Det er ofte gode grunner når fotografer får en viss forkjærlighet for noen av sine kameraer.
Nikon FE – et fantastisk kamera som tok bilder akkurat slik jeg ville. Men skyvezoomen må være den dårligste linsa Nikon noen gang har laget.
Jeg minnes selv mitt analoge Nikon FE som klart ble foretrukket foran hele serien av dyrere Nikon-kameraer. Og så minnes jeg Nikon D300, som er/var en liten arbeidsgamp med APS-C-brikke. Fullformat-kameraet D700 var bedre, ga skarpere bilder – men var tyngre.
I en lang periode gikk jeg og ventet på at Nikon skulle komme med et godt speilløst kamera i APS-C eller fullformat, men til sist ga jeg opp.
X-10 var et flott lite kamera – men med litt for liten bildebrikke.
Det var slik Fujikameraene kom inn i livet mitt. Det ble en hel serie med bra kameraer. Da X-E2 kom var jeg nesten fornøyd, men det var noe med følgefokus som ikke funket godt nok. Så kom X-E3, og jeg fikk samme følelse som da Nikon D300 kom. Dette var bra, og det var godt nok for meg og mitt bruk.
For ett års tid siden gled jeg og «gikk på trynet» som man sier. Kamera smalt i bakken. Det gikk bra med meg, men litt verre med kamera. Det ble noen merker her og der, men viktigere var at låsetappen på linse-ringen nå ble litt humørsyk. Når jeg skulle skifte linse hendte det rett som det var at låsetappen ikke ville låse. Først etter litt skruing frem og tilbake, gikk det – som regel – bra.
Den legendariske Henri Carteri-Bresson fotograferte med Leica hele livet.
Jeg så for meg en lang og dyr reparasjonsprosess med sending av kamerahus til England, der man har Europeisk verksted for Fuji. Fuji selger ikke deler til andre enn sine egne verksteder, så det var ingen ide å forsøke å få en flink nasjonal kameradoktor til å se på pasienten.
Vivian Maier foretrakk Rollei 6×6
Det var da jeg kjøpte meg et brukt Fuji X-T2 – en slags reserve til mitt E3. T2 er et flott kamera, men på samme måte som D700 ble det tungt (det vil si litt tyngre) i forhold til den lette lille E3. På mine mange vandreturer ble det derfor til at jeg fortsatte å ta med E3 – ofte bare med én linse -, mens T2 ble liggende hjemme. På kritiske jobber tok jeg imidlertid med T2 og hele pakken med linser.
Pentax 6×7 var/er et makeløst kamera. Jeg brukte det mest til fotografering fra fly.
Jeg begynte nå å lure på om jeg i stedet for reparasjon, ganske enkelt skulle kjøpe meg nytt E3-kamera. Men: E3 var nå gått ut av produksjon. Kun kit ble solgt, og jeg hadde alle kit-linsene fra før. Hva med brukt? Forbausende få E3-kamerahus var til salgs. Kanskje er det ikke solgt så mange, eller kanskje har alle som eier et slikt kamera også forelsket seg i kameraet.
Lykken står den tålmodige bi: En dag dukket et E3 kamerahus opp på FINN. Jeg klikket videre, og oppdaget snart at selger bodde i samme by som meg – og at vi faktisk kjente hverandre. Salg ble avtalt tvert. Han hadde faktisk kjøpt dette på grunn av en blogg-artikkel som skrøt uhemmet av kameraet. Min blogg. Den du leser i nå.
Mine to foretrukne Fuji X-E3-kameraer.
Så nå sitter jeg her med to E3 kamerahus, og lurer selvsagt på om jeg på denne måten har gått baklengs inn i fremtiden. Kanskje. Kanskje ikke. For kanskje er det jeg som er den smarteste her, som ikke henger meg på, og bare MÅ ha aller, aller siste kamera, men stopper opp når jeg har fått noe som er godt nok og som passer meg. Jeg velger å tro på dette, samtidig som jeg vet at kjærlighet gjør blind.
En god vidvinkel er gull verd. Det er objektiv #2 i rekka, og obligatorisk når du føler at kit-linsa di på 18-55 blir for trang. Som #3 kan du vurdere ei god tele. Det er nå i alle fall min mening.
Lav ettermiddagssol på forgrunnen og uvær i nord.
Med bakgrunn som fotojournalist har vidvinkelen vært obligatorisk i alle år. Jeg kjenner fotografer som sjelden fotograferer med noe annet enn sin 50 mm, men det gjelder altså ikke meg. Jeg liker det uttrykket som en solid vidvinkel gir, og de mulighetene du har for å fortelle en historie.
Rolig sommerdag. Har gjort himmelen noe blåere i Lightroom.
I min digitale tilværelse var en Sigma 10-20 et must da jeg kjøpte mitt første Nikon D70 og senere Nikon D300 (begge med APS-C-brikke). Da jeg kjøpte et fullformat D700, kom en 12-24 Sigma også nokså snart i fotobaggen.
På en halvtime bygget skyene seg opp, regnet kom og fordrev den gode og varme sommerdagen.
Så også da jeg skaffet meg et mindre og hendigere kamera, et Fujifilm X-E2. Kitlinsa er også her 18-55. Etter mye vurdering, kjøpte jeg etter noe tid en helmanuell Samyang 12 mm, f:2,0. Linsa fikk god omtale, og jeg sjanset på at det skulle gå bra med fravær av automatisk avstandsinnstilling. Det har det gjort, til en viss grad. Men dette er tross alt mitt B-kamera, og originallinsa er svindyr.
