Refleksjoner

For en som i hovedsak jobber med å dokumentere virkeligheten, er det herlig befriende i ny og ne å eksperimentere med andre uttrykk. Her får du noen eksempler på bilder som på en eller annen måte viser og speiler to eller flere uttrykk. Håper du blir litt inspirert 😊

Det er flott å kunne ta på seg «kunstner-hatten» og forsøke å tenke utenfor boksen. I tillegg til å ta en fototur med eneste mål å forsøke å fotografere refleksjoner – i fysisk betydning – så ønsket jeg å stramme inn uttrykket ved å kun fotografere med normaloptikk. I mitt tilfelle betyr dette at jeg på min trofaste Fuji X-E3 kun benyttet en 35 mm. I fullformat blir dette tilsvarende 50 mm, eller 52,5 for å være helt nøyaktig. Jeg kunne selvsagt like gjerne fotografert med en vidvinkel eller ei tele, men jeg valgte altså «normal». Bruk det du ønsker, men gjerne fastoptikk.

Jeg kunne sagt mye om nettopp bruk av optikk, men dropper det i denne omgang. Dette er mer et lite tips til deg om å gjøre noe av det samme.

Som vanlig kan du se bildene i maks format ved å klikke på dem, og du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst i venstre hjørne i nettleseren din.

Jeg gikk forbi en restaurant med gjester inne. I forhold til personvern og alminnelig høflighet, ville ikke jeg ta opp kamera og fotografere på vanlig måte. Kanskje i Tokyo eller på Manhattan, men ikke i Norge og ikke i min lille småby. Da har jeg en teknikk med å holde kamera i brysthøyde og ta et antall bilder – og håpe på at både fokus og utsnitt blir bra. Det blir det som regel ikke, men av og til kan det klaffe. Som nå. 1/100 sek, f:4, ISO 250. Og som nevnt 35 mm.

Disse blir ikke forulempet om jeg tar opp kamera og sikter. Her gjaldt det å få en miks av innhold i vinduet og refleksene utenfra. 1/50 sek, f:5,6, ISO 250.

En utendørs fotoutstilling ble reflektert i vinduet til et bibliotek. Slik blir det både fotografier og bøker. 1/25 sek, f:5, ISO 250.

Til sist kommer det bildet jeg var mest fornøyd med: Det er en del av et monument som speiler skyene. 1/4000 sek, f:1,4, ISO 250.

God foto-tur!

Spennende kamerahistorie

En av fordelene med å være erklært fotonerd er at man nå og da får spørsmål om man vil overta eldre kameraer. Det er i hovedsak slik jeg har skaffet meg en liten samling kameraer; alt fra bokskameraer via belgkameraer og til noe mer «moderne» greier. Som de to jeg fikk ganske nylig: Voigtländer Vito automatic I og Voigtländer Vitrona.

Det finnes mange typer samlere. Noen liker virkelig å grave i historien til de kameraene de skaffer seg, mens andre er fornøyd med å krafse litt på overflaten. Jeg tilhører nok siste kategori: Noen oppslag på Wikipedia og kanskje info fra fabrikken hvis det finnes. Det rekker som regel. Hvertfall i første omgang.

Klikk på bildet for stort format.

Men selv denne type «historiegransking» setter ting i perspektiv.

Johann Christoph Voigtländer etablerte sin fabrikk i Wien i 1756. Man laget blant annet optiske instrumenter. Knapt 100 år senere blir den fotografiske prosessen funnet opp, og fotografiapparater blir en del av tilbudet. Så gifter han seg i Tyskland og flytter fabrikken hit, blant annet for å komme nærmere markedene. Tysk kameraindustri er en spennende historie, og et bra bevis på at intet tre vokser inn i himmelen.

Mye lå med brukket rygg i Tyskland etter to tapte kriger. Resten av Vest-Europa hadde kjøpekraft. På ganske få år klarte Japan å konkurrere ut europeisk kameraindustri. De var eksperter i å kopiere, og etter hvert gjøre kameraene både bedre og ikke minst langt rimeligere. Historien om Voigtländers vekst og fall er ganske illustrerende. Voigtländer var et stort navn en gang i tiden, og på det meste hadde fabrikken vel 2000 ansatte. Les mer her.

Kameraet til venstre, Voigtländer Vito automatic 1, kom på markedet tidlig på 1960-tallet, altså for 60 år siden. Det benyttet, som de fleste andre på denne tiden 35 mm film. Lukkeren var på 1/125-1/60, 1/30 og B. Lysåpning var F:2,8-22 og Auto! Dette var nymotens greier, for det ruflete feltet til venstre ved siden av søkeren, er en selen-lysmåler. Den produserte egen strøm og trengte altså ikke batteri. Med denne kunne blenderen stilles automatisk.

