppdage filfeil, noe som er en stor fordel for filer som skal arkiveres. Med vanlige RAW-filer er det oftest umulig å detektere såkalt korrupte filer.
RAW-filformatet til Nikon heter NEF.
Og til sist er DNG-filene vanligvis er 15-20 prosent mindre enn «vanlige» RAW/filer, noe som kanskje ikke betyr all verden siden lagring blir billigere og billigere.
Verd å konvertere til DNG? Hvis du kun fotograferer i jpg-format eller hvis kameraet ditt ikke kan fotografere i RAW-format så kan du bare glemme DNG. Men hvis du fotograferer mye i RAW-format, så kan du muligens vurdere om det kan være verd å konvertere filene dine. Utviklingen på digitalkamera-fronten går fort. Ved å konvertere proprietære filer til DNG-standarden øker du sjansen for at filene kan leses på tvers av alle plattformer, og over tid. Det er ikke aldeles sikkert at etterslekten vil kunne nyttiggjøre seg gamle filer fra for eksempel Sony eller Samsung- kameraer.
Konvertering til DNG
Strengt tatt handler det om hvordan vi kan være like sikker på å lese/se digitale bildefiler en gang i fremtiden, som vi i dag kan ta opp et godt lagret fargedias som er like bra som da det ble tatt.
Konvertering til DNG er ganske enkelt. Hvis du bruker et program som Lightroom, så kan du allerede under importen konvertere dine RAW-filer til DNG. Dette tar litt lengre tid enn ved vanlig import. Har du mange bilder, kan du gjøre det i etterkant. (Library-modulen -> Library i toppmenyen -> Convert Photo to DNG)
Du kan også bruke et eget DNG-program. Adobe har et gratisprogram for konvertering av filer fra mer enn 600 forskjellige kameramerker.
Det har ikke noe for seg å konvertere jpg-filer til DNG. Dessuten må vi ha lov til å anta at jpg-formatet (i en eller annen form) vil fungere godt inn i fremtiden, siden det allerede er et veletablert filformat wordwide.
I en del programvare er det mulig å beholde RAW-fila og ha denne i tillegg til DNG. Tja, hver sin lyst. Noen bruker både bukseseler og belte. Jeg tror nok jeg ville skrote RAW-fila i trygg forvissning om at DNG er minst like solid og stabil. Uansett konverterer jeg alltid de aller beste bildene til ulike kataloger som høykvalitets jpg og med ICC-profil Adobe RGB (1998).
OBS: Åpne og les kommentaren fra Kalle Punsvik. Viktig info for deg som benytter sky-lagring.
Overskyet vær og yr i lufta er på ingen måte «drittvær» for oss fotografer. Her er et lite helgeprosjekt som passer utmerket under slike og lignende omstendigheter.
Denne gangen får jeg «hjelp» av den engelske fotografen Gavin Hoey (bildet nedenfor) som vil ha deg ut i hagen til en liten fotosession, og deretter inn foran PCen der du ved hjelp av Photoshop eller tilsvarende kan trylle frem et konkurransebilde eller et bilde du vil ha på veggen i stort format.
Denne lille filmsnutten er interessant på flere måter. For det første fordi den altså slår fast at regnvær/overskyet slett ikke er dårlig fotovær. Tvert om kan du få gode, mettede farger – spesielt hvis du skrur litt på innstillingene på kamera og senere i Photoshop.
Dernest sier den at du ikke trenger et komplett studio for å ta spennende bilder: du kan klare deg med to møkkagreip og en sliten plankestump som underlag. Og så noe spennende, som blar og ymse fra bakken.
Til sist tar Gavin oss med inn foran PCen sin, og viser deg hvordan du kan få akkurat det bildet du så for deg der ute – og vel så det. Her finner du filmen.
Velbekomme. Du trenger verken greip eller blar, men med litt kreativitet kan du sikkert finne noe helt annet og under andre omstendigheter, og hvem sier at man må vri og vrenge på bilder i Photoshop akkurat slik Gavin gjør. Gjør ting på din måte.
Når du først er inne på YouTube, så vil du raskt finne at Gavin Hoey også har en god del andre spenstige ideer som du kan lære av.
infotobloggen 