Hvorfor min avhengighet av vidvinkel? Det kunne jeg skrive ei bok om. Men i denne omgangen tenkte jeg å vise hvordan du med en god vidvinkel kan lage himler med dramatikk.
1: Du må ha en himmel som i utgangspunktet er noenlunde dramatisk, eller har skyer som passer. Man kan tross alt ikke lage gull av gråstein.
2: Du passer på å måle lyset slik at du får nok tegning både i himmelen og i forgrunnen. Her er histogrammet i søkeren nyttig. Du må i alle fall ikke overeksponere (brenne ut) himmelen hvis litt av hensikten er å skape en dramatisk himmel.
3: Fotografer helst i RAW, det gir deg mye større muligheter til å korrigere senere.
4: I ettertid kan du postprosessere både forgrunn og himmel for å få god balanse og for å gi akkurat det uttrykket du så (om ikke annet enn i ditt indre) da du tok bildet. Lightroom har for eksempel mange fine verktøy.
5: Vidvinkelen klarer på en helt annen måte enn andre linser å dra ut tegninger i himmelen på en slik måte at du får et voldsomt sug inn mot midten av bildet. Har du et eller annet interessepunkt her, har du skutt «gullfuglen»
God fotojakt med vidvinkelen din.
Som vanlig kan du se bildene i fullt format ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din.
Fakta: Alle bildene her er tatt med Fujifilm X-E2 og fast optikk, Samyang, 12 mm. Tid og blender er usikkert, ettersom dette ikke blir en del av metadata for dette objektivet.
Den beste «zoomlinsa» du har er beina dine. I dette tilfellet handler det om å bevege seg tre meter fremover, og deretter bøye knærne. Resultatet er tre helt ulike bilder, der det ene nok skiller seg ut som det beste.
Vi tar derfor konklusjonen med en gang: Ikke stå som en stokk og knips alle bildene dine i øyehøyde. Gå litt frem og tilbake (eller til side), løft gjerne kamera over hodet eller legg kamera (og eventuelt deg også) på bakken. Med det kan du få «nye» og spennende bilder du aldri har tatt tidligere.
Bilde 1: Ute skinte sola og løvetannblomstene lyste gule – om enn kanskje ikke så fagre. Nedenfor lå et par småbåter, og i bakgrunnen lå hele fjellrekka med snø på til lang ned i skoggrensen. Hele motivet var flott innrammet av naust-døra. Et fint motiv, tenkte jeg og knipset. Kamera var et Fuji X-E2 (APS-C bildebrikke, dvs. halvformat) med en 18-55 normalzoom. Jeg valgte 18 mm og blender 16 for å få både naust-døra og fjellrekka skarpe. I tillegg øket jeg ISOen opp til 400 for å sikre at jeg kunne ha rask nok lukker (1/200 sek).
Bilde 2: Så gikk jeg strengt tatt bare tre-fire meter lengre frem, stoppet midt i døra, og tok et nytt bilde. Samme innstilling som ovenfor.
Bilde 3: Jeg gikk enda litt nærmere og holdt nå kamera ca. 5-10 cm over bakken. Fortsatt 18 mm, men nå endret jeg blenderen til 18. Dette var (trolig) nødvendig for å få maks skarphet, helt fra blomstene i forgrunnen til bakgrunnen. Eksponeringen her var 1/180 sek.
Altså samme linse, i hovedsak samme blender, men med ulik avstand og høyde. I bilde 1 ser jeg i ettertid at det mørke naustet dominerer for mye. Bilde 2 er «klassikeren»: En grei avfotografering av virkeligheten, men uten både ånd og sjel. Her er alt like viktig. Og dermed blir ingenting viktig. I bilde 3 er det (for meg) åpenbart at den fargerike forgrunnen er hovedmotivet, og at alt det andre er med og bygger opp komposisjonen. Det er nok dette jeg liker best. Men det visste jeg slett ikke på forhånd.
Er du enig? Kanskje ikke. Men hvis du bruker både beina, knærne, hodet og hjertet, og beveger deg både frem, tilbake, til side og opp/ned så har du i alle fall flere bilder å velge mellom, slik at du etterpå i ro og fred kan velge det motivet du liker best.
Noen observante blogg-lesere vil ha fått med seg at jeg har vært en snartur i USA. Dvs: USA er så mangt – spesielt nå for tiden. Men USA er også bydelen Manhattan i byen New York, i staten med samme navn. Det var der jeg var.
Dette er et obligatorisk fotoobjekt av søndre Manhattan, tatt fra ferga over til Staten Island.
Nordmenn er et reisende folkeferd, og alle ønsker nok å komme hjem med mange og gode bilder. I denne bloggartikkelen skal jeg si litt om hva jeg gjorde på forhånd, underveis og etterpå med tanke på fotografering. Det kan være tips her som du også kan ta i bruk neste gang du pakker kofferten (og kamera) og legger av gårde, enten nå hovedmålet bare er å ta gode familiebilder eller noe langt mer enn det.
En «skikkelig» amerikansk frokost, med pannekaker, jordbærbiter, sjokolade og lønnesirup. Pluss kaffe. Og alt på engangsservise, selvsagt.
Innimellom teksten drysser jeg ut noen bilder fra Manhattan, fra Brooklyn (der det i sin tid krydde av nordmenn) og bydelen litt nord for Brooklyn.
I Brooklyn-området kan du fortsatt oppleve tog/subway i bråkete nivå over gata.
Research Som gammel journalist er jeg vant til å gjøre research. Det er et snobbete ord for å ha «gjort hjemmeleksa si». Reiseguider er vanligvis nyttig med info om alle forhold. I 2016 finnes i tillegg det meste på internett, men etter hvert i så stort omfang at det gjelder å skille bra greier fra mindre bra, og styre unna alle som vil loppe deg for penger.
Det andre obligatoriske bildet: Også dette tatt fra Staten Island-ferga.
Noen har reist før deg og har skrevet gode blogger. Her kan du få masse erfaring. Men se på datoen: Ting endrer seg. Jeg gikk glipp av et fotogalleri fordi det hadde flyttet, og fordi jeg ikke hadde sjekket opp primærkilden før jeg dro.
I denne heksegryta er folk likevel utrolig hyggelige. De smiler og stiller opp for fotografering.
Det kan også være lurt å se hvilke bilder andre har tatt før deg. Med andre ord: bildesøk på Google. Ofte kan du her finne gode steder for å ta dine bilder. Men i tilfellet Manhattan, var det 98 % bilder av høyhusene på søndre Manhattan tatt fra sjøsiden.
Her er mange stilige reflekterende fasader, som kan utnyttes kreativt
Fotoutstyr Hvilket utstyr skal du ta med deg? Her kan det fort bli et dilemma mellom ønske om best mulig kvalitet på bildene (stor bildebrikke) og ønske om et lite og lett kamera. Og så finnes det de som har skaffet seg det beste fra de to verdenene 🙂
Jeg mener å være temmelig nær en slik ideell løsning. I mitt tilfelle heter kameraet Fujifilm X-E2, og med linsene: 12 mm/2,0, 18-55 mm/2,8-4, og 55-200 mm/3,5-4,8. I kamera sitter det en moderne APS-C-brikke som nok går utenpå min gode, gamle Nikon D300 med den tre-fire-dobbelte vekta. Å ta med min fullformat D700 ble aldri vurdert. Dette er bilder jeg ikke skal selge, og da er en moderne APS-C mer enn god nok, også til kritisk bruk. I tillegg har Fuji-prosessorene et fortjent godt rykte. På denne turen fotograferte jeg 95 prosent i jpg. Det gir filer på ca. 5 Mb.
Jeg har et 32 Gb minnekort i kamera, hvilket betyr at jeg i prinsippet kunne latt alle bildene bli liggende på kortet. Jeg valgte imidlertid å laste ned alle dagens bilder hver kveld, og renske kortet.
Times Square, det tredje obligatoriske bildet.
Kamerabag: Så diskret som mulig. Jeg lot min utmerkede Think Retrospective 5 bli hjemme, mens jeg tok med en sort, gammel og velbrukt skuldeveske. Dette var i tillegg min håndbagasje på flyturen, der det også var plass til PC, stømforsyning til PC og mobil, pass, papirer og litt lesestoff.
Sørøstige del av Manhattan, sett fra Brooklynsiden
Mens jeg vandret omkring i NYC med kameraet på magen lå det i veska to linser, og – ikke minst – to ekstra batterier. Mange kamera i denne størrelsen har ikke all verden av kapasitet i batteriene, så to ekstra batterier er et must. Vanligvis forbrukte jeg 2,25 batterier daglig. (Det hender jeg savner mine gamle Canon-kompakter, der jeg kunne kjøpe friske AA-batterier på hvert hjørne).
Med teleobjektiv får du komprimert virkeligheten.
Ekstrautstyr Jeg har alltid med meg min lille PC. Her har jeg blant annet Lightroom. Hver kveld importeres dagens bilder inn i LR. De beste flagges og grovbearbeides med tanke på å sende noen til venner og kjente. Det er umulig å drive finjustering på en 13 tommers ukalibrert skjerm. Det er en jobb jeg må ta når jeg kommer hjem, på min kalibrerte 27 tommer.
..mer enn bare høyhus
Lightroom har en svært nyttig funksjon. Under importen kan du sende en kopi av alle bildene fra minnekortet direkte til en ekstern harddisk (du finner dette i Library-modulen, avkryssingsboks oppe til høyre). Det er din beste bildeforskring å ha bildene på flere medier. Jeg har en liten orange og gummibekledt HD som heter Lacie Rugged Mini. Den er på 1 Terra, og har sin faste plass i kofferten. PC-en er i håndbagasjen. Det gjelder å spre risikoen.
Strøm: Du skal ikke så langt ut i verden før el-kontaktene ser annerledes ut. Et universelt lite el-adapter koster ikke mange kronene på Clas Ohlson. Kjøp i samme slengen med deg en liten fordeler, slik at du har f. eks. tre stikk. Det er mye som skal ha strøm i dag: PC, mobilen, kamerabatteriene, osv. Dessuten er det bra dumt å bruke den første dagen av ferien/reisen til å kave rundt og lete etter et (steindyrt) el-adapter.
God reklame for musikalen Chicago.
Stativ: Se hva du orker å dra med deg i forhold til hvilke bilder du ønsker å ta. Jeg kunne/burde tatt med et lite lommestativ, men valgte å kutte ut også dette. Savnet det kun én gang. Snorutløser: Nja, men selvutløser funker det óg, og veier ikke de ekstra grammene. Filtre: Nei. Ta med polafilter hvis du drar til sjøen.
Akkurat her, på toppen av Rockefellersenteret, savnet jeg et lite lommestativ. Men med en caps og mobiltelefon som støtte, og ved bruk av selvutløser gikk det fint å få stabilt kamera.
Fotografering Kamera var med over alt. Jeg skiftet mellom de tre linsene, og vil tro at fordelingen var 30 prosent vidvinkel, 60 prosent normalzoom og 10 prosent telezoom. Med mye høyhus kom vidvinkelen til nytte. Den var fin også for panoramabilder og f.eks. nattoversikten fra toppen av Rockefeller-senteret. Normalzoomen var grei til alt annet: Gatebilder, folk, fasader, detaljer. Teleobjektivet ble brukt bl.a. for få fortettede bilder av biler og folk. Dette objektivet kunne jeg brukt mer. Det er vel strengt tatt dette objektivet som kom nærmest i å formidle inntrykket av tett trafikk og en folkevrimmel på tur i alle retninger – med et kaffekrus i den ene neven og noe å spise i den andre.
«Alle» må ta subway’en til Brooklyn, for å gå tilbake over The Brooklyn Bridge.
Og etterpå?
Det foreligger strengt tatt ingen større ambisjoner enn å sammenstille ei fotobok i anstendig format, der også mange familiebilder selvsagt blir tatt med.
Nylig hadde jeg og kameraet mitt gleden av å overvære reinslakting. Hver høst kommer svenske reindriftssamer til våre fjellområder for å samle sammen og slakte den reinen som har beitemarker i grenseområdene.
Reinen drives med helikopter inn i et reingjerde. Så lukkes gjerdet. Eneste utvei nå er gjennom en port. Man fanger rein med lasso og – tross ville protester – føres reinen gjennom porten og frem til slakteplass. En liten stålbolt skytes inn i bakre del av hjernen, lammer dyret og tar livet av det. Noen få bruker andre metoder. Dyret blør ut etter snitt i hjertet.
Parteringen skjer på en sammenleggbar stålbenk. Her fjernes innvoller, og skinnet tas av. Noen henger skrotten og fjerner skinn og parterer videre her. Alle har sine oppgaver, og det er lenge siden jeg har opplevd så mange profesjonelle håndverkere. Det hele foregår stillferdig. Nå og da ropes det litt om hjelp til å få en stri bukk opp til slakteplassen. Det er mye krefter i sving, og man skal ha både erfaring og muskler, også til dette.
Jeg var på en måte blitt spontan-invitert av en av samene dagen før til å overvære dette. Trolig (?) gikk ryktet om meg og mitt kamera fra familie til familie, på samisk – i det øyeblikket jeg parkerte bilen. Noen få lurte på om jeg skulle bruke bildene i avis. Noe jeg ikke skulle. Bare dokumentere. Ingen var skeptisk. Jeg fikk ta bilder som jeg ville. Med ett unntak. Noen ville ikke at jeg skulle fotografere selve avlivingen. For andre oppfattet jeg at dette var greit, så lenge jeg holdt meg passe diskret på avstand. Jeg kan dokumentere nok uten ha ekstreme nærbilder av reinen i det øyeblikket den ekspederes. Og de som ikke ønsket, ble selvsagt respektert.
«Ikke alle forstår, og noen reagerer på avlivingen», fortalte en. Under en diskusjon om dette med en person hadde han spurt: «Äter du kjøtt?». «Javisst», ble det svart. «Då får du respektera att nogon måste gjöra skitjobbet», sa han med trykk på skit, og «skj» uttalt på en sånn måte som bare svensker kan. Nå kan avliving oppfattes mer brutalt på film enn stills, men likevel.
Jeg fotograferte med min Fujifilm X-E2 og med telezoom, normalzoom og en 12 mm fast vidvinkel. For å sikre meg skarpe bilder skrudde jeg ISOen opp til 800-1000. Vanligvis fotograferer jeg i A-modus, altså der jeg bestemmer blender mens kamera justerer tiden. RAW selvsagt. Nå og da savnet jeg mitt Nikon D700 som med ekstra batteripakke tar 8 bilder pr. sekund. Dramatikken rundt å få en lassofanget rein med seg, gjennom porten og opp til slakteplass kunne trolig vært dokumentert bedre med slikt utstyret. På den annen side: Jeg lurer på om jeg hadde fått samme gode mottakelse om jeg hadde fotografert med mitt Nikon D700 og hele batteriet av lange linser? Jeg velger å tro at det lille kameraet var med å ufarliggjøre meg. Kanskje?
Fornøyd? Strengt tatt bare sånn passe. Farten, dramatikken i selve situasjonen, gryntingen fra dyrene, luktene – dette er ikke her. I ettertid tror jeg kanskje man må være mer «på innsiden» for å komme nært nok av både dyr og mennesker. Og at man bruker mer enn et par timer. Trym Ivar Bergsmo fulgte en samefamilie over lang tid (noe det ble ei bok av), og fikk også av den grunn de bildene jeg hadde håpet på, men ikke fikk. Det kan selvsagt også ha noe å gjøre med hvor flink man er som fotograf …
Totalt ble det tatt 380 bilder. Noen få er med her. 24 bilder er lagt ut på mitt fotonettsted. En positiv opplevelse takket være dyktige og hyggelige mennesker, som jeg bare fikk enda mer respekt for.
Hvis du har et passe utvalg linser, er det i stor grad opp til deg å bestemme hva du vil formidle – dvs. hvordan du vil presentere det du tar bilder av.
For litt siden var jeg på et velholdt og fotogent fiskevær i Nord-Troms. Det heter Havnnes (på kart også kalt Hamnnes) og ligger på sørspissen av Uløya. På vestsiden av fjorden, 9 kilometer unna, ligger den nordligste delen av Lyngenalpene. Hva er vel stiligere enn blått hav i forgrunnen, de hvitmalte flotte bygningene på kaia og Lyngsalpene bak?
Utstyrt med et Fujifilm X-E2 kamera, med en APS-C-sensor (halvformat) en kraftig vidvinkel (12 mm), en normalzoom og en telezoom, ble det tatt en del bilder denne helga. Jeg har tenkt å vise deg tre bilder på rad av samme motiv, men med helt ulike uttrykk.
Bildet over her er tatt med min normalzoom, en 18-55mm 2,8-4, på 18 mm (tilsvarer 27 mm i fullformat), f:9, 1/480 sek. Det er jo et greit oversiktsbilde. Problemet er bare at fjellene bak her er lavere og mer puslete enn vi ser det i virkeligheten fra kaia jeg står på. Hvis jeg hadde zoomet inn til om lag 35 mm (tilsvarer 53 mm i fullformat) ville jeg fått mindre med (neppe verken fiskebåt eller hjell), men til gjengjeld ville fjellene blitt mer «normale» i forhold til hva jeg egentlig så der og da. Så er det da heller ikke uten grunn at man kaller objektiver på rundt 50-55 mm for «normaloptikk».
Bildet over her er tatt fra samme standplass etter hva jeg husker. Men nå har jeg tatt på et større zoom-objektiv, et 55-200 mm, 3,5-4,8. Bildet er tatt med minimum zoom, altså på 55 mm (tilsvarer 83 mm i fullformat), og med f:9 og 1/680 sek. Det er mer «imponatoreffekt» over fjellene, men bildet lyver en del. Fjellene er større her enn de så ut i virkeligheten, og avstanden bak til fjellene oppleves også som mye mindre enn 9 kilometer. Løgn og bedrag altså, men det er denne type bilder som de fleste nok ville benyttet i reklamesammenheng. Det er altså ikke slik i virkeligheten, men jeg tror neppe noen turist ville slått i bordet og forlangt pengene tilbake.
Det siste bildet er tatt fra ferga som går nordover fra Havnnes til tettstedet Uløybukt. Et stykke ut i fjorden skrudde jeg telelinsa opp til 200 mm (som tilsvarer 300 mm på fullformat). Øvrige data er f:5,6 og 1/800 sek. Her ser det ut som om jordkrummingen og bølgene sluker selve kaia. Mest fremtredende er imidlertid fjellene som nå har antatt helt unaturlige dimensjoner. Jeg kan ikke se for meg at et slikt bilde ville blitt benyttet i reklamesammenheng. Det lyver ganske enkelt for mye.
Det siste bildet over her er tatt med en Samyang 12 mm f:2 manuell linse. Bildet er tatt ganske nært bygningene og kaia. Legg merke til at du nå knapt ser fjellene bak. Her er det selve handelsstedet som vises frem.
Det er altså du som gjennom ditt valg av optikk bestemmer hvordan du ønsker å fremstille et motiv.
PS: Jeg har et par lenker til det svenske fotonettstedet Cyberphoto. Årsaken er at dette nettstedet etter min mening har svært grundige og ærlige omtaler av fotoutstyr. Hvor du så velger å handle er en helt annen sak.
For en fotograf er vel få ting så velsignet fredelig og hyggelig som å ramle over et antall gamle biler mens man er ute og lufter kameraet sitt. Det er søndag formiddag, man trasker alene i et lite skogholt – og der dukker de opp: blå, rustne og ytterst fotogene.
For en ikke-fagperson ser det ut som om de for lengst er «over the hill». For en veteranbilfantast kan de for alt jeg vet være gull verd. For en miljøverner kan henslengte vrak trolig gi grunnlag til ettertanke. Men blås i det: Nå handler det om fotogene biler.
Ingen maser om å gå videre. Jeg er alene og har allverdens med tid til å rusle rundt bilene for å finne gode vinkler og plukke interessante detaljer. Det er i slike stunder at tiden står stille.
Motor og store deler av innholdet er for lengst fjernet. Nå er det bare skallet igjen. Lakken har holdt seg bemerkelsesverdig god gjennom årene. Blåfargen er i god kontrast til den hvite snøen og de eviggrønne nåletrærne.
Mosegrodde steder gir også fin kontrast til blå lakk og rust i bøtter og spann. Et rødt fjorårs-blad piffer opp i bildet.
Alle bildene er tatt med mitt Fuji X E2 og med ei 18-55 mm linse. RAW-bildene er importert i Lightroom, og relativt nennsomt behandlet: Trolig «standardpakken» som går ut på å dra histogrammet til fullt utslag på begge sider, så litt Clarity for å få mer skarphet og mer «smell» i bildet, og så en liten s-kurve for å forsterke dette. Muligens en ørliten dasj med Saturation. Og så – siden vi snakker om RAW-bilder – oppskarping. Punktum.
Torsdag 4. februar 2016 får jeg «nytt» kamera. Aldeles gratis. Da slipper Fujifilm en større firmwareoppdatering til mitt X-E2-kamera. Versjon 4.00 inneholder en hel haug med viktige og nyttige forbedringer. Det må selvsagt feires med en liten rosett 🙂
Å si at jeg får nytt kamera er bare en liten overdrivelse. Med versjon 4.00 får jeg forbedret autofokussystem, øye-deteksjon i autofokus, auto macro-modus, hvitbalansebracketing, flere ISO-auto-settinger, forbedret LiveView-funksjon, mm. Lista dekker et helt ark.