Voigtländer Vitrona (til høyre) kom i 1964. Det var trolig det første kameraet i historien med innebygget elektronisk blits. Blits-røret er stort, og hele blitsen er enda mer er det du ikke ser her. Kameraet måtte nemlig ha et stort pistolgrep for batterier og elektronikk til blitsen.

Er så disse verdifulle i dag? I strøkne versjoner er de på eBay priset til henholdsvis 425 og 525 kroner. Men de trives nok best i mitt kamera-skap 😊

Historie er spennende. Også kamerahistorie. Det var altså en tid før japansk og senere kinesisk kameraindustri kjørte det aller meste i grøfta. Kodak klarte å gjøre det på egen hånd da den digitale tiden kom. I Europa er det bare noen ytterst få som overlevde. Leica lå nesten nede for telling for noen år siden. Svenske Hasselblad har alltid vært noe for seg selv. Begge disse er å betrakte som nisjekameraer som enkelte vil betale for, okke som.

Fjellskyer og spennende bilder

Av og til er det bare litt «meteorologi» som skal til for å skape et spennende bilde. Hvis du på forrige bloggartikkel merker deg fjellet foran masta på fembøringen, så ser du her samme fjellformasjon, nå riktignok fra «baksiden». Fjellet heter Kuglhornet (981 m). På enkelte kart er det riktignok feilaktig kalt Huglhornet, også kalt Kulhornet.

Jeg kom kjørende og ble oppmerksom på fenomenet med skyer rundt toppen, og måtte selvsagt stoppe. Det meste av Kuglhornet var pakket inn i tåkeskyer, slik at kun det som så ut som noen forrevne monolitter sto igjen. Skyene endret litt form, men i all hovedsak holdt de seg slik rundt toppen så lenge jeg sto der. Det var varmt, og det blåste inn fra havet.

Klikk på bildet og se det i stort format. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din.

Bildet ble tatt i jpg og i Acros-modus (sorthvitt), og ellers minimalt behandlet i Lightroom. Acros gir en fantastisk rik nyansering og en spesiell skarphet – rett i kamera. Tekniske data forøvrig: Fuji X-E3, 16-80 @60 mm, ISO 200, 1/1000 sek, f:6,4.

Stilig men vanlig

Jeg lurte på hva som skapte disse skyene. Yr.no svarte ganske kjapt: «Dette er skyer som dannes på grunn av oppdrift nær fjellet. Stilig bilde, men ganske vanlig!»

Man takker for litt skryt, selv om det altså ikke var noen meteorologisk sensasjon.

Og slik ser fjellet ut, fotografert omlag fra samme standpunkt.

Værtegn

Såpass vanlig er dette fenomenet, at det brukes som ett av flere værtegn: «Når fjellet tar på seg sin hatt, blåser det innover i hele natt». Eller tilsvarende: «Når Oksen tek på seg sin hatt, blæs det innyver den heile natt». Med andre ord: Tørr innlandsluft erstattes av fuktigere havluft som kondenseres til skyer i oppdriften fra de varme steinmassivene. Været endrer seg gjerne når vinden endrer seg, og dette skjer vanligvis først høyere oppe. Når det samler seg skodde rundt fjelltoppene, kan det tyde på at det snart blir fuktigere også i lavlandet.

Mer her

Flere værtegn finner du her.

Hvis du er interessert i skyer som meteorologisk og fotografisk fenomen, foreslår jeg at du leser denne bloggartikkelen.

Fembøring – og skuddklart kamera

Det hender man er på rett sted til rett tid. Da hjelper det lite å ha kamera nederst i sekken og med feil optikk. Fra min tid som fotojournalist ble det en vane å alltid være skuddklar og med et passende objektiv på kamera. Det er vel noe de fleste kan trene seg opp til – hvis det er ønskelig.

Bildet her er fra en av dagene i Nord-Norge da lufta sto stille og fjorden lå som et speil. Det var så varmt at man nødig gikk, men derimot skaffet seg litt ventilasjon ved å sykle. I shorts. Det er ikke vanlig!

Jeg syklet ut av byen, ned til ei strand, der jeg speidet etter et spesielt motiv. Plutselig hørte jeg motordur fra sjøen. Av den rolige sorten. I fin fart kom en fembøring glidende gjennom sjøen, slik som bare denne type båter gjør.

Klikk på bildet for få det i maks størrelse. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre

Mitt kamera ligger lett tilgjengelig i sykkelveska på styret, men nå var det allerede i bruk. Båten kom ganske fort. Jeg rakk bare fem-seks bilder mellom holmer og skjær. Det gjaldt jo også å få en bra komposisjon, noe som ikke var aldeles enkelt sånn «on the fly». Jeg valgte dette bildet som det mest harmoniske: Skjær med varme farger gir bra forgrunn, så den stilige båten og deretter landskapet langt bak i blå varmedis.