Som du forstår: Firmware er det dataprogrammet som styrer alt i kameraet ditt: lukker, blender, autofokus, ISO, you name it.
Hva med deg? Denne oppdateringen er flott for meg og andre X-E2-eiere. Men hvordan er det med deg og dine kameraer? Hvis du sørger for å holde kamera ditt oppdatert, vil du kunne få et mer funksjonelt kamera – med lengre levetid.
Kameraprodusentene legger i ny og ne ut nye firmware-versjoner. Når det kommer et nytt tall foran «komma» er det store endringer. Jo lengre bak komma, jo mindre endringer. Eksempelvis er oppdatering fra 3.21 til 3.22. vanligvis bare fix av en programfeil eller tre. Men fra 3.xx til 4.00 er endringene markante.
I en parentes må det sies at det finnes de som er allergiske mot å installere X.0.0-versjoner av noe som helst. De venter gjerne til X.1.0-versjonen kommer, for da er alle feilene fjernet. Bare nevner det.
Nedlasting av ny firmware er normalt gratis og enkelt. Selve installasjon er bare litt mer plundrete enn f. eks. å oppdatere en iPhone, men man trenger på ingen måte å være rakettforsker for å få det til.
Enkelt å finne Vanligvis finner du oppdateringer ved å Google. Alternativt å gå inn på produsentens hjemmeside og bruke søkemotoren her. Eksempel: «update firmware kameramerke modell». Her finner du normalt også veiledninger til hvordan du gjør dette. Sørger du for at batteriet er fullt oppladet, er det få ting som kan gå galt.
Det skal faktisk en del trening til for å se hvordan for eksempel et landskapsbilde vil kunne ta seg ut i sorthvitt. Men nå kan du virkelig studere i detaljer hvordan bilder tar seg ut i sorthvitt – før du tar det. Løsningen ligger i mange moderne kameraer.
Hele min fotografiske bakgrunn er svart-hvitt. Først tidlig på 80-tallet ble det vanlig å bruke farger – til privat bruk. I jobbsammenheng var det fortsatt stort sett sorthvitt. Et tiår senere handlet alt om farger. Når man mange år senere forsøker seg igjen med å lage bilder i sorthvitt (nå i det moderne mørkerommet i Lightroom, Photoshop og Silver Efex Pro), så må jeg innrømme at jeg i stor grad har glemt hvordan man «konverterer» farge til sorthvitt inni hodet.
Men nå kan vi alle få perfekt hjelp takket være elektronikk. Løsningen finnes i mange moderne kameraer. Den er såre enkel. Du fotograferer selvsagt i RAW. Dermed tar du vare på hele bildefila med alle farger. Men: Du setter displayet til å vise deg sorthvitt. Hvis du nå for eksempel legger inn visning med sorthvitt og med rød-filter (oftest markert med en stor B og en liten R), får du nå et svært godt inntrykk av hvordan motivet vil ta seg ut i sorthvitt med relativ høy kontrast: Du ser med andre ord temmelig nøyaktig hvordan dette motivet kan komme til å bli i sorthvitt. Fornøyd? Da er det bare å knipse.
Etterpå bør du først behandle bildet korrekt som fargebilde. Her legger du på forløpninger, justerer eksponering, fargetemperatur, mm. Først deretter konverter du bildet til sorthvitt.
I Lightroom kan du starte fra bunn, dvs. fjerne farger og begynne å jobbe med sorthvitt-bildet. Eller du kan bruke en sort-hvitt preset. Etterpå kan du bruke spakene ytterligere for å fremheve bedre de elementene du ønsker. Du har utrolige muligheter i LR til å skape akkurat det bildet du ønsker deg i og med at du har full «fargestyring»: Hvis du vil ha gress-sletta lysere gjør du det med grønn/gul-kanalen, og hvis du vil ha den røde hytta mørkere, gjør du dette i rød-kanalen.
Hvis du skaffer deg et program som Silver Efex Pro (en del av Google Nik Collection) får du enda mer hjelp i form av ganske mange gode ferdigutviklede maler.
Jeg var nylig på en liten fototur, og hadde hele tiden mitt Fujifilm X-E2 innstilt på RAW-fotografering men sorthvitt-visning. Det var en stor og hyggelig overraskelse å oppdage hvor lett det nå var å se svart-hvitt igjen takket være Fuji’en. Spennende og kjempelærerikt.
Bildetekst, lite bilde: Kamera er innstilt på å vise sorthvitt, men i og med at jeg fotograferer i RAW kommer selvsagt bildet opp i farger på PC-skjermen.
Kommentar til de to øverste bildene i denne saken:
I farge lå spenningen i samspillet mellom den mørke himmelen og det lyse forpartiet.
I sorthvitt syntes jeg himmelen ble for dyster og den lyse forgrunnen for rotete. Jeg kappet bort begge deler. I sorthvitt var det de to lyse skypartiene i kontrast til det mørke fjellet som skapte spenningen i bildet. Om det ene er bedre enn det andre får andre vurdere.
Sommerens fotoshoot er over. I løpet av fem hele dager har to godt voksne karer fartet rundt på Andøya (nord i Nordland) og på Senja (sør i Troms) med landskapsmotiver i blikket og med skuddklare kameraer. 1500 eksponeringer og 850 kilometer senere er det på tide med en oppsummering fra min side.
Yttersiden av Andøya og den nordvestlige delen av Senja har geografisk sett noe av det samme uttrykket: Lange sandstrender og fjell som stuper ned i havet. Her og der har folk opp gjennom tidene bosatt seg, oftest på steder med tilgang til fisk i havet, potet i åkeren og nok grønt gress i de bratte liene til å fø ei geit eller to. Bosetting et tema for seg. Byggeskikk, byggekunst og fargebruk er et annet og til tider morsomt kapittel. I vår moderne tid er noen av disse husene blitt til fritidsboliger, side om side med moderne hus. (Som vanlig kan du se bildene i maks format ved å klikke på dem, og du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på pila øverst til venstre i nettlesseren din).
Nasjonal turistvei Landskapet må karakteriseres som spektakulært. Det er ikke uten grunn at den strekningen vi har kjørt nå er klassifisert som Nasjonal Turistvei. Det er en utvikling på godt og vondt. Det betyr litt mer tilrettelegging her og der, litt bedre veier og tunneler, men også flere turister. Hvis du er rask kan du imidlertid ennå oppleve dette området mens det har igjen noe av sin ekthet. Senja er etter min mening – med ett unntak – der Lofoten var for 20 år siden. Her kan du få kaffe og et wienerbrød for 18 kroner på et passe slitt respateksbord i en krok av den lokale matbutikken, og aldeles på kjøpet et gløtt inn i det lokale folkelivet. Men her er også strøkne turistanlegg, der man har klart å beholde smilet og den ekte nordnorske vennligheten og åpenheten.
Juli-august er grei nok. Men har du mulighetene til det, så ser jeg ikke bort fra at det er enda mer spektakulært å besøke dette området på senvinteren, når det ligger snø i fjellsprekkene og skreien står i stim utenfor kysten. Da er du trolig eneste «turist» her. Alle de andre turistene og fotografene er nemlig i Lofoten fordi de tror det er der det foregår. Men det er her det foregår.
To kameraer Naturen var i dobbelt forstand i fokus på denne turen: Land, strender, øyer og skjær i ulike former. Og hav og himmel som møtes et sted langt der ute. Da velger man utstyr deretter. Vi hadde med bil på turen, og dermed var det enkelt å lempe inn utstyr, uten tanke på volum og vekt. Jeg hadde tatt med «det aller meste», sånn for sikkerhets skyld, inklusive reservespeilreflekskamera. Det som ble mest brukt var imidlertid kun komboen Nikon D700 (fullformat) med en 70-200 mm f:2,8 (med og uten stativ) og Fujiufilm X-E2 (APS-C-format) med 18-55 mm.
Farge kontra sorthvitt Alle bilder ble tatt i RAW, og dermed i farge. Men sorthvitt var tema på turen, og etter hvert vil du få se noen av disse bildene slik jeg opprinnelig hadde tenkt meg dem. Mer om det i en senere bloggartikkel.
Lee stopper Jeg forsøkte meg også nå og da med en Lee stopper. Jaja. Med bølger på en halv meter blir det ikke all verden av effekt. Lee stopper er et helt (nesten i alle fall) nøytralt filter som du knapt klarer å se sola gjennom. Med dette forlenges eksponeringstiden med en faktor på 10x. Følg bruksanvisningen. Når du kan eksponere på f eks 5 sekunder i stedet for 1/250 sekund, sier det seg selv at bølgene blir slørete (se bildeeksempler nedenfor).
Utpå høsten eller i områder med mørke(re) kvelder kan du få virkelig lange eksponeringstider, slik at også skyene kan bli sløret. Og så kan jo dette være en stilig effekt i bylandskap for å få front- og baklys på biler til å bli lange lysende strek langs veien.
Vær Været var akkurat greit nok. Gudskjelov ikke ensfarget blå himmel og høy sol. Men enkelte dager var det litt for flatt lys. Også havet var stort sett flatt. Når man reiser i juni/juli sier det seg selv at sjansene for storm og uvær (= dramatiske bilder) ikke er spesielt stor.
Lagring Jeg har alltid med meg på slike turer en rask 13 tommers PC. I tillegg en Lacie rugged mini: en ekstern harddisk. Hver kveld importerer jeg via Lightroom alle dagens bilder til PCen, og sender automatisk en kopi til egen mappe på den eksterne harddisken. På denne måten har jeg trippel lagring ettersom jeg ikke sletter bildene på minnekortet, men heller har med ekstra minnekort om dette skulle bli fullt. Lagring til skyen er normalt ikke noe å satse på. Du aner ikke båndbredde og hastighet dit du kommer på hotell og rorbuer. Hvis du overhode har noe nett.
Når jeg kommer hjem importeres alle bilder fra minnekortene til min hjemme-PC, med kopi rett til en stor ekstern harddisk. Så sletter jeg bildene fra kort, fra bærbar PC og fra den lille eksterne harddisken.
Dermed starter jeg med blanke ark i Lightroom. På godt og vondt. Jeg håper Lightroom en vakker dag kommer med en smart og fremfor alt enkel løsning som gjør at jeg kan importere bilder fra min lille bærbare og rett inn i den store stasjonære maskinen, inklusive all info og alle styringsfiler til de bildene som allerede måtte være behandlet.
Her er i hovedsak utstyrslista:
Nikon D700 (fullformat) med 12-24 mm, 24-70 mm, 70-200 mm, makro 55 mm, makro 180 mm, 35 mm tilt/shift, 1,4x converter, et utvalg ND-filter, et polafilter, pluss et gradert Lee-filter (0,6) og en Lee stopper.
Fujifilm X-E2 (APS-C-format) med 18-55 mm og 50-230 mm.
Reservekamera: Nikon D300 (APS-C-format) med 18-200 mm og 10-20 mm.
PC med rask prosessor (min PC bruker mye lengre tid å prosessere RAF-filer enn NEF-filer, altså RAW-formatet til hhv Fuji og Nikon). Lacie ekstern harddisk, 0,5 T, som er bygget for å tåle en støyt.
Ekstra: Ladere, trippel-støpsel, ledninger, liten softbox, fjernutløsere radiostyrt, snorutløser, ekstra batterier til alle kameraer, Nikon SB 900 blits, infrarød blitssender, stativer og hvit paraply, GPS-enhet, regnbeskyttelse, pussesker, linserensevæske, osv, osv.
Sommerens «fotosafari» er lagt til vestkysten av Andøya og nord-vestkysten av Senja. Det er to spektakulære områder et godt stykke nord i landet. Her finnes mye av det meste, bortsett fra horder av folk, stabilt vær og strøkne 6-stjerners hoteller. Gudskjelov. I noen dager skal undertegnede og en god fotovenn farte rundt i dette området og forsøke å ta gode bilder, med eller uten hjelp fra sol, regn og vind.
Dagens bilder er fra startstedet, i og nær Risøyhavn sør på Andøya. Alle er tatt med Fuji X-E2 med standardobjektivet 18-55 f:2,8-4 og prossesert/konvertert i Lightroom 5,7. På skjermen til en liten bærbar 13″ er det umulig å se eksakt hvor mørkt eller lyst et bilde blir, så dette blir nokså omtrentlig.
Du kan se bildene i stor størrelse ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen med å klikke på den lille pila øverst til venstre i nettleseren.
Enjoy!
Andøya er 57 kilometer lang og 15 kilometer bred. Det er Norges 10. største øy. I nasjonal sammenheng er Andøya muligens best kjent som oppskytingsbase for vitenskapelige raketter innen Nordlysforskning. I tilfelle du skulle få lyst å stikke oppom en snartur, så er eksempelvis avstanden mellom Oslo og Andenes nesten 1500 kilometer.
Er du passe lei av å drasse rundt på en tung speilrefleks med like tunge linser. Da er kanskje tiden inne til å skaffe deg en av de nye store kompaktkameraene, gjerne med utskiftbar optikk og med stor bildesensor. Det har jeg gjort. Og fått mye av bildegleden tilbake.
Noen «fundamentalister» har konvertert og solgt sitt DSLR-utstyr. Det er jeg ikke i nærheten av. Tross alt gir min gode gamle D700 meg bilder som få andre kameraer kan, spesielt under vanskelige lysforhold. Men til mye annet er mitt nye Fujifilm X-E2 mer enn godt nok. Oppmerksomhetsfaktoren er også behagelig lavere: Jeg får tatt flere og bedre bilder uten at folk merker at jeg fotograferer.
Utvalget av gode speilløse kameraer med stor bildebrikke begynner etter hvert å bli ganske brukbart. National Geogaphic har laget en sammenstilling av 10 kompakter som passer for folk på reisefot. Flere magasiner har tilsvarende omtaler.
Populariteten er forståelig. Min 15-åring forelsket seg straks i mitt nye kamera, til tross for at hun har et relativt stort utvalg av solide (og tunge) DSLR som hun kan velge fra. Vekt og anvendelighet gjorde utslaget.
Jeg har lenge gått og ventet på et tilsvarende kamera men med fullformatbrikke. Det finnes riktignok allerede, koster vel 55.000 kroner og har en liten rød logo på fronten. Uaktuelt. I «mellomtiden» kjøpte jeg for to-tre år siden en Fujifilm X10 som tar meget gode bilder under gode lysforhold. Men en 12 MP 2/3-tommers CMOS II-sensor er tross alt bare 2/3 tommer. Det betyr «korn» ved høyere ISO-verdier. Så mye korn at da jeg nylig plukket ut 2014-bilder til å sette i album, ble jeg så frustrert over svak bildekvalitet at jeg var et lett bytte. Min fotokompis hadde lenge hatt et X-E2 og jeg visste hva det kameraet var godt for.
Men for å si det på den måten: Det var ikke kjærlighet ved første blikk. Det tok meg en stund å gravlegge mine kjepphester, blant annet ønske om en ren optisk søker med informasjon i fremfor en elektronisk søker. Men etter hvert har jeg (inn)sett verdien av mange av funksjonene, og er nå kjempefornøyd. Her er de sakene jeg setter mest pris på:
Skarpe, fine bilder, selv med høye ISO-verdier.
En lynrask elektronisk søker (ikke forsinkelser) som lar meg få se bildet før det blir tatt. Perfekt når man må lyskompensere.
Fin blender-ring innerst på linsa, som er enkel å betjene selv med store varme hansker.
Et «lettkjørt» kamera som enkelt lar seg styre fra utsiden, uten å måtte dukke ned i menyer.
Og masse (!) finurlige innstillinger for den som har lyst og behov (inklusive WiFi).
Nedenfor her (og et over) er noen bildeeksempler som er tatt nylig. Det er mørketid i min kant av verden, og bildene er stort sett tatt med en ISO mellom 1600 og 3200. Klikker du på bildet får du det opp i 1500 px bredde. (Du kommer tilbake til bloggen med å klikke på retur-pila øverst i venstre hjørne i nettleseren din.)
infotobloggen 