Kamera: Fuji X-T2. Linse: Fuji XF 16-80 F4 R OIS WE, @ 80 mm. f:8, 1/640 sek og ISO 200.

Hvis du er kjent i området og/eller fjellklatrer, kan jeg opplyse av fjellformasjonen foran masta heter Kuglhornet og ligger i Efjord.

Båten heter «Frøya» og eies av Paul Larsen. Jeg er imponert over entusiaster som bruker tid og (mange) penger på å ta vare på vår kystkultur.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg liker dette bildet. Kanskje har det noe med «roen» i bildet å gjøre. Kanskje har det også noe å gjøre med at dette motivet er tidløst, og i prinsippet kunne vært avbildet/malt for hundre år siden.

Her er hva Store norske leksikon skriver om fembøringen: Fembøring er en nordnorsk tradisjonsbåt som ble bygget for fiske med torskegarn eller skreigarn, og er den aller største av nordlandsbåtene.

De første fembøringene ble bygget på slutten av 1700-tallet og var mellom 10,6 og 11,6 meter lange, hadde seks rom og et mannskap på seks.

Fembøringen kjennes blant annet igjen på den karakteristiske løftingen akter, en slags kahytt som kunne brukes til ly og overnatting når man seilte til og fra de store fiskeriene. Løftingen ble satt på land under selve fisket.

Men ikke glem av det med å ha kamera skuddklart.

Sommer-modus i bloggen

Da går Infotobloggen over i sommermodus. I ukene fremover planlegger jeg å legge ut ett bilde i ny og ne, og så drodle litt omkring dette. Det kan være et bilde jeg er fornøyd med. Det kan også være et bilde som er det motsatte.

For noen dager siden traff jeg på denne lille skrotten på hytta. Passe ubeskjeden og uredd, spratt den rundt i ei lita furu, på jakt etter konglefrø, men også for å sjekke om min fôrings-automat for småfugler var på plass igjen. Han var en racer etter å robbe denne for innhold.

Mitt Fuji X-E3 med 16-80 mm f:4 OIS WR lå klart (som alltid), og etter beste evne var det bare å fyre av når han tok noen små stopp her og der i treet. Jeg savner et kamera med intelligent autofokus, hvis du skjønner hva jeg mener. Altså noe som kan skille snørr og bart, greiner og ekorn.

For å få en viss dybdeskarphet stilte jeg inn på f:6,4 og kjørte maks zoom, dvs. 80 mm, tilsvarende 120 mm i fullformat. Tiden står på auto, og den ble 1/180 sek. Med to knepp ned på blenderen håpet jeg å få ansikt og øyne skarpe. Det fikk jeg. Men de 10 andre bildene som jeg rakk å ta var ikke i nærheten av dette, verken motivmessig eller med hensyn på skarphet.

Snuten på dette bildet er svakt uklar. Fokus ligger på værhårene og øynene. Kroppen og beina er uskarpe. Det akkurat slik jeg vil ha det.

Men jeg velger å si at dette bildet er 10 prosent erfaring og 90 prosent flaks. Vel, i beste fall 50/50 🙂

Fotojakt med tema

Jeg vil tro at mange fotoamatører jakter etter gode objekter på måfå. Altså: Man tar med kamera og håper at man finner «et eller annet». Greit nok. Men for å skjerpe sansene anbefaler jeg at du velger et tema på forhånd, og så jakter kun på dette.

Dette er noe du kan gjøre på egen hånd, men også sammen med andre. Gi deg en frist, og velg ut de tre beste bildene. Det ideelle er å gjøre dette sammen med andre. Du kan lære mye av hva andre måtte mene om bildene dine. I våre dager kan du enkelt utveksle bilder via internett, og ha «jurymøte» via for eksempel Google Meet.

Her ser du resultatet av ukens lille utfordring. Tema var Linjer. Det kan jo være så mangt, både helt rette og snirklete, både bokstavelig og i overført betydning.

I et maritimt miljø var det lett å finne linjer i en gammel trebåt. Jeg ser også linjer i en gammel rustet wire-trommel. Akkurat dette bildet kjørte jeg via Photoshop (Image -> Adjustment -> Posterize).

Stein har vi nok av i Norge, og her finnes mange spennende linjer og figurer.

Til sist: Med Norges nest lengste hengebru rett rundt svingen, er det ikke unaturlig å tenke linjer her.

Gi deg selv en oppgave pr. uke. Det skjerper sansene og kreativiteten. Tror jeg, i alle fall.

God fotojakt.

%d bloggere liker dette: